Jimmy Carter går i alle tilfeller
inn i historien som en ærlig, redelig og idealistisk statsleder.
Han virket som amerikansk president i årene 1977 – 1981, for
Demokratene – og ble avløst av en av tidenes mest populære, men også omstridte
president, Ronald Reagan – og valgnederlaget var derfor tydelig mot
skuespilleren fra Hollywood, allerede før det viste seg å bli en det man kan
kalle vellykket president av Ronald Reagan. Viktigst var det at han kom inn i
en tid da tilliten til Washington var tynnslitt, og Carter gjenreiste tilliten.
Jimmy Carter (født 21. oktober 1924) satt sitt stempel på de fire årene i
regjeringskvartalet. Utvikling, menneskerettigheter og konfliktløsning har vært
en motor i Jimmy Carters indre, både før og etter han avgikk som president – og
regnes absolutt blant de aller mest innflytelsesrike presidenter etter endt
mandatperiode. Han er således en gallionsfigur over betydningsfull etterbruk av
en president. Ved Carter-senteret i sin hjemstat Georgia, nærmere bestemt byen
Atlanta, har Carters virke som diplomat hatt sitt arnested. Bondevik framholder
hans innsats for fattige og forfulgte over hele verden, med sitt
kompetanseapparat samlet på Carter-senteret. Noe av hans innsats er nok
motivert av sin kristne overbevisning, i følge Bondevik. Denne artikkelen skal
ta for seg i korte trekk Jimmy Carters liv fram til president-perioden.
Carters visjon
I kapittelet «To spørsmål,» i boka «Hvorfor ikke ditt
beste?» stiller Carter nettopp spørsmålet om ikke en stat kan være åpen, ærlig,
rettferdig og medfølende? (1977:9) Tragedien i Vietnam og skammen over
Watergate skaket en stolt nasjon, og Carter ble en bidragsyter som ville
gjenreise den amerikanske anstendigheten. Er den amerikanske nasjonen
representativ for det amerikanske folk, spør Carter leflende til velgerne – der
han selvsagt gir svar på dette retoriske spørsmålet selv: nei. Boka er ingen
rendyrket selvbiografi, men et slags festskrift, en visjonær pamflett over
hvilke vyer Carter har overfor nasjonen. Han vektlegger menneskers muligheter
til å utvikle sine evner og karaktertrekk, finne oppgaver og dyrke interesser
på en rekke områder: Selv var han blant annet kristen, sydstatsmann, politiker,
tidligere guvernør, planlegger, forretningsmann, sjøoffiser, kjernefysiker – og
en stor beundrer av Bob Dylan – som du finner andre referanser til på denne
bloggen. Carter siterer Søren Kirkegaard
(han leste han nøye), som en gang sa «Et hvert menneske er en unntakelse» - og
Carter legger til så riktig: Som amerikanere er vi stolte over en slik
individualitet og mangfoldighet. Selv kan jeg legge til at med en slik
innfallsvinkel, er det ikke rart at Carter er opptatt av menneskerettigheter.
Ideer kan være «lett å forklare, men hakket vanskeligere å virkeliggjøre.
Gjennomføringsevne – dvs. det som kalles praktisk ferdighet (kanskje inkludert
teoretisk ferdighet) i John Stuart Mills karakterideal – er derfor ikke alltid
så lett, men krever teknisk kunnskap, mot og åndskraft. Regjeringen kan være
uttrykk for de høyeste av menneskets idealer, sier Carter – og legger dermed
lista høyt for både egne og andre lands politikere. Det er kanskje ikke
anstendighet som alltid preger det politiske ordskiftet eller handlingsmønster.
