Glad i maleriene til Jakob Weidemann

Ikke alt, men en del. 

Hvis jeg begynner å male etter å ha passert 60, blir nok Weidemann en inspirasjon.

Til minne om Terry Jones

I går kom den triste beskjeden at Monty Python-medlemmet Terry Jones er død, 77 år gammel.

Av det jeg husker av Terry Jones, var hans ofte pertentlige kvinneskikkelser, gjerne med en snerpete overklasseframtoning - og skjærende stemme.

Jeg kan ikke så mye om Terry Jones. Jeg syntes han var dyktig. Han var regissør for flere av Monty Python-filmene, en regissørrolle han også har hatt i ettertid. Mener at han var, eller spilte ofte waliser eller med walisisk aksent. Det siste er jeg ikke helt sikker på, men jeg tror det er riktig.

Av sketsjer jeg husker jeg likte, var den korte sangen «Never be rude» - som ender med at sangeren eksploderer, i bokstavelig forstand.

For et par måneder siden, slo jeg opp på Wikipedia – fordi jeg lurte hva som stod om Terry Jones. Der husker jeg det stod at han blant annet var sterkt imot Irak-krigen, og har vært en kritiker av krigsproblematikk.

Ellers kan Michael Palin nevnes, som i anledning dødsfallet sa at Terry Jones var en av de mest fremtredende komikerne og komiske skribentene, i sin generasjon. Det er nok riktig.

Terry Jones var ellers universitetsutdannet, med historiker som hovedfagfelt, og har gitt ut – ut i fra det jeg i dag har lest – flere historiske bøker, blant annet om middelalderen.

Jeg skal nå spille av det som flere omtaler som hans mest berømte sekvens. Det er hentet fra Life of Brian, som han også var regissør av. Morsomt at den skjærende kvinneskikkelsen, blir smigret underveis, og at hun oppfører som en streng mor, som i sin tordentale til forsamlingen mer enn noe annet antyder at Brian har fått husarrest. Brian, som er til forveksling lik Jesus.

Ellers veldig morsomt med talekoret: «We are all individuals.» Flott klipp!

«Great balls of fire»

Dette eksempelet er også hentet fra barndommen/ tidlig ungdomstid. Overraskelse er et morsomt virkemiddel, og jeg kan huske jeg fikk latterkrampe av replikken «Great balls of fire.»

Eksempelet er hentet fra «Monty Python at the Hollywood bowl.» Eksempelet er velkjent for mange. For eget vedkommende, forsterket ved at jeg likte sangen godt - så det var også et element av gjenkjennelse. Ellers veldig artig at en totalitær leder i øst, har god oversikt over Vestlig populærkultur - refleksjoner bearbeidet i skrivende stund. En av mine aller fremste favorittsketjser fra dem. Flott klipp!

Ibsens kalde hånd - avfigurering eller formgiving?

Ibsen har illustrert i i hvert fall deler av det norske samfunnet, og verden - men har han vært en enda sterkere retningsgiver av mer destruktiv tankegang og kald logikk?

Alle land har sine forfattere som har blitt retningsgivende for deres kultur og samfunn. Frankrike har Victor Hugo, Storbritannia har Shakespeare og Dickens – og Norge har Ibsen, hevet over all tvil.

Vi finner nasjonaleposet Peer Gynt, hvor hovedpersonen ofte tolkes som en drømmende løgner. Enda oftere blir kammerspillene/ de borgerlige dramaene spilt (særlig Vildanden og Et dukkehjem). Jeg er fan av Ibsen. Ibsen har en streng form, ikke et ord eller sceneskifte er overflødig. Alt er veloverveid. Det er nøktern, og effektivt fortalt. Også hans logikk er streng. Men... Og derfor:

Jeg tenker på om ikke hans noe kalde logikk, gjerne også har hatt en ødeleggende kraft på våre norske sinn, og tankegang. For å illutrere det med noen velvagte ord – hadde vi trykket en varmblodig virtuos av en Middelhavsforfatter til vårt bryst – som det typisk norske – er det sannsynlig at samfunnet hadde sett noe annerledes ut enn idag. Eller – tenk hva som hadde skjedd dersom vår forfatterhøvding var Goethe? En forfatter speiler samfunnet, men setter også sitt preg på samfunnet. Ibsen har i overmåte bidrag til norsk samfunnsutvikling – og er det et ensidig gode?

