Bertrand Russel

Han var en av det 20.århundrets fremste intellektuelle, som blant annet  fredsaktivist, kristendomskritiker og politiker. Han var ellers en tenker som var bevisst psykoanalysen i sine skriverier.

Kjærlighet, tørsten etter kunnskap og medlidenhet med mennesker er mine drivkrefter, sa Bertrand Russel (1872 - 1970). Hans fremste biograf mener at det var redsel for isolasjon og ensomhet, som drev Russel i hans arbeide. Russel fryktet dybden i sine følelser. Hans arbeider er så omfangsrikt at det går over alle støvleskaft (Russel skrev over 70 bøker, godt hjulpet av å bli 98 år). Og kanskje gravde han dypt for å fine de geniale tanker som for ettertiden har vært til inspirasjon for andre. Han var en samfunnsteoretiker med sterk moral. 

Innflytelsesrik

Hans anti-krigføringsholdning førte til at han ble bøtelagt, mistet sitt stipend i Camebridge og måtte tilbringe seks måneder i kasjotten. Hans tanker ble presentert i kjølvannet av 1. verdenskrig. Han måtte tilbringe noe tid bak sementen, også etter at han ble arrestert for sivil ulydighet i kampen mot atomvåpen, 1961 (da var han ingen ungfole). Han kritiserte den engelske liberalismen, som han mente i for stor grad forfektet konkurranse og individualisme. Det er vel en kritikk som ikke kan isoleres til engelske forhold, men som gjerne får slike særskilte utslag når det forenes med konservatisme, der liberalistisk tankegods ofte er mer kjærkomment, enn det liberale. Likefullt mener jeg der er mulig å kalle seg liberal-konservativ uten at det baner vei for råtasser, men da må den konservative idéretningen være av verdikonservativ karakter: Det er ikke det liberale tankegodset som er en trussel, men det er den arkaiske konservatismen, som tar i seg elementer av  liberalistisk tankegods for å selvforsterke konservatismens mest uheldige utslag. Russel var en venstreliberaler. Og kanskje var det Russels fortjeneste at den engelske liberalismen kan sies å være den mest venstreorienterte vest-europeiske liberalismen i etterkrigstiden?

Menneskekunnskap

I boka "The conquest of happiness" (1948) tar han for seg hva som gjør mennesker lykkelige. Boka er delt i to, der første del handler om "ulykkelighet," mens andre del handler om "lykke." Han skriver blant annet: En oppdragelse som står i fryktens tegn er ikke bra (1948:15). Han framholder viktigheten av å interessere seg for ting som ligger utenfor en selv, som nøkkel til å oppnå lykke  - da dette er særlig viktig ved en puritansk oppdragelse, der man hele tiden blir påminnet sin utilstrekkelighet (1948:16). Ytre disiplin er til for de selvopptatte, hvis de ikke kan utfolde seg på annen måte, skriver Russel (1948:16). Og selvopptatthet kan innta mange former, minner Russel om. Og generell barnelærdom om hvordan man skal leve livet, kommer fram fra underbevisstheten, gjerne i påvirket tilstand eller ved søvn (1948:16). Avviket mellom hvordan en er, og det bilde vedkommende har av seg selv, skaper en avstand som kan føre til sjølforakt. Enig.

Makt og misunnelse

Han skriver videre at maktbegjær er en del av menneskenaturen. Det er jeg ikke enig i, og Bertrand skiller seg ved andre gode filosofer når han hevder dette. Russel hevder (1948:20) at voldsomme ydmykelser kan forkrøple et menneske, og det tror jeg han har rett i. Men det handler jo da om å velge den gode vei, og overvinne den skade ydmykelser kan gjøre på sjelen - slik at ikke skadene blir verre, men bedret. Russel skriver at misunnelse kan være en årsak til ulykkelighet (1948:63). Det er også grunn til å tenke resiprokt, som det heter, at ulykkelighet også fører til misunnelse. Ulykkelighet og misunnelse er en vond spiral. Men for å ta Russels hovedpoeng: Misunnelse kan være en årsak til ulykkelighet. Jeg er ikke enig i at "misunnelse er en av de grunnfestede menneskelige følelser." Eller: "Misunnelse er grunnlaget for demokratiet," eller "den drivende kraft bak demokratiske teorier er misunnelse" (Russel 1948:64) Jeg fatter ikke hvordan Bertrand Russel kan hevde dette. Det er vanskelig å gripe til en motargumentasjon, fordi jeg forstår rett og slett ikke hvor Russel vil hen. Men dette henger kanskje sammen med hans teori om  at mennesket har et grunnleggende maktbegjær (hvilket ikke er riktig), og at demokratiet da blir drevet fram over misunnelse av andres makt? Jeg synes Russel her er på villspor. Jeg velger å tro at mennesket drives av å ville skape noe godt, og blir naturlig respektert, og utfolde sin frihet - der makt er uvesentlig. Makt forstår jeg som "a får b til å gjøre slik a vil" - som er en klassisk definisjon. Jeg medgir at det er kjekt med innflytelse, over å bli hørt, men det er et stykke unna fra å ville ha en annen i sin hule hånd. Står man for prinsipper og verdier vil man selvsagt ønske at også andre etterlever dette, men at det skal være personlig makt, stiller jeg med uforstående til. Videre har Russel noen merkelige formuleringer: Blant gjennomsnittskvinner spiller misunnelsen er stor rolle (Russel 1948:64). Jeg er av den oppfatning at det ikke er mer eller mindre misunnelse blant kvinner, enn blant menn. Men kanskje har man definert misunnelse på en slik måte, at det ser ut for at kvinner er mer misunnelige enn menn - at man ikke har fanget inn menns misunnelse (F. eks. vil baksnakking i telefon være mer utbredt blant kvinner, siden menn stort sett bare bruker telefonen til beskjeder). Men jeg tror det er like stor misunnelse blant menn, men at den fortoner seg på andre måter. (På samme vis vil framsnakking være mer utbredt blant kvinner, per telefon). Det vil svært ofte være direkte klissete for en mann å sitte å skryte av andre kamerater i et telefonrør, men jeg skal ikke si det skyldes misunnelse av den grunn. Og "at kvinner sitter på t-banen og gjetter seg til noe nedsettende de kan si om kvinnen som sitter over en, hvis vedkommende er mer velkledd." For det første kan jeg ikke skjønne at Russel kan være inni kvinnehoder generelt. For det andre er det vel en viss tankevirksomhet blant menn som tar t-bane også - der dette fenomen selvsagt kan inntreffe blant menn. Jeg synes det er noe sjåvinistisk over det hele. Og slike bombastiske uttalelser (1948:112) som at vitenskapsmenn er mer lykkeligere enn kunstnere, samtidig som man hevder at vitenskapsmenn sjelden blir respektert av sine kolleger. Er ikke kolleger det kanskje viktigste når "arbeidet adler mannen?" Jeg blar videre.

Hva gjør en lykkelig?

Så til kardinalspørsmålet: "Hva gjør en lykkelig?" Slik jeg forstår Russel henger ikke lykke sammen med eksempelvis intelligens ("De gærne har det godt" kan godt stemme, men ikke alltid.) Han vektlegger verdien av å mestre noe, kanskje det beste er når man så vidt mestrer noe (Russel 1948:110). Samtidig (1948:112): Stadig selvhevdelse fører ikke til lykke. Akkurat dette tror jeg er viktig også i vår tid.