Vi overvar premieren på det veltrimmede showet «Må jo
bare le,» med Pål Mangor Kvammen og Steinar Lyse. Det var gjennomarbeidet,
poengrikt og akkurat passe kvasst.
Terningkast 5: Riksbladet pleier ikke å skrive
showanmeldelser fra Stavangeren, vi skriver av og til forhåndsomtale. Akkurat
denne gangen tar vi imidlertid bladet fra munnen.
Vi satt uten notatblokk, og vi glemte å ta med oss programblad
fra forestillingen – slik vi pleier. Dette blir derfor er enkel vurdering. Steinar Lyse er med sine hverdagslige betraktninger, observasjoner
og gummimaske en komediens grand old man, absolutt en 1951-modell som
fortjener en plass i lyse.
Ved showstart raljerer de over den skjeivbalansen
som eksisterer mellom Kvammen og Lyse, med tanke på utmerkelser og prisdryss
som har vanket eller ikke vanket nært de to garvede komikerne.
Steinar er passe
alminnelig og tidvis snytt, i kontrast til den mer medaljerte Kvammen. Vi vet
ikke akkurat hvorfor vi husker dette, men kjemien mellom dem er fra starten
veldig god. Riksbladet oppfatter dem dit hen at de deler samme grunnverdier; og
da kan det komme mye komisk utav. Og det gjør det.
Kvammen banker sin trygghet inn i publikum, og reisen,
sammen med Lyse, og en dyktig regissør, gir oss veltrimmede to timer – som er
stappet med observasjonshumor (Lyse) og showstoppere (Kvammen). De når godt ut
over fylkesgrensene med kvaliteten de serverer, og vi vil våge den påstand at Kvammen
er i sitt livs form, og et ess i sammen med de rette medmakkerne på scenen. Vi
håper det jærske publikum slutter opp om forestillingen, selv om den første akten er bedre enn den andre.
Vi skriver ikke noen konvensjonell anmeldelse, men vi i
Riksbladet har en viss tradisjon for å trekke fram høydepunkt – når vi første
begir oss inn på anmelderiet. Kvammens Kurt Kevin (som vi vanligvis ikke ler
mest av), åpenbarer sin enkle psykologi når han avslører at hans nattlige
drømmer handler om marsmellongs. Det i seg selv og konsekvensene av dette er
fra en annen crazykomisk planet.
No comments:
Post a Comment