Sunday, April 28, 2019

Johan Sverdrup - parlamentarikerpionéren


-          En autobiografi, del I av II.
Denne omtalen er redusert fra 500 sider,
og andre kilder, til 15 sider


Denne artikkelen tar utgangspunkt i et trebinds-verk, en biografi, om Johan Sverdrup – skrevet av selveste Halvdan Koht. Det er bok 1 som gjennomgås. Boken er hovedsakelig blitt til på grunnlaget av Sverdrups etterlatte papirer.

Halvdan Koht bemerker at Sverdrup ikke så ut som en nordmann, på tross av at han ble sett på som den fremste utvikler av det norske demokrati - kanskje den skikkelse man først forbinder med norsk politikk i det 19-århundret. Men det er kanskje ikke så rart – siden Sverdrup gjennomførte nyvinninger, med inspirasjon fra europeisk og amerikansk tankeliv. Koht viser til at han hadde sjarm som kunne skaffe tillitt, samtidig en ruvende skikkelse folk holdt avstand til. Han brøt med den tradisjon det var i Norge å ikke snakke abstrakt om politikk, der han foredrar mang en gang om statsteorier og prinsipper. På den måten brøt han tvers i gjennom politisk snikk-snakk, og omkalfatret Norges sedvane og praksis.Hans tanker ble bygget rundt en varm tro på Norges framtid. Johan Sverdrup hadde sin indre kamper og stridigheter. Kanskje fikk dette utløp i de vidtrekkende reformer?
                                                                                                                                                                                      ”Han var fylt av en frihetsånd”

Liberalisme, demokrati og nasjonsbygging
Han hadde med seg slagordet fra den franske revolusjon, i sine gjøremål: Frihet, likhet og brorskap (Koht 1933: 3). Politisk, økonomisk og åndelig var landet den gang undertrykket (Koht 1933:3). Folk lengtet etter frihet: Tale- og trykkefrihet, religionsfrihet og næringsfrihet, for å nevne noe – alt dette, som er forankret i de moderne menneskerettighetene. For å gjennomføre dette, så Sverdrup at den eneste løsning var å gi folket makt, langt mer innflytelse (Koht 1933: 4). Sverdrup var påvirket av både nasjonale og internasjonale strømninger. Nasjonalt ergret Sverdrup seg særlig over skillet bonde-embetsmann (Koht 1933: 72). Internasjonalt var det ikke bare ordene fra den franske revolusjon, som skapte nye krav. Den industrielle revolusjon rullet over Europa, og hadde også kommet til Norge: Økt velstandsvekst, kombinert med framvoksende klassemotsetninger, bevisstgjorde folk - og skapte krav om medbestemmelse i statsstyret. Industrialiseringen av Norge begynte rundt 1840 (Wikipedia/ den industrielle revolisjon i Norge). Fabrikkene som spratt opp, skapte også krav fra arbeiderne om ulike former for statlig vern (Koht 1933:6), mot urett og skade som kunne begås av eierne eksempelvis – og vi ser konturene av en sosialstat i Venstre-regi, etter hvert. Det var særlig to revolusjonsånder som stod sterkt i Sverdrup: 1789 og 1848. 1789 hadde samlingsanken sterkere, sosialt og nasjonalt (Koht 1933: 6). Den siste revolusjonen var langt skapt krav om personlig frihet og borgerrettigheter – innenfor den samlede stat. 1848 var mer fellesskapsorientert, enn den første. Mens 1789 var en revolt mot kongemakten, var 1848-revolusjonen et konkret krav om mer demokrati. Sverdrup ble bærer av de svært mange tanker som fartet gjennom Europas stats- og samfunnsliv.
                                                                                       
                                                                             ”Jeg fæster mig ved det institusjonelle”
Sverdrups plass i internasjonal sammenheng
Man hadde ikke adel i Norge, men kamp ble det; mot borgerstanden (Koht 1933:7). Det ble bondeopprør (Koht 1933 7-8). Utover 1800-tallet vokste det fram en klassebevissthet blant bøndene som i større grad knyttet dem sammen politisk og økonomisk (wikipedia/ norsk bondereising). Det først var rundt 1860- eller 1870-årene at arbeiderklassen ble av en viss betydning, i Norge (Koht 1933:8). Sverdrup var gjennom hele livet en liberaler i betydning frihetsånd, og fikk først og fremst støtte blant bøndene (Koht 1933:8). Han var hele sitt liv borgerlig, hvis man i dette begrep definerer det som en forsvarer for en bestående samfunnsutforming, skriver Koht. Det er imidlertid en sannhet med modikfikasjoner, for ingen enkeltperson gjorde mer for bøndenes inntog i statstyret og parlamentarisk framvekst, enn Sverdrup. Det var også flere enkeltsaker eller store sakskompleks han var en pioner. Men at han også var konservativ, blant annet i forsvaret av bondesamfunnet, er åpenbart.  I europeisk sammenheng kan man se Sverdrup i sammenheng med Gladstone og Gambetta (Koht 1933:9), og blant annet deres kamp for folkets demokratiske medbestemmelse. Sverdrup skapte Venstre (Koht 1933:9). Sverdrup var en sterk taktiker og analytiker, slik jeg leser Bjørnsons omtale av Sverdrup: ”Han visste aa dømme om hvilke kræfter der skal til for aa i rætte tid faar saker til aa gå.” (Koht 1933:11). I motsetning til mange tidligere politikere i Norge, særlig på grunn av sjeldne avholdte Storting, ble politikk Sverdrups livsgjerning (Koht 1933:8). Stortingets sentrale og frekvente plass i norsk samfunn skulle også Sverdrup forandre.

Slekt og familie
Wergeland, Stang og Sars (universitetsmann jour. anm) er noen navn som knyttes til Sverdrup-ætten – og Sverdrupene er visstnok en allsidig slekt (Koht 1933: 14). Likevel er de preget av politikk (Koht 1933:15).  Sverdrup har sitt opphav fra Sør-Jylland. Utenfor Haderslev på Sør-Jylland ligger landsbyen Sverdrup, fortsatt. Sverdrup-familien kom til Norge på begynnelsen av 1600-tallet (Wikipedia; Sverdrup), og slo seg ned i Halden, 1620.  Herfra er Peder Sverdrup opphav til den norske Sverdrup-slekten (Koht 1933:15). Halden rundt 1620 var utgjort av omtrent 500 innbyggere (Wikipedia; Halden), så Sverdrupene var en del av urinnvånerne.  