Her kan du lese mer om Ibsen, for å skaffe deg en oversikt – i Store Norske leksikon? SNL

Det er med utgangspunkt i det som står i denne artikkelen, jeg her drøfter Henrik Ibsen.

«Ibsen var også i sterk opposisjon til det borgerlige livets overflatiskhet og løgnaktighet og tematiserer dette i teaterstykkene,» står det i SNL.

Kanskje lar enkelte seg oftere inspirere av denne «idyllen,» framfor å bryte med enkelte perspektiver, som kan sorteres som borgerlighet. For det er ikke alt ved det borgerlige Ibsen vil filleriste, slik jeg leser han. Men han vil blant annet fjerne overflatiskheten og løgnaktigheten – som også kan gjenfinnes i såkalt arbeiderkultur. Men av dramatekniske årsaker blir det mer provoserende, når dette innplasseres kontrastfullt til en «borgerlig idylltilværlse.»

Min påstand er at for mange ikke forstår at det overflatiskhet og løgn vi ikke skal innordne oss i, slik jeg forstår Ibsen. For Ibsen forteller ikke det i klartekst, og kommer ikke med løsninger – han forteller bare hvordan verden er. Men – er verden slik, eller lar vi oss forme av Ibsen?

Når det er sagt – skal man være varsom med å trekke slutninger om hva som er overfladiskhet og løgn – i vårt samfunn av felles, verdibaserte kjøreregler. Som til en viss grad er borgerlighet/ middelklasseverdier, men ikke ene og alene. Men vi trenger heller ikke være diamentralt i utakt med virkelighetens verden – hva som igjen kan problematiseres med «hva er sant eller virkelig – i våre abstraksjoner.» Og det er nettopp her jeg synes Ibsen er problematisk.

Med hans strenge logikk, som bygger opp under én bestemt tankegang, ispedd et for negativt menneskesyn, blir vi formet til å tenke slik Ibsen gjør – i for mange tilfeller. Selv i Norge, og hva vi heller kunne tenkt i stedet for. Hadde vår nasjonalfortelling vært «Piken med svovelstikkene,» hadde kanskje vår barmhjertighet vært større?

Jeg har stilt spørsmål ved om den ibsenske logikk er heldig for oss? Han er utvilsomt en ytterst stor dramatiker, men kan det være problematiske sider ved å trykke han til vårt bryst – som nasjonalforfatter og -helligdom? Du kan lese igjennom artikkelen jeg har link til – og tenke i gjennom denne problemstillingen jeg reiser?

En Chicago-favoritt

En av mine favorittlåter fra Chicago, er denne: Flott låt! 

Synes sangen har flere gode sekvenser. 

En KLM-sketsj jeg likte spesielt godt II

Flott sketsj!

Jeg syntes denne innbilske figuren av Kirkvaag var morsom. Komedie handler ofte om menneskers dårskaper, selv om det er et noe rart/ foreldet uttrykk. Men det finnes lite å erstatte det med.

Det er spilt inn i hvert fall to versjoner fra KLM av denne sketsjen, men jeg husker ikke om dette er den beste. 

Notis: Konservatisme-sosialdemokrati

Flott klipp!

Ingen mennesker er fullt og helt konservative eller sosialdemokrater. Jeg tar for meg tendenser/ trekk i en stor ideologisk/ teoretisk arv.

4 x 2 ting jeg liker/ misliker ved konservatisme 

-          Liker deres fokus på enkeltmennesket og enkeltmenneskets minste bestanddel for samfunnstenkning – der samfunn bygges best nedenfra.

