Encore

Flott låt! Talentfullt. Handler blant annet om å oppleve ting to ganger - eller mer.

Abraham Lincoln

Han brukte flosshatt, befridde slavene og holdt tale ved den kanskje mest sjelsettende slagmarken i amerikansk historie: Gettysburg. Det er skrevet mang en bok om Abraham Lincoln, og enkelte forfattere står bak mangfoldige bind om mannen. Dette blogginnlegget er ment som en innførsel eller inspirasjon til videre lesing – i en hektisk hverdag. Den baserer seg på noen utgivelser om Abraham Lincoln.

Født med to tomme hender

Han ble født i en tømmerkoie, og måtte gå langveis for å låne bøker (Carnegie 1955: 5-6) Om natten, foran peisen, leste han dem. Han ble kalt ærlige Abe, på grunn av hans oppriktighet. Hans mor, Nancy Hanks, ble oppdratt av sin tante og onkel – og gikk sannsynligvis aldri på skole (Carnegie 1955: 18). Skrive kunne hun ikke, og markerte egne signaturer med et symbol. Hun levde langt unna allfarvei, dypt inne i skogen – og giftet seg med en sløv kar visstnok, ved navn Tom Lincoln (Carnegie 1955: 18). Han blir av Carnegie karakterisert som en døgenikt, det går et historisk sus over dette økenavnet (Carnegie 1955: 18). For å legge et litt mer positivt syn til grunn for denne skikkelsen, var han en omstreifer som måtte ta de jobbene som han ble tilbudt, for å skaffe seg mat og husvære. Han ble ved anledninger utstyrt med gevær for å passe på fanger, andre ganger ble han satt til å piske slaver (Carnegie 1955: 18). Det virker som han var en drømmeriaktig eventyrskikkelse, for han investerte i sabler og bukseseler av silke på kreditt – framfor å betale gjelda for jordsmonnet sitt (Carnegie 1955: 18). I 1808 kjøpte Tom Lincoln en farm ved Elizabethtown, for i overkant av 66 cent per acre. Vinteren 1809 så Abraham Lincoln dagens lys. Denne februardagen blåste snøen igjennom tømmerveggene, og la seg over bjørneskinnet som skjulte Nancy og barna (Carnegie 1955: 19). Bare 8 år senere skulle moren dø av utmattelse over nybyggernes pionérliv, bare 35 år gammel (Carnegie 1955:19). Hun opplevde ikke mye lykke i livet, og overalt ble hun møtt med sladder over å ha født et uekte barn (Carnegie 1955:19). Et annet sted viser Carnegie til at hun konkret døde av den såkalte Melkesotten, 4. oktober 1818. Sykdommen kom av en plante, hvorpå det ble overført mennesker via kumelk. En spartansk kiste ble snekret etter beste evne, med treverk de fant i skauen (Carnegie 1955:22).

Elendigheten satt i veggene

De bodde på en skrinn farm i villmarken (Carnegie 1955:19). Ifølge Carnegie var det få som hadde vært tåpelige nok til å slå seg ned der (Carnegie 1955: 19). Det var en utbredt bytteøkonomi på den tiden, årsaken var at pengene hadde en usikker og heller tvilsom verdi (Carnegie 1955: 19) – man visste aldri hva man fikk for dollaren. Det betø ikke at man ikke kunne gjøre dårlige byttehandler: Tom Lincoln byttet bort gården sin, mot 400 galleons malt-whiskey – og flyttet videre inn, med familien, i Indianas villmark (Carnegie 1955: 20). Midt i denne krattskogen, med trær på alle kanter, tilbragte Abraham Lincoln de neste fjorten årene av sitt liv. De bodde i et skur, uten vinduer, gulv eller dører – så ekstrem poverty (fattigdom) var tilværelsen for familien. Rønna hadde bare tre vegger, og taket var av staur og kvist (Carnegie 1955: 20). Nancy og barna sov om nettene som noen hunder, under løv de hadde funnet ute. På et stadiet bygget Tom Lincoln en ny hytte – med fire vegger, men fortsatt uten blant annet vinduer. De hadde ikke råd til kniver eller gafler, de spiste med fingrene (Carnegie 1955: 22). Skitten i en relativt nybygd hytte var ikke til å holde ut.

