Skal man snakke om menneskerettigheter kommer man ikke utenom Thomas
Jefferson.
“Honesty is the first chapter of the book
wisdom.”
Jefferson var mannen som skrev uavhengighetserklæringen. Som reformator
og visjonær er Thomas Jefferson kanskje den største i amerikansk historie
(Esmann 2001:60). Han var inkarnasjonen av opplysningstidens dannelsesideal -
der han gav sine bidrag innenfor politisk filosofi, vitenskap og musikk - for å
nevne noe. Hans tanker om individets
rettigheter formet ikke bare en nasjon - men hele den vestlige halvkule (Esmann
2001:60). Han var teoretiker framfor praktiker - og ble mer berømt som
teoretiker enn politiker (Esmann 2001:60). Men hans tanker var i det minste
praktisk gjennomførbare? Som president fjernet han seg gradvis fra sitt
teoretiske eller ideologiske utgangspunkt; mennesket ønsket ikke minimal
statlig innblandelse. Der ikke annet er gjengitt - og at det åpenbart ikke er
betraktninger - er materialet hentet fra Frank Esmanns bok Amerikanske
presidenter.
Oppvekst og utdannelse
Han ble født i Virginia i 1743 (13. april, for de astrologisk
interesserte red anm.), og var nedfallsfrukt av Virginias mest prominente
slekter (Esmann 2001:60). Faren var Peter Jefferson, blant annet en beslått
plantasjeeier. Han vokste opp i en storfamile, på tobakksplantasjen, og gjennom
privatundervisning viste han tidlig evne til å tilegne seg lærdom og
ferdigheter. Det være seg språk (fransk og latin blant annet), og viste tidlig
interesse for oltidens idealer (Vogt 1946:19). I ung alder mistet han sin far,
og i likhet med George Washington - som også mistet faren tidlig – og arvet han
jord og slaver. Men plantasje-eierskapet lå ikke for Jeffersons natur, i stedet
for studerte han klassiske vitenskaper som språk, naturvitenskap, filosofi,
natur og geologi. Han hadde også utpreget interesse for rettsvitenskap, og
jussen hjalp han til å bygge opp en egen filosofisk-juridisk samfunnsoppfatning
(Vogt 1946:20) Han hadde et vanvittig talent for de akademiske disipliner
(Esmann 2001:60). Likefullt hadde han stor interesse for praktisk arbeid, og om
det var teori og eller praktisk virke, var ingenting dypt menneskelig fremmed
for Jefferson (Vogt 1946: 82) - det idémessige og praktiske gikk hånd i hånd
(Vogt 1946:83). I 1776 trådte han inn i advokatpraksisen, og ble raskt lagt
merke til. Likevel var det mer rendyrket intelektuell virksomhet som
inspirierte Jefferson mest (Vogt 1946:20). Men dogmatisk ble han aldri – kanskje
på grunn av vidtfavnende lesing, alt fra Montisquieu til Shakespeare; Han ville
trekke sine egne konklusjoner, på bakgrunn av fakta, er Vogts begrunnelse
(1946:21) - men det er vel utvilsomt at Jeffersons kjennskap til litteratur og
teori igangsatte Jeffersons tankevirksomhet, slik at det var nok ikke fakta
alene som formet Jefferson. I 1772 giftet han seg med den tiltalende Martha
Wayles Skelton, som enedatter arvet hun en storgård, og sammen flyttet de inn i
en nybygd storgård de selv var drivkraften bak; Monticello. Jefferson var selvsagt
arkitekten bak bygget (Vogt 1946:20), og byggeskikken fra denne gården er blitt
stående som referanse for amerikansk arkitektur (Vogt 1946:21). 33 år gammel
leste han Thomas Paines bok Common sense (der jeg alltid har hevdet at
bondevett henger sammen med egne, personlige overbevisninger - det som kan være
common sense for noen, er ikke det for andre journ. anm.) I Per Vogts
oversettelse fra 1946 står det noen vakre ord, som nok inspirerte Thomas
Jeffersen, og litt kan gjengis - som er vel så aktuelt i dag (1946:13).
