Takk for alle som har fulgt meg! Gjennom 10 år. Fra 30 til 40 år.
Jeg avslutter med dette bloggvirksomheten.
Dét må vel nå finnes ei dame der ute, som vil ha meg?
Har skrevet meg ferdig. Finnes det ei kvinne der ute?
Mitt neste prosjekt er kone og et visst antall barn.
Håper det finnes ei.
Mvh. André
Liker veldig godt denne sangen, en nokså utypisk låt av bandet «Yes.» 
Flott låt!
Stiftet bekjentskap med denne sangen for 15 år siden, ved en tilfeldighet.
Jeg skrev i sin tid en norsk tekst til denne melodien.
Det finnes ikke ett eneste menneske på bokstaven C jeg misliker.
Så kom Corona-greiene, og ting ble komplisert.
Min årelange ungdomsforelskelse var ei som uheldigvis mange andre holdt
av. Hun begynte på bokstaven C, og av og til lurer jeg på hvordan det går med
henne.
Hun vet nok om det.
Kommer aldri til å glemme en nord-italiensk by vi ferierte til.
 |
| Flott låt! |
Vi var vel stasjonert i St. Anton, eller en annen alpeby i nærheten. Vi har vært i flere, så jeg kan ikke være skråsikker. Men jeg kommer uansett aldri til å glemme, da vi kjørte fra Østerrike, over alpene, og ankom denne nord-italienske byen i april, det var vel påsken. Det kan anbefales på det varmeste, og besøke denne byen på vårparten (april/ mai).
Byen er vakker, og ikke minst – nedstigningen til byen har en allé av kirsebærtre.
Disse stod i full flor på denne tid.
Til møbler, liker jeg aller helst nøttetreverk.
Først et par år etterpå forstod jeg at en sang er tilegnet
byen. Konteksten er et sjakkmesterskap, som blir avholdt på stedet. Men – det forstod
jeg først et par år etterpå.
Jeg jaktet i sin tid etter én sang som nok beskrev barndomsjela.
Da jeg var ung – riktig ung – var jeg på leit etter én sang,
jeg aldri fikk tak i. Jeg hørte den av og til på radioen, men fikk aldri tak i
den; Verken på opptakskassett, plate eller CD.
Men sangen beskriver nok, vil jeg tro – min barndomssjel:
Flott låt!
PS! Nydelig kvinnestemme i begynnelsen på låta.
«Det var ingen banditter i min barndom.»
Ingressen er hentet fra et annet sted på bloggen, i en annen artikkel. Jeg synes den er god, fordi nok mange kjenner seg igjen i den – og en god barndom, gir livslang styrke.
Jeg var glad i de kameratene jeg hadde, og
han jeg vil fortelle om nå, var fra England. Mener foreldrene – som begge var
engelske – kom fra Leeds eller Hull, i hvert fall én av dem. De var veldig sympatiske. I dag tror jeg han
lever i England, ikke Øvre Vaulen, men vil huske han som en humørspreder.
Vi delte interesse for denne sangen: Flott låt!
PS! Jeg skriver ikke om folk jeg ikke har avklart det med –
i hovedsak. Det gjøres dermed unntak, blant annet hvis det angår før 10-12 års
alderen.
This land Lion King
Oh, what a circus!
Evita
Louisone Martin
Guerre
The heat is on in Saigon Miss Saigon
Tradition! Spelemann
på taket
Jellice Ball Cats
The mob song Skjønnheten og udyret
Reviewing the situation Oliver!
Nobody's side Chess
I got life Hair
En arbeidervise, i lyrisk arrangement. 
Flott låt!
Handler om en mann som er oppvokst blant gruver og harde
krav, og ønsker seg mest av alt Felicia.
En skuespiller jeg likte godt, mens han levde…
Har sett han
i Riket. Har sett dokumentaren han spilte inn like før hans bortgang,
der han forteller om skuespillertriks. Og jeg har sett ett og annet innslag med
han.
Det jeg
husker spesielt fra dokumentaren er særlig en historie; Han forteller at han på
teaterprøver går med hendene bak ørene, for å så bruke dem til å skyve ørene
framover. Dette fordi skuespillerkunst i stor grad handler om å lytte,
som mye annet i livet. Han forsøker med dette å innånde motspillerens replikker,
for å derigjennom få andres replikker under huden. Han skal dermed kunne
respondere og spille scenene bedre. Men det kan jo føyes til, at dette kanskje
kan være rart for motspilleren, som hele tiden må forholde seg til en kollega,
med hendene bak ørene? Noe eksentrisk, kanskje…
Ellers er
det en morsom-rar sekvens da Jaregard tolker svensktopp-schlageren «Dover-Calais,»
med den største eksistensialistiske innlevelse. En ganske likefram tekst, får
her altså en svært inderlig tolkning.
De to utdragene
jeg har skrevet om, legges ved under. Dvs - fra skuespillerdokumentaren legges ved et kortere klipp, om den sceniske pauseringen. Har du en skuespiller i magen, anbefales hele dokumentaren:
1. Dokumentar om skuespillerkunst, ved
Ernst Hugo Jaregård: Flott klipp!
2. Dover Calais, ved Ernst Hugo Jaregård:
Flott klipp!
1 Bach/ Mozart
2. Vivaldi/ Beethoven/ Handel
Ellers så rager nok Haydn høyere enn hos andre, og Chopin, Liszt og Satie lavere, enn hva folk flest og eksperter synes.
 |
| Flott låt! |
Vi står fast med hovedbudskapet i våre foregående juletaler,
og mener de fortsatt inneholder vesentlige, berettigede meninger. Jeg vil
derfor ikke gjenta store deler av det vi har sagt tidligere – men berøre andre
forhold som er spesielt aktuelt i det året vi både har bak oss, og foran oss.
2020 vil gå inn i historiebøkene, som et etterkrigsår vi ikke
har sett maken til. 2020 har for hele vår sivilisasjon vært et anno grasat.
