-
En autobiografi, del I av II.
 |
Denne omtalen er redusert fra 500 sider,
og andre kilder, til 15 sider |
Denne artikkelen tar
utgangspunkt i et trebinds-verk, en biografi, om Johan Sverdrup – skrevet av
selveste Halvdan Koht. Det er bok 1 som gjennomgås. Boken er hovedsakelig blitt
til på grunnlaget av Sverdrups etterlatte papirer.
Halvdan Koht bemerker at Sverdrup ikke så ut som en
nordmann, på tross av at han ble sett på som den fremste utvikler av det norske
demokrati - kanskje den skikkelse man først forbinder med norsk politikk i det
19-århundret. Men det er kanskje ikke så rart – siden Sverdrup gjennomførte nyvinninger,
med inspirasjon fra europeisk og amerikansk tankeliv. Koht viser til at han
hadde sjarm som kunne skaffe tillitt, samtidig en ruvende skikkelse folk holdt
avstand til. Han brøt med den tradisjon det var i Norge å ikke snakke abstrakt om politikk, der han foredrar mang en gang om
statsteorier og prinsipper. På den måten brøt han tvers i gjennom politisk
snikk-snakk, og omkalfatret Norges sedvane og praksis.Hans tanker ble bygget rundt en varm tro på Norges framtid.
Johan Sverdrup hadde sin indre kamper og stridigheter. Kanskje fikk dette utløp
i de vidtrekkende reformer?
”Han
var fylt av en frihetsånd”
Liberalisme,
demokrati og nasjonsbygging
Han hadde med seg slagordet fra den franske revolusjon, i
sine gjøremål: Frihet, likhet og brorskap (Koht 1933: 3). Politisk, økonomisk
og åndelig var landet den gang undertrykket (Koht 1933:3). Folk lengtet etter
frihet: Tale- og trykkefrihet, religionsfrihet og næringsfrihet, for å nevne
noe – alt dette, som er forankret i de moderne menneskerettighetene. For å
gjennomføre dette, så Sverdrup at den eneste løsning var å gi folket makt,
langt mer innflytelse (Koht 1933: 4). Sverdrup var påvirket av både nasjonale
og internasjonale strømninger. Nasjonalt ergret Sverdrup seg særlig over skillet
bonde-embetsmann (Koht 1933: 72). Internasjonalt var det ikke bare ordene fra
den franske revolusjon, som skapte nye krav. Den industrielle revolusjon rullet
over Europa, og hadde også kommet til Norge: Økt velstandsvekst, kombinert med
framvoksende klassemotsetninger, bevisstgjorde folk - og skapte krav om
medbestemmelse i statsstyret. Industrialiseringen av Norge begynte rundt 1840
(Wikipedia/ den industrielle revolisjon i Norge). Fabrikkene som spratt opp,
skapte også krav fra arbeiderne om ulike former for statlig vern (Koht 1933:6),
mot urett og skade som kunne begås av eierne eksempelvis – og vi ser konturene
av en sosialstat i Venstre-regi, etter hvert. Det var særlig to
revolusjonsånder som stod sterkt i Sverdrup: 1789 og 1848. 1789 hadde samlingsanken
sterkere, sosialt og nasjonalt (Koht 1933: 6). Den siste revolusjonen var langt
skapt krav om personlig frihet og borgerrettigheter – innenfor den samlede stat.
1848 var mer fellesskapsorientert, enn den første. Mens 1789 var en revolt mot
kongemakten, var 1848-revolusjonen et konkret krav om mer demokrati. Sverdrup
ble bærer av de svært mange tanker som fartet gjennom Europas stats- og
samfunnsliv.
”Jeg
fæster mig ved det institusjonelle”
Sverdrups plass i
internasjonal sammenheng
Man hadde ikke adel i Norge, men kamp ble det; mot
borgerstanden (Koht 1933:7). Det ble bondeopprør (Koht 1933 7-8). Utover 1800-tallet vokste det fram en
klassebevissthet blant bøndene som i større grad knyttet dem sammen politisk og
økonomisk (wikipedia/ norsk bondereising). Det først var rundt 1860- eller
1870-årene at arbeiderklassen ble av en viss betydning, i Norge (Koht 1933:8).
Sverdrup var gjennom hele livet en liberaler i betydning frihetsånd, og fikk
først og fremst støtte blant bøndene (Koht 1933:8). Han var hele sitt liv
borgerlig, hvis man i dette begrep definerer det som en forsvarer for en
bestående samfunnsutforming, skriver Koht. Det er imidlertid en sannhet med
modikfikasjoner, for ingen enkeltperson gjorde mer for bøndenes inntog i
statstyret og parlamentarisk framvekst, enn Sverdrup. Det var også flere
enkeltsaker eller store sakskompleks han var en pioner. Men at han også var
konservativ, blant annet i forsvaret av bondesamfunnet, er åpenbart. I europeisk sammenheng kan man se Sverdrup i
sammenheng med Gladstone og Gambetta (Koht 1933:9), og blant annet deres kamp
for folkets demokratiske medbestemmelse. Sverdrup skapte Venstre (Koht 1933:9).
Sverdrup var en sterk taktiker og analytiker, slik jeg leser Bjørnsons omtale
av Sverdrup: ”Han visste aa dømme om hvilke kræfter der skal til for aa i rætte
tid faar saker til aa gå.” (Koht 1933:11). I motsetning til mange tidligere
politikere i Norge, særlig på grunn av sjeldne avholdte Storting, ble politikk
Sverdrups livsgjerning (Koht 1933:8). Stortingets sentrale og frekvente plass i
norsk samfunn skulle også Sverdrup forandre.
Slekt og familie
Wergeland, Stang og Sars (universitetsmann jour. anm) er
noen navn som knyttes til Sverdrup-ætten – og Sverdrupene er visstnok en
allsidig slekt (Koht 1933: 14). Likevel er de preget av politikk (Koht
1933:15). Sverdrup har sitt opphav fra
Sør-Jylland. Utenfor Haderslev på Sør-Jylland ligger landsbyen Sverdrup, fortsatt.
Sverdrup-familien kom til Norge på begynnelsen av 1600-tallet (Wikipedia;
Sverdrup), og slo seg ned i Halden, 1620. Herfra er Peder Sverdrup opphav til den norske
Sverdrup-slekten (Koht 1933:15). Halden rundt 1620 var utgjort av omtrent 500
innbyggere (Wikipedia; Halden), så Sverdrupene var en del av urinnvånerne.
