Lisa Nilsson - Anglamark

 Flott låt! 

En flott sang, skrevet av Evert Taube. Den passer nå i påskehøytiden, og kan ses på som en fordømming av angrepet på det svenske samfunnet.  ”Låt barnen dansa som englar kring lønn og alm!” Vakkert tolket.

Spinoza - en tidlig demokrati-utvikler, blant annet

Spinozas tanker bidrog til den store oppvåkningen innenfor politikk og vitenskap på 1600-tallet. Hans tekster er intrikate – og er derfor en av de mest omdiskuterte tenkerne. 

I denne gjennomgangen vektlegges hans samfunnssyn, med vekt på demokrati. Baruch Spinoza (1632 – 1677) regnes som en av de fremste klassiske filosofene, født i det framgangsrike Nederland, nærmere bestemt Amsterdam, i deres velmaktsdager. Hans bidrag var innenfor politikk, metafysikk, teologi og etikk (Tollefsen m. fl. 2012:337). Nederland var et sted der det var møtepunkter og konflikter mellom protestantisme og katolisisme (Berg Eriksen 1998:326). Krefting mener han først og fremst er påvirket av naturrettstenkningen (2013: 86) – forløpende tanker om menneskerettigheter. Mens Berg Eriksen hevder at det er vanskelig å finne inspirasjonskilder for Spinoza – han var rett og slett original (Berg Eriksen 1998:326).

En rasjonalist

Spinoza mener vi kan komme fram til sikker viten, ved hjelp av logikk (Tøllefsen m.fl. 2012:337). I sitt sentrale verk Etikken utleder han en teori om at det mentale og materielle har samme substans, sett fra ulikt perspektiv (Fredriksson 2000:8). Benedictus de Spinoza brøt med tanken om at det fantes en personlig Gud, men at den fantes i naturen (Krefting 2013:88). Dette ses på som et åndelig grunnlag for den senere tyske romantikk (Kreftig 2013:88; Berg Eriksen 1998:330), og hans arbeider ble i over 100 år etter de ble skrevet ukjent for de aller fleste (Berg Eriksen 1998:330). I sin samtid ble han gjerne omtalt som ateist (Fredriksson 2000: 104), og det var han i den forstand at hans tanker skilte seg fra det som måtte være av Gudsforståelse (Berg Eriksen 1998:330). Men dette er ikke alene grunn for å kalle noe for ateisme. Han var langt fra en ateist, ifølge Tøllefsen m.fl (2012:337). Spinoza undergravde det gamle testamentet, og dets fortelling om jødene som Guds utvalgte folk (2000:11). Spinoza studerte Copernikus, Kepler og Galilei og betraktet naturen som et sett av årsak og virkninger (Fredriksson 2000: 22) – og var derfor i førersetet med å utforme naturlover. I tillegg utvikler han en kritisk teologi, som innvarsler Opplysningtidens ideer om blant annet toleranse og ytringsfrihet (Fredriksson 2000:8). Spinoza mener toleranse og ytringsfrihet er kjernen i både individuell og kollektiv lykke (Krefting 2013:100). Kanskje kjente han på kroppen behovet for respekt for sine standpunkter? Han ser for seg demokrati som den beste styreformen og levner tvil til menneskets atferd i naturtilstanden, uten stat (Fredriksson 2000:8) eller anarki. Vi kan derfor ifølge Spinoza takke statsmakten for en hel del? Spinoza ble tidvis forfulgt for sine syn, og livnærte seg av å slipe linser. Linseslipingen går for å ha tatt livet av Spinoza, ved kronisk lungesykdom (Fredriksson 2000: 52). Fritenkeren ville stå på egne bein og avslo tilbud om professorat i Heidelberg i 1673 (Fredriksson 2000:8 og 82 og Berg Eriksen 1998:328).

Formative år

Faren var født i 1598, i Portugal (Fredriksson 2000: 14). Han het Mikael Spinoza. Han flyttet på et stadie til Amsterdam, hvor han drev handel med Middelhavslandene (Fredriksson 2000:14). Han fikk tre barn, deriblant Spinoza (ikke overraskende?). Spinoza omgikks med en gjeng som kalte seg Amsterdams fritenkere. Forbildet var i særlig grad Desiderius Erasmus (Fredriksson 2000: 23). En person som forandret Spinozas liv var Franciscus Van den Elden (Fredriksson 2000: 23). Han skal ha deltatt på fredslutningen i Westphalen (1648). Friskusen lærte Spinoza å skrive latin (Fredriksson 2000: 23), hvilket gjorde at budskapet nådde utenfor Nederlands grenser. Bertrand Russel store verk A History of Western Philosophy (1948) skrev noen veldig fordelaktige ord om Spinoza:

Fra et intellektuelt synspunkt er det noen som har nådd lengre enn Spinoza, men fra et moralsk synspunkt står han høyest.

Beskrivelse av Nederlands gullalder

Nederland var åpenbart et fristed for åndseliten i Europa, noe som i stor grad bidrog til en framgangsrik nasjon. Nederland ble kalt republikk. Det var Huset av Orange som styrte, dette var et slags lettere militærstyre (Fredriksson 2000: 14). Landet bestod av mange provinser, og regnes for den første moderne kapitalistisk-borgerlige styreform (Fredriksson 2000:14). Vitenskap, kunst, kultur og boktrykking blomstret (Fredriksson 2000: 15). Av kunst var særlig billedkunsten langt framme, mens Fredriksson beskriver musikken som dilettantisk (2000: 100). Den mest kjente maleren var Rembrandt (Fredriksson 2000: 103). Teater var forøvrig noe av det mest spekulative man kunne bedrive (Fredriksson 2000: 100). René Descartes bodde her, og John Locke levde her etter å ha måtte flykte fra England på grunn av sine utgivelser (Fredriksson 2000: 15-16). Spinoza studerte matematikk og naturvitenskap (Fredriksson 2000: 22). Fornyelsen av disse fagene hadde startet i Italia under renessansen (1480 – 1680), der det var vekselvis framkritt innenfor teknikk, handel, sjøfart, håndverk, industri og bankvesen (Fredriksson 2000:22). Han kjente trolig også om Francis Bacons teorier, som mente at dersom studiene var fri for myter og fordommer kunne store oppdagelser skje (Fredriksson 2000: 22). Dette kan ses i nær sammenheng med Spinoza syn på viktigheten av toleranse.  

Spinozas arbeider og filosofi

Spinozas mest berømte verk heter altså Etikken. Her skriver han blant annet om at en fri mann må ha avstand til andre (Fredriksson 2000: 58). Spinoza hadde vanskeligheter med å identifisere seg med underklassen, og var i særdeleshet imot store omveltninger (Fredriksson 2000: 59). Noen revolusjonær var han langt derifra. En akademiker ved navn Lewis Samuel Lawer deler Spinozas arbeidsliv inn i tre faser: Ungdomsperioden – hvor han frigjorde seg fra dogmer og jødisk tro, og filosoferte i avsondrethet (Fredriksson 2000:52). Så kom perioden der han forsvarte den nederlandske republikk, med deres idéer om toleranse og ytringsfrihet (Fredriksson 2000: 52). Så kom katastrofeåret 1672, der statsmannens Witt sin liberale politikk ble stanset (Fredriksson 2000: 53). I boka Tractatus theologico-politcus (1670) skriver Spinoza blant annet kritisk til overtro, der religionen dengang var nesten altomfattende. Spinoza mente det ikke fantes filosofiske sannheter i skriften overhodet, og at at var filosofien som snakket fornuftens språk (Berg Eriksen 1998:326). Han skrev også kritisk til å behandle meninger som forbrytelser (Fredriksson 2000: 53). Det er grunn til å tenke seg at det er fordi diskusjon og meningsbrytning er veien til sannhet?  Avvikende meninger bør bli verdsatt (Fredriksson 2000: 56).  Han snakker om politisk og religiøs undertrykkelse, der han setter friheten i disse spørsmålene svært høyt (Fredriksson 2000: 53). Spinoza kaller et slikt samfunn av ytringsfrihet, diskusjon og toleranse for demokrati. Hans konklusjon munner ut i det viktigste; tanke- og ytringsfriheten (Fredriksson 2000: 55).

