Årets kulturlokomotiv 2015: Espen Hana

Juryens mandat er følgende: ”Juryen tildeler årlig en lokomotivpris innenfor kultur- og samfunnsliv, der oppdraget er å finne en person eller organisasjon som bidrar til å fremme sitt fagfelt og/ eller utøve en misjon som menneske, på en fremragende måte. Prisen tildeles en person som over tid har utgjort en forskjell i tilværelsen, og som løser sine oppgaver i skjæringspunktet mellom fellesskap og utfoldelse, mellom tradisjon og nyskaping, på et unikt vis.

Her er juryens begrunnelse for årets prisvinner:

Espen Hana har gjennom lang og tro tjeneste innenfor det kunstneriske felt vist at han behersker teater- og musikalske sjangere på en særdeles utmerket måte. Gjennom de siste 25 år har hans base hovedsakelig vært Rogaland Teater, der han utgjør en bærebjelke i ensemblet. Han har gjort framragende innsats,  i ”Alle mine sønner” tidlig på 90-tallet (som fikk juryen til å fryse på ryggen), og sist ”50 flotte år med Frode Kommedal.” Han har vist en evne til samarbeid og utfoldelse, og lever opp til mottoet ”Vi blir bedre av å gjøre hverandre gode.” Han viser presisjon og nøyaktighet i sitt arbeid. Selv om hans evne til å tolke roller, alt fra rå og usympatiske skikkelser til overoptimistiske karer (og selvsagt rollefiguerer som ligger mellom ytterpunkter), anser juryen han for et særdeles stødig menneske som byr på seg selv til andre – der hans åpenhet, integritet og raushet overfor andre mennesker viser hans viktige og uunnværlige samfunnsrolle.    

Gleden er på juryens side. 

La kosetonen swinge!

En parodi på slike sanger                                              

Skrevet etter melodien Rose Garden.
Tekst: André Hageseter

Jeg ber om unnskyld
Men jeg har alltid lovet deg idyll
Vet solen lyser
selv innimellom, når regnet fryser
du må gi, mens du tar – så kast inn i en pott
Så skal du nok se, du får det så godt
unnskyld,
jeg har jo alltid lovet deg idyll

Du kan stole på meg, jeg kan gi deg en ring
Men skal alt være gravalvor blir vi helt pling
Ja, fanken! Jeg ber deg tenke tanken!
La koseprat blir den nye tonen
selg alt du har på antikvitetsauksjonen
Bestig kose-kongetronen!
Ta på deg et smil, vær full av latter
Husk at alle folk er skatter
Del en time eller to -  med dem du omgås mest

Jeg ber om unnskyld
Men jeg har alltid lovet deg idyll
Vet solen lyser
selv innimellom, når regnet fryser

Jeg ber om unnskyld
Men jeg har alltid lovet deg idyll

Jeg kan gi deg en klem, og no’n varme hender
for av å til surner jeg, ja – det faktisk hender
Men synet av deg blender
Mine sjelekvaler er  dype daler
Uten ditt åsyn så vil jeg faktisk forringe
La kosetonen swinge!
Så smil et minutt, til en sjarmør-rekrutt
For jeg har jo ikke vært lenge i gemet
Jeg kjenner faktisk gleden nedi benet

Jeg ber om unnskyld
Men jeg har alltid lovet deg idyll
Vet solen lyser
selv innimellom, når regnet fryser

Dogg i morgensol

Originaltittel: ”Trassvise hennes Tora”                            

Flott låt! 

Gjendiktet til stavangersk: André Hageseter

Eg stod å holdt i veggen, mens alle andre dansa

Hørrte snakk om vind og ver, og skråling overalt

Eg ville gjerna vera med, men stoltheden var pansra

rondt ein kropp som kun sa nei, men ingen tårer falt

Ved dørå stod ei dama, så ven – eg konne se’ na

Hu stod der rage med et glass, så smakte nesten salt

Hu ville gjerna dansa, men så tårte hu det ikkje

I ensomhed hu stod der bøyd, men ingen tårer falt

Så gikk eg sakte hjemøve, hu dokte opp på veien

Me gjekk som me var barbeint, mens hjerta verkligt smalt

Me gjekk igjønå skogen, me to like redde hender

Ordå de va knappe, men ingen tårer falt

Og i mårå går me, kvert te vårt – går kver vår vei

For lykkå e ikkje evig, det bler alltid tidsnok kaldt

Eg så rett inn i øyå nas, og hu så inn mine

Det var som dogg i morgensol, men ingen tårer falt

Gardebylåten/ Shosholoza

En feiring over våres sivilisasjon, som det gjerne blir når folkemusikk sammensmeltes. 

Det finnes mye vakker folkemusikk rundt omkring i verden, og spesielt vellykket kan det være i de tilfeller det blir forent med populærkulturelle musikkelementer. Gardebylåten/ Shosholoza er en vielse av svensk og afrikansk folkemusikk, ispedd pop-aktige rytmer – som får sjelslivet til å kvikne til. Har alltid vært svak for felespillende folkemusikk, især svensk.

Shosholoza

Shosholoza er blant de mest kjente folkesangene i sørlige Afrika, og synges i en rekke sammenhenger, som sportsarrangement, for å appellere til samhold. Opprinnelig er den fra Zimbabwe, men fikk først sitt brede publikum i Sør-Afrika. Her blir den gjerne omtalt som reserve-nasjonalsang. Den ble først sunget av gruvearbeidere på vei tilbake til deres familier, etter måneder med hardt arbeid. Visstnok skulle det hjelpe toget i å bestige bratte fjellpartier.

Shosholoza //: (Shosholoza) Shosholoza Ku lezontaba Stimela siphum’ e South Africa :// //: (Wen’ uyabaleka) Wen’ uyabaleka Ku lezontaba Stimela siphum’ e South Africa ://

En omtrentlig engelsk oversettelse, lyder som følger:

Move fast on those mountains train from South Africa. You are running away on those mountains train from South Africa.

Gardebylåten

Gardebylåten er en sang fra Dalarna i Sverige, og regnes som noe av det ypperste innenfor svensk folkemusikk. Ofte spiller den for å feire midtsommernatten. Det er tvil knyttet til hvem som har skrevet låten, men du finner selv artige versjoner gjort av James Last. Den har blitt satt tekst til, men best synes jeg er med afrikansk tekst- og melodiforbrødring – og finnes på Spotify. 

Statsmann for fred og menneskerettigheter

Jimmy Carter går i alle tilfeller inn i historien som en ærlig, redelig og idealistisk statsleder.

Han virket som amerikansk president i årene 1977 – 1981, for Demokratene – og ble avløst av en av tidenes mest populære, men også omstridte president, Ronald Reagan – og valgnederlaget var derfor tydelig mot skuespilleren fra Hollywood, allerede før det viste seg å bli en det man kan kalle vellykket president av Ronald Reagan. Viktigst var det at han kom inn i en tid da tilliten til Washington var tynnslitt, og Carter gjenreiste tilliten. Jimmy Carter (født 21. oktober 1924) satt sitt stempel på de fire årene i regjeringskvartalet. Utvikling, menneskerettigheter og konfliktløsning har vært en motor i Jimmy Carters indre, både før og etter han avgikk som president – og regnes absolutt blant de aller mest innflytelsesrike presidenter etter endt mandatperiode. Han er således en gallionsfigur over betydningsfull etterbruk av en president. Ved Carter-senteret i sin hjemstat Georgia, nærmere bestemt byen Atlanta, har Carters virke som diplomat hatt sitt arnested. Bondevik framholder hans innsats for fattige og forfulgte over hele verden, med sitt kompetanseapparat samlet på Carter-senteret. Noe av hans innsats er nok motivert av sin kristne overbevisning, i følge Bondevik. Denne artikkelen skal ta for seg i korte trekk Jimmy Carters liv fram til president-perioden.  

