Sommerhilsen!

Dette er en sommerhilsen, til lesere av Riksbladet.

Vi vet ikke når vi kommer tilbake med neste artikkel (Vi vet ikke det red. anm.)

Imens kan du i alle tilfeller ha det trivelig med en sommersang.

Synes vokalisten har bra stemme, men først og fremst er det en bra låt av Mike Oldfield: 

Flott låt!

Anbefaler i tillegg en artist, Sonja Aldén. Vil komme tilbake til henne.

Mvh.

André

- Norge, ditt Norge

Flott låt! 

Norge, ditt Norge

Det er her vi lever, når en ny tid vil borge

For respekt, omtanke – våre menneskerettigheter

Fri tanke, vår statsorganisering, varer og tjenester

med samhold, respekt og humør

-        Her vil vi leve, til vi dør

         Vi kan ikke forby tro, de er en del av tankene

         Slipp så ned hovmodigheter og det tankeløse, ned med  hankene

         For mot, ydmykhet – og vår folkekraft

         Ta vare på vår modell, vår samfunnslaft

         Her vil vl veve, vårt nett til vi dør

        

          Vi kan anmode om respekt, samhold og humør

          Møte litt mer av morgendagen med åpenhetens slør

          For kunnskap, toleranse i vår tvil

          Fordomsfrihet – ja, den kan være vel så stabil?

          Det kan vi kreve, til vi dør

          Vi kan verne om vår menneskerettighetsarv

          Våre prinsipper står brast blant tankeslarv

          Om du er rød, grønn eller blå – så har vi også noe til felles

          Allmennmenneskelige verdier – så like muligheter faktisk telles

          Det er verdt streve, til vi dør

         Vi kan verne og reformere, både stat og tjenestemarkedet

         Vår framtid beror også på en mentalitetsforandring

         I samfunnskultur – hvem vi vil være?

         Vi trenger ikke være så svære?

         Vi er de kjempende

Kanskje blir vi likere, av denne erfaring rikere?

Flott låt! 

Mine tanker kan redegjøre, reflektere og drøfte                            

Selvsagt kan de rive ned

men de kan først og fremst løfte

Jeg vil fortelle deg det grøvste:

Til som dem trenger det mest

Og – det er ikke sikkert det samsvarer 
med forståelsen blant flest

Elendigheten, armoden må aldri få feste

Det oppstår alltid urettferdigheter

Nedslåtte kan være blant våre aller beste?

Du skal elske både deg selv og den neste

Derfor er det ikke så rart at konklusjonen må bli:

Ut i fra allmennmenneskelig synspunkt så er vi ett, «vi»

De gamle skillelinjer snakker vi om fremdeles

Kanskje kan vi diskutere på en mer real måte?

Og vi snakker sjelden om alt vi har sammen

Alt det fine – i den store, lille Norges-dammen

Vi kan være enda litt mer visjonære?

Og alt begynner med deg – i det nære

Selvsagt finnes det ting å stille spørsmål ved i vårt demoksti

Liberaldemokrati bretter også opp ermene andre innfallsvinkler, og det gale

Sivile, politiske, sosiale  hvordan det skal bli? 

Hva har jeg kunnskap om, hva er det nesten bare jeg kan si?

Det kan være en rettesnor for  kaste seg uti den offentlige debatt

For kanskje blir vi likere, av denne erfaring rikere?

Vi skiller og deler  

Men til syvende og sist er vi et folk med samme lyster og laster

Hvis dette skal bære veien, må vi støtte oss til noen master

De fellesverdier – som deles av hele vår verden

Respekt, omtanke, menneskets rett til å leve den anstendige ferden

Å ha vennskap å støtte seg til – i sol, i uvær 
Alt dette - som gjør den til det du er

Derfor er vi ett vi, ett «oss»

Vi skriver ut rettigheter til hverandre

Vi kritiserer gjerne, så lenge det er berettiget å slåss

Vi plikter også til å følge folkeskikk, til tross

Putter du dritt inn, så kommer det dritt ut

Norge – det skulle faktisk tatt seg ut?

Strø all min patriotisme

Strø all min patriotisme

 Flott låt!

utover Norgeskart, over fjorder og vidder

Evig og tro til det brister i de rojale grunnvoller

Jeg, ja - det opplyste eneveldet, en ytringsridder

Som svusjer bort alle – i all min vræling forvolder

Strø all min patriotisme

Over Hvermansen og Ola og Kari

Evig og tro, om det skulle ryke av det 

parlamentariske maskineri

Det jeg sier er ikke farlig

For jeg nører med tusenvis i ryggen, 

i mitt publikumsfrieri

Strø all min patriotisme

Fra Romsås - til Grorud, og de tusenvis av vanne

Om det skulle senke seg et jernteppe over Norges fjell-hinner 

Vet jeg – mine tilfeldige utspill fortrenger ytringseleganse, det sanne

Eller rop og hjelp – fra et slitent hjørne i elskovslandet

Strø all min patriotisme

Fra Universitets aula – til alle helseforetakene

Jeg er den – som forsvarer de pløsne innfall

Måtte en ny tid innvarsles – med enda flere ord fra spakene

Ønsk fortsatt velkommen til mine fredsgjall! 

Om det så skulle brake i Riksrevisjons-takene

Nevn meg

Nevn meg                                                                       

Flott låt! 

Nevn meg

sammen med de andre

Hva du enn ønsker – kan jeg bli alt du vil

Jeg retter meg etter dem jeg ikke har noe å klandre

Jeg tar tak – hvis det er noe jeg vil forandre

Min karakter er ydmyk og rettferdighetstro

Frihet er mitt håp, mitt våpen er kjærlighet

For med sannhet skal landet bygges,

smidd rundt vår ærlighet

Til de idealer som står brast under solen

Til de vil jeg kjempe – til jeg troner over jorden

Stolthet & trolldom

TANKEFRIHET: Alle og enhver synes vel det er irriterende og utmattende å bli ilagt ting man ikke liker. Vær nøktern på dette felt! Når en person sier at vedkommende liker noe, så er det ikke sikkert vedkommende liker alt det DU forbinder med dette. Vis derfor en viss fordomsfrihet og toleranse i disse spørsmålene - nøkternhet. Jeg skal under liste opp noen kulturuttrykk jeg liker – og får vel da komme med en avvisning av ting jeg kan tippe leseren
 har fantasi til å forestille seg at jeg kanskje liker.

Rolv Wesenlund: Ja, jeg liker veldig mye av det han har gjort. Jeg synes han er et godt menneske, absurd i uttrykket, er jovial, og har en særegen timing. Jeg liker ikke alle utspilte sketsjer med Rolv Wesenlund. 

Cornelis Vreeswijk: Ja, jeg liker Cornelis Vreeswijk. Nei, jeg liker ikke først og fremst «Somliga går med trasiga skor» eller «Fredrik Åkare og Cecilia Lind». Jeg liker ikke først og fremst de mer melankolske bidragene hans, jeg synes ikke privatlivet er noe forbilledlig. Jeg liker han ikke på grunn det privatlivet han hadde, det er jo bare kaos. Og jeg synes generelt ikke 60-tallet er hans beste kunstneriske tiår. Jeg liker Cornelis Vreeswijk på 70-tallet og kan spesielt trekke fram hans Bellman-tolkninger.

Paul Simon: Ja, jeg liker Paul Simon. Nei, jeg liker ikke først og fremst Simon and Garfunkel. Jeg liker mange av hans låter der han blander visesang med World music, fra mer midtveis i karrieren. Jeg liker ikke alt han har gjort.

