Humboldt - byggingen av et gagns menneske, og stat

En fremragende tenker innenfor feltet menneske- og selvutviklingsidealer.

Wilhelm von Humboldt (1767 – 1835) og Alexander von Humboldt (1769 – 1860) var et kjent brødrepar, som stod i kryssilden mellom klassisismen og romantikken. Disse tyskerne vokste opp i Berlin, sønner av en embetsmann, og hadde sine aristokratiske ferier i byen Tegel, sommerstid. Tidlig kom de med i selskapelige kretser – deretter universitetsstudier. Wilhelm starter sine studier i rettsvitenskap, og leser også andre fag. Han avslutter sine formelle studier for å studere fritt. Han misliker sterkt datidens franske
despoti eller diktatoriske styre (Frisch 1961: 126)
Særlig statsfilosofi opptok han. Det er Wilhelm av
brødrene Humboldt som vies en gjennomgang her.

                                                                       Kjernen i Humboldts tanke:

«I ethvert menneske, i hvert individ, finnes 

nedlagt noen evner og muligheter, som det

er menneskets oppgave å realisere.»

Statsfilosofi

Sitt første statsfilosofiske arbeide hadde tittelen Ideen zu einem Versuch, die Grenzen der Wirksamkeit der Staats u bestimmen. («Grenser for statens virkeområde»). Ingen forlag ville gi det ut, før i 1851, etter påtrykk av John Stuart Mill. Hvis verket kan kategoriseres i en ideologisk idéarv, brukes betegnelsen «liberal» (Nordin 2016: 118) - selv om benevnelsen ikke var i bruk på denne tid, og Wilhelm var derfor kanskje forutseende?  Hensikten med verket er å fortelle at staten ikke må gripe inn i enkeltmenneskets liv hvis det forhindrer selvutvikling, virkeliggjørelsen av sitt gode jeg. Statens oppgave var fortrinnsvis å sørge for sikkerhet – en gjennomgangsfrase i Humboldts skriverier. Men – min innsigelse er at dette ikke bør invitere til ugjennomtenkt atferd i befolkningen og blant enkeltpersoner. Vi har alle et ansvar for oss selv, hverandre – men staten må være en medhjelper og en inngriper der det utøves vilkårlig makt til åpenbar skade for menneskeheten. Fysisk sikkerhet innebærer forsvar mot utenforliggende makter (eksempelvis vår erkerival) og kriminalitet. Humboldts hovedpoeng er at staten – så langt det lar seg gjøre og er moralsk forsvarlig – ikke skal gripe inn i menneskets privatliv (Nordin 2016 118). Ifølge Nordin var Humboldt en forsvarer av «nattvekterstaten.» Det er et lite aktuelt alternativ i dag, derfor er det ikke statens størrelse som er særlig betydningsfull i denne gjennomgangen. Men det er flere andre sider ved Humboldts tenkning som er interessant. Han har en riktig iaktakelse – sett i lys av den problematiske betegnelsen «uten at det skader andre:» Frihet – vilkåret for å oppfylle det sanne menneskets mål. Humboldt kan derfor klart defineres også som en humanist. Etter mitt skjønn må vi ha et sterkt regelverk, men for mange reguleringer avspeiler kanskje blant annet et mistillitsskapende negativt menneskesyn. Vi må bygge på et positivt menneskesyn – men derfor også sette grenser for det som er åpenbart destruktivt. I et liberaldemokratisk perspektiv trenger vi trolig flere retningslinjer, fordi liberaldemokratiske prinsipper og verdier består som regel av avveininger mellom ulike hensyn – ikke blindt støtte seg på selektive og visse rettigheter eller aspekter.