Oppvekst og ungdom
Johan Sverdrup ble født på Jarlsberg hovedgård, 1816.  Da han var 9 år gammel flyttet faren til Sem i Borre.  Hans oppvekst-omgivelser var jordbruk (Koht 1933: 44). Han var flink på skolen, og hadde en stimulerende frøken. Videre i utdanningsløpet var han også flink – en jevnt over god artium, men det var ingen fag som utmerket seg klart (Koht 1933:51). Han tok sin juridiske embetseksamen på 5 ½ år, som den gang det var 4 år normert studietid på. Han hadde et ikke helt vellykket universitetsopphold, og noen videre karriere der var ikke aktuelt. Senere i livet støttet han en Stortingsmann som omtalte universitetstilværelsen som en ”klosterlig avsondrethet.” (Koht 1933: 52). Sverdrup kunne se tilbake på egen universitetskarriere med en viss bitterhet (Koht 1933:52). Trolig var det mangel på paradigmeskifter, nyskaping og innovasjon som frustrerte Sverdrup, overfor universitetet: ”De holder på sine egne doktriner,” sa Sverdrup (Koht 1933: 52). Trolig ergret seg han over den gamle doktrine, om kun overlevere sannheter, hvor kritiske spørsmål uteble. Sverdrup tenkte mer på rettferdighet enn lovtolkning, og det var derfor kanskje ikke unaturlig at han søkte en karrierevei, hvor man utformet paragrafene? Tross sin juridiske embetseksamen ble han egentlig aldri jurist av yrke (Koht 1933: 54).  Han var ellers ikke aktiv i studentkretser, eksempelvis holdt han seg langt unna Studentersamfunnet (Koht 1933:56). Han var alltid pent antrukket, i motsetning til flere i sin omgangskrets (Koht 1933:56), fordi han ikke ville at folk skulle ha et negativt inntrykk av han. Tross fraværet i Studentersamfunnet var han god på humoristisk taler, i selskapslivet - og han var en ivrig teatergjenger (Koht 1933:56). Det som imidlertid dro han bort fra juss-studiene i disse årene, var alt som befant seg innenfor åndslivet: Historie, samfunnslære og skjønnlitteratur (Koht 1933: 57). 1830-årenes åndskulturelle brytningstid i Norge bølget fram og tilbake i Sverdrup, blant annet religiøs vekkelse og politiske omveltninger, selv om han selv ikke var delaktig (Koht 1933: 58; 61 og 66).  Blant annet fulgte han nøye med i samfunnsdebatten, og kjøpte inn en rekke dikteriske verker. Blant annet leste han Shakespeare på originalspråket (Koht 1933:  59). Kjernen i hans europeiske liberalisme, var motstanden mot kongemakt, adel og kirketvang (Koht 1933: 60). Selv om han motsatte seg mye kirkeliv, hadde han Gudstro (Koht 1933: 61). Ifølge Koht kan vi slå fast at han hadde en givende ungdomstid (Koht 1933: 69).
                                                                                             
                                                                     ”Han leste om fortiden for nåtidens skyld”

Praktisk gjerning
Den 22. desember 1841 fikk han sin juridiske embetseksamen (Koht 1933: 70).  Han fikk laud (Koht 1933:7), det vil omtrentlig si B, for de av dere lesere som er studenter. Han hadde samme år mistet sin far. I nesten to år, til mai 1844, jobbet han som fullmektig ved Sorenskriver-gården i Bjørge, Seljord. (Koht 1933: 70).  Ved sluttførelsen fikk han en svært god attest, som berørte både hans dannelse og juridiske ferdigheter – særlig det siste (Koht 1933:71). Han likte bedre sivilsaker, enn det som angikk ren kriminalitet (1933: 72).  I straffesaker var han formildende, da det kom til utmålingen.

Turen går til Larvik
Etter noe skiftende tilværelse bærer turen til Larvik, 1846 – fram til april 1848.  Byen holdt på å gå ad undas, det var en rekke fallitter i næringslivet i denne tid (Koht 1933: 75). Det var mer enn behov for en sakfører, og det var én annen i byen som også jobbet med dette. Oppgavene for Sverdrup var mange, siden den andre sakføreren strevde med anseelsen (Koht 1933: 75). Folk ble fort glade i Sverdrup: Han var vennlig, men tilbakeholden (Koht 1933: 77).  Et av flere sympatiske trekk var at han førte småfolks, framfor storfolks sak – noe som ble mer kjent i ettertiden (Koht 1933: 77). Han kunne stille opp gratis for fattigfolk (Koht 1933: 77). Trolig var det imidlertid det kommunale og sosiale arbeidet i Larvik, som førte han til et politisk mesterstykke.

Demokratiet våkner
1848 var som kjent et revolusjonsår i Europa, som kom litt forsinket til Larvik. I 1849. Ved formannsvalget ble han valgt inn i byens styre og stell, der ordfører-rollen var besatt av en overlærer. Han medstiftet blant annet Handelsforeningen i byen, han var opptatt av næringslivet rettigheter og vekstvilkår (Koht 1933: 87). Etter hvert forlot han Handelsforeningen, da han mente de drev klassepolitikk (Koht 1933: 88). Sverdrup visste hva som rørte seg i folkedypet, den jevne folkemening (Koht 1933: 88). Han ble den ledende kommunepolitiker i Larvik (Koht 1933: 90). Fra og med 1849 var han ordfører i bystyret, alle de årene han bodde i Norge – så lenge han ikke figurerte som Stortingsrepresentant. Og det var ikke få oppgaver som ble gitt han. I de tre første årene førte han både formannskapsprotokollen, brevjournalen og dagboken (Koht 1933: 90). Han forfattet selv de fleste formannskapsinnstillinger, i tillegg til deltakelse i en rekke kommisjoner og komiteer (Koht 1933:91). Han reformerte skolepolitikken i byen, og det som lå under var hans ønske om å inspirere unge mennesker til å delta i offentlige anliggender og diskusjon (Koht 1933: 99). Han var levende opptatt av byens økonomi, men var ikke redd for utlegg som ville betale seg (Koht 1933: 99). Han bygget svingbro over Farriselven i Larvik, fortauer, vannledninger, gass-leveranse og han iverksatte flere planer som stadfestet Larvik som en betydelig handels- og skipsfartsby (Koht 1933: 100).

