Frihet. Det hører vi
overalt og, kanskje særlig av liberalere og såkalte liberalere. Færre snakker
om behovet for likhet, selv om det i den konvensjonelle inndelingen i den
europeiske høyre-venstre akse går for å skille høyre og venstresiden. Likhet.
En liberaler som snakket mer om det, enn frihet, var Tocqueville – en av de
store demokratiforkjemperne. Som kjent – Øyvind Østerud karakteriserer
liberalere som økonomisk til høyre, men til venstre i de fleste saker som er
ikke-økonomiske. Dette har nok en ganske stor grobunn i en likhetstankegang.
Jeg synes Tocqueville vektlegger likhet kanskje i for stor
grad. Derimot synes jeg han er framragende og forutseende i spørsmål som
vedrører senere demokrativilkår, der våre virkemidler skal og er likt fordelt.
Det er som demokratiteoretiker han er betydningsfull, i utviklingen av et sunt,
dynamisk og harmonisk samfunn.
Likhet
Likhet er et vanskelig begrep. Vi skiller vanligvis mellom
to former for likhet, resultatlikhet og formallikhet/ likebehandling. Også
frihet har sin dikotomi. Men likhet er kanskje like viktig som våre friheter i
demokratisammenheng? Det er uomtvistelig i dag at det skal være politisk
likhet, at frihetene våre er likt fordelt, at det ikke bare tilhører noen få.
Men går man nærmere inn i problemstillingen, er det ikke selvsagt at vi har
politisk likhet heller. Eksempelvis – er det antall stemmer, eller argumentenes
vekt, som skal veie tyngst. Det beste argument er vel viktig i et demokrati,
blant annet for å realisere det felles beste? Politisk likhet er svært viktig å understreke
med framveksten av internett, et kjempeviktig demokrativerktøy. Tocqueville er
derfor aktuell, også i vår tid. Jeg skal fortrinnsvis gå igjennom hans tanker i
røfflige trekk, uten å berøre demokrativerktøyet i særlig grad – men det kan jo
danne et bakteppe for leseren? Til opplysning var det en tenker jeg satte pris
på å lese, for over 15 år siden, da jeg tok statsvitenskap. Vi får se om det
denne gang er like interessant lesing, også for deg?
Opphav, slekt og
bakgrunn
Alexis Tocqueville (1805 – 1859) var statsmann, ellers historiker
og politisk tenker. Alexis Tocqueville kom fra en adelsfamilie, i Normandie 1805. Familien hadde en borg (Nordin 2016: 454!). Faren holdt
på å bli henrettet under den franske revolusjon, men overlevde. Etter dette
arbeidet han med å restaurere tapene fra «Det gamle regimet.» Sønnen, Alexis Tocqueville,
studerte omsider i Paris – og var liberal, og kritisk til sin katolske oppvekst.
Han var det man kan kalle institusjonskonservativ, selv om han på andre områder
kan betegnes som liberal. Han var institusjonskonservativ i den forstand at han
så stor verdi i de offentlige, statlige instanser. Han var imidlertid skeptisk til
deler av befolkningen, til aristokratiet, og mente forøvrig at datidens monark
hadde for mye makt (Malnes og Midtgaard 1993: 221). Man kan gjerne si om Tocqueville
at han var mer skeptisk til deler av samfunnskulturen, enkelte menneskers atferd
– kontra at han så noe problematisk med diverse organiseringer. Mener
Tocqueville blant annet på dette grunnlag kan ha stor relevans i dag. Men må
ikke overse at de aller, aller fleste er flinke, og mesteparten fungerer.
Amerika – en framtid som venter oss alle.
I 1831-1832 reiste han til Amerika, for å studere
fengselsvesenet, men det resulterte heller i en omfattende politisk analyse om datidens
USA. Boka handler om det nye landet, på andre siden av Atlanterhavet. Det er
den boken – De la democratie en Amérique,
som danner utgangspunktet for den og oftest andre skriverier om Tocqueville. Det
er visstnok en fremragende reiseskildring, men også en bok som forteller mye om
datidens Frankrike – som sammenliknes med det han finner i USA. Han var begreistret
for den utbredte likhet i levevilkår – og hvilken lykke dette frambringte for
USA. Tocqueville går inn i historiebøkene under begrepet likhet, eller «demokrati»
som han selv kalte det. Foruten politisk
teoretiker var han også praktisk engasjert – han var i en kortere periode
Frankrikes utenriksminister. Han likte fasthet, men ikke despoter, og ikke lenge
etter fratrer han Napoleons regjering.
