Han var den ledende filosofen i 1700-tallets Frankrike; Le
philosophe.
Hans dikteriske virke – romaner og skuespill - regnes ikke å
være i verdensklasse, ifølge Echoff (1927: III). Til det manglet han det
romantiske eller romantiserende, og han levde et litt for borgerlig liv til å
selv pådra seg erfaringer til å skrive om livet – ifølge Echoff. Diderot, født
1713, går i hvert fall inn i historiebøkene for å ha forfattet et leksikon, i
tillegg til en del annet, før han døde 71 år gammel, i 1784. Ikke bare fransk
utviklingshistorie, men i hele den vestlige verden, er han angivelig sentral.
Han har utgivelser som utmerker seg, over mye annet av det han gjorde – som mange
andre forfattere. Hans produksjon fortjener å være gjenstand for ganske
inngående granskning. Han hadde stor betydning i historien. Han hadde en særpreget/
unik personlighet. Hans indre utvikling står i sterk kontrast til det
stillferdige ytre liv, han levde. Vi skal først skissere hans ungdomsliv, et
erfaringsgrunnlag han brakte med seg inn i forfatterskapet – selv om det
kanskje ikke var spesielt utsvevende.
Barne- og ungdomstid
Gjennom hardt arbeid hadde hans familie etablert seg i byens
borgerskap. I over 200 år hadde familiens slekt vært knivsmeder i Langes, og
faren hadde mange penger – delvis opparbeidet gjennom arv. Hans hjem var åpent,
og fattige gikk ikke derifra uten noe i hendene – og ingen gikk derifra uten et
godt råd. Familieoverhodet var aktet utad, og fryktet innad. Faren forteller
gjerne om vinteren dannelseshistorier, ved peisen. Moren døde ganske tidlig, og
den godhjerta søsteren, som stelte for faren, gjorde at han holdt kontakt med
byen Langes, etter at han flyttet til Paris. Hun hadde brutt med de fleste av
barndomshjemmets religiøse og moralske forestillinger – men hennes frisinn
bidrog til å ivareta søskenkjærligheten – på tvers av meningsforskjeller. Hans
andre søster var av en annen støpning – hun gikk i kloster, og ble drevet til
religiøst vanvidd - visstnok. Dennis Diserot hadde også en bror som var strengt
religiøs. Dennis Diderot betraktet kirkens menn generelt for intolerante og snevre.
Som ung gikk Dennis Diderot i lære hos jesuittene. Da Dennis Diderot avsluttet
jesuittskolen, kom det for første gang en virkelig uenighet mellom han og
faren. Han nektet å studere teologi, deretter nektet han å studere jus; han
hadde heller stor interesse for språk, litteratur og matematikk. Faren satte
hardt imot hardt, hvis det ikke ble legestudiet kunne han glemme økonomisk
støtte hjemmefra. Og slik ble det ikke – og Dennis begynte sine frie studier.
Det ble brudd mellom han og barndomshjemmet, men moren sendte noen kjærlige
slanter til sønnen, av det hun hadde opparbeidet seg av midler på egenhånd. I
ti år levde han fra hånd til munn, av privattimer og mindre litterære arbeider.
Kunder var deriblant kirkens menn – eksempelvis prekener til biskoper. Hans
lesing var ikke systematisk; Han leste forskjellige verker. Han fulgte også
forelesinger ved det åpne universitetet, i nærheten. Han gikk turer som
adspredelse, og var vel så mye delaktig i den ytre verden, som bøkenes. Han var
rett og slett til stede. Dette står i motsetning til det som forfatteren av forordet
har skrevet. For mens han i denne perioden innhentet livserfaring, ifølge
bokforfatteren, hadde han ikke en slik livsdybde, som vi har lest, ut ifra
forfatteren av forordet. Det gav nok grobunn for sitt framtidige yrke som
forfatter og journalist. Han levde en bohemtilværelse, som nok ikke utelukkende
var et gode – ifølge bokforfatteren. Men han blir i perioden mindre
fordomsfull. Han hadde stor fantasi og forestillingsevne – og hadde nok en viss
ekshibisjonisme, som kunne likne en skuespiller. Han var fri som fuglen, helt
til han falt i forelskelsen – Anne Toinette Champion. Hun sydde og broderte, og
forsørget på denne tid sin mor. Året var 1747 – og ungkarslivet var over (34 år
gammel). Diderot var ulykkelig i ekteskapet – noe han aldri avfeide. Det
skyldes det at de ikke delte samme interessefelt, i hvert fall ikke dem Diderot
verdsatte. Hun leste blant annet ikke det han skrev. Gjennom hele livet stod
hun utenfor den åndelige sfære som hennes mann levde i. Selv på sine eldre
dager, da Diderot hadde fått et gjennombrudd med skuespillet La pere de
famille, syntes hun det var flaut å oppsøke den nest siste forestillingen
på teatret. Hun var gjerrig overfor mannen, hun knep inn på det meste huslige.