Stortingsvalget 1850
Det 13. Storting ble samlet 1851, og det ble vitset om det trettende Storting fordi det virket sløvende for representantene. Tidligere hadde det vært en kamp mellom embetsparti og bondeparti, men nå meldte en ny klasse seg: Arbeiderne (Koht 1933: 158). Partikampene stod derfor fra og med nå mellom Venstre, Arbeiderpartiet og Høyre. Sverdrup hadde visstnok blitt valgt inn på Stortinget av næringslivsfolk, mot embetsmakt (Koht 1933: 158). Sverdrup ble en talsmann for borgerskapet (Koht 1933: 159) – det demokratiske. Sverdrup gikk i kompaniskap med Ueland (Koht 1933: 159-160) førstnevnte radikal – den andre, omtenksom og forsiktig (Koht 1933: 160). Han ble Uelands disippel, fordi Ueland hadde politisk innflytelse på han (Koht 1933: 159). Sverdrup var i 1851 radikal, og ville at Norge skulle etterligne de britiske institusjoner (Koht 1933: 159), som var moderne etter datidens standard. Han fravek dette internasjonale syn etter hvert, da sikkert Ueland fikk han til og heller se på norske løsninger (Koht 1933: 159) – tilpasset lokale forhold. Allerede ved første Storting viste han seg som en dreven politiker, og flere ville gjøre han til Stortingspresident (Koht 161-162). Han kom med et par lovforslag 1851. Han jobbet beinhardt med å sette seg inn i saker, så hardt at han ble syk (Koht 1933:162). Han holdt tydelige og bestemte taler (Koht 1933: 162) – og engasjementet var bredt (Koht 1933: 164). Han kom visst for ofte med harde utfall mot motstandere (Koht 1933: 162), hvilket skaffet han uvenner. I 1854 ble han kalt ”opposisjonens bankende hjerte” – sikkert på grunn av hans kritikk mot posisjonsstyre.

Som en Richard Løvehjerte – uten frykt, intet svik
Han hadde interesse for de brede saker, en av de første var spørsmålet om juryordning. For jury-ordning, og selvstyre, ble Sverdrups to viktigste saker (Koht 1933: 177). Da bøndene reiste seg mot embetsveldet i 1830-årene, ble dette ledsaget av jury-kravet (Koht 1933: 178). Det ble avholdt Stortingsvalg i 1854, der flere viktige Venstrefolk falt ut – men også nye kom til (Koht 1933: 178).  Det var hardt for industrien i Norge i 1840-årene, men kriger i Europa sørget nå for et oppsving i handelsflåten (Koht 1933: 182). Sverdrup kom inn på Stortinget.

Jurysaken – det første slag
I februar 1854 la Ueland fram forslag om juryordning for straffesaker (Koht 1933:188). Den tok ikke sikte på å skille rettspleien ut i fra den borgerlige administrasjon, noe som Montesquieu hadde tatt til orde for (Koht 1933:188). Den tok heller ikke sikte på å gjøre dommeren til den upartiske leder av saksbehandlingen (Koht 1933: 188). Sverdrup stemte for forslaget, uten vellyst – den hadde sine klare mangler (Koht 1933 188-189). Han ønsket en mer dyptgående reform (Koht 1933:189). For øvrig – Sverdrup var flinkere til ”å rive ned” andres arbeider, istedenfor å bygge opp egne saker –skriver Koht. Kanskje kan denne egenskapene tilhøre hans unge, novisestadiet? Han skrev eksempelvis ingen innstillinger i starten på Stortinget, og han var sterkere muntlig, enn skriftlig (Koht 1933: 193). I Jury-saken skulle han være politisk bygningsmann, og han bestod oppgaven med glans (Koht 1933: 193). I Larvik turte ingen å foreslå noen annen Stortingsmann enn Sverdrup, ved det kommende valg (Koht 1933: 195).  Politikken hadde gjort Sverdrup nedtynget av gjeld (Koht 1933: 206). I 1854 hadde han blitt dratt dypere inn i politikk, nærmere økonomisk ruin (1933: 206). I årene 1850 – 1857 er han blant de betydningsfulle skatteyterne i Larvik. Men han dalte på listen etter hvert som årene gikk.

Familie på flytteføtter
Han hadde fem barn å forsørge (Koht 1933: 207). Han kjente seg mer og mer rotløs i Larvik. Han fortalte sin bror – Georg Sverdrup – at han ville trekke seg helt utav politikk fra og med 1857. Han solgte huset sitt i Larvik godt under takst, for 2700 spesidaler. Han flyttet inn på Fagerborg, med hele familien, i Oslo/ Kristiania. Han leide dessuten et kontor i sentrum, og engasjerte seg som sakfører da det ikke lenger ble avholdt Storting. Denne praksisen opphørte i 1861. Han var glad for å forlate Larvik, og han følte ikke noe videre forpliktelse for byen. For øvrig likte han bedre landsbylivet, enn storbyens ståk og larm – derfor var han samtidig glad for å bo i Aker kommunekrets. Han ønsket å representere Akershus. 1848 hadde aldri kommet til Norge tilsvarende revolusjonene på kontinentet, blant annet på grunn av en liten og lite bevisst bondestand. Sverdrup søkte sammen med bøndene, i deres kamp om mer demokrati. Noen åpen strid mellom Sverdrup og datidens Stortingsrepresentant Stabell ble det ikke. Stabell gikk ut av politikken, og sluttet samtidig som redaktør i Morgenbladet. Sverdrup skulle omsider vise at partiet ble et nasjonalt og demokratisk folkeparti. Men og mer inntok Sverdrup standpunkt som baserte seg på norske forhold, fri fra strømningene ute i Europa – hevder Koht. Han ble mer inspirert av Edmund Bruke, da han mente at demokratiet måtte bygge på norske forhold og utviklingsnivå (Koht 1933: 215). Sverdrup ble mer konservativ i samkvemmet med bøndene, blant annet oppga han på dette tidspunkt sin merkesak om å gi folk allmenn stemmerett (Koht 1933: 215). Sverdrup så også på sin oppgave å samle alle sine medspillere i ett parti.

