Det går an, å skape et varmere og rausere samfunn – et brev til leseren

-          Et essay om samfunnskultur

Flott låt!

I Riksbladet har jeg delt noen sanger, og episoder fra eget liv. I tillegg til alle de andre artiklene – som stort sett har statsvitenskapelige, historiske og kulturelle innfallsvinkler. Og det for å gi et bidrag til mange, mange uheldige trekk i samfunnet. Jeg beklager at jeg ikke – ikke – alltid har like god tid, derfor hender et at «jeg setter på en sang.» Selv om jeg liker det absurde og lekne – har jeg også et – ja, flere – samfunnsbudskap.

Som vist gjennom artikkelen om Hume, står jeg for induksjon, snarere enn deduksjon – av flere årsaker. Induktiv metode er som en åpen fortelling – og åpenhet kan man etterstrebe. I stedet kunne jeg valgt deduktiv metode, men nettopp dette er så genialt med avisformatet – at det åpner for mange perspektiver.

Det er flere ting som opprører meg i dagens samfunn. Og jeg skal gi noen smakebiter av det.

-          Fare ved et kaldere, mer kynisk samfunn – med mindre ansvar for hverandre og fellesskapet: What’s in it for me? Vandrer folk mellom umoral og annet for å oppnå det man vil? Det finnes eksempler på dette. Jeg har prøvd å gi noen ærlige bidrag, eksempelvis hva jeg liker av kulturuttrykk og samfunnsmeninger, selv om de kan være motkulturelle. Jeg spiller ikke alt jeg liker, blant annet fordi jeg ikke vil at eventuelle yngre lesere skal se på meg som et dårlig forbilde. Jeg etterstreber ikke å være forbilde, men jeg luker stort sett ved vekk ytterlighetene, som da heller ikke er representative.  

-          Fare ved nettverkssamfunnet. Inklusive strategier, utfrysning og posisjonering, som hemmer skaperkraft og et livskraftig  Internetsamfunn. Jeg er ikke på Facebook, selv om Facebook er en genial oppfinnelse. Kjennskap og uvennskap i lukkede kanaler har ikke appellert tilstrekkelig. Det har nå gått en del år siden Facebook ble opprettet. Hvordan er ståa der inne? Selvsagt mister jeg selv kontakter og gamle bekjentskaper ved å utebli, men da oppfordrer jeg til å ta kontakt via Twitter, kommentarfeltet i blogg eller via mobil. Og en dag logger nok også jeg meg på Facebook.

-          En samfunnskultur i ulage. Dette innebærer en ironikultur vi ser flere trekk ved at vi er i ferd med å legge bak oss – og vi kan innvarsle noe annet, og se på ironi som ett av flere virkemidler. Samtidig opplever vi en seksualisering av samfunnskulturen, som langt i fra er et ubetinget gode.

-          Elendig språk. Språk sier mye om hvem vi er – du og jeg. Noen kan rett og slett ikke skrive. Jeg har bevisst skrevet lett, og ikke gjort fagstoff tyngre enn det trenger å være.

-          En forsømmelse av tradisjonelle, overleverte verdier. Derfor har jeg skrevet om prominente enkeltpersoner, som alle er bærere av dette – i tillegg til at folk er viktig, og bidrar enkelt til å strukturere et historisk fagstoff.   

I kjølvannet av dette, finnes det en rekke tema – som jeg sammen med det som tidligere er forespeilt, vil fylle Riksbladet framover. Og disse overstående punktene er ganske så rommelige. Jeg vil i hvert fall bruke mer – ikke mindre – tid på bladet framover, selv om dagene er travle. Er du med på reisen?