Krigsliknende tilstander har ført til mange tanker, hos alle. Det viser blant
annet hvor sårbare vi er for uforberedte hendelser, i vårt velsmurte
hverdagsmaskineri. Det viser hvor glade vi er i hverandre. Det viser verdien av
vilje og samhold – der særlig det siste har vært vårt mantra, gjennom flere år.
Vår største fiende i Norge er mistroen
til hverandre. Den største trusselen ligger i oss selv. Men vi ser ut for å
klare det igjen – Norge, de store kampenes fødeland. Vi har tidligere pekt på
viktigheten av å utvikle oss som Fredsnasjon. Dette er en tanke som har styrket
seg og vist seg berettiget, i 2020. Leve freden! Hvilke tanker gjør vi oss om
framtiden? Hvilke verdensanskuelser har vi? Hvilke verdier, tanker og prinsipper
mener vi skal være styrende. Ikke alt som er nytt er bra.
Norge er et land som har vært bedre rustet enn de fleste,
til å takle en slik krise – blant på grunn av at vi har et likvidetsvelv. Norge
er på mange måter et Oaseland. Men våre finansielle reserver er ikke
utømmelige. Vi er imidlertid en flokk som har en arv å vise til – å kunne
dra lasset sammen. Dette er langt viktigere, enn sedler. Vårt åndelige
fellesskap synes å kunne være grensesprengende. Vi ser store gleder i at
vi har mynter til å skjøtte vårt bo. Dette må derimot ikke bli noen hvilepute –
vi dessverre ser mange tendenser i retning av. Blir vi for late eller sedate etter
hvert, i Norge? Men å ikke benytte seg av Petroleumsfondet, til å komme mindre
økonomisk eller materielt svekket ut av krisen, har heller ikke for oss vært
noe alternativ. Vi skulle ønske regjeringen satte i gang en slags New Deal,
når en vaksine nå er i anmarsj. Finansiell kompensasjon for tapte inntekter er
vel og bra – men å redde stumpene, skaper ikke nok iver. Vi synes regjeringen
har gjort en meget god Koronajobb. Men vi kan også benytte denne anledningen
til å bygge Framtidens Norge. Et slags New Deal kunne brukes for å få fart på
Fornebu og distriktene, for Norge kunne kommet langt lengre i vår samfunns- og
næringsutvikling, enn hva vi er i dag. New Deal slo vi et slag for i fjor, og
vi gjør det igjen. Når 70 av BNP snart består av offentlige utgifter og
investeringer, er det på tide å få varsellampene til å lyse. Vi må satse ikke
bare på det offentlige. Vi kan bruke pengene annerledes. Vi kan bruke det offentlige til å sikre privat
etterspørsel. Med det mener vi ikke effektiviseringsjag i det offentlige, men
rett og slett styrke det private entreprenørskap, uten at det rokker ved vårt
offentlige engasjement. Norge har ikke kommet langt nok. Vi ser uheldige
utviklingstrekk. Entusiasme og kreativitet er egenskaper eller ferdigheter vi
ikke er flinke nok til å dyrke fram her til lands. Vi er for lite flinke til å
tenke utenfor boksen; Bort fra konformitet og konvensjoner – i vårt generelle
tankesett. For mye maktkamp ser vi også tydelige tendenser av i samfunnet, i
betydning uvennskap, og dette blir det ikke mindre av når markedene skrumper
inn eller trekker seg sammen. Fiendtlighet er viktigere enn noen gang å
bekjempe, vi må strekke oss – for å gjøre overgangen til morgendagen minst
mulig smertefull. For oss selv, er det det beste. Vi må være måteholdne, og
ikke overvurdere eller glorifisere egeninnsats. Når ting blir tøft, vanskelig
eller folk føler seg sviktet, kan ting bli shakespeaersk. I de nære relasjoner
kan det være en løsning å være snill. På makroplan er tanken gjerne at vi
klarer oss i alle tilfeller, på grunn av gass og petroleum, men
verdenshistorien er full av eksempler på sterke nasjoner resignasjon og
nasjonalstaters vekst og fall – tross store innbringende inntekter. Vi kan
nevne Spanias velmaktsdager, Inkariket og Den nederlandske syke, som fåtallige
eksempler – blant flere. Kriser og sammenbrudd kan selvsagt også ramme Norge.
Mens vi i fjor slo et slag for den offentlige bærebjelke i
samfunnet, vil vi år slå et slag for det private motoren. For mens det
offentlige gjør en formidabel oppgave å ruste oss og ivareta oss som mennesker,
er vi avhengig av privat skapertrang, for å realisere lykke hos hver enkelt, og
i siste instans sikre velferdsstatens bæreevne. Å tro på menneskets muligheter
og evner er humanisme. Og dét burde være partioverskridende. Vi har en
forpliktelse overfor våre medmennesker og sivilisatoriske utvikling, til å heie
på hverandre. Til å være et medmenneske. Vi skal ikke være kritiske til hverandre,
når det ikke finnes grunn til det. Vi skal ikke hegne om vår snevre egeninteresse
– for å være for jeg-sentrert er verken gagnlig for seg selv, eller samfunnet. Å
være åpen for andre mennesker, er gledesbringende, og har dyptgående røtter i
vår tankekanon. Vi står i en forpliktelse overfor framtiden og generasjoner
etter oss til å forvalte vår arv med den største klokskap. Men ikke alt består
av arvet gods og tanker – vi kan bli langt flinkere til å lytte til utlandet og
deres idéer, impulser og tradisjoner. Vi er ikke utlært, i Norge. I en
sammenvevd verdensøkonomi finnes det ikke en avgrenset kake. Det beste bolverk
imot tiltaksvegring, er å satse på den iboende, humane kapitalen, i mennesket –
hvor vi dessverre ikke har utviklet oss godt nok. Vi må unne hverandre det
beste. Vi må satse på menneskene. Dette
vil igjen styrke den sosiale kapitalen, bindingene mellom mennesker. Folk
verdsetter nemlig dem som er interessert i en, og vil en vel. At det går for
noen, gagner oss alle. Et samfunn som derimot er preget av usikkerhet og frykt
vil alle typer integrasjon stagnere; Vi kan fort bli et ulykkeligere folk – og desintegrere.