Bank-saken
Fra nyåret 1858 ble han med i direksjonen for Hypotekerbanken, en rolle han besatt i over 25 år. «Arbeidet for allmennheten har vært meg en glede,» har han senere sagt om denne jobben. Hypotekerbanken ble opprettet a Stortinget 1851, og formålet var å gi «eiendomsbesittere lån på sine eiendommer.» Han kom inn i en vanskelig tid, i 1857 hadde Europa og USA (og dermed Norge) blitt dratt inn i en stor internasjonal krise og nedkonjunktur. Det ene handelshuset etter det andre klappet sammen i Hamburg, med ringvirkninger som blant annet gjorde at norske bedrifter måtte innfri lån de ikke hadde midler til.  Folk, bønder og kapitalister strømmet derfor til Hypotekerbanken. Det ble altfor åpenbart at Norge ikke hadde et bankvesen som fylte behovet for kapital (Koht 1933: 222). Johan Sverdrups tanke var å gjøre bøndene uavhengig av kapitalismen (Koht 1933: 222). Da Stortinget ble tromlet sammen i 1858 for å gjøre noe med krisen, forsvarte Sverdrup en ny banklov – siden gjeldende lov var et vedheng fra 1700-tallet (Koht 1933: 222). «Den norske privatbank» blir opprettet – med hensikt å fortrinnsvis hjelpe skog- og gårdsarbeidere. Johan Sverdrup strevde i disse årene med flere bankplaner, som ikke ble noe av eller stoppet – dessuten var han sliten etter alvorlig sykdom. Han mistet mer og mer troen på framtiden, på folket – og henvendte seg i økende grad til befolkningens øvre lag (Koht 1933: 229). For bøndene som gruppe ble tidene hardere utover 1860-årene. Sverdrup holdt dem fortsatt sentral i selvstendighetsreisingen (Koht 1933: 230).

Partiplaner
Sverdrup ville danne et reformselskap, et parti med et eget program. Tidligere hadde man sendt enkeltpersoner til Stortinget. Allerede i 1851 kjempet han for dette. Ueland takket ja til invitasjonen om å bli med i dette selskapet (Koht 1933: 233). Men – det ble ikke noe mer med det, før valget i 1859.

Bygdepolitikk
Johan Sverdrup innså at det gjaldt å få fotfeste i sin nye kommune Aker, dersom han skulle ha sjans til å komme inn på Stortinget (Koht 1933:237).Men – hans politiske virke i Aker var ikke like gjennomgripende som i Larvik. I Aker bodde de side om side; bønder, fabrikkeieren, arbeidere – og ut i fra andre inndelinger. 1850-årene var en framgangsrik periode i Norge, og bøndene moderniserte jordbruket sitt (Koht 1933: 239) – gjennom undervisning og statshjelp.  I 1854 ble landbrukshøyskolen på Ås grunnlagt.  Sverdrup ble boende i Aker i vel 30 år, og trodde hele sin tid på bondestanden.

Folket i fare
Skandinavismen bredte om seg i 1850-årene. Man diskuterte hvorvidt en lov som var rettskraftig i et land, kunne være det i et annet – i forholdet Norge-Sverige. Johan Sverdrup hadde siden barnsben sett hvordan folk og Storting jobbet imot den svenske kongemakt, og var i det hele tatt skeptisk til unionspolitikken. Dette medførte at Johan Sverdrup aldri ble skandinav. Wergelands ånd var levende i Johan Sverdrups sinn (Koht 1933: 260). Ettersom bøndene fikk mer og mer makt på Stortinget, ble embetsmannsstanden i økende grad regjeringsvennlige, Sverigevenner og for kongemakten. Sverdrup ble den fremste eksponent for selvstendighetstanken (Koht 1933: 265), imot dette.

Stortingsvalget i 1859 
Midt i den norske valgkampen fikk nasjonalismen for alvor sitt gjennombrudd i Italia. Demokratisk reform var også et brennende spørsmål i engelsk politikk. Kommentatorer spådde at man ville få et Storting preget av opposisjon, men det fantes ikke noe parti for dem – ei heller et samlende program. Unionspørsmålet ble en het potet i valgkampen, man må tilbake til 1814 for å ha opplevd den like sterk.  På samme tid fløy lurblåseren Bjørnstjerne Bjørnsons skrifter over landet. I deler av valgkampen var Sverdrup syk og sengeliggende (Koht 1933: 276). Men valget viste at aldri hadde det blitt valgt så mange bønder til Stortinget, som ved dette valg. Fra og med 1859 var det derfor håp om at det skulle føres en sterk norsk folkelig politikk.

Reformforeningen
Johan Sverdrup steg fram som naturlig formann for et politisk parti. Da Stortinget trådte sammen i oktober utarbeidet blant annet Johan Sverdrup, sammen med Ueland og Johannes Steen, et politisk program som bestod av et begrenset, men til dels revolusjonerende punkter (Koht 1933: 282-283): 1) Hevde nasjonal interesse og likebetingelse i unionen. 2) Årlige Storting. 3) Ordning mellom byenes og landsens representanter, i overenstemmelse med Grunnloven. 4) Juryordning i straffesaker. 5) Gjennomførelse av den kommunale selvstendighet. 6) Allmueskolens selvstendige utvikling 7) Motarbeide sentralisering av administrasjonen. Det var Sverdrups gamle tanke fra 1851 om å binde et parti til et fast program, som her gjorde seg gjeldende. Målet var å gjennomføre Grunnloven, og et styre av folket (Koht 1933:283). Ueland var klar og tydelig; De som ønsket at Norges utvikling skulle gå i liberal retning, skulle danne en klubb på Stortinget (Koht 1933: 284). Også Sverdrup ville ha en «Reformklubb.» Det felles programmet skulle være bindene for alle medlemmene (Koht 1933: 285). Å stifte et politisk parti, var en skremmende tanke for mange i Norge på denne tiden (Koht 1933: 287). Selv for moderate framskrittsvenner må tanken om et politisk parti ha blitt følt som revolusjonært (Koht 1933: 287). Den 25. oktober kunne Kristiania-avisene melde fra om at Reformforeningen var dannet.  Det ble raslet med sablene på den andre siden også, og et mulig «Høire» kunne bli dannet.

Et parti bygges opp
Sverdrup var ikke så taletrengt på Stortinget årene 1859 – 1860, som han hadde vært tidligere år. Han var nesten aldri med i ordskiftet når det dreide seg om bevilgninger (Koht 1933: 301). Det var helst Grunnloven og Grunnlovsspørsmål han drøftet i Stortinget (Koht 1933: 301).  I 1859 – 1860 la man fram forslag om allmueskole på landet (Koht 1933: 312), og det svekket kristendommens makt over skolen. Naturfag og historie som fag, ble styrket.