Abraham Lincoln begynner i skole

Da han var 15 år gammel hadde Abraham lært seg alfabetet, og han leser litt. Han og søsteren gikk syv kilometer gjennom skogen, for å oppsøke læreren sin. Luen til Abraham var av ekornskinn og buksen av rådyr- men ikke nok til å dekke hele beinet (Carnegie 1955: 24). Skolestua var primitiv, så vidt høy nok til at læreren kunne stå oppreist der inne. For det meste leste de fra Bibelen. Hjemme skrev han gjerne på veggene i tømmerhytta, for å så viske det bort ed å rasle med kniven (Carnegie 1955: 25). Han hadde ikke råd til å kjøpe egen bok i regning, så han skrev av med-elevers. Han fikk raskt egne meninger om saker, og han skrev det ned – gjerne på vers (Carnegie 1955: 25). Han framsa de gjerne høyt, og stilene hans vekker oppsikt. Han flyttet siden til en annen skole, og det ble til sammen 12 måneder med undervisning (Carnegie 1955:25).  Først og fremst utvikler han det viktigste, i denne tid: Kunnskapstørst. Lesingen forandret han, det skapte fantasi og bredere horisont (Carnegie 1955: 26). Den neste 25 årene var lesing hans store lidenskap. Stemoren skaffet til veie noen bøker, og bibelen ble blant annet inspirsjonskilde til måten han argumenterte på (Carnegie 1955:26). Av naboen fikk han lånt noen biografier, blant annet én om George Washington. Den ble han fjetret av, han leste den seint og tidlig. Han ble etter hvert kjent med Shakepeares replikker, og han fordyper seg i talekunst gjennom bøkene; Scotts leksjoner var én av de viktige bøkene for Abraham. Han noterte seg gjerne ekstra gode avsnitt, med kritt – som gjorde at han raskt måtte lære det utenat før svære spalter forsvant (Carnegie 1955: 27). Han leste i alle ledige stunder, eksempelvis tok han med seg maiskolben fra middagsordet og satte seg for seg selv – og leste. På markene hadde han med seg ”Quinn Jests” – en morobok som fikk tilhørerne til å gapskratte (Carnegie 1955: 27). Det kan nevnes at han ikke var særlig dedikert fysisk arbeide, kanskje noe arvelig belastet?

På flyttefot

Vinteren 1830 ble området på nytt hjemsøkt av melkesotten. Tom Lincoln solgte mais og griser i all hast – og farmen, for åtti dollars (Carnegie 1955: 28). Han laget en vogn, lasset med det de hadde av gods og familie, før det bar til en dal i Illinois, som indianerne hadde døpt Sangamon (Carnegie 1955: 28). I to uker peste oksene seg framover, mot dalen i Illinois. De måtte vasse over elvene, mens folk i Kongressen diskuterte hvorvidt en stat hadde mulighet til å trekke seg fra unionen. Senator Webster slo fast de velkjente ordene, som Abraham Lincoln langt senere skulle gjøre til sine: Frihet og union, nå og for alltid ett, og udelelig (Carnegie 1955: 29). I nærheten av Decatur i Illinois slo de seg ned, med utsikt over elva (Carnegie 1955: 30). De gjerdet inn et området på 15 acres, og pløyet opp jordsmonnet. Den første vinteren var knallhard, villkaninene ble nesten utryddet, folk frøs i hel – mens snøen la seg 15 fot høy (Carnegie 1955: 30). Hver dag gikk han fem kilometer til arbeid han utførte og fikk betalt i dongeribukser (Carnegie 1955: 30). Abraham fridde til en datter til en major han hadde truffet, men fikk kontant nei av faren – som ikke orket tanken på hans datters liv i sammen med en løsarbeider (Carnegie 1955: 30). I 22 år hadde Lincoln bodd på diverse farmer, og han var møkka lei nybyggertilværelsen (Carnegie 1955: 31). Han begynte å hugge tømmer, nær New Orleans – byen som hadde gitt han mersmak (Carnegie 1955:31). Turen nedover elven var for Abraham sjelsettende, der han fikk slaveriet tett innpå livet (Carnegie 1955: 31). Han så ”negrer i lenker, pisket og ydmyket.” ”Hvis jeg en dag får anledning til å slå et slag for den slags, vil jeg sannelig ikke spare meg”- er et sitat fra denne tiden.