«Vi blir ikke bedre, ved å gjøre hverandre dårligere.»
«Gi meg solen, mor» - som Henrik Ibsen uttrykte det. Sol,
vindkraft og det havet har forsynt oss med gjennom generasjoner, skal og må vi
videreutvikle. Men vi skulle ønske Norge også ble et valfartssted for de
gode skaperkrefter verden over – uavhengig alle de gratisprodukter som er
blitt skjenket Norge, fra naturens side. Vi må bli flinkere til å framelske
virketrangen. Vi må ikke synke videre ned i en bondetradisjon, avhengig av våre
råvare- og naturressurser, kulturelt eller økonomisk. For vi har ikke spesielt
gode forutsetninger her hjemme til å dyrke squash. Men vi kan bli
verdensledende innenfor datafelt, og helsevarer – for å nevne noe. Vi må ta med
oss alle visdomsordene fra Henrik Ibsen, og hans indirekte advarsel om å ikke
bli et Ibsensamfunn. Vi kan alle være virtuoser, på hver og ens
menneskefelt. Det er å tro på enkeltmenneskers unike, jeg. Vi er like, unike. Håper
derfor du og folk rundt deg, i året som kommer, applauderer ditt skapende jeg.
Enten det er innenfor revisjon, eller annen kreativ art.
Vi har særlig slått et slag for Europa, og deriblant EU, i
året som har gått, samt også tidligere år. I en uforutsigbar verden kan vi
måtte bøte med enorme kostnader ved å stå utenfor dette fredfulle prosjektet –
som binder Europa tettere sammen, i en tid da Trumpetismen har vist at det er
færre bindinger mellom oss, og Statene. Men våre oversjøiske forbindelser
ligger fast. Verken mennesker eller nasjonalstater har de beste vekstvilkår
alene. Som Adam Smith sa, er det mye glede, lykke og lovlydighet i den
gjensidige avhengigheten. Joe Biden er, som Demokrat, en folkevalgt som ligger
vårt tankemessige hjerte nær. Vi ser derfor fram til et gjensidig samarbeid i
året som kommer. Og vi håper ellers Norge kan knytte seg tettere til europeisk
samfunnsliv.
I året som har gått, har våre fem plattformer gått som
normalt; Riksbladet, Kontroll- og kontortroll-komiteen, Komediefabrikken, TV 4 –
og Forandrings- og forvandlingsdepartementet. Siden vi arbeider på våre fem
felt – er noen perronger i året som er gått, kommet lengre enn andre. Ved
årsslutt er også anledningen her til å oppsummere – også i en juletale. Under
fanen liberaldemokrati har på sett og vis samfunnskultur vært gjennomgangstonen.
I året som er gått har vi laget mye musikk, innunder TV 4. Det er vel blitt omkring
50 sanger i hvert fall, med ferdigstillelse av prosjektene «Det gryende landet»
og «Fredrikstenkonserten for piano.» Et nytt prosjekt er underveis; «Ekornkvartetten»
- med forventet fullførelse i 2021. Riksbladet har i år hatt rundt 70 artikler,
og vi kommer i 2021 være et sted mellom 50 og 100 – i så måte. Det er allerede
blitt annonsert at vi vil skrive om mulig koalisjonsregjering, og ellers vil
historiske artikler, og emner fra vår verdensarv, priroiteres. Komediefabrikken
er inn i sin fjerde sesong, og vi kan der vente oss omtrentlig 15 sketsjer – og
de er på god vei allerede.
Vi kommer også i Riksbladet prioritere utenriksanliggende, som
ledd i vår tro på Utlandet. Vi har et særlig engasjement og bekymring overfor
Storbritannia. Med deres Brexit, oppå et urokrevende år, er vi særlig opptatt
av våre britiske venner. Storbritannia har i århundrer skyllet sin språklige,
kulturelle og økonomiske varer inn på våre strender – og vi har hatt glede også
av vår felles Forsvarsforståelse. Storbritannia har over 10 ganger flere
mennesker enn Norge, likevel vet vi å hjelpe hvis vårt broderfolk i vest
trenger støtte. Vi vet at våre brødre i øst, har hatt et særdeles anstrengende
år, under pandemien - Sverige. Vi kan fortsette vårt samkvem med å handle varer
fra alle himmelretninger, og vi kan fortsatt sende humanitær hjelp dersom
situasjonen krever det. Vi elsker dere, Storbritannia og Sverige – og måtte
våre bånd styrkes til det felles beste i året 2021. Våre utenrikspolitiske
tanker går først og fremst til Storbritannia, Sverige – men også USA. Vi i Norge
skal fortsatt verdsette og ivareta den fryktløse diskusjon. Ingen kyr, ingen
kuer.
Vi vil ønske deg en riktig god, fredfull jul.
Spiller i år en personlig julefavoritt fra yngre år.
Enkelte CD-plater ble det i gamledager reklamert for på TV. Én CD jeg kjøpte i så måte, var en utgivelse av Chris de Burgh. På det albumet finner du en åpenbar julesang: Flott låt!
Sean Connery døde 31.
oktober, 90 år. 
Fra Kunnskapsforlagets Teater & Film-leksikon.
Hvis jeg skal karakterisere hans skuespillergjerning, og sikkert personlighet, var den majestetisk.
Jeg har ingen stor kjennskap til Sean Connery.
Har sett et par filmer – der vel ingen av dem er James Bond. De filmene jeg har sett av han er følgende, hvorpå jeg ikke kan si noe annet enn at han var meget god:
Robin Hood – tyvenes prins.
Jakten på Rød Oktober
Jeg kan også ha sett filmen De ubestikkelige, men her er jeg ikke sikker.
Låtene er ikke lenger tilgjengelig via YouTube. Med unntak av enkelte spor. Men ønsker du å oppføre verket, kan jeg kontaktes for oppførelse.