Statholderstriden
Morgenbladet var på denne tiden veldig vennligsinnet mot Sverige, og de applauderte ikke akkurat den nystiftede «Reformforeningen.» (Koht 1933: 316). Aftenbladet meldte at de ventet i spenning, sammen med et folk som hadde skodd på seg mer selvstendighetstrang. Johan Sverdrup stemte i Stortinget for å bli kvitt statholder-embetet, som svenskene hadde i Norge, og den 9. desember ble den saken vedtatt – imot skarve to stemmer. Svenskene ønsket ikke å behandle saken separat, men at det burde inngå i en hel diskusjon om mulig hel-statsløsning (Koht 1933: 317-318). Norges demokrati gjorde framskritt i årene 1859-1860. For første gang ønsket et norsk partiliknende sammenslutning å gripe regjeringsmakten, og til det krevdes parlamentarisme?

Tilbakeslag
Det var økonomiske nedgangstider i Norge i 1860-årene. Fattigdommen satte sitt merke på politikken. Bjørnsons penn hadde stilnet; han hadde dratt ut av landet, for å konsentrere seg om sin diktning (Koht 1933: 343). Jonas Lie satt nedtynget i forretningsvirksomhet på Kongsvinger, og han hadde ikke noe organ eller blad å uttrykke seg i. Og Sverdrup klaget; «En presse har vi jo ikke.» Fredrik Stang ble leder for den norske regjeringsfraksjonen; en posisjon han hadde i omtrent 20 år. Fredrik Stang var en norsk jurist og politiker. Han var den norske regjeringens formann fra 1861 og statsminister fra 1873 til 1880 (SNL; Fredrik Stang). Frederik Stang var, ifølge SNL, drivkraften i norsk statsliv og banebryteren for Norges materielle utvikling ved midten av 1800-tallet. Hans kamp for å bevare maktfordelingen førte til en forbitret politisk kamp som i de siste år av hans liv kom til å skygge for hans store innsats for landet (SNL;Fredrik Stang). Johan Sverdrup og Fredrik Stang ble nærmest en norsk utgave engelske Gladstone og Disarelli. Sverdrup fremhevet Stortingets rolle, mens Stang holdt en knapp på regjeringsmakten. Det var bondedemokrati, imot urban intelligenzia. Stang var mer en administrator enn politiker, og holdt seg for en stor del utenfor strømninger i befolkningen (Koht 1933: 345). Sverdrup foreslo årlige Storting, blant annet for å gjøre regjeringen mer ansvarlig overfor nasjonalforsamlingen.

Nederlag i jurysaken
I 1862-1863 sto slaget om juryordningen i Stortinget (Koht 1933: 355). Etter lang tid skriverier og drøftelser var det på tide at saken fikk sin avgjørelse. Stortinget vedtok endringer, som gjorde at ikke Grunnloven skulle stå i veien (Koht 1933: 355). Det var Johan Sverdrup som utformet innstillingen i justiskomiteen på Stortinget, ikke formannen – som fikk tilslutning med 6 imot 3 stemmer. 46 mot 37 stemmer stemte for juryordningen i Stortinget, men det var ikke 2/3 flertall man tidligere hadde oppnådd. Flere som tidligere var for, var også nå imot – og 11 av bonderepresentantene stemte imot. En senere votering visste samme knappe flertall imot (Koht 1933:361). Siden 2/3 flertall krevdes, falt forslaget om juryordningen i Stortinget.  Mange av de som stemte for juryordningen, mente at saken skulle fram igjen – til de seiret.  Men de idéer som hadde frambrakt juryordningen (folkemakt), levde videre og fikk sin virkning. Blant annet kom forslaget om årlige Storting opp på nytt. Schweigaard hadde blant annet skiftet side – fra nei til ja. Anton Martin Schweigaard (født 11. april 1808, død 1. februar 1870) var en norsk jurist og politiker. Han satt på Stortinget fra 1842 til 1869 og ble regnet som en av de aller mest innflytelsesrike politikerne på midten av 1800-tallet. Schweigaard var professor i rettslære og økonomi. Han var tilhenger av økonomisk liberalisme og påvirket norsk økonomi i kapitalistisk retning. Han ble valgt inn på Stortinget i 1842 og satt frem til 1869. Schweigaard ble aldri selv statsminister eller statsråd, men gjennom sine sentrale posisjoner i staten fikk han med tiden stor innflytelse, og kom til å spille en avgjørende rolle i formingen av det moderne Norge rundt midten av 1800-tallet (Wikipedia; Anton Martin Schweigaard).



Unionsforhandlinger og skandinavisme
Skulle Norge kreve sin selvstendighet, eller skulle vi bli innlemmet i en tettere sammenslutning med svenskene – kanskje bli slukt? Motstandere av selvstendighetstanken skred klarere fram (Koht 1933: 371). Dessuten spredte Skandinavismen om seg – særlig blant unge liberale, og den optimisme de hadde for framtiden (Koht 1933: 371). Man fryktet at Norge ikke ville klare seg for egen maskin. Eller – skulle Norge for all framtid være et lydrike? Johan Sverdrup så selvstendighetstanken som en livsoppgave (Koht 1933: 372). Han roste blant annet de gamle Stortingsmennene fra 1830-årene, og deres selvstendighetsarbeid. 1860-årene ble en kamp mellom Storting og regjering, med Sverdrup i Stortinget. Man spekulerte i om Stortinget i 1861 skulle ta opp saken, om unionsforhandlinger (Koht 1933: 371). I krigen som brøt ut mellom Danmark og to tyske hertugdømmer i 1864, ønsket Sverdrup en fredelig løsning (Koht 1933: 377). Noen mente at man skulle innta et fiendebilde til tyske hertugdømmer og germanismen, men Sverdrup formante at man heller skulle betrakte dem som allierte – blant annet i kampen imot Russland (Koht 1933: 377). Han så på Tyskland som mulig fiende som en fare for Norden (Koht 1933: 378) – ganske forutseende. Og i Stortinget seiret omsider fredspolitikken (Koht 1933: 380). Sverdrups syn skilte seg fra flere andre prominente politikere - blant annet Johannes Steen, som skapte uenigheter mellom dem. Bjørnson blåste i luren, og sa at Sverdrup sviktet sitt parti (Koht 1933: 380). Men – Sverdrup talte aldri om skandinavisk enhet i sitt politiske virke, men formante om fred i Norden.