Oppvekst og ungdom
Johan Sverdrup ble født på Jarlsberg hovedgård, 1816. Da han var 9 år gammel flyttet faren til Sem i
Borre. Hans oppvekst-omgivelser var jordbruk
(Koht 1933: 44). Han var flink på skolen, og hadde en stimulerende frøken. Videre
i utdanningsløpet var han også flink – en jevnt over god artium, men det var
ingen fag som utmerket seg klart (Koht 1933:51). Han tok sin juridiske
embetseksamen på 5 ½ år, som den gang det var 4 år normert studietid på. Han
hadde et ikke helt vellykket universitetsopphold, og noen videre karriere der
var ikke aktuelt. Senere i livet støttet han en Stortingsmann som omtalte
universitetstilværelsen som en ”klosterlig avsondrethet.” (Koht 1933: 52). Sverdrup
kunne se tilbake på egen universitetskarriere med en viss bitterhet (Koht
1933:52). Trolig var det mangel på paradigmeskifter, nyskaping og innovasjon
som frustrerte Sverdrup, overfor universitetet: ”De holder på sine egne
doktriner,” sa Sverdrup (Koht 1933: 52). Trolig ergret seg han over den gamle
doktrine, om kun overlevere sannheter,
hvor kritiske spørsmål uteble. Sverdrup tenkte mer på rettferdighet enn
lovtolkning, og det var derfor kanskje ikke unaturlig at han søkte en
karrierevei, hvor man utformet paragrafene? Tross sin juridiske embetseksamen
ble han egentlig aldri jurist av yrke (Koht 1933: 54). Han var ellers ikke aktiv i studentkretser,
eksempelvis holdt han seg langt unna Studentersamfunnet (Koht 1933:56). Han var
alltid pent antrukket, i motsetning til flere i sin omgangskrets (Koht
1933:56), fordi han ikke ville at folk skulle ha et negativt inntrykk av han.
Tross fraværet i Studentersamfunnet var han god på humoristisk taler, i
selskapslivet - og han var en ivrig teatergjenger (Koht 1933:56). Det som
imidlertid dro han bort fra juss-studiene i disse årene, var alt som befant seg
innenfor åndslivet: Historie, samfunnslære og skjønnlitteratur (Koht 1933: 57).
1830-årenes åndskulturelle brytningstid i Norge bølget fram og tilbake i
Sverdrup, blant annet religiøs vekkelse og politiske omveltninger, selv om han
selv ikke var delaktig (Koht 1933: 58; 61 og 66). Blant annet fulgte han nøye med i
samfunnsdebatten, og kjøpte inn en rekke dikteriske verker. Blant annet leste
han Shakespeare på originalspråket (Koht 1933:
59). Kjernen i hans europeiske liberalisme, var motstanden mot
kongemakt, adel og kirketvang (Koht 1933: 60). Selv om han motsatte seg mye
kirkeliv, hadde han Gudstro (Koht 1933: 61). Ifølge Koht kan vi slå fast at han
hadde en givende ungdomstid (Koht 1933: 69).
”Han
leste om fortiden for nåtidens skyld”
Praktisk gjerning
Den 22. desember 1841 fikk han sin juridiske embetseksamen
(Koht 1933: 70). Han fikk laud (Koht
1933:7), det vil omtrentlig si B, for de av dere lesere som er studenter. Han
hadde samme år mistet sin far. I nesten to år, til mai 1844, jobbet han som
fullmektig ved Sorenskriver-gården i Bjørge, Seljord. (Koht 1933: 70). Ved sluttførelsen fikk han en svært god
attest, som berørte både hans dannelse og juridiske ferdigheter – særlig det
siste (Koht 1933:71). Han likte bedre sivilsaker, enn det som angikk ren
kriminalitet (1933: 72). I straffesaker var
han formildende, da det kom til utmålingen.
Turen går til Larvik
Etter noe skiftende tilværelse bærer turen til Larvik, 1846
– fram til april 1848. Byen holdt på å
gå ad undas, det var en rekke fallitter i næringslivet i denne tid (Koht 1933:
75). Det var mer enn behov for en sakfører, og det var én annen i byen som også
jobbet med dette. Oppgavene for Sverdrup var mange, siden den andre sakføreren
strevde med anseelsen (Koht 1933: 75). Folk ble fort glade i Sverdrup: Han var
vennlig, men tilbakeholden (Koht 1933: 77).
Et av flere sympatiske trekk var at han førte småfolks, framfor
storfolks sak – noe som ble mer kjent i ettertiden (Koht 1933: 77). Han kunne
stille opp gratis for fattigfolk (Koht 1933: 77). Trolig var det imidlertid det
kommunale og sosiale arbeidet i Larvik, som førte han til et politisk
mesterstykke.
Demokratiet våkner
1848 var som kjent et revolusjonsår i Europa, som kom litt
forsinket til Larvik. I 1849. Ved formannsvalget ble han valgt inn i byens
styre og stell, der ordfører-rollen var besatt av en overlærer. Han medstiftet
blant annet Handelsforeningen i byen, han var opptatt av næringslivet
rettigheter og vekstvilkår (Koht 1933: 87). Etter hvert forlot han
Handelsforeningen, da han mente de drev klassepolitikk (Koht 1933: 88). Sverdrup
visste hva som rørte seg i folkedypet, den jevne folkemening (Koht 1933: 88).
Han ble den ledende kommunepolitiker i Larvik (Koht 1933: 90). Fra og med 1849
var han ordfører i bystyret, alle de årene han bodde i Norge – så lenge han
ikke figurerte som Stortingsrepresentant. Og det var ikke få oppgaver som ble
gitt han. I de tre første årene førte han både formannskapsprotokollen,
brevjournalen og dagboken (Koht 1933: 90). Han forfattet selv de fleste
formannskapsinnstillinger, i tillegg til deltakelse i en rekke kommisjoner og komiteer
(Koht 1933:91). Han reformerte skolepolitikken i byen, og det som lå under var
hans ønske om å inspirere unge mennesker til å delta i offentlige anliggender
og diskusjon (Koht 1933: 99). Han var levende opptatt av byens økonomi, men var
ikke redd for utlegg som ville betale seg (Koht 1933: 99). Han bygget svingbro
over Farriselven i Larvik, fortauer, vannledninger, gass-leveranse og han
iverksatte flere planer som stadfestet Larvik som en betydelig handels- og
skipsfartsby (Koht 1933: 100).
Stortingsvalget 1850
Det 13. Storting ble samlet 1851, og det ble vitset om det trettende Storting fordi det virket
sløvende for representantene. Tidligere hadde det vært en kamp mellom embetsparti
og bondeparti, men nå meldte en ny klasse seg: Arbeiderne (Koht 1933: 158).