De 25 sporene er:
1. Morgensonate over Fredriksten Festning
2. Kveldssonate over Fredriksten Festning
3. Sangen til Klokketårnet
4. Hymne til Gyldenløve Fort
5. Hymne til Dronningens bastion
6. Kruttmarsjen fra Fredriksten
7. Fredriksten våkner
8. Vinter på Fredriksten
9. Fredrikstens alminnelige hverdag
10. Våren på Fredriksten
11. Høst på Fredriksten
12: Sommer på Fredriksten
13. Hymne til Creetzensten
14. Fredrikstenhymnen for vilje og samhold
15. Fredrikstenhymnen for forenende løft og krafttak
16. Alminnelige fugler finner Fredriksten
17. Fredrikstens hvite dame
18. Fredrikstenoverture
19. Hymne til logistikkavdelingen på Fredriksten
20. Hymne til Fredrikstenspeidingen
21. Fredrikstenhymnen til den hjemkomne soldat
22. Hymne til storfint Fredrikstenbesøk
23. Hymne til solstreifet over Fredriksten
24. Fredrikstenhymnen til måneskinnet
25. Fredrikstenhymnen til en telegrafdue
Den svenske skuespillerkjempen ble 86 år. 
Fra Kunnskapsforlagets Teater & Film-leksikon.
Han døde i uken som var.
Sven Wollter kunne være magisk, og vi melder blant annet om hans bortgang som følge av at vi tidligere har skrevet om hans innsats i Anglagård.
Vi sveipet i denne artikkelen innom hans tolkninger av Leonard Cohen.
Den vest-svenske skuespilleren var tro mot både sin skuespiller-gjerning og sine kommunistiske idealer helt til det siste.
Vi spiller tittelsporet fra Anglagård, der Wollter figurerer i bildet. Flott låt!
Årsaken til å lokalisere det til Halden er at de allerede har to sceneflater. Det ene er at Norges eldste teaterbygg allerede ligger der; Fredrikshald Teater. Ved en institusjonalisering, kunne dette bygget vært brukt sporadisk eller ved spesielle anledninger, på årsbasis. Det egner seg ypperlig til 1700- og 1800-talls dramatikk – og ellers det som trengs, når haldenserne skal feire seg selv.
Det andre sceneområdet, er Fredriksten Festning. Her kunne man årlig oppføre faste spel – med eller uten særlig tilknytnng til Halden.
Så kunne man oppført et nytt teaterbygg, vis a vis Fredrikshald Teater, med en publikumskapasitet på rundt 250 – 300 seter. Det kunne også blitt bygget slik, at man kunne adskille salen med skillevegg, slik at man kunne få en mer intim atmosfære, for rundt 100 besøkende.
Jeg mener dagens institusjonsteatre rundt omkring i Norge har for små ensembler. De burde minimum ligge på rundt 10 personer, for å blant annet utnytte skuespill verdensdramtaikken har å by på, som ofte er på rundt syv-åtte personer. Det burde kunne gå an å ha et ensemble i Halden på rundt 10 skuespillere.
Det er mange skuespillere i Norge. Ved å ansette dem til teatre, unngår vi andre utgiftsposter det er å gå på andre minnelige ordninger.
Et alternativ er å legge teater til Fredrikstad, som er en større by, og allerede har et miljø gjennom Institutt for Scenekunst. Avstanden mellom Fredrikstad og Halden er ikke så stor, slik at det kunne ligge ett av stedene. Jeg mener Halden derimot har en bedre historisk ramme, rundt et teater.
Hvis KrF skal ha noen eksistensberettigelse, tror jeg de kan legge bort begrepet kristendemokrati. KrF er et sentrumsparti – eller er sentrumslimet i norsk politikk, hvis de vil vedvare.
Internasjonal forskningslitteratur har også lenge benevnet partiet sosial-liberalt. Det var som et sosial-liberalt parti de hadde sine glansdager på 1990-tallet. Under begrepet sentrumsparti. De kan godt plassere seg i en sentrum-høyre eller sentrum-venstre posisjon. Men begrepet kristendemokrati hører ikke hjemme på norsk.
Dette fordi partiet har en til dels radikal bakgrunn, dels fordi kristendemokratiske partier har vanskeligheter med å eksistere i land med et stort konservativt parti – og jeg kan ikke se at Norge skal være noe unntak. KrF skal ikke dras bare til høyre. Vi har allerede et stort konservativt parti i Norge; Høyre. Det har vi også til dels i FrP – som også er liberalitisk. At et kristendemokratisk parti, som naturlig nok vil plassere seg til høyre langs den økonomiske høyre-venstre aksen, og som er viktigste faktor for å strukturere også det norske partilandskapet, både skal konkurrere med Høyre, FrP – og til dels Venstre, er utopi. Det blir marginal oppslutning om slikt. Det vil ikke si at de i rene økonomiske saker kan befinne seg noe til høyre for sentrum – når de kompenserer med å være venstreorientert i ikke-økonomiske saker/ lovsaker. Går man i begge retninger til høyre, tror jeg derimot velgergrunnlaget – i Norge – blir spedt.
Hva er så KrFs radikale bakgrunn? Frikirkelig kristendom, avholdssak og målsaken – i en slags ansamling fra periferien mot, hovedstadsmakta/ sentralisering. KrF har en noe opprørsk historie, særlig hvis man går langt tilbake – da de tilhørte fraksjoner i Venstre. I det befinner det seg en tro på periferien/ distriktene – som bringer KrF nærmere Senterpartiet, enn Høyre. De har mer til felles i alkoholpolitikken med Arbeiderpartiet, enn Høyre (Vinmonopolet). Og de kjemper nynorskens sak, i likhet med ventresiden, framfor høyresiden. Disse sakene kan igjen avføde begreper, som er viktige for politikkutforming. Og som kan illustrere partiets radikale bakgrunn og posisjonering – og som viser deres sentrumsposisjon. Og det er også mye fellesgods mellom radikale og liberale partier, som muliggjør samarbeid med både Høyre og Venstre.