Livet i New Salem

Her overvant han blant annet sin nervøsitet, og talte offentlig (Carnegie 1955: 33). Tidligere, i Indiana, hadde han talt på markene – men her i New Salem ble han medlem av en litterær klubb.  Han spilte en ledende rolle i programutformingen - han leste dikt, utviklet foredrag og ble med i diskusjonen omkring aktuelle emner (Carnegie 1955: 33). Han merket at han hadde en uvanlig evne ti å påvirke mennesker, med det han sa (Carnegie 1955:33). Mer enn noen gang tidligere utviklet han en sterk selvtillit (Carnegie 1955:33).  Han stilte til valg, der gjennomgangstonen i hans taler var forbedring; av skoler, skipsfart, domstolene m.m. (Carnegie 1955: 33-34). Indianeren Black Hawk var på denne tiden på krigstiden, der han ødela hjemmene til folk (Carnegie 1955: 34). Lincoln vervet seg i krigen mot denne røde terroren foran valget, og ble kaptein (Carnegie 1955:34).  Like etter ”krigen” var over, bar det inn i valgkampen; her håndhilste han, holdt taler og banket på dører (Carnegie 1955: 34).  Han tapte mandatet til den lovgivende forsamlingen, men ble valgt to år senere – og gjenvalgt i 1836, 1838 og 1840 (Carnegie 1955: 34). I New Salem ble han introdusert for en mann ved navn Jack Kelso, en man kanskje kan kalle en original? Her  fikk han innføring i Shakespeare, der han ble lest høyt for – både Hamlet og Macbeth (Carnegie 1955::35). Shakespeare var en hvirvelvind av følelser og mening, for Lincoln (Carnegie 1955: 35). Og han følte seg i slekt med forfatteren Burns, som hadde noenlunde samme bakgrunn som Lincoln. Shakespare ble imidlertid favoritten, og selv under borgerkrigen leste han Shakespeare flittig (Carnegie 1955:35).

Lincoln blir kolonialmajor

Han finner en forretningspartner ved navn Berry, og kjøper tre kolonialforretninger i byen – og slår de sammen til én forretning. Næringslivet i New Salem opplevde nedkonjunktur, og flere virksomheter trengte hjelp. Lincoln og forretningspartneren visste lite om disse forholdene (Carnegie 1955: 39), de oppdaget ikke at næringslivet i byen var i hardt vær, før de kjøpte opp firmaene. De slo de tre forretningene sammen til én, og kalte den «Lincoln & Berry.» Etter at Lincoln hadde lest flere juridiske bøker, bestemte han seg: «Han ville bli sakfører.» (Carnegie 1955: 41).  Han ville bli en mann som hans kone, Ann Rutledge, kunne være stolt av. Ann var enig, og de bestemte seg for å gifte seg etter studiene (Carnegie 1955: 41). Han leste juridiske bøker overalt – på jorder, ved elver og bekker.  Han reiste til og med 90 kilometer med hest for å få tak i en grammatikk-bok, etter at han hadde blitt fortalt at god grammatikk var nødvendig, både i det juridiske og politiske liv.  Etter grammatikkboken var unnagjort, leste han om «Romerrikets vekst, fall og sammenbrudd,» «Oldtidens historie» og «Fornuftens tidsalder.» Og ellers vandret han rundt i New Salem, hvor den nå avdøde Lincoln-biograf Albert Beveridge forteller: «det var ikke bare hans vidd, vennlighet og kunnskaper som fikk folk til å like han, hans merkelige klær og hengslete skikkelse gav også inntrykk på folk.» Etter en stund gikk «Lincoln & Berry» konkurs – Lincoln var opptatt med lesing, Berry av alkohol. I august 1835 ble Ann syk. Og hun døde samme år. Lincoln ble svært deprimert av dette, lang tid i etterkant. Dette preget Abraham Lincoln sterkt. Blant annet en trykkende melankoli, han måtte streve med periodevis hele livet.

Sakfører og ekteskap

I mars 1837 red Lincoln fra New Salem til Springfield, og ville begynne som sakfører. Bagasjen bestod av noen juridiske bøker, klesskift og undertøy. Han red ikke bare inn i Springfield pengeløs, han hadde en gjeld på 1100 dollar (Carnegie 1955: 47). I stedet for å slå firmaet konkurs, valgte Lincoln å ville gjøre opp for seg. Han skulle betale det han skyldte, med renter. Én av kreditorene ville ha tilbakebetaling omgående, noe som førte til at Lincolns hest ble solgt på tvangsauksjon (Carnegie 1955: 48). Lincoln startet sakførerfirma me en som het Stuart. Stuart viet et meste av tiden til politikk, så kontorarbeiet falt for det meste på Lincoln (Carnegie 1955: 49). Lincoln var ensom i Springfield, og få saker tilfalt advokatkontoret (Carnegie 1955: 49).Han følte seg utilpass, og ville blant annet ikke gå i Springfields fine kirker på søndager (Carnegie 1955: 49).Det er her verd å nevne at Springfield egentlig var en skitten nybyggerby med drøyt 1500 innbyggere.  En kvinne ved navn Mary Todd kom til byen i 1839, og de giftet seg etter tid og stunder. Slekten bestod av generaler og guvernører, til og med en marineminister (Carnegie 1955: 50). Selv hadde hun gått på fransk skole i Lexington, Kentucky. Mary todd hadde høye tanker om seg selv, eller rettere sagt ektemannen: En dag skulle hun bli førstedame i Det hvite hus.   De hadde ikke vært gått lenge, før Mary Todd begynte å skulle rette og forandre på Abraham Lincoln (Carnegie 1955: 54). Og uheldigvis var hun verken taktfull eller kvinnelig søt når hun kom med sine bemerkninger.

