Progressiv liberalisme

William Beveridge sin rapport fra 1942 dannet grunnlag
for framveksten av den britiske velferdsstaten. 

Er egentlig en historisk amerikansk betegnelse, men kan ha mye for seg i Norge for å beskrive en annen form for liberalisme, enn hva som kanskje er rådende?

Under vil jeg hente opplysningene om den progressive liberalismen fra boka "Out of many," hvis ikke annet er angitt. Jeg tror det vil framkomme av seg selv hva som er mine personlige tilføyelser.

Opphav

Mellom 1890 og 1914 vokste det fram en progressiv liberalisme i USA. De mente at amerikanerne trengte en ny sosial bevissthet for å hanskes med problemene som kom i kjølvannet av borgerkrigsårene (1861-1865) - både på det økonomiske og sosiale området (2009:573). Nedgangstidene i 1890-årene, med dertil problematiske arbeidskonflikter, gjorde at mange etterspurte sterkere regjeringshandlekraft, for å gjøre noe med problemene. Progressivismen er imidlertid ikke en enhetlig bevegelse, med sammenfallende prinsipper. Men de kunne enes i nøkkelspørsmål: Få slutt på korrupsjonen, bringe mer forretningsmessig styring inn i styre og stell, og mer medfølelse overfor industrialiseringens skadevirkninger (Kort sagt: redelighet journ. anm). Progressivismen nådde sitt historiske høydepunkt i 1912, da fire presidentkandidater kan sies å ha hatt et progressivt program. Progressive talte gjerne for større offentlig engasjement, og regulering av markedet. Andre bekymret seg for den eksplosive veksten i byer (urbanisering). De progressive var både nostalgiske og framoverrettet.

Saker som forente de progressive

Det var frustrasjon over industri-kapitalismen og urbanisering. De var opptatt av de skadevirkningene arbeiderne hadde ved å jobbe i fabrikker, gruver og møkkete gater. De trodde at menneskene kunne rydde opp i sosiale og økonomiske anliggender - og de ville selvsagt benytte seg av demokratiske kanaler for å få endret tingenes tilstand. Men: Skulle disse veiene vise seg å bære preg av korrupsjon - eller være udemokratiske ellers - så måtte også dette reformeres. Samhold var nødvendig for å nå fram med budskapet. De forkastet det individualistiske idealet som hadde preget det 19. århundrets økonomiske og politiske agenda, såvel som politiske teori. Deres hovedpoeng var at det var nødvendig med et godt samfunn for å lykkes, alt kunne ikke bero på den enkeltes styrke alene. På det området tok de oppgjør med den klassiske amerikanske drømmen - og man måtte forbedre sin moral for å få endret det sosiale forholdene man levde under. De ønsket ikke en minimalstat. Så delte man seg i to leire innenfor den progressive bevegelse: Den ene delen søkte støtte i kristen etikk, mens den andre delen søkte mer rasjonelle og vitenskapelig tilnærminger på hvordan oppnå det gode samfunn - med blant annet statistikk og sosial ingeniørkunst. De progressives innflytelse over samfunnsutviklingen var stor i det 20. århundret i USA. Alt som er gjengitt i dette avsnittet (står skrevet :) på side 573 og 574 i "Out of many."

Hva er nyttig lærdom fra progressivismen?

Det er selvsagt ikke slik at Norge hittil er upåvirket av progressivismen. Dette er tankegods som tilhører venstreliberal leir, og kan selvsagt også kalles sosialdemokratiske verktøy. Gunnar Knudsen (V) var statsminister i mellomkrigsårene over en lengre periode, og kan nok kalles en progressiv politiker på mange felt. Men det som jeg synes er mest interessant med progressivismen i vår tid, er to ting: For det første den handlekraft man utviste i å igangsette prosjekter, noe vi kan bli enda bedre på. Men ikke minst - den oppfordring til borgere om å være mer selvransakende og moderate overfor de mange krav som ofte stilles. For å avslutningsvis sitere en annen politiker (John F. Kennedy), som nok neppe var upåvirket av progressivismen: "Ikke spør hva landet kan gjøre overfor deg, men hva du kan gjøre for landet." Dette tror jeg det er grunn til å være bevisst alle de fellesskapene vi vandrer i.