Partikampene stod derfor fra og med nå mellom Venstre, Arbeiderpartiet og
Høyre. Sverdrup hadde visstnok blitt valgt inn på Stortinget av næringslivsfolk,
mot embetsmakt (Koht 1933: 158). Sverdrup ble en talsmann for borgerskapet
(Koht 1933: 159) – det demokratiske. Sverdrup gikk i kompaniskap med Ueland
(Koht 1933: 159-160) førstnevnte radikal – den andre, omtenksom og forsiktig
(Koht 1933: 160). Han ble Uelands
disippel, fordi Ueland hadde politisk innflytelse på han (Koht 1933: 159).
Sverdrup var i 1851 radikal, og ville at Norge skulle etterligne de britiske
institusjoner (Koht 1933: 159), som var moderne etter datidens standard. Han
fravek dette internasjonale syn etter hvert, da sikkert Ueland fikk han til og
heller se på norske løsninger (Koht 1933: 159) – tilpasset lokale forhold.
Allerede ved første Storting viste han seg som en dreven politiker, og flere
ville gjøre han til Stortingspresident (Koht 161-162). Han kom med et par
lovforslag 1851. Han jobbet beinhardt med å sette seg inn i saker, så hardt at
han ble syk (Koht 1933:162). Han holdt tydelige og bestemte taler (Koht 1933:
162) – og engasjementet var bredt (Koht 1933: 164). Han kom visst for ofte med
harde utfall mot motstandere (Koht 1933: 162), hvilket skaffet han uvenner. I
1854 ble han kalt ”opposisjonens bankende hjerte” – sikkert på grunn av hans
kritikk mot posisjonsstyre.
Som en Richard
Løvehjerte – uten frykt, intet svik
Han hadde interesse for de brede saker, en av de første var
spørsmålet om juryordning. For jury-ordning, og selvstyre, ble Sverdrups to
viktigste saker (Koht 1933: 177). Da bøndene reiste seg mot embetsveldet i
1830-årene, ble dette ledsaget av jury-kravet (Koht 1933: 178). Det ble avholdt
Stortingsvalg i 1854, der flere viktige Venstrefolk falt ut – men også nye kom
til (Koht 1933: 178). Det var hardt for
industrien i Norge i 1840-årene, men kriger i Europa sørget nå for et oppsving
i handelsflåten (Koht 1933: 182). Sverdrup kom inn på Stortinget.
Jurysaken – det
første slag
I februar 1854 la Ueland fram forslag om juryordning for
straffesaker (Koht 1933:188). Den tok ikke sikte på å skille rettspleien ut i
fra den borgerlige administrasjon, noe som Montesquieu hadde tatt til orde for
(Koht 1933:188). Den tok heller ikke sikte på å gjøre dommeren til den
upartiske leder av saksbehandlingen (Koht 1933: 188). Sverdrup stemte for
forslaget, uten vellyst – den hadde sine klare mangler (Koht 1933 188-189). Han
ønsket en mer dyptgående reform (Koht 1933:189). For øvrig – Sverdrup var
flinkere til ”å rive ned” andres arbeider, istedenfor å bygge opp egne saker –skriver
Koht. Kanskje kan denne egenskapene tilhøre hans unge, novisestadiet? Han skrev
eksempelvis ingen innstillinger i starten på Stortinget, og han var sterkere
muntlig, enn skriftlig (Koht 1933: 193). I Jury-saken skulle han være politisk
bygningsmann, og han bestod oppgaven med glans (Koht 1933: 193). I Larvik turte
ingen å foreslå noen annen Stortingsmann enn Sverdrup, ved det kommende valg
(Koht 1933: 195). Politikken hadde gjort
Sverdrup nedtynget av gjeld (Koht 1933: 206). I 1854 hadde han blitt dratt
dypere inn i politikk, nærmere økonomisk ruin (1933: 206). I årene 1850 – 1857
er han blant de betydningsfulle skatteyterne i Larvik. Men han dalte på listen
etter hvert som årene gikk.
Familie på
flytteføtter
Han hadde fem barn å forsørge (Koht 1933: 207). Han kjente
seg mer og mer rotløs i Larvik. Han fortalte sin bror – Georg Sverdrup – at han
ville trekke seg helt utav politikk fra og med 1857. Han solgte huset sitt i
Larvik godt under takst, for 2700 spesidaler. Han flyttet inn på Fagerborg, med
hele familien, i Oslo/ Kristiania. Han leide dessuten et kontor i sentrum, og
engasjerte seg som sakfører da det ikke lenger ble avholdt Storting. Denne
praksisen opphørte i 1861. Han var glad for å forlate Larvik, og han følte ikke
noe videre forpliktelse for byen. For øvrig likte han bedre landsbylivet, enn
storbyens ståk og larm – derfor var han samtidig glad for å bo i Aker
kommunekrets. Han ønsket å representere Akershus. 1848 hadde aldri kommet til
Norge tilsvarende revolusjonene på kontinentet, blant annet på grunn av en
liten og lite bevisst bondestand. Sverdrup søkte sammen med bøndene, i deres
kamp om mer demokrati. Noen åpen strid mellom Sverdrup og datidens Stortingsrepresentant
Stabell ble det ikke. Stabell gikk ut av politikken, og sluttet samtidig som
redaktør i Morgenbladet. Sverdrup skulle omsider vise at partiet ble et
nasjonalt og demokratisk folkeparti. Men og mer inntok Sverdrup standpunkt som
baserte seg på norske forhold, fri fra strømningene ute i Europa – hevder Koht.
Han ble mer inspirert av Edmund Bruke, da han mente at demokratiet måtte bygge
på norske forhold og utviklingsnivå (Koht 1933: 215). Sverdrup ble mer
konservativ i samkvemmet med bøndene, blant annet oppga han på dette tidspunkt sin
merkesak om å gi folk allmenn stemmerett (Koht 1933: 215). Sverdrup så også på
sin oppgave å samle alle sine medspillere i ett parti.
