Hva er Magna Carta?

Helt fra Vilhelm Erobreren sine dager var engelskmennene vant med konger som styrte med jernhånd (Estlander 1975:44).  Magna Carta var et lovverk til beskyttelse for det engelske folk, som kongen heretter måtte rette seg etter (Estlander 1975:45). Magna Carta («det store brev») er et dokument på 63 paragrafer. Dette var et resultat av fredsforhandlinger i England, 1215 e. kr. Allerede på 1200-tallet ble det betraktet som en slags grunnlov, rettigheter som undersåtter hadde overfor kongen (Bagge 1984:262).Den slo fast at ingen engelskmann kunne fengsles eller miste liv og eiendom uten lov og dom (Estlander 1975:45). Motvillig undertegnet Kong Johan uten land dokumentet, og mente samtidig at «alle ville gjøre seg til konger over meg» - og forsøkte like etterpå å få dokumentet opphevet(Estlander 1975:45). Dokumentet ble trukket fram ved anledninger da kongemakten hadde en tendens til å bli for sterk, blant annet kampen mellom kongen og parlamentet på 1600-tallet (Bagge 1984:262). Man har betraktet år 1215 og vedtaket om Magna Carta som gjennombruddet for det engelske demokrati. Betydningen av dokumentet kan kanskje synes vanskelig for enkelte, fordi det består av detaljbestemmelser av rettsvesenet og forholdet mellom kongen og hans vasaller – hovedsakelig på det økonomiske området (Bagge 1984:262). Det  ble gitt retningslinjer for at kongen kun i bestemte situasjoner kunne kreve økonomisk bistand fra sine vasaller, og den berømte paragraf 39 sa at man bare kunne fengsles etter dom (Bagge 1984:262). Borgerskapet i byene og mindre jordeiere fikk muligheten til å sende representanter til parlamentet (Estlander 1975:46) Ser man dokumentet i lys av andre tilsvarende dokumenter, er det noen spesielle trekk: Man aksepterer en sterk statsmakt, og ønsker ikke å svekke den kongelige rettshåndhevelse, men de ønsker en rettshåndhevelse i tråd med den vanlige manns interesser (Bagge 1984:263). For det andre, selv om mange av paragrafene er utformet for høyadelen, har den betydning og gyldighet også overfor menigmann, den frie befolkning (Bagge 1984:263). Men det overordnede prinsippet er at undersåttene er underlagt kongemakten (Bagge 1984:264). Ved bruk av moderne terminologi er det skillet mellom offentlig-privat som blir trukket opp med Magna Carta (Bagge 1984:265) – uten at Bagge helt forklarer hvorfor. Men det er grunn til å tro at det er fordi Magna Carta satte en stopper for kongemaktens altomfattende virkeområde.  

Kilder:

·        Bagge, Sverre (1984): «Høymiddelalderen» Oslo: Cappelen.

·        Estlander, Bernhard (1975): «Fra sagn og saga 2 – glimt fra historien i tiden 1000 – 1600»  

             Oslo: Cappelen. 

Den moderne økonomiens far

Adam Smith - verdens fremste økonom - har satt spor etter seg, mer enn det rent økonomiske feltet. 

Man kan kanskje dele Smiths tilhengere i to: Den ene halvdelen applauderer han som en drivende dyktig økonomisk tenker. Den andre halvdelen framholder hans etiske dybde, når de samtidig verdsetter hans økonomiske tanker. Adam Smith kan ikke tas til inntekt for et umoralsk profittjag. Han var en skotsk moralfilosof og en foregangsmann for opplysningstiden - og var en pionér som økonomisk tenker. Han er mest kjent for to klassiske verker: The Theory of Moral Sentiments (1759), og Wealth of Nations (1776). Sistnevnte verk er regnet for den første økonomiske lærebok.

Seminarer, forelesinger og kongress-paper
Smith studerte sosial-filosofi ved Universitetet i Glasgow, og Oxford. Etter å ha gitt en rekke forelesinger ved universitetet  i Edinburgh, ble han invitert til å jobbe sammen med David Hume ("all kunnskap bygger på erfaring, sa Hume.  Men har Hume erfart all kunnskap?"). Smith fikk et professorat i Glasgow, der han underviste i moral-filosofi, og det var under denne perioden han skrev sitt største store verk, tittel gjengitt ovenfor. Han reiste rundt i Europa, og traff ledende intelektuelle i datiden.

Etterlot seg behørig bagasje
Smith la fundamentet til den frie markedsøkonomien. Han vektla at den rasjonelle egeninteresse og konkurranse kan lede til økonomisk velstandsvekst. Smith var kontroversiell i sin samtid, og ble ofte satirisk omhandlet av datidens torryer eller konservative, i den moraliserende tradisjonen til William Hogarth eller Jonathan Swift (forfatteren bak bøker som "Gullivers reise"). I 2005 ble "Wealth of Nations" kåret til Skottlands beste bok (kanskje ikke uventet, ut i fra skottenes noe gjerrige sinnelag, ifølge myten). Det sies at tidligere statsminister Margareth Thatcher hadde en utgave av boka i håndvesken.

Litt slektstre
Smith var født i Kirkcaldy i Skotland. Faren var merittert, han hadde alskens høyere stillinger - det virker som om folks høye tillitt til mannen gjorde at man kastet allslags titler etter Mr. Smith. Han giftet seg i 1720 med Margaret Douglas. Adam var nært knyttet til sin mor, som nok stimulerte hans interesse for skolegang. På skolen lærte han seg latin, matematikk, historie og skriving.

Universitetskritikk
Smith gikk inn i universitet i Glasgow når han var fjorten (!), og studerte moral-filosofi under Francis Hutcheson. Smith utviklet en pasjon for selvråderett, fornuft og ytringsfrihet. Smith syntes undervisningen i Glasgow var langt mer stimulerende enn hva den var i Oxford - der Adam Smith mente at man hadde fjernet seg fra sitt oppdrag om å lære fra seg. Han fortalte også senere at boka han en dag leste av David Hume, ble konfiskert ved universitetet i Oxford (Kanskje var det her idéen om "den usynlige hånd" stammet fra?) Men Smith satt ofte i biblioteket i Oxford, og leste utdrag fra de mange bøkene de hadde der. Senere skrev han utfyllende om den manglende intelektuelle aktiviteten ved engelske universiteter, kontra skotske.