Carters visjon

I kapittelet «To spørsmål,» i boka «Hvorfor ikke ditt beste?» stiller Carter nettopp spørsmålet om ikke en stat kan være åpen, ærlig, rettferdig og medfølende? (1977:9) Tragedien i Vietnam og skammen over Watergate skaket en stolt nasjon, og Carter ble en bidragsyter som ville gjenreise den amerikanske anstendigheten. Er den amerikanske nasjonen representativ for det amerikanske folk, spør Carter leflende til velgerne – der han selvsagt gir svar på dette retoriske spørsmålet selv: nei. Boka er ingen rendyrket selvbiografi, men et slags festskrift, en visjonær pamflett over hvilke vyer Carter har overfor nasjonen. Han vektlegger menneskers muligheter til å utvikle sine evner og karaktertrekk, finne oppgaver og dyrke interesser på en rekke områder: Selv var han blant annet kristen, sydstatsmann, politiker, tidligere guvernør, planlegger, forretningsmann, sjøoffiser, kjernefysiker – og en stor beundrer av Bob Dylan – som du finner andre referanser til på denne bloggen.  Carter siterer Søren Kirkegaard (han leste han nøye), som en gang sa «Et hvert menneske er en unntakelse» - og Carter legger til så riktig: Som amerikanere er vi stolte over en slik individualitet og mangfoldighet. Selv kan jeg legge til at med en slik innfallsvinkel, er det ikke rart at Carter er opptatt av menneskerettigheter. Ideer kan være «lett å forklare, men hakket vanskeligere å virkeliggjøre. Gjennomføringsevne – dvs. det som kalles praktisk ferdighet (kanskje inkludert teoretisk ferdighet) i John Stuart Mills karakterideal – er derfor ikke alltid så lett, men krever teknisk kunnskap, mot og åndskraft. Regjeringen kan være uttrykk for de høyeste av menneskets idealer, sier Carter – og legger dermed lista høyt for både egne og andre lands politikere. Det er kanskje ikke anstendighet som alltid preger det politiske ordskiftet eller handlingsmønster.

Barndom på gårdsbruk

Carter sammenlikner barndommen på peanøttfarmen i de harde depresjonsåra mer med antikken, framfor et moderne gårdsbruk. Det er forøvring en lettvinthet å si peanøttfarm, men det var deres viktigste næringsvei. Han skriver at teknologiske nyvinninger etter hvert har helt forandret hverdagen til folk, også innenfor jordbruket (1977:13). Barndomshjemmet var kaldt om vinteren, men svalt om sommeren. Varmen kom fra to kaminer og vedovn på kjøkkenet, og i årevis hadde de utedo i bakgården. Om vinteren pleide vannet å fryse i rørene, og skulle de ha seg varmt badevann måtte vannet varmes opp på kjøkkenet. Det var i det hele tatt ganske spartanske forhold Jimmy Carter vokste opp under. Stedet var Plains, med et stabilt innbyggertall på rundt 550 (Carter 1976:20 og 35). Byen preges av skyggekastende eiketrær - i 1976 bestod hovedgaten av høye teglsteinhus, som formelig ropte etter byfornyelse. Ellers var byen preget av hvite småborgerlige bopeler, som husverter og -vertinner stelte pent med.  Jernbanesignalet er gjenklistret med banner, og påskriften «stem på Jimmy Carter.» De fleste kjentfolk i denne byen bærer navnet Carter, og de er i slekt. Byen var annerledes da Jimmy var barn, tross fattigdom var det en innholdsrik og givende tid. Min barndom var fri for vonde opplevelser (Howard og Slosser 1976:24). Carters lekekamerater var svarte (det var dem han arbeidet med på markene, ifølge Carter 1976:19), og skolekameratene hvite (Howard og Slosser 1976:24). Allerede før skolealder var Jimmy nødt til å jobbe, å fjerne skadedyrinsekter fra planter (Howard og Slosser 1976:24; Carter 1976:30) – en jobb Jimmy Carter syntes var svært slitsom (Carter 1976:30). Enkelte peker på faren, som den som stimulerte mest Jimmys menneskelige utvikling – men jeg er sannelig ikke sikker. Jimmy Carter satte i hvert fall sin far ekstremt høyt, han var streng – Jimmy omtalte han som «sir» (Howard og Slosser 1976:27), noe som nok ble godtatt av den konservative faren. Kanskje var omtalen som «sir» noe fryktdrevet? Fram til han var 15 år husker Jimmy at han ble pisket seks ganger, av sin far (Carter 1976:17) – som var en alvorlig og disiplinært mann. Slik var gjerne oppdragelse på den tiden? Faren Earl var bonde og forretningsmann – og utviklet etter hvert interesse for det meste i lokalsamfunnet (Carter 1976:14). Jimmy husket da elektrisiteten kom i nabolaget, som blant annet førte til at faren kunne klippe dyrene langt lettere enn tidligere (Carter 1976:16). På søndagsskolen var han ivrig, og som elleveåring kjørte han sammen med moren rundt og plukket opp barn som hadde lang vei (Howard og Slosser 1976:90) Han fikk angivelig tidlig evnen til å jobbe hardt og lenge (Howard og Slosser 1976:25). Bare gjennom stayer-evne kan man utrette mirakler.

Barnlige og ungdommelige karaktertrekk

Han hadde stor dybde og redelighet. Tidlig viste han sterk personlighet, som folk åpnet seg for. Han var den første i familien som fullførte high-school (hvor han hadde en glimrende eksamen), og at han begynte på college var et stort steg for familien (Howard og Slosser 1976: 28). Det stemmer imidlertid ikke med opplysningene som Carter selv gir i boka «hvorfor ikke ditt beste?» - der referer han til at faren gikk ut tiende klasse, før 1. verdenskrig (Carter 1976:18). Uansett hadde Jimmy Carter mest skolegang i familien. Det stod mellom yrkesmilitær eller et liv i offentlighetens tjeneste, og han valgte det siste (Howard og Slosser 1976:26-27). Han angret ikke på sin militære karriere, da fikk han reist mye, og han studerte det meste imens – til og med drama. Jimmy Carter peker på to kvinner som har betydd enormt mye for han, det er rektoren på skolen i Plains («Miz Julia») – og hans mor. Jimmy Carter henviser til  Julia, for å ha inspirert han til kulturell interesse utover hva som kreves i skolen (Carter 1976:33). Allerede som 12-åring ble han bedt om å lese «Krig og fred» av Leo Tolstoj på 1400 sider, av frøken (Carter 1976:33). Det er åpenbart ingen cowboy-bok.  - Det er mor jeg har arvet lesingen fra, har Carter sagt, og moren lot han lese det han ville, og som for øvrig langt derifra hadde like sterk kristentro som Jimmy.  - Hun leser til alle døgnets tider, mens far klarer seg med dagens avis, har Jimmy Carter uttalt. Han liknet således en del på moren; så langt tilbake Jimmy Carter kan huske så ønsket han seg bøker til bursdagen (Carter 1976: 32). Og moren har helt sikkert inspirert sønnen til fredsarbeid; som 68 år gammel sykepleierske reiste hun til India som hjelpearbeider (Howard og Slosser 1976:29). Det hendte ikke sjeldent at hun ikke fikk betaling som sykepleier. Av ideologisk orientering var hun liberal – selv om de ikke diskuterte den slags særlig nøye i familien (Carter 1976:18). Som 11-åring (1935) døpte han seg, etter å ha offentlig bekjent troen på Jesus (Howard og Slosser 1976:33). Andre trakk generelt hans bakgrunn i tvil, og karakteriserte han som en provinsiell bondetamp (Howard og Slosser 1976:35).