Datidens immigrasjon av religiøst forfulgte fra Europa, bidrar til forståelsen
av historiens gang:
"Å, ta imot
flyktningen, å gjør i tide i stand et fristed for menneskeheden."
Kun to av seks barn overlevde barndommen, og Martha selv døde i 1782
(Esmann 2001:60). Tapet tok Jefferson hardt, han giftet seg aldri igjen - det
var livets store kjærlighet som gikk i graven. Selv om Jefferson giftet seg
oppover i det sosiale sjiktet, var han en delvis self made-man (Vogt 1946:19).
Hva preget tenkningen i det 18.århundret?
Den som nok utvilsomt fikk mest innvirkning på tenkningen i det 18.
århundret var John Locke, og hans gryende tanker om menneskets ukrenkelighet og
verdighet. Naturfilosofiens fars hovedverk, Essay concerning the human
understanding, førte til en ny forståelse av forholdet mellom individ og
samfunn (Vogt 1946:35-36). Locke og Rousseau møttes i tanken på den sosiale
kontrakt, der samfunnet er etablert ut i fra en overenskomst (Vogt 1946:36).
Den sikrer individet og samfunnet visse rettigheter, der man har frihet til å
gjøre det samfunnet ikke forbyr (Vogt 1946:36). Rousseaus versjon er at man kan
gjøre det man vil, uten at det sjenerer andre (Vogt 1946:36) - i sin
formulering av contrat social. På
et slikt grunnlag har både individet og samfunnet rettigheter og krav som ikke
skal overstiges. Jefferson selv mente at borgerne trengte nødvendig opplysning,
for at samfunnskontrakten skulle fungere (Vogt 1946:81), hvilket nok henger
sammen med hans menneskeideal. Dessuten var Montisquieus tanker om tredeling av
statsmakten til stor inspirasjon for Jefferson (Vogt 1946:37). Jefferson
betraktet England som et folk nedtynget av skatter, slaver av et rikt
aristokrati - der Jefferson ble fortalt av betrodde venner at øyriket ble styrt
av pengemakt (Vogt 1946: 56-57).
"Den alminnelige vilje har nok rett, men den dømmekraft som styrer viljen er ikke alltid så opplyst"
Rousseau
Lokalpolitiker
I 1769 ble han valgt til koloniens lokalparlament, der satt han fram til
1774. Fra denne skueplass ble han en ivrig kritiker av det britiske styret i de
13 koloniene (Esmann 2001:62). I motsetning til sin kompanjong Patrick Henry
var Jefferson angivelig en elendig taler, men få kunne sette agendaen som
Jefferson, det var svært krevende å overgå hans skriverier. Kanskje hans
talegaver ble begrenset av for mange perspektiver, og et nøkternt temperament -
selv om det siste virker usannsynlig? Da han i 1774 skrev om amerikanernes
rettigheter vakte dette såpass oppsikt at britiske myndigheter utropte han som
forræder. Året etterpå ble han valgt til Den kontinentale kongress, der han
endelig skjøv den britiske overmakten fra seg; kompromiss kom ikke på tale for
Jefferson (Esmann 2001:62).
Uavhengighetserklæringen
Til tross for ung alder, ble Jefferson invitert til å skrive
Uavhengighetserklæringen i 1776. Blant intelligente og erfarne mennesker var
det likevel ingen som overgikk Jefferson i skriveferdigheter, og kanskje heller
ikke hans tankekraft, derfor skrev han som formann det første utkastet til
Uavhengighetserklæringen egenhendig (Esmann 2001:62; Vogt 1946:68).