Trond Kirkvaag: Ja, jeg liker Trond Kirkvaag. Jeg liker først og fremst hans absurde spillestil, som var banebrytende i sin tid, i hvert fall. Hvis du skal forsøke å sammenlikne Trond Kirkvaag med andre komikere, vil du kanskje nevne Chaplin, Buster Keaton, Monty Python, og Helan og Halvan. Har ikke noe forhold til Chaplin eller Buster Keaton. Helan og Halvan synes jeg er grusomt. Chaplin og Buster Keaton har jeg ikke sett noe særlig av, har aldri festet meg med det. Monty Python liker jeg. Ja, det er litt sånn Trond Kirkvaag.

Du liker Rolf Just Nilsen: Ja, jeg synes han i sin samtid var banebrytende, elegant – og brøt til en viss grad med tradisjon, han fornyet den. Jeg tenker først og fremst på parodi- og tekstlige ferdigheter. Han var også en skuespillermessig teknisk sterk skuespiller. Kan ikke si at jeg kan stilles til ansvar for alt han har gjort, jeg har ikke oversikten over alt. Men jeg synes han som parodiker og skuespillerteknisk skilte seg ut. Ja, han var født på 1920-tallet.

Toralv Maurstad: Ja, jeg synes han var banebrytende i etterkrigstiden, og har klart å opprettholde dette langt inn i pensjonisttilværelsen, en energi og tilstedeværelse, kraft og teknikk, som er ekstraordinært. Jeg liker som regel ikke allslags Nathionaltheather-skuespillere som har eksistert, mange ikke. Jeg trenger ikke nevne navn, vi er et lite land, og skal også stort sett respektere de avdøde, som virket i sin samtid.

Dag Solstad: Ja, jeg liker Dag Solstad. Om jeg er revolusjonær? Nei, jeg er vel ikke det? Det er ikke hans tidligere kommunistiske engasjement som appellerer til meg. Det er det ikke. Jeg synes han beskriver og raljerer over konformitet, blant annet, og er en absurdist uten sidestykke.

Vazelina Bilopphøggers: Ja, dette var en av mine absolutte barndomsband. Om jeg liker 50-talls rock’n roll? Nei, jeg gjør i all hovedsak ikke det. Jeg likte noen Jerry Lee Lewis-låter godt, men stort sett ikke 50-talls rock. 70-tallet er liksom mitt musikalske tiår. Jeg synes Vazelina sprer livsglede og eleganse.

The Monroes: Ja, dette var en av mine barndoms favorittband. Ja, det var vel Sunday People som jeg kanskje ble hektet av. Om jeg liker SKA-musikk? Du tenker kanskje på The Madness? Nei, jeg har ikke noe forhold til The Madness – og liker ikke ska-musikk generelt, som hovedregel.

Beach Boys: Ja, dette var en av mine barndoms absolutte favorittband. De ble kanskje i tillegg til de vennene jeg hadde, kamerater i høytaleren.  Jeg vet ikke hva du tenker? Er de ikke musikalske genier?

Give a little bit: Ja, det er en sang av The Supertramp. Nei, jeg har ikke noe forhold til The supertramp, men akkurat den sangen liker jeg.

Ole Paus: Ja, jeg liker Ole Paus. Først og fremst var det Pausposten, som jeg ble hektet av, senere mer hans seriøse sanger. «I en sofa fra Ikea?» sier du? Asså, jeg har aldri vært fengslet av den sangen, og synes for øvrig den er utspilt.

Harald Heide Steen jr: Ja, jeg liker Harald Heide Steen. Ubåt-kapteinen, den russiske? Ja, den er god den. Har du hørt «Harald Heide Steen synger griseviser,» da han er en middelalder-trubadur, eller da han gjorde en fenomenal rolle Mestertyven Ole Høiland fra 1974? Sjekk det.

Bob Dylan: Ja, han er flink han. Har ikke noe lidenskapelig forhold til Bob Dylan, liker spredte sanger, fra ulike tiår.

«Det børjar verka kjærlek banne meg» Ja, jeg liker den, ville vel selv synge den? Det er en svensk grand prix-sang, ja? Har ikke spesielt interesse for Grand prix, selv om det kommer flere gode låter fra den kanten. Jeg synes generelt Grand prix er blitt for outrert.

Du liker sånne gamle Stavanger-sanger du? Ja, av og til tekst og av og til orkestrering. Noen ganger begge deler faktisk. Jeg liker ikke alt av Stavanger-sanger, men synes enkelte sanger står for eleganse, patriotisme og tilhørighet.

Du liker sånne gamle revyinnslag. Stort sett ikke, jeg kan eksempelvis ikke fordra Einar Rose generelt. Det sitter langt inne å snakke om ting jeg ikke liker, men jeg kan si såpass at jeg stort sett ikke liker det. Jeg liker det ikke. Er ikke begeistret for Leif Juster. Men jeg synes ett og annet gammelt revyinnslag kan være til en viss grad morsomt, og enkelte ganger både hjerteskjærende og rørende. Men stort sett liker jeg det ikke.

Hvilket forhold har du til Dizzie Tunes? Både/ og. Jeg synes 70-talls Dizzie Tunes er elegant, varmt og musikalsk i verdensklasse. Om jeg liker Tor Erik Gunstrøm? Han har gjort fine ting han. Om jeg har sett «Absolutt Dizzie?» Det vet jeg ikke, liker generelt ikke det de gjorde på 90-tallet. «New York, New York» - ja, det er et flott nummer, men utspilt, og i utgangspunktet ikke først og fremst den jeg sikter til av Dizzie-numre. 

Visesang: Jeg liker mye visesang, ikke alt. Jeg synes visesangens fare er at det kan bli for konvensjonelt, musikalsk. Men veldig mye visesang har en god ånd over seg, som ofte kan appellere til enkelthet, framfor det oppkavede og avanserte - både melodisk og tekstlig. Samhold. Tilhørighet. Tenker du kanskje på Louis Jacoby fra Vestfold? Sjekk det.

Du liker Bellman, du? Ja – det er mer en fascinasjon, enn interesse. Jeg vil kunne det han kunne, han klarte nok å forføre damene med musikken sin. Jeg synes det er spennende. Stort sett liker jeg overhode ikke slik det utøves. Mannskor og gjerne nesten sakrale innspillinger. Jeg liker Bellman fordi han har mange gode melodilinjer, livsglade tekster – og skulle ønsket noen spilte inn en rocka utgivelse av et utvalg Bellman-låter.

Liker du klassisk musikk? Er du Mozart-entusiast – verdens beste komponist? Nei, jeg liker ikke Mozart. Kan ikke si det er dårlig, men det er ikke klassisk, musikalsk innertier for meg. Det er ikke der interessen for klassisk musikk ligger. Hvis jeg skal peke på en favoritt, er det per dags dato vanskelig. Men ikke Mozart. Har tidligere hatt Johan Sebastian Bach som en favoritt, med sin vanvittige produksjon for øvrig, men jeg har ikke Bach som favoritt nå lenger. Jeg hadde Haydn i en periode, på grunn av klar, enkelthet i uttrykket, ikke melodilinjene. Jeg liker ikke Beethoven, men synes han har laget verdens beste klassiske sang «Ode to Joy,» det som i dag brukes som Europahymne. Generelt liker jeg noe Johan Halvorsen, og særlig Holbergoverturen -  men kan ikke fordra Holberg, forfatteren, hvis du av en eller annen grunn skulle finne på å tenke på det?