Bank-saken
Fra nyåret 1858 ble han med i direksjonen for Hypotekerbanken, en rolle han besatt i
over 25 år. «Arbeidet for allmennheten har vært meg en glede,» har han senere
sagt om denne jobben. Hypotekerbanken ble opprettet a Stortinget 1851, og
formålet var å gi «eiendomsbesittere lån på sine eiendommer.» Han kom inn i en
vanskelig tid, i 1857 hadde Europa og USA (og dermed Norge) blitt dratt inn i
en stor internasjonal krise og nedkonjunktur. Det ene handelshuset etter det
andre klappet sammen i Hamburg, med ringvirkninger som blant annet gjorde at
norske bedrifter måtte innfri lån de ikke hadde midler til. Folk, bønder og kapitalister strømmet derfor
til Hypotekerbanken. Det ble altfor åpenbart at Norge ikke hadde et bankvesen
som fylte behovet for kapital (Koht 1933: 222). Johan Sverdrups tanke var å
gjøre bøndene uavhengig av kapitalismen (Koht 1933: 222). Da Stortinget ble
tromlet sammen i 1858 for å gjøre noe med krisen, forsvarte Sverdrup en ny banklov
– siden gjeldende lov var et vedheng fra 1700-tallet (Koht 1933: 222). «Den
norske privatbank» blir opprettet – med hensikt å fortrinnsvis hjelpe skog- og
gårdsarbeidere. Johan Sverdrup strevde i disse årene med flere bankplaner, som
ikke ble noe av eller stoppet – dessuten var han sliten etter alvorlig sykdom.
Han mistet mer og mer troen på framtiden, på folket – og henvendte seg i økende
grad til befolkningens øvre lag (Koht 1933: 229). For bøndene som gruppe ble
tidene hardere utover 1860-årene. Sverdrup holdt dem fortsatt sentral i
selvstendighetsreisingen (Koht 1933: 230).
Partiplaner
Sverdrup ville danne et reformselskap,
et parti med et eget program. Tidligere hadde man sendt enkeltpersoner til
Stortinget. Allerede i 1851 kjempet han for dette. Ueland takket ja til
invitasjonen om å bli med i dette selskapet (Koht 1933: 233). Men – det ble
ikke noe mer med det, før valget i 1859.
Bygdepolitikk
Johan Sverdrup innså at det gjaldt å få fotfeste i sin nye
kommune Aker, dersom han skulle ha sjans til å komme inn på Stortinget (Koht
1933:237).Men – hans politiske virke i Aker var ikke like gjennomgripende som i
Larvik. I Aker bodde de side om side; bønder, fabrikkeieren, arbeidere – og ut
i fra andre inndelinger. 1850-årene var en framgangsrik periode i Norge, og
bøndene moderniserte jordbruket sitt (Koht 1933: 239) – gjennom undervisning og
statshjelp. I 1854 ble
landbrukshøyskolen på Ås grunnlagt. Sverdrup
ble boende i Aker i vel 30 år, og trodde hele sin tid på bondestanden.
Folket i fare
Skandinavismen bredte om seg i 1850-årene. Man diskuterte hvorvidt
en lov som var rettskraftig i et land, kunne være det i et annet – i forholdet
Norge-Sverige. Johan Sverdrup hadde siden barnsben sett hvordan folk og
Storting jobbet imot den svenske kongemakt, og var i det hele tatt skeptisk til
unionspolitikken. Dette medførte at Johan Sverdrup aldri ble skandinav.
Wergelands ånd var levende i Johan Sverdrups sinn (Koht 1933: 260). Ettersom
bøndene fikk mer og mer makt på Stortinget, ble embetsmannsstanden i økende
grad regjeringsvennlige, Sverigevenner og for kongemakten. Sverdrup ble den
fremste eksponent for selvstendighetstanken (Koht 1933: 265), imot dette.
Stortingsvalget i
1859
Midt i den norske valgkampen fikk nasjonalismen for alvor
sitt gjennombrudd i Italia. Demokratisk reform var også et brennende spørsmål i
engelsk politikk. Kommentatorer spådde at man ville få et Storting preget av
opposisjon, men det fantes ikke noe parti for dem – ei heller et samlende
program. Unionspørsmålet ble en het potet i valgkampen, man må tilbake til
1814 for å ha opplevd den like sterk. På
samme tid fløy lurblåseren Bjørnstjerne Bjørnsons skrifter over landet. I deler
av valgkampen var Sverdrup syk og sengeliggende (Koht 1933: 276). Men valget
viste at aldri hadde det blitt valgt så mange bønder til Stortinget, som ved
dette valg. Fra og med 1859 var det derfor håp om at det skulle føres en sterk
norsk folkelig politikk.
Reformforeningen
Johan Sverdrup steg fram som naturlig formann for et
politisk parti. Da Stortinget trådte sammen i oktober utarbeidet blant annet
Johan Sverdrup, sammen med Ueland og Johannes Steen, et politisk program som
bestod av et begrenset, men til dels revolusjonerende punkter (Koht 1933:
282-283): 1) Hevde nasjonal interesse og likebetingelse i unionen. 2) Årlige
Storting. 3) Ordning mellom byenes og landsens representanter, i
overenstemmelse med Grunnloven. 4) Juryordning i straffesaker. 5) Gjennomførelse
av den kommunale selvstendighet. 6) Allmueskolens selvstendige utvikling 7)
Motarbeide sentralisering av administrasjonen. Det var Sverdrups gamle tanke
fra 1851 om å binde et parti til et fast program, som her gjorde seg gjeldende.
Målet var å gjennomføre Grunnloven, og et styre av folket (Koht 1933:283).
Ueland var klar og tydelig; De som ønsket at Norges utvikling skulle gå i
liberal retning, skulle danne en klubb på Stortinget (Koht 1933: 284). Også
Sverdrup ville ha en «Reformklubb.» Det felles programmet skulle være bindene
for alle medlemmene (Koht 1933: 285). Å stifte et politisk parti, var en
skremmende tanke for mange i Norge på denne tiden (Koht 1933: 287). Selv for
moderate framskrittsvenner må tanken om et politisk parti ha blitt følt som
revolusjonært (Koht 1933: 287). Den 25. oktober kunne Kristiania-avisene melde
fra om at Reformforeningen var
dannet. Det ble raslet med sablene på
den andre siden også, og et mulig «Høire» kunne bli dannet.
Et parti bygges opp
Sverdrup var ikke så taletrengt på Stortinget årene 1859 –
1860, som han hadde vært tidligere år. Han var nesten aldri med i ordskiftet når det
dreide seg om bevilgninger (Koht 1933: 301). Det var helst Grunnloven og
Grunnlovsspørsmål han drøftet i Stortinget (Koht 1933: 301). I 1859 – 1860 la man fram forslag om allmueskole
på landet (Koht 1933: 312), og det svekket kristendommens makt over skolen.
Naturfag og historie som fag, ble styrket.