Personlighet og overbevisninger
Det er ikke mye som er kjent omkring Smiths personlige oppfatninger, utover det som står i hans akademiske artikler. Hans personlige notater ble ødelagt etter hans død, etter eget ønske. Han ble aldri gift, men forble nært moren hele livet. Hun døde seks år før Smith. Smith beskrives som en humoristisk anlagt person. Kjent var han for å snakke med seg selv. Han hadde ikke så høye tanker om sin egen fysikk, derfor satt han aldri portrettmodell - slik storheter gjerne gjorde før i tiden. Bildene som er tegnet av han er derfor tegnet etter malernes hukommelse. Det er hefitig diskutert hans religiøse overbevisninger. Han berører aldri Gud direkte i sine utlegninger, men skriver om "universets store far," noe som kanskje gir grunn til å kalle han agnostiker. Men hans nære venn David Hume var ateist.

The Theory of Moral Sentiments
I 1759 publiserte han sitt første verk, The theory of Moral Sentiments. Han gjorde stadige revisjoner av boken, fram til sin død. Selv om forståsegpåere framholder "Wealth of Nations" som hans beste verk, pekte Smith selv på førstnevnte. Smith kritiserte tenkere i hans egen tid, og vektla at sosial bevissthet ville vokse fram med relasjonsbygging. Gleden ved at det går andre vel, er et uutslettelig trekk ved menneskenaturen, ifølge Smith. Det er derfor ikke egoisme som er særtrekket ved menneskenaturen. Likevel går det an å argumentere for at nok neppe alle mennesker er bygget for hverandre, mener jeg. Feilen kan være at med for tett integrering kan man "gå hverandre på nervene," et perspektiv som nok kanskje også Smith vil være enig i. Mange har kanskje lett for å bli uten selvkritikk der integrasjonen er for tett, slik at man blir likegyldig den andre. Og for de som gjerne er tilbøyelige til sjalusi og misunnelse, kan dette være svært så gjeldende. Men: Smiths poeng er at dette er ikke i ens egeninteresse. Neivel, men historien har gang på gang vist at enkelte mennesker på dette punkt ikke klarer å handle rasjonelt. Smith var kanskje litt vel optimistisk? Han medgir imidlertid at lovløshet og voldelig konflikt kan oppstå, men det er ikke det som preger menneskenaturens "sosiale orden." Det er heller unntaket som bekrefter regelen, og Smith skriver normativt.

Motstridelse eller komplimentære arbeider? 
Det vil aldri stå samme ting i to ulike bøker. Flere har imidlertid kritisert de to verkene til Smith for å være motstridende. "The Theory of Moral Sentiments" vektlegger sympati for andre, mens  "The Wealth of Nations" fokuserer på egeninteressen. Men jaggu har ikke folk de senere år kommet fram til at det ikke eksisterer noen motsetning. Man har vektlagt at de to perspektivene avhenger av situasjonen, mener enkelte. Til det kan man svare på mange måter: Hvis man elsker den neste, som deg selv, vil ikke noe motsetning oppstå - man må søke såkalte vinn-vinn-situasjoner. Dessuten er det ikke i folks egeninteresse å opptre usympatisk. Man kan selvsagt utnytte den andres uvitenhet, men det vil neppe være i egeninteressen til den personen som har handlet slemt når dette kommer for dagen, eller det vil forkrøple sinnet  - og kanskje det blir oppdaget hos nestemann. I et moderne samfunn er det grunn til å legge til at lover og regler er utformet for å regulere dette, og gjøre folk bevisst hva som er god atferd, hva man bør kunne forvente av andre. I den såkalte moderne tidsalder har derfor Smith fortsatt mye for seg.

The Wealth of Nations
Interessant nok er det uenigheter mellom skoleretninger om hvilke begreper fra Adam Smith som er det viktigste. Uenigheten går mellom klassiske og neoklassiske økonomer. Neoklassisistene vektlegger den usynlige hånd (markedet regulerer seg selv), mens klassistene vektlegger den gjesidige avhengighet, slik jeg forstår debatten. Men dette må kvalitetssikres av den ivrige leser. For det første er jo begrepet "gjensidig avhengighet" langt mer åpenbart moralsk, enn "den usynlige hånd" - som kan forveksles med den sterkestes rett, som man skal ha et noe alternativt moralsyn for å forfekte, hvis man ikke samtidig mener at "sterk" innebefatter et solid moralsyn. I et perfekt samfunn, der man utopisk nok utruster alle med samme moralsyn i utgangspunktet, vil den usynlige hånd imidlertid være formålstjenelig, siden da umoral skaper svakhet. Og - et moralsk menneske mener jeg i utgangspunktet er sterkt, selv om nok samfunnet nok neppe kan omtales som perfekt - slik at vi idag allerede har en viss, om enn ikke gjennomsiktelig, utvelgelse av gode mennesker. På den andre siden kan også "gjensidig avhengighet" føre til kompaniskap med svært umoralske mennesker, slik at her er det ikke gitt. Men i et samfunn av utallige individer står man fritt til å velge hvem man kan samarbeide med, selv om kommunikasjonsmetoder begrenser dette noe. Det er derfor langt lettere regulere dette selv, ut ifra moralsyn, og derfor appelerer kanskje naturlig nok de klassistiske tilhengerne til meg mer, enn de neoklassisistiske. Selv om vi igjen kan argumentere for at også de moralsk svake menneskene nok finner hverandre de også - dessverre.  

