Opplysningstiden – i et kunnskaps- og vekstperspektiv

Hva er det som kjennetegner utviklingen i sentrale deler av den Vestlige verden på 1700-tallet?

I rennessansen og klassismens tidsalder frigjorde man seg fra den tenkning som hadde vært mer eller mindre rådende opp til middelalderen. For å forstå litteraturen og historieframstilliing i Opplysningestiden, må vi legge merke til at matematematikkens og naturvitenskapens metoder ble overført til åndsvitenskapene. Man skulle kunne bevise fenomener kvantitativt. Tycho Brahe og Gallilei brakte ny kunnskap til verden gjennom observasjoner. For det andre, verdsatte man i langt større grad menneskets evne til abstraksjoner. Man begynte i større grad å tolke iaktaktelser, utledet av matematiske formler. For det tredje, etter vært som naturvitenskapen vokste fram, så man sammenhenger der man tidligere ikke hadde sett forbindelser. Dette gjorde at man betraktet Gud som en styrer i et ordnet kosmos, skriver én forfatter – men jeg kan ikke helt se hva som skulle skille en slik velordnedhet fra middelaldersk tankegang? Det nye var nok at man kunne observere fenomener, uten at man kunne avvise at en Gud stod bak. Kunst og kultur frigjorde seg fra at religiøse overbevisninger og tankehegemoni på 1700-tallet (Opplysningstidens periode).

I Opplysningstiden forandret verdensbildet seg. Illustrerende for dette var at man ikke lenger betraktet verden som verken flat eller sentrum i kosmos. Ved inngangen til 1700-tallet stilte man spørsmål til mange forestillinger man hadde om verden. Store framskritt vokste fram i naturvitenskapen på 1600-tallet, blant annet innenfor astronomi og matematikk - som drev den vitenskapelige utviklingen mot Opplysningstiden. De gamle sannheter hvilte på tanker fra Aristoteles, Bibelen og diverse kirkemøter (Boberg 1985:9). Renessansen, som varte i cirka i 200 år fra 1480, og deres humanisme, hadde ifølge Boberg ikke forandret den autoritetstro tenkningen. Humanismen kan derfor altså ikke ses på som et brudd med middelaldersk vitenskap, sagt med andre ord. Det naturvitenskapelige framskrittet var i stor grad påvirket av tre tenkere; Galilei, Francis Bacon og Rene Descartes, henholdsvis italiensk, engelsk og fransk. Bacon var påvirket av den induktive metode; Det vil si å trekke konklusjoner fra enkelttilfeller til det allmenngyldige. Descartes var deduktiv, og utledet mange ting i verden ut ifra matematiske formler og betegnelser – og forklarte med dette hvordan verden så ut. Induktiv og deduktiv metode ses på som vitenskapelige motsetningsfulle tilnærmeringer, der den ene undersøker fenomenter nedenfra-opp, den andre ovenfra og ned. Mye av det Descartes gjorde, blant annet innenfor matematikk, fikk varig verdi. Bacon står gjerne fram som eksempelet på at mennesket kunne underlegge seg naturen og at vitenskapen kunne føre verden framover. Av mine personlige merknader er det kanskje mer formålstjenelig med deduktiv metode innenfor det naturvitenskapelipe felt, enn det samfunnsvitenskapelige – der faktorer er mer komplekse (alle fenomener er unike), men man skal i begge tilfeller – også derfor – være varsom med generaliseringer (innenfor samfunnsvitenskapen)

Astronomi og matematikk

Det altså innen det naturvitenskapelige feltet at framgangen var stor på 1600-tallet. Vår forståelse av universet ble anskueliggjort av Nikolaus Copernikus (1473 – 1543), og hans seks bind om himmellegemets kretsbevegelser utkom straks etter hans død. Copernikus hevdet at solen var sentrum av universet, og at planetene streifet rundt den. Dette brøt som sagt med middelalderske tanker, der man ikke kunne bevise at alt var utledet av en overmakt.

Idéspredning

En ting er at ting stadfestes, en annen sak er hvordan idéene blir spredt og får tilslutning? En viktig faktor var oppfinnelsen av boktrykkerkunsten, midt på 1400-tallet (Boberg 1985: 12). Man kunne nå ut med hundrevis av eksemplarer, i Europa, og verden utenfor. Det var ikke lenger bare eksemplarer nok til de lærde, men til massene. Kunnskap ble også videreformidlet av vitenskapsakademier på 1600-tallet, i Italia, Frankrike og England. Konservative forskere, religion og kirke forhindret imidlertid utvekslingen av kunnskap (Boberg 1985: 12). De nye tankene lot seg ikke forene med bokstavtro, religiøs tolkning – innenfor katolisisme, protestantisme eller buddhisme. Men – de fleste vitenskapsmenn var ikke gudsfornektere. Descartes la for eksempel mye arbeid ned i å bevise Guds eksistens. Dette kan ses på som hver og en vitenskapsmenns overbevisninger, eller for å ikke komme på kan med kirken?