Hva er Tocquevilles anliggende?
Toucqueville engasjerer seg mer i begrepet «likhet,» enn i «frihet»
- selv om også han mener disse begrepene er uløselig sammenknyttet. I Frankrike
observerte han alt annet enn likhet, på første halvdel av 1800-tallet. Det er
et land der jorden er fordelt på et fåtalls hender. I kjølvannet av dette
vokser det fram en pengemakt av rike godseiere, først og fremst. Han
argumenterte for at en enhver reform i bunn og grunn har likhet som mål, og han
anså dette som bevis på at «demokrati» eller likhet var Guds vilje. Han mente
at dersom man ikke vektla likhet, ville det være en fare for friheten (Nordin
2016:456). Om staten brukte han et bilde, «en far.» I dag verner alle partier
om den likhetstankegang i forhold til demokratisk deltakelse, den skal og er i
lovverket likt fordelt.
Likhet og frihet –
også slaveri
Amerika var i hvert fall den gang preget i stor grad av
likhet. Mange forklarer fraværet av sosialisme i USA mangelen på adel og et stendersamfunn,
som vi hadde i Europa, på kontinentet. Europa kom altså sosialismen på grunn av
opprøret mot adel- og privilegiesamfunnet, som i dag er avskaffet slik vi
kjente det. Dette er et ideologisk slektskap som sosialister deler med liberale
– og man skulle derfor også tro Tocqueville. Og ja – Tocqueville viser til den
store likhet som rådet, i landet som bestod av åpne sletter og tiltrakk seg i
stor grad religiøse flyktninger fra «den gamle verden.» Amerika lå derfor åpen,
for å bygges fra grunnen av, fra bar mark. Tocqueville beskriver likheten han
observerer på flere plan:
I) Markert
materiell likhet
Tocqueville karakteriserer datidens USA som preget av en
moderne arvelov. I det amerikanske regelverk eksisterer ingen odelslov, men
jorda skal deles likt mellom barna – selv om det kanskje også finnes
unntaksregler, som eksempelvis innenfor jordbruk. Det vet jeg ikke. Men
hovedregelen var at arv skulle deles likt, i motsetning til det europeiske
system der det skulle tilfalles førstefødte. Slik er det heller ikke i Europa i
dag. Men – hva har dette med demokrati å gjøre? Jo, det kunne heller ikke vokse
fram et adelskap, fordi eiendommene ble stadig delt i færre enheter ved arv, så
fremt man selv selvsagt kunne kjøpe jord for egne oppsparte midler. Dette førte
imidlertid at Amerika ikke utviklet seg til et lagdelingssamfunn. Nå kan man
selvsagt i dag argumentere for at Amerika har større sosiale forskjeller, enn
mange europeiske land – men dette er ikke i samsvar med historiske røtter og
tenkning. Men jo – den amerikanske drømmen betyr at man kan jobbe seg opp med
to tomme hender, men det er spørs om dette ikke var lettere før i historien, da
landet var mer egalitært. Men selvsagt – alt er mulig i en markedsøkonomi,
dersom sosial mobilitet skal måles i penger. Tocqueville peker på at det ikke
vokste fram et betydelig sosialt hierarki. Det kan man si om flere andre europeiske
stater i dag også, der blant annet sosialdemokrati og likhetstanke har fått
bredt gjennomslag – blant annet i Norge. Og hva var så den amerikanske
vinneroppskriften, ifølge Tocqueville?
II) Intellektuell likhet.