Kranglesøkende kone

Lincoln og andre sakførere reiste ut i fra Springfield for å ta saker, da det var over 10 sakførere på denne tid i denne lille by. Mens andre reiste hjem i helgene, forble gjerne Lincoln på et billig hotell for å unngå konas mas. Hun «klaget og kritiserte» visstnok alltid til sin man, ifølge kjenninger. Blant annet likte hun verken ganglaget eller ørene. Hans likegyldighet i forhold til eget utseende ergret henne (Carnegie 1955: 71). Det meste av klesplagg var utslitt. Han eide ikke barberkniv, og han gikk sjeldent til barbereren. Bordmanérene var frie og freidige. Han leste Shakespeare, Byron og aviser – gjerne liggende på gulvet. Mary Todd og Abraham Lincoln fikk et barn, som overlevde til voksene alder: Robert Todd. De andre døde når de var 4, 12 og 18 år. Mens Robert Todd døde i 1923, 83 år gammel. Mary var enig at hennes ektemann var en bedre drømmer, enn arbeidskar. Han var heller ikke særlig korrigerende overfor barna sine; Han ville at de skulle være frie og lykkelige (Carnegie 1955: 75). Han kunne falle i tanker, og ikke legge merke til noe rundt seg. Han diskuterte aldri religiøse spørsmål, heller ikke med sine nærmeste (Carnegie 1955: 75).

Mer krangel

Det fantes ingen hustru i hele Springfield som var mer økonomisk enn Mary Todd – sannsynligvis. Og gjennomgangstonen i livet som sakfører var at Abraham Lincoln tok lite betalt, fordi han følte medlidenhet for sine klienter, som gjerne var fattige. Mary hadde klare tendenser til å enhver tid utnytte sine tjenestepiker, som om de var slaver – og da ble det krangel med ektemannen (Carnegie 1955: 82). Flere mente, blant annet en nabo i seksten år, at Mary Todd Lincoln led av sinnsykdom. Raserianfallene eskalerte etter hvert som årene gikk. Hvis Abraham Lincoln hadde vært gift med Ann Routledge hadde han nok blitt lykkelig – men aldri president. Ekteskapet med Mary Todd Lincoln var ikke en berg- og dalbane. Det var hovedsakelig en dalbane.

Året 1858

I 1854 skjedde det noe begivenhetsrikt. Missouri blir tatt opp i Unionen, tross at de er slavestat (Carnegie 1955: 93). Dette satte nok tankene i sving hos Abraham Lincoln. Men det skulle gå fire år før Abraham Lincoln stod overfor sitt livs store kamp. Året var 1858.

En stund på jorden

Flott låt! Laleh har en flott stemme!

Fotballrunden via radio

Et høydepunkt fra barneskolealder var fotball-runden. På søndagene, distribuert av NRK p1.

Det var på den tid det fantes to radiokanaler fra statskringkastningen. Jeg hadde en kamerat på andre siden av vår nabos gressplen. Han var min tremenning og to år eldre enn meg. De hadde stor hage, og vi var begge fotballinteresserte. Han var en dyktig fotballkeeper. 

Overfor deres gårdsplass, i nesten enden av en blindvei, spilte vi også ofte landhockey. Da hadde vi med oss en tredje kamerat – som også var to år eldre, og bodde i Ryggjaveien på Øvre Vaulen.

Og vi spilte særlig 21 på asfaltbanen, på Vaulen skole.

Av og til husker jeg at jeg forhandlet om å komme tidligere til min kamerat, for å spille data. Han hadde Commodore 64 med stor diskettstasjon, og derfor litt andre spill enn meg. Det var knallharde forhandlinger om oppmøtetidspunkt hos han i helgene, der jeg forhandlet om halvtimer. Årsaken var at han var ungdom, og ville sove halvtimen lenger enn meg, som var barn. 10? Halv 10? Halv 11? Det ble ofte 10.