Hva kjennetegner kristelig-demokratiske partier? Jo, særlig sosial-konservatismen. Ja, det farligste for KrF er sosial-konservatismen – som på norsk har fått begrepet mørkemann. At flere ikke ser det, synes jeg er rart, og derfor bemerkelsesverdig med begrepet kristendemokrati. Det er ikke en godt benevnelse, all den urett kirkemakten også har utrettet i det kristen-kontinentale Europa. Og det er vel dette som sitter i nordmenns ryggmarg, når de hører dette begrepet. De kan altså godt ligge noe til høyre i økonomiske spørsmål – men de bør være ny-testamentlige, framfor gammel-testamentlige. Åpne og tilgivende, framfor dømmende eller strenge – for å si det enkelt. Det finner man i kristen leir mer i sentrum, enn godt utpå høyreisden. Og med en sentrumsposisjon, kan det også gjøres kompromisser til venstre og høyre; Favne breiere.
Kort og greit mener jeg KrF har aller mest å tjene på å kalle seg sentrumsparti, tatt flere hensyn i betraktning – for det er ikke feil. En urokråke i lovsaker, og en sentrum-høyre eller sentrum-venstreposisjon i ulike økonomiske spørsmål. Kort sagt; Sentrum – og ikke så ulikt Venstre.
Juryens mandat er følgende: ”Juryen tildeler årlig ut en lokomotivpris innenfor kultur- og samfunnsliv,
der oppdraget er å
finne en person eller organisasjon som bidrar til å fremme sitt
fagfelt og/ eller utøve en misjon som menneske, på en fremragende
måte. Prisen tildeles en person som over tid har utgjort en
forskjell i tilværelsen, og som løser sine oppgaver
i skjæringspunktet mellom fellesskap og utfoldelse, mellom
tradisjon og nyskaping, på et unikt vis.
Her er juryens begrunnelse for årets prisvinnere: Vi bestemte oss for i år å se til utlandet, når prisen skulle tildeles. Dette blant annet for å styrke Norges internasjonale relasjoner. Årets kulturlokomotiv tildeles i år 90-åringer blant oss, og kan også beskrives som en vennskapspris, eller prisen for de gode vennskap. De har alle hatt en rik karriere, og etter det vi kjenner til har de bemerket seg, med både samarbeid, utfoldelse og en utpreget faglig dypde i sine respektive fagkretser. Forhenværende president Jimmy Carter har særlig gjort seg gjeldende i sitt internasjonale fredsarbeid gjennom flere tiår. Poul Schluter er en tidligere dansk statsminister, som sørget for tidenes oppgang i dansk økonomi på 1980-tallet. Og Clint Eastwood trenger vel ingen nærmere presentasjon.
I en omskiftelig tid er det ekstra viktig med vennskapelighet og hjertevarme. Vi mener årets mottakere til de grader representerer dette, og derfor gir vi denne prisen til dem, i kameratslig ånd.
Gleden er på juryens side.
Denne hadde gått fullstendig i fletta på meg, som ung. Og jeg likte den svært godt – da jeg hørte den
Melodi: Jole Blon (Gary US Bonds)
Gjendiktning: André Hageseter
Du
min kjære, siddis-rosa
Du min darling!
Du, mitt
solskinn!
Kjære deg, din beundrer
Alt det eg seie, e nok
sant :)
Når
det kvelder, midt i skyggen
Så står eg, ved elvå
Når
eg hørre, din vene stemme
Eg smelte, gjømme kyss
Siddis-rosa,
la meg losa
deg gjøna, dette livet
For i våres, så sa
du:
At giftemål skolle bli
Dine
øyne, e diamanter
La meg sei det, siddis-rosa!
Ditt hår,
lukte dama
Eg vil alltids venta deg
Når
me reise bort, ifra byen
Så vende me alltids hjem
For ein
dag, så ska eg ta deg
Te et sted du ikkje har vært
Og
klokkene, de ringe!
Fra et fjell, over Gandsfjord
Fra våre
tjern, fra våre bekker
Når du ein dag blir brud!
Her kommer 20 av mine danske yndlingssanger.
Har mindre oversikt over dansk musikkliv, enn det svenske –
i tillegg til at Sverige ligger et hestehode foran i musikalsk kvalitet. Det
kan man ettertrykkelig slå fast. Listen er derfor ikke så raffinert, som vår søta
bror sin.
Kim Larsen har satt spor i mitt liv, og ruver også i den
danske folkesjel. At denne listen på 20 sanger, består av syv Kim Larsen sanger
er vel derfor til å leve med, og kanskje rett og rimelig.
Alle egennavnene som står til høyre, er navn som forbindes tettest
med sangen – gjerne fordi de er vokalister. I de aller fleste tilfeller i hvert
fall, er de også låtsnekkere.
Også denne gang avslutter jeg med en engelskspråklig, dansk
sang – den kommer jeg ikke forbi. Var begeistret over den, da den kom ut.
Enkelte sanger er pur glede, Andre sanger handler om mennesker som har det vondt. Det er viktig at sanger skildrer også det vanskelige folk strever med.
I likhet med den svenske best of-listen min, vil jeg gi denne spillelisten samme navn; Livsglede.
Spillelisten finnes: Her! (Lenke fjernet 31.12.2020)
God fornøyelse!
1, Kald det kærlighet Lars Lilholt
2. Er de greven fra Luxembourg Dorthe Kollo
3. Romeo og Julie Sebastian
4. Ten years after Lars
Lilholt
5. Under stjernene på himlen Tommy Seebach
6. Papirsklip Kim
Larsen
7. De smukke unge mennesker Kim
Larsen
8. Vi er dem Kim
Larsen
9. Hvad gør vi nu, lille du Kim
Larsen
10. Tante Olgas briller Kim
Larsen
11. Luft under vingene Kim
Larsen
12. This is my life Kim
Larsen
13. To mennesker på en strand John
Mogensen
14. Himmehunden Teddy
Edelmann
15. Tusind Stykker Anne
Linnet
16. Når lyset bryder frem Sebastian
17. Øde ø Rasmus
Seebach
18. I dag er landet vort Erik
Grip
19. For evigt Volbeat
20. Don`t know much about love Hanne Boel
Har så lenge jeg kan huske interessert meg for den såkalte kolonitiden. Det resulterte i denne artikkelen, som har ligget på PC-en en stund. Tar den fram nå. Tar utgangspunkt i en meget god gjennomgang av professor/ historiker Finn Fuglestad.