Humboldts tankerøtter

Ifølge Nordin slekter Humboldt først og fremst på Aristoteles (2016:119). Han har visstnok også forbindelser til Kant (ikke overraskende) og ellers Herder og Weimarklassisismen. Klassisismen kan vies en egen gjennomgang, og dets brudd med tidligere tankegang. Men det kan være grunn for å nevne at klassisisme stod for idealer, greske og romerske, som tidligere hadde fått stort gjennomslag i Italia og Frankrike under renessansen, men som fikk enda et oppsving på 1700-tallet, under Opplysningstiden (Snl/ klassisisme). Klassisismen ses på som en motsetning til romanikken, hvor romantiske tenkere går for å ha gitt næring til nazismen. Humboldt forente liberalisme med humanisme eller humanitetsideal (ibid). For Humboldt var det viktig både å bygge et menneskeideal som skulle gjelde i smått, og som norm for nasjoner. Hvis hans ambisjon er det, er det samtidig, etter mitt skjønn, med en viss spennvidde i dette ideal, samtidig som det slås ring om enkeltdyder som er universelle. Og en viss slingring er det jo – innenfor rammen av liberalisme og humanisme, og for så vidt demokrati.

Renessansetid

Nederlaget mot Napoleon utløste en renessanse i Preussen. Fredrik den stores hær hadde ikke sjangs mot den revolusjonsånd som herjet det franske infanteriet. Ulike ting hender på denne tiden i Preussen, og det ender med en mer liberal forfatning. I skolen skjedde det flere ting, blant annet på grunn av Humboldt var blitt undervisningsminister (1809-1810). Humboldt får orden på skolevesenet i løpet av relativt få år (Frisch 1961:166). Berlin-universitetet ble åpnet 1810. Vitenskapen er aldri fullbyrdet, ifølge Humboldt – aldri ferdig, alltid på søken etter sannheten (Nordin 2016:277). Professorer og studenter i fellesskap (Eriksson 1983: 132) Dette innebærer en respekt for mye forskning som gjøres ved universitetet. Deler står seg for ettertiden, fragmenter blir utdaterte – men etter mitt skjønn må universitetet alltid søke etter det universelle, til hjelp for menneskeheten. Humboldt slo fast en revolusjonerende idé: Universitetene måtte konsentrere seg i å undervise, forskningen ble den gang henvist til vitenskapsakademiene. Eriksson ordlegger seg annerledes: At Humboldt mente universitetene skulle vektlegge forskningen, framfor undervisning (Eriksson 1983:132) Jeg skulle ønske forskere fikk tid til å forske. Studentene har behov og skal også være selvtenkende. Kanskje er det for mye undervisning i de høyere utdannngsinstitusjoner? Det kan forringe selvstendighet? Det var ikke naturvitenskap som opptok Humboldt av universitetsinteresse – men vitenskap bestående av filosofi og kunst.

Akademisk fri

Humboldt vektla sterk den akademiske friheten (Nordin 2016: 278). Med andre ord slår han et slag for tankefriheten. Hva gjelder tankefrihet tror jeg universitetssektoren kan bidra til å styrke vår tankefrihet, for alt handler ikke bare om ytringsfrihet. I dette ligger det blant annet også et ytringsvern. Og mange ganger er common sense/ bondevett vel så godt som universitetslære, den sunne fornuft. Og det vet også folk ved universitetet. I følge Humboldt skal staten ikke blande seg inn i forskning og undervisning. Humboldt forlot skole- og universitetspolitikken i 1810. Han ble ansatt i diplomatiet, og syslet med utenrikspolitiske anliggender. Han levde tilbaketrukket de siste 15 årene av sitt liv. Da jobbet han med språkvitenskap, en akademisk disiplin han bidrog til å grunnlegge. Han kunne mange europeiske språk, som følge av dette. Generelt arbeidet han for en intellektuell kultur, eller en kultur som tillot klare, nyskapende tanker (Nordin 2016: 612).

Språkfilosofi

Humboldt mente at et språk kan si mye om folk og befolkning. I den sammenheng er det viktig hvordan vi ordlegger oss, og det sier en hel del om oss selv? I språket kunne man også finne det allmennmenneskelige, det som bandt mennesker, stater og folkegrupper sammen – ved å studere ord vi hadde felles. Enkelte sorterer han fortrinnsvis som filolog:

                                      

                                «Mennesket skaper språket, men språket skaper også menneskene.» umbholdt