Maktutjevneren Montesquieu

En jeg husker var kjekk lesing på statsvitenskap var Montesquieu. Det er ikke alt innenfor politisk teori som er like oppbyggelig, men nå får jeg ta for meg Montesquieu – og se om han har sin relevans også i dag? Jeg skal denne gang forsøke å forbinde teoretikeren i enda større grad til aktualiteter/ tidsånd, enn forrige innlegg. Men det er ikke alltid lett å vite hva leseren vil ha svar på – så, kommentarfeltet er åpent under.

«Maktfordelingsprinsippet,» hans mest kjente teori, blir belyst. Men dette er ikke noe inngående analyse av hans maktfodelingsprinsipp. Derimot forsøker jeg å belyse andre sider ved hans tenkning, som gjerne kommer i skyggen av maktfordelingsprinsippet.

Montesquieu

Montesqiueu var en fransk opplysningsfilosof, og var kritisk til slaveri og dets ulike former. Fornuft, stod sentralt. Opplysningsfilosofene vektla i stor grad historie i sin tenkning, og hvilke erfaringer dette har gitt oss. M. regnes for å ha svært sterke analytiske ferdigheter. Han hadde veldig mange navn stablet etter hverandre, men det siste navnet i rekken av ord var Montesquieu. Så mange navn minner om adelsslekt. Og ja - Montesquieu ble født i 1689, på et slott. Familien tilhørte det såkalte embetsaristokratiet, og M. arvet sin onkels stilling i Bourdaux-parlamentet. Nå er det ikke slik i Norge at stillinger og posisjoner går i arv, det er en form for nepotisme vi aldri har hatt i Norge. Det hadde vært uredelig? Som en annen filosof har sagt: Tenk om professoratet på universitetet hadde gått i arv? I 1728 drar han på studietur, til en rekke europeiske land. Diskusjonsfriheten i England, med tilhørende politisk frihet, gjorde sterkt inntrykk på han – og den engelske forfatning satte sitt preg på han (Malnes og Midtgaard 1993: 139). Storbritannia var demokratisk verdensledende, og Montesqieu lot seg inspirere. M. jobbet med flere problemstillinger, som ble utgitt i forskjellige verker. Uten å nevne de vanskelige franske titlene, jobbet han med hvorfor Romeriket vokste og falt. Han ar langt mer kritisk til deres styresett, enn hva eksempelvis Machiavelli hadde vært. Jeg vet ikke – men kanskje var den mer diktatorisk anlagte Machiavelli mer lovprisende enn liberaleren Montesqiueu? Det er dermed ikke sagt at Machiavelli hadde fullstendig rett i sine analyser, men noen feilskjær, som Montesqiueu sikkert påpekte, var det vel?

Maktfordeling

Montesqiueu er kjent for maktfordeling, og betoner viktigheten av det amerikanerne kaller «checks and balances.» Dette resulterte i et maktfordelingsprinsipp – makten skal deles mellom lovgivende, utdøvende og dømmende makt. Dette er et mer rendyrket prinsipp i USA, enn i Norge, hvor vi har parlamentarisme – hvorpå lovgivende og utdøvende makt er mer sammenvevd. Men Montesqiueu kjemper for maktfordeling i også andre av livets områder. Ut i fra tesen «makt korrumperer,» er det viktig å forhindre makttilrivelser. Johan Sverdrups «All makt i denne sal» (stortinget) stemmer altså ikke helt med virkeligheten, og godt er det – selv om det er et flott utgangspunkt for å si at all makt til syvende og sist hviler på folkets hender. Maktfordeling er et svært viktig liberalt prinsipp. I forhold til foregående bloggartikkel er det slik at den politiske og økonomiske innflytelse ikke må variere betraktelig borgerne imellom, annet en den makt som avstås nedenfra – fra borgerne, gjennom eksempelvis jevnlige valg. Selv om M. sine tanker er best kjennetegnet mellom institusjoner, er det også viktig mellom mennesker. En viktig inspirasjonskilde for M. var John Locke – som både har inspirert amerikansk, norsk og fransk forfatning. Montesqiueus mest kjente verk er kanskje boka «Lovens ånd.»