-          Liker orden. Konservatisme står for orden. I sysakene. Finansielt og andre av livets områder.

-          Liker tradisjon. I verdier, og andre gjøremål – så lenge det ikke blir for fasttømret

-          Liker forutsigbarhet. Alt skal ikke finnes opp på nytt, hele tiden. Det kan være greit med rutiner og verdibaserte kjøreregler.  

-          Misliker konformitet. Trussel mot kreativ tenkning. At alt som er av vane, er viktig å hegne om.

-          Misliker det rigide. Når tanker eller vaner blir så fastlåste, at det blant annet stenger for kreativ tenkning

-          Misliker autoritær tenkning, man finner i for strenge hierarkier – og ikke minst overlevert tankegang.

-          Misliker sosial immobilitet, man finner større farer ved i konservatismen, enn noen annen ideologisk tankeretning.
      

3 x 2 ting jeg liker/ misliker ved sosialdemokrati

-      Liker deres oppmerksomhet rundt solidaritet, samhørighet, samkvem og fellesskap.

-          Liker deres tanker om å løfte de svake.

-          Liker deres tanker om å gjøre sin plikt, kreve sin rett – som i praksis er deres fokus på enkeltmennesket, og dets verdighet.

-          Misliker klasseretorikk, som kan være fordekt hatefullt – og som på sitt verste skaper misunnelseskultur.

-          Misliker overdrevent kollektivisme/ og flokkmentalitet, som står i fare for å gradvis gjøre enkeltmennesker og samfunn dårligere, gjennom å ikke tolerere mennesker som brøyter vei, og skaper vekst.

-          Misliker deres overdrevne detaljregulering av menneskets liv, som truer frihet og individuelt mangfold, over personer som prioriterer ulikt i livet -  og som aldri blir resultatlikhet på det petimeternivå som de legger opp til, likevel.

Man finner også mer positivt menneskesyn innenfor sosialdemokratiet, kontra konservatismen. For meg er disse to ideologiene ganske jevnstilte, per nå - i hvert fall. 

Samfunnsutvikling overgår parti-hensyn

Noe som er skadelig for Norge er blokkering av folk i sosiale media, gjerne gjort av interesseorganisasjoner eller andre organer, som forkynner oppskriften på det gode samfunn. Dette bør vi få en slutt på. Når folk følger noe, skal man i hovedprinsippet la seg følge.  

Andre mennesker har også nylig snakket og advart om en polariserende samfunnsdebatt, der vi – i våre kroker – blir servert bare mer av det samme.

Jeg skjønner årsaker til hvorfor det er slik, men ikke i eksempelet jeg tar opp.

Som sentrumsborgerlig mener jeg å hente idégrunnlag både til venstre og høyre i politikken. Men jeg frir meg mer og mer fra rendyrket politikk med årene, i hvert fall det som umiddelbart er det – eller er en del av dagens partipolitiske ordskifte.

Hele poenget med å hevde interesser og verdier, må jo være å få gjennomslag for sine standpunkt – uavhengig hvem som inkorporerer, viderebringer eller lar seg inspirere av standpunktene. Det blir som Fritt ord-sjefen sa nylig; Det er viktigere hvem som sier ting, enn hva som sies. Dette er også et aspekt, ved det han sa. Det er nemlig slik at man hevder «poeng-eierskap» til et bestemt perspektiv.

Hvis vi skal bringe samfunnet videre, er ikke løsningen å polarisere samfunnsdebatten; eksempelvis ved høyresiden og venstresiden, til paroler som aldri utvikler seg – fordi man ikke deler meninger/erfaringer.

Det hadde vært bedre samfunnsutvikling for Norge, om informasjonen fløt mellom borgerne, og at vi kommer oss videre fra agendaen fra 2001 – i form av at man lar følgere være følgere. Hvis ikke, blir politikk i større og sterkere grad et maktspill.