Og i hagen, spilte vi fotball, mens vi hørte på en myteomspunnete Lersveen blant annet, før han noen år senere trådte fram i all sin prakt på TV2. En sang fra denne tid er Viking fra Vest. Jeg likte sangen, men patriotismen overgikk kanskje den musikalske kvaliteten. Dette må ha vært 1991, jeg 11, mens kameraten min var 13. Folk som Alf Kåre Tveit (spiss) var en helt, også da han jobbet deltid på gamle Maskinhuset (sportsforretning) i Hillevåg. Fotballøkonmien var annerledes dengang. 

I tillegg til å være to år eldre enn meg, var kameraten min en smart og ordentlig kar. Jeg takker derfor for det utviklende samvær det må ha vært.

«Ekspedisjon 1986»

En herlig lekeplass, med sin store plen rundt skolen.

Som liten bygget jeg og bestekameraten min skip i trær, som skulle sjøsettes – og vi dro på ekspedisjoner i distriktet.

Jeg er generelt motstander av å rangere kamerater. Selv om jeg på sett og vis har folk som står meg nærmere enn andre – som de fleste erfarer. Som liten hadde jeg en bestekamerat, som bodde like ved der Hinna videregående skole holder hus i dag. Jeg bodde i Solliveien – snaue 10 minutter sykkelturen unna. Vi var bestekamerater fra barnehagen, som jeg startet i fra jeg var 2-3 år. Helt til han flyttet til en annen bydel, i gamle tredjeklasse (9 års alderen.) Jeg er svært glad for at jeg hadde denne bestekameraten.
Vi hadde et utviklende samvær som barn,
full av fantasi og oppfinnsomhet.

Vi så hverandre ikke fra og med tredjeklasse, før vi støtte på hverandre i Bergen, på Torgallmenningen, i 2003. 15 år! Folk som du ikke har sett på 15 år tilhører vanligvis en litt annen aldersgruppe, enn 20-åringer! Vi tok opp kontakten for et par år siden, og treffer hverandre regelmessig. Det er utviklende meningsutvekslinger vi har, med ett og annet tilbakeblikk innimellom, etter 25 år. Selv husker jeg «Ekspedisjon 1986,» som jeg har valgt å kalle det i ettertid.

Faren drev kolonialforretning. Først nært Alstor Hotell. Senere i Gausel sentrum. Vi vandret altså som seksåringer, fra Hinna sentrum til Alstor Hotell, på oppdagelsesreise. Da vi kom fram ble nok min bestekamerats far overrasket, men som en enkel gutt fra Hinna vil jeg aldri glemme det vi fikk: Boller med gult i midten. Som vi spiste, før vi sikkert ble transportert hjem per bil av en av min bestekamerats hyggelige og imøtekommende foreldre.

Det må ha vært en tur som tok noen timer, for en seksåring. Jeg tror alle barn har et visst behov for å utforske eventyreren, det tror jeg bare er sunt. Så lenge det ikke er opplagt galt, og ikke får beskjed om noe annet, fra voksne. Når man blir eldre bør man vite hvor grensene går. Unger i dag klatrer, springer og hopper for lite. Det er viktig også å ha gjort seg ferdig med det, før man blir eldre. Men jeg vil også huske wienerbaksten. Jeg tror alle barn i ny og ne har godt av litt hverdagsluksus. Det skjemmer ikke ut et barn, spesielt ikke etter gulrot-metoden. Det er noe et barn husker, alle barn – som voksne – liker å bli satt pris på. 

Hvor er det blitt av fjærmaskinen?

Flott låt! 

Da jeg ble virkelig imponert av Rune Bjerga

Slåssing er ikke kult, da er det bedre å lage en sang. Flott låt!  

Mitt første teaterøyeblikk

Frank Weylert

Det er fra høsten 1990, da Alf Nordvang satte opp det som ble kassasuksessen «My fair lady.» For å redde Rogaland Teater, som sleit økonomisk. Og teatret kom på rett kjøl.

Det kan nevnes at jeg tidligere hadde sett Barneteater-stykker som «Mowgli» og storsatsingen «Bugsy Malone.» Fra begge disse stykkene husker jeg glimt, men heller ikke mer. Mitt første øyeblikk kom med musikalen «My fair lady.»

Jeg har skrevet om My Fair Lady tidligere på bloggen. Det er nok ganske tilfeldig. Men jeg kan gjenta det jeg allerede har skrevet om dette. My Fair Lady er en musikal som er smidd rundt en roman av George Bernhard Shaw, «Pygmalion.»