Inspirasjonskilder til Uavhengighetserklæringen var Locke, Rousseau og
Aristoteles (Vogt 1946:70). Og - Paines tanker at det var mennesket som dannet
basis for hele samfunnet, ikke staten, og etterstrebelsen av det klassiske
menneskeideal (Vogt 1946:70). Det mest vidtgående i 33-åringens utkast ble
imidlertid fjernet - og kanskje hang dette sammen med at ordene ble
urovekkende, fordi de ikke var til å misforstå? Størstedelen av teksten ble
godkjent av den kontinentale kongress, kun på ett punkt ble det vesentlige
endringer i ordlyden (Esmann 2001:62): Opphevelse av slaveriet - det var dette
som ble fjernet. Etter resolusjon 2. juli, ble Uavhengighetserklæringen vedtatt
4. juli - og forsvart av den glitrende debattant John Adams, som forsvarte
Jeffersons forslag på alle punkt i den fire dager lange Kongressbehandlingen
(Vogt 1946:71) Avskaffelsen av slaveriet ble kjempet igjennom nesten hundre år
senere, ved borgerkrigen (paradoksalt nok benyttet Jefferson selv slaver på sin
plantasje, noe han vel så seg nødt til av datidens konkurransevilkår?).
Jefferson var både realist og idealist. Han fordømte slaveriet, noe han gjennom
mange kanaler forsøkte å motarbeide. Det er imidlertid vanskelig å få helt
taket på Jeffersons pragmatiske syn. Sørstatsfolk så på slaver som en rettighet
(!). Alle tanker, til og med hentydninger - hva nå enn det skal bety - til
slaveri som forordning ble fjernet i Uavhengighetserklæringen. Det ble for
sterk kost for plantasjeeieres egeninteresse?
Virginia-politiker
Etter hjemkomsten til Virginia ble han innsatt i en rekke komitéer,
flesteparten som formann - der han hadde teft for formaliteter og ellers stor
tålmodighet (Vogt 1946:79). 1776 - 1779, fra Virginias lovgivende forsamling,
fremmet han på tre år 126 lovforslag, der over 100 ble iverksatt og senere
inspirerte det amerikanske lovverket. Hans misjon var å rydde opp i strukturer
og institusjoner fra det britiske styret, der han ville innrette samfunnet etter
opplysningstanker fra 1700-tallet. Hans bærebjelke var individets rettigheter,
og han mislikte det rådende plutokratiet (pengestyre) (Vogt 1946: 80).
Religionsfrihet ble et kjerneanliggende for Jefferson, der han ville skille
kirke og stat, som vedheng fra den britiske styringsperiode, samt generell
trosutfoldelse. Han ønsket religionsfrihet absolutt, og uinnskrenket (Vogt
1946:80) - hvilket er aktuelt også i dag, vedrørende det vanskelige forholdet
mellom religion og politikk. "Ingen mann har rett til å diktere en annen
manns tro," var Jeffersons tanke - innenfor lovverkets rammer. Han ønsket også å fjerne odelsretten til
førstefødte, hvilket gikk igjennom - og hans overbevisning og standhaftighet
skaffet han mange uvenner, også i nær slekt (Vogt 1946:80). Hans forslag om å
oppheve slaveriet gikk derimot ikke i gjennom, men han fikk innført lov om å
ikke innføre nye slaver. I 1777 fikk Virginia en egen skolelov - om enn mindre
radikal enn Jefferson i utgangspunktet så for seg - og det var den første siden
oldtiden som innebefattet offentlig finansierte skoler på den Vestlige
halvkule, i følge Vogt (1946:81). Han nedkjempet også "øye-til-øye,
tann-for-tann"-mentaliteten i det juridiske system (Vogt 1946:82) - der
det som kanskje eksemplifiserer det mest var at en giftmorder skulle drepes med
samme gift vedkommende selv brukte (ibid). I 1779 gikk Jefferson fra lovgiver
til administrator (Esmann 2001:63): Han ble guvernør i Virginia. Hans oppgave
var særlig å rekruttere soldater til hæren, noe han ikke hadde en egen
fingerspitsgefuhl for. Britiske tropper angrep kolonien, og ville ta
landområdet tilbake, i 1781 - hvilket nok var et skussmål over Jefferson mer
skrøpelige innsats overfor forsvarsverket til staten. Han vendte tilbake til
Monticello, og unnslapp såvidt britisk arrestasjonsforsøk. Her brukte han tiden
vel, blant annet synge og spille fiolin (Vogt 1946:85).