Hovedtrekk fra «Lovens ånd»

Originaltittelen er langt lengre. Den opprinnelige tittel på verket viser til at loven må tilpasses en rekke forhold. Dette går her ikke detaljert inn på – men det er grunn til å føye til at dette innebærer en konservativ innfallsvinkel, som tar innover seg flere perspektiver. Spørsmålet vil da være hvor mye lovene skal tilpasses lokale/ nasjonale forhold, og hvor mye som skal gjennomføres ut i fra universelle overbevisninger?  En interessant diskusjon. I vår vestlige verden kommer ikke dette i konflikt med hverandre, i den forstand at disse spørsmål er uløselige. Vi bygger på en verdiarv som tillater et ganske vidt mangfold.

Lovbegrepet, «naturlovene» og samfunnsdannelsen

M. henviser til såkalte «naturlover.» Det er lover som angivelig skal eksistere før statsdannelsen. Først og fremst skal dette gjelde fred. Deretter føde. Deretter gjensidig tilnærmelse mellom kjønnene. For det fjerde – leve i et samfunn. Hvorvidt dette eksisterer før statsopprettelse kan diskuteres – men det motiverer i hvert fall til en statsopprettelse. Dette vitner trolig om at det er statsmaktens fremste oppgave å sørge for borgernes sikkerhet, deretter tilrettelegge for annen form for trygghet og utfoldelse. Fysisk sikkerhet er alle partier enige om, i liberaldemokratiet, at stat, samfunn og mennesker skal sikre og overholde. Hva som er medmenneskers ansvar og oppgave er ikke Montesquieu like tydelig på – men dette er hentet fra en bok som hovedsakelig har en statsvitenskapelig tilnærming, uten at det unnskylder alt. I alle tilfeller bør borgerne se verdien av sikkerhet og trygghet for deres egen utfoldelsestrang og muligheter, etter mitt skjønn – selv om det er få maktpolitiske blankofullmakter i M. sitt univers.

Generelt om styreformene – deres natur og prinsipper

Hvilke styreformer er mulige – og hva kjennetegner dem? Dette opptar Montesquieu. Han nevner tre styreformer: Den republikanske, den monarkiske og den despotiske. Den republikanske er der befolkningen/ folket har øverste makt. Den monarkiske er der hvor en styrer, med konstitusjonelle begrensninger og muligheter. Den siste – den despotiske – er der én styrer vilkårlig og etter eget forgodtbefinnende. M. spør seg selv – hva er grunnprinsippet i de ulike styreformene? Jo, despotiet styrer med frykt. Monarki ved æren. Og – republikken ved dyden. Poltisk dyd forstår M. som kjærlighet til fedrelandet og til likheten. Igjen – dette er skrevet ut i fra et statsvitenskapelig perspektiv, derfor nedtones noen forhold. Men det er viktig for staten å sørge for politisk formallikhet og trofasthet til stat og befolkning. Han sier ikke at dette ikke kan forekomme i andre styreformer, men M. mener at dette er mest gjeldende i republikanismen. Norge er som kjent er blandingsform av monarki og republikk (demokrati), der vår monark fortrinnsvis har en symbolsk, samlende rolle. Det aller meste er overlatt til folket, folkestyret. Så gjelder det kanskje for folk å fylle dette maskineriet med moral og humør?

Republikken

Republikken består igjen av både demokrati og aristokrati. Aristokrati av det formelle slaget har vi aldri hatt i Norge, i over vår tusenårige historie. Vi har verdsatt politisk likhet, og våre stemmerettsregler har eksempelvis blitt gradvis og pionérmessig utvidet. Dette gjelder den formelle stemmerett. På den andre siden – vi har verdens nest eldste grunnlov, som nedfeller en rekke andre liberaldemokratiske rettigheter og plikter. Ytringsfrihet, som skal være frimodig (og dermed ikke fri for moral) – samt deltakelse og ivaretakelse for hverandre. Nasjonen kan skilte med en rekke fremragende ytrings- og menneskerettighetsaktivister som Wergeland, Bjørnson og Ibsen – for å nevne et knippe nordmenn, hvis navn vekker beundring over hele vår sivilisatoriske klode.