Barndom på gårdsbruk
Carter sammenlikner barndommen på peanøttfarmen i de harde
depresjonsåra mer med antikken, framfor et moderne gårdsbruk. Det er forøvring
en lettvinthet å si peanøttfarm, men det var deres viktigste næringsvei. Han
skriver at teknologiske nyvinninger etter hvert har helt forandret hverdagen
til folk, også innenfor jordbruket (1977:13). Barndomshjemmet var kaldt om
vinteren, men svalt om sommeren. Varmen kom fra to kaminer og vedovn på
kjøkkenet, og i årevis hadde de utedo i bakgården. Om vinteren pleide vannet å
fryse i rørene, og skulle de ha seg varmt badevann måtte vannet varmes opp på
kjøkkenet. Det var i det hele tatt ganske spartanske forhold Jimmy Carter
vokste opp under. Stedet var Plains, med et stabilt innbyggertall på rundt 550
(Carter 1976:20 og 35). Byen preges av skyggekastende eiketrær - i 1976 bestod
hovedgaten av høye teglsteinhus, som formelig ropte etter byfornyelse. Ellers var byen preget av hvite småborgerlige bopeler, som husverter og -vertinner stelte pent med. Jernbanesignalet er
gjenklistret med banner, og påskriften «stem på Jimmy Carter.» De fleste
kjentfolk i denne byen bærer navnet Carter, og de er i slekt. Byen var
annerledes da Jimmy var barn, tross fattigdom var det en innholdsrik og givende
tid. Min barndom var fri for vonde opplevelser (Howard og Slosser 1976:24).
Carters lekekamerater var svarte (det var dem han arbeidet med på markene,
ifølge Carter 1976:19), og skolekameratene hvite (Howard og Slosser 1976:24).
Allerede før skolealder var Jimmy nødt til å jobbe, å fjerne skadedyrinsekter
fra planter (Howard og Slosser 1976:24; Carter 1976:30) – en jobb Jimmy Carter
syntes var svært slitsom (Carter 1976:30). Enkelte peker på faren, som den som
stimulerte mest Jimmys menneskelige utvikling – men jeg er sannelig ikke sikker.
Jimmy Carter satte i hvert fall sin far ekstremt høyt, han var streng – Jimmy
omtalte han som «sir» (Howard og Slosser 1976:27), noe som nok ble godtatt av
den konservative faren. Kanskje var omtalen som «sir» noe fryktdrevet? Fram til
han var 15 år husker Jimmy at han ble pisket seks ganger, av sin far (Carter
1976:17) – som var en alvorlig og disiplinært mann. Slik var gjerne oppdragelse på den tiden? Faren Earl var bonde og forretningsmann –
og utviklet etter hvert interesse for det meste i lokalsamfunnet (Carter
1976:14). Jimmy husket da elektrisiteten kom i nabolaget, som blant annet førte
til at faren kunne klippe dyrene langt lettere enn tidligere (Carter 1976:16). På
søndagsskolen var han ivrig, og som elleveåring kjørte han sammen med moren
rundt og plukket opp barn som hadde lang vei (Howard og Slosser 1976:90) Han
fikk angivelig tidlig evnen til å jobbe hardt og lenge (Howard og Slosser
1976:25). Bare gjennom stayer-evne kan man utrette mirakler.
Barnlige og
ungdommelige karaktertrekk
Han hadde stor dybde og redelighet. Tidlig viste han sterk
personlighet, som folk åpnet seg for. Han var den første i familien som fullførte
high-school (hvor han hadde en glimrende eksamen), og at han begynte på college
var et stort steg for familien (Howard og Slosser 1976: 28). Det stemmer
imidlertid ikke med opplysningene som Carter selv gir i boka «hvorfor ikke ditt
beste?» - der referer han til at faren gikk ut tiende klasse, før 1. verdenskrig
(Carter 1976:18). Uansett hadde Jimmy Carter mest skolegang i familien. Det
stod mellom yrkesmilitær eller et liv i offentlighetens tjeneste, og han valgte
det siste (Howard og Slosser 1976:26-27). Han angret ikke på sin militære
karriere, da fikk han reist mye, og han studerte det meste imens – til og med drama.
Jimmy Carter peker på to kvinner som har betydd enormt mye for han, det er
rektoren på skolen i Plains («Miz Julia») – og hans mor. Jimmy Carter henviser til Julia, for å ha inspirert han til kulturell interesse utover
hva som kreves i skolen (Carter 1976:33). Allerede som 12-åring ble han bedt om
å lese «Krig og fred» av Leo Tolstoj på 1400 sider, av frøken (Carter 1976:33).