Solens seier

Spredningen gikk fortsatt langsom og var geografisk ujevn, i alle tilfeller fikk den størst gjennomslag i de lærdes kretser (Boberg 1985: 13). Copernikus sin heliosentrisme slo blant annet ulikt igjennom i ulike land, med ulik styrke og ved ulike tidspunkt. Heliosentrismen slo først virkelig igjennom på 1700-tallet. Anerkjennelsen av Newtons idéer gikk også langsomt. Den langsomme spredningen gjør at det vitenskapelige gjennombrudd kan fførst betraktes som et 1700-talls fenomen. Teleskopet ble sterkt forbedret iløpet av 1700-tallet. Regnemaskiner som kunne utregne de fire ulike matematikkarter, dessuten trekke ut kvadratrøtter, kom også på 1700-tallet – ved hjelp av logaritmer. Frigjøringen fra autoritetene og den autoritetstro tenkningen, samt eksperimenteringslysten, skapte gjennombruddet for den vitenskapelige revolusjon under Opplysningstiden

Jorden

På 1700-tallet ble det også klart at Jorden ikke lenger var skapt etter innfall fra Gud, men tilblitt gjennom svært lang tid etter naturens lover. Dette står ikke nødvendigvis i strid med Gud som skaper av Tellus og universet, men det står i strid med skapelsesberetningen i Det gamle testamentet. Hvorvidt det fantes en allmektig Gud kunne dermed ikke tilbakevises, selv om skapelsesberetningen ikke helt var til å stole på – og måtte betraktes med som et bilde på verdensskapelsen.

Hvite flekker på 1700-tallskartet

Det var ikke bare vitenskapen som var i rivende utvikling på 1700-tallet. Det fantes ved år 1700 mange hvite flekket på verdenskartet. Langt ifra hele Amerika var utforsket, og russerne holdt på å trenge igjennom de store sibirske slettene. Bortsett fra Etiopia var Afrika lite kjent, man kjente lite til områder innenfor vestkysten. Det kontinentet som var minst kartlagt var Australia. Selvsagt kjente aboriginerne til områder som den hvite mann ikke kjente til, på lik linje med indianerne i Amerika (Boberg 1985: 19). Oppdagelsesreiser var den gang motivert utifra anskaffelsen av edle metaller og militære baser, men i økende grad spilte vitenskapen en rolle; Marinesoldater ble erstattet av astronomer, botanikere og andre naturvitenskapsmenn – man ville utnytte det det ukjente landet kunne gi av ressurser og råvarer.

Sydhavet

Alt på 1500- og 1600-tallet hadde spanske og nederlandske skip foretatt reiser til Stillehavet. Men flere steder måtte gjenoppdages på ny, fordi kartene var unøyaktige med tidligere tiders teknologi. Den nederlandske oppdagelsesreisende Tasman (1603 – 1659) hadde nesten oppdaget Australia på sine reiser. Han antok imidlertid at det fantes et kontinent i sør, et Terra Australis Inkognita. James Cook oppdaget Australia først i 1770 – som er tidligere omtalt i Riksbladet, ved en artikkel om hans forliste skip Endavour. Med seg hadde han vitenskapsmenn, der oppdraget var å oppdage Venus-passasjen. Cook tok også New Zealand og den østlige australske kyst i besittelse av den engelske krone. Først fra og med 1788 tok engelskmennene øya i bruk, som deportasjonssted for straff-fanger (Boberg 1985: 21). Man oppdaget altså flere steder i verden, som kunne være åsted for kolonialisering og det fortrinn som Europa gjennom dette fikk i århundrene som fulgte.

Det nordlige Stillehavet

Nord-Amerikas vestkyst var også gjenstand for undersøkelser på 1700-tallet (Opplysningstiden). Man forsøkte å finne en passasje mellom Atlanterhavet og Stillehavet. Cooks kartlegging av den nordamerikanske Stillehavskysten ble viderebragt av sjøforskeren George Vancouver (1757 – 1798). den asiatiske østkysten ble utforsket av russiske oppdagere – hvis vi ser på det hele med europeiske øyne. Stor betydning hadde «Peter den store,» som gav ordre om at «Den store nordiske ekspedisjon» skulle utforske disse områdene. Oppgaven ble gjennomført etter hans død, av dansken Vitus Bering (1681 – 1741), derav Beringstredet. Stort sett hele verdenskartet ble satt for europeerne iløpet av 1700-tallet, utenom polarpunktene – som var delvis oppdaget, av James Cook.