Kritikk av Adam Smith
Alfred Marshall kritiserte Smiths definisjon av økonomi - på flere punkter. Han framholdt at mennesker var vel så viktig som penger, tjenester er like viktig som varer. Dette bygger på at det ikke er en bestemt type verdiskaping som er bedre enn andre, men det blir for omfattende til å drøfte videre her. Og Nobelpris-vinner i økonomi, Joseph E. Stiglitz, har sagt: Grunnen til at den usynlige hånd ofte ikke virker er fordi den ikke er der. Men dette har jeg allerede vært inne på :)

Ideárv
For ettertiden er det først og fremst hans liberalistiske idéer som forbindes med Smiths navn, men dette er også en sannhet med modifikasjoner. Sosial harmoni må ses på sentralt hos Adam Smith, som neimen ikke alltid vektlegges blant de drevne liberalister. Det er grunn til å hevde at Smith forfektet sosial harmoni, når det skrives "Arbeidsdeling er en viktig årsak til samfunnsmessig velferd" (Malnes og Midgaard 1993:178). Dette tilsier ikke immobilitet, men at mennesker har bestemte funksjoner å  fylle i samfunnsmaskineriet - hvilket kan skape en tilfredshet hos den enkelte også. Dette betyr heller ikke at posisjoner kan rullere, slik at de beste til enhver tid fyller de riktige posisjoner. Smith mener også at staten må ivareta det som ikke kan fikses ved den "usynlige hånd" - eksempel samfunnets sikkerhet (Malnes og Midgaard 1993:1973). Noen lettvekterstat var kanskje ikke i Smiths tanker, men kanskje noe imot en nattvekterstat? Han medgir også at forbrytelser skjer i samfunnet på grunn av økonomisk skjevfordeling, og henviser igjen til at "den usynlige hånd" - abstrakt forstått - ikke alltid fungerer. Men riktignok advarte Smith mot ineffektivitet - såvel offentlig som privat - og kan ikke tas til inntekt for noe storslagent byråkrati. Han advarer også, ifølge Malnes og Midgaard, om at åndelig forringelse vil komme i kjølvannet av et samfunn med ufortrødent pengejag. Han mener menneskets karakteregenskaper er det beste bolverk mot både åndsnød og et utrygt samfunn.

Anders Fogh Rasmussen - en moderne skandinavisk tenker

Inngangsporten til å nå snakke litt om Anders Fogh Rasmussen er gjennom boka "Venstre - tid for forvandling." Det er vel den personen, som jeg er mest enig i hva gjelder politisk retorikk - i hvert fall får han, i det jeg har lest, sagt ting på et glitrende vis.

Anders Fogh Rasmussen var ledende bak forvandlingen av partiet Venstre (Danmark), fra å være en nær sagt anakronisme, til å bli det ledende politiske partiet (og desidert størst på borgerlig side). På 80-tallet viste nemlig undersøkelser at Venstres velgere var nok de mest gammeldagse i hele landet, sammenliknet med velgere til andre partier. Iløpet av 10 år endret dette seg markant. Ikke det at det er etterstrevbart å være moderne, men det er nok ikke gagnlig for et politisk parti å ikke tilhøre samfunnsmodellen. Dette var selvsagt ikke Anders Fogh Rasmussens bragd alene - partiet fulgte med, og han hadde et nært arbeidssamarbeid med den mangeårige formann og senere utenriksminister, Uffe Elleman-Jensen. Men Anders Fogh Rasmussen la en ny retorikk til grunn, som viste seg å fornye det danske samfunn og folks tenkemåte. Boken "Venstre - tid for forvandling" er skrevet av den dyktige journalisten Hans Mortensen, som forsøker å beskrive de tanker som ligger bak det moderne Venstre. Anders Fogh Rasmussens tanker er merket med anførselstegn. Det andre er mine betraktninger. Det er ellers andre tanker i boken som ikke er innlemmet, fordi det berører i stor del mye av det samme som jeg gjengir, samt at jeg ikke vil gjengi alt i respekt for bokforfatteren. Hvis du vil lese mer om Venstres nyere historie, og noe mer om Anders Fogh Rasmussen som person, anbefaler jeg boken. Ellers kan du selvsagt ta i bruk nettleksikon og andre kilder.

"Et menneskesyn som setter mennesket først"
Enig i den humanismen som utvises i sitatet ovenfor, og Anders Fogh Rasmussen sa tidlig: "Venstre tror på markedsøkonomien, fordi den er best i stand til å skape mest velferd. Men Venstre ønsker også et sterkt fellesskap om de bærende verdier i vort samfund." Uttrykket "bærende verdier" er de felles prinsipper som folk kan enes om skal være gjeldende i vårt samfunn. Anders Fogh Rasmussen sier videre: "Vi har behov for økonomisk frihet" og er videre kritisk til "organisationsvælde" og "centralisme." Dette betyr ikke at man ikke skal ha organisasjoner eller sentralstyring, langt derifra - organisasjonsfrihet er blant annet et ledende liberalt prinsipp, og sentralstyring er ikke til å unngå i en moderne stat. Men han var kanskje kritisk til de mange organisasjoner som påberoper seg førsterett til å styre samfunnsutviklingen, men ønskemålet er nok at de skal få bli hørt. "De offentlige utgifter skal holdes uendret," sier Fogh Rasmussen, og med dette prinsipp så vektelegger han at det ikke er mulig at det offentlige får en stadig større andel av BNP. Offentlig og privat sektor er avhengig av hverandre, og derfor er det viktig med en tilstrekkelig stor privat sektor, som gjennom skatteinngang finanserer det offentlige. På den andre siden, trenger man det offentliges uttallige institusjoner for å skape et godt samfunn, av blant annet velfungerende borgere.

"Venstre har et tankesystem som er menneskevennlig"
Anders Fogh Rasmussen sier: Vi ønsker et liberalt samfunn (som dagens samfunn best kjennetegnes av) som vil arbejde for reformer, der på én gang utvider det enkelte menneskets frihed og forstærker det personlige sosiale ansvaret overfor det fællesskab, vi alle er en del av." Flott sagt! Videre argumenterer Anders Fogh Rasmussen mot keynesiansk etterspørselspolitikk, i tilfellet strukturkrise - og at reformering må til i enkelte tilfeller: Vi skal være i posisjon og opposisjon til det system vi forvalter, sier Fogh Rasmussen. Med det mener han at politikere blant annet må se kritisk på eksisterende systemer, som kan forbedres - og som kan utgjør en brodd mot konservativ tenkning, i flere politiske leire. Ellers så synes jeg ikke Fogh Rasmussens tidligere lesing av Milton Friedman har så mye eksplisitt for seg. Men det Rasmussen selv skriver: "Venstre vil give en chance til mennesker som ønsker å klare sig selv. Man skal ikke svigtes, selv om man vil leve udenfor de offentlige systemer." Dette synes jeg er flotte tanker, om ansvar for seg selv, og andre. "Venstre vil at alle skal føle sig trygge. Vi vil kæmpe for at alle skal få et arbejde. Vi vil sørge for at alle vil få hjelp i tilfelle arbejdsløshet, sygdom eller invaliditet. Og vil sikre at alle skal føle økonomisk tryghed som eldre."