Det er åpenbart ingen cowboy-bok. - Det
er mor jeg har arvet lesingen fra, har Carter sagt, og moren lot han lese det
han ville, og som for øvrig langt derifra hadde like sterk kristentro som
Jimmy. - Hun leser til alle døgnets
tider, mens far klarer seg med dagens avis, har Jimmy Carter uttalt. Han liknet
således en del på moren; så langt tilbake Jimmy Carter kan huske så ønsket han
seg bøker til bursdagen (Carter 1976: 32). Og moren har helt sikkert inspirert
sønnen til fredsarbeid; som 68 år gammel sykepleierske reiste hun til India som
hjelpearbeider (Howard og Slosser 1976:29). Det hendte ikke sjeldent at hun
ikke fikk betaling som sykepleier. Av ideologisk orientering var hun liberal
– selv om de ikke diskuterte den slags særlig nøye i familien (Carter 1976:18).
Som 11-åring (1935) døpte han seg, etter å ha offentlig bekjent troen på Jesus
(Howard og Slosser 1976:33). Andre trakk generelt hans bakgrunn i tvil, og
karakteriserte han som en provinsiell bondetamp (Howard og Slosser 1976:35).
Militærkarriere
Allerede før han startet grunnskolen ønsket han seg en militær
løpebane (Carter 1976:43). I 1942 ble han innkalt til militæret, og arbeidet
ved skolen var preget av konkurranse og hardt arbeid – hurtighet og nøyaktighet
var etterstrevbart. Man kombinerte
praktisk erfaring og teoretisk kunnskap (Carter 1976:47). Carter brukte tiden
på skolen til å supplere den faglige militære fordypning, med annen form for
lærdom. Blant annet var han interessert i filosofi, kunst, musikk (klassisk) og
litteratur (Carter 1976:48). Det gjaldt å gjenkjenne silhuetter, slik at
fiendtlige skip kunne gjenkjennes omgående (Carter 1976:48). Basene deres lå i
Det karibiske hav. Carter forteller om en nærmest havarert flåte etter 2.
verdenskrig (Carter 1976:52). I 1948 bar det til Connecticut, og en seks
måneder lang utdannelse som offiser. Han var den eneste der som støttet Trumans
kandidatur (1976:53), blant de mange som sikkert svermet rundt republikanske
presidentkandidater. Omsider ble han
utnevnt som overordnet offiser på skipet Sea
Wolf, der han blant annet underviste i matematikk, fysikk og reaktorteori
(Carter 1976:59-60). Carter ser tilbake
på livet i Forsvaret som en givende tid, og ellers god lønn og pensjonsvilkår.
Men han ønsket seg på sikt mer varierte oppgaver, og vendte tilbake til den
lille gården, kirken og hovedgaten i Plains – for en periode. Du har bare ett
liv. Han søkte avskjed i marinen vinteren 1953 (Carter 1976:70) – 29 år gammel.
Livet i en amerikansk
småby på 1950- og 1960-tallet
Da julehøytiden nærmet seg i ett eller annet år etter krigen
(boken er noe utydelig her) spurte han sin framtidige kone Rosalynn om de
skulle gifte seg, og fikk svaret nei. Litt senere fikk han ja, og de giftet seg
om sommeren. Deres eldste av tre barn ble født i 1947, og skulle nå begynne på
skolen. Den neste var tre år gammel, i tillegg hadde de et lite spedbarn.
Navnene på disse er ikke her viktige. Sammen med moren åpnet de en liten
forretning, 1954. Og i 1954 kom den føderale loven om raseintegrering i
offentlige skoler (Carter 1976:71). Faren var død av kreft, og det ble nå en
oppgave for Jimmy Carter å skjøtte gården også. I delstaten var det stor
misnøye ved de nye borgerrettighetslovene, og hvite borgerråd ble dannet – av
ofte tidligere politikere som satte alle kluter inn på å få stoppet
integreringsarbeidet (Carter 1976:71). I metodist- og baptistkirker var det
konfrontasjoner for åpen scene (Carter 1976:73). Da Carter etter hvert tok motet til seg, og
kastet seg inn i politikken, var kona Rosalynn alltid støttende. Og som
«førstedame» har sosialpolitikk, sykehus og mentalhelse vært en av hennes
kjepphester (Carter 1976:77).
