Abraham Lincoln

Han brukte flosshatt, befridde slavene og holdt tale ved den kanskje mest sjelsettende slagmarken i amerikansk historie: Gettysburg. Det er skrevet mang en bok om Abraham Lincoln, og enkelte forfattere står bak mangfoldige bind om mannen. Dette blogginnlegget er ment som en innførsel eller inspirasjon til videre lesing – i en hektisk hverdag. Den baserer seg på noen utgivelser om Abraham Lincoln.

Født med to tomme hender

Han ble født i en tømmerkoie, og måtte gå langveis for å låne bøker (Carnegie 1955: 5-6) Om natten, foran peisen, leste han dem. Han ble kalt ærlige Abe, på grunn av hans oppriktighet. Hans mor, Nancy Hanks, ble oppdratt av sin tante og onkel – og gikk sannsynligvis aldri på skole (Carnegie 1955: 18). Skrive kunne hun ikke, og markerte egne signaturer med et symbol. Hun levde langt unna allfarvei, dypt inne i skogen – og giftet seg med en sløv kar visstnok, ved navn Tom Lincoln (Carnegie 1955: 18). Han blir av Carnegie karakterisert som en døgenikt, det går et historisk sus over dette økenavnet (Carnegie 1955: 18). For å legge et litt mer positivt syn til grunn for denne skikkelsen, var han en omstreifer som måtte ta de jobbene som han ble tilbudt, for å skaffe seg mat og husvære. Han ble ved anledninger utstyrt med gevær for å passe på fanger, andre ganger ble han satt til å piske slaver (Carnegie 1955: 18). Det virker som han var en drømmeriaktig eventyrskikkelse, for han investerte i sabler og bukseseler av silke på kreditt – framfor å betale gjelda for jordsmonnet sitt (Carnegie 1955: 18). I 1808 kjøpte Tom Lincoln en farm ved Elizabethtown, for i overkant av 66 cent per acre. Vinteren 1809 så Abraham Lincoln dagens lys. Denne februardagen blåste snøen igjennom tømmerveggene, og la seg over bjørneskinnet som skjulte Nancy og barna (Carnegie 1955: 19). Bare 8 år senere skulle moren dø av utmattelse over nybyggernes pionérliv, bare 35 år gammel (Carnegie 1955:19). Hun opplevde ikke mye lykke i livet, og overalt ble hun møtt med sladder over å ha født et uekte barn (Carnegie 1955:19). Et annet sted viser Carnegie til at hun konkret døde av den såkalte Melkesotten, 4. oktober 1818. Sykdommen kom av en plante, hvorpå det ble overført mennesker via kumelk. En spartansk kiste ble snekret etter beste evne, med treverk de fant i skauen (Carnegie 1955:22).

Elendigheten satt i veggene

De bodde på en skrinn farm i villmarken (Carnegie 1955:19). Ifølge Carnegie var det få som hadde vært tåpelige nok til å slå seg ned der (Carnegie 1955: 19). Det var en utbredt bytteøkonomi på den tiden, årsaken var at pengene hadde en usikker og heller tvilsom verdi (Carnegie 1955: 19) – man visste aldri hva man fikk for dollaren. Det betø ikke at man ikke kunne gjøre dårlige byttehandler: Tom Lincoln byttet bort gården sin, mot 400 galleons malt-whiskey – og flyttet videre inn, med familien, i Indianas villmark (Carnegie 1955: 20). Midt i denne krattskogen, med trær på alle kanter, tilbragte Abraham Lincoln de neste fjorten årene av sitt liv. De bodde i et skur, uten vinduer, gulv eller dører – så ekstrem poverty (fattigdom) var tilværelsen for familien. Rønna hadde bare tre vegger, og taket var av staur og kvist (Carnegie 1955: 20). Nancy og barna sov om nettene som noen hunder, under løv de hadde funnet ute. På et stadiet bygget Tom Lincoln en ny hytte – med fire vegger, men fortsatt uten blant annet vinduer. De hadde ikke råd til kniver eller gafler, de spiste med fingrene (Carnegie 1955: 22). Skitten i en relativt nybygd hytte var ikke til å holde ut.