Militærkarriere

Allerede før han startet grunnskolen ønsket han seg en militær løpebane (Carter 1976:43). I 1942 ble han innkalt til militæret, og arbeidet ved skolen var preget av konkurranse og hardt arbeid – hurtighet og nøyaktighet var etterstrevbart.  Man kombinerte praktisk erfaring og teoretisk kunnskap (Carter 1976:47). Carter brukte tiden på skolen til å supplere den faglige militære fordypning, med annen form for lærdom. Blant annet var han interessert i filosofi, kunst, musikk (klassisk) og litteratur (Carter 1976:48). Det gjaldt å gjenkjenne silhuetter, slik at fiendtlige skip kunne gjenkjennes omgående (Carter 1976:48). Basene deres lå i Det karibiske hav. Carter forteller om en nærmest havarert flåte etter 2. verdenskrig (Carter 1976:52). I 1948 bar det til Connecticut, og en seks måneder lang utdannelse som offiser. Han var den eneste der som støttet Trumans kandidatur (1976:53), blant de mange som sikkert svermet rundt republikanske presidentkandidater.   Omsider ble han utnevnt som overordnet offiser på skipet Sea Wolf, der han blant annet underviste i matematikk, fysikk og reaktorteori (Carter 1976:59-60).  Carter ser tilbake på livet i Forsvaret som en givende tid, og ellers god lønn og pensjonsvilkår. Men han ønsket seg på sikt mer varierte oppgaver, og vendte tilbake til den lille gården, kirken og hovedgaten i Plains – for en periode. Du har bare ett liv. Han søkte avskjed i marinen vinteren 1953 (Carter 1976:70) – 29 år gammel.

Livet i en amerikansk småby på 1950- og 1960-tallet

Da julehøytiden nærmet seg i ett eller annet år etter krigen (boken er noe utydelig her) spurte han sin framtidige kone Rosalynn om de skulle gifte seg, og fikk svaret nei. Litt senere fikk han ja, og de giftet seg om sommeren. Deres eldste av tre barn ble født i 1947, og skulle nå begynne på skolen. Den neste var tre år gammel, i tillegg hadde de et lite spedbarn. Navnene på disse er ikke her viktige. Sammen med moren åpnet de en liten forretning, 1954. Og i 1954 kom den føderale loven om raseintegrering i offentlige skoler (Carter 1976:71). Faren var død av kreft, og det ble nå en oppgave for Jimmy Carter å skjøtte gården også. I delstaten var det stor misnøye ved de nye borgerrettighetslovene, og hvite borgerråd ble dannet – av ofte tidligere politikere som satte alle kluter inn på å få stoppet integreringsarbeidet (Carter 1976:71). I metodist- og baptistkirker var det konfrontasjoner for åpen scene (Carter 1976:73).  Da Carter etter hvert tok motet til seg, og kastet seg inn i politikken, var kona Rosalynn alltid støttende. Og som «førstedame» har sosialpolitikk, sykehus og mentalhelse vært en av hennes kjepphester (Carter 1976:77).   

Motgang og skuffelser – og suksessfull ryddegutt

Som 38-åring ble han valgt inn i Georgias senat – og Sørstatspolitikk var ikke som politikk ellers. Om framgang i denne perioden sier Carter følgende: - Jeg begynte å oppdage at framgangen gav meg ingen glede. Når jeg ikke fikk det til, ble jeg bitter, forvirret og fortvilet. Jeg manglet noe i mitt liv, et høyere mål. Dette førte til at troen, kristendommen, ble revitalisert. Etter en stund i delstatspolitikken ble han valgt som guvernør; den 76., i 1971 (Howard og Slosser 1976). I Georgia hadde Demokratene fram til dette tidspunkt hatt flertallet i over 100 år – og regnes derfor for en utpreget demokratisk stat (Carter 1976:105). Selv katolske John F. Kennedy klarte å vinne den sterkt protestantiske delstaten. I 1964 brøt tradisjonen, og den ideologisk sterke republikaneren Callaway ble valgt inn, første republikaner (siden borgerkrigen). Da Callaway stilte opp i guvernørvalget, regnet mange Demokrater som løpet kjørt (Carter 1976:108). Den ukjente Carter ble av mange omtalt som «Jimmy, hvem?» På tross av dette kjørte «Jimmy, hvem?» valgkamp om å bli Demokratenes guvernør, mot selveste Callaway.» Ved guvrnørvalget 1970 var Demokratenes favorittkandidat (tippet av forståsegpåere) sittende guvernør Sanders. «Alle» rådet at Jimmy Carter skulle trekke seg (Carter 1976:112).   Hans valgkampsak var skole og utslettelse av analfabetismen.  Han konstaterte at rasediskriminering endelig var et passert stadiet, på tvers av ideologiske skiller – hvilket kanskje var et forsøk på en selvoppfyllende profeti?  

«Ingen som er fattig, ingen som er handikappet eller farget skal fratas retten til utdannelse, arbeid eller likhet for loven.»

                                                                                                                                 Jimmy Carter

Da han stilte som valg til guvernør, sa han at drivkraften var å rydde opp i den røre som sittende guvernør hadde skapt (Howard og Slosser 1976:51). Blant annet karakteriserte han det som latterlig at delstaten ble styrt av over 300 råd og styrer (Howard og Slosser 1976:51) – noe som nok er å kaste glør i ansiktet på dagens utvalgsvelde i Stavanger-distriktet. Kombinasjonen av Carters utålmodighet og trege tjenestemenn, skapte noe konflikt i styret av delstaten (Howard og Slosser 1976:52). Blant annet kan noe av bruduljene tilskrives lave lønninger til tjenestemenn i delstaten (Howard og Slosser 1976:53), noe som kan ha gått ut over både rekruttering av gode folk og tilstedeværende motivasjon. Andre mener det var behjelpelige venner som bidrog til at Carter fikk utrettet såpass mye som han gjorde, fordi de trådte støttene til.  Sosialpolitikken ble samordnet i et eget departement – som tidligere hadde vært spredt over et dusin enheter (Howard og Slosser 1976:54). Carter forteller at administrasjonsutgiftene ble beskåret med femti prosent som følge av reorganiseringen, ved å flytte personalet bort fra skjemavelde (Howard og Slosser 1976:54). Han hadde også en dynamisk helsepolitikk, der mentale institusjoner ble utbygd, og hjem for vanskeligstilte (Howard og Slosser 1976:55).Hans motstander i valgkampen var som sagt  guvernør Sanders, som med ryggmargen full av Hubert Humphreys liberalisme, ble framstilt som en kostbar mann for Washington (Howard og Slosser 1976: 57).  (Hubert Humphrey var visepresident under Lyndon G. Johnson, som var kjent for velferdsprogrammet «The great society»). Velgertilfanget til Carter kom blant de konservative – mens det var få svarte som stemte på han, ifølge Howard og Slosser – på tross av at han var tydelig kritisk til rasediskriminering. Kanskje hang dette sammen med motkandidaten noe mer ekspansive sosiale ordninger, og medkandidaters uttrykte rasebekjempelse – som fanesak?  Carter vant likevel ved et valgskred. Carter var ikke til å misforstå, han hadde blant annet bilde av frihetsforkjempere som Martin Luther King Jr. på sitt kontor. Og redeligheten trakk ingen i tvil – han ble kalt «den ubestikkelige,» i delstaten som hadde fostret mange mer eller mindre tvilsomme politikere. Han hadde, sammenliknet med andre Georgia-politikere, få bombastiske uttalelser eller merkelige holdninger i rasespørsmålet (Howard og Slosser 1976:68).

