Anger fra andre etasje

 - Én jubileumshistorie.

Sjenanse kan bety så mangt. Her kommer en liten historie der jeg nok ble tatt for å ta meg til rette. Og den er vel til å leve med, selv om det langt i fra var min intensjon. 

Det var i 2 etasje, på et arrangement på Stavangeren. Det var under en tilstelning. Vi stod samlet rundt et bord. Blant annet Ingvill Bjorland og jeg, og to til vil jeg anta. Diskusjonen gikk løst og ledig. Så skjer det som ikke skal skje.

Til opplysning: Ingvill Bjorland er programsekretær i NRK Rogaland. Hun har vært snill mot meg. Hun har vist meg fram for allmenheten på TV-Vest flere ganger, og jeg respekterer henne. Vi hadde inntil hendelsen på Stavangeren et godt, avklart og ryddig relasjon. Hva vi har i dag, vet jeg ikke. Ingvill Bjorland er rett og slett en flott dame! Jeg har ikke så stor selvtilllitt som kjæreste-emne, jeg savner i skrivende stund ei dame. Men – jeg tror da vel for pokker ikke at jeg har draget på Ingvill Bjorland!

Så skjer altså det som ikke skal skje. Jeg plasserer en av føttene mine trygt ned i noe jeg tror er en klosse, et slags bordfeste, langs gulvet. Ganske bestemt, og trykker foten godt ned. Ingvill Bjorland blir sikkert rar i blikket, jeg vet ikke. Jeg studerte det ikke, for jeg trodde som sagt jeg hvilte beina på en plate. Så skjer noe uforklarlig. Klossen under beina mine forsvinner plutselig, og Ingvill Bjorland forlater på samme tid lokalet. Samtidig går det også et lys opp for meg, hva jeg har stelt i stand.

Hvorfor skrive denne historien? Jo – oppriktig, det gav meg kvaler. Marginene er også små i dagens samfunn, fra å gå fra «en helt grei fyr» til sikkert en «dust,» i andres øyne.

Jeg blander stort sett ikke inn kamerater, venner og bekjente – og Ingvill Bjorland er ikke i min omgangskrets (lenger). Men hvis Ingvild Bjorland noen gang leser denne artikkelen, kan jeg på oppriktig vis bruke ordet misforståelse om det som var en misforståelse. Og jeg holdt på å tørne/ tørnet.