Herlige fnisekompanjonger

I går var det premiere på Fnisekompaniets «Nå? Koser vi oss?» Det var velspilt, veldreid fnising – som står til terningkast 5.  

Gaffel og Karaffel: Fullsatt.

Kapellmester: Anders Brunvær Hauge.

Tospannet Pål Schreiner og Andreas Lagesen er både like og ulike – aller viktigst utfyller de hverandre. Begge er absurde og begge vet hvordan de, sammen med en dyktig regissør, skaper logiske og ulogiske sketsjer, med elegante sluttvrier. Jeg ville nok heller kalt showet «Nå koser vi oss!» for vi trenger ingen undring; Også tredje spir, Mari Hauge, viser komisk talent og musikalsk-herlige ferdigheter. Hva gjelder scenisk utfoldelse viser de alle teft; scenisk ro, mimikk og kroppsspråk, og jevnt over solide tekster, og sprell.

Lagesen & Schreiner

Det er vel Pål Schreiner som er mest på scenen, med sin lekenhet og bemerkelsesverdige trygghet. Han viser variasjoner over russiske egennavn, som er morsomtgodt skuespilleri. Han raljerer over emojier/ kommunikasjonsrådgivere, og folks malplasserte mobilmerknader. Både Lagesen og Schreiner (og ikke minst Mari Hauge) har gode ferdigheter i svensk takt og tone – da de under en TV-programpost fra Eskilstuna tidvis raljerer meget godt over det svenske.'

Figurmakeren og parodikeren

Der Pål Schreiner er en finslepen figurmaker, er Lagesen en skarp parodiker – om det for anledningen dreier seg om Willoch, Nordstoga eller andre. Det er flott de gir rom for begge deler – som skaper et flott show av godt, blanda drops. Vi synes første halvdel er bedre enn andre halvdel, der vi særlig kan trekke fram nesten-åpningsnummeret Revyskolen – med Andreas Lagesen. Her parodierer han historiske revyfigurer, som er universelt morsomt, men som særlig må være en vårløsning for det indre-medisinske humor-Norge.

Som sagt, terningkast 5.   

Kvammen og Lyse i Absolutt løgnas 3

Vi overvar premieren på det veltrimmede showet «Må jo bare le,» med Pål Mangor Kvammen og Steinar Lyse. Det var gjennomarbeidet, poengrikt og akkurat passe kvasst.

Terningkast 5: Riksbladet pleier ikke å skrive showanmeldelser fra Stavangeren, vi skriver av og til forhåndsomtale. Akkurat denne gangen tar vi imidlertid bladet fra munnen.

Vi satt uten notatblokk, og vi glemte å ta med oss programblad fra forestillingen – slik vi pleier. Dette blir derfor er enkel vurdering. Steinar Lyse er med sine hverdagslige betraktninger, observasjoner og gummimaske en komediens grand old man, absolutt en 1951-modell som fortjener en plass i lyse. 

Ved showstart raljerer de over den skjeivbalansen som eksisterer mellom Kvammen og Lyse, med tanke på utmerkelser og prisdryss som har vanket eller ikke vanket nært de to garvede komikerne. 

Steinar er passe alminnelig og tidvis snytt, i kontrast til den mer medaljerte Kvammen. Vi vet ikke akkurat hvorfor vi husker dette, men kjemien mellom dem er fra starten veldig god. Riksbladet oppfatter dem dit hen at de deler samme grunnverdier; og da kan det komme mye komisk utav. Og det gjør det.

Kvammen banker sin trygghet inn i publikum, og reisen, sammen med Lyse, og en dyktig regissør, gir oss veltrimmede to timer – som er stappet med observasjonshumor (Lyse) og showstoppere (Kvammen). De når godt ut over fylkesgrensene med kvaliteten de serverer, og vi vil våge den påstand at Kvammen er i sitt livs form, og et ess i sammen med de rette medmakkerne på scenen. Vi håper det jærske publikum slutter opp om forestillingen, selv om den første akten er bedre enn den andre.  

Vi skriver ikke noen konvensjonell anmeldelse, men vi i Riksbladet har en viss tradisjon for å trekke fram høydepunkt – når vi første begir oss inn på anmelderiet. Kvammens Kurt Kevin (som vi vanligvis ikke ler mest av), åpenbarer sin enkle psykologi når han avslører at hans nattlige drømmer handler om marsmellongs. Det i seg selv og konsekvensene av dette er fra en annen crazykomisk planet.  

Artig alenetid med Jon Niklas Rønning

Jon Niklas Rønning er en morsom og sjelden plante i show-Norge; Det er alltid gjennomarbeidet og kvalitetsmerket, det han kommer med.

Terningkast 5: Jeg har vært fan av han i i hvert fall 15 år. Jon Niklas Rønnings «Jeg reiser alene» var en meget trivelig opplevelse, som etter det Riksbladet erindrer inneholder aktuelle sleivspark og en god porsjon 90-talls mimring, for de av oss som var ungdommer den gang. Selv om det er universelt forståelig - for alle.

Siden det er omtrent tre uker siden Riksbladet så forestillingen, uten notatblokk, vil vi ikke skrive en konvensjonell anmeldelse av forestillingen. Men vi kan gjerne trekke fram et personlig høydepunkt, som går i den absurde retningen: Rønnings raljering over bursdags- eller jubilanttaler, der taleren i hovedsak ikke sier noen ting – men pakker det hele inn i floskler og generelle vendinger.