«Jeg trives rett og slett med innviklede saker»

                                                                                                                         

                                                                                                                          Jimmy Carter

«Ingen bånd til det nåværende styret»

Over tid hadde tanken på president-embetet modnet hos Carter, og som han snakket med nærstående sammen med allerede i 1971 – 5 år før inntredelsen (Howard og Slosser 1976:60-61). Han mente han hadde Gud på sin side, i saken (Howard og Slosser 1976:63 og 65). Hans mandatperiode gikk ut i 1974, og han var klar for nye oppgaver. Hans sjarm og personlighet kunne bidra til å nå helt til topps (Joward og Slosser 1976:66). I åtte måneder før han ble valgt som Demokratenes kandidat, reiste han rundt, og snakket om at Amerikas administrasjon trengte moralsk fornyelse (Howard og Slosser (1976:78). Statsmaktens ære er kommet i vannry, var gjennomgangstonen til Carter (Howard og Slosser 1976:78). Han snakket om forenkling av skjemavelde, slik at eksempelvis sosialarbeidere kunne jobbe med de oppgaver de egentlig var satt til å gjøre (Howard og Slosser 1976:79). Han snakket også om at midlertidig arbeidsledige måtte kommer raskt i jobb igjen (1976:79-80). Og han snakket varmt om muligheten eneforsørgende kvinner hadde til å ta seg deltidsjobb, mens ungene var på skolen (Howard og Slosser 1976:80). Han ville at den føderale regjeringen, ikke delstatene, skulle finansiere skolevesenet – for å sikre et mest mulig likt tilbud (Howard og Slosser 1976:80). Han ville redusere antall aborter gjennom familierådgiving (Howard og Slosser 1976:81). Hans snakket om et forsvar på omtrent samme størrelse som det hadde vært, men at pengene som ble overført kunne bemidle et langt sterkere forsvar – blant annet pekte han på for mange generaler og admiraler (Howard og Slosser 1976:84). Og i utenrikspolitikken sa han at han kom til å bli tydeligere i Israel-spørsmålet, der han oppfordret til fred og fordragelighet mellom Israel og arabere (Howard og Slosser 1976:85). Han trykket så mange håndflater i valgkampen for å forsikre seg om at han holdt løftene – en dag tok han til og med tak i en utstillingsfigur (Howard og Slosser 1976:117). Da var det en bedre egenskap å kunne svare på spansk, dersom situasjonen krevde det (Howard og Slosser 1976:118).

«Trust me»

Noen beskriver Carters fremste karakteregenskaper som målbevissthet og standhaftighet (Howard og Slosser 1976:9). Da han var i ferd med å sluttføre valgkampen om presidentkandidat-vervet for Demokratene, trodde eksperter at han ikke ville bli Demokratenes presidentkandidat – men at han gjerne kunne være i stand til å vinne en popularitetskonkurranse. En ærlig politiker går ikke an, sies det gjerne fra en kynisk presse, som ser på den slags som en urimelighet, men Carter formante at han var ærlig – og velgerne synes Carter var tillitsvekkende (Howard og Slosser 1976:13). I valgkampen for Demokratene var han ved de åtte første primærvalgene nokså ullen, det gjennomgående svaret han kunne gi var «stol på Jimmy Carter» - så ville det nok ordne seg, når han inntok stolsetet i det ovale rom. Han klarte å overbevise velgerne om at manglende kjennskap til styringskretsen i Washington var en fordel, han hadde nemlig ingen interessebindinger. Men så var også året 1976 et år for politikerforakt overfor menn på Capitol Hill, og senere har det vist seg at «å tale Washington midt i mot» er blitt sett på som en fordel for en vordende president. «Jeg vil snu opp-ned på forvaltningen,» sa Jimmy Carter – som ville røske i ukultur ved rota. Han avviste å svare på spørsmål av typen «er du liberal, moderat eller konservativ?» Kanskje kunne han likevel gi et enkelt svar? Ja, alt det. Ser man på offentlige uttalelser kunne man gjerne peke på at han var liberal i rasespørsmål, moderat og konservativ i sosialpolitikk, og klart konservativ i kriminalitets-spørsmål. Blant annet hudflettet han motstandere av borgerrettighetslovene som kom på 1950- og 60-tallet, der framstående jurister og politikere ville opprettholde raseskillet (Carter 1976:42). Forsvarspolitikken var et av Carters spesialområder, og Carter insisterte på at amerikanerne kunne få mer for pengene i forhold til de midler som ble brukt på området. I det hele tatt var offentlig sløseri en stor del av hans drivkraft til å bli USAs president, ifølge kona. Han lovet bedre sosialhjelp for eldre, syke og fattige, og ville fjerne de tiggeraktige matkupongene som Hubert Humphrey lovpriste. Han tilbydde velgerne ærlighet og kristne prinsipper for styret, svært få konkrete valgløfter (Howard og Slosser 1976:15). Folk slo ring rundt hans moral og karakterstyrke.

«Det faktum at en politiker har dyp religiøs overbevisning, behøver ikke bety at alt han gjør er rett, eller at Gud har utstett han til en ledende stilling»                                          

Jimmy Carter

Mirakelmannen   

Han fikk særlig de evangeliske kristne på sin side (Howard og Slosser 1976:18). Religion var alltid viktigste ingrediens i hans taler (Howard og Slosser 1976:19) – og markerte med dette kanskje starten på at tro ble sett på som en fordel i amerikansk politikk? Tidligere hadde det nemlig vært ansett for å være det motsatte. Carter leste mye, mellom tre til fire bøker i uken, foruten Bibelen som alltid var tilbakevennende (Howard og Slosser 1976:19). Det er uvisst om Carter med de påfølgende ordene var naiv og godtroende, men han hadde i alle tilfeller en mulighet til å utvikle et sunt menneskesinn:

«Jeg vokste opp i en beskyttet verden, jeg kan ikke huske det var en eneste skurk i min barndom»  

                                                                                                                                    

                                                                                                                                  Jimmy Carter

Selv hadde Jimmy Carter Harry S. Truman som president-forbilde, fordi han stod for sannhet og ærlighet, men John F. Kennedy var den mest inspirerende. Han mente også Lyndon B. Johnsons innsats for fattige, og evnen til å lirke i gjennom lovforslag i Kongressen var forbilledlig. Og Winston Churchill – den største lederen i vår tid (Howard og Slosser 1976:119). Carter må åpenbart ha inspirert Kjell Magne Bondevik, blant annet et åpent styre – noe som var kjennemerket til sentrumsregjeringen. I dag har Jimmy Carter 92-år på baken, og har noe skrantende helse. Hans presidentperiode og omfattende arbeid som fredsmekler får kanskje sin gjennomgang ved en annen anledning?

Kilder:

-        Carter, Jimmy (1976): Hvorfor ikke ditt beste. Stabekk: Norsk litteraturselskap. 

-        Norton, Howard og Slosser, Bob (1976): Jimmy Carter – hans vei mot toppen. Bergen: Giertsen AS.

Progressiv liberalisme

William Beveridge sin rapport fra 1942 dannet grunnlag
for framveksten av den britiske velferdsstaten. 

Er egentlig en historisk amerikansk betegnelse, men kan ha mye for seg i Norge for å beskrive en annen form for liberalisme, enn hva som kanskje er rådende?

Under vil jeg hente opplysningene om den progressive liberalismen fra boka "Out of many," hvis ikke annet er angitt. Jeg tror det vil framkomme av seg selv hva som er mine personlige tilføyelser.

Opphav

Mellom 1890 og 1914 vokste det fram en progressiv liberalisme i USA. De mente at amerikanerne trengte en ny sosial bevissthet for å hanskes med problemene som kom i kjølvannet av borgerkrigsårene (1861-1865) - både på det økonomiske og sosiale området (2009:573). Nedgangstidene i 1890-årene, med dertil problematiske arbeidskonflikter, gjorde at mange etterspurte sterkere regjeringshandlekraft, for å gjøre noe med problemene. Progressivismen er imidlertid ikke en enhetlig bevegelse, med sammenfallende prinsipper. Men de kunne enes i nøkkelspørsmål: Få slutt på korrupsjonen, bringe mer forretningsmessig styring inn i styre og stell, og mer medfølelse overfor industrialiseringens skadevirkninger (Kort sagt: redelighet journ. anm). Progressivismen nådde sitt historiske høydepunkt i 1912, da fire presidentkandidater kan sies å ha hatt et progressivt program. Progressive talte gjerne for større offentlig engasjement, og regulering av markedet. Andre bekymret seg for den eksplosive veksten i byer (urbanisering). De progressive var både nostalgiske og framoverrettet.

