Denne artikkelen er artikkel to, om Trygve Bratteli. De følger årene fra en ung mann ankommer Oslo, der han via tysk okkupasjon og konsentrasjonsleir, blir gift med sin Randi. Politisk går han fra en politisk novise til nestformann i Arbeiderpartiet. Årene er 1934 til 1945. Vil du lese artikkel én, finnes den her.
Europa var i villrede. Året var 1934. Bratteli ankom Oslo,
og gled inn i et rikt politisk miljø. Både
Arbeiderpartiet og fagbevegelsen var i vekst og utvikling. Arbeiderpartiet
ønsket å bringe landet ut av 1930-tallets depresjonsår. Arbeiderpartiet vektla
det som forente dem på denne tid – og fraksjoner la bort sine kjepphester.
Nazi-trusselen
Bratteli var redaktør i «Arbeiderungdommen.» Oslo
Arbeidersamfunn ble et møtested for folk, langt utenfor Arbeiderpartiets krets.
Johan Scharffenberg holdt jevnlig, fram til Norges invasjon fra Nazi-Tyskland,
foredrag om Hitlers politiske galskap. Den unge tyske flyktningen, Willy
Brandt, organiserte protester imot Hitler-regimet. Selv Høyremannen, Carl
Joachim Hambro, ble invitert til å holde taler i Arbeidersamfunnet – fordi han
advarte i sin samtid imot nazismen. Det kom sammenstøt, og Vidkun Quisling
holdt folkemøter på Arbeiderpartiets hjemmebane, Youngstorget. PÅ denne tid var
uniformer på moten rundt omkring i Europa, men i 1933 kom forbudet imot
politiske uniformer – i Norge.
Engasjement og selvstudium
Oslo var dominert av Arbeiderpartiet, og ved valget i 1933
fikk partiet 51 prosent av stemmene. Oscar Torp ble byens ordfører, før han
etter kort tid inngikk i Nygaardsvold regjering. Hvilke personligheter fra
Arbeiderpartiet er fra denne tid? I 1936 blir Einar Gerhardsen partisekretær i
DNA. I Arbeiderpartiet blir Olav Larssen partiets hovedmann, i tillegg til
Martin Tranmæl. Oscar Torp blir i Nygaardsvold-regjeringen konstituert Forsvarsminister,
før han blir sosialminister – hvorpå han i en tung tid for landet hadde
ansvaret for arbeidsledigheten og sosial boligbygging. I 1939 blir Einar
Gerhardsen valgt som nestformann i Arbeiderpartiet. Arbeiderbevegelsens
sentrale leder er fortsatt på denne tid Martin Tranmæl. Arbeiderpartiets linje
var å samle «arbeidere, bønder og fiskere.» Det var det sistnevnte som ble Trygve
Brattelis (og Gunnar Sand) sin oppgave. Deres respektive feil var gjerne at
Gunnar Sand kunne bli for snakkesalig og munter, mens Trygve Bratteli kunne bli
tilsvarende alvorstung. At Bratteli kunne henfalle i tanker, er visstnok en
gjennomgående beskrivelse av Brattelis væremåte. Bratteli var spesielt bekymret
for arbeidsledigheten blant ungdom, og den tilhørende sosiale nød. Trygve
Bratteli kom i denne tid inn i Oslos studentmiljø, og han følte seg like belest
– tross egen manglende universitetsutdannelse. Selv om han gjerne var taus,
hadde han ingen intellektuelle mindreverdighetskomplekser. Han levde nøysomt i
en liten leilighet på St. Olavsplass – røyket ikke, drakk ikke, danset ikke.
Trygve Bratteli var en aktiv deltaker på jevnlige konferanser i Geneve, under
ledelse av ILO («International Labour Organization.») Han lærte seg engelsk i
førkrigsårene, noe som ikke var vanlig å kunne. Dette stimulerte han intellektuelt.
I 1939 fikk han med seg et minikurs i Oxford. Europa formet Bratteli, før
krigen kom til landet, 9. april 1940.
Krigen er i anmarsj
Norge var en ung nasjonalstat. Bare i overkant av 30 år
hadde landet vært selvstendig, før nazistene inntok hovedstaden. Etter Hitlers
maktovertakelse i 1933 var landet potensielt truet, som andre mindre,
europeiske land. Arbeiderpartiet betraktet nazismen som i det minste
reaksjonært, og Bratteli omtalte nazismen som «Den nye middelalder.» Bokforfatteren
forteller at det ikke var noe grobunn for et vekstkraftig miljø i Norge,
inspirert av Hitler, Mussolini eller Franco. Arbeiderpartiet var sterkt anti-militaristisk
på denne tid – men ikke i sine hovedtrekk pasifistisk. Redselen i
Arbeiderpartiet var at militæret skulle benyttes av borgerskapet imot befolkningen.