Amerikas og skipsbyggingen

Hva gjaldt utforskning av landområdet, gjorde man størst framskritt i Nord-Amerika (Boberg 1985: 24). Fortsatt forble store områder ukjent til langt utpå 1800-tallet, i likhet med Sør-Amerika. Utforskingen av Afrika tilhører stort sett 1800-tallet. På slutten av 1700-tallet var det fortsatt slik at skip ble bygget etter tidligere tiders erfaringer, framfor moderne matematiske beregninger (Boberg 1985: 25). Dette skyldes manglende kunnskaper om matematikk og fysikk. Svensken Henrik Fredrik av Chapman 1700-talles tegninger fikk først innvirkning på 1800-tallet. Navigatørene kunne derimot dra nytte av astronomi, noe som gjorde framkommeligheten bedre. Smavirke mellom matematikk/ astronomi og eventyrlyst skapte framskrittet.

Bedre navigasjon

Lengdegradene/ longitudene hadde man observert ble lengre jo nærmere polene man kom. Dette var ikke det eneste navigasjonsmessige eller astronomiske problem som ble løst på 1700-tallet. Breddegradene, altså linjene som ligger parallelt med ekvator, kunne man lettere stadfeste. Longitudutfordringen var så vanskelig å løse, at regjeringene i Spania, England, Nederland og Frankrike utlovte store dusører til dem som klarte å løse floken (Boberg 1985: 26). I England lovet man ikke mindre enn 20000 pund til dem som klarte å fullføre oppdraget. Først da kronometeret ble konstruert i England på 1700-tallet, klarte man å løse floken (Boberg 1985: 26). Den ble kontinuerlig forbedret iløpet av 1700-tallet, og ble vellykket bruk av James Cook i 1770. Først på slutten av 1700-tallet fikk verdenskartet noenlunde korrekt form. Newtons gravitasjonskraft-funn førte til forbedringer i geofysikken, hvilket ble til gunst for skipsfarten. England, deretter Nederland og Frankrike, som hadde tatt ledelsen på sjøen i det 1600-århundret, fikk stor nytte av nyvinningene innenfor sjøfarten. På 1700-tallet var det mer enn noen andre britene som «hersket over bølgene.» Vitenskapelige framskritt hadde derfor spillover på en rekke områder, som skapte velstand.

Fra rokokko til ny-klassisisme

Fra Italia kom nyklassisismen, som gjenspeilte seg i arkitektur, skulptur og maleri (Boberg 1985: 34). Rokokkoen måtte vike for den nye strømningen. Smaksutviklingen kan belyses gjennom Pompadour (1721 – 1764). Hun likte først rokokokko, men gikk senere over til nyklassisisme. Hennes bror, som var sjef for de kongelige kunstsamlinger, oppdaget nyklassisisme under en studiereise til Italia. I en mer folkelig språkdrakt kan man si at stilen endret seg fra det jålete til det funksjonelle.

Samferdselen

Imponerende er det å lese om de mange reiser folk gjorde på 1700-tallet, tross farligheten ved det. Eksempelvis herjet pirater langs kysten (Boberg 1985: 36). Til lands ble framkommeligheten vanskeliggjort av et elendig veinett. Det gamle Romerriket etterlot seg veier fra antikken, og ellers i Europa var det mye leire der vogner kjørte. Først på slutten av 1700-tallet fant man ut av bedre måter å bygge veier på. Man brukte da makadam, knust stein. I England overtok firmaer, som krevde avgift av de reisende. Ordningen kaltes turnpike roads, også benyttet senere i USA – og er gjeldende enkelte steder den dag i dag. Dette kan ses på som gammelmodige bomstasjoner. I Frankrike hadde blant annet Colbert gått inn for å forbedre hovedveiene. Bøndene ble både pliktig til å bygge og vedlikeholde veiene. Vogner ble iløpet av 1700-tallet ofte utstyrt med fjærer, noe som bedret humpende kjøretøy. Vertshusene var gjerne miserable, og særlig i Italia klaget man over lopper i sengene (Boberg 1985: 38). Men det ødelegger ikke for at reising ble mer utbredt, som gjennom en form for globalisering gjorde at man utvekslet kunnskap og erfaringer, på tvers av store avstander.

