Skrivedyktige Harald Heide-Steen jr.

Det er svært morsomt å lese boken "Sett og hørt" av Harald Heide Steen jr., som er en slags tøysete selvbiografi med gøyale tekster. 

For folk flest er han mest kjent som figurmakeren, med alle de artige rollefigurene og tøvete stemmene. Han kunne virkelig lage finurlige roller. Det mange kanskje ikke vet, er at han var en svært dyktig tekstforfatter også (som man selvsagt må være, skal man improvisere fram alt det elleville han gjorde). Men skrivekyndigheten er altså nedtegnet i denne boken, der jeg for anledningen vil trekke fram ett utdrag (ellers, løp og kjøp i nærmeste antikvariat!)

Teaterhistorie
Under vil jeg gjengi et fantastisk utdrag fra boken, det lille kapittelet "En anekdote." Det er kanskje ekstra morsomt for de som har drevet mye med teater, men det forstås absolutt av utenforstående. Har samtidig også tillatt meg å komme med egne anmerkninger, og det står i parentes. Det har seg nemlig slik at det er en del skuespillere som har behov for å fortelle teaterhistorier (og de skuespillerne trenger ikke være særlig gamle), men de ønsker å fortelle poengfattige historier for å illustrere teatrets magi. Jeg synes dette utdraget fra Harald Heide Steens jr. bok er tatt på kornet.

En anekdote
"Jeg husker så godt, ja, nesten som det var igår en artig liten episode fra Christiania Theater, eller "Den gamle kassen på bankplassen" som man så betegnende kalte det på den tiden. - Det var endog Agnes Mowinckel, - eller var det Julie Lampe, ja det kan være det samme (samme hvem man utleverer, og kanskje tidens tann har slitt på hukommelsen slik at resten av historien ikke er så riktig) - en av dem var det i hvert fall, som skulle sette i sene et muntert lite stykke av André Lachotte (ærverdig navn), men han var en høyt ansett komedieforfatter på den tiden, som dere unge helt sikkert ikke har hørt om - det var som sagt Agnes Mowinckel, jo, Agnes Mowinckel var det (vesentlig for poenget?) - nå husker jeg det klart, det var ikke Julie Lampe for hun... (Ja, hva med hun?) ... Det var Agnes! Agnes Mowinckel. Hun var jo viden kjent for å være en meget bestemt dame, ja til og med ganske striks til tider kunne hun være - noen ganger kunne hun si de grusomste ting til sine skuespillere (grusomt bestemt), og det vakte til tider både skrekk og munterhet (nervøst), men man måtte selvsagt være forsiktig så man ikke kom på kant med Lampe... Nei, Agnes Mowinckel var det det var (stryk over store deler av historien hittil). Hva var det nå stykket het igjen, det hun satte opp den gangen, jo det var "den ambivalente hustyrannen" (morsom og meningsløs tittel) av nettopp André Gavotte (Lachotte het han vel, men hele denne André er uvesentlig for historien). Han var ikke fransk, som man sikkert skulle kunne tro, nei han var belgier (essensielt for historien?). Fantastisk morsomme ting var det han skrev - hvorfor spiller de ikke han lenger, nei jeg skjønner jo ikke dagens repertoire og alt det der jeg. Også alle streikene da (arbeidskonfliktene er sikkert ikke vesentlig for anekdoten). Det skulle vel tatt seg ut før i tiden! Selv på Bjørneviks Teater var det helt uhørt å sette opp noe som helst, nei det var en distraksjon (digresjon), - hvor var jeg... Jo hele 20 ganger ble det spilt "den ambisiøse Husvennen" (sikkert oppfølgeren). Det var altså i korte trekk Agnes Mowinckel som satte den opp, og skuespiller Hilmar Gundersen hadde den mannlige hovedrollen - han var slik en flott mann, med glimt i øyet (viktig for historien?)... en riktig "damenes hans" var han - vi sa alltid damenes hans i steden for "pikenes Jens", den gangen, det vakte slik en megen munterhet (furore). Ja, skuespilleren herr Gundersen var en skikkelig flottenfeier (veldig utleverende). Den Gundersen, den Gundersen, når jeg tenker på alt det merkelige han kunne få i stand, så må jeg nesten le. Som sagt, så var det prøvetiden på "den amorøse husmannen av André Lachotte at man hadde en ung dame, lille frøken Emma Hildring, hun skulle spille stuepiken, hun da. Frøken Hiildring av aldeles praktfull og skue dengang (kom til poenget), og hun var i besiddelse av en høy og staselig byste for å si det mildt. Fru Mowinckel kom en dag litt for sent til en av de avsluttende prøvene, hvor man skulle ha kostymer for aller første gang der på scenen. Aldeles nydelige kostymer, kan jeg forsikre - det var vår daværende kostymesjef Ragna Wangensteen (voldom name-dropping) som hadde tatt seg av dem. Virkelig flid hadde hun gjort seg. Montro ikke også Ragne Wettergren også var med? Nei, det må ha vært i "den liderlige Basanio" av Engelbrecht Stock. Oi, som jeg roter av og til. I alle fall var Julie Lampe med, hun hadde den kvinnelige hovedrollen som vanlig, hun likte ikke meg. Men det var jo om Fru Mowinckel og lille frøken Hildring jeg skulle berette. Som sagt, så sitter altså fru Wetter... Mowinckel i salen og røker sin Medina og ser fryktelig streng ut. Hun var jo litt sent ute den dagen, så hun tok liksom igjen ved å se ekstra bister ut - akk ja, den fru Mowinckel! aldri får vel norsk teater se hennes make (det bistre?) - hun var jo bergenser på sin hals - vel, litt forsinket blir så prøven satt i gang, og en av de første replikkene skulle nettopp komme fra stuepiken, frøken Hildring, som hadde fått noe frivolt kostyme etter vår smak - som nok fremhevet hennes tunge byste vel meget, for å si det på den måten. Så kan man høre følgende replikkveksling mellom fru Mowinckel i salen og skuespilllerinnen, frøken Hildring. Vi hadde forøvrig et lite frekt rim om frøken Hildring, vi kollegene: "Emma Hildring - ingen hindring" hahahahaha! åhhh. Følgende replikkveksling fulgte:
Fru Mowinckel: "Frøken Hildring, den bysten er for stor, den må bort!"
Frøken Hildring: "Men Fru Mowinckel, de er jo ekte...
Fru Mowinckel: Ekte eller uekte - få dem vekk!!!"

Ja, da formelig knakk vi alle sammen, vi som stod i kulissene."