Grieg: Nei, jeg liker ikke spesielt godt Grieg, selv om jeg liker Halvorsen. Men – flink Grieg!

Eksemplene er hentet fra barndommen. Har utviklet meg og liker en rekke andre kulturuttrykk idag. 

Humboldt - byggingen av et gagns menneske, og stat

En fremragende tenker innenfor feltet menneske- og selvutviklingsidealer.

Wilhelm von Humboldt (1767 – 1835) og Alexander von Humboldt (1769 – 1860) var et kjent brødrepar, som stod i kryssilden mellom klassisismen og romantikken. Disse tyskerne vokste opp i Berlin, sønner av en embetsmann, og hadde sine aristokratiske ferier i byen Tegel, sommerstid. Tidlig kom de med i selskapelige kretser – deretter universitetsstudier. Wilhelm starter sine studier i rettsvitenskap, og leser også andre fag. Han avslutter sine formelle studier for å studere fritt. Han misliker sterkt datidens franske
despoti eller diktatoriske styre (Frisch 1961: 126)
Særlig statsfilosofi opptok han. Det er Wilhelm av
brødrene Humboldt som vies en gjennomgang her.

                                                                       Kjernen i Humboldts tanke:

«I ethvert menneske, i hvert individ, finnes 

nedlagt noen evner og muligheter, som det

er menneskets oppgave å realisere.»

Statsfilosofi

Sitt første statsfilosofiske arbeide hadde tittelen Ideen zu einem Versuch, die Grenzen der Wirksamkeit der Staats u bestimmen. («Grenser for statens virkeområde»). Ingen forlag ville gi det ut, før i 1851, etter påtrykk av John Stuart Mill. Hvis verket kan kategoriseres i en ideologisk idéarv, brukes betegnelsen «liberal» (Nordin 2016: 118) - selv om benevnelsen ikke var i bruk på denne tid, og Wilhelm var derfor kanskje forutseende?  Hensikten med verket er å fortelle at staten ikke må gripe inn i enkeltmenneskets liv hvis det forhindrer selvutvikling, virkeliggjørelsen av sitt gode jeg. Statens oppgave var fortrinnsvis å sørge for sikkerhet – en gjennomgangsfrase i Humboldts skriverier. Men – min innsigelse er at dette ikke bør invitere til ugjennomtenkt atferd i befolkningen og blant enkeltpersoner. Vi har alle et ansvar for oss selv, hverandre – men staten må være en medhjelper og en inngriper der det utøves vilkårlig makt til åpenbar skade for menneskeheten. Fysisk sikkerhet innebærer forsvar mot utenforliggende makter (eksempelvis vår erkerival) og kriminalitet. Humboldts hovedpoeng er at staten – så langt det lar seg gjøre og er moralsk forsvarlig – ikke skal gripe inn i menneskets privatliv (Nordin 2016 118). Ifølge Nordin var Humboldt en forsvarer av «nattvekterstaten.» Det er et lite aktuelt alternativ i dag, derfor er det ikke statens størrelse som er særlig betydningsfull i denne gjennomgangen. Men det er flere andre sider ved Humboldts tenkning som er interessant. Han har en riktig iaktakelse – sett i lys av den problematiske betegnelsen «uten at det skader andre:» Frihet – vilkåret for å oppfylle det sanne menneskets mål. Humboldt kan derfor klart defineres også som en humanist. Etter mitt skjønn må vi ha et sterkt regelverk, men for mange reguleringer avspeiler kanskje blant annet et mistillitsskapende negativt menneskesyn. Vi må bygge på et positivt menneskesyn – men derfor også sette grenser for det som er åpenbart destruktivt. I et liberaldemokratisk perspektiv trenger vi trolig flere retningslinjer, fordi liberaldemokratiske prinsipper og verdier består som regel av avveininger mellom ulike hensyn – ikke blindt støtte seg på selektive og visse rettigheter eller aspekter.

Humboldts tankerøtter

Ifølge Nordin slekter Humboldt først og fremst på Aristoteles (2016:119). Han har visstnok også forbindelser til Kant (ikke overraskende) og ellers Herder og Weimarklassisismen. Klassisismen kan vies en egen gjennomgang, og dets brudd med tidligere tankegang. Men det kan være grunn for å nevne at klassisisme stod for idealer, greske og romerske, som tidligere hadde fått stort gjennomslag i Italia og Frankrike under renessansen, men som fikk enda et oppsving på 1700-tallet, under Opplysningstiden (Snl/ klassisisme). Klassisismen ses på som en motsetning til romanikken, hvor romantiske tenkere går for å ha gitt næring til nazismen. Humboldt forente liberalisme med humanisme eller humanitetsideal (ibid). For Humboldt var det viktig både å bygge et menneskeideal som skulle gjelde i smått, og som norm for nasjoner. Hvis hans ambisjon er det, er det samtidig, etter mitt skjønn, med en viss spennvidde i dette ideal, samtidig som det slås ring om enkeltdyder som er universelle. Og en viss slingring er det jo – innenfor rammen av liberalisme og humanisme, og for så vidt demokrati.

Renessansetid

Nederlaget mot Napoleon utløste en renessanse i Preussen. Fredrik den stores hær hadde ikke sjangs mot den revolusjonsånd som herjet det franske infanteriet. Ulike ting hender på denne tiden i Preussen, og det ender med en mer liberal forfatning. I skolen skjedde det flere ting, blant annet på grunn av Humboldt var blitt undervisningsminister (1809-1810). Humboldt får orden på skolevesenet i løpet av relativt få år (Frisch 1961:166). Berlin-universitetet ble åpnet 1810. Vitenskapen er aldri fullbyrdet, ifølge Humboldt – aldri ferdig, alltid på søken etter sannheten (Nordin 2016:277). Professorer og studenter i fellesskap (Eriksson 1983: 132) Dette innebærer en respekt for mye forskning som gjøres ved universitetet. Deler står seg for ettertiden, fragmenter blir utdaterte – men etter mitt skjønn må universitetet alltid søke etter det universelle, til hjelp for menneskeheten. Humboldt slo fast en revolusjonerende idé: Universitetene måtte konsentrere seg i å undervise, forskningen ble den gang henvist til vitenskapsakademiene. Eriksson ordlegger seg annerledes: At Humboldt mente universitetene skulle vektlegge forskningen, framfor undervisning (Eriksson 1983:132) Jeg skulle ønske forskere fikk tid til å forske. Studentene har behov og skal også være selvtenkende. Kanskje er det for mye undervisning i de høyere utdannngsinstitusjoner? Det kan forringe selvstendighet? Det var ikke naturvitenskap som opptok Humboldt av universitetsinteresse – men vitenskap bestående av filosofi og kunst.

Akademisk fri

Humboldt vektla sterk den akademiske friheten (Nordin 2016: 278). Med andre ord slår han et slag for tankefriheten. Hva gjelder tankefrihet tror jeg universitetssektoren kan bidra til å styrke vår tankefrihet, for alt handler ikke bare om ytringsfrihet. I dette ligger det blant annet også et ytringsvern. Og mange ganger er common sense/ bondevett vel så godt som universitetslære, den sunne fornuft. Og det vet også folk ved universitetet. I følge Humboldt skal staten ikke blande seg inn i forskning og undervisning. Humboldt forlot skole- og universitetspolitikken i 1810. Han ble ansatt i diplomatiet, og syslet med utenrikspolitiske anliggender. Han levde tilbaketrukket de siste 15 årene av sitt liv. Da jobbet han med språkvitenskap, en akademisk disiplin han bidrog til å grunnlegge. Han kunne mange europeiske språk, som følge av dette. Generelt arbeidet han for en intellektuell kultur, eller en kultur som tillot klare, nyskapende tanker (Nordin 2016: 612).