Flere sentrale og framskutte Arbeiderpartifolk talte imot partiets egen
antimilitaristiske linje. Trygve Bratteli står midt mellom fløyene, forteller
bokforfatteren, mens han et annet sted, skriver at Bratteli inntok ledelsens
syn, i denne striden. Den politiske ledelsen gikk aktivt inn for å styrke det
norske Forsvaret. Da verdenskrigen brøt ut i 1939, var Bratteli 29 år gammel.
Hva var hans forhold til personer i ledelsen? Nygaardsvold hadde han ikke noen
spesiell relasjon til. Han beundret Halvdan Koht (utenriksministeren) intellektuelt.
Språkpolitisk lå de sørlig nær hverandre, mens avstanden var større utenrikspolitisk.
Martin Tranmæl hadde han ikke noe forhold til,
men Bratteli beundret nok Einar Gerhardsen. Oscar Torp stod han nærmest. Bratteli var til
å stole på, artikulert og arbeidsom, men fjern – og på grensen til en enstøing.
Alle var enige om at han var usedvanlig begavet. Han har stor forståelse for de
kreftene som er i anmarsj i verden. Han hadde stor tro på seg selv, og
irriterte seg særlig over de aldrende menn i Stortingsgruppa. Han var
organisasjonsmessig meget aktiv, og var ikke bare en ideologisk politiker.
Nazi-Tyskland invaderer Norge
Kongen, regjering og Storting besvarte invasjonen med å
umiddelbart gjøre motstand, skriver bokforfatteren. Kongen og regjering flyktet
fra landet – det gjald både Statsminister Nygaardsvold, partiformann Oscar Torp
og Utenriksminister Halvdan Koht. Nestformann og fungerende Oslo-ordfører, Einar
Gerhardsen, forlot også Norge. Trygve Bratteli var den gang ingen sentral
person i Arbeiderpartiet, han var ung og lovende. Han bestemte seg for å forbli
i Oslo. Han ble mer sentral i Arbeiderpartiet, fordi han ble værende i
hovedstaden – og hadde kontakt med flere tillitsvalgte. Han tok selvfølgelig,
ut ifra egen personlighet, oppgave alvorlig. Man aner etter hvert at Bratteli
har politiske ferdigheter av dimensjoner. Han viser også sine svakheter; «Ting
tar tid.» Undersøke, overveie og vurdere – dette var hans varemerke. Bratteli
kom i berøring med alle, mens tyskerne ville nazifisere Norge. Bratteli var på
denne tid en skolert organisasjonsmann; Bratteli ble partisekretær på
partikontoret. Bratteli raffinerer på denne tid sine sterkeste sider; Kjølig
realistisk. Etter hvert, under krigen, kom mange av Arbeiderpartiets
lederskikkelser igjen tilbake til hovedstaden. Det var debatt den gang, om man
skulle samarbeide med tyskerne (slik eksempelvis den danske regjering gjorde),
eller om man skulle sette seg til motverge. Brattelis syn var at skulle Norge
nazifiseres, skulle det være uten nordmenns hjelp. Bratteli så med bekymring på
et land der de enkle, fattige og små sine ønsker om et verdig liv, skulle bli
knust. Han er en realistisk sentrumsmann, i partiet - men med kraften i behold.
Det var ikke midtposisjonen i Arbeiderpartiet, for denne posisjonens egen
skyld. Da Kongen og Regjeringen hadde forlatt landet, dukket det opp spørsmål
hvordan Norge skulle administreres. Tyskerne tok makten, og partiene ble
innkalt til konferanse. Trygve Bratteli møtte, sammen med fungerende partiformann
Ljøner og én til. DNA-mannen Magnus Nilssen
hadde ansvaret for forhandlingene med tyskerne, fra norsk side. AUF, som
Bratteli hadde sterke bindinger til, var mest kritiske til forhandlingene.
Stortingsgruppa var delt; Flere var enige med AUF at samarbeid med tyskerne
stred imot nasjonale og demokratiske tradisjoner. Einar Gerhardsen og mange av
de emigrerte, sentrale Arbeiderpartimenneskene, mente man skulle stå imot. Den
25 september innførte Rikskommisær Terboven unntakstilstand, og forbød politisk
virksomhet. Dermed fordrev han norsk politikk under jorden. Einar Gerhardsen
innkalte sine partikamerater, og dermed var den illegale virksomheten i gang
Bygningsarbeideren
I november 1940 reise Bratteli til Kristiansund. Han var
bygningsarbeider. Kristiansund hadde blitt bombet, og det fantes arbeid der. I
2 ½ måned, fram til januar 1941, sitter han i et rom og skriver. To andre bygningsarbeidere
satt i rommet, men Bratteli skrev. Det ble til boka Våren som ikke kom.