Jeg er ikke spesielt begeistret for musikalen, som jeg vil karakterisere som veldig engelsk – både musikalsk og tematisk. Tematisk handler det på sett og vis om klasseforskjeller. Uten at det skjemmer

Jeg så en fantastisk god oppsetning av My Fair Lady i 2002/ 2003 på Oslo Nye Teater. Ensemblet hadde festet grytelokk til beina, slik at lydbilde fikk en skranglete klang. Det var kjempetøft! For noe må kanskje gjøres med et i utgangspunktet gammelt akkopagnement?

Dessuten gjorde Dennis Storhøi en eminent rolle som søppelkjøreren, faren til hovedrollen Liza Doolittle. For så vidt en drømmerolle; «Jeg skal bli gift på morrakvisten.» Kjent i Norge ved Henki Kolstad, som jeg husker fra jeg var enda mindre: Flott klipp!

Tilbake til Rogaland Teaters oppsetning. Det var gjennombruddsrollen til Mia Gundersen, som nok la grunnlag for at hun noen år senere dro til hovedstaden. Even Stormoen gjorde en framragende Mr. Higgins. Men av teaterøyeblikk som var opplevelsesrikt for en 10-åring, var da Frank Weylert besteg et bord og danset som en flamencodanserinne. Dette er sluttscenen i akt 1, før pause. Forøvrig - det var Weylerts avskjedsforestilling ved Rogaland Teater. Det var oppsiktsvekkende at en staselig gamlefar som Frank Weylert, gjorde nettopp dette.  Du kan lese om Frank Weylert:  Her!

En annen som har tolket Mr. Higgins på fortreffelig vis er Jeremy Irons. Han er ingen storslagen sanger, men han har jo verdens kuleste stemme. Den versjonen finner du her: Flott klipp!

VM i Bern, 1990

Min interesse for hockey var på det mest intense ved B-VM i Bern, våren 1990. Da var jeg 9 år. 

I den hjemlige liga dominerte vel Jimmer'n og Storhamar?

Jeg husker enkelte hockeynavn jeg var spesielt begeistret for. Og jeg samlet på autografer, så på denne tid innebar det også Viking-autografer og fra landslagspillere i hockey. Av navn jeg husker var Arne Billkvam, Robert Schistad (Viking), Carl Gunnar Gundersen (Viking), Jim «Jimmer’n» Marthinsen, Ole-Eskil Dahlstrøm, Åge Ellingsen, Morgan Andersen og Espen «Shampoo» Knutsen.»Shampoo» var vel den beste, med NHL-karriere. Ekstremt teknisk, hockeyens Erik Mykland. Jeg vet ikke årsaken til hvorfor jeg husker disse navnene, men de imponerte vel på sitt vis. Ellers husker jeg de hadde en ruvende hockey-president på denne tid, men kommer i farten ikke på navnet.

Landslagstrener var vel legendariske George Kingston, fra Canada. 

Av framskutte hockeynasjoner var det vel på denne tid Sovjetunionen, Sverige, Canada og Finland.

Ellers må denne artikkelen skrives etter en viss research, med mangelfullt bakgrunns-materiale på nett. Dette bør oppdateres, i respekt for de involverte.  

Finland gjorde det relativt sett dårlig i dette mesterskapet.

B-VM (1990) ble avholdt i Bern og Freibourg, i Sveits.  Norge kom nest nederst i sin pulje, med tre poeng. Men det var altså i 1990 (9 år) min hockeyinteresse nådde sitt toppunkt, der jeg satt i stua på Hinna og fulgte med.

PS! Jeg har kalt det B-VM. Det er slik jeg husker det. Men Norge kan ha deltatt i pulje A, blant de aller beste.

Morgan Paulson, utenrikskorrespondent

Utenrikskorrespondenten fra det svenske Hipp, hipp magasinet gav meg en latterkule.

De er flinke de folka, i Hipp hipp magasinet. De herjet på begynnelsen av 2000-tallet. Da jeg så denne, på denne tid, knakk jeg sammen. Flott klipp!

Stavanger trenger en slik scene og mathall

"Stavanger byscene?" 

Fylkeskommunen kan være på vei ut av de gamle sykehus-lokalene i Stavanger. Det kan muliggjøre en ny scene. Og mathall.

Stavanger har flere store scener. Stavanger savner imidlertid en scene med 150 publikummere, som flere andre byer. Det ville vært en berikelse for Stavanger-regionens mer ukjente kulturaktører.