På
1820-tallet kom det et ras av kolonier, som vil melde seg ut av det spanske
koloniveldet. De brøt ut fra et Spania, som formelt ikke hadde vært samlet
lenger enn siden 1714. Dette er viktig å påpeke, siden det ikke var spanjoler
som erobret Amerika – men kastiljanere og folk fra Castilla (Midt-Spania og
området rundt Madrid). I teorien kom den sør amerikanske kontinent til å inneha
to separate kongedømmer; Det var Peru i
sør, og Nueva Espana (Ny-Spania) i nord. Her styrte visekonger på vegne av
Madrid, med den spanske kongen som felles overmakt. Disse to rikene omfattet praktisk
talt hele Sør-Amerika, utenom Brasil, som var portugisisk. Først etter Freden i
Westfalen i 1648 godtok spanjolene at andre hadde kolonier i Amerika. Ifølge
historiker Finn Fuglestad er det en overdreven framstilling i historiebøkene at
spanjolene underla seg de nye befolkningsgrupper av urinnvånere i Sør Amerika.
Blant annet var det omfattende debatt i Spania om hvilke rettigheter de nye
landsmenn hadde – selv om Fuglestad ikke skriver særlig utfyllende om utfallet
av denne diskusjonen. Jeg er nok mer kritisk til Fuglestads overdrevne positive
holdninger, selv om det er han som er professor. Kirkens menn holdt fast ved La
doctrina indigenista, som betydde at koloniseringen bare kunne godtas dersom
man samtidig spredte kristendommen. Indianerne ble vasaller, på lik linje med folk
i det uforenede Spania, og kan – ifølge Fuglestad – ikke betraktes som slaver.
Enkelte av kirkens menn påstod til og med at indianerne hadde renere hjerte enn
enkelte spanjoler, slik at man betraktet ikke nødvendigvis indianerne som annenrangs.
Min innsigelse er at kirkens menn ikke var en del av styresmaktenes politikk
eller politiske ledelse – selv om deres syn kan regnes som meningsinnspill. Jesuittene
forsøkte å etablere såkalte Gudsstater i nåværende Paraguay.Samtidig peker
Fuglestad på at man ikke skal legge for stor vekt på de lover som ble
utarbeidet i liberal og humanistisk ånd – det kunne være variasjon mellom liv og
lære. Det førte i hvert fall med seg en kulturkollisjon mellom indianere og kastiljianere
– og tilhørende spredning av sykdommer på tvers av befolkningsgrupper, i
tillegg til det visse underleggelsen av indianerne fra spansk side.
Den europeiske bakgrunn for oppdagelsen av Amerika
I perioden 1400 – 1600 nøyde europeerne seg med å opprette
fort, depot og stasjoner langs kystene, i de koloniene som ble underlagt. Det
var på et senere stadie man kan si at den såkalte storstilte siviliseringen av
indianerne fant sted. Portugal og Castilla – de to store kolonimakter – var
egentlig annenrangs stater i Europas periferi. De var relativt tilbakestående,
sammenliket med andre kapitalistiske og handelsorienterte stater – eksempelvis
de italienske bystatene Genova og Venezia. Sammen med Flandern var dette
nøkkelstater i det europeiske handelsnettverket. Det er ikkevanskelig å
forestille seg at Portugal spilte en sentral rolle i koloniseringen – i kraft
av sin beliggenhet. Castilla hadde skaffet seg solid oversjøisk erfaring ved
koloniseringen av Kanariøyene på 1480-tallet. Castilla forble imidlertid et innlandsrike,
og var mer opptatt av krig (imot muslimer i sør), enn de var av handel og
sjøfart. Hvordan kan vi på dette grunnlag hevde at Castilla spilte en sentral
rolle under de mange oppdagelsene? Den mest kjente sjøfareren var selvsagt Christoffer
Columbus. Han gjorde kastiljaner av seg, etter fødsel i Genova og
tjenestegjøring for Portugal. Castillas
involvering i Sør-Amerika var egentlig et resultat av
tilfeldigheter – det handlet om oppdagelsen av Amerika etter initiativ fra
Columbus. Det kom i en tid da det nærmet seg slutten på den iberiske
gjenerobring av den iberiske halvøya; Reconquista. Og etter at Granada
hadde falt (fra muslimsk til spansk herredømme), er det grunn for å tro at
utreisen til Columbus ikke var tilfeldig. Det er grunn for å tro at Dronning
Isabella og Kong Ferdinand lot seg rive med, og umiddelbart iverksatte Columbus
planer, skriver Fuglestad. Columbus var egentlig en handelsmann, og utgiftene
og inntektene av reisen skulle deles mellom han og oppdragsgiver (monarken).
Handelstasjonsmodellen
Columbus hadde i tankene Handelstasjonsmodellen. Dette
passet ikke de Vestindiske øyer, som var for primitive for en slik ordning – de
var for enkle. Derfor måtte det en kolonialisering til, det vil si omlegging av
de lokale produksjonsmåtene. Han hadde derfor problemer han ikke var i stand
til å takle, noe som ble Columbus bane. Men dette var velkjente problemer for
kastiljanerne, de hadde lang erfaring med erobring på den iberiske halvøya.
Først 27 år etter ankomst til de vestindiske øyer, erobret de fastlandet. De
vestindiske øyer fungerte som laboratorium for den framtidige kolonialiseringen
av kontinentet. Det var først her den kastiljanske politikken ble fordømt, og
det i krasse ordelag.