Ellers er det noe som kunne vært strøket, Beatles-potpurriet er ikke helt vellykket. Riksbladet har sine teorier om hvorfor, men lar være å komme med dem her.

Jon Niklas Rønning er best i sine veltrimmede sanger, og er en god iakttaker som balanserer akkurat passelig på frekkhets-grensen – med stil og eleganse. Det blir spennende å følge med Rønning, i lang tid framover. 

Når sanger viser oss dem som ikke har det bra

Kan nå si noen ord av det største alvor. 

Jeg kan kalle en spade for en spade – det er særlig to ting jeg synes er smertefullt. Det ene vil jeg ha for meg selv, og angår tro. Det andre er barn som har det rett og slett jævlig. 

Heldigvis har jeg hatt en veldig god barndom. Og som en hyllest til egen barndom har jeg skrevet en norsk tekst ut i fra sangen «Carolina in my mind;» «I mitt sinn så reise eg te Hinna.»

Men å lese om barn som vokser opp i elendighet, gjør inntrykk. Og det kan sanger også beskrive. Det er få som har stor innvirkning på meg som stemmen til nå avdøde John Denver. Når han synger Carolina in my mind, synes jeg det er fryktelig sterkt.

Jeg vil advare imot det jeg vil tro er sterke følelesmessige inntrykk, som kan oppstå ved å høre denne sangen: her!

Noe av det jeg er stoltest av med Venstre, er deres bekjempelse av barnefattigdom og – elendighet.

Årets kulturlokomotiv 2019: Benny Andersson

Juryens mandat er følgende: ”Juryen tildeler årlig ut en lokomotivpris innenfor kultur- og samfunnsliv, der oppdraget er å finne en person eller organisasjon som bidrar til å fremme sitt fagfelt og/ eller utøve en misjon som menneske, på en fremragende måte. Prisen tildeles en person som over tid har utgjort en forskjell i tilværelsen, og som løser sine oppgaver i skjæringspunktet mellom fellesskap og utfoldelse, mellom tradisjon og nyskaping, på et unikt vis.

Her er juryens begrunnelse for årets prisvinner: Benny Andersson har gjennom flere tiår vist en evne til å skape musikalske innertiere Han fikk et navn som ABBA-komponist, og har senere vist seg som en dyktig musikalmaker; med forestillinger som Chess og Kristina fra Duvemåla. I de senere år har han fortsatt sitt toneklekkeri under navnet BAO (Benny Anderssons orkester), til glede for kjente og ukjente sangutøvere. Juryen vil også trekke fram hans livslange kompaniskap med kollega og kamerat Bjørn Ulvaeus, som gjennom fire forrykende tiår stort sett har stått for sangtekstene. Vi er ikke beskjedne, når vi vil si at han i et retrospektivt lys vil rage på høyde med en av sine musikalske forbilder, Johan Sebastian Bach. Vi tror musikken vil overleve i århundrer framover. Juryen vil særlig trekke fram hans evne til å forene populærmusikk og folkemusikk, i en unik klang som gjør Benny Andersson til et varemerke.

Vi har mange låter å ta av, men skal vi spille det som juryen omtaler som verdens mest innsmigrende bridge, er dette gjort av Abba-jentene i sangen Super Trouper: Flott låt!

Gleden er på juryens side.

Mesterlig

Flott låt! Fra "Teaterkonsert Mozart" (Stavanger Konserthus/ Rogaland Teater/ Aarhus Teater)

10 norske sanger jeg liker

Kultur kan være samfunnslim, og skal etter mitt skjønn i brytningstider være det – framfor

konfliktskapende. Ikke et enten eller, men mer appellerende til samhold og borgerånd.

Her kommer 10 norske sanger jeg liker. Det er melodi og tekst som samlet, i varierende grad, gjør at jeg liker de. Det betyr at jeg også liker flere andre norske sanger.

Jeg har valgt å trekke ut én tekstlinje fra sangene, som jeg synes utmerker seg.

Gjør oppmerksom på at rekkefølgen ikke er noen rangering. Men tekstlinjene til høyre for sangen, kan leses loddrett nedover som en sammenhengende tekst. Det er ikke nødvendig, men det viser at kjærlighet skal gjelde alle, uavhengig hvordan man ser ut. 

Ikke at sangene er fullkomne. Men man kan finne flotte tekstlinjer i sanger, på lik linje med budskapet i europeiske klassikere. Jeg har vel ikke nevnt disse tidligere?

1. Det begynner å bli et liv                           Hvem orker se meg som den jeg er?                         

2  Vit at jeg elsker deg                                  Vit at jeg elsker deg

3. Rosalita                                                     Når verden blir kald og stor

4. Spurv på en snor                                       Har jeg prøvd å være meg selv

5. Den feite mannen                                      Den feite mannen 

6. En mengde vakre ord                                Og de fleste vil bli store, i en liten flik av verden

7. Fysste morningen                                      En del av deg var igjen

8. Sommerøya                                               Det var å ta en liten Maria fly-fly i sin hånd.

9. Så kom sangen                                          Jeg husker deg som du var

10. Smil                                                         Gi et smil