Språkfilosofi

Humboldt mente at et språk kan si mye om folk og befolkning. I den sammenheng er det viktig hvordan vi ordlegger oss, og det sier en hel del om oss selv? I språket kunne man også finne det allmennmenneskelige, det som bandt mennesker, stater og folkegrupper sammen – ved å studere ord vi hadde felles. Enkelte sorterer han fortrinnsvis som filolog:

                                      

                                «Mennesket skaper språket, men språket skaper også menneskene.» umbholdt    

Maktutjevneren Montesquieu

En jeg husker var kjekk lesing på statsvitenskap var Montesquieu. Det er ikke alt innenfor politisk teori som er like oppbyggelig, men nå får jeg ta for meg Montesquieu – og se om han har sin relevans også i dag? Jeg skal denne gang forsøke å forbinde teoretikeren i enda større grad til aktualiteter/ tidsånd, enn forrige innlegg. Men det er ikke alltid lett å vite hva leseren vil ha svar på – så, kommentarfeltet er åpent under.

«Maktfordelingsprinsippet,» hans mest kjente teori, blir belyst. Men dette er ikke noe inngående analyse av hans maktfodelingsprinsipp. Derimot forsøker jeg å belyse andre sider ved hans tenkning, som gjerne kommer i skyggen av maktfordelingsprinsippet.

Montesquieu

Montesqiueu var en fransk opplysningsfilosof, og var kritisk til slaveri og dets ulike former. Fornuft, stod sentralt. Opplysningsfilosofene vektla i stor grad historie i sin tenkning, og hvilke erfaringer dette har gitt oss. M. regnes for å ha svært sterke analytiske ferdigheter. Han hadde veldig mange navn stablet etter hverandre, men det siste navnet i rekken av ord var Montesquieu. Så mange navn minner om adelsslekt. Og ja - Montesquieu ble født i 1689, på et slott. Familien tilhørte det såkalte embetsaristokratiet, og M. arvet sin onkels stilling i Bourdaux-parlamentet. Nå er det ikke slik i Norge at stillinger og posisjoner går i arv, det er en form for nepotisme vi aldri har hatt i Norge. Det hadde vært uredelig? Som en annen filosof har sagt: Tenk om professoratet på universitetet hadde gått i arv? I 1728 drar han på studietur, til en rekke europeiske land. Diskusjonsfriheten i England, med tilhørende politisk frihet, gjorde sterkt inntrykk på han – og den engelske forfatning satte sitt preg på han (Malnes og Midtgaard 1993: 139). Storbritannia var demokratisk verdensledende, og Montesqieu lot seg inspirere. M. jobbet med flere problemstillinger, som ble utgitt i forskjellige verker. Uten å nevne de vanskelige franske titlene, jobbet han med hvorfor Romeriket vokste og falt. Han ar langt mer kritisk til deres styresett, enn hva eksempelvis Machiavelli hadde vært. Jeg vet ikke – men kanskje var den mer diktatorisk anlagte Machiavelli mer lovprisende enn liberaleren Montesqiueu? Det er dermed ikke sagt at Machiavelli hadde fullstendig rett i sine analyser, men noen feilskjær, som Montesqiueu sikkert påpekte, var det vel?

Maktfordeling

Montesqiueu er kjent for maktfordeling, og betoner viktigheten av det amerikanerne kaller «checks and balances.» Dette resulterte i et maktfordelingsprinsipp – makten skal deles mellom lovgivende, utdøvende og dømmende makt. Dette er et mer rendyrket prinsipp i USA, enn i Norge, hvor vi har parlamentarisme – hvorpå lovgivende og utdøvende makt er mer sammenvevd. Men Montesqiueu kjemper for maktfordeling i også andre av livets områder. Ut i fra tesen «makt korrumperer,» er det viktig å forhindre makttilrivelser. Johan Sverdrups «All makt i denne sal» (stortinget) stemmer altså ikke helt med virkeligheten, og godt er det – selv om det er et flott utgangspunkt for å si at all makt til syvende og sist hviler på folkets hender. Maktfordeling er et svært viktig liberalt prinsipp. I forhold til foregående bloggartikkel er det slik at den politiske og økonomiske innflytelse ikke må variere betraktelig borgerne imellom, annet en den makt som avstås nedenfra – fra borgerne, gjennom eksempelvis jevnlige valg. Selv om M. sine tanker er best kjennetegnet mellom institusjoner, er det også viktig mellom mennesker. En viktig inspirasjonskilde for M. var John Locke – som både har inspirert amerikansk, norsk og fransk forfatning. Montesqiueus mest kjente verk er kanskje boka «Lovens ånd.»

Hovedtrekk fra «Lovens ånd»

Originaltittelen er langt lengre. Den opprinnelige tittel på verket viser til at loven må tilpasses en rekke forhold. Dette går her ikke detaljert inn på – men det er grunn til å føye til at dette innebærer en konservativ innfallsvinkel, som tar innover seg flere perspektiver. Spørsmålet vil da være hvor mye lovene skal tilpasses lokale/ nasjonale forhold, og hvor mye som skal gjennomføres ut i fra universelle overbevisninger?  En interessant diskusjon. I vår vestlige verden kommer ikke dette i konflikt med hverandre, i den forstand at disse spørsmål er uløselige. Vi bygger på en verdiarv som tillater et ganske vidt mangfold.

Lovbegrepet, «naturlovene» og samfunnsdannelsen

M. henviser til såkalte «naturlover.» Det er lover som angivelig skal eksistere før statsdannelsen. Først og fremst skal dette gjelde fred. Deretter føde. Deretter gjensidig tilnærmelse mellom kjønnene. For det fjerde – leve i et samfunn. Hvorvidt dette eksisterer før statsopprettelse kan diskuteres – men det motiverer i hvert fall til en statsopprettelse. Dette vitner trolig om at det er statsmaktens fremste oppgave å sørge for borgernes sikkerhet, deretter tilrettelegge for annen form for trygghet og utfoldelse. Fysisk sikkerhet er alle partier enige om, i liberaldemokratiet, at stat, samfunn og mennesker skal sikre og overholde. Hva som er medmenneskers ansvar og oppgave er ikke Montesquieu like tydelig på – men dette er hentet fra en bok som hovedsakelig har en statsvitenskapelig tilnærming, uten at det unnskylder alt. I alle tilfeller bør borgerne se verdien av sikkerhet og trygghet for deres egen utfoldelsestrang og muligheter, etter mitt skjønn – selv om det er få maktpolitiske blankofullmakter i M. sitt univers.

Generelt om styreformene – deres natur og prinsipper

Hvilke styreformer er mulige – og hva kjennetegner dem? Dette opptar Montesquieu. Han nevner tre styreformer: Den republikanske, den monarkiske og den despotiske. Den republikanske er der befolkningen/ folket har øverste makt. Den monarkiske er der hvor en styrer, med konstitusjonelle begrensninger og muligheter. Den siste – den despotiske – er der én styrer vilkårlig og etter eget forgodtbefinnende. M. spør seg selv – hva er grunnprinsippet i de ulike styreformene? Jo, despotiet styrer med frykt. Monarki ved æren. Og – republikken ved dyden. Poltisk dyd forstår M. som kjærlighet til fedrelandet og til likheten. Igjen – dette er skrevet ut i fra et statsvitenskapelig perspektiv, derfor nedtones noen forhold. Men det er viktig for staten å sørge for politisk formallikhet og trofasthet til stat og befolkning. Han sier ikke at dette ikke kan forekomme i andre styreformer, men M. mener at dette er mest gjeldende i republikanismen. Norge er som kjent er blandingsform av monarki og republikk (demokrati), der vår monark fortrinnsvis har en symbolsk, samlende rolle. Det aller meste er overlatt til folket, folkestyret. Så gjelder det kanskje for folk å fylle dette maskineriet med moral og humør?