Spinozas politiske syn

Hans politiske tanker i dette verket blir ofte oversett i idéhistoriske gjennomganger. Men de siste 80 sidene er direkte politiske (Fredriksson 2000: 61). Han foregrep tanker som ble kjent under Opplysningstiden, 100 år senere (Fredriksson 2000: 61).Enkelte kaller han for grunnleggeren av den moderne liberalisme, og en skarpsindig utvikler av demokratiet.    

I et demokrati må lovlydighet, orden og sikkerhet forenes med samvittighetsfrihet.

                                                                        Spinoza

Intellektuelle liberale i Nederland

Fritenkere i Nederland ønsket at staten skulle kontrollere kirken, siden de mente dette var den eneste måten å bekjempe intoleranse på (Fredriksson 2000: 54). Statskirke-ordningen kan derfor sies å stamme fra Spinozas tid og krets. Trolig så de for seg at regulering av ytterlighet ville sikre en moderat og tolerant kirkepolitikk? Demokrati ble sett på som svermeri på 1600-tallet, akkurat som sosialisme ble det på 1800-tallet (Fredriksson 2000: 57). Dette skulle Spinoza gjøre noe med. Og Spinoza har blitt sitert i demokratiske forsamlinger. Tidligere har jeg skrevet om Wollert Konow, som kunne filosofere fra Stortingets talerstol, til andres frustrasjon. Eksempelvis har Fredrik Stang uttalt om Konow at: ”Man har ikke tid til å høre om Spinoza, når man skal like inn å votere”( Kjølås 1999: 121, i boka Norske statsministrar).   

Mellom to tidsaldre

Spinoza står midt mellom renessansen og opplysningstiden, i følge Fredriksson (Fredriksson 2000:37) – men man kan si at han tilhørte sen-rennessansen. Han advarer mot å følge suksess, rikdom og berømmelse, fordi skuffende hendelser fører til mismot (Fredriksson 2000: 37). Man trenger ikke la være å følge slike mål, men man må oppnå et høyere mål ved det som ikke nødvendigvis gir belønning på jorden, ifølge Spinoza (Fredriksson 2000: 37). Forstanden kan forbedres, dette er sentralt også innenfor Opplysningsfilosofiens idealer (Fredriksson 2000: 37). Feiltakelser, fordommer og annen forvirring kan forbedres, dersom man utvikler forstanden (Fredriksson 2000: 37). Han tror ikke på mirakler fra Gud    (Fredriksson 2000: 37). Eviggyldige lover er imidlertid gitt av Gud, ifølge Spinoza (Fredriksson 2000: 37). Han møter skepsis i religiøse kretser. Han må flykte fra Amsterdam (Fredriksson 2000: 40). Han flykter til landsbyen Rhinsburg og lever her et rolig liv (Fredriksson 2000: 41). Her fikk han blant annet tid til å dyrke hobbyen sin; Å tegne portretter (Fredriksson 2000: 42). Spinoza ordnet ikke bøkene ut i fra forbokstav på forfatterens etternavn, eller tittel på boka – men etter bokas størrelse. Vi kan i alle tilfeller fastslå noen av de forfatterne Spinoza fordypet seg i: Hobbes, Machiavelli, Erasmus, Boyle og Descartes (Fredriksson 2000: 45). Det konkrete huset Spinoza bodde i var ukjent or de aller aller fleste, inntil 1800-tallet (Fredriksson 2000: 45).

Liberalt demokrati

Jan den Witt, en kjent nederlandsk politiker og statsmann og ellers vitenskapsmann og multikunstner, ble tatt av dage under beordning av kongen. Spinoza var en av Jan den Witts støttespillere (Fredriksson 2000: 48), selv om Witt ikke var noe demokrat (Fredriksson 2000: 50). Selv om Witt var en liberal elite-patrisier, omgikks han gjerne folkene rundt Huset av Oranien. De Witt var bare 28 år da han overtok som republikkens rådsfunksjonær (Fredriksson 2000: 49). Han framforhandlet freds- og handelstraktat med England, men hans tilbøyelighet til nepotisme terget en del (Fredriksson 2000: 49). Han havnet i strid med kirken, fordi han talte for å skille teologi og filosofi (Fredriksson 2000: 50). Han ble foraktet av enkelte, fordi han ikke klarte å legge skjul på sin intellektuelle overlegenhet (Fredriksson 2000: 50). I Rhinsburg startet Spinoza skrivingen av Etikken, og sendte utkast til sine venner i Amsterdam – sammen med linser – for kommentarer (Fredriksson 2000: 51).Men i 1665 avbryter han dette arbeidet, og begynner heller å skrive på Tractatus theologico-politcus. Trolig er årsaken Witts dødsfall og andre hendelser, som motiverer Spinoza til dette arbeidet. Beskyldninger om å ville ødelegge både den kristne og jødiske tro, med dette verket, kommer (Fredriksson 2000: 68). Han hyller blant annet Nederland, der han skriver at frihetsmulighetene er store (Fredriksson 2000: 53). Han skriver at ”individets naturlige rettigheter bare kan overtas av dem som forsvarer dem for oss,” og kaller et slikt samfunn for demokrati (Fredriksson 2000: 53 og 70). Å snakke om demokrati i slike ordelag var unikt på 1600-tallet. Han snakker blant annet om monarki, aristokrati og demokrati, i de påfølgende kapitlene (Fredriksson 2000: 70). Han snakker også om å ”organisere samfunnet” på en slik måte at man forhindrer skade (Fredriksson 2000: 72).

    

Den sosiale kontrakt

Det beste er, ifølge Spinoza, å ”leve under lover vi selv innstifter.” (Fredriksson 2000: 73). Han mener Kongen ikke alene kan vedta militærbudsjetter. På den andre siden, hevder han demokratiet fungerer bedre i fred, enn i krig. Kanskje er det fordi kongen har en viss interesse av å vedta krig, han ikke ønsker at militærbudsjettet skal vedtas av kongen alene? Aristokratiet betydde handelseliten, patrisierne (Fredriksson 2000: 74). Han dør mens han skriver kapittelet om demokrati, derfor er det ikke mer enn tre sider langt. Det munner ut i kontraktteori, mellom de styrende og de styrte. Spinoza trodde i siste instans på den menneskelige fornufts muligheter (Fredriksson 2000: 77). Han ble sett på som radikal, men var ingen revolusjonær: Han mente at Amsterdam var verdens frieste by (Fredriksson 2000: 77), og forfektet blant annet derfor den borgerlige markedsøkonomi.  

Gudstro og profetene

Spinoza mener profetene i den gamle testamentet er strenge, og søker lydighet (Fredriksson 2000: 90). I motsetning til det nye testamentet, der man er lysere, der man argumenterer og gir råd (Fredriksson 2000: 90). Han verdsetter kjærligheten og den gode vilje høyest, som man finner i Det nye testamentet (Fredriksson 2000: 90). Han vil lese Bibelen som en historiebok, ikke et hellig skrift fortrinnsvis (Fredriksson 2000: 91). Han holdt derfor mer av protestantisme, enn jødedom (Fredriksson 2000: 91). Spinoza gikk imot læren om at jødene var Guds utvalgte folk (Fredriksson 2000: 92). Han har vært omstridt i jødiske kretser, men en del jøder ser på om som også et forbilde (Fredriksson 2000: 93). Spinoza mente også at det skulle være fullt mulig å respektere annens tro, innenfor nasjonalstatens grenser - uten at man skulle oppgi egne trosoverbevisninger (Krefting 2013:100).  