"Fra velferdsstat til velferdssamfunn, med økt personlig initiativ"
Anders Fogh Rasmussen ville skape et "mer levende og dynamisk samfund." Han stod for en arbeidslinje, der man selvsagt skal utvise sosial rettferdighet og omtanke for dem som ikke er i stand til å arbeide: "Vi må hjælpe hinanden  ud av den livsløgn, der bygger på, at stadig større offentlige ydelser utgjør større trygghed  (...) det er en karikatur av et velferdssamfund." Her tror jeg han er innenfor noe vesentlig: Passifisering er ikke bra for den enkelte, og jeg tror heller ikke et samfunn er bærekraftig dersom man har for mange stønader.

"Det er enhver regerings pligt konstant at forholde sig kritisk til de bestående systemer i samfundet"
Dette betyr nok ikke at man skal protestere på en gressplen utenfor landets nasjonalforsamling, men at man innenfra forsøker å forandre de systemer man har ansvar for å forvalte. "At sidde å administrere et bestående system kan aldri være et mål i sig selv," sier den tiltaksivrige Fogh Rasmussen. Videre sier han det viktigste for en borgerlig-liberal regjering er å stå for fornyelse. "Socialstaten  har frembragt mennesker uden mod" tror jeg har mye for seg, som er en skadevirkning av for store offentlige velferdsytelser. Passifisering er ikke i noens interesse, men å delta i samfunnet på en konstruktiv måte - så godt det lar seg gjøre. Han står videre for en "kulturkamp," som jeg tillater å omtale som den åndskamp ethvert menneske har, i å bygge seg og sin framtid, i fellesskap med andre. Ingenting kan måle seg med kunnskapsrike enkeltmennesker, som evner å treffe riktige valg - det kan hjelpe mennesker i større grad en lovgivingsendringer. Det innebærer, for å trekke veksler på tidligere Rasmussen-sitat, og være kritisk og ta oppgjør med seg selv, og velge hvilke prinsipper som er viktig for framtiden. Rasmussen utformet i Venstres prinsipp-program at det danske samfunnet skulle bygges på: "Det kristne livssyn med respekt for andres tro og holdninger." Ville heller valgt ordlyd som "kristne og humanistiske verdier", framfor kristent livvsyn. Men jeg synes det ikke er riktig å kritisere Fogh Rasmussen for å bringe inn religiøse aspekter. Nettopp fordi man kommer ikke unna religion i et moderne samfunn heller, og der Rasmussens utsagn egentlig sier at religiøs, privat tro til en viss grad skal respekteres, uansett verdensreligion - men at den danske kulturarv er den kristne tro.

"Det liberale menneskesyn bygger på, at hvert menneske har rett til ansvar for sitt eget liv."
Så må man selvsagt gi muligheter og midler til andre samfunnsinstitusjoner (som skole), slik at menneskene får muligheter til å virkeliggjøre sine liv. Innenfor skolepolitikken, så gjengir jeg noe svært klokt sagt av Anders Fogh Rasmussen, som jeg i sin helhet slutter meg til. Han berører blant annet det jeg har sagt i alle år, at fagkunnskap blir undervurdert i møte med såkalt evne til å kunne drøfte, og han ser ellers stor verdi i paratviten (den kunnskap vi møter verden med): "Det kan være udmærket at sidde i rundkreds å samtale med hinanden. Men den første forudsætning for at føre en meningsfyllt samtale er altså, at man ved, hvad man snakker om. Hvis ukvalificerede meninger bliver lige så gangbare som kvalificeret viden, så ender det alt sammen i tomhed og dumhed. Og hvis man er nødt til å slå opp i leksikon eller på internett, hver gang man nærmer seg noget konkret, så blir det altså en noget tung samtale." Men så er det også mang en hersketeknikk som dessverre har uttrykt seg som "det er ikke det vi diskuterer." Likefullt vil jeg mene at uttrykket er fabelaktig godt, fordi essensen i det er undervurdering av fagkunnskap.

Dansk mindretallsregjering må hente støtte fra tre partier

Christiansborg

Statsminister Lars Løkke-Rasmussen må være smidig, i landet som ikke akkurat er kjent for slalåmkjøring.

Dansk Folkeparti, Liberal Alliance og De konservative blir det parlamentariske grunnlaget for mindretallsregjeringen til Venstres Løkke Rasmussen, som må finne støtte i Folketinget fra sak til sak. Etter valget 18.juni i vår ble det kjent at det borgerlig-liberale partiet Venstre, med bare 19,5 prosents oppslutning og 34 mandater bak seg i Folketinget, utgjør Danmarks nye regjering. De blå partiene (Dansk folkeparti, Venstre, Liberal Allianse og Det konservative folkeparti) fikk 90 taburetter, mot de rødes 85 – derfor banet dette veien for et regjeringsskifte, og et farvel til sosialdemokratisk styring. Til tross for Venstres tilbakegang siden forrige valg (fra 47 til 34), får de borgerlige flertall blant Folketingets 175 representanter. Dette skjer hovedsakelig på grunn av Dansk folkepartis framgang, til hele 37 mandater – hjulpet av også Liberal Allianses lille framgang.

Mandatfordelingen

Alle de tre støttepartiene trengs for å få flertall. Venstre har som sagt 34 mandater. Dansk Folkeparti har 37. Liberal Allianse har 13 mandater. Og de konservative – som har gjort et famøst valg, trolig det verste i moderne tid, får 6 mandater. Partienes prosentvise oppslutning er henholdsvis 19,5%, 21,1%, 7,5% og 3,4% (!). Det er flere saksområdet som det kan bli vanskelig å bli enige om, med det spennet som er mellom partiene.  