Og den tidligere eventyreren Dennis Diderot hadde problemer med å innordne seg
hennes mer småborgerlige livsførsel. Hele ekteskapet igjennom måtte hun leve
med at han stort sett oppholdt seg i etasjen ovenfor. Han innledet heller et
forhold med Madam de Puisuiex. Han fant glede i arbeidet, og brydde seg langt
mindre om publikumstilfang. Hans forfattergjerning
skyter virkelig fart etter å ha passert 30, da han må skrive via forlag for å
brødfø sin familie. Det skal nå redegjøres mer inngående om hans tidligste
skrifter.
Hans første filosofiske arbeider
De første arbeider han gjorde offentlig var å oversette noen
engelske bøker, sikkert etter oppdrag fra forlaget. Han kunne gjerne tilføye
personlige merknader i forkant eller etter verkene. Blant annet fra sin samtids
innflytelsesrike Jarlen av Shaftesbury – til fransk. Han vektlegger
viktigheten av at mennesker har lidenskaper. Han forfektet den frie tanke, og
var således mer en pliktetiker – og langt derifra noen konsekvensetiker; etter
det jeg kan se. Han hadde gjennom årenes løp ikke bare tilegnet seg faktakunnskap
– men også metodiske framgangsmåter for forskning innen diverse fagfelt. Han opptar
seg med hvorvidt våre sanser innvirker på vår moral; Noe jeg ikke intuitivt
forstår eller finner vesentlig interessant. Men det var kanskje banebrytende,
og jeg vil langt derifra avfeie det. Utenom det moralske perspektiv, studerer
han hvordan våre sanser påvirker vår verdensoppfattelse og abstraksjoner av
fenomen. Han hadde vidtrekkende interesser – og dermed var det kanskje
tålmodigheten som satte en stopper for lange vitenskapelige avhandlinger. Han
var naturhistoriker, matematiker og sosiolog – på lik linje som filosof. Han
elsket kunsten, menneskene og livet. Voltaire mente han likte alt det
menneskelige. Allsidigheten hans satte imidlertid en stopper for detaljene.
Han hadde ikke tid/ nøyaktighet nok til de store vitenskapelige avhandlingene.
Han ble mer en lærer, en vekker – enn forsker. Og han ville ikke låse seg fast
til én vitenskapelig grein. Derfor passet det han bra å forfatte leksikon.
Encyklopedien kom til å oppta han i 25 år. Vi skal nå ta for oss dette
arbeidet.
Grunnlegger av verdens første leksikon
Uten Encyklopedien, sannsynligvis ingen fransk revolusjon
(1789 – 1792), selv om det er vanskelig å bevise noen kausal mekanisme mellom
én bok og revolusjon. Men encyklopedien innebærer en svært viktig del av vår
europeiske kulturhistorie. Encyklopedien var på 18 bind og utgjorde en
maktfaktor i samfunnet. På slutten av
1740-årene, da arbeidet ble påbegynt, var han en fortsatt ukjent skribent. Han
hadde utgitt noe, men var ikke anerkjent. Diderot gjorde derfor det
fornuftigste å gjøre, han slo seg sammen med en forfatterkjendis – Jean d’Alembert.
Han var borgerlig, Diderot var vanskeligere å kategorisere. D’Alembert var
kald, nøktern og forsiktig – og langt mer detaljorientert enn Diderot. De
skapte en redaksjon av den allerede kjente Montesquieu (som er velkjent i dag) og
Buffon, Diderot sørget egenhendig for at Jean-Jaques Rousseau ble rekruttert. Også
han akademikerkjendis. I tillegg fantes det flere andre skribenter, som hadde
ansvaret for ulike emner/ fagfelt. Gjennomgangstonen var i utgangspunktet at
ingenting var for ubetydelig til å få plass i encyklopedien. Artiklene ble
samlet i alfabetisk orden. Leksikonet var radikal i forhold til kirke og
statsstyret – der artikkelforfatterne gjerne la inn sine personlige merknader.