Abraham Lincoln begynner i skole

Da han var 15 år gammel hadde Abraham lært seg alfabetet, og han leser litt. Han og søsteren gikk syv kilometer gjennom skogen, for å oppsøke læreren sin. Luen til Abraham var av ekornskinn og buksen av rådyr- men ikke nok til å dekke hele beinet (Carnegie 1955: 24). Skolestua var primitiv, så vidt høy nok til at læreren kunne stå oppreist der inne. For det meste leste de fra Bibelen. Hjemme skrev han gjerne på veggene i tømmerhytta, for å så viske det bort ed å rasle med kniven (Carnegie 1955: 25). Han hadde ikke råd til å kjøpe egen bok i regning, så han skrev av med-elevers. Han fikk raskt egne meninger om saker, og han skrev det ned – gjerne på vers (Carnegie 1955: 25). Han framsa de gjerne høyt, og stilene hans vekker oppsikt. Han flyttet siden til en annen skole, og det ble til sammen 12 måneder med undervisning (Carnegie 1955:25).  Først og fremst utvikler han det viktigste, i denne tid: Kunnskapstørst. Lesingen forandret han, det skapte fantasi og bredere horisont (Carnegie 1955: 26). Den neste 25 årene var lesing hans store lidenskap. Stemoren skaffet til veie noen bøker, og bibelen ble blant annet inspirsjonskilde til måten han argumenterte på (Carnegie 1955:26). Av naboen fikk han lånt noen biografier, blant annet én om George Washington. Den ble han fjetret av, han leste den seint og tidlig. Han ble etter hvert kjent med Shakepeares replikker, og han fordyper seg i talekunst gjennom bøkene; Scotts leksjoner var én av de viktige bøkene for Abraham. Han noterte seg gjerne ekstra gode avsnitt, med kritt – som gjorde at han raskt måtte lære det utenat før svære spalter forsvant (Carnegie 1955: 27). Han leste i alle ledige stunder, eksempelvis tok han med seg maiskolben fra middagsordet og satte seg for seg selv – og leste. På markene hadde han med seg ”Quinn Jests” – en morobok som fikk tilhørerne til å gapskratte (Carnegie 1955: 27). Det kan nevnes at han ikke var særlig dedikert fysisk arbeide, kanskje noe arvelig belastet?

På flyttefot

Vinteren 1830 ble området på nytt hjemsøkt av melkesotten. Tom Lincoln solgte mais og griser i all hast – og farmen, for åtti dollars (Carnegie 1955: 28). Han laget en vogn, lasset med det de hadde av gods og familie, før det bar til en dal i Illinois, som indianerne hadde døpt Sangamon (Carnegie 1955: 28). I to uker peste oksene seg framover, mot dalen i Illinois. De måtte vasse over elvene, mens folk i Kongressen diskuterte hvorvidt en stat hadde mulighet til å trekke seg fra unionen. Senator Webster slo fast de velkjente ordene, som Abraham Lincoln langt senere skulle gjøre til sine: Frihet og union, nå og for alltid ett, og udelelig (Carnegie 1955: 29). I nærheten av Decatur i Illinois slo de seg ned, med utsikt over elva (Carnegie 1955: 30). De gjerdet inn et området på 15 acres, og pløyet opp jordsmonnet. Den første vinteren var knallhard, villkaninene ble nesten utryddet, folk frøs i hel – mens snøen la seg 15 fot høy (Carnegie 1955: 30). Hver dag gikk han fem kilometer til arbeid han utførte og fikk betalt i dongeribukser (Carnegie 1955: 30). Abraham fridde til en datter til en major han hadde truffet, men fikk kontant nei av faren – som ikke orket tanken på hans datters liv i sammen med en løsarbeider (Carnegie 1955: 30). I 22 år hadde Lincoln bodd på diverse farmer, og han var møkka lei nybyggertilværelsen (Carnegie 1955: 31). Han begynte å hugge tømmer, nær New Orleans – byen som hadde gitt han mersmak (Carnegie 1955:31). Turen nedover elven var for Abraham sjelsettende, der han fikk slaveriet tett innpå livet (Carnegie 1955: 31). Han så ”negrer i lenker, pisket og ydmyket.” ”Hvis jeg en dag får anledning til å slå et slag for den slags, vil jeg sannelig ikke spare meg”- er et sitat fra denne tiden.