Fra Holberg til Rousseau

Turistmålene endret seg iløpet av århundret, blant annet var Alpene sett på som for viltert; Stygt og bergfullt – ifølge Ludvig Holberg. Holberg omtalte imidlertid Provence i rosende ordelag; Idyllisk og vakkert. Rousseaus rosende omtale av Alpene i 1761 forandret på den andre siden manges inntrykk av fjellformasjonene. Den nye naturoppfattelsen fikk særlig gjennomslag i den framvoksende Romantikken. Og i 1786 ble Mount Blanc, Alpenes høyeste fjelltopp, for første gang besteget. For opplysningsfilosofene ble reiser og reiseskildringer en viktig del av den nye tid. Her kan det være på sin plass å eksempelvis nevne Jonathan Swifts Gullivers reiser (1726); hovedsakelig en satirisk raljering over mennesker hjemkommet fra det de hadde opplevd i fjernere himmelstrøk. Opplysningstiden avføded Romantikken som stilperiode.

Linné og botanikken

Innenfor naturvitenskapen gjorde man også framskritt innenfor zoologi og botanikk. I sistnevnte fagkrets imponerte svensken Carl von Linné (1707 – 1787). Han systematiserte planteriket. Tidligere hadde plantenavnene vært ekstremt lange, men de ble nå systematiserte hver og én ved to korte navn. Disse bestod av ett slektsnavn, og ett vilkårlig valgt artsnavn. (Boberg 1985: 40-41). Innenfor zoologien gjorde han det samme med dyrene. Han sendte elever ut i verden, og de hjemkomne vekstene ble sortert. Systematisering av kunnskap, basert på empiri, ble derfor langt mer utbredt – også utenfor det botaniske området.

Folk og jord

I 1750 bodde det omtrent 750 millioner mennesker i verden, med cirka 100 millioners avvik. Folketelling på denne tid var vanskelig, uten Folkeregister. 140 millioner bodde i Europa, og kun noen millioner i Amerika. Asia var den rikest befolkede verdensdel (Boberg 1985: 43). På begynnelsen av 1700-tallet bodde det 20 millioner i Frankrike, mens 5 millioner levde i eksempelvis England. Frankrike var den desidert største europeiske nasjonalstat. Tross at Europa ikke var så langt framme i befolkningsmengde, var de et velstående hjørnet av verden.

Befolkningsvekst

På 1700-tallet økte befolkningen mange steder i verden. I løpet av 1700-tallet fordoblet Kina sin befolkning. I Europa økte befolkningen markant i løpet av århundret, til 190 millioner mennesker imot slutten av århundreskiftet. De tyske statene fikk en sterk økning, og engelskmennene tok innpå Frankrike. Av øvrige europeiske stater var veksten mest bemerkelsesverdig i Russland, som fordoblet befolkningen i løpet av 1700-tallet. Fertiliteten gikk ikke særlig opp, men dødeligheten gikk markert ned (Boberg 1985: 44). Hvorfor sank dødeligheten? Kosthold, boligforhold og sykepleie/ hygiene – blant mange andre svar. Poteten gav for eksempel større avlinger, og mindre areal kunne mette langt flere enn tidligere, med mye næringsstoffer. Opplysningstiden brakte derfor med seg kunnskap, om flere av livets områder, som gjorde at dødeligheten sank.

Nyvinninger i landbruket

Jordbruk og husdyrhold var fortsatt viktigste næringsvei, på 1700-tallet (Boberg 1985:52). Industrialiseringen, som kom først til England, begynte først i slutten av århundret (1790-årene). Europa kan innenfor næringslivet sammenliknes med et nåværende u-land, der eksempelvis jordbruk er viktigste næringsvei. Europa var selvforsynt på 1700-tallet med de viktigste næringsingredienser; korn og kjøtt. I jordbruket spilte enclosure-prosessen en viktig rolle (Boberg 1985: 52). Det gikk ut på at man samlet individuelle arealer til større enheter, og fellesjorden ble delt mellom eierne. At man kalte det enclosure, skyldes at man inngjerdet områdene. I England hadde bevegelsen eksistert siden middelalderen, og på 1700-tallet var det bare et fåtalls områder igjen. Dessuten var jorda iferd med å konsentreres på færre hender. På 1700-tallet var England blitt storgodsets land, med aristokrater. Staten hadde tidligere vært imot denne utviklingen, men på 1700-tallet ble man i stedet forkjemper for utviklingen (Boberg 1985:53). For jordbruket betydde dette bedre muligheter for å utnytte åkrer og eng, fordi større enheter ble forholdsmessig lettere å drive. Store gårdsbruk ble enda større. Gjennombruddet med nye jordbruksredskaper kom først et godt stykke inn på 1800-tallet. De nye jordbruksredskapene som kom i bruk på 1700-tallet, kom hovedsakelig fra Nederland – som var langt framme hva gjaldt gårdsbruk. På slutten av 1700-tallet kom poteten, som ble et viktige supplement til korn, som gjorde brødprisene høye grunnet stigende priser. Det er viktig å understreke at eiendomsrettigheter som fenomen ble vektlagt sterkere enn tidligere, noe som gav grobunn for økonomisk vekst.