Hærsaken
Et felles Forsvar var et viktig politikkområde i forholdet mellom Norge og Sverige (Koht 1933: 382). Det ble mest framtredende i 1860-årene, da Kong Carl snakket om en norsk-svensk stormakt. Militarisme og unionspolitikk gled sammen. En vernepliktslov og hærordning ble lagt fram for Stortinget i 1862-1863. Sverdrup advarte mot et for sterkt Forsvar, som kunne benyttes imot eget folk (Koht 1933: 386). Sverdrup og et flertall rundt han gikk også inn for å forkaste forslaget til ny vernepliktslov (Koht 1933: 390). Blant annet ønsket de ikke at utgiftene til hæren skulle passere 1 million spesidaler (Koht 1933: 391). Diskusjonen gikk gjerne på om man skulle ha regimenter, eller bataljoner samlet brigader (Koht 1933: 391-393) Regimenter passer på geografiske områder, og blir utgjort av flere bataljoner – innenfor ulike militære grener (Wikipedia; regimenter) Sverdrup talte varmt for å ha militærorganisering tilsvarende små land, som Sveits, ikke etter stormaktenes mønster. Regjeringens forslag om ny militærorganisering ble derfor forkastet, i Stortinget (Koht 1933: 397). Og – det gav et signal om at vi gikk imot et parlamentarisk styre, Stortingets overmakt over regjeringen (Koht 1933: 398). Kampen imot militærregimentene hadde fått bønder og liberale til å flokke seg omkring Sverdrup (Koht 1933: 398).

Valgbevegelsen i 1868  
Så kom folkereisingen, Johan Sverdrup hadde etterlyst. «Den norske Grunnloven har gitt muligheter til å gjøre synspunkter gjeldende.» Johan Sverdrup spurte på Stortinget; «Hva er formålet til bevegelsen forut for siste valg?»  Svaret var nok at det var en kamp imot regjeringen, folket ville selv styre (Koht 1933: 399). Bevegelsen hadde mange røtter. Formannskapsloven (1837) hadde økt kunnskapsnivået om lokalpolitikken, og en annen bevisstgjørelse kom ved skoleloven av 1860 og fattiglovgivingen fra 1863. Formannskapslovene av 1837 gav kommunene selvstyre, og kommune-Norge vokser fram (Wikipedia/ kommuner). Skoleloven av 1860 var loven om fast skole på landet og i byer ellers (Wikipedia/ skolelover). Og land og folk ble bundet sammen tettere enn før, gjennom nye dampbåter, nye veier (Koht 1933: 400-401). Bøndene ble mer og mer handelsfolk, siden jordbruket gikk fra selvforsyning til industrialisering (Koht 1933: 401). Folkelivet blomstret, med stadig nye foreninger; lekmannslivet, arbeiderforeninger og handelslag – for å nevne noe (Koht 1933: 401). Og folkeviljens gjennomslag hadde vist seg gjeldende, i hærsaken og i jurysaken (Koht 1933: 401).  Bondebevegelsen ble den sterkeste kraft, som Søren Jaabæk var leder for (Koht 1933: 402). Søren Jaabæk var en meget omstridt politiker, populær blant store befolkningslag, hatet av andre. Historikerne har siden vært i villrede om hvordan han skal bedømmes, og vurderingene spriker. I sitt politiske grunnsyn delte han mange av Johan Sverdrups tanker. Han støttet etter hvert Sverdrup i kampen om de to merkesakene, jury og årlige storting, men under inntrykk av den økonomiske depresjonen på 1860-tallet fryktet Jaabæk at dette ville komme til å koste for mye, noe som fikk han til å stemme mot. Da den økonomiske situasjonen bedret seg i slutten av tiåret, var tiden moden for et nærmere samarbeid mellom Jaabæk og Sverdrup, og dermed var grunnlaget lagt for dannelsen av Venstre. Gjennom hele sin følgende politiske virksomhet var Jaabæk en trofast tilhenger av Sverdrup, selv om Jaabæk ble stående på sidelinjen da partiet kom til makten (SNL/ Søren Jaabæk). Blant annet ble det fremmet krav om at man ikke trengte eie jord, for å få stemmerett – men ha et visst inntektsnivå, som mange leilendinger hadde (Koht 1933: 404). Etter at Preussen hadde vunnet herredømme over tyske stater, fryktet mange at de små staters tid var forbi – og skandinavismen bredte om seg (Koht 1933: 404). Skandinavismen var i ytterste konsekvens tanken om et forent Skandinavia. Og forut for 1868-valget hadde også kravet om landsmål gjort seg sterkt gjeldende (Koht 1933: 406). I USA hadde borgerkrigen (1861 – 1865) ført til avskaffelse av slaveriet. Folke- og frihetstanken bredte seg over Europa. Revolusjonene i Europa i 1848 hadde gitt større demokratisk medbestemmelse i en rekke land. I England hadde den konservative regjeringen blitt nødt til å utvide stemmeretten (Koht 1933: 406). I Frankrike måtte kongen bøye seg for det ene frihetskravet, etter det andre (Koht 1933: 406). Spania var på randen av revolusjon (Koht 1933: 406). Og i Sverige hadde man – i likhet med Norge – et bondeopprør, med krav om forbedring i politiske og økonomiske rettigheter (Koht 1933: 406). Vinje fikk rett, med tanke på den frihetsvind som blåste over Vesten: «Vi kommer til å oppleve en valgkamp vi ikke har sett maken til her til lands.» Johan Sverdrup stod både innenfor og utenfor denne striden (Koht 1933: 409). En prominent skribent i Morgenbladet mente Sverdrup burde innstilles fra en annen valgkrets, fordi han stod for «kostbare reformer» og var en «konsekvent demokrat,» begge deler i strid med velgertilfanget blant stort sett gårdbrukerklasse i Akershus. Jaabæk stod som kjent på sin side for en strammere økonomisk politikk.

Dagbladet
Det oppstod en viss stridighet mellom Johan Sverdrup og Søren Jaabæk, og Sverdrup ville ikke skyves til siden (Koht 1933: 422).  Sverdrup ønsket å ta opp kampen imot skandinavismen, og mulig unionsløsning (Koht 1933: 423). Han ønsket å starte et blad i denne anledning, men det ble med planene (Koht 1933: 423). Ved slutten av 1860-årene oppsto det imidlertid flere aviser rundt omkring i landet (Koht 1933: 424). Men – man savnet et bondeblad i hovedstaden, som kunne samle liberale idéer i en blekke. Man ønsket konkurranse med Morgenbladet – et dagblad måtte til (Koht 1933: 424). Valgbevegelsen i 1868-valget fremmet ønsket om et nytt blad. Og i juni 1868 gikk det ut en slags pressemelding om en nyopprettelse: «Dagbladet – et politisk blad for hvermann.»  Dagbladet varslet at de ikke ville være nøytrale – de ville «ta parti.» De ville gi rom til den «frie drøftingen,» og de ville selv «ta standpunkt.»