Encomienda-systemet
Encomienda-systemet gikk ut på at kastiljanerne fordelte
indianerne mellom seg. En ecomendero, overhodet for en ecomienda,
skulle beskytte sine undersåtter og la dem bli gode kristne. Til gjengjeld
skulle de utføre pliktarbeid. Jorda forble derimot i indianernes hender. I
virkeligheten dreide det seg om slaveri – skriver Fuglestad, som tidligere
nevnte at andre tilfeller ikke dreide seg om slaveri. Sammen med sykdommer var
det svært ødeleggende for det indianske samfunnet. Blant kritikere var det
blant annet kirkens menn. Encomienda-systemet ble heldigvis
gradvis avviklet, men ikke før erobringen av Mexico hadde startet. Det er
viktig å peke på to ting før man går videre; Den humanitære holdning gjaldt
ikke de svarte; De ble importert som varer fra Afrika, for å lette byrdene for
indianerne. Så vokste det fra en Leyenda negra, den svarte legende,
som vokste fram i Europa. Essensen i denne legende er at katiljanerne gikk fram
på en særdeles grusom og brutal måte. Alle ulykkene som rammet det indianske
samfunnene ble tilskrevet spanjolene.
Erobring og todeling av samfunnet
I 1519 ble Kong Carlos 1. valgt til konge av Castilla og
Aragon. Martin Luther brøt da definitivt med Roma og Paven. Og Herman Cortez
gikk i land på Mexico-kysten. Han grunnla Vera Cruz og satte kursen imot
aztekernes hovedtad; erobringen var i gang. Noen helt sentrale poenger er her
på sin plass. Kastiljanerne (heretter spanjolene) kom til et folkerikt
kontinent. Hvor mange som bodde her i 1519 vet ingen, men sannsynligvis et sted
mellom 40 og 90 millioner. Kulturelt og politisk utviste Amerika store
variasjoner. Nomadesamfunnene dominerte i nord og sør, og veldig mange sør amerikanere
tilhørte ikke en stat. Spanjolene innførte hesten, og hesten revolusjonerte
særlig nomadesamfunnene. Blant annet ble jakten mer effektiv, som gjorde at
flere sluttet med jordbruk – og flere nomader ble alt i alt jegere.
Hvordan var erobringen mulig?
Noen hundre spanjoler klarte å erobre hele Inka- og
azteker-riket, og man kan spørre seg hvordan dette var mulig? Spanjolene hadde
hester og ildvåpen, men Fuglestad underslår betydningen av dette, og mener de
heller var drevet av religiøse forestillinger. Jeg betviler at det var det
viktigste. Moctezuma 2 trodde nemlig at Cortez var en slags Gudekonge, og
erobringen for spanjolene ble lettere. Aztekerne var handlingslammet i møte med
spanjolene. Det er litt springende forklaringer hos Fuglestad, fordi han sier
at det kom til en militær konfrontasjon mellom spanjoler og aztekere. Kanskje
etter hvert? Det som da hadde skjedd, var at aztekerne var blitt rammet av
spanjolenes sykdommer – hvilket underbygger at det skjedde etter en viss tid.
Fuglestad underbygger dette, ved å skrive at kamper egentlig startet senere.
Demografisk, byråkratisk og religiøs erobring
Problemer av kanskje ikke erobring, men hvordan
klarte europeerne å beholde områder de okkuperte? Europeerne kunne nemlig
støtte seg til lokale allierte. Men i tilfellet Amerika var andre forhold vel
så viktige. Spanjolene angrep nemlig Sør Amerika med store befolkningsmengder,
som rask overgikk den ganske mye mindre indianerbefolkning. På midten av 1600-tallet,
omtrent midtveis i denne omtalte perioden, var samfunnene i Sør-Amerika blitt
vesens forskjellige fra tidligere. Jeg skal nå ta for meg noen viktige punkter
i denne omkalfatringen. Iløpet av det første århundret av spansk styre gikk den
lokale befolkningen vesentlig tilbake. I Mexico hadde 100 år med spansk styre
og Cortez ankomst i 1519 resultert til at over 9 av 10 mexicanere var
forsvunnet – og mer enn det. Og som Fuglestad skriver, var nok tallet 9 av 10 tilsvarende,
i snitt, for hele Sør-Amerika. Dette skyldtes i stor grad nye sykdommer som
europeerne og svarte tok med seg fra den gamle verden. Dommedagsprofetier hos
indianerne førte nok også til at fødselsraten sank. Tvangs- og pliktarbeid i
farlige gruver førte også med seg dødsulykker og dødsfall. Av total befolkning
utgjorde indianerne etter hvert under halvparten i det spanske Amerika, på
rundt 14 millioner. Vi vet i dag at de har en enda betydelige mindre andel, så
skjebnen har ikke vært hyggelig med indianerne.
Det nye todelte kolonisystemet
Man etablerte etter hvert en doktrine som sa at spanjoler og
indianere skulle leve adskilt fra hverandre. Derav doktrinen om de to
samfunnene; La Republica los indios og La republica de los Espanoles.
De indianerne ble ble plassert i det man kan kalle reservater. Reservater kan
defineres som et fredet område (Wikipedia/ reservat) – selv om de på langt nær
oppfattet området som alltid fredfullt. Innbyggerne i disse reservatene skulle
beskyttes fra europeerne. Jorda tilhørte indianerne kollektivt i reservatene,
og de slapp å betale tiende til kirken. De var også fritatt militærtjeneste. Og
de unnslapp inkvisisjonen. Men de var bare i teorien selvstyrte. For i praksis
var de underlagt kongelige embetsmenn; corregidores. På ett felt, det
språklige, ble den spanske innflytelsen minimal. Spansk, eller rettere sagt
kastiljansk, ble aldri indianernes språk.
Økonomisk stagnasjon
Store landområder ble etter hvert lagt øde. Dette skyldes
hovedsakelig to forhold; Innplassering av indianere i reservater og en drastisk
nedgang i indianerbefolkningen. Dette gjorde at enorme herregårder oppstod,
såkalte latifundias eller haciendas, fordi det fantes ledig jord.