Statholderstriden
Morgenbladet var på denne tiden veldig vennligsinnet mot
Sverige, og de applauderte ikke akkurat den nystiftede «Reformforeningen.» (Koht
1933: 316). Aftenbladet meldte at de ventet i spenning, sammen med et folk som
hadde skodd på seg mer selvstendighetstrang. Johan Sverdrup stemte i Stortinget
for å bli kvitt statholder-embetet, som svenskene hadde i Norge, og den 9.
desember ble den saken vedtatt – imot skarve to stemmer. Svenskene ønsket ikke
å behandle saken separat, men at det burde inngå i en hel diskusjon om mulig
hel-statsløsning (Koht 1933: 317-318). Norges demokrati gjorde framskritt i
årene 1859-1860. For første gang ønsket et norsk partiliknende sammenslutning å
gripe regjeringsmakten, og til det krevdes parlamentarisme?
Tilbakeslag
Det var økonomiske nedgangstider i Norge i 1860-årene. Fattigdommen
satte sitt merke på politikken. Bjørnsons penn hadde stilnet; han hadde dratt
ut av landet, for å konsentrere seg om sin diktning (Koht 1933: 343). Jonas Lie
satt nedtynget i forretningsvirksomhet på Kongsvinger, og han hadde ikke noe
organ eller blad å uttrykke seg i. Og Sverdrup klaget; «En presse har vi jo
ikke.» Fredrik Stang ble leder for den norske regjeringsfraksjonen; en posisjon
han hadde i omtrent 20 år. Fredrik Stang var en norsk jurist og politiker. Han
var den norske regjeringens formann fra 1861 og statsminister fra 1873 til 1880
(SNL; Fredrik Stang). Frederik Stang var, ifølge SNL, drivkraften i norsk
statsliv og banebryteren for Norges materielle utvikling ved midten av
1800-tallet. Hans kamp for å bevare maktfordelingen førte til en forbitret
politisk kamp som i de siste år av hans liv kom til å skygge for hans store
innsats for landet (SNL;Fredrik Stang). Johan Sverdrup og Fredrik Stang ble
nærmest en norsk utgave engelske Gladstone og Disarelli. Sverdrup fremhevet Stortingets
rolle, mens Stang holdt en knapp på regjeringsmakten. Det var bondedemokrati,
imot urban intelligenzia. Stang var mer en administrator enn politiker, og
holdt seg for en stor del utenfor strømninger i befolkningen (Koht 1933: 345). Sverdrup
foreslo årlige Storting, blant annet for å gjøre regjeringen mer ansvarlig
overfor nasjonalforsamlingen.
Nederlag i jurysaken
I 1862-1863 sto slaget om juryordningen i Stortinget (Koht
1933: 355). Etter lang tid skriverier og drøftelser var det på tide at saken
fikk sin avgjørelse. Stortinget vedtok endringer, som gjorde at ikke Grunnloven
skulle stå i veien (Koht 1933: 355). Det var Johan Sverdrup som utformet
innstillingen i justiskomiteen på Stortinget, ikke formannen – som fikk
tilslutning med 6 imot 3 stemmer. 46 mot 37 stemmer stemte for juryordningen i
Stortinget, men det var ikke 2/3 flertall man tidligere hadde oppnådd. Flere
som tidligere var for, var også nå imot – og 11 av
bonderepresentantene stemte imot. En senere votering visste samme
knappe flertall imot (Koht 1933:361). Siden 2/3 flertall krevdes, falt
forslaget om juryordningen i Stortinget.
Mange av de som stemte for juryordningen,
mente at saken skulle fram igjen – til de seiret.
Men de idéer som hadde frambrakt juryordningen
(folkemakt), levde videre og fikk sin virkning. Blant annet kom forslaget om
årlige Storting opp på nytt. Schweigaard hadde blant annet skiftet side – fra
nei til ja.
Anton Martin Schweigaard (født
11. april 1808, død
1. februar 1870) var en norsk
jurist og
politiker. Han satt på
Stortinget fra 1842 til 1869 og ble regnet som en av de
aller mest innflytelsesrike politikerne på midten av 1800-tallet. Schweigaard
var professor i
rettslære og
økonomi.
Han var tilhenger av
økonomisk liberalisme og
påvirket norsk økonomi i
kapitalistisk retning.
Han ble valgt inn på
Stortinget i 1842 og satt frem til 1869. Schweigaard ble
aldri selv
statsminister eller
statsråd,
men gjennom sine sentrale posisjoner i staten fikk han med tiden stor
innflytelse, og kom til å spille en avgjørende rolle i formingen av det
moderne Norge rundt midten av 1800-tallet (Wikipedia; Anton Martin
Schweigaard).
Unionsforhandlinger
og skandinavisme
Skulle Norge kreve sin selvstendighet, eller skulle vi bli
innlemmet i en tettere sammenslutning med svenskene – kanskje bli slukt?
Motstandere av selvstendighetstanken skred klarere fram (Koht 1933: 371).
Dessuten spredte Skandinavismen om seg – særlig blant unge liberale, og den
optimisme de hadde for framtiden (Koht 1933: 371). Man fryktet at Norge ikke
ville klare seg for egen maskin. Eller – skulle Norge for all framtid være et
lydrike? Johan Sverdrup så selvstendighetstanken som en livsoppgave (Koht 1933:
372). Han roste blant annet de gamle Stortingsmennene fra 1830-årene, og deres
selvstendighetsarbeid. 1860-årene ble en kamp mellom Storting og regjering, med
Sverdrup i Stortinget. Man spekulerte i om Stortinget i 1861 skulle ta opp
saken, om unionsforhandlinger (Koht 1933: 371). I krigen som brøt ut mellom
Danmark og to tyske hertugdømmer i 1864, ønsket Sverdrup en fredelig løsning
(Koht 1933: 377). Noen mente at man skulle innta et fiendebilde til tyske
hertugdømmer og germanismen, men Sverdrup formante at man heller skulle
betrakte dem som allierte – blant annet i kampen imot Russland (Koht 1933:
377). Han så på Tyskland som mulig fiende som en fare for Norden (Koht 1933:
378) – ganske forutseende. Og i Stortinget seiret omsider fredspolitikken (Koht
1933: 380). Sverdrups syn skilte seg fra flere andre prominente politikere -
blant annet Johannes Steen, som skapte uenigheter mellom dem. Bjørnson blåste i
luren, og sa at Sverdrup sviktet sitt parti (Koht 1933: 380). Men – Sverdrup
talte aldri om skandinavisk enhet i sitt politiske virke, men formante om fred
i Norden.