Friere flyt av meningsutveksling hadde gjort Norge sterkere, mer robust – grobunn for den beste samfunnsutvikling.

Vår nyttårskonsert 2020

I år har vi gleden av å tilby en helt spesiell nyttårskonsert.

In concert: Kai Warner

                                                                 

Mosel – en av Europas kjæreste turistskatter

 Flott klipp!

Har flotte ferieminner derifra. 

Dalføre er med sine mange småbyer og teglverkshus, sammenknyttet av en velgivende elv, av virkelig verdensarv å regne. Et rekreasjonssted jeg kan anbefale alle, i alle aldersgrupper. Av alle plasser jeg har vært, i den Vestlige verdens krinkelkroker, er det få

steder som overgår disse tyske elvebyer.

Fenomenet komiker

Jeg hadde vel et ønske om å bli komiker/ skuespiller, et ønske som kom i 10-12 års-alderen. 

Nå ble det ikke slik, i hvert fall ikke i konvensjonell forstand.

Det er et fenomen blant komikere at man ønsker å også framstå med kunnskap og dybde med årene, for dette er gjerne et behov som vokser seg fram. Det er nok av idioter der ute, som tror at komikere er noen overfladiske villkaniner – men slik er det i all hovedsak ikke. Og jeg tror komikere får et økende behov for dette med årene, nettopp i møte med disse overfladiske villkaninene, som komikerne speiler.

Det er nok av eksempler på komikere med nevnte utvikling; Blant annet John Cleese og flere Monty Python-medlemmer. Det finnes også hjemlige eksempler.

Som regel konsentrerer komikere seg om ting som foregår over navlen, og da ligger det gjerne et samfunnsengasjement bak. Mitt budskap er å ta vare på dem som sprer glede og har glimt i øyet.

I dag kom den triste beskjeden om at det syvende og «godt bevarte» Monty Python-medlemmet Neil Innes er død, 75 år. Hva passer vel bedre å spille én av hans sanger. Flott låt! 

Når man liker 3-4 låter…

Og ikke mer enn det. 

Jeg liker 3-4 låter av Albert Hammond. Jeg liker 3-4 låter av Finn Kalvik. Jeg liker 3-4 låter av Halvdan Sivertsen. Røft sagt, ikke mer enn det.

Jeg spiller gjerne disse låtene, fordi jeg liker dem – og samfunnet trenger dem. Hvis jeg får anledning til å si noe om Halvdan Sivertsen, synes jeg det er bemerkelsesverdig hvordan han i ung alder allerede var en moden tekstforfatter. Hør eksempelvis Vårvise Nordaførr.

Jeg får vel spille min tredje favorittlåt av Albert Hammond; The peacemaker. Flott låt! 

Aust Agder - Stavern

Stavern

Har et godt forhold til Aust Agder – Stavern, denne kyststripe. Har flere muligheter for sommeren 2020, og hvis jeg går for ett av valgene, kan det være jeg legger turen innom det som for meg fortoner seg som Norges vakreste provins. Hvis det en gang blir sommerhytte i Norge, holder jeg en knapp på dette området. 

Vreeswijk på norsk-stavangersk

Spiller med jevne mellomrom Cornelis Vreeswijk. Den låten jeg spiller nå er en kuriositet. Er ikke spesielt begeistret for sangen, men det er noe ved den.

Vreeswijk synger nemlig på norsk, og det virker som han har forestilt seg et slags stavangersk. Flott låt!

Mål med tilværelsen

Jeg har tidligere skrevet at jeg ikke har vært noe særlig karrierebevisst. Det stemmer, selvsagt. Samtidig har jeg ved ulike tidspunkt hatt yrkesdrømmer.

Jeg har tidligere blogget om dette, så det er bare å bla seg bakover i Riksbladet.