Jo, gratis elementærundervisning til alle, der kunnskapsnivå
ikke varierte vesentlig mellom borgerne, i hvert fall ikke i henhold til hva de
hadde blitt undervist i. Vi bor i dag i et flott land, Norge, der
gratisprinsippet gjelder hele skoleløpet, til og med på universiteter, for de
som har interesse og evner for det. Man kan lese så mye man vil, bli så klok
som bare det, blant annet gjennom skole og biblioteker – noe som skaper
grunnlag for en sterk grad av (politisk) likhet i Norge. Ikke alle har like
gode forutsetninger, av diverse slag – men så langt det lar seg gjøre tilrettelegger
vi for likhetsprinsippet innenfor vår samfunnsmodell. Norge er kanskje det forjettede
land – som Amerika var? Vi har som kjent heller ingen adel i Norge. Han peker
på at omfordeling og universialise gjør at aristokratiet forsvinner – hvilket også
reduserer klassekamp og det som måte være av uvennskap mellom individer. Dette gjør også at makt blir utjevnet. Tocqueville
er ikke like skarp da han framsetter at rikdom og rang ikke skulle ha noe
betydning for makt. Hva gjelder rang har viikke rangordning adel som sagt, men
man hører mer på en såkalt opinionsleder enn andre. Og hva gjelder rikkdom har
nok en milliardær mer innflytelse enn en som tjener 300.ooo årlig. Men dette
hører med til unntaksbestemmelsene, framfor hovedregelen – i motsetning til
datidens ordning på det europeiske kontinent.
Truslene mot
folkestyret
Tocqueville mener mennesker har større behov for likhet, enn
frihet (Malnes og MIdtgaard 1993:224). Jeg skal ikke begi meg inn på den
diskusjonen. Men - så har Tocqueville noen utsagn om frihet og likhet som jeg
ikke fullt ut forstår, og tviler i alle tilfeller på om det har sin gyldighet.
Så kommer han med et utsagn om at enkelte mennesker har en tendens til å trekke
andre ned, for å oppnå likhet. Det tror jeg er helt riktig, men dette er altså
faretruende for et samfunn, som da stadig blir dårligere – og er såpass
faretruende at man ikke skal godta dette, blant annet av offentlige instanser
og medmennesker imellom. Dette er et likhetsbehov enkelte kan forbinde med
kommunistisk tenkning med et ekstremt behov for likhet, og vi så jo hvordan det
gikk. Mener også det fra et humanistisk synspunkt er lite aktverdig, fordi det
ødelegger hver og ens potensial. Vi trenger også noen spydspisser i samfunnet,
som får lov å være så klartenkte at de kjemper for ulike former imot urett i
samfunnet, til andres fortjeneste og gunst.
Folkestyrets fordeler
og idealer
Toqueville framholder som andre liberale tenkere viktigheten
av frihet, men han begrunner det ikke – annet enn at det er en hellig ting, det
man kan kalle en naturrettighet. Det er forsåvidt riktig, ut i fra humanisme. Svakheten hos Tocqueville er derfor åpenbar, han overser vel alt hva friheten fører med
seg: Menneskelig vekst gjennom fordypning og erfaring, spontanitet,
rettferdighetsutfoldelse – også til andre fortjeneste, og mye mer. Han betviler
faktisk folks frihetstrang, hvilket jeg ikke er enig med han i. Likevel medgir
Tocqueville: Storverker kan bare frambringes i frie samfunn.
«En
man forstår at statens velferd har betydning for egen lykke.»
Tocqueville.
Tocqueville slår videre et slag for borgerånd og patriotisme
– noe jeg fullt ut støtter. Det første er kanskje ikke overraskende, om
nødvendigvis ikke kausalt utslag av likhet. Tocqueville mener ptriotisme blant
annet bidrar til arbeidsinnsats. Normoppløsning og sekularisering kan svekke
patriotismen, ifølge Tocqueville. Det vet jeg ikke, men jeg tror for mye av
dette i hvertfall er skadelig for stat, folk og samfunn.
«Politisk virksomhet
gagner fedrelandskjærlighet»
I forhold til overnevnte sitat er det derfor viktig å
inkludere mennesker i demokratisk deltakelse, for å legitimere staten? Tocqueville
sier samtidig at folkestyret fremmer karakteren, noe jeg også er enig med han
i.