Hermeneutisk forståelse

Mange har utropt Spinoza som en viktig bidragsyter innenfor hermeneutikk. Hermeneutikk betyr å ”forstå delene ut i fra helheten, og helheten ut i fra delene.” For å forstå en tekst, er dette altså en vekselvirkning mellom å forstå den aktuelle teksten, og konteksten den er skrevet i, og omvendt. Han var altså en av flere renessanse-tenkere som brøt med kirkens forskningsfiendtlighet (Fredriksson 2000: 95). Kanskje denne hermeneutiske forståelsen er påkrevet, siden mange ser på Spinoza som en mystiker?

Kilder:

-        Berg Eriksen, Trond (1998): Undringens labyrinter. Oslo: Universitetsforlaget.

-        Fredriksson, Gunnar (2000): Spinoza. Oslo: Oktober

-        Krefting, Ellen (2013): Vestens idéhistorie. Oslo: Cappelen Damm.

-        Tøllefsen, Torstein; Syse, Henrik; Nicolaisen, Rune Fritz (2012): Tenkere og ideer. Oslo: Gyldendal akademisk. 

Johan Halvorsen treffer den norske folkekarakter

Flott låt! 

Dette verket synes jeg mer enn noe annet (klassisk) verk treffer den norske folkesjel. Johan Halvorsen var Nationaltheatrets huskomponist i en årrekke. Teater skal til en viss grad også være samlende, stykket treffer det norske på en god måte - men er ikke spesielt innovativ, tatt sin periode i betraktning. Mange tror det er Grieg, men det er Johan Halvorsen. Du finner mer kraftfulle versjoner av dette verket på Spotify, jeg synes
ikke denne versjonen fungerer helt - men likevel: 

Minnenes televisjon: Flott av Lisa Ekdahl

               

Flott låt!      

   

Venstre-utfordringer - Mer radikal, mindre liberal?

Det skrives en del om Venstre i disse dager, forut for dagens åpning av landsmøtet i Ålesund. Jeg vil svare på en del analyser og kritikk kommet fra forståsegpåere.

De fleste artiklene stammer fra det konservative tidsskriftet Minerva. Og kanskje nettopp derfor mangler analysene de rette perspektivene på Venstre, man kan lett ta ordet liberal i sin munn, mens det er langt mer fremmed å bruke ordet radikal i disse kretser. Venstres glansdager stammer fra da partiet gjennomførte radikale reformer – slik vi også ser er vinneroppskrift  for liberale partier i andre land. For oss som kom med i Venstre under Lars Sponheim kan  kanskje spesielt huske hans retorikk og analytiske evner. Han klarte å forene eksempelvis næringsvennlige Venstre med radikal politikk på andre områder. Han brukte både ordene liberal og radikal – mens det er lenge siden en Venstre-topp har brukt ordet radikal i særlig grad. For at man skal gjøre noe med samfunnsutviklingen trengs det enkelte ganger radikale, motstrømsgrep. Ved å ta i bruk ordet radikal vil partiet i større grad markere seg som et progressivt sentrumsparti. Jeg vil ta for meg noen artikler jeg finner på en fredags ettermiddag, med landsmøte som bakteppe, og svare på noen perspektiver som framsettes i disse.

Aksel Fridstrøm: Venstre avlyser seg selv

Fridstrøm hevder at partiet ikke har gitt noen avgjørende bidrag til borgerlig regjering siden 1969 (Borten-regjeringen, av Høyre, Krf, Venstre og Senterpartiet). For det første vil jeg legge til at min tanke har vært en gjentakelse av en slik borgerlig samlingsregjering. Men; For å være kontrafaktisk – hvis Venstre hadde havnet over sperregrensen i tidligere tider, særlig på 1980-tallet, kunne dette ha forlenget regjeringen Willoch, samt den kortvarige Syse-regjeringen som da kunne klart seg uten Senterpartiets støtte. Dette er kontrafaktisk, men like fullt interessant. Hva gjaldt den borgerlige sentrumsregjeringen av Krf, Senterpartiet og Venstre i perioden 1997 – 2000, er dette en borgerlig regjering, med Venstre trygt over sperregrensen, som aldri hadde kommet i stand uten Venstres parlaamentariske grunnlag. Og – det sier seg selv at Samarbeidsregjeringen/ Bondevik II-regjeringen aldri hadde blitt stablet på beina uten Venstre, i perioden 2001 – 2005. Med 3,9 prosent av stemmene, to representanter i Stortinget og tre statsråder fikk Venstre gjennomslag, etter så å si ultimatum av Bondevik til Sponheim: De ønsket mer enn gjerne Venstre i regjering. Historisk har derfor Venstre vært en garantist for borgerlig regjering. Fridstrøms analyse er derfor langt fra riktig. Det er ikke riktig at Venstre har ”ødelagt mulighetene for regjeringer på høyre side de siste 40 år.” Det vil imidlertid ikke si at Venstre er garantist eller fødselshjelper for blå-blå regjeringer. Og det er ikke riktig at ”partiet, på mellom 3 til 5 prosent, dikterer hva de andre skal gjøre.” Venstre sier bare at man ikke kan regne med deres automatiske støtte, selv om partier løper under fanen ”borgerlig.” Det ville vært uansvarlig, det motsatte. Dessuten er partiet et sentrumsparti (som kan samarbeide til venstre og til høyre), og derfor ikke så rart at mange har som nummer 2-parti. Derav følger det naturlig at partiet har stort gjennomslag, tross mindre elektoratsmessig oppslutning.  Og så denne uriktige uttalelsen av at stemmer på 100.000 kan være bortkastet, dersom Venstre havner under sperregrensen. Ja, men hvis det motsatte skjer – at Venstre havner over, vil partiet ha færre stemmer bak mandatene sine enn de sedvanlige 6-7 prosents partiene. Dessuten så konkurrerer Venstre også med Arbeiderpartiet om velgernes gunst. Det er derfor ikke slik at en stemme til Venstre kan omsettes til annen borgerlig stemmegiving. Undersøkelser fra nylig historie viser at også Venstre henter stemmer fra SV. Ellers er det mye galt om ”umulige Venstre” i artikkelen. Det er verd å minne om at er det noen som ikke har vært garantist for borgerlig regjering er det Senterpartiet og FrP – blant annet underlig av FrP, som på politikkens ytterkant ikke har noen andre alternativ.  Jo, 100.000 stemmer til Venstre er god borgerlig stemmegivning, som både er liberal – og radikal.

Martine Aurdal: I dødens posisjon

Ja, hun har rett i at undertiden er de klassiske motkulturene aktuelle. Venstre har hittil ikke grepet, eller synliggjort seg godt nok, på disse områder – trender som er blitt fanget inn av Senterpartiet, men som i like stor grad (historisk) hører hjemme i Venstre. Men jeg er ikke enig i at en vi lever i en tid da ”verdispørsmål overskygger de økonomiske spørsmålene” – da kjenner man eksempelvis ikke Stavanger-distriktet, men også andre regioner utenfor Oslo. Venstre har her i en viss grad sakseierskap til småbedrifter, og burde markert seg bedre på verdiskapning som tok hele landet i bruk. Aurdal har en god beskrivelse av det historiske Venstre, unntatt når det kommer til liberal og patriotisme: Dette er fullt forenelig! Det er noe som heter nasjonal-liberale. Ellers enig i at Venstre må bli mer opptatt av deler utenfor de store bysentra.

Jan Arild Snoen: De levende døde

Snoen viser til at partiet har et partiprogram på 194 sider, som får selv Høyre til å blekne. Det skulle derfor ikke være noe i veien for at Venstre skulle kunne bli et bredt folkeparti, som "ingen" andre heller i Venstre ikke skjønner? Behovsprøving av sosiale goder er kanskje ikke veien å gå, men at næringslivsfolk skal få bedre sosialt sikkerhetsnett er vel ikke mer enn rett og rimelig? Når det kommer til de liberale hjertesakene visstnok, er jeg ikke enig i en del som her trekkes fram av gode liberale saker. Hva gjelder verdiliberalisme tilhører jeg nok Venstres distriktsfløy, en svært riktig analyse for øvrig – av Snoen. Derfor vil mer hensyn overfor distriktene innebære mange ting, blant annet motstanden mot verdi-liberalisme, til dels verdipluralisme.