På ett tidspunkt har jeg, i tillegg til det tidligere nevnte, hatt et ønske om å bli dirigent. Da var jeg noe eldre, men også det var i barneskolealder. Jeg har aldri sett på meg selv som musiker, men dirigent - ja, hvorfor ikke?  Men - jeg tenkte nok at en enkel kar fra Hinna neppe kunne bli dét. Det var vel da Kontrapunkt (med Sixten Nordstrøm) hadde sitt høydepunkt, og jeg lånte strikkepinner av mamma som dirigentstav. Jeg husker jeg likte å være inni musikken, med blant annet temposkifter i verkene.

Jeg synes folk svært gjerne må ha et yrkesmål. Samtidig mener jeg folk tenker for lite kreativt hvis ikke dette går i oppfyllelse, for man besitter stort sett egenskaper som kan brukes til andre formål.

Da jeg var liten, hadde vi katt

Det vil si, vi hadde to katter. Michael I og Michael II.
Usikker på om jeg noen gang vil anskaffe meg dyr.
Begge kattene så nesten nøyaktig slik som avbildet ovenfor. 

Glad i maleriene til Håkon Gullvåg

Han er vel den samtidsmaleren jeg liker best.

Min første CD var med Roxette og Marie Fredriksson

Marie Fredriksson døde 9. desember 2019, 61 år. 

Men minnene lever videre. Jeg var skikkelig fan av plata Joyride, i hvert fall megahiten med samme navn. Plata ble gitt ut mars 1991. Jeg var 10 år, og sammen med Bonnie Tylers greatest hits hits var dette mine to første CD-plater.

Det jeg husker, var at vi spilte data – og hørte vekselvis på Roxette, Vazelina Bilopphøggers, nærradiokanalen RFM. Det var en lykkelig tid! Flott låt!  

Det storslåtte samfunnet – en juletale

Flott låt!

Ladies and gangsters

Vi lever åpenbart i en brytningstid. Hvilke verdier, holdninger og prinsipper skal vi ta med oss inn i den nye tid. Hvilke verdensanskuelser har vi? Ikke alt som er nytt er bra – tenk bare på skulderputene?

Også i år har vi gjennomgått rask forandring. Samfunnsomveltninger eller samfunn i rask endring krever tiltak, og noen aspekter eller perspektiver skal vi se på med den største årvåkenhet. Det gjelder særlig sosial nød/ fattigdomsbekjempelse, og samholdsforvitring. Dette rammer og kan ramme alle, også tilfeldig. Vi må gjøre alt vi kan for å skape Et inkluderende oss.

En underliggende samfunnsstrøm av ny-liberalisme preger oss i hverdagen, og er viktig å sette ord på. Å sette ord på, som et forsvar for de instanser som står imot uheldige utviklingstrekk i samfunnet. Å være imot ny-liberalismen er et forsvar for de som bevarer verdier og holdninger i vårt samfunn. Ny-liberalismen kan ses på som en trussel imot konservatisme, sosialdemokrati og tradisjonell liberal tenkning.  Jeg kan gjerne nevne skolesektoren, vår justis- og domstolsvesen og Helse-Norge. Jeg kan også nevne alle som står på gølvet i stats- og kommune-Norge, og ledere i offentlige virksomheter. Ja, min lojalitet i disse tider ligger først og fremst hos offentlige virksomheter, som har et samfunnsoppdrag, som er viktigere enn på årtier. I tillegg til de nevnte sektorer, bør statsbudsjett og lovgivning framover særlig ivareta barn og eldre. Klarer vi alt dette, vil det være god samfunnsutvikling, også for middelklassen - særlig de trange tidskår og økonomi som preger mange småbarnsfamilier. I vårt lille Oaseland, Norge.

Det private næringsliv må også blomstre, innenfor rammen av verdighet og anstendighet. Vi kan ikke – i ny-liberalistiske tider – ødsle med det gode i mennesket, som kan forsømmes dersom yteevnen hos den enkelte bringes til ytterlighetene. Et samfunn av rovdrift overfor enkeltmennesker bringer med seg menneskelige tragedier, og utgifter overfor alle, eller fellesskapet. Vi skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer en selv. For det kan det fort gjøre.