Republikken

Republikken består igjen av både demokrati og aristokrati. Aristokrati av det formelle slaget har vi aldri hatt i Norge, i over vår tusenårige historie. Vi har verdsatt politisk likhet, og våre stemmerettsregler har eksempelvis blitt gradvis og pionérmessig utvidet. Dette gjelder den formelle stemmerett. På den andre siden – vi har verdens nest eldste grunnlov, som nedfeller en rekke andre liberaldemokratiske rettigheter og plikter. Ytringsfrihet, som skal være frimodig (og dermed ikke fri for moral) – samt deltakelse og ivaretakelse for hverandre. Nasjonen kan skilte med en rekke fremragende ytrings- og menneskerettighetsaktivister som Wergeland, Bjørnson og Ibsen – for å nevne et knippe nordmenn, hvis navn vekker beundring over hele vår sivilisatoriske klode.

Oppdragelse og lover under de forskjellige styreformer

Hvilken oppdragelse og utdannelse er hensiktsmessig – spør Montesquieu. Jo – en tilhørighet til landet. Dette innebærer i vårt liberaldemokrati en lang rekke dyder. Oftest er de liberale. Og dette innebærer et bredt spekter av liberale verdier og prinsipper, som ikke alltid – av alle – ivaretas ved eksempelvis ytringer. M. vektlegger at likhet og nøysomhet må eksistere, i demokratiet (republikken). I vår internetthverdag innebærer det kanskje å ønske velkommen til nye stemmer – og kanskje et velbekomme til andre? Flere må kanskje kaste seg ut i det  - sammen drar vi lasset? Husk – demokratisk deltakelse styrker karakter.

Regimers forfall og betingelser for frihet

Regimer kan forfalle, det opptar så vel Machiavelli som Montesquieu, men de har nok ulike vinneroppskrifter?

                                                         «Et styres forfall begynner alltid med forfall i prinsippene»

                                                                                                                              

I motsetning til Touqueville er han kritisk til likhetstenkning. Etter mitt skjønn – avhenger det av hvordan man tolker begrepet likhet. Behandlingslikhet må etter mitt skjønn eksistere. Hvorvidt man til enhver tid skal frambringe resultatlikhet er jeg – i likhet med M. – langt mer usikker på. Men forskjellene må heller ikke være for store, fordi dette kan skade rettferdighetsoppfattelsen til borgerne. Han sammenlikner ekstrem likhet med slaveri, noe jeg er enig med M. i. Videre sier Montesquieu at fare er på ferde når aristokratiets dyder faller. Etter mitt skjønn gjelder det foruten de personlige dyder, som aktører må overholde uavhengig sektor, også liberaldemokratiske verdier og prinsipper – for den nye tid. Aristokrati har vi ikke i Norge – i formell forstand. Ifølge Montesqiueu er de politiske friheter (alle de rettigheter og plikter vi har i et demokrati) til for å forhindre vilkårlig maktbruk. En maktbruk som er vilkårlig strider mot enkeltmenneskets rett til å være autonom. Til det kreves lover som regulerer statsorganer og borgerne.  

Samfunnets ånd

Han peker på en rekke forhold som innvirker på vår samfunnsånd, og han oppfordrer til å utforme lover som er i tråd med folkets nasjonalkarakter. Han mener innenfor ytringsfrihet og utfoldelse at man ikke skal sette begrensninger på de mennesker som innehar i all hovedsak gode dyder. Han advarer både samfunn og stat om å behandle hverandre varsomt, med kløkt – der ingen er overordnet den andre (maktbalanse). 

Religionen

Montesquieu sier det er naturlig for kristne land og ha demokratisk styreform, på grunn av religionens kjennetegn, og viser samtidig hvilken lykke demokratiet har skapt for andre land, eksempelvis i Afrika.

Handel og handelsånd

Handelsånd – skriver Montesquieu – kan bidra til politisk frihet. Vi har sett i historien at der det vokser fra økonomisk frihet, vokser det i all hovedsak demokratiske friheter. Montesquieu mener handelsånd i seg selv er moraliserende – i likhet med Adam Smiths tanker, men samtidig må de underlegges et regelverk. 

Den konstitusjonelle maktfordeling

                                                         «Hensikten er at en borger ikke skal frykte en annen borger»

I bunn og grunn må jo hele hovedsaken med maktfordelingsprinsippet sikkerhet, beskyttelse og frihet for borgeren til å virkeliggjøre seg selv. Derfor er det viktig å redusere redsel og frykt i samfunnet, hvilken jeg ikke tror er en gunstigste forutsetning for selvutvikling. Statsmaktene må balansere, hvis det skulle oppstå tvister – for å få en rettferdig prosess. Jeg berører ikke dette mer ved denne anledning. Kanskje kommer det en oppfølger til denne artikkelen, under mottoet «Den konstitusjonelle maktfordeling – en Montesquieu II-artikkel. Men dette er såpass velkjent, og det finnes folk som sikkert kan dette enda bedre enn meg. Men –alt i alt: Jeg er vel ikke direkte uenig i det gjengitte, tatt også mine merknader i betraktning?

Demokratiforkjemperen Tocqueville

Frihet. Det hører vi overalt og, kanskje særlig av liberalere og såkalte liberalere. Færre snakker om behovet for likhet, selv om det i den konvensjonelle inndelingen i den europeiske høyre-venstre akse går for å skille høyre og venstresiden. Likhet. En liberaler som snakket mer om det, enn frihet, var Tocqueville – en av de store demokratiforkjemperne. Som kjent – Øyvind Østerud karakteriserer liberalere som økonomisk til høyre, men til venstre i de fleste saker som er ikke-økonomiske. Dette har nok en ganske stor grobunn i en likhetstankegang.

Jeg synes Tocqueville vektlegger likhet kanskje i for stor grad. Derimot synes jeg han er framragende og forutseende i spørsmål som vedrører senere demokrativilkår, der våre virkemidler skal og er likt fordelt. Det er som demokratiteoretiker han er betydningsfull, i utviklingen av et sunt, dynamisk og harmonisk samfunn.

Likhet

Likhet er et vanskelig begrep. Vi skiller vanligvis mellom to former for likhet, resultatlikhet og formallikhet/ likebehandling. Også frihet har sin dikotomi. Men likhet er kanskje like viktig som våre friheter i demokratisammenheng? Det er uomtvistelig i dag at det skal være politisk likhet, at frihetene våre er likt fordelt, at det ikke bare tilhører noen få. Men går man nærmere inn i problemstillingen, er det ikke selvsagt at vi har politisk likhet heller. Eksempelvis – er det antall stemmer, eller argumentenes vekt, som skal veie tyngst. Det beste argument er vel viktig i et demokrati, blant annet for å realisere det felles beste?  Politisk likhet er svært viktig å understreke med framveksten av internett, et kjempeviktig demokrativerktøy. Tocqueville er derfor aktuell, også i vår tid. Jeg skal fortrinnsvis gå igjennom hans tanker i røfflige trekk, uten å berøre demokrativerktøyet i særlig grad – men det kan jo danne et bakteppe for leseren? Til opplysning var det en tenker jeg satte pris på å lese, for over 15 år siden, da jeg tok statsvitenskap. Vi får se om det denne gang er like interessant lesing, også for deg? 