                                                           ”Det som ilegges Venstre og meg er nok to forskjellige ting”

Er langt fra enig i Snoen at Venstre bør sikte seg inn på et nisjeparti - se til Danmark, der er Venstre større enn De konservative. Noe tilsvarende er ikke en umulighet i Norge, selv om mainstream-kulturen i Danmark kanskje er mer borgerlig enn i Norge? For meg synes det som en gåte at med et partiprogram på 194 sider, ikke skal kunne være større rom for å profilere partiet på langt flere områder enn hva som hittil har blitt gjort. Samtidig vil jeg understreke at de fire hjertesakene er gode. Men kanskje kan nok partiet bli mindre snillistiske. Derav mer ortodoks liberalt verdisyn, og mer radikale i økonomiske saker? 

Faster than the speed of night

Flott låt! 

Human humor

I det siste har det vært en debatt om venstrevridd og høyrevridd humor. Det viktigste er at humoren i en viss forstand er human eller menneskevennlig.

Det er nok av eksempler på at enkeltpersoner har blitt radbrukket i offentligheten. En slik humor er ikke gagnlig for verken enkeltpersoner eller samfunn, for ingen ønsker seg et slemt samfunn. Hvis jeg skal trekke noen hovedskillelinjer på venstre- og høyredominert humor (hvilket er vanskelig), har det i hvert fall i den norske konteksten vært en tendens til at høyreorienterte komikere er mer opptatt av å latterliggjøre enkeltpersoner, enn hva den venstreorienterte humoren generelt har vært. Derfor håper jeg ikke Nye Nytt på nytt blir preget av mer personuthenging, selv om jeg tror det er en viss fare for det – på tross av NRKs restriksjoner. For oss som har parodiert del, har det vært nok av ganger der man går hjem med litt dårlig samvittighet, fordi man ønsket at lattersalvene stod høyest når det kom til tekstens innhold (sak), framfor person. Hvorfor det er slik at den såkalte høyreorienterte humoren er mer personraljerende kan man spekulere i. En del av forklaringen kan være at man generelt har vært mer opptatt av individet på høyresiden, med deres styrker, og når det kommer til humorøyemed, spesielt deres laster og brister.

Menneskevennlig

Mitt syn er at teksten må være langt viktigere i så vel parodier som stand up når det kommer til raljering over enkeltpersoner. Den kan gjerne være krass, men da med en viss form for moral – noe som vil være langt viktigere enn tøys og tull over fenomener og andre sakskompelekser. Jeg leste et innlegg, da man mente man skulle tøyse over karensdager og sykelønn og den slags. Ja, det kan man selvsagt gjøre – men det skal være med varme og omtanke, hvilket er tverrpolitisk, og ikke kan forbeholdes bestemte ideologiske retninger.  Karensdager og sykelønn får man hvis man er.

-        Hjemme på grunn av sykt samfunn.

-        Hjemme på grunn av syk tante.

-        Hjemme på grunn av syke tilstander.

Trygve Bratteli – en mann av folket, og selvlært akademiker

Trygve Bratteli var statsminister i 1971– 1972 og 1973 – 1976. Han ble verdsatt blant annet på grunn av hans skikkelighet, en anseelse utover Arbeiderpartiets rekker.

Helt siden han ble formann i Finanskomiteen har han vært kjent, og ofte kjær, i manges bevissthet – blant annet for alle dem som opplevde de økonomiske vekstårene i etterkrigstiden (Anderson 1985: 9). Han kunne være sta og stillferdig; ”Ingen var i tvil om hva han mente, særlig da han ikke sa et ord,” har noen uttalt om Trygve Bratteli (Anderson 1985:9). Selv om han kunne sette hardt mot hardt, ved å tie stille – er det først og fremst hans analyser han vil huskes for – for de som kjente han? For de av dere som beskylder Arbeiderpartiet for å være akademisert, kan det nevnes at den samme kritikken ble rettet mot Arbeiderpartiet, av deriblant Anderson, i årene 1945  1965 – den nesten uavbrutte Arbeiderpartiperioden i etterkrigstiden (Anderson 1985:10). Flertallet av statsrådene hadde eksamener fra universitet eller høyskole (så det var et utpreget sosial-kulturelt toppsjikt). Det står kanskje noe i motsetning til det som skrives på side 67: Der står det at Arbeiderpartiet ble ledet av arbeidsfolk i årene 1918 -1981. Dette er riktignok ledelsen av partiet, ikke regjeringsmedlemmer. Trygve Bratteli (1910 – 1984) hadde ingen høyere skolering – til motsetning, han hadde folkeskolen. Det var derfor naturlig – i tråd med Arbeiderpartiets tradisjon at han skulle havne i partiledelsen, før regjeringsapparatet.

Hvilke egenskaper verdsetter vi?

Hans stil og framtoning kunne delvis forveksles med en akademiker, men ikke utelukkende – til det var han vel for nøktern, sett i forhold til hans kapasitet? Når det gjelder intelligens og tankekraft var det få som kunne overgå Bratteli (Anderson 1985:10). Han var lavmælt, langt unna en agitator – kanskje også beskjeden på egne vegne? Han likte ikke rampelyset og i hvert fall ikke en tjommi-aktig væremåte, på besøk i fjernsynets underholdningsavdeling (Anderson 1985:11). Det lå nok for langt unna hans natur, og den oppveksten som hadde formet han? Beskjedenhet og ydmykhet er gjerne mangelvare i enkelte (politiske) kretser, hvilket forhindrer møysommelig arbeid og gjennomføringskraft, fra skrivepulten? Slik var det ikke for Bratteli. Han var ikke en karismatisk og oppstyrtet snu-seg-raskt-rundt politiker som falt for fristelsen å delta i for eksempel underholdningspreget svampekasting, i prime time sendetid. John Lyng trekker eksempelvis fram Brattelis evne til å dra overraskende perspektiver, for å belyse saker (Anderson 1985:12). Dette tilhører kanskje en annen tid, som det er verd å tenke over om ikke er nødvendig å vende noe tilbake til – og da legge til side syn som at dette er pekestokk-aktig mentalitet. Hvis vi ikke tar også tid til å høre alternative perspektiver (uten avbruddet ”det er ikke det vi diskuterer”) får vi lett refreng-politikk, der ingenting forandrer seg i tiårsperspektiver. Forandring går i stå, og inspirasjon og iver uteblir? Resonnementer med alternative innfallsvinkler kan være svært fruktbare. Bratteli er i så måte en god representant for dette, men selvfølgelig på godt og vondt: Han var nok ingen politiker som var kjent for kvikke, raske løsninger? Han var dyktig, kunnskapsrik og til å stole på – men populariteten uteble ifølge Anderson fordi han var det man kan omtale som for monoton og treig, for de som ikke lyttet til hans standpunkt. Dumt, men han manglet den inspirerende folkelighet, som nok trengtes for å bli den landsfaderen han for så vidt ikke ønsket å bli. Men hadde nok vært mesterlig ledelsen av et hvilket som helst kunnskapskrevende direktorat, departement eller tilsyn? Der har man ikke samme behov for å hause opp papirbunkene? Det hjalp heller ikke på at han var sjenert i omgang med mennesker han ikke kjente (Anderson 1985: 12).

Gerhardsens etterfølger

Einar Gerhardsen pekte aldri på Bratteli, da lederspørsmålet kom på banen (Anderson 1985:13).  Og – det er ifølge Anderson varierende syn på Brattelis innflytelse og viktighet for landet (1985:13). Enkelte sa at han liknet mer en samfunnsfilosof, enn politiker – et merkelig syn, en regjeringsleder kan være en utmerket sparringspartner og pedagog for den enkelte statsråd, eller som partileder for representantene? I så måte kan Bratteli ha hatt svært stor gjennomslagskraft?