Sverdrup og Jaabæk
Bjørnstjerne Bjørnson hadde sin egen utgivelse, et organ: «Folkebladet.» I dette tidsskriftet skrev Jonas Lie i 1867 rosende ordelag om Sverdrup og bondebevegelsen. Jonas Lie mente Johan Sverdrup var langt mer reformivrig enn Jaabæk, med de økonomiske interveneringer dette krevde (Koht 1933:437). For Jaabæk var det viktig at demokratiet ikke ble for kostbart (Koht 1933: 437). Sverdrup hadde alltid prinsippene øverst på dagsorden, men var flersidig – og ble aldri doktrinær (Koht 1933: 437). Demokratiet var viktigere for han, enn en liberalisme som utelukkende gikk ut på å avgrense statens oppgaver (Koht 1933: 437). Han var en frihandelsmann – men satte samfunnsinteresser først i disse og andre saker: Toll måte gjennomføres, dersom det var til hjelp (Koht 1933: 437). Det som skilte Sverdrup og Jaabæk mest, var tenkningen i de nasjonale spørsmålene: Jaabæk hadde ingen nasjonal holdning av betydning, i likhet med de tidligere bondelederne. Han hadde respekt for økonomi, derfor kunne man regne med han når det gjaldt å avvise nye institusjonelle løsninger med unionskompanjong Sverige. Men – prinsipiell og nasjonal var han nok ikke. Sverdrup, derimot, forfektet «norskhet.» (Koht 1933: 438). Både rasjonelt/ fornuftig og lidenskapelig så han hvordan nasjonalstaten og demokratiseringen hang sammen (Koht 1933: 438). Og han hadde de liberale prinsippene inntakt. Men – det var ingen selvfølge at bøndene og Storting skulle samles omkring han (Koht 1933: 439).    

Erobringen av flertallet
Behovet for sparing var det som meldte seg, da Stortinget trådte sammen i oktober 1968 (Koht 1933: 440). Blant de første sakene som meldte seg, var pensjoner til embetsmenn. Sverdrup mente de var for høye, og han la seg inn på en moderat sparepolitikk på området (Koht 1933: 440) – sikkert som et ledd i kampen imot den lukrative embetsmannsstaten?. Han mente samtidig at pensjonene burde stå i stil hvor viktig embetet hadde vært, deretter synkende jo lenger ned i hierarkiet man kom (Koht 1933: 440-441). Han gikk ikke inn for å gi Welhaven statspensjon på 800 riksdaler – ingen statspensjon overhode (Koht 1933: 441). Sverdrup så nemlig Welhaven som en motstander av den nasjonale reisning, som hadde vart siden 1830-årene (Koht 1933: 442). Johan Sverdrup ble beskyldt for å blande inn og forfølge sine politiske motstandere, uten at det var annet mellom dem enn politiske forskjeller (Koht 1933: 442). Sverdrup opplevde økende tilslutning til sine partiplaner, og enkeltsaker - deriblant årlige Storting og jury-saken (Koht 1933: 446).I 1868 ble det økt krav om medbestemmelse i statsstyret/ demokrati, som følge av at arbeiderbevegelsen var i frammarsj (Koht 1933: 448). Sverdrup talte varmt for alminnelig stemmerett, som følge av den kunnskapsvekst i befolkningen som hadde vært siden Grunnloven av 1814. Men – dette var ikke i tråd med en senere tale. Han ville forskyve den vanlige manns stemmerett, han ville skjerpe kravene (de såkalte census-kravene) og han ville at man på forhånd skulle melde seg stemmeberettiget (Koht 1933: 450). Og Sverdrups forslag vant fram i Stortinget (Koht 1933: 451), og et framskrittsvennlig flertall ble dannet (Koht 1933: 451). Scwheigaard, som forsvarte de konservative og konservative interesser, ønsket ikke utvidelse av stemmeretten - men klarte ikke å samle sterke nok tropper bak sitt syn (Koht 1933: 450). Så å si hele pressen støttet stemmerettsutvidelsen (Koht 1933: 451). Sverdrup gikk sterkt inn for årlige Storting, slik at regjeringen ikke kunne «flotte seg på egenhånd.» Konservative krefter var uenige, også i bondebevegelsen, fordi de mente at dette ville øke Statsbudsjettets bevilgningsside (Koht 1933: 457). Jonas Lie skrev at Sverdrup var «mannen for politiske reformer i vårt land (Koht 1933: 462).

Kirke og skole
«Selvstyre på alle områder – folkestyret fra nederst til øverst i samfunnet,» det var grunntanken i Sverdrups program. Og på Stortinget i 1868 – 1869 kom den ene saken etter den andre (Koht 1933: 464). Det kom opp spørsmål om selvstyre innenfor kirken, og personlig var ikke Sverdrup særlig interessert i kirkeliv- og gjengeri (Koht 1933: 464). Det som var Sverdrups kamp i kirkelige spørsmål var større toleranse og frihet til den enkelte menigheter (Koht 1933: 464) – og han sto derfor på trygg liberal grunn. Johan Sverdrup hadde en bror – Ulrich – som også kastet seg inn i kampen (Koht 1933: 468-469), uten at dette her vies stor oppmerksomhet. Johan Sverdrup arbeidet også for sitt frihetsideal innenfor skoleverket, som gjennomgikk en omfattende reform – offentlig skoler for den høyere allmennsdannelse – i 1869. I tillegg til latinskoler fikk man realgymnas, og man skiftet formålet for utdannelse til åndsdannelse (kontra at man tidligere utdannet folk til stats- og embetsverk)(Koht 1933: 472). I den forbindelse kom det flere forslag om revidering av innhold i skolen (Koht 1933: 473). Planene skulle ikke være altfor stramme, slik at skolene selv kunne utforme innhold. Man ønsket ikke avsluttende prøve, en «middelskoleeksamen.» Man ønsket seg flere linjer, der man innenfor realskolen kunne velge mellom naturfag, norsk og fremmedspråk. Man ønsket innenfor latinerskolen at gresk skulle utgå som fast fag. Idealet var de nye skolene i Sveits (Koht 1933: 473). Sverdrup kjempet for engelskfaget, og ville gjøre både latin og fransk valgfritt. Han ønsket en dreining mot de moderne kulturdag, fremfor gresk antikk og dannelse (Koht 1933: 473). Han pekte på en kulturutvikling der «fransk var tilbakegående, England i frammarsj» (også inklusive Amerika). Det var framtiden, ikke tradisjonen, som skulle råde i skolen (Koht 1933: 474). Morgenbladet raste, og sa han la seg opp i saker han ikke hadde kjennskap til (Koht 1933: 475). Han fikk Stortinget med seg på at latin ikke skulle være nødvendig i forberedende faser for medisinere og jurister (Koht 1933: 475). Ellers fikk sakene litt ulikt utslag, men Sverdrups retningslinjer ved å satse på de nye kulturfag, gikk i stor grad igjennom.