Fra håndverk til industri

1700-tallet var en stor omveltningstid innenfor det økonomiske liv. Her skal det berøres noen hovedtrekk fra 1700-tallet, med vekt på det som var nytt. England hadde et forsprang, og ble en ledende nasjon innenfor teknikk og industri. De hadde noen geografiske fortrinn. Vann forener nasjoner, heter det, og England, med sine mange farvann i omkrets rundt øyriket, var et avgjort pluss kontra hva man opplevde på kontinentet. Bare Nederland opplevde liknende forutsetninger – som også var et land langt framme. Forekomstene av jern og kull lå nært hverandre, hvilket var gunstig for industri- og næringsutvikling (Boberg 1985: 58). Som vi skal se senere, var utviklingen i England og industrialiseringer der, godt hjulpet av teknologiske nyvinninger. Hvorfor den industrielle revolusjon akkurat inntraff i England, har flere eksperter hatt vanskeligheter med å forklare. Eksempelvis var det også i Frankrike naturvitenskapelig interesse og framskritt, og forfatteren Diderots enklocypedie er bare ett slikt eksempel. Men de lå lagelig til for handel, og en del av kulturen kan sies at gav gav vekstvilkår for industrialiseringen.

Risikovillig kapital

Industrialiseringen krevde folk som var villige til å foreta investeringer, og England var her heldige; De hadde mye kapital som handelsnasjon, og mekaniseringen av jordbruket hadde kommet såpass langt at det hopet seg opp penger (Boberg 1985: 60). Og – enkeltpersoner eller enkeltgrupper var villige til å sette sine likvider på spill. På kontinentet var adelen mest opptatt av å investere i jord, men i England var lorder og lavadel opptatt av å investere i teknikk og fabrikker. I England var det også en kultur for å re-investere kapitalavkastning, noe som førte til kapitalsterkt næringsliv. England importerte også kapital i begynnelsen av den industrielle revolusjon, fra Nederland. Renten der var billigere, og britene fikk derfor billige banklån. Under den nordamerikanske frihetskrigen havnet imidlertid Storbritannia og Nederland på hver sin side. Men da var Storbritannia beredt til å klare seg på egenhånd, og London overtok Amsterdams rolle på det internasjonale kapitalmarkedet (Boberg 1985: 61). En frihandelskultur kan sies å ha vært en forutsetning for å si at industrialiseringen inntraff akkurat i Storbritannia.

Felles marked

En annen faktor som var fordelaktig for den industrielle revolusjon var at britene ikke hadde statlige eller korporative hindringer for virksomhetene. Blant annet fantes ikke fagforeninger, som gjorde at fabrikkarbeidere mer eller mindre kunne gjøre som de ville. De medfølgende sosiale elendighetene som fulgte i kjølvannet av dette er beskrevet i en rekke romaner, særlig av Charles Dickens. Storbritannia var Europas første frihandelsområde, med sin laizezz-faire økonomi. På kontinentet hadde man imidlertid håndverkslaug, som var en ordning fra middelalderen, som kjempet imot kapitaleierne – i sin interessekamp. I Storbritannia var dessuten kjøpekraften og levestandarden bedre enn på kontinentet, for stor deler av befolkningen, noe som skapte marked for industriprodukter. Stadig mindre av av familieøkonomien gikk med til mat. Det oppstod dermed et marked for fabrikkproduserte varer (Boberg 1985: 62). Dette medførte at arbeidskraften ble knapp og prisene steg – en spiral som førte til en styrket britisk økonomi. Man kunne derfor gjennomføre Den industrielle revolusjon tidligere enn andre steder i Europa.

Industriens fødsel

Grovt regnet kan man si at Den industrielle revolusjon skred fram i England årene mellom 1750 -1790 (alt etter hvordan man regner) til 1850. Tekniske, sosiale, økonomiske og organisatoriske forandringer fulgte. Den mest betydeligste forandringen gjaldt kraftproduksjonen. James Watts oppfinnelse av dampmaskinen fikk avgjørende betydning for den industrielle revolusjon. Watts maskiner ble mange ganger mer effektiv enn de tidligere maskinene, som pumpet vann opp i fra gruvene. Det var først i 1780-årene den kom i industriell bruk. Hva gjaldt tekstilindustri, var det ull- og bomullsproduksjon som dominerte utviklingen i England. Siden middelalderen hadde man framstilt ullstoffer, og ble en viktig del av britisk økonomi. Ullvarer ble Englands viktigste eksportartikkel gjennom hele 1700-tallet (Boberg 1985: 64). Spinnersker og vevere satt oftest hjemme på landsbygda, og kapitalsterke folk gav investerte hos dem for å så eksportere produktet til utlandet. Men – på 1700-tallet fikk ull konkurranse, i bomullen (Boberg 1985: 64). Verdens største produsenter var India og Kina. I en del land i Europa ble det innført bomullsforbud, for å beskytte innenlandsk ullindustri. Og – en rekke oppfinnelser effektiviserte produksjonen ved vevstolene. Det skulle imidlertid drøye til 1890-årene før bomullet overtok ullproduksjonen i mengde, i England. England fikk derfor et fortrinn ved deres råvaretilgang.

Koks og jern

Også innenfor jernproduksjon spilte nyvinninger en stor rolle. Jernproduksjonen som vokste fram i England på 1500- og 1600-tallet var basert på oppvarming med trekull. Da trengte man ved, og man plasserte gjerne fabrikkene i skogkanten. PÅ 1700-tallet ble mangelen på skog etter hvert et problem. I 1709 hadde man imidlertid et gjennombrudd, man klarte å framstille jern ved hjelp av steinkull. Hvordan man skulle lage smijern av koks, ble først oppdaget i 1780-årene. I løpet av 1700-tallet steg produksjonen av jern kraftig. En viktig forutsetning for jernveksten, var at gruvene for jernmalm og kull ikke lå så langt fra hverandre. På slutten av 1700-tallet var dette langt lettere, på grunn av framveksten av kanalsystemet.

Staten som driftsherre

Privat initiativ og privat kapital skapte England i industriell transformasjon (Boberg 1985: 68). I det øvrige Europa var industrien mer avhengig av statlige tiltak. Flere av Europas fyrster ville utvikle industri på 1700-tallet (Boberg 1985: 68). Peter den store i Russland jobbet målrettet for å bygge opp en jern- og tekstilproduksjon. Han etablerte statsforetak, og hans engasjement ble viderefulgt av etterkommeren Katarina 2. (1762 – 1796). Det viktigste ved de industrielle tiltakene var økende jerneksport. Også i Østerrike, Preussen og Frankrike satset man på industri. Men de tekniske nyvinninger som ble gjort i England manglet imidlertid sin motsats, i eksempelvis Frankrike. I Preussen ble fattigfolk, løsgjengere, fanger og barn brukt som arbeidskraft i fabrikker og gruver, og man fikk en velutrustet våpen- og porselensproduksjon – for å nevne noe.

Konklusjon

Denne artikkelen har sett på Opplysningstiden som fenomen, med vekt på kunnskap og industrialisering/ næringsvirksomhet. Det er blitt pekt på at det bakenforeliggende var en vitenskapelig revolusjon, som gjorde at utforskertrangen og observasjonsevnen steg markant. Den naturvitenskapelige metode spredte seg blant annet til samfunnsvitenskapen og beslketede områder – der det er pekt på noen muligheter og begrensninger. Opplysningstiden brakte også med seg romantikken, som er all mulig grunn til å anta var samholdsskapende ved at tilværelsen ble idyllisert. Det skapte – alt i sammen – en tro og utviklingsoptimisme. Store oppdagelser via sjøen ble gjort, som skapte råvare- og ressurstilgang – som særlig kom Storbritannia til gode. Andre forhold i Storbritannia, som en kultur om mentalitet i stat og befolning, gjorde at framskrittet inntraff – selv om det også er pekt på sosial omkostninger som fulgte. Man skal derfor ikke konkludere med at utviklingen var et udelt gode. Det hele kan sammenfattes med spredning og deling av kunnskap – som har minst like stor gyldighet idag, som det hadde den gang.

"Kor komme du te stå"

Flott låt!

Norge – på vei imot bondekultur?

 - En 1. mai-kronikk 

Kulturutviklingen i Norge mener jeg er lite gunstig for landet, eller er jeg blitt gammel nok til å forstå det typisk norske? Jeg mener likevel det er mange trekk som tyder på det førstnevnte; Vi er i ferd med å få en kulturkodeks, som likner et bondesamfunn.