Oppdragelse og lover under de forskjellige styreformer

Hvilken oppdragelse og utdannelse er hensiktsmessig – spør Montesquieu. Jo – en tilhørighet til landet. Dette innebærer i vårt liberaldemokrati en lang rekke dyder. Oftest er de liberale. Og dette innebærer et bredt spekter av liberale verdier og prinsipper, som ikke alltid – av alle – ivaretas ved eksempelvis ytringer. M. vektlegger at likhet og nøysomhet må eksistere, i demokratiet (republikken). I vår internetthverdag innebærer det kanskje å ønske velkommen til nye stemmer – og kanskje et velbekomme til andre? Flere må kanskje kaste seg ut i det  - sammen drar vi lasset? Husk – demokratisk deltakelse styrker karakter.

Regimers forfall og betingelser for frihet

Regimer kan forfalle, det opptar så vel Machiavelli som Montesquieu, men de har nok ulike vinneroppskrifter?

                                                         «Et styres forfall begynner alltid med forfall i prinsippene»

                                                                                                                              

I motsetning til Touqueville er han kritisk til likhetstenkning. Etter mitt skjønn – avhenger det av hvordan man tolker begrepet likhet. Behandlingslikhet må etter mitt skjønn eksistere. Hvorvidt man til enhver tid skal frambringe resultatlikhet er jeg – i likhet med M. – langt mer usikker på. Men forskjellene må heller ikke være for store, fordi dette kan skade rettferdighetsoppfattelsen til borgerne. Han sammenlikner ekstrem likhet med slaveri, noe jeg er enig med M. i. Videre sier Montesquieu at fare er på ferde når aristokratiets dyder faller. Etter mitt skjønn gjelder det foruten de personlige dyder, som aktører må overholde uavhengig sektor, også liberaldemokratiske verdier og prinsipper – for den nye tid. Aristokrati har vi ikke i Norge – i formell forstand. Ifølge Montesqiueu er de politiske friheter (alle de rettigheter og plikter vi har i et demokrati) til for å forhindre vilkårlig maktbruk. En maktbruk som er vilkårlig strider mot enkeltmenneskets rett til å være autonom. Til det kreves lover som regulerer statsorganer og borgerne.  

Samfunnets ånd

Han peker på en rekke forhold som innvirker på vår samfunnsånd, og han oppfordrer til å utforme lover som er i tråd med folkets nasjonalkarakter. Han mener innenfor ytringsfrihet og utfoldelse at man ikke skal sette begrensninger på de mennesker som innehar i all hovedsak gode dyder. Han advarer både samfunn og stat om å behandle hverandre varsomt, med kløkt – der ingen er overordnet den andre (maktbalanse). 

Religionen

Montesquieu sier det er naturlig for kristne land og ha demokratisk styreform, på grunn av religionens kjennetegn, og viser samtidig hvilken lykke demokratiet har skapt for andre land, eksempelvis i Afrika.

Handel og handelsånd

Handelsånd – skriver Montesquieu – kan bidra til politisk frihet. Vi har sett i historien at der det vokser fra økonomisk frihet, vokser det i all hovedsak demokratiske friheter. Montesquieu mener handelsånd i seg selv er moraliserende – i likhet med Adam Smiths tanker, men samtidig må de underlegges et regelverk. 

Den konstitusjonelle maktfordeling

                                                         «Hensikten er at en borger ikke skal frykte en annen borger»

I bunn og grunn må jo hele hovedsaken med maktfordelingsprinsippet sikkerhet, beskyttelse og frihet for borgeren til å virkeliggjøre seg selv. Derfor er det viktig å redusere redsel og frykt i samfunnet, hvilken jeg ikke tror er en gunstigste forutsetning for selvutvikling. Statsmaktene må balansere, hvis det skulle oppstå tvister – for å få en rettferdig prosess. Jeg berører ikke dette mer ved denne anledning. Kanskje kommer det en oppfølger til denne artikkelen, under mottoet «Den konstitusjonelle maktfordeling – en Montesquieu II-artikkel. Men dette er såpass velkjent, og det finnes folk som sikkert kan dette enda bedre enn meg. Men –alt i alt: Jeg er vel ikke direkte uenig i det gjengitte, tatt også mine merknader i betraktning?