Opphav, slekt og bakgrunn

Alexis Tocqueville (1805 – 1859) var statsmann, ellers historiker og politisk tenker. Alexis Tocqueville kom fra en adelsfamilie, i Normandie 1805. Familien hadde en borg (Nordin 2016: 454!). Faren holdt på å bli henrettet under den franske revolusjon, men overlevde. Etter dette arbeidet han med å restaurere tapene fra «Det gamle regimet.» Sønnen, Alexis Tocqueville, studerte omsider i Paris – og var liberal, og kritisk til sin katolske oppvekst. Han var det man kan kalle institusjonskonservativ, selv om han på andre områder kan betegnes som liberal. Han var institusjonskonservativ i den forstand at han så stor verdi i de offentlige, statlige instanser. Han var imidlertid skeptisk til deler av befolkningen, til aristokratiet, og mente forøvrig at datidens monark hadde for mye makt (Malnes og Midtgaard 1993: 221). Man kan gjerne si om Tocqueville at han var mer skeptisk til deler av samfunnskulturen, enkelte menneskers atferd – kontra at han så noe problematisk med diverse organiseringer. Mener Tocqueville blant annet på dette grunnlag kan ha stor relevans i dag. Men må ikke overse at de aller, aller fleste er flinke, og mesteparten fungerer.

Amerika – en framtid som venter oss alle.

I 1831-1832 reiste han til Amerika, for å studere fengselsvesenet, men det resulterte heller i en omfattende politisk analyse om datidens USA. Boka handler om det nye landet, på andre siden av Atlanterhavet. Det er den boken – De la democratie en Amérique, som danner utgangspunktet for den og oftest andre skriverier om Tocqueville. Det er visstnok en fremragende reiseskildring, men også en bok som forteller mye om datidens Frankrike – som sammenliknes med det han finner i USA. Han var begreistret for den utbredte likhet i levevilkår – og hvilken lykke dette frambringte for USA. Tocqueville går inn i historiebøkene under begrepet likhet, eller «demokrati» som han selv kalte det.  Foruten politisk teoretiker var han også praktisk engasjert – han var i en kortere periode Frankrikes utenriksminister. Han likte fasthet, men ikke despoter, og ikke lenge etter fratrer han Napoleons regjering.

Hva er Tocquevilles anliggende?

Toucqueville engasjerer seg mer i begrepet «likhet,» enn i «frihet» - selv om også han mener disse begrepene er uløselig sammenknyttet. I Frankrike observerte han alt annet enn likhet, på første halvdel av 1800-tallet. Det er et land der jorden er fordelt på et fåtalls hender. I kjølvannet av dette vokser det fram en pengemakt av rike godseiere, først og fremst. Han argumenterte for at en enhver reform i bunn og grunn har likhet som mål, og han anså dette som bevis på at «demokrati» eller likhet var Guds vilje. Han mente at dersom man ikke vektla likhet, ville det være en fare for friheten (Nordin 2016:456). Om staten brukte han et bilde, «en far.» I dag verner alle partier om den likhetstankegang i forhold til demokratisk deltakelse, den skal og er i lovverket likt fordelt.

Likhet og frihet – også slaveri

Amerika var i hvert fall den gang preget i stor grad av likhet. Mange forklarer fraværet av sosialisme i USA mangelen på adel og et stendersamfunn, som vi hadde i Europa, på kontinentet. Europa kom altså sosialismen på grunn av opprøret mot adel- og privilegiesamfunnet, som i dag er avskaffet slik vi kjente det. Dette er et ideologisk slektskap som sosialister deler med liberale – og man skulle derfor også tro Tocqueville. Og ja – Tocqueville viser til den store likhet som rådet, i landet som bestod av åpne sletter og tiltrakk seg i stor grad religiøse flyktninger fra «den gamle verden.» Amerika lå derfor åpen, for å bygges fra grunnen av, fra bar mark. Tocqueville beskriver likheten han observerer på flere plan:

 I) Markert materiell likhet  

Tocqueville karakteriserer datidens USA som preget av en moderne arvelov. I det amerikanske regelverk eksisterer ingen odelslov, men jorda skal deles likt mellom barna – selv om det kanskje også finnes unntaksregler, som eksempelvis innenfor jordbruk. Det vet jeg ikke. Men hovedregelen var at arv skulle deles likt, i motsetning til det europeiske system der det skulle tilfalles førstefødte. Slik er det heller ikke i Europa i dag. Men – hva har dette med demokrati å gjøre? Jo, det kunne heller ikke vokse fram et adelskap, fordi eiendommene ble stadig delt i færre enheter ved arv, så fremt man selv selvsagt kunne kjøpe jord for egne oppsparte midler. Dette førte imidlertid at Amerika ikke utviklet seg til et lagdelingssamfunn. Nå kan man selvsagt i dag argumentere for at Amerika har større sosiale forskjeller, enn mange europeiske land – men dette er ikke i samsvar med historiske røtter og tenkning. Men jo – den amerikanske drømmen betyr at man kan jobbe seg opp med to tomme hender, men det er spørs om dette ikke var lettere før i historien, da landet var mer egalitært. Men selvsagt – alt er mulig i en markedsøkonomi, dersom sosial mobilitet skal måles i penger. Tocqueville peker på at det ikke vokste fram et betydelig sosialt hierarki. Det kan man si om flere andre europeiske stater i dag også, der blant annet sosialdemokrati og likhetstanke har fått bredt gjennomslag – blant annet i Norge. Og hva var så den amerikanske vinneroppskriften, ifølge Tocqueville?

II) Intellektuell likhet.

Jo, gratis elementærundervisning til alle, der kunnskapsnivå ikke varierte vesentlig mellom borgerne, i hvert fall ikke i henhold til hva de hadde blitt undervist i. Vi bor i dag i et flott land, Norge, der gratisprinsippet gjelder hele skoleløpet, til og med på universiteter, for de som har interesse og evner for det. Man kan lese så mye man vil, bli så klok som bare det, blant annet gjennom skole og biblioteker – noe som skaper grunnlag for en sterk grad av (politisk) likhet i Norge. Ikke alle har like gode forutsetninger, av diverse slag – men så langt det lar seg gjøre tilrettelegger vi for likhetsprinsippet innenfor vår samfunnsmodell. Norge er kanskje det forjettede land – som Amerika var? Vi har som kjent heller ingen adel i Norge. Han peker på at omfordeling og universialise gjør at aristokratiet forsvinner – hvilket også reduserer klassekamp og det som måte være av uvennskap mellom individer.  Dette gjør også at makt blir utjevnet. Tocqueville er ikke like skarp da han framsetter at rikdom og rang ikke skulle ha noe betydning for makt. Hva gjelder rang har viikke rangordning adel som sagt, men man hører mer på en såkalt opinionsleder enn andre. Og hva gjelder rikkdom har nok en milliardær mer innflytelse enn en som tjener 300.ooo årlig. Men dette hører med til unntaksbestemmelsene, framfor hovedregelen – i motsetning til datidens ordning på det europeiske kontinent.  