Dansk Folkeparti

Partiet er et høyrepopulistisk parti, som i sin tid brøt ut av det danske Fremskrittspartiet, under ledelse av Pia Kjærsgaard. Pia Kjærsgaard ledet partiet i årene 1995 – 2012, og overlot partiklubba til Kristian Thulesen Dahl. I årene 2001 – 2011 støttet partiet, uten å sitte i regjering, det liberal-konservative styret utgjort av Venstre og De konservative – fram til et 4-årig rød-grønt intermesso. Partiet fikk såpass mye gjennomslag, at samarbeidet ble kalt VKO-regjeringen. Dansk folkepartis grunnlag er å beskytte frihet og dansk kulturarv. Partiet står for kulturassimilering av innvandrere, der man ønsker at utlendinger skal bli så danske som overhodet mulig. Videre står partiet for et sterkt lovstyre, med særlig vern omkring familien. De vil fremme vekst og entreprenørskap, der de står for utdanning og arbeidslinje. Paradoksalt nok, men ikke så paradoksalt likevel til å være et populistisk høyreparti, er de i økonomisk politikk for et sentrumsparti å regne.

Venstre

Partiet er et konservativt-liberalt parti i den europeiske konteksten, og motoren på borgerlig side. De ble stiftet av bønder som var motstandere av adelsmakten i Danmark. I dag står partiet for en pro-markedsideologi, i følge Wikipedia, men sannheten er nok at partiet står for en blandingsøkonomi, med borgerlig tilnærming. Partiet har produsert statsministre i søkk og kav, og har hatt en lang regjeringsperiode i 2001 til 2011 – sammen med De konservative. Lars Løkke Rasmussen tok over i 2009, da Anders Fogh-Rasmussen ble generalsekretær i NATO. Venstre klassifiseres som sentrum-høyre parti, og har en markedsorientert tradisjon, med agrarrøtter.  Partiet regnes likevel som mer markedsorientert enn sine søsterpartier i Europa. Likevel ble det gjort en vesentlig venstredreining undr Anders Fogh Rasmussens statsministerperiode, slik at det er usikkert hvor partiet i dag står – ved en komparativ undersøkelse. Men under samme statsminister vedtok man skattestopp – skattene skule ikke økes i forhold til forgjengerens sosialdemokratiske styre.

Liberal Alliance

Det opprinnelige partiet – med partinavnet Ny Allince – så på seg selv som et sentrumsparti, som skulle ivareta de beste elementer fra sosial-liberalismen og sosial-konservatismen. Det er en statsvitenskapelig vits å omtale partiet som et opprinnelig kaderparti, der partiets daværende leder – Nacer Khader – vant fram på grunn av personpopularitet. Etter at partiets Gitte Seeberg forlot partiet, ble sosial-konservatismen droppet, og partiet skiftet navn til Liberal Alliance. Men det var ikke før Khader ble erstattet av Anders Samuelsen (fr januar 2009) at partiet beveget seg i retning av et mer klassisk liberalt parti. Partiet har fremmet utpreget økonomisk reform, der man blant annet har ønsket å innføre flat skatt på 40 prosent, framfor den progressive beskatningen man har i dag. Man har ønsket å halvere bedriftsbeskatningen, og ha større egenandeler i helsevesenet.  Man gikk i 2011 imot regjeringspartiet Venstre ønske om inngåelse i Euro Plus Pact. Liberal Alliance er det eneste partiet i Danmark som er forkjemper for kjernekraft. I 2009 gikk man imot subsidier til miljøtiltak, fordi man ikke samtidig innførte grønne skattekutt. Partiet ønsket likestilling av homofile og heterofile innenfor kirken, og man gikk imot strengere grensekontroller i 2011. Liberal Alliance ønsker å åpne opp for at utlendinger kan kjøpe ferieboliger i Danmark, der det sær-danske regelverket på dette området er svært restriktivt.

Det konservative folkeparti

Partiets storhetstid i moderne historie var under Poul Schluters ledelse, som var statsminister i perioden 1982 – 1993. Partiet ligger nært sine skandinaviske søsterpartier, Høyre (Norge) og Moderaterna (Sverige), men regnes likevel for et parti som hegner enda mer om familien og nasjonen. Segmenter av partiet regnes som sosial-konservative og nasjonal-konservative, framfor liberal-konservative. Partiet arbeider for utbredelse av de konservative holdninger. Partiet framhever tenkere som David Hume, Edmund Burke og Karl Popper – framfor ideologi, forfekter partiet holdninger og verdier. Partiet står for individuell frihet og ansvar, markedsøkonomi, privat eiendomsrett, fellesskapets betydning for individet, begrensning og reformering av offentlig sektor, desentralisering, effektivt nasjonalt forsvar, økt samarbeid med EU, og respekt for nasjonal egenart, samt vektleggelse av historie og tradisjon, der gjennomgangstonen er «forandre for å bevare.» De vil ta vare på nasjonalfellesskapet og folkekirken. De viktigste samfunnsinstitusjoner er angivelig «kongehuset, folkekirken, folkeskolen og forsvaret» De Konservative oppsummerer selv sitt verdigrunnlag slik:

• Fellesskapet skal ta ansvar overfor de svakeste.
• Individet skal ha størst mulig frihet og ansvar for eget liv.
• Man skal belønnes for å yte en ekstra innsats.
• Man skal kunne forvalte en større del av sine egne penger.
• Statens utgifter skal holdes nede og ikke overleveres til neste generasjon.
• Den økonomiske politikken skal være ansvarlig og evne å prioritere.
• Verne om dansk kultur, tradisjoner og kristne verdier.

I dag fremhever partiet spesielt følgende politiske saker:

• Redusert skattetrykk; av den siste tjente krone skal ingen betale mer enn halvparten i skatt.
• Aktiv forebyggelse av livvstilssykdommer og fedmeepidemier; livstruende sykdommer skal ha høyeste prioritet
• Målsetning om uavhengighet av fossile energikilder i 2050; økt utbygging av havvindmøller
• Et trygt Danmark; en streng justispolitikk hvor kriminelle straffes konsekvent og hardt.

Hvilken politikk kan man vente?