Det er mange innfallsvinkler til å snakke om dette temaet. Jeg har i utgangspunktet ikke det teoretiske grunnlaget for å snakke om dette, annet enn det jeg finner etter raske søk på internett. Jeg tror på den annen side at problemstillingen heller ikke forskes mye på – selv om man burde. Jeg mener det absolutt er hold i å hevde dette; at Norge er i større og større grad på vei imot en allmenn bondekultur, det mest negative ved det rurale liv, som brer seg som en folkekultur.

Man kan finne belegg for dette ved å se på Senterpartiets sterke oppslutning på 15 %. Det er ikke alt ved Senterpartiet som er gale, blant annet appellerer de til en viss nasjonal enhet, som absolutt har sine oppsider. Men nedsiden er at verdier, eller kanskje enklere fortalt, mangel på prinsipper, fører til et agrarsamfunn – som ikke er et gode for den moderniteten i prinsipper, verdier og holdninger vi bør møte verden med, for både konkurransekraft og vælvære. For møtes vi hverandre med felles-europeisk tenkning?

Man skal ikke langt utenfor Oslo (og Stavanger) før man møter på bondeholdninger, og kanskje er heller ikke de nevnte storbyer heller upåvirket av dette fenomen?

Norge står utenfor EU. Det mener jeg er hovedforklaringen på fenomenet. Dette er ikke en artikkel for EU-medlemskap, men det har absolutt sine negative sider ved å stå utenfor. Blant annet trekker vi oss mer og mer vekk fra Europa, og blir et særere folkeslag i nord – uten å delta i det dannelsesprosjektet som EU tross alt også er. Dette kan ikke nødvendigvis leses i offentlige budsjetter eller protokoller – men det preger vår hverdag, i måten vi omgås hverandre i storsamfunnet.

En bondekultur kan leses ut i fra en ensidig næringsstruktur, der vår råvareindustri (særlig olje og fisk) dominerer. Vi har vanskelig med å etablere noe storstilt annen næringsstruktur i dette landet, og klarer vi det, i mindre skala, skal du ikke se bort i fra at det er med offentlige stønader og hjelp. Jeg mener at mangelen på en gunstig næringsutvikling i Norge skyldes mangel på kultur/ grunderkultur eller næringsforståelse.

Forholder vi oss til hverandre som om vi var bønder? I motsetning til dette, møter vi hverandre med europeiske og særlig Vestlige verdier og holdninger – eller virker den siste setningen nokså gresk for de fleste? (for å bruke et passende uttrykk?)

Hva er bondekultur? Det er vanskelig å definere. For å bruke noe som tidligere er berørt i Riksbladet, handler bondesamfunnet blant annet om å ikke å bli pådyttet bylivets kulturkodeks. Dette kan ses på som dannelsesholdninger – uten at jeg ønsker at leseren skal tolke begrepet dannelse strengt. Men man man kan gjerne se en motsetning/ konfliktlinje mellom bondekultur og urbanisering. En bondekultur kan defineres som hva som er karakteristisk for bondestanden. En urban kultur kan ses på som en kultur som kjennetegner byborgeren. I denne forbindelse – er vår folkekultur mer preget av en bondekultur, eller vår vestlige verdens kulturarv? Jeg mener det førstnevnte. Av ord jeg gjerne knytter til bondekultur, selv om de er negativt ladet, er egenrådighet, selvbestemmelse – og hevdelse, mangel på verdimessig og prinsippiell tenkning ut i fra teori eller dannelsesaspekter, og et sterkt vern omkring seg selv – som i ytterste konsekvens bidrar til blant annet maktkamp. Det sistnevnte krever en litt mer teoretisk redegjørelse, enn hva som er gjenstand for i en kronikk. Men jeg mener det er riktig.

Noen har pekt på motsetningen mellom bondekultur og kystkultur – en implisitt motsetningen mellom sentrum-periferi. Kontakten med utlandet er mer utpreget langs kysten, enn i innlandet, er premisset. Det kan godt være, selv om min påstand er mer dyptgripende og skjærer på tvers av disse skillelinjer.

Jeg synes det er grunnlag for å hevde at Norge i sin delvise isolasjon – selv om vi skryter av en åpen økonomi – ikke er særlig integrert i det europeiske fellesskap på ikke-økonomiske områder. 

Dennis Diderot – en biografi over én av de sentrale opplysningsfilosofene

Han var den ledende filosofen i 1700-tallets Frankrike; Le philosophe. 