Truslene mot folkestyret

Tocqueville mener mennesker har større behov for likhet, enn frihet (Malnes og MIdtgaard 1993:224). Jeg skal ikke begi meg inn på den diskusjonen. Men - så har Tocqueville noen utsagn om frihet og likhet som jeg ikke fullt ut forstår, og tviler i alle tilfeller på om det har sin gyldighet. Så kommer han med et utsagn om at enkelte mennesker har en tendens til å trekke andre ned, for å oppnå likhet. Det tror jeg er helt riktig, men dette er altså faretruende for et samfunn, som da stadig blir dårligere – og er såpass faretruende at man ikke skal godta dette, blant annet av offentlige instanser og medmennesker imellom. Dette er et likhetsbehov enkelte kan forbinde med kommunistisk tenkning med et ekstremt behov for likhet, og vi så jo hvordan det gikk. Mener også det fra et humanistisk synspunkt er lite aktverdig, fordi det ødelegger hver og ens potensial. Vi trenger også noen spydspisser i samfunnet, som får lov å være så klartenkte at de kjemper for ulike former imot urett i samfunnet, til andres fortjeneste og gunst.

Folkestyrets fordeler og idealer

Toqueville framholder som andre liberale tenkere viktigheten av frihet, men han begrunner det ikke – annet enn at det er en hellig ting, det man kan kalle en naturrettighet. Det er forsåvidt riktig, ut i fra humanisme. Svakheten hos Tocqueville er derfor åpenbar,  han overser vel alt hva friheten fører med seg: Menneskelig vekst gjennom fordypning og erfaring, spontanitet, rettferdighetsutfoldelse – også til andre fortjeneste, og mye mer. Han betviler faktisk folks frihetstrang, hvilket jeg ikke er enig med han i. Likevel medgir Tocqueville: Storverker kan bare frambringes i frie samfunn.

                                            

                                               «En man forstår at statens velferd har betydning for egen lykke.»

                                                                                                                          

                                                                                                                         Tocqueville.

Tocqueville slår videre et slag for borgerånd og patriotisme – noe jeg fullt ut støtter. Det første er kanskje ikke overraskende, om nødvendigvis ikke kausalt utslag av likhet. Tocqueville mener ptriotisme blant annet bidrar til arbeidsinnsats. Normoppløsning og sekularisering kan svekke patriotismen, ifølge Tocqueville. Det vet jeg ikke, men jeg tror for mye av dette i hvertfall er skadelig for stat, folk og samfunn.

                                                                        «Politisk virksomhet gagner fedrelandskjærlighet»

I forhold til overnevnte sitat er det derfor viktig å inkludere mennesker i demokratisk deltakelse, for å legitimere staten? Tocqueville sier samtidig at folkestyret fremmer karakteren, noe jeg også er enig med han i.

Når frihet blir misbrukt

Nå kommer vi kanskje til et veldig interessant punkt i Tocquevilles tankesett, som har stor gyldighet i vår tid? Mulig misbruk av frihet. Misbruk kan etter mitt skjønn fortone seg på i hvert fall to måter. Skade for andre først og fremst, men også forkrøpling av eget sinn. Friheten kan ødelegge ro og orden i samfunnet, sier Tocqueville. Det kan den absolutt, og det er kanskje det man først og fremst tenker på? Men den kan også bevare ro og orden, ved at folk tar seg friheter til å rette opp skjevheter? For å bruke Syses ord, «Vi i Høyre ser frihet først og fremst som en mulighet, ikke trussel.» Men i verst tenkelige utfall kan det medføre tap av menneskeliv, sier Tocqeville. Her vil jeg innvende, som jeg har sagt tidligere, at friheter ikke er de samme som å være fri. «fri» innebærer også samvittighetsfrihet,» noe man ikke har ved skade av et annet menneske. Dernest – hvorfor kalle dette en frihet, ikke kriminalitet? Hvilke merkelapper setter vi på handlinger? Kan vi kalle det frihet? Jeg er langt fra noen ihuga Thatcher-entusiast, men hun sa omtrent: «Enkelte handlinger er og blir kriminalitet, ikke noe annet.» Jeg stiller meg derfor undrende til at vonde eller onde handlinger skulle ha noe med frihet å gjøre? Så er det selvsagt slik som Tocqueville hevder, at et diktatur er mer utholdende enn et demokrati – noe jeg imidlertid ikke tror er gyldig på veldig lang sikt. Et diktatur vil før eller senere bryte sammen. Men – med valg hvert fjerde år er kanskje ikke et demokrati så utholdende, fordi virkelig store prosjekter er tidkrevende? Dette er problematisk, men ivaretas til en viss grad gjennom brede forlik i Stortinget og et utholdende byråkrati. Tocqueville sier noe veldig klokt, når han sier: «Hvert enkelt samfunnsmedlem må bøye seg for de lover som er allment uakseptable, sett fra menneskehetens synspunkt.» Jeg trenger ikke nevne groteske eksempler. Men – samtidig - det er i hvert fall grunn til å tolke Tocqueville at man også skal være kritisk til noen lovformuleringer, som nødvendigvis ikke er tilpasset nye tider for menneskeheten. Jeg oppfordrer ikke folk til å bryte lov, men noen ganger kan en lovovertredelse tjene en større sak som er avgjørende viktig for menneskeheten i sin alminnelighet. Kan man gå på rødt lys, for å redde et menneskeliv, eksempelvis? Tocqueville slår videre et slag for det jeg vil kalle normer: Han verdsetter uskrevne regler for sivilisert styre. Deretter formaner Tocqueville om minoritetsbeskyttelse, flertallstyranni må ikke forekomme, og visse rettigheter er forbeholdt sivil beskyttelse. Det kan nevnes en rekke eksempler – du hadde vel ikke likt om Stortinget bestemte hvor du skulle handle? Frihet blir også misbrukt, ifølge Tocqueville, gjennom «meningsterror.» I det legger han faren ved å undertrykke enkelte synspunkt – og den banebrytende demokraten slekter her på Mill, som mener man ikke skal undertrykke meninger, fordi de kan inneholde sannhetsfragment. Vi er her inne på et aktuelt og betent tema, i disse internettdager? Det er riktig at det kan være meningsterror i å ikke skulle si det man mener, at det bare skulle være et sett av ytringer, som er godtatte? Likefult forvolder det stor menneskelig skade å ha en ytringsfrihet som var ubegrenset, og hvilken form for terror dette kan oppleves som hos den fornærmede? Tenk hvis du levde i et land der du ble møtt med 17 økenavn på at du var hvit i huden – du hadde ikke opplevd det verdig? Og kanskje i verst tenkelige utfall hadde du blitt nedstemt? Kanskje dette kunne dette gå utover jobb, jobbmuligheter og andre forhold – eksempelvis familiære? Retorikk er derfor viktig, fordi det fra et humanistisk synspunkt handler om mennesket rett til et verdig liv. Nå reguleres jo noe av dette gjennom folkeskikk, men langt fra alt. Løsningen tror jeg på dette er utdannelse og anstendighet – de mange institusjoner som kan hjelpe til på dette områder, til å forsvare folk og menneskeheten.   

- Etter alt vi har vært i gjennom...

… så kan det være på sin plass å spille

 Flott låt!

Leona Lewis.

Sketsj/ parodi: 70-talls satire

Ja, velkommen til fjernsynskjøkkenet. I dag skal vi lage yndlingskaka, suksessterte.

Det du gjør, er at du tar fram en ildfast Bent Røiseland, og har med deg en teskje Syse, Lysbakken og Kaci Kullman Five. Litt optimistisk pynt må kaken ha, derfor tar du også fram et Reagansrør med Jon Lilletun, og en dæsj omtanke med Odd Einar Dørum. Du blander litt Sverre Bentzen med Alicia Keys. Så putter du Shania Twain i en bolle. Bland Melisa og mandler i sammen, stek ved 160 grader i 35 minutter.