Og vi må rette vårt utsyn imot verden og Europa, prøve å såkalt erobre grønne markedsandeler – framfor å tro at konkurranseutsetning og besparelser i det offentlige skaper lykke her hjemme. Det er bedre å innhente kapital utenfra, i stedet for å innføre stadig flere markedsløsninger i det offentlige – fra et marked, med begrenset overføringsverdi og sammenlikningsgrunnlag. Husk på at det offentlige ikke er et varemarked, de har andre verdier å virkeliggjøre enn de umiddelbart målbare. Vi må bedre vår samfunnskultur, for at næringslivet skal oppleve videre vekst, innenfor grønn omstilling. Heller det, framfor skatte- og avgiftslettelser.

Overfor vårt Statsbudsjett, som i Norge diskuteres året rundt – til og med i sommerhalvåret – har de siste årene økt dramatisk. Vi ber om at samfunnets kjerneoppgaver prioriteres i budsjettene framover. Når selveste Sorenskriver Helge Bjørnestad roper etter mer penger til domstolene, er det viktig å rope varsku - også andre steder. Også skole og helse bør verdsettes mer, når karusellen svinger for full rulle, i markedet. Noen må gå motstrøms. Noen må ivareta de bestandige verdier. Vi må bygge et samfunn på redelighet og ærlighet – derfor er det viktig å ikke la eksempelvis nedrig virksomhet passere. Skolen kan danne, helsevesenet kan lappe, begge kan forebygge. Vi er Et inkluderende oss.

Når jeg nå har valgt å nevne Et inkluderende oss, er det også et forsøk på å revitalisere sosiologien, som fagfelt. Vi kan i Norge ivareta vårt fellesskap og tilhørighet som flokk, i større grad, enn det vi gjør i dag. Det innebærer å ikke godta former for utenforskap. De innebærer at vi som folk er imøtekomne overfor hverandre, for vi vet aldri hva et annet menneske har opplevd eller gjennomlevd. Vi er alle minoriteter.

Vi opplever den største omkalfatring av vårt samfunn siden Den industrielle revolusjon. Vi er inne i Den informative revolusjon. Samfunnet blir stadig mer kompleks, og sjeldnere enn noen gang finnes det enkle løsninger. Men våre prinsipper er enkle og gjennomtrengende.  Vi må heller ikke gjøre ting mer komplisert enn de er. Da trenger vi partier som også regulerer, ikke bare står for frislipp – som Venstre, et sentrumsparti, som både skal og bør ta et oppgjør med ytterliggående høyreutslag - som ny-liberalismen innebærer. Inger Lise Rypdal sang det så godt i sangen I mitt liv. Jeg siterer Inger Lise; «I mitt liv, var det aldri plass til drømmer.» Et land og folk som mister tro – er et land imot avgrunnen. Det er viktig å utvise liberal utviklingsoptimisme, selv om vi ikke stenger våre øyer for problemer. Det er viktig at alle norske radio- og TV-kanaler i året som kommer, sender jevnlige repriser av denne sangen. I Dagsrevyen, Norge Rundt – overalt, for å holde motet oppe. Akkurat det er veldig viktig. For – vi er da optimister? Vi kan bygge Det storslåtte samfunnet.