Kongressmedlem og diplomat
I 1783 kom han tilbake til Kongressen, representant for Virginia - nå
ventet igjen nasjonale oppgaver for Jefferson. Finansene var elendige (Vogt
1946:93). Fremmelse av de prinsipper som var nedlagt i Uavhengighetserklæringen
fungerte dårlig (Vogt 1946:93). I Kongressen fremmet han ratifiseringen av
fredsavtale med Storbritannia, som John Adams med flere, hadde fremforhandlet i
Paris. Han jobbet også for å fremme dollaren som fellesvaluta i republikken,
og: Jefferson fikk innført et forbud mot slaveriet i de 13 første koloniene,
skriver Esmann. Imidlertid peker Vogt på at dette ikke lot seg gjøre, da ville
man risikere at hele sambandet gikk i oppløsning (1946:94) - det ble én stemmes
flertall mot opphevelse. På den andre siden, det faktum at slaveriet i
etterkant vokste seg sterkere kunne også være en trussel mot sambandets
eksistens (Vogt 1946:94), ved at rettferdighetstrangen blant slaver kunne føre
til opprør. En fransk-amerikansk samarbeidstraktat var han utsending for i
Paris, og han oppholdt seg i Paris i offentlighetens tjeneste, fram til 1789 -
5 år. Her fikk han nok innblikk i ulike miljøer, Jefferson aksepterte nemlig
ikke spesielle verdier uten videre, men ville finne ut av hva som lå under
overflaten (Vogt 1946:109) - og var gjennomgående vitebegjærlig. Det han så i
Frankrike var en svak og viljeløs monark, der trykkefriheten var
ikke-eksisterende, og der befolkningen måtte stri med et utsvevende og arvelig
aristokrati (Vogt 1946:112). "Folket ... knuses til støv av
regjeringsformen," sa Jefferson (Vogt 1946: 113). Han var sterk imot en
eneveldig monark - som han trakk paralleller til, hva gjaldt det britiske styret
på det amerikanske kontinentet. Den
franske revolusjon kom til å sette et stort preg på han, og han bekymret seg
over at den ville komme. Selv var han den moderate liberaler og framskrittsvennlig
- og sterkt motkjemper av fysiske maktmidler (Vogt 1946: 126). Han ville bli
hjemsendt da revolusjonen kom. Han hadde
ellers en forkjærlighet for fransk levesett og kultur (Esmann), særlig musikken
(Vogt 1946:114).
Utenriksminister
Jefferson ble på mange måter den sønnen som George Washington aldri fikk
(Esmann 2001:63), og derfor var det kanskje ikke så merkelig at Washington
utnevnte Jefferson som utenriksminister. Med en håndfull medarbeidere og
minimalt budsjett, passet dette inn i Jeffersons daværende tanker om å begrense
det offentliges inngripen mest mulig. Raskt kom han på kant med finansminister
Alexander Hamilton, som fikk stadig mer innflytelse over politikken. Spenningen
stod mellom sentralisering-desentralisering, der Hamilton ønsket et
sentralstyrt Amerika. Kanskje så Jefferson farene ved dette, fra hans tid i
Frankrike? Jefferson ønsket selvstyre til delstatene, og hadde ellers et
utbredt demokratisk sinnelag - mot Hamiltons elitistiske tenkning. Jefferson
hadde også utenrikspolitiske innsigelser mot Hamilton, som var svært kritisk
til opptøyene i Frankrike. I 1793 trådte utenriksminister Jefferson tilbake, i
protest mot sin egen regjering.
Visepresident
Da Washington kunngjorde at han ikke ville stille opp en tredje periode
som president, ble Jefferson nominert som presidentkandidat for det Demokratisk-republikanske
partiet. Han skulle nå konkurrere mot John Adams, som var visepresident under
Washington. Tonen var hard dem imellom. I 1796 tapte han med nesten knappest
mulig margin overfor John Adams, og det daværende valgsystem gjorde at nummer to,
Jefferson, ble visepresident. Denne posisjonen brukte Jefferson til å få
presidenten til å surne, gjennom gjentatt kritikk. Ved valget i 1800 stilte
Jefferson igjen opp, og hadde mange gode kort på hånden. Blant annet var
velgerne lei av datidens Adam-styre, og Jefferson hadde brukt de fire årene på
å forberede seg. Motstanden mot Adams-regjering kom spesielt innenfor deres
innsnevring av ytringsfriheten. Jefferson vant valget.