Hærsaken
Et felles Forsvar var et viktig politikkområde i forholdet
mellom Norge og Sverige (Koht 1933: 382). Det ble mest framtredende i
1860-årene, da Kong Carl snakket om en norsk-svensk stormakt. Militarisme og
unionspolitikk gled sammen. En vernepliktslov og hærordning ble lagt fram for
Stortinget i 1862-1863. Sverdrup advarte mot et for sterkt Forsvar, som kunne
benyttes imot eget folk (Koht 1933: 386). Sverdrup og et flertall rundt han
gikk også inn for å forkaste forslaget til ny vernepliktslov (Koht 1933: 390). Blant
annet ønsket de ikke at utgiftene til hæren skulle passere 1 million spesidaler
(Koht 1933: 391). Diskusjonen gikk gjerne på om man skulle ha regimenter, eller
bataljoner samlet brigader (Koht 1933: 391-393) Regimenter passer på
geografiske områder, og blir utgjort av flere bataljoner – innenfor ulike
militære grener (Wikipedia; regimenter) Sverdrup talte varmt for å ha
militærorganisering tilsvarende små land, som Sveits, ikke etter stormaktenes
mønster. Regjeringens forslag om ny militærorganisering ble derfor forkastet, i
Stortinget (Koht 1933: 397). Og – det gav et signal om at vi gikk imot et
parlamentarisk styre, Stortingets overmakt over regjeringen (Koht 1933: 398).
Kampen imot militærregimentene hadde fått bønder og liberale til å flokke seg
omkring Sverdrup (Koht 1933: 398).
Valgbevegelsen i 1868
Så kom folkereisingen, Johan Sverdrup hadde etterlyst. «Den
norske Grunnloven har gitt muligheter til å gjøre synspunkter gjeldende.» Johan
Sverdrup spurte på Stortinget; «Hva er formålet til bevegelsen forut for siste
valg?»
Svaret var nok at det var en kamp
imot regjeringen, folket ville selv styre (Koht 1933: 399). Bevegelsen hadde
mange røtter. Formannskapsloven (1837) hadde økt kunnskapsnivået om
lokalpolitikken, og en annen bevisstgjørelse kom ved skoleloven av 1860 og
fattiglovgivingen fra 1863. Formannskapslovene av 1837 gav kommunene selvstyre,
og kommune-Norge vokser fram (Wikipedia/ kommuner). Skoleloven av 1860 var
loven om fast skole på landet og i byer ellers (Wikipedia/ skolelover). Og land
og folk ble bundet sammen tettere enn før, gjennom nye dampbåter, nye veier
(Koht 1933: 400-401). Bøndene ble mer og mer handelsfolk, siden jordbruket gikk
fra selvforsyning til industrialisering (Koht 1933: 401). Folkelivet blomstret,
med stadig nye foreninger; lekmannslivet, arbeiderforeninger og handelslag –
for å nevne noe (Koht 1933: 401). Og folkeviljens gjennomslag hadde vist seg
gjeldende, i hærsaken og i jurysaken (Koht 1933: 401).
Bondebevegelsen ble den sterkeste kraft, som
Søren Jaabæk var leder for (Koht 1933: 402). Søren Jaabæk var en meget omstridt
politiker, populær blant store befolkningslag, hatet av andre. Historikerne har
siden vært i villrede om hvordan han skal bedømmes, og vurderingene spriker. I
sitt politiske grunnsyn delte han mange av
Johan Sverdrups tanker. Han støttet etter
hvert Sverdrup i kampen om de to merkesakene,
jury og årlige storting, men under inntrykk
av den økonomiske depresjonen på 1860-tallet fryktet Jaabæk at dette ville
komme til å koste for mye, noe som fikk han til å stemme mot. Da den økonomiske
situasjonen bedret seg i slutten av tiåret, var tiden moden for et nærmere
samarbeid mellom Jaabæk og Sverdrup, og dermed var grunnlaget lagt for
dannelsen av
Venstre. Gjennom hele sin
følgende politiske virksomhet var Jaabæk en trofast tilhenger av Sverdrup, selv
om Jaabæk ble stående på sidelinjen da partiet kom til makten (SNL/ Søren
Jaabæk). Blant annet ble det fremmet krav om at man ikke trengte eie jord, for
å få stemmerett – men ha et visst inntektsnivå, som mange leilendinger hadde
(Koht 1933: 404). Etter at Preussen hadde vunnet herredømme over tyske stater,
fryktet mange at de små staters tid var forbi – og skandinavismen bredte om seg
(Koht 1933: 404). Skandinavismen var i ytterste konsekvens tanken om et forent
Skandinavia. Og forut for 1868-valget hadde også kravet om landsmål gjort seg
sterkt gjeldende (Koht 1933: 406). I USA hadde borgerkrigen (1861 – 1865) ført
til avskaffelse av slaveriet. Folke- og frihetstanken bredte seg over Europa. Revolusjonene
i Europa i 1848 hadde gitt større demokratisk medbestemmelse i en rekke land. I
England hadde den konservative regjeringen blitt nødt til å utvide stemmeretten
(Koht 1933: 406). I Frankrike måtte kongen bøye seg for det ene frihetskravet,
etter det andre (Koht 1933: 406). Spania var på randen av revolusjon (Koht
1933: 406). Og i Sverige hadde man – i likhet med Norge – et bondeopprør, med
krav om forbedring i politiske og økonomiske rettigheter (Koht 1933: 406). Vinje
fikk rett, med tanke på den frihetsvind som blåste over Vesten: «Vi kommer til
å oppleve en valgkamp vi ikke har sett maken til her til lands.» Johan Sverdrup
stod både innenfor og utenfor denne striden (Koht 1933: 409). En prominent
skribent i Morgenbladet mente Sverdrup burde innstilles fra en annen valgkrets,
fordi han stod for «kostbare reformer» og var en «konsekvent demokrat,» begge
deler i strid med velgertilfanget blant stort sett gårdbrukerklasse i Akershus.
Jaabæk stod som kjent på sin side for en strammere økonomisk politikk.
Dagbladet
Det oppstod en viss stridighet mellom Johan Sverdrup og
Søren Jaabæk, og Sverdrup ville ikke skyves til siden (Koht 1933: 422). Sverdrup ønsket å ta opp kampen imot
skandinavismen, og mulig unionsløsning (Koht 1933: 423). Han ønsket å starte et
blad i denne anledning, men det ble med planene (Koht 1933: 423). Ved slutten
av 1860-årene oppsto det imidlertid flere aviser rundt omkring i landet (Koht
1933: 424). Men – man savnet et bondeblad i hovedstaden, som kunne samle
liberale idéer i en blekke. Man ønsket konkurranse med Morgenbladet – et
dagblad måtte til (Koht 1933: 424). Valgbevegelsen i 1868-valget fremmet ønsket
om et nytt blad. Og i juni 1868 gikk det ut en slags pressemelding om en nyopprettelse:
«Dagbladet – et politisk blad for hvermann.» Dagbladet varslet at de ikke ville være
nøytrale – de ville «ta parti.» De ville gi rom til den «frie drøftingen,» og
de ville selv «ta standpunkt.»