Så kan jeg bevege meg over i hjørnet, av det største alvor. Det er med bekymring vi antar at vi går en tid i møte, med mer sosial nød. Ny-liberalisme må ikke få ødelegge for alt som ikke er umiddelbart målbart, og redusere mennesket til egen-maksimerende individer. Det er ikke gunstig for samfunnet, ei heller for den bekostning det påfører fellesskapet – i tillegg til de menneskelige tragedier dette medfører. Det storslåtte samfunnet handler om å styrke både privat og offentlige virksomhet, ved at private blir mer konkurransedyktge utenlands og det offentlige blir gitt muligheter til å ivareta de verdier, holdninger og hensyn de er satt til å forsvare. Det kan være heldig med en endring av departementsstrukturen, for å iverksette tiltak på samfunnsområder som begrenser omkostninger for offentlige organer og instanser, ja – hele det menneskelige fellesskap. Vi legger ikke noen annen mening i uttrykket radikal enn offentlige tiltak/ intervenering – og kan ikke tas til inntekt for noe annet tankesystem, enn de som regulerer til vern om vårt samfunn; sosialdemokrati, konservatisme og et tradisjonelt og liberalt verdisett - og i disse tider vekt på klima. For å bruke en amerikansk betegnelse, er det en progressiv liberalisme. Et navn som jeg kan trekke fram i året som kommer – og som vi kan vente oss en del fra, er Franklin Delanor Roosevelt (FDR). For – mens en medstrøms liberalisme er viktig for å få fart på et samfunn i stillstand, er en motstrøms liberalisme viktig i et samfunn under rask endring. Begge deler, men nå det sistnevnte, for å realisere rettferdighet.

Norge er i utgangspunktet et Oaseland, som har gode forutsetninger for å lykkes framover. Vi kan ikke måle lykke i økonomi, selv om finanser selvsagt er et gode. Vi har stor petroleumsformue, til å skjøtte vårt bo. Vi har store arealer, som kan huse flere mennesker enn dagens drøye 5 millioner. Og vi har et klima, som aldri når temperaturhøyder som Sahara. Jeg skulle ønske vi vektla mer Fredsnasjonen Norge, for rettferdighet, åpenhet og inkludering og klimaløsninger – med et enda større internasjonalt engasjement og samkvem, enn det vi har i dag. Måtte vi sette vårt land, formet som en omvendt feilkonstruert badminton-racket, på kartet i internasjonale fora – ja, som internasjonalt fór. Lenge leve Den liberale intergovernmentalismen.

Alle våre fem plattformer har i året som har gått, gått som normalt. I denne forbindelse vil vi spesielt trekke fram Riksbladets arbeider, og se tilbake på de lovnader de gav ved forrige jul. De sa de kom til å skrive om 1700- og 1800-talls historie. Det har ikke blitt så mye tid til dette foreløpig, men det er et løfte vi tar med oss inn i 2020. Like fullt har de oversatt Bellman til stavangersk; en dikter som dere også i fortsettelsen vil stifte nærmere bekjentskap med. De har også omhandlet den historiske Tea party-hendelsen i USA, og snakket om poteten. Riksbladet sa de ville omhandle berømte personer, og de har i år skrevet om Abraham Lincoln og Paul Simon. Og de har også tatt for seg vitenskapsteori; Den grunnleggende forskjellen mellom kvalitativ og kvantitativ metode – og hva som er mest hensiktsmessig til ulike formål, innenfor samfunnsvitenskapen. Vi sa ikke vi skulle skrive om humor og musikk – men dette har også vært et gjennomgående trekk i året som er gått. De har også hatt flere essays om samfunnskultur, som forener historie, kultur, blant annet Vi har også underliggende pekt på at de liberale, ikke må miste sine politiske venstreperspektiver.

Hvorvidt Riksbladet kommer ut neste år, er usikkert. Vi synes det er mange ting med vårt samfunn å gripe fatt i, men vi vet ikke. I tilfelle vi frekvensen være mindre hyppig. I tilfelle Riksbladet kommer ut, vil vi trolig skrive mer om litteratur, og ha flere 2-siders kronikker – enn tidligere. Også i 2019 har vi gitt ut rundt 100 artikler.

Og for å avslutte med noen velvalgte ord av Øysten Sunde; Åna Sira, Senorita, kiss me goodnight. Jeg vil ønske deg en riktig god, fredfull jul. 

Vestlandsfanden!

Flott låt!