Saker som forente de progressive

Det var frustrasjon over industri-kapitalismen og urbanisering. De var opptatt av de skadevirkningene arbeiderne hadde ved å jobbe i fabrikker, gruver og møkkete gater. De trodde at menneskene kunne rydde opp i sosiale og økonomiske anliggender - og de ville selvsagt benytte seg av demokratiske kanaler for å få endret tingenes tilstand. Men: Skulle disse veiene vise seg å bære preg av korrupsjon - eller være udemokratiske ellers - så måtte også dette reformeres. Samhold var nødvendig for å nå fram med budskapet. De forkastet det individualistiske idealet som hadde preget det 19. århundrets økonomiske og politiske agenda, såvel som politiske teori. Deres hovedpoeng var at det var nødvendig med et godt samfunn for å lykkes, alt kunne ikke bero på den enkeltes styrke alene. På det området tok de oppgjør med den klassiske amerikanske drømmen - og man måtte forbedre sin moral for å få endret det sosiale forholdene man levde under. De ønsket ikke en minimalstat. Så delte man seg i to leire innenfor den progressive bevegelse: Den ene delen søkte støtte i kristen etikk, mens den andre delen søkte mer rasjonelle og vitenskapelig tilnærminger på hvordan oppnå det gode samfunn - med blant annet statistikk og sosial ingeniørkunst. De progressives innflytelse over samfunnsutviklingen var stor i det 20. århundret i USA. Alt som er gjengitt i dette avsnittet (står skrevet :) på side 573 og 574 i "Out of many."

Hva er nyttig lærdom fra progressivismen?

Det er selvsagt ikke slik at Norge hittil er upåvirket av progressivismen. Dette er tankegods som tilhører venstreliberal leir, og kan selvsagt også kalles sosialdemokratiske verktøy. Gunnar Knudsen (V) var statsminister i mellomkrigsårene over en lengre periode, og kan nok kalles en progressiv politiker på mange felt. Men det som jeg synes er mest interessant med progressivismen i vår tid, er to ting: For det første den handlekraft man utviste i å igangsette prosjekter, noe vi kan bli enda bedre på. Men ikke minst - den oppfordring til borgere om å være mer selvransakende og moderate overfor de mange krav som ofte stilles. For å avslutningsvis sitere en annen politiker (John F. Kennedy), som nok neppe var upåvirket av progressivismen: "Ikke spør hva landet kan gjøre overfor deg, men hva du kan gjøre for landet." Dette tror jeg det er grunn til å være bevisst alle de fellesskapene vi vandrer i. 

Times they are a-changin'

Flott låt! Nina Simone

Come gather 'round people                                               

Wherever you roam
And admit that the waters
Around you have grown
And accept it that soon
You'll be drenched to the bone
If your time to you
Is worth savin'
Then you better start swimmin'
Or you'll sink like a stone
For the times they are a-changin'

Come writers and critics
Who prophesize with your pen
And keep your eyes wide
The chance won't come again
And don't speak too soon
For the wheel's still in spin
And there's no tellin' who
That it's namin'
For the loser now
Will be later to win
For the times they are a-changin'

Come senators, congressmen
Please heed the call
Don't stand in the doorway
Don't block up the hall
For he that gets hurt
Will be he who has stalled
There's a battle outside ragin'
It'll soon shake your windows
And rattle your walls
For the times they are a-changin'

Come mothers and fathers
Throughout the land
And don't criticize
What you can't understand
Your sons and your daughters
Are beyond your command
Your old road is rapidly agin'
Please get out of the new one
If you can't lend your hand
For the times they are a-changin'

The line it is drawn
The curse it is cast
The slow one now
Will later be fast
As the present now
Will later be past
The order is rapidly fadin'
And the first one now
Will later be last
For the times they are a-changin'

BOB DYLAN

Jefferson skrev seg inn i historien med uavhengighetserklæringen

Skal man snakke om menneskerettigheter kommer man ikke utenom Thomas Jefferson. 

“Honesty is the first chapter of the book wisdom.”

Jefferson var mannen som skrev uavhengighetserklæringen. Som reformator og visjonær er Thomas Jefferson kanskje den største i amerikansk historie (Esmann 2001:60). Han var inkarnasjonen av opplysningstidens dannelsesideal - der han gav sine bidrag innenfor politisk filosofi, vitenskap og musikk - for å nevne noe.  Hans tanker om individets rettigheter formet ikke bare en nasjon - men hele den vestlige halvkule (Esmann 2001:60). Han var teoretiker framfor praktiker - og ble mer berømt som teoretiker enn politiker (Esmann 2001:60). Men hans tanker var i det minste praktisk gjennomførbare? Som president fjernet han seg gradvis fra sitt teoretiske eller ideologiske utgangspunkt; mennesket ønsket ikke minimal statlig innblandelse. Der ikke annet er gjengitt - og at det åpenbart ikke er betraktninger - er materialet hentet fra Frank Esmanns bok Amerikanske presidenter.

Oppvekst og utdannelse

Han ble født i Virginia i 1743 (13. april, for de astrologisk interesserte red anm.), og var nedfallsfrukt av Virginias mest prominente slekter (Esmann 2001:60). Faren var Peter Jefferson, blant annet en beslått plantasjeeier. Han vokste opp i en storfamile, på tobakksplantasjen, og gjennom privatundervisning viste han tidlig evne til å tilegne seg lærdom og ferdigheter. Det være seg språk (fransk og latin blant annet), og viste tidlig interesse for oltidens idealer (Vogt 1946:19). I ung alder mistet han sin far, og i likhet med George Washington - som også mistet faren tidlig – og arvet han jord og slaver. Men plantasje-eierskapet lå ikke for Jeffersons natur, i stedet for studerte han klassiske vitenskaper som språk, naturvitenskap, filosofi, natur og geologi. Han hadde også utpreget interesse for rettsvitenskap, og jussen hjalp han til å bygge opp en egen filosofisk-juridisk samfunnsoppfatning (Vogt 1946:20) Han hadde et vanvittig talent for de akademiske disipliner (Esmann 2001:60). Likefullt hadde han stor interesse for praktisk arbeid, og om det var teori og eller praktisk virke, var ingenting dypt menneskelig fremmed for Jefferson (Vogt 1946: 82) - det idémessige og praktiske gikk hånd i hånd (Vogt 1946:83). I 1776 trådte han inn i advokatpraksisen, og ble raskt lagt merke til. Likevel var det mer rendyrket intelektuell virksomhet som inspirierte Jefferson mest (Vogt 1946:20). Men dogmatisk ble han aldri – kanskje på grunn av vidtfavnende lesing, alt fra Montisquieu til Shakespeare; Han ville trekke sine egne konklusjoner, på bakgrunn av fakta, er Vogts begrunnelse (1946:21) - men det er vel utvilsomt at Jeffersons kjennskap til litteratur og teori igangsatte Jeffersons tankevirksomhet, slik at det var nok ikke fakta alene som formet Jefferson. I 1772 giftet han seg med den tiltalende Martha Wayles Skelton, som enedatter arvet hun en storgård, og sammen flyttet de inn i en nybygd storgård de selv var drivkraften bak; Monticello. Jefferson var selvsagt arkitekten bak bygget (Vogt 1946:20), og byggeskikken fra denne gården er blitt stående som referanse for amerikansk arkitektur (Vogt 1946:21). 33 år gammel leste han Thomas Paines bok Common sense (der jeg alltid har hevdet at bondevett henger sammen med egne, personlige overbevisninger - det som kan være common sense for noen, er ikke det for andre journ. anm.) I Per Vogts oversettelse fra 1946 står det noen vakre ord, som nok inspirerte Thomas Jeffersen, og litt kan gjengis - som er vel så aktuelt i dag (1946:13). Datidens immigrasjon av religiøst forfulgte fra Europa, bidrar til forståelsen av historiens gang:

               

                                         "Å, ta imot flyktningen, å gjør i tide i stand et fristed for menneskeheden."