Her kan man vente seg en ganske ortodoks borgerlig politikk, det er få venstreliberale eller venstreborgerlige elementer i partiprogrammene. Politikken vil ha en konservativ grunntone, der man ønsker å bevare det bestående, blant annet institusjoner og struktur. Skattetrykken ventes lavere, som et ledd i tilpasning til internasjonal konkurransesituasjon, noe som nok er musikk i ørene for partiene som vil overlate større ansvar til folks liv. «Du er din lykkes smed» er nok gjennomgangstonen, der alt og alle bærer frukter av hva de selv sår. Helsepolitikken blir nok mindre ekspansiv enn hva den ville vært under sosialdemokratene, og justispolitikken mer rettskaffen.  Man ønsker mer privat eller personlig inittiativ generelt, der særlig bedriftsbeskatningen ventes senket. De blir generelt ikke noe tull med finansene, og det forventes en stram økonomisk politikk. Videre ventes en patriotisk linje, med sterkt vern om Vestlige verdier og prinsipper, en restriktiv innvandringspolitikk og et pragmatisk forhold til det europeiske fellesskap.

I wish I knew how it could feel to be free

Flott låt! Nina Simone

I wish I knew how                                     
It would feel to be free
I wish I could break
All the chains holdin' me
I wish I could say
All the things that I should say
Say 'em loud say 'em clear
For the whole 'round world to hear

I wish I could share
All the love that's in my heart
Remove all the bars
That keep us apart
I wish you could know
What it means to be me
Then you'd see and agree
That every man should be free

I wish I could give
All I'm longin' to give
I wish I could live like I'm longing to live
I wish I could do all the things that I can do
And though I'm way over due
I'd be startin' a new

Well I wish I could be
Like a bird in the sky
How sweet it would be
If I found I could fly
Oh I'd soar to the sun
And look down at the sea

Then I'd sing 'cause I'd know yeah
And I'd sing 'cause I'd know yeah
And I'd sing 'cause I'd know
I'd know how it feels
I'd know how it feels to be free
Yeah, yeah I'd know how it feels
Yes, I'd know
I'd know how it feels, how it feels
To be free, oh lord

Arkitekturens innvirkning

Er ikke særlig bevisst interessert i arkitektur, men jeg merker noen ganger det ikke fungerer. 

Husker da jeg var ikke gamle knotten, og var på besøk i Danmark. Jeg gikk gatelangs i en av Københavns forsteder, sammen med mamma. De røde mursteinsblokkene formelig veltet ut i gaten. Jeg kan ikke ha vært mer enn 5 år. Selv om jeg har et ganske så lyst anlagt sinn, husker jeg at jeg ble deprimert av de vertikale mursteinsblokkene, som man kunne lure på om ikke snart ramlet over en. Fra tidlig barnsben av (kan nok ikke ha vært mer enn 5 år), husker jeg at jeg oppdaget at jeg kunne reagere negativt på arkitektonisk utforming, eller mangel på sådan. Et ordtak sier at "arkitekten begynner der ingeniøren slutter." I for mange tilfeller virker det slik at arkitekten aldri får påbegynt sitt arbeide.

Interiørarkitekter

Vet at arkitektens arbeid alltid blir begrenset av de midler en har til rådighet. Og - arkitektens arbeid blir også begrenset av de føringer som er gitt av andre. I andre tilfeller virker det som om arkitektens vyer får litt for stort gjennomslag.  En kamerat av meg fortalte også at innredningen av bygg idag bærer preg av for mye glass. Man kan jo tenke seg at det ikke er noe trivelig for fødende og presse ut barn i et glassmonter. Til og med fødeavdelinger har glassvegger. 

Tilfellet Jæren

I noen tilfeller må beløpene være så graverende fattigslig at et bygg kan skjemme et strøk. Av og til virker det som om det ikke er mange midler som skal til for å gi et bygg nødvendig ansiktsløftning, slik at det ikke forsøpler et boligområde. Skal her ta for med tre bygg som jeg synes er hårreisende at står der de gjør, og to av byggene er nylig oppført. La meg begynne med det eldste: Tilbygget i front av Stavanger museum. 

Stavanger museum

Det ligger en rektangulær betongkasse foran inngangen til Stavanger museum, som ikke kan huse mange kontorene. Men den arkitektoniske utformingen er så skjemmende, at det ødelegger hele den flotte fasaden til det gamle museet, som er ærverdig til Stavanger å være. Byggets historiske sus blir ødelagt av den arkitektoniske støyen som er i front av bygget. Hadde det vært opp til meg, kunne man revet hele bygget sporenstreks. Vet ellers at museet lider av plassmangel. Da kunne man forsøkt å laget et moderne tilbygg på sørsiden av museet, eventuelt kjøpe omkringliggende hus - eller benyttet deler av det gamle sykehuset, før man eventuelt på lengre sikt også kunne overtatt deler av Rogaland Teater, etter deres eventuelle nybygg. 

Statens hus

Dette bygget er ikke mange år gammelt. Likevel har man bygget en fullstendig upersonlig kasse, som man kunne tro ble bygget i etterkrigstiden. Det har en funksjonalistisk stil, men mitt begrepsapparat innenfor arkitektur er for mangelfullt til å skulle karakterisere dette nærmere. Fasaden virker som en festning mot omverdenen, der eksteriøret skal virke like fremmedgjørende som de anonyme saksbehandlerne. 

Blokken i Rovika 

I Sandnes havns østre  side har man også et bygg, som ser ut for å ramle ut i veien. Blokken, som strekker seg mangfoldige etasjer opp i været, reiser seg kun et par meter borte fra veibanen. Blokkene er egentlig fine mot vest (der solen ligger), men det hadde gjort seg med noen balkonger også mot øst, siden veggen virker svært upersonlig, der den strekker seg opp i mot himmelhvelvet. Heller ikke dette bygget er mange år gammelt, men det hadde gjort seg om de som godtok dette tok arkitekt-tegningene nærmere i øyesyn. 

Menneskelig

Manglende humanitet i den arkitektoniske utforming har fulgt meg hele livet. Jeg husker da jeg som 20-åring ankom Youngstorgets søndre eller nordre side, og fikk LO-bygget i vidvinkelen. Også dette bygget utstråler en form for makt, som LO sikkert har bygget i motmaktens ånd. Håper således det nye regjeringskvartalet får en human utforming, hvordan det enn måtte bli seende ut til slutt. Ellers så synes jeg det er flott med brytningen mellom gammelt og nytt, og jeg er vel én av de ikke svært mange som synes at St. Olavs kvartalet, med de høye blå og hvite blokkene i Stavanger, er stilige. Husker jeg var på ordførerens kontor en gang (Leif Johan Sevland), der han snakket litt om den fine skylinen fra ordførerkontoret, noe jeg er helt enig i: Bygningene ligger fint i terrenget. Dessverre ser det ut som vi fortsatt må være varsom med å godkjenne bygg, hvis eneste mål noen ganger ser ut til å innkassere penger, eller stadfeste myndighet. 