Når frihet blir
misbrukt
Nå kommer vi kanskje til et veldig interessant punkt i
Tocquevilles tankesett, som har stor gyldighet i vår tid? Mulig misbruk av
frihet. Misbruk kan etter mitt skjønn fortone seg på i hvert fall to måter. Skade
for andre først og fremst, men også forkrøpling av eget sinn. Friheten kan
ødelegge ro og orden i samfunnet, sier Tocqueville. Det kan den absolutt, og
det er kanskje det man først og fremst tenker på? Men den kan også bevare ro og
orden, ved at folk tar seg friheter til å rette opp skjevheter? For å bruke
Syses ord, «Vi i Høyre ser frihet først og fremst som en mulighet, ikke
trussel.» Men i verst tenkelige utfall kan det medføre tap av menneskeliv, sier
Tocqeville. Her vil jeg innvende, som jeg har sagt tidligere, at friheter ikke
er de samme som å være fri. «fri» innebærer også samvittighetsfrihet,» noe man
ikke har ved skade av et annet menneske. Dernest – hvorfor kalle dette en
frihet, ikke kriminalitet? Hvilke merkelapper setter vi på handlinger? Kan vi
kalle det frihet? Jeg er langt fra noen ihuga Thatcher-entusiast, men hun sa omtrent:
«Enkelte handlinger er og blir kriminalitet, ikke noe annet.» Jeg stiller meg
derfor undrende til at vonde eller onde handlinger skulle ha noe med frihet å
gjøre? Så er det selvsagt slik som Tocqueville hevder, at et diktatur er mer
utholdende enn et demokrati – noe jeg imidlertid ikke tror er gyldig på veldig
lang sikt. Et diktatur vil før eller senere bryte sammen. Men – med valg hvert
fjerde år er kanskje ikke et demokrati så utholdende, fordi virkelig store
prosjekter er tidkrevende? Dette er problematisk, men ivaretas til en viss grad
gjennom brede forlik i Stortinget og et utholdende byråkrati. Tocqueville sier
noe veldig klokt, når han sier: «Hvert enkelt samfunnsmedlem må bøye seg for de
lover som er allment uakseptable, sett fra menneskehetens synspunkt.» Jeg trenger
ikke nevne groteske eksempler. Men – samtidig - det er i hvert fall grunn til å
tolke Tocqueville at man også skal være kritisk til noen lovformuleringer, som
nødvendigvis ikke er tilpasset nye tider for menneskeheten. Jeg oppfordrer ikke
folk til å bryte lov, men noen ganger kan en lovovertredelse tjene en større
sak som er avgjørende viktig for menneskeheten i sin alminnelighet. Kan man gå
på rødt lys, for å redde et menneskeliv, eksempelvis? Tocqueville slår videre
et slag for det jeg vil kalle normer: Han verdsetter uskrevne regler for
sivilisert styre. Deretter formaner Tocqueville om minoritetsbeskyttelse, flertallstyranni
må ikke forekomme, og visse rettigheter er forbeholdt sivil beskyttelse. Det
kan nevnes en rekke eksempler – du hadde vel ikke likt om Stortinget bestemte
hvor du skulle handle? Frihet blir også misbrukt, ifølge Tocqueville, gjennom «meningsterror.»
I det legger han faren ved å undertrykke enkelte synspunkt – og den
banebrytende demokraten slekter her på Mill, som mener man ikke skal
undertrykke meninger, fordi de kan inneholde sannhetsfragment. Vi er her inne
på et aktuelt og betent tema, i disse internettdager? Det er riktig at det kan
være meningsterror i å ikke skulle si det man mener, at det bare skulle være et
sett av ytringer, som er godtatte? Likefult forvolder det stor menneskelig
skade å ha en ytringsfrihet som var ubegrenset, og hvilken form for terror
dette kan oppleves som hos den fornærmede? Tenk hvis du levde i et land der du
ble møtt med 17 økenavn på at du var hvit i huden – du hadde ikke opplevd det
verdig? Og kanskje i verst tenkelige utfall hadde du blitt nedstemt? Kanskje
dette kunne dette gå utover jobb, jobbmuligheter og andre forhold – eksempelvis
familiære? Retorikk er derfor viktig, fordi det fra et humanistisk synspunkt
handler om mennesket rett til et verdig liv. Nå reguleres jo noe av dette
gjennom folkeskikk, men langt fra alt. Løsningen tror jeg på dette er utdannelse
og anstendighet – de mange institusjoner som kan hjelpe til på dette områder,
til å forsvare folk og menneskeheten.
No comments:
Post a Comment