Kun to av seks barn overlevde barndommen, og Martha selv døde i 1782 (Esmann 2001:60). Tapet tok Jefferson hardt, han giftet seg aldri igjen - det var livets store kjærlighet som gikk i graven. Selv om Jefferson giftet seg oppover i det sosiale sjiktet, var han en delvis self made-man (Vogt 1946:19).

Hva preget tenkningen i det 18.århundret?

Den som nok utvilsomt fikk mest innvirkning på tenkningen i det 18. århundret var John Locke, og hans gryende tanker om menneskets ukrenkelighet og verdighet. Naturfilosofiens fars hovedverk, Essay concerning the human understanding, førte til en ny forståelse av forholdet mellom individ og samfunn (Vogt 1946:35-36). Locke og Rousseau møttes i tanken på den sosiale kontrakt, der samfunnet er etablert ut i fra en overenskomst (Vogt 1946:36). Den sikrer individet og samfunnet visse rettigheter, der man har frihet til å gjøre det samfunnet ikke forbyr (Vogt 1946:36). Rousseaus versjon er at man kan gjøre det man vil, uten at det sjenerer andre (Vogt 1946:36) - i sin formulering av contrat social.  På et slikt grunnlag har både individet og samfunnet rettigheter og krav som ikke skal overstiges. Jefferson selv mente at borgerne trengte nødvendig opplysning, for at samfunnskontrakten skulle fungere (Vogt 1946:81), hvilket nok henger sammen med hans menneskeideal. Dessuten var Montisquieus tanker om tredeling av statsmakten til stor inspirasjon for Jefferson (Vogt 1946:37). Jefferson betraktet England som et folk nedtynget av skatter, slaver av et rikt aristokrati - der Jefferson ble fortalt av betrodde venner at øyriket ble styrt av pengemakt (Vogt 1946: 56-57). 

                                                          
                                                          "Den alminnelige vilje har nok rett, men den dømmekraft                                                                          som styrer viljen er ikke alltid så opplyst"

                                                                                                                                                                                                                                                                                                 Rousseau

Lokalpolitiker  

I 1769 ble han valgt til koloniens lokalparlament, der satt han fram til 1774. Fra denne skueplass ble han en ivrig kritiker av det britiske styret i de 13 koloniene (Esmann 2001:62). I motsetning til sin kompanjong Patrick Henry var Jefferson angivelig en elendig taler, men få kunne sette agendaen som Jefferson, det var svært krevende å overgå hans skriverier. Kanskje hans talegaver ble begrenset av for mange perspektiver, og et nøkternt temperament - selv om det siste virker usannsynlig? Da han i 1774 skrev om amerikanernes rettigheter vakte dette såpass oppsikt at britiske myndigheter utropte han som forræder. Året etterpå ble han valgt til Den kontinentale kongress, der han endelig skjøv den britiske overmakten fra seg; kompromiss kom ikke på tale for Jefferson (Esmann 2001:62).

Uavhengighetserklæringen

Til tross for ung alder, ble Jefferson invitert til å skrive Uavhengighetserklæringen i 1776. Blant intelligente og erfarne mennesker var det likevel ingen som overgikk Jefferson i skriveferdigheter, og kanskje heller ikke hans tankekraft, derfor skrev han som formann det første utkastet til Uavhengighetserklæringen egenhendig (Esmann 2001:62; Vogt 1946:68). Inspirasjonskilder til Uavhengighetserklæringen var Locke, Rousseau og Aristoteles (Vogt 1946:70). Og - Paines tanker at det var mennesket som dannet basis for hele samfunnet, ikke staten, og etterstrebelsen av det klassiske menneskeideal (Vogt 1946:70). Det mest vidtgående i 33-åringens utkast ble imidlertid fjernet - og kanskje hang dette sammen med at ordene ble urovekkende, fordi de ikke var til å misforstå? Størstedelen av teksten ble godkjent av den kontinentale kongress, kun på ett punkt ble det vesentlige endringer i ordlyden (Esmann 2001:62): Opphevelse av slaveriet - det var dette som ble fjernet. Etter resolusjon 2. juli, ble Uavhengighetserklæringen vedtatt 4. juli - og forsvart av den glitrende debattant John Adams, som forsvarte Jeffersons forslag på alle punkt i den fire dager lange Kongressbehandlingen (Vogt 1946:71) Avskaffelsen av slaveriet ble kjempet igjennom nesten hundre år senere, ved borgerkrigen (paradoksalt nok benyttet Jefferson selv slaver på sin plantasje, noe han vel så seg nødt til av datidens konkurransevilkår?). Jefferson var både realist og idealist. Han fordømte slaveriet, noe han gjennom mange kanaler forsøkte å motarbeide. Det er imidlertid vanskelig å få helt taket på Jeffersons pragmatiske syn. Sørstatsfolk så på slaver som en rettighet (!). Alle tanker, til og med hentydninger - hva nå enn det skal bety - til slaveri som forordning ble fjernet i Uavhengighetserklæringen. Det ble for sterk kost for plantasjeeieres egeninteresse? 

Virginia-politiker

Etter hjemkomsten til Virginia ble han innsatt i en rekke komitéer, flesteparten som formann - der han hadde teft for formaliteter og ellers stor tålmodighet (Vogt 1946:79). 1776 - 1779, fra Virginias lovgivende forsamling, fremmet han på tre år 126 lovforslag, der over 100 ble iverksatt og senere inspirerte det amerikanske lovverket. Hans misjon var å rydde opp i strukturer og institusjoner fra det britiske styret, der han ville innrette samfunnet etter opplysningstanker fra 1700-tallet. Hans bærebjelke var individets rettigheter, og han mislikte det rådende plutokratiet (pengestyre) (Vogt 1946: 80). Religionsfrihet ble et kjerneanliggende for Jefferson, der han ville skille kirke og stat, som vedheng fra den britiske styringsperiode, samt generell trosutfoldelse. Han ønsket religionsfrihet absolutt, og uinnskrenket (Vogt 1946:80) - hvilket er aktuelt også i dag, vedrørende det vanskelige forholdet mellom religion og politikk. "Ingen mann har rett til å diktere en annen manns tro," var Jeffersons tanke - innenfor lovverkets rammer.  Han ønsket også å fjerne odelsretten til førstefødte, hvilket gikk igjennom - og hans overbevisning og standhaftighet skaffet han mange uvenner, også i nær slekt (Vogt 1946:80). Hans forslag om å oppheve slaveriet gikk derimot ikke i gjennom, men han fikk innført lov om å ikke innføre nye slaver. I 1777 fikk Virginia en egen skolelov - om enn mindre radikal enn Jefferson i utgangspunktet så for seg - og det var den første siden oldtiden som innebefattet offentlig finansierte skoler på den Vestlige halvkule, i følge Vogt (1946:81). Han nedkjempet også "øye-til-øye, tann-for-tann"-mentaliteten i det juridiske system (Vogt 1946:82) - der det som kanskje eksemplifiserer det mest var at en giftmorder skulle drepes med samme gift vedkommende selv brukte (ibid). I 1779 gikk Jefferson fra lovgiver til administrator (Esmann 2001:63): Han ble guvernør i Virginia. Hans oppgave var særlig å rekruttere soldater til hæren, noe han ikke hadde en egen fingerspitsgefuhl for. Britiske tropper angrep kolonien, og ville ta landområdet tilbake, i 1781 - hvilket nok var et skussmål over Jefferson mer skrøpelige innsats overfor forsvarsverket til staten. Han vendte tilbake til Monticello, og unnslapp såvidt britisk arrestasjonsforsøk. Her brukte han tiden vel, blant annet synge og spille fiolin (Vogt 1946:85).