Trygve Brattelis første leveår

Han var sønn av skomaker Terje Hansen Bratteli (f. 1879), og husmor Martha Barmen (f. 1881, Anderson 1985: 19-20), fjerdemann i en flokk på hele 11 barn. Han hadde smilet (og tålmodigheten), pluss stillferdigheten, etter moren (Anderson 1985: 19). Faren og hans slekt hadde mer temperament (Anderson 1985:19). Bruket på Nøtterøy ble kjøpt i 1908  (Anderson 1985:19). Foreldrene var sørlendinger. Begge slekter var religiøse, og foreldrene hadde religiøst opphav – men hans mor blir av praktiske årsaker med i en pinsemenighet i Nøtterøy. (Anderson 1985: 20). De ble født midt under industrialiseringen av Norge; med jernbaneutbygging, kraftanlegg, gruvevirksomhet og modernisering av jordbruket (Anderson 1985:20-21). Det er lettvint å si at alt dette inntraff da, men i stor grad var det sterk utvikling på disse felt. På det kulturelle felt bar landet preg av religiøse vekkelser. Deriblant kom baptismen til Norge, mange norske havnebyer spesielt. Skomakere ble det færre av etter hvert, hvilket kompliserte arbeidet for Trygve Brattelis far (Anderson 1985: 21). Han slo seg isteden inn på småbruk, og hadde et lite skoverksted på gården som tilleggs-geschaft (Anderson 1985: 21).  Etter hvert ble det for mange barn å brødfø, og familien Bratteli flytter til Tønsberg – der faren er kommunearbeider i 1927 (Anderson 1985:22).  48 år gammel melder han seg inn i Arbeiderpartiet. Bratteli gjør akkurat det samme, 17 år gammel.  Anderson skriver at familien ikke var rammet av tungsindig kristendom, fordi baptismen var lys og det må derfor ha passet hånd i hanske for 11 barns-faren? Kristnedommen var ifølge Anderson i en viss forstand formativ for Bratteli, selv om han ikke var noe religiøst overbevist. Det er imidlertid grunn til å føye til at retorikken til Bratteli kunne likne folk som snakket ut i fra det kristne grunnsyn, slik at det ikke bare var kampen mellom klasser som preget språkføringen.

Arbeidskar; visergutt, hvalfanger og taktekker

13 år gammel ønsket han å fortsette skolegangen, men familieøkonomien satte en stopper for dette (Anderson 1985: 35). Han rettet ikke innbitthet mot egen familie, men heller samfunnet for å ikke tilrettelegge for skolegang (Anderson 1985:35). Trolig bevisstgjorde dette Bratteli, og styrket hans politiske engasjement? Sosialdemokratiet ble derfor Trygve Brattelis grunnfjell, i en tid da velferdsstaten var en sosialstat – med dertil mangelfulle goder? Anderson peker på at han med forargelse måtte se seg forbigått av mange andre jevnaldrende fra velstående hjem, fordi hans bakgrunn satte en stopper for videre skolegang – ikke evnerikdom? 14-åringen Trygve, som nå skulle ut i arbeidslivet, møtte motbør også i form av økonomisk nedkonjunktur i landet. Norge opplevde økonomisk nedkonjunktur før det amerikanske krakket i 1929, og fjortenåringen opplevde fra 1924 mye lediggang. Faren hadde en søster, som var gift med en hvalfanger, og han starter derfor etter en tid hos han (Anderson 1985: 37). Som 16-åringen mønstrer han på fra bryggekanten i Tønsberg. Han holdt det gående i to sesonger, men reagerte på manglende kontrakt, brutalt miljø og lav lønn (Anderson 1985:37, 38 og 29), noe som nok på nytt vekker hans bevissthet?  Han føler det ubekvemt å gå hjemme stort sett, i barndomshjemmet, til han er 24 år. Han blir blinket ut av en kar som ser hans evner, og ansetter han som taktekker (Anderson 1985: 40). Kanskje var han i perioden vitne til mye sosial elendighet, grunnen til at han var avholdsmann, manges trøst og forklaring på et stort samfunnsproblem, på grunn av pessimisme? Anderson skriver i hvert fall at han var avholdsmann et stort stykke inn i livet (1985: 60).

Den sosialdemokratiske generasjonen

Tidligere har jeg skrevet at politiske partier og retninger for et menneske må ses i lys av den tidsalder man lever i. Sosialdemokratiet var det naturlige sted for arbeidere, som de fleste var. Selv deler jeg svært mange av de sosialdemokratiske verdier, men mener at løsningene ikke alltid er egnet for det såkalte moderne samfunnet. For Trygve Brattelis del var Arbeiderpartiet store samlingspartiet på venstresiden – alt fra kommunister til revisjonister, i 1927.  Akkurat som Venstre hadde vært småfolkets parti på 1800-tallet, i kampen om sivile og politiske rettigheter – overtok Arbeiderpartiet stafettpinnen, og forbedret folks levevilkår med hensyn til sosiale rettigheter. Venstre har også vært med i kampen for sosiale livsvilkår til menneskene, men prioriteter nok mer sivile og politiske anliggender, framfor sosiale – selv om dette som regel ikke står motsetning til hverandre. Og også etter andre verdenskrig har Arbeiderpartiet vært mer progressive i den klassiske forståelsen av begrepet, offentlig engasjement og intervenering. 

En lærenem Trygve               

I AUF på Nøtterøy lærer Bratteli seg politikk og organisasjonsarbeid i AUF. Han var en slags organisasjons-bibliotekar, og et nytt verdenssyn åper seg blant annet gjennom samtaler med Edvard Bull, en angivelig dyktig pedagog (Anderson 1985: 44- 45). Han tok utgangspunkt i den materialistiske historieoppfattelse (etter Marx journ. anm.), som blir sett på som en motsetning til idéenes historieoppfattelse – et ikke vanntett skille, og hvor jeg mener at begge er vesentlige. Jeg er noe usikker på om Trygve Bratteli ikke var kuet, slik Anderson avviser – fordi det gjaldt fattigdom, og ikke intelektuelle evner. Kanskje hadde han likevel ikke nok tro på egen tankekraft? Han var flittig, alvorlig og solid eksempelvis – og hadde ikke noen sterk dansefot (Anderson 1985: 47-48).  Det er vanskelig å få øye på hvor livsglad han var på denne tid, ut i fra det Anderson skriver på side 48. Arbeidsledigheten hadde han gitt rikelig anledning til å lese bøker, men han strevde kanskje med hvordan han skulle nyttiggjøre seg dette? Han var kunstnerisk begavet – blant annet var det ikke bare ordenes innhold i streng forstand som var viktige, men også måter ting ble sagt og formulert på (Anderson 1985: 49). Og hva var galt med samfunnet – så lenge en kapasitet som han gikk arbeidsledig stort sett, i perioden 1927 – 1934? Og han klandrer seg selv – at det ikke finnes muligheter til jobb, og muligheter til å forsørge seg selv (Andersen 1985: 63). Halvdan Kohts språkkurs interesserer han, og han leser sosialøkonomi, med politikk som mål.

Arbeiderpartiet merker seg Bratteli

Han ble formann ved AUF sitt lokallag i Vestfold. Oscar Torp betydde mye for Bratteli i ungdomsårene (Anderson 1985:55). Ut i fra det som står skrevet på side 55, virker det som Torp er både rolig, trygg, behagelig og snill – blant annet når han taler. Og dette i en tid med merkbar uenighet i Arbeiderpartiet. Torp var nok mindre doktrinær, enn eksempelvis Gerhardsen, og imøtekommende – uti fra det jeg leser på side 57 (fordi Gerhardsen var sjenert?). Torp stod for tålmodighet og åpenhet (Anderson 1985: 58). Sosial harmoni innad i organisasjonen var på denne tiden viktig (Anderson 1985: 59), med de styrker og svakheter dette innebærer. Han begynner etter hvert å gjøre seg opp noen egne tanker om all elendigheten han observerer (Anderson 1985:61).