I disse områdene var det stort sett kvegdrift. Det varierte noe hvorvidt
gårdene bestod av tvangsarbeid eller lønnet arbeidskraft. Godseierne omgav seg
med ekstravagant eller høyt forbruk. Dette oligarkiet fikk en stadig økende
kontroll med statsadministrasjonen, og framstod etterhvert som den dominerendepolitiske
gruppen i det spanske Amerika. Inntektene fra det spanske Amerika skrumpet inn
til så og si ingenting i løpet av 1600-tallet.
Bourbon-reformene på 1700-tallet
Bourbon-perioden kjennetegnes av at herskere forsøkte å
gjenerobre det spanske Amerika, og gjennomførte dyptgripende reformer på en
rekke felter. Den nådde sitt høydepunkt under Carlos 3/ Karl 3., 1759 – 1788.
Amerika framstod etter hvert som Spania siste skanse. Det gikk hovedsakelig ut
på å profesjonalisere statsadministrasjonen, utnevne kongetro yrkesbyråkrater
med fast gasje fra Spania.
Latin-Amerikas uavhengighet på 1800-tallet
Bourbon-politikken la grobunn for uavhengighetskampen
som senere fulgte. Frigjøringskampene i spansk Amerika har noe fundamentalt
tvetydig over seg. Noen støttet seg til opplysningstidens idealer om et fritt
folk, mens andre tilhørte overklassen – som ville ha løsrivelse. Resultatet var
at Latin-Amerika var et lett bytte for britisk imperalisme, skriver Fuglestad –
som nok henger sammen med at britene tjente overklassens interesser, samtidig
som de brakte med seg opplystningsideer.
Rystelsen: Spania 1807 – 1814
Mange land ble endret, som et resultat av revolusjons eller Napoleonskrigene.
Norge er et godt eksempel, også Latin Amerika – og Spania. Spania og Frankrike
hadde det til felles på 1700-tallet at de var styrt av eneveldige herskere. Spania
og Frankrike var allierte – og deres felles fiende var Storbritannia. Spania
blir Frankrikes vasall. Den spanske kongen Karl 4. (1788 – 1808) kunne ikke se
på at Ludvig 16. ble dømt til døden. Krig ble løsningen for å unngå at Ludvig
16. ble dømt til døden. Og et var en krig (1793 – 1795) som spanjolene var dømt
til å tape. Resultatet var at Spania ble Frankrikes lydige vasall. Man stod
overfor et valg; Enten alliere seg med England og gå til krig imot Frankrike,
eller å gå til krig imot England og risikere å miste koloniene. De tapte et
sjøslag mot England i Trafalgar 1805, og dermed ble sjøveien til Amerika
vanskelig å opprettholde. En fransk hær innvaderte Portugal, via Spania, i
1807. Barcelona var eksempelvis en by som ble okkupert i 1808. vi har kommet
til året 1808 – et skjebnesår i spansk historie
Fra fransk okkupasjon til indre strid
Den barbariske krige fortsatte. De britiske og spanske
styrkene kom etter hvert på offensiven. Franskmennene begynte å evakuere Madrid
i 1813, Josef var ingen tyrann, han forsøkte derimot å vinne spanjolenes
hjerter. Men Josef sin forsoningspolitikk ble sabotert av generalene. I
desember 1813 anerkjente Napoleon Ferdinand 7. som Spanias konge. I 1814 reiste
han over grensen til Spania. Han vendte tilbake til et krigsherjet land.
Avkoloniseringen av de spanske koloniene, 1813 – 1898
I 1813 blir Paraguay uavhengig. I 1816 erklærer Argentina
seg uavhengig Paraguay, som var en del av Argentina. I 1818 kom
uavhengighetserklæringen fra Chile. I 1819 kommer uavhengigheten fra statene
Colombia, Panama og Venezuela. I 1821, Den dominikanske republikk. Samt
Nicaragua, Honduras, Guatemala, El Salvador og costa Rica. Også Mexico oppnår
uavhengighet. Peru og Bolivia oppstår i 1824. I 1868 blir Cuba uavhengig – og
Filipinene i 1898.
- Bellman på stavangersk
Kvil deg, ved denne kilde
Så ska du få frokostgilde!
Rødvin og tulipaner
Og streif fra bekkasin
Lån meg dine flasker
For korgen overrasker
Og me i graset trasker
Med duft av nyslått blomstereng
Ditt middagsvin
Me holde fast i kruset
Og gleden min
Kvil deg, ved dette huset
Min kusine, valthorn, kim!
Valthornet gjør sine kim!
Prektigt, står de å vrinske
Hesten, med føll, så svinse
Oksen, med sin trinse
trekke lass, som aldri før
Hanen, på taget ljome
mens hønå står der klart og trone
Svalen, har nesten krone
Der hu flyr, og ingen blør
Løft, kjelen, hør!
La glød fra ilden varma!
Se kor du trør
Prektigt, står de å vrinske
Ein skatt, så øyet ser
Ein skatt, så øyet ser
Himmel! Du e taget!
Så vokte, inge plage
Med sidde, ein herlig lund
Ta imod ein frokoststund
Hørr vind! I graset bruse
Eg tar fram morgenkruset
Treet, det blafre, suse
I denne stille lund
Ta, Ulla, ta
I denne måltidsstunden
Ditt glass, så glad
Himmel, du e taget
Øve planter, tusen slag!
Øve planter, tusen slag!
Nymfen, se korr hu klatre!
Så herligt, ingen fatte:
Korr egget, og en oliven:
Kom fra, eller forsvant
Eg kvile, onna det blåe!
Send meg drikk, ifra bålet
Gje meg, litt ost fra eskå
Før mandelkagå går!
Litt kyllinglår
Ein vinge, fløy innte meg!
Den forsvant, ein plass, ett sted
Nymfen, se korr hu klatre
Så edel, for øynene
Så edel, for øynene