Han fikk ryddet i tanker og kunne tenke framover. I August 1941 holder AUF
landskonferanse på Dovre, og Trygve Bratteli holder tale om situasjon. Det var
en illegal konferanse. Han viste sterke ideologiske sider, og i etterkrigstiden
skulle han ha ansvaret for Arbeiderpartiets programarbeid. Bratteli advarer
imot at man etter krigen tar ulike former for interne oppgjør. Han sier
det politiske persongalleri vil bli endret etter krigen – også innad i Arbeiderpartiet.
Nye folk kommer til å overta, og hva tenkte Bratteli selv disse skulle stå for?
Blant annet snakker han om at kongemakten bør bestå (som et naturlig
samlingspunkt), og at den politiske kultur må høynes innenfor Norges grenser.
Han berør utenrikspolitikk, og tenker først og fremst på et styrket nordisk
samarbeid. Men han ønsker også videre integrasjon og samarbeid med de Vestlige
allierte. Og når nazismen er knust, vil ha styrke forbindelsene med Tyskland –
og for så vidt Italia. Han talte for elementer av planøkonomisk tenkning, med
blant annet priskontroll. Både av knapphetshensyn og utnyttelsesbehov. Han
snakker om et landssvik-oppgjør, men at det i alle tilfeller må skje på
sivilisert vis. Han åpner i sakens anledning for dødsstraff, men ønsker å ta de
store – og la de små passere. Samvittigheten kan være straff nok? Einar
Gerhardsen, Arbeiderpartiets fungerende formann i Norge, ble arrestert. Han
satt på Møllergata 19 i tre måneder, før han ble sendt til den norske
konsentrasjonsleiren på Grini – deretter med båt til Tyskland. Han satt der i
konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Tyskerne rullet etter hvert opp mer og mer
av illegal virksomhet, og strømmen til konsentrasjonsleirene tiltok.
Konsentrasjonsleirenes vrede
10, juni 1942 hørte Trygve Bratteli tunge støvler utenfor hybelen
i Kristiansund. Det viste seg å være Gestapo, det hemmelige tyske
sikkerhetspolitiet. Han ble holdt ett døgn i celle i Kristiansund, før det bar
i skipsarrest til Trondheim. Etter en måned bar det til Møllergata 19. Her satt
han i to måneder. September 1942 ble det Grini, hvor han satt i to måneder. I
mai 1943 bar det også for han til Sachsenhausen. I boka Fange i natt og tåke
beskriver han tilværelsen i konsentrasjonsleiren. Han satt her i to år og 10
måneder, og var blitt 35 år gammel da han slapp ut. Dette er ikke en inngående
beskrivelse av tilværelsen i konsentrasjonsleiren, men det kan nevnes at de
rundt halvparten av de 504 som ble sendt i konsentrasjonsleirene, overlevde.
Det var Folke Bernadotte, den svenske Røde Kors-leder, som Bratteli var takk
skyldig for at han kom levende fra konsentrasjonsleiren. Han forhandlet med Gestapo-sjef
Himmler om å få en del fanger utlevert til nøytrale Sverige. April 1945 startet
den storstilte evakueringen av norske og danske fanger. En ny generasjon stod
klar i Arbeiderpartiet. Det var motstandsfolk som Gerhardsen og Bratteli som
overtok partiet. Nygaardsvold var såret over at ingen snakket med han om
Gerhardsen som ny Statsministerkandidat. Heller ingen snakket med Torp om formannskapsvervet.
Bratteli ble valgt til nestformann, på det første landsmøtet etter krigen. Haakon
Lie ble partisekretær og formannen var Einar Gerhardsen. Igjen skrev han seg ut
av krisen; boka fange i natt og tåke.
Etterkrigstidens DNA
48 år gamle Einar Gerhardsen var den ubestridte leder. Den
økonomiske planleggeren var Erik Brofoss – 37 år gammel. Forsvarsminister (og
strategisk tenker) var Jens Chr. Hauge – 30 år (!). Utenriksminister Halvard Lange
- 43 år gammel. 40 år gamle Haakon Lie var partisekretær. Nestformann var
Trygve Bratteli – 35 år gammel. Bratteli var fortsatt ungkar – og ville ikke ende
opp som Martin Tranmæl, som var enslig hele livet. Bratteli var ikke lenger
avholdsmann, og hadde til og med begynt å røyke. Han treffer Randi – datteren av
redaktøren i Arbeiderbladet, Olav Larssen. Randi var i 1945 21 år gammel. Hun
brakte åpenhet og spontanitet inn i livet til Trygve, og de var i det hele tatt
et usedvanlig par. Som andre politikere hadde også Bratteli få fortrolige, men
Randi var én av dem. Nå var det familiære på plass, og han kunne konsentrere seg
om det politiske liv som en gang brakte han til formannsskapsvervet – og Statsministerposten.
No comments:
Post a Comment