Samarbeid og konkurranse

-          Et essay om samfunnskultur

Først kommer skaperkraften, evnene og viljen, deretter kommer evnen til samarbeid, før 
man kan konkurrere. Vi hører til stadighet 
om fortreffeligheten om konkurranse i det offentlige ordskiftet. Men også all god konkurranse bygger på visse aspekter ved samarbeid. Og samarbeid er den
viktigste forutsetning for å lykkes overhode.

Det er gjerne folk godt ute på høyresiden i
politisk forstand som vektlegger
viktigheten av konkurranse – hvis man
skal politisere spørsmålet. Mer interessant
synes jeg det er å diskutere begrepet
samarbeid  - samt diskutere begrepene
dersom politiske avveininger legges til
side, fordi det er både for viktig og for
fordummende å sette det inn i en
partipolitisk kontekst. Politikk kan nemlig
virke fordummende, selv om ordet idiot
stammer fra gresk og kommer
av en person som ikke har greie på politikk.

Jeg har jobbet en del kognitivt, med både kunnskap, næringsvirksomhet og kreativitet – så et visst erfaringsmateriale har jeg til å uttale meg, i tillegg til det man kan tenke seg til. Alt starter med skaperkraften, idéklekkingen. Deretter fordres det en vilje og evne til å sette dette ut i live, en gjennomføringsevne. Deretter gjelder det gjerne å finne noen kolleger, venner eller bekjente som er med på idéen, og til det kreves det samarbeid – framfor konkurranse. I en veletablert bedrift kreves det mer samarbeid, enn konkurranse mellom arbeidstakere – for å bringe bedriften framover. Langt mer evnen til samarbeid, faktisk. Selvsagt kan det innebære et visst preg av konkurranse mellom arbeidstakere, også innad i en bedrift om å gjøre jobben god. Men – man verdsetter langt mer evnen til samarbeid, og det er dette som varer lengst. For mye snakk om konkurranse i Norge, på Internet og media, fortrenger, tror jeg, beklageligvis, samarbeidsevne, i Norge

Problemet mer at man hører konkurranse, konkurranse og konkurranse overalt er at det fortrenger noe langt viktigere; samarbeid – som er en langt vanskeligere øvelse.

Går man på et neste nivå, konkurranse mellom bedrifter om å produsere den beste varen (som konkurranse best kan brukes overfor), fordrer også dette visse elementer av samarbeid. Blant annet om å følge felles spilleregler (i markedet), deretter kan man konkurrere på såkalte like vilkår. Jeg vil understreke viktigheten av ordet varer, for i bransjer der stor menneskelig deltakelse inngår (som f.eks omsorg eller barnehage) er det ikke hensiktsmessig eller det mest avkastningsfremmende å vektlegge konkurranse, som det vil være å produsere eksempelvis sko. Dette burde være elementært. 

Jeg tror samtidig at evnen til samarbeid er viktigere for bedrifter som gjør suksess – enn evnen til å konkurrere. Gjennom godt samarbeid klarer man å konkurrere. Med samarbeid kommer idéutvekslingen, kunnskapsoverføringen, unngåelse av dobbeltarbeid og annet – i motsetning til et konkurranseperspektiv. Det er ikke manglende evne til konkurranse som gjør at bedrifter bukker under, men heller manglende evne til samarbeid.

Jeg vil oppfordre til at ord som samarbeid blir vektlagt langt mer, enn ordet konkurranse. Konkurranse hemmer stort sett samarbeid, det skaper få arbeidsplasser, framfor samarbeid, og det bygger på et langt mer negativt menneskesyn enn samarbeid, hvor samarbeid, som er, i hvert fall burde være, langt mer positivt ladet, enn hva det er i dag.

Har man ikke evnen til samarbeid klarer man ikke etablere nye virksomheter, gjennom utveksling av idéer og samvirke mellom aktører – og det burde være større forståelse for viktigheten av dette, framfor konkurranse-elementet – som ofte med ullen avklaring om hvem som utgjør konkurrenter bidrar til dårligere næringskultur i Norge, enn hva det kunne ha vært. Respekten for talent, iver og dermed kanskje næringsvirksomhet burde være verdsatt høyere, og til det mangler blant annet kultur, dannelse og forståelse av viktigheten av dette for samfunnet, fellesskapet. Da trenger vi begreper som samarbeid i den offentlige diskursen, mer enn konkurranse.