Motgang og skuffelser
– og suksessfull ryddegutt
Som 38-åring ble han valgt inn i Georgias senat – og
Sørstatspolitikk var ikke som politikk ellers. Om framgang i denne perioden
sier Carter følgende: - Jeg begynte å oppdage at framgangen gav meg ingen
glede. Når jeg ikke fikk det til, ble jeg bitter, forvirret og fortvilet. Jeg
manglet noe i mitt liv, et høyere mål. Dette førte til at troen, kristendommen,
ble revitalisert. Etter en stund i delstatspolitikken ble han valgt som
guvernør; den 76., i 1971 (Howard og Slosser 1976). I Georgia hadde Demokratene
fram til dette tidspunkt hatt flertallet i over 100 år – og regnes derfor for
en utpreget demokratisk stat (Carter 1976:105). Selv katolske John F. Kennedy
klarte å vinne den sterkt protestantiske delstaten. I 1964 brøt tradisjonen, og
den ideologisk sterke republikaneren Callaway ble valgt inn, første
republikaner (siden borgerkrigen). Da Callaway stilte opp i guvernørvalget,
regnet mange Demokrater som løpet kjørt (Carter 1976:108). Den ukjente Carter
ble av mange omtalt som «Jimmy, hvem?» På tross av dette kjørte «Jimmy, hvem?»
valgkamp om å bli Demokratenes guvernør, mot selveste Callaway.» Ved
guvrnørvalget 1970 var Demokratenes favorittkandidat (tippet av forståsegpåere) sittende guvernør Sanders. «Alle» rådet at Jimmy Carter skulle trekke seg
(Carter 1976:112). Hans valgkampsak var skole og utslettelse av
analfabetismen. Han konstaterte at
rasediskriminering endelig var et passert stadiet, på tvers av ideologiske
skiller – hvilket kanskje var et forsøk på en selvoppfyllende profeti?
«Ingen som er fattig, ingen som er handikappet eller farget
skal fratas retten til utdannelse, arbeid eller likhet for loven.»
Jimmy
Carter
Da han stilte som valg til guvernør, sa han at drivkraften
var å rydde opp i den røre som sittende guvernør hadde skapt (Howard og Slosser
1976:51). Blant annet karakteriserte han det som latterlig at delstaten ble
styrt av over 300 råd og styrer (Howard og Slosser 1976:51) – noe som nok er å
kaste glør i ansiktet på dagens utvalgsvelde i Stavanger-distriktet. Kombinasjonen
av Carters utålmodighet og trege tjenestemenn, skapte noe konflikt i styret av
delstaten (Howard og Slosser 1976:52). Blant annet kan noe av bruduljene
tilskrives lave lønninger til tjenestemenn i delstaten (Howard og Slosser
1976:53), noe som kan ha gått ut over både rekruttering av gode folk og
tilstedeværende motivasjon. Andre mener det var behjelpelige venner som bidrog
til at Carter fikk utrettet såpass mye som han gjorde, fordi de trådte støttene
til. Sosialpolitikken ble samordnet i et
eget departement – som tidligere hadde vært spredt over et dusin enheter
(Howard og Slosser 1976:54). Carter forteller at administrasjonsutgiftene ble
beskåret med femti prosent som følge av reorganiseringen, ved å flytte
personalet bort fra skjemavelde (Howard og Slosser 1976:54). Han hadde også en
dynamisk helsepolitikk, der mentale institusjoner ble utbygd, og hjem for
vanskeligstilte (Howard og Slosser 1976:55).Hans motstander i valgkampen var som sagt guvernør Sanders, som med
ryggmargen full av Hubert Humphreys liberalisme, ble framstilt som en kostbar
mann for Washington (Howard og Slosser 1976: 57). (Hubert Humphrey var visepresident under
Lyndon G. Johnson, som var kjent for velferdsprogrammet «The great society»).