Livet i New Salem

Her overvant han blant annet sin nervøsitet, og talte offentlig (Carnegie 1955: 33). Tidligere, i Indiana, hadde han talt på markene – men her i New Salem ble han medlem av en litterær klubb.  Han spilte en ledende rolle i programutformingen - han leste dikt, utviklet foredrag og ble med i diskusjonen omkring aktuelle emner (Carnegie 1955: 33). Han merket at han hadde en uvanlig evne ti å påvirke mennesker, med det han sa (Carnegie 1955:33). Mer enn noen gang tidligere utviklet han en sterk selvtillit (Carnegie 1955:33).  Han stilte til valg, der gjennomgangstonen i hans taler var forbedring; av skoler, skipsfart, domstolene m.m. (Carnegie 1955: 33-34). Indianeren Black Hawk var på denne tiden på krigstiden, der han ødela hjemmene til folk (Carnegie 1955: 34). Lincoln vervet seg i krigen mot denne røde terroren foran valget, og ble kaptein (Carnegie 1955:34).  Like etter ”krigen” var over, bar det inn i valgkampen; her håndhilste han, holdt taler og banket på dører (Carnegie 1955: 34).  Han tapte mandatet til den lovgivende forsamlingen, men ble valgt to år senere – og gjenvalgt i 1836, 1838 og 1840 (Carnegie 1955: 34). I New Salem ble han introdusert for en mann ved navn Jack Kelso, en man kanskje kan kalle en original? Her  fikk han innføring i Shakespeare, der han ble lest høyt for – både Hamlet og Macbeth (Carnegie 1955::35). Shakespeare var en hvirvelvind av følelser og mening, for Lincoln (Carnegie 1955: 35). Og han følte seg i slekt med forfatteren Burns, som hadde noenlunde samme bakgrunn som Lincoln. Shakespare ble imidlertid favoritten, og selv under borgerkrigen leste han Shakespeare flittig (Carnegie 1955:35).

Lincoln blir kolonialmajor

Han finner en forretningspartner ved navn Berry, og kjøper tre kolonialforretninger i byen – og slår de sammen til én forretning. Næringslivet i New Salem opplevde nedkonjunktur, og flere virksomheter trengte hjelp. Lincoln og forretningspartneren visste lite om disse forholdene (Carnegie 1955: 39), de oppdaget ikke at næringslivet i byen var i hardt vær, før de kjøpte opp firmaene. De slo de tre forretningene sammen til én, og kalte den «Lincoln & Berry.» Etter at Lincoln hadde lest flere juridiske bøker, bestemte han seg: «Han ville bli sakfører.» (Carnegie 1955: 41).  Han ville bli en mann som hans kone, Ann Rutledge, kunne være stolt av. Ann var enig, og de bestemte seg for å gifte seg etter studiene (Carnegie 1955: 41). Han leste juridiske bøker overalt – på jorder, ved elver og bekker.  Han reiste til og med 90 kilometer med hest for å få tak i en grammatikk-bok, etter at han hadde blitt fortalt at god grammatikk var nødvendig, både i det juridiske og politiske liv.  Etter grammatikkboken var unnagjort, leste han om «Romerrikets vekst, fall og sammenbrudd,» «Oldtidens historie» og «Fornuftens tidsalder.» Og ellers vandret han rundt i New Salem, hvor den nå avdøde Lincoln-biograf Albert Beveridge forteller: «det var ikke bare hans vidd, vennlighet og kunnskaper som fikk folk til å like han, hans merkelige klær og hengslete skikkelse gav også inntrykk på folk.» Etter en stund gikk «Lincoln & Berry» konkurs – Lincoln var opptatt med lesing, Berry av alkohol. I august 1835 ble Ann syk. Og hun døde samme år. Lincoln ble svært deprimert av dette, lang tid i etterkant. Dette preget Abraham Lincoln sterkt. Blant annet en trykkende melankoli, han måtte streve med periodevis hele livet.