Dennis Diderot var blant dem i redaksjonen, som hadde moderne anskuelser i
artiklene han skrev. Han interesserte seg for mekaniske kunstarter, før Den
industrielle revolusjonen hadde trådt inn. Han skrev omtrent 1000 artikler,
om tekniske nyvinninger. Sosiologiske, psykologiske og politiske artikler
rokket oftest ved den eldre tankegang. I dag kan artiklene se harmløse ut, men
den gang kunne instanser og personer se på det som en trussel. Kirken og
regjeringen begynte etter hvert så smått å motarbeide encyklopedien. Redaksjonen
la dermed bånd på seg, ved å ikke gi ut altfor dristige artikler. I 1753 kom
eksempelvis det tredje bindet ut, som var så vast at det ergret Voltaire. Ved
de tre neste bindene, truet regjeringen og kirken med sensur. Og i mars 1759
kom forbudet mot å utgi nye bind, samt videreselge eldre utgivelser. Diderot framstod
som seig, og hvilken kapasitet som bodde i han? Han hadde en urokkelig styrke.
Han oppnådde mye, idet han ble overlatt til seg selv. Han hadde sine
karakterbrister, med viste handlekraft idet skuffelsene stod i kø, og venner
falt fra – det var i motgangstider han var best eller mest produktiv. Han viste
hvilken personlighet han var, mens bekymringer tynget hans skuldre. Livet gav
rikelig næring til hans menneskeforakt. D’Alembert forlot redaksjonen, som var
Diderots dyktigste medarbeider. Han forsvant inn i diplomatiet. D’Alembert
ville rett og slett ha høyere gasje enn det forlaget kunne betale, er den
vanligste forklaringen. Han brøt ikke helt med Diderot og Encyklopedien, han
leverte mindre artikler om geometri. Filosofi, historie, politikk og psykologi –
artikler om dette, ble signert Diderot - og encyklopedien fortsatte sin
utgivelse. Arbeidet varte som sagt i 25 år.
Stigende anerkjennelse
Dennis Diderot tjente ikke veldig mye på encyklopedien, men
hans anseelse steg – i tillegg til viten og erfaring. Han ble kjent gjennom hele
den litterære verden. Tross borgerlig bakgrunn var han ikke spesielt taktfull
eller elegant, men ble hanket inn av sosietetskretser. Han var veltalende, og
på sitt vis sjarmerende. Mademoiselle Volland mottok 139 brev fra Diderot i
perioden 1759 – 1774, som er enestående i verdenssammenheng – og man kan her
skaffe seg et rikt innblikk i hans liv. Hans personlighet åpenbarer seg. Her finnes slibrige anekdoter og filosofiske
betraktninger, om hverandre. Det er reiseskildringer, særlig av romantiske
landskaper. Det er bruddstykker av noveller, og moral-psykologiske vurderinger.
Musikk, poesi og kjærlighet. Det finnes også barndomsskildringer, fra hans
tilværelse i Langes. Ett og alt – en spekket autobiografi, fortalt episodisk.
Diderot som kunst- og kulturkritiker
Så begynner Diderots tilværelse som kunstkritiker. Den Litterære
korrespondanse var et blad som utkom to ganger i måneden. Til abonnenter i
Italia i sør, Russland i øst og Sverige i nord. Men bladet var såpass dyrt, at
det stort sett ble holdt av fyrster. Det erstattet på mange vis
privatrapporter, som småkonger benyttet seg av, også i det 18. århundret.
Melchior Grimm utvidet lesekretsen, og ved de økte inntekter ble også bladet
forbedret. Det ble etter hvert Europas mest fornemme litterære revy. Grimm var
en mangesidig og talentfull skribent, selv om han aldri er regnet blant de mest
betydningsfulle tenkerne. Men han hadde også teft for hva sine medarbeidere
kunne settes til. Han var videre en myndig mann, som forstod å utnytte sine
medarbeideres kunnskap og evner. Fra og med 1759 klarer han å få Dennis Diderot
til å skrive kunstkritikk i bladet. Dette er opp til vår tid det mest leste, av
hans produksjon. Noen beundrer hans innspill, andre ser på det som eksempler på
hvordan kunstkritikk ikke skal skrives. Generelt er Diderots skrivefantasi
livlig, inspirert gjerne av forfallet han så rundt seg. Men kunstmalerier var neppe det som opptok han
mest, det var nok i hans øyne noe fjernt over det. Han var for opptatt av
livet, og oppsøkte heller de sosiale kunstformer; Teatret. Dette skal vi se
nærmere på nå.
Dramatikeren Diderot
Diderot var tidlig interessert i teater. Han ønsket tidlig i
livet å bli skuespiller. I 1757 (43 år gammel) skrev han et sentimentalt og
moraliserende skuespill; Le fils naturel («Den naturlige sønn»). Dette
ble etterfulgt av et skuespill i samme sjanger, Le pere de famille («Familiefaderen»).