Stortingsmakten i oppmarsj
Nå gjaldt det for Sverdrup å sørge for å styrke Stortingsmakten, at Stortinget ble den vesenligste makten i statsstyret. Kampen for å endre maktforholdene ble mer og mer innholdet i Sverdrups politikk (Koht 1933: 476). Regjeringen ville øke Forsvarsbudsjettet med 100.000 spesidaler, til 1.425.000 spesidaler (1933: 476-477). Dette til forskjell fra Militærkomiteen på Stortinget, som ville ha budsjettet på 1.220.000 riksdaler – og Sverdrups forslag gikk i gjennom med klart flertall (Koht 1933: 481). Og for første gang skjedde det, at en statsråd ble kastet – og det ble innsatt en minister uten militær bakgrunn (Koht 1933: 482-483). Årlige Storting ble et ledd i kampen for parlamentarisme (Koht 1933: 484) – og han ble sammenliknet med Marcus Thrane. Marcus Møller Thrane, født 14. oktober 1817 i Christiania/Oslo, død 30. april 1890 i Eau Claire i Wisconsin i USA, var lærer, forfatter, pressemann, fotograf, politisk organisator og sosialist. Thrane hentet inspirasjon fra de europeiske revolusjonene i 1848, og var i 1849-1851 organisator og leder for en omfattende bevegelse av arbeiderforeninger (Wikipedia; Marcus Thrane). Noen mente Sverdrups planer ville føre til masseherredømme, sosialisme (Koht 1933:484). Fredrik Stang appelerte til Stortingets «moderate og sindige medlemmer;» slike som ikke ønsket reformer (Koht 1933: 485). De som ikke ønsket reformer, påpekte at regjeringsmakten ville bli veikere – og foreslo tokammersystem for å gjøre administrasjonen fra Stortinget mindre kraftfull (Koht 1933: 490). Det krevde 74 stemmer av 111 for å få flertall, siden årlige Storting krevde Grunnlovsendring. Og det ble vedtatt – med 81 stemmer. En annen stor strid var jernbanesaken. Regjeringen ville ha fullmakt til å ta opp statslån, på 4,25 millioner spesidaler, for å bygge fire strekninger.  Stortinget hadde aldri investert så mye i jernbane tidligere, og det ble etablert en spesialkomité med 15 mann – der Sverdrup var en av dem (Koht 1933: 494).   Sverdrup ønsket en rimeligere løsning, han syntes det var for dyrt. Og i denne forbindelse ønsket han en omlegging av skattesystemet – slik at ikke de arbeidende klasser fikk for stor del av byrden (Koht 1933: 496).

Gjerningen og mannen
Skulle Johan Sverdrups virke oppsummeres i en setning er ordene fra den franske revolusjon fruktbare, som også Abraham Lincoln gjorde til sine: «En regjering for folket ved folket.» Dette gjennomstrømmet hvor han stod i alle spørsmål; Stemmerett, jury, hærordning, menighetsråd eller årlige Storting (Koht 1933: 500). Regjering ved folket var hele grunntanken i de framvoksende forfatninger (Koht 1933: 500). Sverdrup la oftest vekt på i sin argumentasjon, at det var Grunnloven av 1814 han ville gjennomføre (Koht 1933: 501). Han ville gjøre seg til talsmann for det voksende velgerflertall (Koht 1933: 502). I saker som vedrørte bøndene, som odelsrett, var han konservativ – ikke radikal, for å beholde dem på laget (Koht 1933: 502). Det som visstnok dypest sett kjennetegner han konservatisme, er «tålmodighet.» I dette ligger det kanskje at han ikke alltid argumenterte for sine primærstandpunkt? Og Jonas Lie kvitterte med en ny tekst-hyllest, i 1867. Det var ikke Frankrike – men i England, han søkte sin lærdom: tenkere som Jeremy Bentham og John Stuart Mill. Og han beundret engelske parlamentarikere som Chatham og Bruke (Koht 1933 505). Men istedenfor den engelske formen der man løste øyeblikkets behov, snakket gjerne Sverdrup ut i fra prinsipper (Koht 1933: 505). Men høyest, satte han Amerika (Koht 1933: 505). Det var særlig institusjonene han ville reformere – hæren, kirken, skole, bankvesen og kommunestyre – blant annet. Bjørnstjerne Bjørnson satte stor pris på Sverdrup; «Han tror på friheten, han tror den vil seire her hjemme.» Kampen for idéene var selve livet hans – og vokste stadig i hjertet. Peder Olsen i Verdens gang skrev i 1870; «man kunne plassere han i den franske nasjonalforsamling, og han vil ikke komme til kort.» (Koht 1933: 509-510). Røsten hadde ikke utpreget musikalsk klang, men var tydelig og kraftig (Koht 1933: 511). Søren Jaabæk skrev i en dansk avis at han var «en av Europas parlamentariske genier.» (Koht 1933: 513).

Mer om Sverdrups parlamentariske grunnleggelse (1884), vil komme ved en annen anledning.   

Litteraturliste
-          Koht, Halvdan (1933): Johan Sverdrup, bind 1. Oslo: Forlaget Aschehoug.
-          SNL/ Søren Jaabæk
-          SNL/ Fredrik Stang
-          Wikipedia/ Den industrielle revolusjon
-          Wikipedia/ Kommuner
-          Wikipedia/ Markus Thrane.
-          Wikipedia/ Norsk bondereising.
-          Wikipedia/ Regimenter
-          Wikipedia/ Anton Martin Schweigaard.
-          Wikiepdia/ Skolelover.

Både kildene i SNL og Wikipedia er sist lest 28.04.2019.



No comments: