«Ekspedisjon 1986»

En herlig lekeplass, med sin store plen rundt skolen.

Som liten bygget jeg og bestekameraten min skip i trær, som skulle sjøsettes – og vi dro på ekspedisjoner i distriktet.

Jeg er generelt motstander av å rangere kamerater. Selv om jeg på sett og vis har folk som står meg nærmere enn andre – som de fleste erfarer. Som liten hadde jeg en bestekamerat, som bodde like ved der Hinna videregående skole holder hus i dag. Jeg bodde i Solliveien – snaue 10 minutter sykkelturen unna. Vi var bestekamerater fra barnehagen, som jeg startet i fra jeg var 2-3 år. Helt til han flyttet til en annen bydel, i gamle tredjeklasse (9 års alderen.) Jeg er svært glad for at jeg hadde denne bestekameraten.
Vi hadde et utviklende samvær som barn,
full av fantasi og oppfinnsomhet.

Vi så hverandre ikke fra og med tredjeklasse, før vi støtte på hverandre i Bergen, på Torgallmenningen, i 2003. 15 år! Folk som du ikke har sett på 15 år tilhører vanligvis en litt annen aldersgruppe, enn 20-åringer! Vi tok opp kontakten for et par år siden, og treffer hverandre regelmessig. Det er utviklende meningsutvekslinger vi har, med ett og annet tilbakeblikk innimellom, etter 25 år. Selv husker jeg «Ekspedisjon 1986,» som jeg har valgt å kalle det i ettertid.

Faren drev kolonialforretning. Først nært Alstor Hotell. Senere i Gausel sentrum. Vi vandret altså som seksåringer, fra Hinna sentrum til Alstor Hotell, på oppdagelsesreise. Da vi kom fram ble nok min bestekamerats far overrasket, men som en enkel gutt fra Hinna vil jeg aldri glemme det vi fikk: Boller med gult i midten. Som vi spiste, før vi sikkert ble transportert hjem per bil av en av min bestekamerats hyggelige og imøtekommende foreldre.

Det må ha vært en tur som tok noen timer, for en seksåring. Jeg tror alle barn har et visst behov for å utforske eventyreren, det tror jeg bare er sunt. Så lenge det ikke er opplagt galt, og ikke får beskjed om noe annet, fra voksne. Når man blir eldre bør man vite hvor grensene går. Unger i dag klatrer, springer og hopper for lite. Det er viktig også å ha gjort seg ferdig med det, før man blir eldre. Men jeg vil også huske wienerbaksten. Jeg tror alle barn i ny og ne har godt av litt hverdagsluksus. Det skjemmer ikke ut et barn, spesielt ikke etter gulrot-metoden. Det er noe et barn husker, alle barn – som voksne – liker å bli satt pris på.