Så tar du en slagferdig Sponheim, rør sammen d`Estaing med en bit Torbjørn Egner/ Kardemomme by, avkjøl liberalismen – og tilsett en del sosialdemokratisk omtanke og konservativ orden. Legg bunnen på et serveringsfat – og vips, så har du litt 70-talls satire.

10 spredte sitater/ fotnoter som jeg rett og slett bare husker

Som sagt – livsvisdom finnes overalt:

-          Akademiske fag lærer deg ikke alltid hva ting er, men hva det ikke er (trad).

-         Gå hjem fra fest før klokken 23  (Willoch) 

-          Det kan hende det ikke er boka som er tung, det kan også være forfatteren (Skartveit)

-          Det finnes alltid et råttent egg, i et brett med egg (Administrasjonsfullmektig, Norpost)

-          Du må slikke i den skåla du sjøl har spøtta i (Rolv Wesenlund)

-          Knuser du krukka, eier du den (George Bush jr.)

-          Skriv alltid «trolig» (Univeristetsfyr)

-          Hvis det finnes en himmel, la de komme dit de som har hatt et helvete på jorda (Bjørn Eidsvåg)

-          Ingen kan kreve, men alle kan gi (Sissel Kyrkjebø)

-          Vi har alt, men det er også alt vi har (Ole Paus).

Forstand og mot er vår parole

Hvorfor har vi våre idealer?

Flott låt! 

I vårt nordiske skip, ved fosser og daler

De er til for å gjennomføres, fullt og helt

I visjonen er vi vel i det minste to?

Vår rettskaffenhet, er vårt motto og tro

Trø så fram med kløkt og ro

Selv om du møter både flø og flo

Forstand og mot er vår parole

For rettferd, som skaper harmoni og håpet

Der hver dag leves som den siste dråpe

I dette store havet finnes ulike slag

Som hver og en drømmer om en bedre morgendag

Tenk på alt vi har å takke

For vår respekt, omtanke og vekst for hverandre

De idealer kan ingen forandre. 

Liker for så vidt italiensk og spansk sound

Er ikke overbegeistret, men jeg synes det er bra. Av det jeg kjenner til, mine referanser, har lydbildet litt ulike kjennetegn.

Italiensk sound: Hymner, med et visst vemod over seg, som gjerne er ganske intense og overlevelsesorienterte. Kjempende. 

Spansk Sound: Først og fremst intenst, mer pågående og ofte raskere enn de italienske sangene. Livskraft og mer utfoldelsesorientert.

Føler det italienske soundet appelerer mer til en form for fellesskap, enn det mer individorienterte spanske. Vet ikke om det er slik tekstlig, og ingenting er bedre enn det andre - sånn sett. Den Italienske musikken er kanskje generelt tyngre, enn den lettere spanske? Dette har sine historiske, musikalske røtter.

Kanskje holder jeg en knapp på det spanske, i hvert fall i lengden. 

Trekker du inn Frankrike, kommer de på en tredjeplass. Selvsagt finnes det en del bra fra Frankrike, men liker minst det franske soundet av disse tre. For melankolsk blant annet, i et sammenliknende perspektiv.

Hva med å sette opp Bør Børson II?

Det er er vel filmen som beskriver det mest typiske med min humor.

Rolv Wesenlund sa en gang at han likte «det reneste non-sense.» Dette er det reneste non-sense.

Aldersgrense: 11 – 13 års alderen

Kategori: Non-sense.

Filmen ble i sin tid tatt opp fra TV3, og hadde ikke de første 25 minuttene. 

Har sett den utallige ganger, i formative år. Flott film!

Hvilken film beskriver best din humor? Kommentarfeltet er åpnet under

Over det meste musikalske på denne jord, troner Bellman-rock!

Flott låt! 

Postkort fra Cornelis

Flott låt!

Av de siste års sanger fra Vreeswijk, er det én sang som skiller seg ut, utmerker seg. Hans versjon finnes ikke på Youtube. Men:

Anger fra andre etasje

 - Én jubileumshistorie.

Sjenanse kan bety så mangt. Her kommer en liten historie der jeg nok ble tatt for å ta meg til rette. Og den er vel til å leve med, selv om det langt i fra var min intensjon. 

Det var i 2 etasje, på et arrangement på Stavangeren. Det var under en tilstelning. Vi stod samlet rundt et bord. Blant annet Ingvill Bjorland og jeg, og to til vil jeg anta. Diskusjonen gikk løst og ledig. Så skjer det som ikke skal skje.

Til opplysning: Ingvill Bjorland er programsekretær i NRK Rogaland. Hun har vært snill mot meg. Hun har vist meg fram for allmenheten på TV-Vest flere ganger, og jeg respekterer henne. Vi hadde inntil hendelsen på Stavangeren et godt, avklart og ryddig relasjon. Hva vi har i dag, vet jeg ikke. Ingvill Bjorland er rett og slett en flott dame! Jeg har ikke så stor selvtilllitt som kjæreste-emne, jeg savner i skrivende stund ei dame. Men – jeg tror da vel for pokker ikke at jeg har draget på Ingvill Bjorland!

Så skjer altså det som ikke skal skje. Jeg plasserer en av føttene mine trygt ned i noe jeg tror er en klosse, et slags bordfeste, langs gulvet. Ganske bestemt, og trykker foten godt ned. Ingvill Bjorland blir sikkert rar i blikket, jeg vet ikke. Jeg studerte det ikke, for jeg trodde som sagt jeg hvilte beina på en plate. Så skjer noe uforklarlig. Klossen under beina mine forsvinner plutselig, og Ingvill Bjorland forlater på samme tid lokalet. Samtidig går det også et lys opp for meg, hva jeg har stelt i stand.

Hvorfor skrive denne historien? Jo – oppriktig, det gav meg kvaler. Marginene er også små i dagens samfunn, fra å gå fra «en helt grei fyr» til sikkert en «dust,» i andres øyne.

Jeg blander stort sett ikke inn kamerater, venner og bekjente – og Ingvill Bjorland er ikke i min omgangskrets (lenger). Men hvis Ingvild Bjorland noen gang leser denne artikkelen, kan jeg på oppriktig vis bruke ordet misforståelse om det som var en misforståelse. Og jeg holdt på å tørne/ tørnet.  

The Monroes 10 beste

Flott låt! Dette var t-skjorte motivet.

Ja, likte The Monroes, ja. De kan nevnes i samme åndedrag som Vazelina Bilopphøggers og andre spredte sanger, fra samme oppveksttid. Tidligere var mer overlatt til tilfeldighetene, hvilke kassetter man hadde tilgang til.

De hadde på et tidspunkt på første halvdel av 90-tallet trykkeri på broen i kjøpesenteret Arkaden i Stavanger. Jeg laget Monroes T-skjorte der, med motiv fra deres siste enkeltutgivelse, «The long way home.»

Lystbetont musikk blant annet, med et visst vemod over seg. Nei, liker ikke ska-musikk generelt. Har tatt med sanger fra alle deres fire originale plateutgivelser.   

Min kunnskap om The Monroes er per i dag begrenset og glemt. Men vet de var populære i Frankrike og Portugal, utenfor Norges grenser. Den tredje Monroe heter Lars Kilevold, som har bidratt på låtskriversiden.

Her kommer min best of-Monroes liste:

Sunday People

      Move in closer

      Arabian Night
      Uncle Bernie

      Heaven can wait

      Cherrio 

      Everythings forgiven

      The Long way home

          Sun goes up

          Just another normal day