Velgertilfanget til Carter kom blant de konservative – mens det var få svarte
som stemte på han, ifølge Howard og Slosser – på tross av at han var tydelig
kritisk til rasediskriminering. Kanskje hang dette sammen med motkandidaten noe
mer ekspansive sosiale ordninger, og medkandidaters uttrykte rasebekjempelse –
som fanesak? Carter vant likevel ved et
valgskred. Carter var ikke til å misforstå, han hadde blant annet bilde av
frihetsforkjempere som Martin Luther King Jr. på sitt kontor. Og redeligheten
trakk ingen i tvil – han ble kalt «den ubestikkelige,» i delstaten som hadde
fostret mange mer eller mindre tvilsomme politikere. Han hadde, sammenliknet med
andre Georgia-politikere, få bombastiske uttalelser eller merkelige holdninger
i rasespørsmålet (Howard og Slosser 1976:68).
«Jeg trives
rett og slett med innviklede saker»
Jimmy
Carter
«Ingen bånd til det
nåværende styret»
Over tid hadde tanken på president-embetet modnet hos Carter,
og som han snakket med nærstående sammen med allerede i 1971 – 5 år før
inntredelsen (Howard og Slosser 1976:60-61). Han mente han hadde Gud på sin
side, i saken (Howard og Slosser 1976:63 og 65). Hans mandatperiode gikk ut i
1974, og han var klar for nye oppgaver. Hans sjarm og personlighet kunne bidra
til å nå helt til topps (Joward og Slosser 1976:66). I åtte måneder før han ble
valgt som Demokratenes kandidat, reiste han rundt, og snakket om at Amerikas
administrasjon trengte moralsk fornyelse (Howard og Slosser (1976:78). Statsmaktens
ære er kommet i vannry, var gjennomgangstonen til Carter (Howard og Slosser
1976:78). Han snakket om forenkling av skjemavelde, slik at eksempelvis
sosialarbeidere kunne jobbe med de oppgaver de egentlig var satt til å gjøre
(Howard og Slosser 1976:79). Han snakket også om at midlertidig arbeidsledige
måtte kommer raskt i jobb igjen (1976:79-80). Og han snakket varmt om
muligheten eneforsørgende kvinner hadde til å ta seg deltidsjobb, mens ungene
var på skolen (Howard og Slosser 1976:80). Han ville at den føderale
regjeringen, ikke delstatene, skulle finansiere skolevesenet – for å sikre et
mest mulig likt tilbud (Howard og Slosser 1976:80). Han ville redusere antall
aborter gjennom familierådgiving (Howard og Slosser 1976:81). Hans snakket om
et forsvar på omtrent samme størrelse som det hadde vært, men at pengene som
ble overført kunne bemidle et langt sterkere forsvar – blant annet pekte han på
for mange generaler og admiraler (Howard og Slosser 1976:84). Og i
utenrikspolitikken sa han at han kom til å bli tydeligere i Israel-spørsmålet,
der han oppfordret til fred og fordragelighet mellom Israel og arabere (Howard
og Slosser 1976:85). Han trykket så mange håndflater i valgkampen for å
forsikre seg om at han holdt løftene – en dag tok han til og med tak i en
utstillingsfigur (Howard og Slosser 1976:117). Da var det en bedre egenskap å
kunne svare på spansk, dersom situasjonen krevde det (Howard og Slosser
1976:118).
