Desiderius Erasmus regnes som den største humanist nord for alpene.
Denne gjennomgangen vil hovedsaklig ta utgangspunkt i Paulus Svendsens bidrag i boka "Vestens tenkere fra antikken til våre dager" (1962).
En menneskevenn
Erasmus produksjon er svært omfangsrik, og er blant annet samlet i elleve bind. Han var den første generasjonen som var oppvokst med trykkekunsten. Noen myter knyttes til Erasmus, som f.eks når han var født, hvor i Nederland han ble født og hva som var dåpsnavnet. Han hadde både mange venner og fiender. I år 1500 debuterte han som forfatter, i første halvdel av 30-årene, etter mange slitsomme leseår. Hans første tekst skrev han mens han var i kloster, "Antibarbari." Han var ellers flink til å bevare sine brev, som reflekterer et menneske med trang til relasjoner med andre mennesker, og et menneske som hadde analyser om sin samtid - og hans arbeidskapasitet var høy. Han gjorde stor suksess med et skrift kalt "Adagia," der han hadde samlet sitater og småtekster fra og med antikken, der han fletter inn personlige meninger - hovedsaklig med perspektiver fra samtiden. Også prinsipielle spørsmål om statstyret tok han opp. Han var en kongevenn, men avskydde tyranner. Paulus Svendsen skriver at med fokuseringen på individualismen i renessansen, så glemmer man de mange tanker som også på den tid ble produsert om fellesskapet. Jus, medisin og teologi var yrkesvitenskaper, i følge Erasmus, og ville lage en vitenskap som lå utenfor det som ble betraktet som de umiddelbart formålstjenelige: Humanismen.
Anstendighet
Han gjorde tilføyelser til sine skriverier hele livet, derfor er det en moden mann man leser fra - når man leser Erasmus, ifølge Svendsen. Men det er ikke kjent at han noe gang hadde en krise eller personlig omvendelse, som gjør at hans arbeider må ses i lys av epoker. Jeg forstår egentlig ikke at Svendsen kan skrive dette, siden Erasmus visstnok gjorde revisjoner hele livet. Men: Et bevis er at de mange tankene hans går igjen i arbeidene hans, men han hadde rikholdig med virkemidler: Moraliserende, forkynnende, ironiserende, satirisk, polemisk (ordkløyveri) og belærende. Hans menneskesyn var tydelig, han mante til fornuft - slik at ikke andre krefter skulle overta viljen: "For mennesket er intet villdyr farligere enn mennesket." Noe lettere omskrevet kan man si at Erasmus ord var "Hester fødes, mennesket dannes." Dette er hele grunnlaget for Erasmus skriverier.
Sivilisasjonspedagog
Innenfor skolevirksomhet sa han at pedagogikk vil utvikle menneskers anlegg. Han avskydde autoritær oppdragelse, og satte forøvrig lærergjerningen svært, svært høyt. Viljen er fri, men svak - så det er ingen grunn til hovmod og arroganse. Mennesket er ikke ondt, men ofte er de dumme, mente Erasmus, ifølge Svendsen. Overalt finner du smiger, forfengelighet, selvtilfredshet og hykleri - sier Erasmus. Han likte et fritt og redelig ordskifte, der takhøyden var stor. Ordet var det eneste menneskelige våpen, ifølge Svendsen. Svendsen skriver videre noe meget interessant: Meningsbrytningene ble ofte så forenklet at mer nyanserte syn representerte en fare for tradisjon. Dette tror jeg har mye for seg også i vår tid, og kanskje derfor ble kanskje Erasmus sett på som mer radikal enn hva han i virkeligheten var? Og fiendene av han - for eksempel datidens kirke - hadde jo sin interesse i fortelle at Erasmus befant seg i en villfarelse (Svendsen 1962:296). Erasmus prosjekt var å gjenerobre fortidens tankeliv, skriver Svendsen (1962:297) og føyer til: Derfor regnes han ikke blant de største filosofer. Dette mener jeg er et litt merkelig perspektiv. Det er vel ingen filosof som uttaler seg uten forankring i det bestående? Og - det kan vel ikke kalles reaksjonært å hente fram tanker som er glemt, og eventuelt gjøre sine personlige tilføyelser?
Moral og fornyelse
Svendsen skriver videre noe viktig: Tidligere hadde man en autoritær lesemåte, der målet var å underbygge vedtatte sannheter. Skrifter som ikke hadde dette som formål var forkastelige og farlige (1962:297). Erasmus hadde en fri og udogmatisk forhold til de mengde bøker han leste, skriver Svendsen, da det virker som det var sannhetssøking som var Erasmus fremste drivkraft. Målet var å restituere (gjenreise) den gamle kunnskap, derfor synes jeg det er litt merkelig at Svendsen et annet sted ikke betrakter Erasmus som en opplysningsfilosof. "Verdier har forfalt ved forsømmelse eller uvitenhet" skriver Svendsen om Erasmus, hvilket jeg tror har stor gyldighet også idag - da man kanskje har en tendens til å følge de nyeste trender, innenfor "alle" felt. Mesteparten av Erasmus liv gikk med til å overbringe gamle kulturelle uttrykk til sin samtid - med det som kunne forenes med kristi lære (Ofte stod romersk og kristen kulturtradisjon i motsetningsforhold til hverandre). Erasmus tilskrives ellers å ha levd i en uoversiktelig tid. Språket, mente han, hadde således en dannende kraft over personligheten, ifølge Svendsen (1962:301). Han formulerte seg enkelt. Kanskje bidrog han til å gjøre verden bittelitt mindre uoversiktelig?
No comments:
Post a Comment