Sakfører og ekteskap

I mars 1837 red Lincoln fra New Salem til Springfield, og ville begynne som sakfører. Bagasjen bestod av noen juridiske bøker, klesskift og undertøy. Han red ikke bare inn i Springfield pengeløs, han hadde en gjeld på 1100 dollar (Carnegie 1955: 47). I stedet for å slå firmaet konkurs, valgte Lincoln å ville gjøre opp for seg. Han skulle betale det han skyldte, med renter. Én av kreditorene ville ha tilbakebetaling omgående, noe som førte til at Lincolns hest ble solgt på tvangsauksjon (Carnegie 1955: 48). Lincoln startet sakførerfirma me en som het Stuart. Stuart viet et meste av tiden til politikk, så kontorarbeiet falt for det meste på Lincoln (Carnegie 1955: 49). Lincoln var ensom i Springfield, og få saker tilfalt advokatkontoret (Carnegie 1955: 49).Han følte seg utilpass, og ville blant annet ikke gå i Springfields fine kirker på søndager (Carnegie 1955: 49).Det er her verd å nevne at Springfield egentlig var en skitten nybyggerby med drøyt 1500 innbyggere.  En kvinne ved navn Mary Todd kom til byen i 1839, og de giftet seg etter tid og stunder. Slekten bestod av generaler og guvernører, til og med en marineminister (Carnegie 1955: 50). Selv hadde hun gått på fransk skole i Lexington, Kentucky. Mary todd hadde høye tanker om seg selv, eller rettere sagt ektemannen: En dag skulle hun bli førstedame i Det hvite hus.   De hadde ikke vært gått lenge, før Mary Todd begynte å skulle rette og forandre på Abraham Lincoln (Carnegie 1955: 54). Og uheldigvis var hun verken taktfull eller kvinnelig søt når hun kom med sine bemerkninger.

Kranglesøkende kone

Lincoln og andre sakførere reiste ut i fra Springfield for å ta saker, da det var over 10 sakførere på denne tid i denne lille by. Mens andre reiste hjem i helgene, forble gjerne Lincoln på et billig hotell for å unngå konas mas. Hun «klaget og kritiserte» visstnok alltid til sin man, ifølge kjenninger. Blant annet likte hun verken ganglaget eller ørene. Hans likegyldighet i forhold til eget utseende ergret henne (Carnegie 1955: 71). Det meste av klesplagg var utslitt. Han eide ikke barberkniv, og han gikk sjeldent til barbereren. Bordmanérene var frie og freidige. Han leste Shakespeare, Byron og aviser – gjerne liggende på gulvet. Mary Todd og Abraham Lincoln fikk et barn, som overlevde til voksene alder: Robert Todd. De andre døde når de var 4, 12 og 18 år. Mens Robert Todd døde i 1923, 83 år gammel. Mary var enig at hennes ektemann var en bedre drømmer, enn arbeidskar. Han var heller ikke særlig korrigerende overfor barna sine; Han ville at de skulle være frie og lykkelige (Carnegie 1955: 75). Han kunne falle i tanker, og ikke legge merke til noe rundt seg. Han diskuterte aldri religiøse spørsmål, heller ikke med sine nærmeste (Carnegie 1955: 75).

Mer krangel

Det fantes ingen hustru i hele Springfield som var mer økonomisk enn Mary Todd – sannsynligvis. Og gjennomgangstonen i livet som sakfører var at Abraham Lincoln tok lite betalt, fordi han følte medlidenhet for sine klienter, som gjerne var fattige. Mary hadde klare tendenser til å enhver tid utnytte sine tjenestepiker, som om de var slaver – og da ble det krangel med ektemannen (Carnegie 1955: 82). Flere mente, blant annet en nabo i seksten år, at Mary Todd Lincoln led av sinnsykdom. Raserianfallene eskalerte etter hvert som årene gikk. Hvis Abraham Lincoln hadde vært gift med Ann Routledge hadde han nok blitt lykkelig – men aldri president. Ekteskapet med Mary Todd Lincoln var ikke en berg- og dalbane. Det var hovedsakelig en dalbane.

Året 1858

I 1854 skjedde det noe begivenhetsrikt. Missouri blir tatt opp i Unionen, tross at de er slavestat (Carnegie 1955: 93). Dette satte nok tankene i sving hos Abraham Lincoln. Men det skulle gå fire år før Abraham Lincoln stod overfor sitt livs store kamp. Året var 1858.