Småfolk og arbeidernes kår

Bratteli interesserte seg mer for Keynes, framfor revolusjonsnakk (Anderson 1985: 71). Og i 1933 kommer det virkelige gjennombruddet for Arbeiderpartiet; 40, 9 prosent av stemmene – og 100.000 medlemmer i ryggen. I Oslo hadde partiet 51 prosent, fordi de den gang var en industriby? Bratteli overvar de tyske tilstander, som kan oppsummeres som at for lite samhold førte til opprivninger, som banet vei for nazistene. Dette manifesterte seg blant annet i partilandskapet, splittelsen mellom radikale og revisjonister – som var så opprivende at det virket demoraliserende. Og – nazistene klarer å knuse arbeiderbevegelsen (Anderson 1985: 81). Selv om man hadde partisplittelser i Norge også, var ikke dette like konfliktfylt som i Tyskland – der du kan lese Andersons analyse på side 79. Det er kjekt å lese om Bratteli også på side 80, der Anderson viser til både filosoferende og snerten skrivestil til Bratteli, som kan tolkes som menneskevennlig. Kanskje til forskjell fra andre av datidens kamphaner, selv om dette også er forståelig – med tanke på den undertrykkelse mange kjente på.  I 1934 kom han til Oslo. Nå begynte hans rikspolitiske ansvar. 

Bakker de Baksteen

Flott låt! 

Valglokalene i Nederland har nå stengt. Får håpe ikke det blir et jordskjelvvalg, men at det meste forblir slik det er i det nederlandske partisystemet. Et absurd valgresultat er ingen tjent med. Derfor kan jeg benytte anledningen til å spille en fengende låt, med uforståelig tekst, for oss som ikke kan nederlandsk. Men den handler i hvert fall om bakeren Baksteen. Med dette bokstavrimet får vi håpe at valget blir til det beste for den jevne nederlender, og at regjeringsutfallet blir rimelig.

Høyre og protest-stemmegiving

Her skulle det egentlig vært et bilde av Statsminister Erna
Solberg, oppå en flytemadrass formet som et Norgeskart,
drivende på de syv hav - i ukjent leide. Istedenfor ble det et
bilde av Galdhøpiggen (2469 m.o.h). Er ikke avistegner. 

Høyre forsøker å etablere seg som et borgerlig folkeparti, og appellerer nok mest til de gamle borgerlige partiene Venstre og KrF ved vårens landsmøte.

Høyre stiger opp som en god og raus lederkjempe ved siste helgs landsmøte. Rausheten vil jeg påstå appellerer mer til det noen vil omtale som snillistiske sentrumspartier, framfor strenge og rettskafne ytre høyre fraksjoner. Bredden i partiprogrammet minner likevel om et slags kristelig-demokratisk Merkel-inspirert vugge-til-grav politikk, der det offentlige er nærverende i alle livsløp og situasjoner. Dette skurrer kanskje i liberalistiske FrP-ører, som nok gjerne skulle høre mer om stengte avgifts-kraner og skattekutt i milliardklassen.  Med slagordet ”Vi tror på Norge” peker de selvsikkert framover, og det er vanskelig for utenforstående å raljere over dette. Ordet tro vekker vel kanskje en viss tvil, selv hos KrFere, der kanskje enkelte vet det går bra? Høyre har også mestrer balansekunsten innad i egne rekker, å forene markedsliberale på høyresiden og mer verdikonservative, statsbyggende lyseblå venstrefløy. Høyre framstår som tydelig, borgerlig og folkelig - med da en viss form for dannet opprør.

Bruk fornuft!

Istedenfor å gjøre pils-drikkende parkbesøkende til hverdagskriminelle, fordi de ønsker å drikke alkohol til nisten, godtar Høyre eksempelvis at i parkområder kan man kose seg – innenfor hva som er fornuftig og fornuftens grenser. Det blir kanskje ikke lenger straffbart å arrangere gardenparty med dette vedtaket? Tunge rusmisbrukere skal få mer hjelp enn de hittil har fått, med reformer innenfor straffelovgiving og tilnærmingsmåte til disse ofrene. Høyre har hatt størst suksess i de perioder man har satset på mennesker, hatt et optimistisk (liberalt) menneskesyn – samtidig som man er klart grensesettende – for å realisere alles frihet. Søndagsåpne butikklokaler må man se langt etter, det strider mot vår kulturarv og fornuft at ikke én dag i uken holdes både hellig og heldig for familie- og organisasjonsliv. Godt er det!

Protest-stemmegiving både til høyre og venstre

FrP får stemmer fra de som ønsker mer frihet til enkeltmenneskets selvråderett, eller noe mer negativt omtalt: Individualisme. Kanskje lever vi i en tid da folk er opptatt av samholdsforvitring, ikke marginale skattelettelser, og heller ikke staten som både inkompetent og farlig? FrP har derfor alt å tjene på å fremme fremmedfrykt? Som indremedisin, og velgermagnet? I så måte er en stemme til Fremskrittspartiet en stemme til mer stengte dører i innvandringspolitikken, stikk i strid med liberalistenes en gang i tiden sitt teoretiske utgangspunkt: Åpenhet.  Fremskrittspartiet vil derfor trolig framover blir mer likt et nasjonalistisk høyreparti, inspirasjon fra både Danmark og Alpelandene. KrF vil være protestpartiet for både kristen kulturarv, religionsfrihet, og mot verdipluralisme – beslektet med de gamle motkulturene i norsk politikk. De vil overfor Senterpartiet kjempe om distriktsstemmegiving, mot Venstre i noen liberale verdisaker, og Høyre i økonomiske spørsmål. Hvorfor avstanden til Arbeiderpartiet skulle være så stor, er først og fremst tradisjonsbundet og nedarvede samarbeidsmønstre i norsk politikk. Venstre vil kjempe for de liberale rettigheter og friheter, og kjempe mot KrF i verdisaker, mot Arbeiderpartiets reformvegring og gjøre Høyre enda mer sosialt. Høyre kan sitte på tronen, og velge og vrake med statsminister Stjerna Solberg som gallionsfigur. Min spådom er at Høyre, med dette landsmøte, stadfester seg som et konstruktivt, statsbærende parti. Da tror jeg de vil gløtte mer til venstre, enn høyre, der offentlig pengeforbruk sitter løsere og raushet og grensesetting, framfor strenghet, er viktigst.  Arbeiderpartiet har noe å tjene på å konkurrere i Senterparti-land – for å forhindre et for sterkt Sp, og litt velgerlekkasje til SV som sliter med å bli sperret ute av norsk politikk. Venstres hovedmotstandere er nok både FrP og Arbeiderpartiet, og bør fokusere på sitt gamle, samlende slagord, frihet og fellesskap. 

Bruremarsj fra Lødingen

      Æ står staskar for dæ, og du e silkefin.

Flott låt! 

Mars-stengt

Flott låt!

Denne siden holder stengt også i mars. Overlater derfor ordet til Leif Vollebek. Flott sang! Og det er mange av dem på hans nyeste album. Flott låt!

Eller, siden jeg har spilt en del Paul Simon, og kanskje derfor brakt Art Garfunkel i miskreditt, kan jeg spille en vakker låt som opprinnelig er gjort av The Everly Brothers – men tolkes fint av Art Garfunkel.

Begge låter er smertefulle, men behandler temaet bekymringer, på løsningsorientert måte. 

Februar-stengt

Stengt, men rettferdig.

Av hensyn til public service-tradisjonen vil vi opplyse om at vi vil holde stengt denne måneden også. Vi gjennomgår nytt lesestoff, og vil komme tilbake så snart det er tid og anledning til det. Kan kontaktes vedrørende bloggen, i partallsuker. Det kan fortsatt være at artikler blir justert. Én artikkel er gjennomgått siden sist; du kan jo kose deg med den! 