Kongressmedlem og diplomat

I 1783 kom han tilbake til Kongressen, representant for Virginia - nå ventet igjen nasjonale oppgaver for Jefferson. Finansene var elendige (Vogt 1946:93). Fremmelse av de prinsipper som var nedlagt i Uavhengighetserklæringen fungerte dårlig (Vogt 1946:93). I Kongressen fremmet han ratifiseringen av fredsavtale med Storbritannia, som John Adams med flere, hadde fremforhandlet i Paris. Han jobbet også for å fremme dollaren som fellesvaluta i republikken, og: Jefferson fikk innført et forbud mot slaveriet i de 13 første koloniene, skriver Esmann. Imidlertid peker Vogt på at dette ikke lot seg gjøre, da ville man risikere at hele sambandet gikk i oppløsning (1946:94) - det ble én stemmes flertall mot opphevelse. På den andre siden, det faktum at slaveriet i etterkant vokste seg sterkere kunne også være en trussel mot sambandets eksistens (Vogt 1946:94), ved at rettferdighetstrangen blant slaver kunne føre til opprør. En fransk-amerikansk samarbeidstraktat var han utsending for i Paris, og han oppholdt seg i Paris i offentlighetens tjeneste, fram til 1789 - 5 år. Her fikk han nok innblikk i ulike miljøer, Jefferson aksepterte nemlig ikke spesielle verdier uten videre, men ville finne ut av hva som lå under overflaten (Vogt 1946:109) - og var gjennomgående vitebegjærlig. Det han så i Frankrike var en svak og viljeløs monark, der trykkefriheten var ikke-eksisterende, og der befolkningen måtte stri med et utsvevende og arvelig aristokrati (Vogt 1946:112). "Folket ... knuses til støv av regjeringsformen," sa Jefferson (Vogt 1946: 113). Han var sterk imot en eneveldig monark - som han trakk paralleller til, hva gjaldt det britiske styret på det amerikanske kontinentet.  Den franske revolusjon kom til å sette et stort preg på han, og han bekymret seg over at den ville komme. Selv var han den moderate liberaler og framskrittsvennlig - og sterkt motkjemper av fysiske maktmidler (Vogt 1946: 126). Han ville bli hjemsendt da revolusjonen kom.  Han hadde ellers en forkjærlighet for fransk levesett og kultur (Esmann), særlig musikken (Vogt 1946:114).

Utenriksminister

Jefferson ble på mange måter den sønnen som George Washington aldri fikk (Esmann 2001:63), og derfor var det kanskje ikke så merkelig at Washington utnevnte Jefferson som utenriksminister. Med en håndfull medarbeidere og minimalt budsjett, passet dette inn i Jeffersons daværende tanker om å begrense det offentliges inngripen mest mulig. Raskt kom han på kant med finansminister Alexander Hamilton, som fikk stadig mer innflytelse over politikken. Spenningen stod mellom sentralisering-desentralisering, der Hamilton ønsket et sentralstyrt Amerika. Kanskje så Jefferson farene ved dette, fra hans tid i Frankrike? Jefferson ønsket selvstyre til delstatene, og hadde ellers et utbredt demokratisk sinnelag - mot Hamiltons elitistiske tenkning. Jefferson hadde også utenrikspolitiske innsigelser mot Hamilton, som var svært kritisk til opptøyene i Frankrike. I 1793 trådte utenriksminister Jefferson tilbake, i protest mot sin egen regjering.

Visepresident

Da Washington kunngjorde at han ikke ville stille opp en tredje periode som president, ble Jefferson nominert som presidentkandidat for det Demokratisk-republikanske partiet. Han skulle nå konkurrere mot John Adams, som var visepresident under Washington. Tonen var hard dem imellom. I 1796 tapte han med nesten knappest mulig margin overfor John Adams, og det daværende valgsystem gjorde at nummer to, Jefferson, ble visepresident. Denne posisjonen brukte Jefferson til å få presidenten til å surne, gjennom gjentatt kritikk. Ved valget i 1800 stilte Jefferson igjen opp, og hadde mange gode kort på hånden. Blant annet var velgerne lei av datidens Adam-styre, og Jefferson hadde brukt de fire årene på å forberede seg. Motstanden mot Adams-regjering kom spesielt innenfor deres innsnevring av ytringsfriheten. Jefferson vant valget.

Første presidentperiode

Jeffersons periode startet et sammenhengende 24-årig styre, med president fra Virginia (Esmann 2001:65). Jefferson innførte en del radikale forandringer etter inntredelsen. Delstatene fikk tilskrevet større makt, den offentlige sektor ble beskåret (især hæren). Det ble også frigitt fanger som hadde blitt arrestert under Adams sensurlovgiving. Gjennomføringen av politikken gikk i hans første periode fredelig for seg. Utenrikspolitisk var det større komplikasjoner, hvilket utfordret Jeffersons politiske filosofi (Esmann 2001:65). Hæren skulle etter hvert ikke være så minimal som han først så for seg.

                        “The most valuable of all talents is that of never using two words when one will do.”

I forholdet til Europa hadde han en lettere oppgave enn sin forgjenger (Esmann 2001:66). Frankrike - som siden 1799 hadde vært styrt av Napoleon Bonaparte - inngikk fredsavtale med Storbritannia i 1802. Det var nå mulig for USA å handle med begge parter, uten å ta en stillingskrig. Ellers var det omstridte Louisiana-kjøpet en verkebyll for presidenten, som gav næring til føderalistenes kritikk. Jeffersen overså gangen i det prosessuelle politiske system, og hadde bokstavelig talt handlet litt overivrig. Velgerne var imidlertid medgjørlige. Gjennom sin første periode som president hadde nemlig Jefferson sørget for lavere skatter, reduksjon i statsgjelden og utvidet landets territorium betraktelig (Esmann 2001:67). Føderalistene hadde lite å stille opp med av kritikk mot Jefferson, og Jefferson var overlegent valget som sikret han en andre periode som president.

Jeffersons andre presidentperiode

Utenrikspolitisk var den andre perioden preget av krigen mellom Frankrike og Storbritannia, som Jefferson ønsket å utnytte ved handelsforbindelser til europeiske land. USA handlet med begge krigførende parter. I perioden 1803 til 1807 steg eksporten jevnt. Men Frankrike klarte aldri å beseire den britiske øya, selv etter at de hadde nedkjempet alt som var på det europeiske fastland (Esmann 2001:67). Både Frankrike og England iverksatte tiltak mot hverandre, for å knekke den andre økonomisk (Esmann 2001:67). Storbritannia angrep et amerikansk skip, etter at amerikanerne nektet ransaking ombord. Britiske skip ble utestengt fra amerikanske havner, og handel med Europa ble innskrenket. Handelsblokaden ble langt verre for USA, enn Europa. Virkningen var verst for konkurranseutsatt industri i New England, der Jefferson slo hardt ned på illegal smuglerhandel (Esmann 2001:68). Ettersom kritikken tiltok mot Jeffersons politikk, ble Jefferson mer og mer tilbaketrukket. Hans venn, Madison, klarte aldri å overtale Jefferson i å gå på en ny presidentperiode.

Friheten på Monticello

Jefferson trakk seg tilbake til ranchen, der han nøt å ikke ha forpliktelser. Han fortsatte studier innenfor de klassiske fagene, og var president for det filosofiske selskap fram til 1815. Han tilskrives fra denne perioden som en viktig bidragsyter i opprettelsen av et universitet i Virginia. Jefferson solgte etter hvert sine private eiendeler, og gav hele biblioteket sitt til Kongressen. På det personlige planet gikk han inn sikkert inn i evigheten noe vedmodig. Prisene på jordbruksprodukter sank, og ved hans død var jord, slaver og bygninger pantsatte (Esmann 2001:68). Han gikk bort 4. juli 1826 - nøyaktig 50 år etter at uavhengighetserklæringen ble undertegnet.