Det sies at det var like mange våte lommetørkler, som tilskuere, i salen. Det
var ganske nytt den gang, at man tok utgangspunkt i realistiske bilder og
miljø. Enkelte scener har i dag en viss interesse, men ellers regnes stykkene
for å være passé. På denne tid var det vanlig at konger og fyrster figurerte i
tragedier, mens det borgerlige miljø ble innplassert i komedier og farser. Diderot
var her nyskapende – han skrev tragedier hentet fra borgerlige/
middelklasse-miljø. Fravær av slike sjangerhybrider, som det i samtiden
egentlig var, førte til manglende forståelse av de ulike stendene og menneskene
i samfunnet. Etter Diderot brøytet vei, ble slike nyvinninger mer og mer
vanlig. Man forstod seg etter hvert mer på menneskenaturen. Diderot arbeidet
fortrinnsvis for teatret i to år. Kanskje hadde han tilegnet seg flere
dramaturgiske ferdigheter, om han hadde arbeidet lenger med dramatikk? Allerede
etter to år mellom de to stykkene, hadde han nemlig vist stor utvikling. Fra
1770-årene finnes det også et annet skuespill; Est-il bon, est-il mechant.
Han manglet imidlertid noe evne til konsentrert komposisjon, som et skuespill
på flere timer krever. Men han var god til å skrive levende dialoger. Vi skal
nå se på Diderots skjønnlitterære verker.
Diderots samtaler med akademikere
Diderot var vel ikke den første til å utlede sine teorier og
meninger i samtaleform. Slik som Platon gjengir Sokrates. Men han gjengir
konstruerte samtaler i et levende språk – med tilhørende god bevisførsel. Enkelte
regner disse dialogene for de mest virkningsfulle siden Platons tid. Han
refererer til samtaler med virkelige kulturpersonligheter. Han angriper den
egosentriske lykkesøken. Han skriver om skuespillerkunst. For å nevne noe.
Russlandsvenn og -kritiker
Så kommer det igjen noe motsetningsfullt i biografien om Diderot,
det står at encyklopedien hadde gitt han nok penger til å leve en pensjonisttilværelse,
Dette står i kontrast til det som tidlidere er gjengitt. Vel, vel – det er
grunn til å hevde at han ikke tjente ubetydelige midler på encyklopedien. Da Angelique
nærmet seg voksen alder, var Diderot villig til å ofre sitt bibliotek – for at
hun skulle unnvære en mann som kunne brødfø henne. I 1765 fikk han solgt
samlingen, til Russlands Keiserinne Katharina, for 15000 franc. Han oppholdt
seg 7 måneder i St- Petersburg, men han ville ikke skrive ned de iaktakelser om
all ulykken han så. Han vanket eller selv i hoffomgivelser, og trivdes ganske
dårlig. Han foreslo imidlertid reformer for Russlands forvaltning, Keiserinne
Katharina fikk langt derifra det hun ønsket seg; En forfatter som kunne
lovprise Russland og dets styre, overfor Frankrike og Europa. Han var nedbrutt
da ha han kom tilbake fra Russland, og de 10 siste årene av hans skrivegjerning
bli langt derifra sett på som det beste. Han var omgitt av rikdom og luksus,
men ikke så produktiv eller kreativ som i kampens år.
Hans ettermæle
En betydningsfull forfatterpersonlighet som Diderot ble mer
anerkjent etter sin død, da også andre uutgitte skrifter ble offentliggjort. Et
veltalende geni, som viste seg i mange av hans verker. Han var en fengslende,
underholdende og livlig kronikør – og generelt var hans navn mer lysende 100 år
etter hans død. Man har klart å identifisere hans verker under andre
forfatternavn, et gavmildt hjerte med rik produksjon. I flere verker avfødet
han idéer, som ble grepet fatt i av senere vitenskapsmenn. Dennis Diderot
forutså blant annet utviklingslæren til Charles Darwin. Han har skrevet noveller og romaner, som kan
sammenliknes med den stor forfatter Balzac. Og Strindbergs «Frøken Julie» er
inspirert av Diderots måte å tenke teater på. I noveller har han forsvart kvinner
og ugifte mødre, og var i det hele tatt en romantikker og realist – lenge før
disse stilretninger fikk sitt gjennombrudd. Men hans produksjon er mer preget
av bruddstykker, enn helhet – som kan ses i sammenheng med hans personlighet. Av
hans mer politiske slagside, snakket han om et fritt samfunn, preget av
toleranse.
Kilder
-
Echoff, Lorentz (oversetter) 1927: Diderot.
Kristiania: Aschehoug.
-
Noen fåtalls andre leksikalske nettsider.
No comments:
Post a Comment