Sverdrup og Jaabæk
Bjørnstjerne Bjørnson hadde sin egen utgivelse, et organ:
«Folkebladet.» I dette tidsskriftet skrev Jonas Lie i 1867 rosende ordelag om
Sverdrup og bondebevegelsen. Jonas Lie mente Johan Sverdrup var langt mer
reformivrig enn Jaabæk, med de økonomiske interveneringer dette krevde (Koht
1933:437). For Jaabæk var det viktig at demokratiet ikke ble for kostbart (Koht
1933: 437). Sverdrup hadde alltid prinsippene øverst på dagsorden, men var
flersidig – og ble aldri doktrinær (Koht 1933: 437). Demokratiet var viktigere
for han, enn en liberalisme som utelukkende gikk ut på å avgrense statens
oppgaver (Koht 1933: 437). Han var en frihandelsmann – men satte
samfunnsinteresser først i disse og andre saker: Toll måte gjennomføres, dersom
det var til hjelp (Koht 1933: 437). Det som skilte Sverdrup og Jaabæk mest, var
tenkningen i de nasjonale spørsmålene: Jaabæk hadde ingen nasjonal holdning av
betydning, i likhet med de tidligere bondelederne. Han hadde respekt for
økonomi, derfor kunne man regne med han når det gjaldt å avvise nye
institusjonelle løsninger med unionskompanjong Sverige. Men – prinsipiell og
nasjonal var han nok ikke. Sverdrup, derimot, forfektet «norskhet.» (Koht 1933:
438). Både rasjonelt/ fornuftig og lidenskapelig så han hvordan nasjonalstaten
og demokratiseringen hang sammen (Koht 1933: 438). Og han hadde de liberale
prinsippene inntakt. Men – det var ingen selvfølge at bøndene og Storting
skulle samles omkring han (Koht 1933: 439).
Erobringen av
flertallet
Behovet for sparing var det som meldte seg, da Stortinget
trådte sammen i oktober 1968 (Koht 1933: 440). Blant de første sakene som
meldte seg, var pensjoner til embetsmenn. Sverdrup mente de var for høye, og
han la seg inn på en moderat sparepolitikk på området (Koht 1933: 440) –
sikkert som et ledd i kampen imot den lukrative embetsmannsstaten?. Han mente
samtidig at pensjonene burde stå i stil hvor viktig embetet hadde vært,
deretter synkende jo lenger ned i hierarkiet man kom (Koht 1933: 440-441). Han
gikk ikke inn for å gi Welhaven statspensjon på 800 riksdaler – ingen statspensjon
overhode (Koht 1933: 441). Sverdrup så nemlig Welhaven som en motstander av den
nasjonale reisning, som hadde vart siden 1830-årene (Koht 1933: 442). Johan
Sverdrup ble beskyldt for å blande inn og forfølge sine politiske motstandere,
uten at det var annet mellom dem enn politiske forskjeller (Koht 1933: 442).
Sverdrup opplevde økende tilslutning til sine partiplaner, og enkeltsaker - deriblant
årlige Storting og jury-saken (Koht 1933: 446).I 1868 ble det økt krav om
medbestemmelse i statsstyret/ demokrati, som følge av at arbeiderbevegelsen var
i frammarsj (Koht 1933: 448). Sverdrup talte varmt for alminnelig stemmerett,
som følge av den kunnskapsvekst i befolkningen som hadde vært siden Grunnloven
av 1814. Men – dette var ikke i tråd med en senere tale. Han ville forskyve den
vanlige manns stemmerett, han ville skjerpe kravene (de såkalte census-kravene) og han ville at man på
forhånd skulle melde seg stemmeberettiget (Koht 1933: 450). Og Sverdrups
forslag vant fram i Stortinget (Koht 1933: 451), og et framskrittsvennlig
flertall ble dannet (Koht 1933: 451). Scwheigaard, som forsvarte de
konservative og konservative interesser, ønsket ikke utvidelse av stemmeretten
- men klarte ikke å samle sterke nok tropper bak sitt syn (Koht 1933: 450). Så
å si hele pressen støttet stemmerettsutvidelsen (Koht 1933: 451). Sverdrup gikk
sterkt inn for årlige Storting, slik at regjeringen ikke kunne «flotte seg på
egenhånd.» Konservative krefter var uenige, også i bondebevegelsen, fordi de
mente at dette ville øke Statsbudsjettets bevilgningsside (Koht 1933: 457).
Jonas Lie skrev at Sverdrup var «mannen for politiske reformer i vårt land
(Koht 1933: 462).
Kirke og skole
«Selvstyre på alle områder – folkestyret fra nederst til
øverst i samfunnet,» det var grunntanken i Sverdrups program. Og på Stortinget
i 1868 – 1869 kom den ene saken etter den andre (Koht 1933: 464). Det kom opp
spørsmål om selvstyre innenfor kirken, og personlig var ikke Sverdrup særlig
interessert i kirkeliv- og gjengeri (Koht 1933: 464). Det som var Sverdrups
kamp i kirkelige spørsmål var større toleranse og frihet til den enkelte
menigheter (Koht 1933: 464) – og han sto derfor på trygg liberal grunn. Johan
Sverdrup hadde en bror – Ulrich – som også kastet seg inn i kampen (Koht 1933:
468-469), uten at dette her vies stor oppmerksomhet. Johan Sverdrup arbeidet
også for sitt frihetsideal innenfor skoleverket, som gjennomgikk en omfattende
reform – offentlig skoler for den høyere
allmennsdannelse – i 1869. I tillegg til latinskoler fikk man realgymnas,
og man skiftet formålet for utdannelse til åndsdannelse (kontra at man
tidligere utdannet folk til stats- og embetsverk)(Koht 1933: 472). I den
forbindelse kom det flere forslag om revidering av innhold i skolen (Koht 1933:
473). Planene skulle ikke være altfor stramme, slik at skolene selv kunne
utforme innhold. Man ønsket ikke avsluttende prøve, en «middelskoleeksamen.»
Man ønsket seg flere linjer, der man innenfor realskolen kunne velge mellom
naturfag, norsk og fremmedspråk. Man ønsket innenfor latinerskolen at gresk
skulle utgå som fast fag. Idealet var de nye skolene i Sveits (Koht 1933: 473).