Kilder:

-        Vogt, Per (1946): Thomas Jefferson. Oslo: Tanum.

-        Esmann, Frank (2001): Oslo: Aschehoug.

Bertrand Russel

Han var en av det 20.århundrets fremste intellektuelle, som blant annet  fredsaktivist, kristendomskritiker og politiker. Han var ellers en tenker som var bevisst psykoanalysen i sine skriverier.

Kjærlighet, tørsten etter kunnskap og medlidenhet med mennesker er mine drivkrefter, sa Bertrand Russel (1872 - 1970). Hans fremste biograf mener at det var redsel for isolasjon og ensomhet, som drev Russel i hans arbeide. Russel fryktet dybden i sine følelser. Hans arbeider er så omfangsrikt at det går over alle støvleskaft (Russel skrev over 70 bøker, godt hjulpet av å bli 98 år). Og kanskje gravde han dypt for å fine de geniale tanker som for ettertiden har vært til inspirasjon for andre. Han var en samfunnsteoretiker med sterk moral. 

Innflytelsesrik

Hans anti-krigføringsholdning førte til at han ble bøtelagt, mistet sitt stipend i Camebridge og måtte tilbringe seks måneder i kasjotten. Hans tanker ble presentert i kjølvannet av 1. verdenskrig. Han måtte tilbringe noe tid bak sementen, også etter at han ble arrestert for sivil ulydighet i kampen mot atomvåpen, 1961 (da var han ingen ungfole). Han kritiserte den engelske liberalismen, som han mente i for stor grad forfektet konkurranse og individualisme. Det er vel en kritikk som ikke kan isoleres til engelske forhold, men som gjerne får slike særskilte utslag når det forenes med konservatisme, der liberalistisk tankegods ofte er mer kjærkomment, enn det liberale. Likefullt mener jeg der er mulig å kalle seg liberal-konservativ uten at det baner vei for råtasser, men da må den konservative idéretningen være av verdikonservativ karakter: Det er ikke det liberale tankegodset som er en trussel, men det er den arkaiske konservatismen, som tar i seg elementer av  liberalistisk tankegods for å selvforsterke konservatismens mest uheldige utslag. Russel var en venstreliberaler. Og kanskje var det Russels fortjeneste at den engelske liberalismen kan sies å være den mest venstreorienterte vest-europeiske liberalismen i etterkrigstiden?

Menneskekunnskap

I boka "The conquest of happiness" (1948) tar han for seg hva som gjør mennesker lykkelige. Boka er delt i to, der første del handler om "ulykkelighet," mens andre del handler om "lykke." Han skriver blant annet: En oppdragelse som står i fryktens tegn er ikke bra (1948:15). Han framholder viktigheten av å interessere seg for ting som ligger utenfor en selv, som nøkkel til å oppnå lykke  - da dette er særlig viktig ved en puritansk oppdragelse, der man hele tiden blir påminnet sin utilstrekkelighet (1948:16). Ytre disiplin er til for de selvopptatte, hvis de ikke kan utfolde seg på annen måte, skriver Russel (1948:16). Og selvopptatthet kan innta mange former, minner Russel om. Og generell barnelærdom om hvordan man skal leve livet, kommer fram fra underbevisstheten, gjerne i påvirket tilstand eller ved søvn (1948:16). Avviket mellom hvordan en er, og det bilde vedkommende har av seg selv, skaper en avstand som kan føre til sjølforakt. Enig.

Makt og misunnelse

Han skriver videre at maktbegjær er en del av menneskenaturen. Det er jeg ikke enig i, og Bertrand skiller seg ved andre gode filosofer når han hevder dette. Russel hevder (1948:20) at voldsomme ydmykelser kan forkrøple et menneske, og det tror jeg han har rett i. Men det handler jo da om å velge den gode vei, og overvinne den skade ydmykelser kan gjøre på sjelen - slik at ikke skadene blir verre, men bedret. Russel skriver at misunnelse kan være en årsak til ulykkelighet (1948:63). Det er også grunn til å tenke resiprokt, som det heter, at ulykkelighet også fører til misunnelse. Ulykkelighet og misunnelse er en vond spiral. Men for å ta Russels hovedpoeng: Misunnelse kan være en årsak til ulykkelighet. Jeg er ikke enig i at "misunnelse er en av de grunnfestede menneskelige følelser." Eller: "Misunnelse er grunnlaget for demokratiet," eller "den drivende kraft bak demokratiske teorier er misunnelse" (Russel 1948:64) Jeg fatter ikke hvordan Bertrand Russel kan hevde dette. Det er vanskelig å gripe til en motargumentasjon, fordi jeg forstår rett og slett ikke hvor Russel vil hen. Men dette henger kanskje sammen med hans teori om  at mennesket har et grunnleggende maktbegjær (hvilket ikke er riktig), og at demokratiet da blir drevet fram over misunnelse av andres makt? Jeg synes Russel her er på villspor. Jeg velger å tro at mennesket drives av å ville skape noe godt, og blir naturlig respektert, og utfolde sin frihet - der makt er uvesentlig. Makt forstår jeg som "a får b til å gjøre slik a vil" - som er en klassisk definisjon. Jeg medgir at det er kjekt med innflytelse, over å bli hørt, men det er et stykke unna fra å ville ha en annen i sin hule hånd. Står man for prinsipper og verdier vil man selvsagt ønske at også andre etterlever dette, men at det skal være personlig makt, stiller jeg med uforstående til. Videre har Russel noen merkelige formuleringer: Blant gjennomsnittskvinner spiller misunnelsen er stor rolle (Russel 1948:64). Jeg er av den oppfatning at det ikke er mer eller mindre misunnelse blant kvinner, enn blant menn. Men kanskje har man definert misunnelse på en slik måte, at det ser ut for at kvinner er mer misunnelige enn menn - at man ikke har fanget inn menns misunnelse (F. eks. vil baksnakking i telefon være mer utbredt blant kvinner, siden menn stort sett bare bruker telefonen til beskjeder). Men jeg tror det er like stor misunnelse blant menn, men at den fortoner seg på andre måter. (På samme vis vil framsnakking være mer utbredt blant kvinner, per telefon). Det vil svært ofte være direkte klissete for en mann å sitte å skryte av andre kamerater i et telefonrør, men jeg skal ikke si det skyldes misunnelse av den grunn. Og "at kvinner sitter på t-banen og gjetter seg til noe nedsettende de kan si om kvinnen som sitter over en, hvis vedkommende er mer velkledd." For det første kan jeg ikke skjønne at Russel kan være inni kvinnehoder generelt. For det andre er det vel en viss tankevirksomhet blant menn som tar t-bane også - der dette fenomen selvsagt kan inntreffe blant menn. Jeg synes det er noe sjåvinistisk over det hele. Og slike bombastiske uttalelser (1948:112) som at vitenskapsmenn er mer lykkeligere enn kunstnere, samtidig som man hevder at vitenskapsmenn sjelden blir respektert av sine kolleger. Er ikke kolleger det kanskje viktigste når "arbeidet adler mannen?" Jeg blar videre.

Hva gjør en lykkelig?

Så til kardinalspørsmålet: "Hva gjør en lykkelig?" Slik jeg forstår Russel henger ikke lykke sammen med eksempelvis intelligens ("De gærne har det godt" kan godt stemme, men ikke alltid.) Han vektlegger verdien av å mestre noe, kanskje det beste er når man så vidt mestrer noe (Russel 1948:110). Samtidig (1948:112): Stadig selvhevdelse fører ikke til lykke. Akkurat dette tror jeg er viktig også i vår tid.