Første presidentperiode
Jeffersons periode startet et sammenhengende 24-årig styre, med
president fra Virginia (Esmann 2001:65). Jefferson innførte en del radikale forandringer
etter inntredelsen. Delstatene fikk tilskrevet større makt, den offentlige
sektor ble beskåret (især hæren). Det ble også frigitt fanger som hadde blitt
arrestert under Adams sensurlovgiving. Gjennomføringen av politikken gikk i
hans første periode fredelig for seg. Utenrikspolitisk var det større
komplikasjoner, hvilket utfordret Jeffersons politiske filosofi (Esmann
2001:65). Hæren skulle etter hvert ikke være så minimal som han først så for
seg.
“The most valuable of all talents is that of never using two words when
one will do.”
I forholdet til Europa hadde han en lettere oppgave enn sin forgjenger
(Esmann 2001:66). Frankrike - som siden 1799 hadde vært styrt av Napoleon
Bonaparte - inngikk fredsavtale med Storbritannia i 1802. Det var nå mulig for
USA å handle med begge parter, uten å ta en stillingskrig. Ellers var det
omstridte Louisiana-kjøpet en verkebyll for presidenten, som gav næring til
føderalistenes kritikk. Jeffersen overså gangen i det prosessuelle politiske
system, og hadde bokstavelig talt handlet litt overivrig. Velgerne var
imidlertid medgjørlige. Gjennom sin første periode som president hadde nemlig
Jefferson sørget for lavere skatter, reduksjon i statsgjelden og utvidet
landets territorium betraktelig (Esmann 2001:67). Føderalistene hadde lite å
stille opp med av kritikk mot Jefferson, og Jefferson var overlegent valget som
sikret han en andre periode som president.
Jeffersons andre presidentperiode
Utenrikspolitisk var den andre perioden preget av krigen mellom
Frankrike og Storbritannia, som Jefferson ønsket å utnytte ved
handelsforbindelser til europeiske land. USA handlet med begge krigførende
parter. I perioden 1803 til 1807 steg eksporten jevnt. Men Frankrike klarte
aldri å beseire den britiske øya, selv etter at de hadde nedkjempet alt som var
på det europeiske fastland (Esmann 2001:67). Både Frankrike og England
iverksatte tiltak mot hverandre, for å knekke den andre økonomisk (Esmann
2001:67). Storbritannia angrep et amerikansk skip, etter at amerikanerne nektet
ransaking ombord. Britiske skip ble utestengt fra amerikanske havner, og handel
med Europa ble innskrenket. Handelsblokaden ble langt verre for USA, enn
Europa. Virkningen var verst for konkurranseutsatt industri i New England, der
Jefferson slo hardt ned på illegal smuglerhandel (Esmann 2001:68). Ettersom
kritikken tiltok mot Jeffersons politikk, ble Jefferson mer og mer
tilbaketrukket. Hans venn, Madison, klarte aldri å overtale Jefferson i å gå på
en ny presidentperiode.
Friheten på Monticello
Jefferson trakk seg tilbake til ranchen, der han nøt å ikke ha
forpliktelser. Han fortsatte studier innenfor de klassiske fagene, og var
president for det filosofiske selskap fram til 1815. Han tilskrives fra denne
perioden som en viktig bidragsyter i opprettelsen av et universitet i Virginia.
Jefferson solgte etter hvert sine private eiendeler, og gav hele biblioteket
sitt til Kongressen. På det personlige planet gikk han inn sikkert inn i
evigheten noe vedmodig. Prisene på jordbruksprodukter sank, og ved hans død var
jord, slaver og bygninger pantsatte (Esmann 2001:68). Han gikk bort 4. juli
1826 - nøyaktig 50 år etter at uavhengighetserklæringen ble undertegnet.
Kilder:
-
Vogt, Per (1946): Thomas Jefferson. Oslo: Tanum.
-
Esmann, Frank (2001): Oslo: Aschehoug.
No comments:
Post a Comment