Skrivedyktige Harald Heide-Steen jr.

Det er svært morsomt å lese boken "Sett og hørt" av Harald Heide Steen jr., som er en slags tøysete selvbiografi med gøyale tekster. 

For folk flest er han mest kjent som figurmakeren, med alle de artige rollefigurene og tøvete stemmene. Han kunne virkelig lage finurlige roller. Det mange kanskje ikke vet, er at han var en svært dyktig tekstforfatter også (som man selvsagt må være, skal man improvisere fram alt det elleville han gjorde). Men skrivekyndigheten er altså nedtegnet i denne boken, der jeg for anledningen vil trekke fram ett utdrag (ellers, løp og kjøp i nærmeste antikvariat!)

Teaterhistorie
Under vil jeg gjengi et fantastisk utdrag fra boken, det lille kapittelet "En anekdote." Det er kanskje ekstra morsomt for de som har drevet mye med teater, men det forstås absolutt av utenforstående. Har samtidig også tillatt meg å komme med egne anmerkninger, og det står i parentes. Det har seg nemlig slik at det er en del skuespillere som har behov for å fortelle teaterhistorier (og de skuespillerne trenger ikke være særlig gamle), men de ønsker å fortelle poengfattige historier for å illustrere teatrets magi. Jeg synes dette utdraget fra Harald Heide Steens jr. bok er tatt på kornet.

En anekdote
"Jeg husker så godt, ja, nesten som det var igår en artig liten episode fra Christiania Theater, eller "Den gamle kassen på bankplassen" som man så betegnende kalte det på den tiden. - Det var endog Agnes Mowinckel, - eller var det Julie Lampe, ja det kan være det samme (samme hvem man utleverer, og kanskje tidens tann har slitt på hukommelsen slik at resten av historien ikke er så riktig) - en av dem var det i hvert fall, som skulle sette i sene et muntert lite stykke av André Lachotte (ærverdig navn), men han var en høyt ansett komedieforfatter på den tiden, som dere unge helt sikkert ikke har hørt om - det var som sagt Agnes Mowinckel, jo, Agnes Mowinckel var det (vesentlig for poenget?) - nå husker jeg det klart, det var ikke Julie Lampe for hun... (Ja, hva med hun?) ... Det var Agnes! Agnes Mowinckel. Hun var jo viden kjent for å være en meget bestemt dame, ja til og med ganske striks til tider kunne hun være - noen ganger kunne hun si de grusomste ting til sine skuespillere (grusomt bestemt), og det vakte til tider både skrekk og munterhet (nervøst), men man måtte selvsagt være forsiktig så man ikke kom på kant med Lampe... Nei, Agnes Mowinckel var det det var (stryk over store deler av historien hittil). Hva var det nå stykket het igjen, det hun satte opp den gangen, jo det var "den ambivalente hustyrannen" (morsom og meningsløs tittel) av nettopp André Gavotte (Lachotte het han vel, men hele denne André er uvesentlig for historien). Han var ikke fransk, som man sikkert skulle kunne tro, nei han var belgier (essensielt for historien?). Fantastisk morsomme ting var det han skrev - hvorfor spiller de ikke han lenger, nei jeg skjønner jo ikke dagens repertoire og alt det der jeg. Også alle streikene da (arbeidskonfliktene er sikkert ikke vesentlig for anekdoten). Det skulle vel tatt seg ut før i tiden! Selv på Bjørneviks Teater var det helt uhørt å sette opp noe som helst, nei det var en distraksjon (digresjon), - hvor var jeg... Jo hele 20 ganger ble det spilt "den ambisiøse Husvennen" (sikkert oppfølgeren). Det var altså i korte trekk Agnes Mowinckel som satte den opp, og skuespiller Hilmar Gundersen hadde den mannlige hovedrollen - han var slik en flott mann, med glimt i øyet (viktig for historien?)... en riktig "damenes hans" var han - vi sa alltid damenes hans i steden for "pikenes Jens", den gangen, det vakte slik en megen munterhet (furore). Ja, skuespilleren herr Gundersen var en skikkelig flottenfeier (veldig utleverende). Den Gundersen, den Gundersen, når jeg tenker på alt det merkelige han kunne få i stand, så må jeg nesten le. Som sagt, så var det prøvetiden på "den amorøse husmannen av André Lachotte at man hadde en ung dame, lille frøken Emma Hildring, hun skulle spille stuepiken, hun da. Frøken Hiildring av aldeles praktfull og skue dengang (kom til poenget), og hun var i besiddelse av en høy og staselig byste for å si det mildt. Fru Mowinckel kom en dag litt for sent til en av de avsluttende prøvene, hvor man skulle ha kostymer for aller første gang der på scenen. Aldeles nydelige kostymer, kan jeg forsikre - det var vår daværende kostymesjef Ragna Wangensteen (voldom name-dropping) som hadde tatt seg av dem. Virkelig flid hadde hun gjort seg. Montro ikke også Ragne Wettergren også var med? Nei, det må ha vært i "den liderlige Basanio" av Engelbrecht Stock. Oi, som jeg roter av og til. I alle fall var Julie Lampe med, hun hadde den kvinnelige hovedrollen som vanlig, hun likte ikke meg. Men det var jo om Fru Mowinckel og lille frøken Hildring jeg skulle berette. Som sagt, så sitter altså fru Wetter... Mowinckel i salen og røker sin Medina og ser fryktelig streng ut. Hun var jo litt sent ute den dagen, så hun tok liksom igjen ved å se ekstra bister ut - akk ja, den fru Mowinckel! aldri får vel norsk teater se hennes make (det bistre?) - hun var jo bergenser på sin hals - vel, litt forsinket blir så prøven satt i gang, og en av de første replikkene skulle nettopp komme fra stuepiken, frøken Hildring, som hadde fått noe frivolt kostyme etter vår smak - som nok fremhevet hennes tunge byste vel meget, for å si det på den måten. Så kan man høre følgende replikkveksling mellom fru Mowinckel i salen og skuespilllerinnen, frøken Hildring. Vi hadde forøvrig et lite frekt rim om frøken Hildring, vi kollegene: "Emma Hildring - ingen hindring" hahahahaha! åhhh. Følgende replikkveksling fulgte:
Fru Mowinckel: "Frøken Hildring, den bysten er for stor, den må bort!"
Frøken Hildring: "Men Fru Mowinckel, de er jo ekte...
Fru Mowinckel: Ekte eller uekte - få dem vekk!!!"