Vi har flere storstuer i Stavanger. Den største er vel utekonsertene i Jåttavågen (stadion) og DNB arena. Andre scener for det frie kulturlivet er selvsagt Stavanger konserthus sin Zetlitz-sal.  Folken og ikke minst Stavangeren – som begge har en publikumskapasitet på 400-500. Disse må vi ivareta. Men Folken er eksempelvis avsatt til studentformål. Stavangeren drives etter privat tiltakslyst. Jeg tror en ny scene – «Stavanger byscene» - kunne dyrke fram bykultur og kulturelle uttrykk for en mindre krets, som fast virksomhet eller videre springbrett til de større scenene i byen. Jeg skal her skissere en mulighet.

På den gamle sykehustomta ligger det to separate bygninger i øst. Jeg vil herved foreslå at det minste toetasjers bygget kunne blitt "Stavanger byscene." Vil anslå at bygget, med en scene i første etasje og enkel overbygning, ville hatt plass til 150 tilskuere. Andre etasje kan enten vies garderobe, toalett og oppholdsrom for artister. Eventuelt delt andre etasje i to, der en halvdel også inneholdt kiosk og toalett for publikum.

Eventuelt kunne man bygget et påbygg/ anneks, som publikumsfoaje. Men – det trenger ikke bli dyrere enn at alt plasseres i ett bygg.

Her kunne man hatt mindre forestillinger/ opptredener. Viseklubb. Stand-up-klubb. Litteraturkvelder. Alt til kommunale, rimelige priser.

Det kunne driftes i sammenheng med en mathall, og da kommer vi til bruken av det andre lokalet.

Hakket lenger sør ligger et større lokale. Det er også på to etasjer, og kunne inneholdt en Mathall, noe Stavanger foreløpig ikke har – til forskjell fra større byer som Oslo og Bergen. Men – matfylket Rogaland kan ikke være noe dårligere?

Det kunne vært 2-3 ansatte for å drifte fellesanliggender for disse to lokalene. Dette kunne i hvert fall delvis vært finansiert av leieinntekter begge steder. 

Hva gjelder det gamle sykehusets hovedbygning støtter jeg tanken om at dette avsettes til museumsformål (ved eventuell underjordisk gang fra museets hovedbygning), samt institutter ved Universitetet i Stavanger.  

KLM var en av mine absolutte humorfavoritter

Har tidligere sveipet innom KLM. Det var en av mine desiderte humorfavoritter. 

Denne artikkelen er også skrevet etter hukommelsen. Og hva skal man skrive da? Mitt toppunkt for KLM-begeistring kom ved to VHS-utgivelser på midten av 1990-tallet, tror det var i forkant av KLMs Vorspiel-serie. Cirka 1995. Jeg likte alle i KLM, men særlig Trond Kirkvaag. Lystad hadde finurlige ordspill og alle autoritetsfiguerer ble tildelt Lars Mjøen. Jeg husker at jeg under OL på Lillehammer tok opp på video de daglige sketsjene de hadde under den daglige direktesendingen, med Hallvard Flatland. De var morsomme. Og i etterkant av OL kom deres Montreuxbidrag om «OL på Lillehammer.» Det var altså rundt 14-15 år begreistringen var størst.

Jeg likte Vorspiel-serien deres, selv om det liknet mer revyformatet, enn noen gang tidligere. Jeg syntes Nachspiel-serien var bedre, av de sketsjene jeg av og til fikk med meg. Men da var jeg 11-12 år. Før dette hadde de programserien SKAI, men et var jeg for liten til å huske – annet enn senere gjengivelser.

Når jeg først trekker fram høydepunkt i deres karriere, kan jeg jo også nevne deres første Montreux-bidrag «Diplomatix» som var veldig oppfinnsom og morsom.

Hvis jeg skal trekke fram sketsjer jeg likte spesielt godt, kan jeg nevne flere.  «Omvisning på Skaugum,» eksempelvis. Jeg husker jeg likte spesielt godt flere sketsjer, i en tid da jeg også var svært begeistret for Monty Python «at the Hollywood Bowl.»  Det får jeg skrive om ved en annen anledning, og jeg vil sikkert også komme tilbake til KLM.

Jeg likte noen sketsjer spesielt godt. Blant de første, og enkleste, er denne: 

«Granatkasting» Flott klipp! 

Tre Fleksnes-favoritter

I unge år var jeg også begeistret for Rolv Wesenlund, som jeg har skrevet  tidligere. Og blant hans arbeider kan jeg trekke fram noen Fleksnes-episoder. De så jeg hovedsakelig i 13-års alderen.

Det er mine tre favoritter, men rekkefølgen innbyrdes er tilfeldig:

-          Det går alltid et tog -  Flott klipp!