Sverdrup kjempet for engelskfaget, og ville gjøre både latin og fransk
valgfritt. Han ønsket en dreining mot de moderne kulturdag, fremfor gresk
antikk og dannelse (Koht 1933: 473). Han pekte på en kulturutvikling der
«fransk var tilbakegående, England i frammarsj» (også inklusive Amerika). Det
var framtiden, ikke tradisjonen, som skulle råde i skolen (Koht 1933: 474).
Morgenbladet raste, og sa han la seg opp i saker han ikke hadde kjennskap til
(Koht 1933: 475). Han fikk Stortinget med seg på at latin ikke skulle være
nødvendig i forberedende faser for medisinere og jurister (Koht 1933: 475).
Ellers fikk sakene litt ulikt utslag, men Sverdrups retningslinjer ved å satse
på de nye kulturfag, gikk i stor grad igjennom.
Stortingsmakten i
oppmarsj
Nå gjaldt det for Sverdrup å sørge for å styrke Stortingsmakten,
at Stortinget ble den vesenligste makten i statsstyret. Kampen for å endre
maktforholdene ble mer og mer innholdet i Sverdrups politikk (Koht 1933: 476). Regjeringen
ville øke Forsvarsbudsjettet med 100.000 spesidaler, til 1.425.000 spesidaler
(1933: 476-477). Dette til forskjell fra Militærkomiteen på Stortinget, som
ville ha budsjettet på 1.220.000 riksdaler – og Sverdrups forslag gikk i
gjennom med klart flertall (Koht 1933: 481). Og for første gang skjedde det, at
en statsråd ble kastet – og det ble innsatt en minister uten militær bakgrunn
(Koht 1933: 482-483). Årlige Storting ble et ledd i kampen for parlamentarisme
(Koht 1933: 484) – og han ble sammenliknet med Marcus Thrane.
Marcus Møller Thrane, født
14. oktober 1817 i
Christiania/Oslo,
død
30. april 1890 i
Eau Claire i
Wisconsin i
USA, var lærer, forfatter,
pressemann, fotograf, politisk organisator og sosialist. Thrane hentet
inspirasjon fra de europeiske
revolusjonene i 1848, og var i 1849-1851
organisator og leder for en omfattende bevegelse av arbeiderforeninger
(Wikipedia; Marcus Thrane). Noen mente Sverdrups planer ville føre til
masseherredømme, sosialisme (Koht 1933:484). Fredrik Stang appelerte til
Stortingets «moderate og sindige medlemmer;» slike som ikke ønsket reformer
(Koht 1933: 485). De som ikke ønsket reformer, påpekte at regjeringsmakten
ville bli veikere – og foreslo tokammersystem for å gjøre administrasjonen fra
Stortinget mindre kraftfull (Koht 1933: 490). Det krevde 74 stemmer av 111 for
å få flertall, siden årlige Storting krevde Grunnlovsendring. Og det ble
vedtatt – med 81 stemmer. En annen stor strid var jernbanesaken. Regjeringen
ville ha fullmakt til å ta opp statslån, på 4,25 millioner spesidaler, for å
bygge fire strekninger.
Stortinget hadde
aldri investert så mye i jernbane tidligere, og det ble etablert en
spesialkomité med 15 mann – der Sverdrup var en av dem (Koht 1933: 494).
Sverdrup
ønsket en rimeligere løsning, han syntes det var for dyrt. Og i denne
forbindelse ønsket han en omlegging av skattesystemet – slik at ikke de
arbeidende klasser fikk for stor del av byrden (Koht 1933: 496).
Gjerningen og mannen
Skulle Johan Sverdrups virke oppsummeres i en setning er
ordene fra den franske revolusjon fruktbare, som også Abraham Lincoln gjorde
til sine: «En regjering for folket ved folket.» Dette gjennomstrømmet hvor han
stod i alle spørsmål; Stemmerett, jury, hærordning, menighetsråd eller årlige
Storting (Koht 1933: 500). Regjering ved folket var hele grunntanken i de
framvoksende forfatninger (Koht 1933: 500). Sverdrup la oftest vekt på i sin
argumentasjon, at det var Grunnloven av 1814 han ville gjennomføre (Koht 1933:
501). Han ville gjøre seg til talsmann for det voksende velgerflertall (Koht 1933:
502). I saker som vedrørte bøndene, som odelsrett, var han konservativ – ikke radikal,
for å beholde dem på laget (Koht 1933: 502). Det som visstnok dypest sett
kjennetegner han konservatisme, er «tålmodighet.» I dette ligger det kanskje at
han ikke alltid argumenterte for sine primærstandpunkt? Og Jonas Lie kvitterte
med en ny tekst-hyllest, i 1867. Det var ikke Frankrike – men i England, han
søkte sin lærdom: tenkere som Jeremy Bentham og John Stuart Mill. Og han beundret
engelske parlamentarikere som Chatham og Bruke (Koht 1933 505). Men istedenfor den
engelske formen der man løste øyeblikkets behov, snakket gjerne Sverdrup ut i fra
prinsipper (Koht 1933: 505). Men høyest, satte han Amerika (Koht 1933: 505). Det
var særlig institusjonene han ville reformere – hæren, kirken, skole, bankvesen
og kommunestyre – blant annet. Bjørnstjerne Bjørnson satte stor pris på
Sverdrup; «Han tror på friheten, han tror den vil seire her hjemme.» Kampen for
idéene var selve livet hans – og vokste stadig i hjertet. Peder Olsen i Verdens gang skrev i 1870; «man kunne
plassere han i den franske nasjonalforsamling, og han vil ikke komme til kort.»
(Koht 1933: 509-510). Røsten hadde ikke utpreget musikalsk klang, men var tydelig
og kraftig (Koht 1933: 511). Søren Jaabæk skrev i en dansk avis at han var «en
av Europas parlamentariske genier.» (Koht 1933: 513).
Mer om Sverdrups
parlamentariske grunnleggelse (1884), vil komme ved en annen anledning.
Litteraturliste
-
Koht, Halvdan (1933): Johan Sverdrup, bind 1.
Oslo: Forlaget Aschehoug.
-
SNL/ Søren Jaabæk
-
SNL/ Fredrik Stang
-
Wikipedia/ Den industrielle revolusjon
-
Wikipedia/ Kommuner
-
Wikipedia/ Markus Thrane.
-
Wikipedia/ Norsk bondereising.
-
Wikipedia/ Regimenter
-
Wikipedia/ Anton Martin Schweigaard.
-
Wikiepdia/ Skolelover.
Både kildene i SNL og Wikipedia er sist lest 28.04.2019.