Ja, da formelig knakk vi alle sammen, vi som stod i kulissene."  

Desiderius Erasmus og kristen-humanismen

Desiderius Erasmus regnes som den største humanist nord for alpene. 

Denne gjennomgangen vil hovedsaklig ta utgangspunkt i Paulus Svendsens bidrag i boka "Vestens tenkere fra antikken til våre dager" (1962). 

En menneskevenn

Erasmus produksjon er svært omfangsrik, og er blant annet samlet i elleve bind. Han var den første generasjonen som var oppvokst med trykkekunsten. Noen myter knyttes til Erasmus, som f.eks når han var født, hvor i Nederland han ble født og hva som var dåpsnavnet. Han hadde både mange venner og fiender. I år 1500 debuterte han som forfatter, i første halvdel av 30-årene, etter mange slitsomme leseår. Hans første tekst skrev han mens han var i kloster, "Antibarbari." Han var ellers flink til å bevare sine brev, som reflekterer et menneske med trang til relasjoner med andre mennesker, og et menneske som hadde analyser om sin samtid - og hans arbeidskapasitet var høy. Han gjorde stor suksess med et skrift kalt "Adagia," der han hadde samlet sitater og småtekster fra og med antikken, der han fletter inn personlige meninger - hovedsaklig med perspektiver fra samtiden. Også prinsipielle spørsmål om statstyret tok han opp. Han var en kongevenn, men avskydde tyranner. Paulus Svendsen skriver at med fokuseringen på individualismen i renessansen, så glemmer man de mange tanker som også på den tid ble produsert om fellesskapet. Jus, medisin og teologi var yrkesvitenskaper, i følge Erasmus, og ville lage en vitenskap som lå utenfor det som ble betraktet som de umiddelbart formålstjenelige: Humanismen. 

Anstendighet 

Han gjorde tilføyelser til sine skriverier hele livet, derfor er det en moden mann man leser fra - når man leser Erasmus, ifølge Svendsen. Men det er ikke kjent at han noe gang hadde en krise eller personlig omvendelse, som gjør at hans arbeider må ses i lys av epoker.  Jeg forstår egentlig ikke at Svendsen kan skrive dette, siden Erasmus visstnok gjorde revisjoner hele livet. Men: Et bevis er at de mange tankene hans går igjen i arbeidene hans, men han hadde rikholdig med virkemidler: Moraliserende, forkynnende, ironiserende, satirisk, polemisk (ordkløyveri) og belærende. Hans menneskesyn var tydelig, han mante til fornuft - slik at ikke andre krefter skulle overta viljen: "For mennesket er intet villdyr farligere enn mennesket." Noe lettere omskrevet kan man si at Erasmus ord var "Hester fødes, mennesket dannes." Dette er hele grunnlaget for Erasmus skriverier. 

Sivilisasjonspedagog

Innenfor skolevirksomhet sa han at pedagogikk vil utvikle menneskers anlegg. Han avskydde autoritær oppdragelse, og satte forøvrig lærergjerningen svært, svært høyt. Viljen er fri, men svak - så det er ingen grunn til hovmod og arroganse. Mennesket er ikke ondt, men ofte er de dumme, mente Erasmus, ifølge Svendsen. Overalt finner du smiger, forfengelighet, selvtilfredshet og hykleri - sier Erasmus. Han likte et fritt og redelig ordskifte, der takhøyden var stor. Ordet var det eneste menneskelige våpen, ifølge Svendsen. Svendsen skriver videre noe meget interessant: Meningsbrytningene ble ofte så forenklet at mer nyanserte syn representerte en fare for tradisjon. Dette tror jeg har mye for seg også i vår tid, og kanskje derfor ble kanskje Erasmus sett på som mer radikal enn hva han i virkeligheten var? Og fiendene av han - for eksempel datidens kirke - hadde jo sin interesse i fortelle at Erasmus befant seg i en villfarelse (Svendsen 1962:296). Erasmus prosjekt var å gjenerobre fortidens tankeliv, skriver Svendsen (1962:297) og føyer til: Derfor regnes han ikke blant de største filosofer. Dette mener jeg er et litt merkelig perspektiv. Det er vel ingen filosof som uttaler seg uten forankring i det bestående? Og - det kan vel ikke kalles reaksjonært å  hente fram tanker som er glemt, og eventuelt gjøre sine personlige tilføyelser? 

Moral og fornyelse

Svendsen skriver videre noe viktig: Tidligere hadde man en autoritær lesemåte, der målet var å underbygge vedtatte sannheter. Skrifter som ikke hadde dette som formål var forkastelige og farlige (1962:297). Erasmus hadde en fri og udogmatisk forhold til de mengde bøker han leste, skriver Svendsen, da det virker som det var sannhetssøking som var Erasmus fremste drivkraft. Målet var å restituere (gjenreise) den gamle kunnskap, derfor synes jeg det er litt merkelig at Svendsen et annet sted ikke betrakter Erasmus som en opplysningsfilosof. "Verdier har forfalt ved forsømmelse eller uvitenhet" skriver Svendsen om Erasmus, hvilket jeg tror har stor gyldighet også idag - da man kanskje har en tendens til å følge de nyeste trender, innenfor "alle" felt. Mesteparten av Erasmus liv gikk med til å overbringe gamle kulturelle uttrykk til sin samtid - med det som kunne forenes med kristi lære (Ofte stod romersk og kristen kulturtradisjon i motsetningsforhold til hverandre). Erasmus tilskrives ellers å ha levd i en uoversiktelig tid. Språket, mente han, hadde således en dannende kraft over personligheten, ifølge Svendsen (1962:301). Han formulerte seg enkelt. Kanskje bidrog han til å gjøre verden bittelitt mindre uoversiktelig?