«Trust me»
Noen beskriver Carters fremste karakteregenskaper som
målbevissthet og standhaftighet (Howard og Slosser 1976:9). Da han var i ferd
med å sluttføre valgkampen om presidentkandidat-vervet for Demokratene, trodde
eksperter at han ikke ville bli Demokratenes presidentkandidat – men at han
gjerne kunne være i stand til å vinne en popularitetskonkurranse. En ærlig
politiker går ikke an, sies det gjerne fra en kynisk presse, som ser på den
slags som en urimelighet, men Carter formante at han var ærlig – og velgerne
synes Carter var tillitsvekkende (Howard og Slosser 1976:13). I valgkampen for
Demokratene var han ved de åtte første primærvalgene nokså ullen, det
gjennomgående svaret han kunne gi var «stol på Jimmy Carter» - så ville det nok
ordne seg, når han inntok stolsetet i det ovale rom. Han klarte å overbevise
velgerne om at manglende kjennskap til styringskretsen i Washington var en
fordel, han hadde nemlig ingen interessebindinger. Men så var også året 1976 et
år for politikerforakt overfor menn på Capitol Hill, og senere har det vist seg
at «å tale Washington midt i mot» er blitt sett på som en fordel for en
vordende president. «Jeg vil snu opp-ned på forvaltningen,» sa Jimmy Carter –
som ville røske i ukultur ved rota. Han avviste å svare på spørsmål av typen
«er du liberal, moderat eller konservativ?» Kanskje kunne han likevel gi et
enkelt svar? Ja, alt det. Ser man på offentlige uttalelser kunne man gjerne
peke på at han var liberal i rasespørsmål, moderat og konservativ i
sosialpolitikk, og klart konservativ i kriminalitets-spørsmål. Blant annet
hudflettet han motstandere av borgerrettighetslovene som kom på 1950- og
60-tallet, der framstående jurister og politikere ville opprettholde
raseskillet (Carter 1976:42). Forsvarspolitikken var et av Carters
spesialområder, og Carter insisterte på at amerikanerne kunne få mer for
pengene i forhold til de midler som ble brukt på området. I det hele tatt var
offentlig sløseri en stor del av hans drivkraft til å bli USAs president,
ifølge kona. Han lovet bedre sosialhjelp for eldre, syke og fattige, og ville
fjerne de tiggeraktige matkupongene som Hubert Humphrey lovpriste. Han tilbydde
velgerne ærlighet og kristne prinsipper for styret, svært få konkrete
valgløfter (Howard og Slosser 1976:15). Folk slo ring rundt hans moral og
karakterstyrke.
«Det faktum at en politiker har dyp religiøs overbevisning,
behøver ikke bety at alt han gjør er rett, eller at Gud har utstett han til en
ledende stilling»
Jimmy Carter
Mirakelmannen
Han fikk særlig de evangeliske kristne på sin side (Howard
og Slosser 1976:18). Religion var alltid viktigste ingrediens i hans taler
(Howard og Slosser 1976:19) – og markerte med dette kanskje starten på at tro
ble sett på som en fordel i amerikansk politikk? Tidligere hadde det nemlig
vært ansett for å være det motsatte. Carter leste mye, mellom tre til fire
bøker i uken, foruten Bibelen som alltid var tilbakevennende (Howard og Slosser
1976:19). Det er uvisst om Carter med de påfølgende ordene var naiv og
godtroende, men han hadde i alle tilfeller en mulighet til å utvikle et sunt
menneskesinn:
«Jeg vokste opp i en
beskyttet verden, jeg kan ikke huske det var en eneste skurk i min
barndom»
Jimmy
Carter
Selv hadde Jimmy Carter Harry S. Truman som
president-forbilde, fordi han stod for sannhet og ærlighet, men John F. Kennedy
var den mest inspirerende. Han mente også Lyndon B. Johnsons innsats for
fattige, og evnen til å lirke i gjennom lovforslag i Kongressen var
forbilledlig. Og Winston Churchill – den største lederen i vår tid (Howard og
Slosser 1976:119). Carter må åpenbart ha inspirert Kjell Magne Bondevik, blant
annet et åpent styre – noe som var kjennemerket til sentrumsregjeringen. I dag
har Jimmy Carter 92-år på baken, og har noe skrantende helse. Hans
presidentperiode og omfattende arbeid som fredsmekler får kanskje sin
gjennomgang ved en annen anledning?
Kilder:
-
Carter, Jimmy (1976): Hvorfor ikke ditt beste.
Stabekk: Norsk litteraturselskap.
-
Norton, Howard og Slosser, Bob (1976): Jimmy
Carter – hans vei mot toppen. Bergen: Giertsen AS.