Januar-stengt

Det blir trolig ingen artikler her med det første. Jeg holder i utgangspunktet stengt i januar.
Ordtelling. Kanskje blir det noen få oppstramminger i noen av artiklene?
Godt nytt år!  

Å være i livet, av Halldis Moren Vesaas

Dette: å være i livet,
åpen for ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.

Down on the corner

Min favorittlåt av CCR.

Tøff melodi og tekst. Flott låt!

Early in the evenin' just about supper time,        
Over by the courthouse they're starting to unwind.
Four kids on the corner trying to bring you up.
Willy picks a tune out and he blows it on the harp.

Down on the corner, out in the street
Willy and the Poorboys are playin'
Bring a nickel; tap your feet.

Rooster hits the washboard and people just got to smile,
Blinky, thumps the gut bass and solos for a while.
Poorboy twangs the rhythm out on his kalamazoo.
Willy goes into a dance and doubles on kazoo.

Down on the corner, out in the street
Willy and the Poorboys are playin'
Bring a nickel; tap your feet.

Down on the corner, out in the street,
Willy and the Poorboys are playin'
Bring a nickel; tap your feet.

You don't need a penny just to hang around,

But if you've got a nickel, won't you lay your money down?
Over on the corner there's a happy noise.
People come from all around to watch the magic boy.

Down on the corner, out in the street,
Willy and the Poorboys are playin';
Bring a nickel; tap your feet.

Down on the corner, out in the street
Willy and the Poorboys are playin'
Bring a nickel; tap your feet.

Down on the corner, out in the street
Willy and the Poorboys are playin'
Bring a nickel; tap your feet.

Songwriters

JOHN C FOGERTY

David Hume, induktiv - og erfaringskunnskap

Med David Hume så kom blant annet rasjonalitet og vitenskap, og arbeidene var og er en inspirasjonskilde for flere andre – fra og med Opplysningstiden.

Ved første øyekast kan hans arbeider forbindes med det 18. århundrets bekymringer, problemer og samfunnsutfordringer. Hans arbeider er regnet for ekstremt viktige. Han la vekt på hvordan hver og ens individuelle erfaring, formet oppfatninger om for eksempel sosiale, økonomiske og kulturelle anliggender – for å nevne noe, men det er altså det observerte som er viktig for Hume. Men man kan likevel allerede nå peke på Humes induksjonsproblem: Hvis det er slik Hume sier, at all kunnskap bygger på erfaring, har Hume erfart all kunnskap? Her kan man igjen innvende at noen handlinger et mennesker gjør er basert på antakelser, og ikke kunnskap – fordi det for eksempel er asymmetrisk informasjon mellom to aktører? Også derfor bør det derfor være moderasjon oss mennesker i mellom. Dette er hele grunnlaget for menneskers verdighet og ukrenkelighet. Denne artikkelen bruker benvevnselsen Hume 1991, selv om dette egentlig er en dansk oversettelse (med kommentarer) av hans verk. 

Humes metodologiske forklaring og begrensninger på vår forståelse

Ifølge Hampsher-Monk var bare toleranse ønskelig i de spørsmålene som ikke man kunne fastslå med sikkerhet var riktig. Dette må ses i sammenheng med datidens religiøse innflytelse – slik at spørsmål som ikke fikk noen tros-svar i skriften (med mofifikasjoner?) stod man fritt i. Og – mange moralske svar kunne man finne her, men det eksisterte også spørsmål som ikke gav entydige svar, og kanskje var det kryssende hensyn? Man kunne ikke observere alt innenfor religiøse spørsmål, og man hadde på den annen side ingen raske svar på uforklarligheter. Dette i seg selv taler vel kanskje for toleranse mellom både troende og ikke-troende? Og – dette koker igjen ned til Humes uttalelse at man sjelden kan, omskrevet, fastslå med 110 prosent sikkerhet. Men mye vet vi.

David Humes tanker – i forkortet form

Innfallsvinkelen til Hume er, som tidligere nevnt, erfaringsbasert – ingen lover kan trekkes uten at vi har erfart dem.  Han snakker foraktelig om hypoteser, men jeg vet ikke helt hvorfor – kanskje er det på grunn av våre fordommer vi utleder dem fra? Men uten før-forståelse kan vi ikke gripe fenomener. Vi har ingen medfødte forestillinger, sier Hume (1991:50). Han skiller seg derfor fra andre tenkere, som mener at vi er født med en sterk og sunn karakter. Der denne bevisstheten framtrer, fra et glemselens slør. Hume skiller mellom inntrykk og forestillinger (Hume 1991:49). Der vil jeg innvende at inntrykk sitter i sjelen, mens forestillinger sitter i hodet. Det er derfor kanskje ikke alltid at vitenskapen kan rasjonaliseres slik det kanskje gjøres på den måten det gjøres i dag. Eksempelvis kan en tenke seg rasjonaliseringsprogrammer i bedrifter, der man har mangelfullt grunnlag fra mange sider – til å trekke kloke valg? Og derfor gjøre Hume til en ubestridt rasjonalist, slik vi i dag forstår begrepet, er derfor usikkert? Samtidig må man være nøktern på dette felt. Hume sier videre at man ikke kan vite noe om noe, før man har følt det i vår bevissthet – det er kanskje hans sentrale syn på erfaring (Hume 1991: 50). Da kan man tenke seg at å lese, høre om hendelser, er tilstrekkelig for denne fornemmelsen. Å lese om ubehag, vekker ubehag. Samtidig kan man derfor konstatere at for mye ubehag i samfunn (å lese) skaper dis-harmoni overfor menneskets natur,.  Derfor er det samtidig viktig med folkeopplysning. 

Årsak-virkning

Hans teorier om årsak og virkning er greie (Hume 1991:50—52). Hume viser til både biljardkuler og historie, da han sier at årsak og virkning også vil gjelde i verdensutviklingen. Det vil være problematisk for et studie som eksempelvis statsvitenskap å proppe det med for mye historie, for dette regnes som to adskilte faggreiner, og statsvitenskapen kan sammenfattes med mange andre  - selv om det finnes overlapping i begge fag. Det er imidlertid et problem for statsvitenskapen med for lite historisk analyse, og det er et problem for historie-faget med for mye løsrevet empiri. På den annen side, kan man ofte ikke innenfor noen av disse fag observere de kausale mekanismene, slik at dette blir vanskelig å sammenblande disse faggreiene i for stor grad. Men å skulle si at det ikke eksisterer kausale mekanismer, er også problematisk. Kausal mekanisme kan defineres som det som binder to begivenheter sammen. Men den største trusselen mot dette igjen, er vanetenkning, at alt bare vil gjenta seg – hva gjelder stort og smått. Det finnes så uendelig mange faktorer innenfor sosial forskning, som gjør det problematisk. Og dette er nok også årsaken til Willochs læresetning: ”Historien gjentar seg aldri, det er fordi man ikke kjenner historien, den vil gjenta seg?” Altså – hadde man kjent alle faktorer, kunne man stanset feilskjær. Likeledes – kjenner man historiens alle faktorer, gjentar den seg ikke – og vil i alle tilfeller ikke være identisk.

Om filosofiens variasjon

På Humes tid var det meste kalt filosofi. Hume snakker om de forskjellige arter av filosofi. Synes det er merkelig at det gjøres en distinksjon mellom samfunnsvesen og fornuftsvesen, av Hume (1991:70). Hvorfor skulle dette være motsetninger?

                                                           Vær filosof, men vær i all din filosofi menneske” David Hume.

Dronningens ankomst

Flott låt! 

Liker en del barokkmusikk. Og – julekomponisten framfor noen er kanskje George Friedric Handel? Hans musikk er blant annet brukt i fotball-øyemed. Men også i jula.