-          Biovita Helsesenter – Flott klipp!

-          Trafikk og panikk – Flott klipp!

Ellers er Radioten og Ta plass! Lukk dørene verdige utfordrere.  

Evert Taubes 10 beste

Har ikke fullstendig oversikt over Evert Taube sin diskografi, derfor blir dette er røft anslag over hva som er hans beste låter.

Velger å ikke angi versjoner, for jeg synes i all hovedsak at sangene ikke skal synges i Evert-stil og tapning. Sangene bør synges av andre artister enn Evert Taube.

Rekkefølgen er noenlunde tilfeldig, det er ingen rangering.

1.       Så lenge skutan kan gå

2.       Så skimrande var aldrig havet

3.       Jag er fri, jag har sonat

4.       Dansen på Sunnanø

5.       Nudistpolka

6.       Sjuttonde balladen

7.       Ingrid Dardels polska

8.       Flickan i Havanna

9.       Nocturne/ Sov på min arm

10.   Anglamark

1

En ord'ntlig, real schlager!

 Flott låt!  Morsomt.

Min tidligste Beatles-favoritt

Langt fra avansert, men lekende lett. Flott låt!

Måtte Echoff-høyden få en ny vår!

Et stilfullt område i nyrenessanse-stil, som bryter med
Stavangers øvrige arkitektur. 

Området i Stavanger som utredes som fellesareal for kultur og kunnskap bærer navnet «Akropolis-visjonen.» Hensikten er å dra veksler mellom sektorområdene teater, museum – og et nedlagt sykehus, som man ikke vet hva man skal fylle med. Men det kan inneholde universitetsfag. Fylkeskommunen har sagt de kan flytte fra de nedlagte sykehuslokalene, og det skaper en ny giv for området.

I går var det paneldebatt, i regi av Kåkå Kverulantkatedralen, i museets forelesningssal. Saken er følgende: Både Rogaland Teater og Museet sliter med plassmangel, i tillegg til å ha lokaler som skriker etter renovering. Teatrets lokaler er fra 1883, og er det eldste blant de fire byggene som ble tegnet av byens ruvende arkitekt Echoff. I etterkant kom Turnhallen (nå Teaterhallen) og Museet, og sist sykehuslokalene (rett før overgangen til 1900-tallet.) Visjonen nå er å skape et område for sjel, sinn og dannelse, som kan innebære museum, teater og universitet. Den påtroppende rektor ved UiS stilte seg positiv til tanken – men orienterte samtidig om innsigelsene imot å flytte, ut i fra andre hensyn og interesser ved UiS, samt at et krever tilslag fra bevilgende, statlige myndigheter. Glenn André Kaada, Teatersjef ved Rogaland Teater, fortalte at det mest formålstjenelige for teatret er å ha nye scener, på samme plan som dagens Hovedscene – med tilstøtende verksteder. Det betyr utvidelse sørover. På samme vis trenger museet nye lokaler, som kan ekspandere nordover. Med disse himmelretningene ligger det an til graving i museumsparken. Dette kan innebære nye, spennende fellesområder mellom teater og museum, som felles utstillingsprosjekter og foaje, ut over eksempelvis kantinedrift. Men det viktigste er at institusjonene får dekket sine primærbehov med brukerne i sentrum, hvilket også kan tyde på at museet kan ekspandere til noen av sykehuslokalene i vest – med eksempelvis underjordisk gangtunnel, for å binde sammen lokalene.  Byantikvaren – som gjorde et svært positivt inntrykk – sa at hun ikke ville stikke kjepper i hjulene for noen løsninger, og sa at verneinteresser stort sett gjelder eksteriøret. I den forbindelse ligger det også bevaringsverdi i å beholde det såkalte «penalet» i front av museets inngangsparti – et byggverk jeg har blogget om et annet sted. Men med universitetets rektor med på laget, kan dette sørge for et mer levende folkeliv i både sykehuslokaler og park, på andre tidspunkt enn når folk drar hjem fra jobb. Panelet – som var i godt lynne, med rektoren i spissen, uttrykte følgende humoristiske kommentar: - Om det heter Akropolis eller Echoff-høyden er for meg mer irrelevant, men jeg kan jo legge til at som en enkel mann fra Sandnes er kanskje Skjæveland-stykke å foretrekke. Det er fortsatt uvisst om området skal bli hetende Akropolis, Skjæveland-stykke eller Echoff-høyden, som alle er historiske benevnelser på området. Riksbladet håper på det sistnevnte, etter forslag fra Tore Renberg.