Samhold i holdningsforvirringens tidsalder – en juletale.

Flott låt!

Vi lever åpenbart i en brytningstid. Hvilke verdier, holdninger og prinsipper skal vi ta med oss inn i framtiden. Viktige, enkle og forståelige begreper som samhold, nærhet og omtanke - det store flertallet av oss kjenner fra vi var små, har måttet vike for et jag eller karusell-liknende tilstander, ikke bare på nettet – men i folks hverdag. Dette kappløpet er ikke bare vondt å oppleve innerst inne for de fleste, for ønsker vi det? Ekstra gale er det for dem som i årevis har blitt forbigått. Gapet mellom mennesker har blitt større. Og hva gjelder vår digitale hverdag tror jeg ingen innerst inne har et ønske om å flytte sofakroken sin ut i offentligheten. Vi ser kanskje ikke viktigheten av å bli vernet som menneske? Vi må verne om privatlivets fred.

Vi opplever et veiskille. Mellom organisering og verdimønster fra industrisamfunnet, til nye verdensanskuelser. Ikke alt som er nytt er bra, tenk bare på ballongbuksene? Det sentrale i utviklingen de senere årene har vært selvrealisering. Frigjøring kan være av et gode. Internett har vært en mentalitetsforandring for folk, og de muligheter dette gir den enkelte. Kontroll- og kontortroll-komiteen har i året som har gått, lagt merke til - ikke bare holdningsendring mellom generasjoner, der historien har vist at det ofte er kløfter mellom slektsledd. Men også innad i generasjonene er det forvirring om hvilke verdier og holdninger som er

Bruken av Internett som et revolusjonerende og kjærkomment verktøy har altså brakt sosiale omkostninger, som man kanskje på lengre sikt ser større kostnader ved, enn i øyeblikket. Utmattende eksponering av seg selv MÅ alle bidra til å reversere. Historien har vist at det er gjennom skrittvise og pågående reformer, framfor store omveltninger, som har gjort mennesket fri – uten samfunnssår eller radbrekking av den enkelte. Og vi er inne i en digital revolusjon, vi ikke bare ser gleder ved. Store forandringer skaper frykt i mennesket, slik har det vært til alle tider – menneskets kropp og sinn har kontroll- og kontortroll-komiteen observert ikke forandret seg på tusenvis av år, gjennom artikler lest på nettet. Og da vil heller ikke vår hjerne forandre seg i samme takt med det utleverende eksponeringsjaget påkrever hvis dette skal fortsette. Vi klarer ikke nødvendigvis denne store omkalfatringen. Vi må finne andre måter å løse disse problemstillinger på enn tømming av private anliggender, når man beveger seg over dørterskelen – som det vil si å legge igjen digitale fotspor på Internett.

Noe mellom menneskene er i ferd med å forvitre. Historien har også vist at enorme gevinster har vært oppnådd gjennom teknologiske nyvinninger, tenk for eksempel på den industrielle revolusjon og hvilke velferdsforbedringer dette har gitt. Det er ingen grunn til å tro at den omstilling vi opplever i vår tidsalder er særlig mindre. Vi i kontortroll-komiteen har gjennom artikler forsøkt å vise til skadevirkninger av drastisk samfunnsforandring. Og det er mange forklaringer – jeg skal forsøke meg på en liten analyse om hvordan ting ikke bør være.

Vi hadde mange stimulerende og gode debattprogrammer i forrige årtusen. Men, oppkavet debattkultur fra 90- og 2000-tallets TV-skjermer kan ikke overføres til Internett. Ingen vil ha dritt skriftlig. Dette er ingen enkeltpersoners skyld, men det kan være grunn til å spørre seg: Hva vil vi, du og jeg -  med samfunnsutviklingen? Og - hvilken frihet vil vi ha; Er det et negativt menneskesyn som skal legges til grunn – der vi rakker ned på menigmann og enkeltpersoner i et fora eller foran hele verden, eller vil vi ha de gode, reflekterte og konstruktive meningsbrytninger? Skynd deg å bli kjendis, er det noe som heter. Idag er vi alle kjendiser, og da skal man være ekstra varsom med å raljere over berømtheter – for du er det faktisk selv. Ikke gjør mot andre, det du ikke vil at de skal gjøre mot deg.

En vits som kontroll- og kontortroll-komiteen har fått med seg, er ”å, ja – du googler deg selv, ja?" Ja, hvem har ikke gjort det? Dette er angivelig et samfunnstabu å snakke om. Men det trenger det ikke være. For hvem er ikke opptatt av hvordan man oppfattes av andre? Pass deg derfor for å komme med sleivete uttalelser, selv om dette kan være svært vanskelig når ditt moralske engasjement tar overhånd. Bruk gjerne ironi som virkemiddel, men gjør det med de beste hensikter – et iboende forsvar for mennesket, som ivaretar den kritisertes selvutvikling. Og – tenk kanskje oftere, dette er ikke ironi, eller her bruker jeg ikke ironi. Han eller hun sier det til meg, oppriktig.

”Man skal henge med, uten raske digitale oppdateringer blir man glemt.” For de fleste, men særlig for dem som alltid har blitt forbigått – kan dette være ekstra tårevått og opprivende. Mange opplever holdningskonflikter. Kjernen i denne problemstilling ligger kanskje en årtusenlang europeiske skillelinje, mellom fellesskap og individualitet. Mellom gammel og ny tid. Framdrevet av nettets vekst, men det er grunn til å være teknologioptimist. Historien har samtidig alltid vist kunnskap kan brukes i uredelige hensikter, og mange av dere der ute har kjent dette på kroppen i 2016. Normoppløsing skal man være forsiktig med. Vi kan ikke tulle med alt, da bryter hele samfunnet sammen i grunnvollene. Vi skal være forsiktig med å kimse av dette. Atferd, som den digitale frihet gir, reflekterer åpenbart tidligere lengsler hos oss alle. Vi ønsker derfor den nye teknologien velkommen. Samtidig – så må man ikke kaste alt ved det gamle på historiens skraphaug. En tidligere framsynt statsminister, Kjell Magne Bondevik, etablerte en Verdikommisjon. Siden vi i vår tid har overlatt mye til den enkelte, kan det i det minste være grunn til å reflektere over, for deg selv, om dette har skapt verdikonflikter i deg? Har internett gjort noe med deg? Reflekterer du over det, skal du vite at det er mange av oss som tenker det samme.

Det store vi er i dag et liberaldemokrati. Vi kunne trukket inn Kardemomme by-loven som en enkel rettesnor. Liberal-demokrati innebærer respekt og mangfold over individuelle forskjeller. Vår frihet avgrenses i utgangspunkt av lovverket, men moralsk kan vi kanskje stille oftere spørsmålet: Er dette godt for meg, er dette egentlig meg – å si slike ting, eksempelvis. Hva er godt for meg?  ”Når nettet blir langt, og kulda setter inn” heter det gjerne. Ja, tenk over det – bidra til enda mer varme i året som kommer. Du har ukrenkelighet, en verdighet –  jeg vil ønske deg en riktig så fredelig jul.  

Klart det!

Ikke alt kan rasjonaliseres og forklares. Og noe er ikke fullt så oppsiktsvekkende. 

Klarsynt: Når jeg ser deg, kan jeg se en 46 år gammel mann. Du er gift, har to barn – bor i Kjøkkenveien 46 B. Ifølge skattekartet kan jeg se at du skatter 98246 kroner til Haugesund kommune, som jeg kan se har noen måker i kommune-logoen, og har et flateinnhold som er kanskje svært – det kan jeg se. Når jeg ser deg, så ser jeg klart for meg at Haugesund er på Facebook. Målformen til kommunen er bokmål. I befolkningsframskrivingen fra SSB kan jeg se at kommunen forventer vekst
i årene som kommer.Du spiller forball på et 2-lag fortsatt,
og når jegser deg kan jeg se at dette er en av hovedopp-
slagene på Google.