Hans dikteriske virke – romaner og skuespill - regnes ikke å være i verdensklasse, ifølge Echoff (1927: III). Til det manglet han det romantiske eller romantiserende, og han levde et litt for borgerlig liv til å selv pådra seg erfaringer til å skrive om livet – ifølge Echoff. Diderot, født 1713, går i hvert fall inn i historiebøkene for å ha forfattet et leksikon, i tillegg til en del annet, før han døde 71 år gammel, i 1784. Ikke bare fransk utviklingshistorie, men i hele den vestlige verden, er han angivelig sentral. Han har utgivelser som utmerker seg, over mye annet av det han gjorde – som mange andre forfattere. Hans produksjon fortjener å være gjenstand for ganske inngående granskning. Han hadde stor betydning i historien. Han hadde en særpreget/ unik personlighet. Hans indre utvikling står i sterk kontrast til det stillferdige ytre liv, han levde. Vi skal først skissere hans ungdomsliv, et erfaringsgrunnlag han brakte med seg inn i forfatterskapet – selv om det kanskje ikke var spesielt utsvevende.

Barne- og ungdomstid

Gjennom hardt arbeid hadde hans familie etablert seg i byens borgerskap. I over 200 år hadde familiens slekt vært knivsmeder i Langes, og faren hadde mange penger – delvis opparbeidet gjennom arv. Hans hjem var åpent, og fattige gikk ikke derifra uten noe i hendene – og ingen gikk derifra uten et godt råd. Familieoverhodet var aktet utad, og fryktet innad. Faren forteller gjerne om vinteren dannelseshistorier, ved peisen. Moren døde ganske tidlig, og den godhjerta søsteren, som stelte for faren, gjorde at han holdt kontakt med byen Langes, etter at han flyttet til Paris. Hun hadde brutt med de fleste av barndomshjemmets religiøse og moralske forestillinger – men hennes frisinn bidrog til å ivareta søskenkjærligheten – på tvers av meningsforskjeller. Hans andre søster var av en annen støpning – hun gikk i kloster, og ble drevet til religiøst vanvidd - visstnok. Dennis Diserot hadde også en bror som var strengt religiøs. Dennis Diderot betraktet kirkens menn generelt for intolerante og snevre. Som ung gikk Dennis Diderot i lære hos jesuittene. Da Dennis Diderot avsluttet jesuittskolen, kom det for første gang en virkelig uenighet mellom han og faren. Han nektet å studere teologi, deretter nektet han å studere jus; han hadde heller stor interesse for språk, litteratur og matematikk. Faren satte hardt imot hardt, hvis det ikke ble legestudiet kunne han glemme økonomisk støtte hjemmefra. Og slik ble det ikke – og Dennis begynte sine frie studier. Det ble brudd mellom han og barndomshjemmet, men moren sendte noen kjærlige slanter til sønnen, av det hun hadde opparbeidet seg av midler på egenhånd. I ti år levde han fra hånd til munn, av privattimer og mindre litterære arbeider. Kunder var deriblant kirkens menn – eksempelvis prekener til biskoper. Hans lesing var ikke systematisk; Han leste forskjellige verker. Han fulgte også forelesinger ved det åpne universitetet, i nærheten. Han gikk turer som adspredelse, og var vel så mye delaktig i den ytre verden, som bøkenes. Han var rett og slett til stede. Dette står i motsetning til det som forfatteren av forordet har skrevet. For mens han i denne perioden innhentet livserfaring, ifølge bokforfatteren, hadde han ikke en slik livsdybde, som vi har lest, ut ifra forfatteren av forordet. Det gav nok grobunn for sitt framtidige yrke som forfatter og journalist. Han levde en bohemtilværelse, som nok ikke utelukkende var et gode – ifølge bokforfatteren. Men han blir i perioden mindre fordomsfull. Han hadde stor fantasi og forestillingsevne – og hadde nok en viss ekshibisjonisme, som kunne likne en skuespiller. Han var fri som fuglen, helt til han falt i forelskelsen – Anne Toinette Champion. Hun sydde og broderte, og forsørget på denne tid sin mor. Året var 1747 – og ungkarslivet var over (34 år gammel). Diderot var ulykkelig i ekteskapet – noe han aldri avfeide. Det skyldes det at de ikke delte samme interessefelt, i hvert fall ikke dem Diderot verdsatte. Hun leste blant annet ikke det han skrev. Gjennom hele livet stod hun utenfor den åndelige sfære som hennes mann levde i. Selv på sine eldre dager, da Diderot hadde fått et gjennombrudd med skuespillet La pere de famille, syntes hun det var flaut å oppsøke den nest siste forestillingen på teatret. Hun var gjerrig overfor mannen, hun knep inn på det meste huslige. Og den tidligere eventyreren Dennis Diderot hadde problemer med å innordne seg hennes mer småborgerlige livsførsel. Hele ekteskapet igjennom måtte hun leve med at han stort sett oppholdt seg i etasjen ovenfor. Han innledet heller et forhold med Madam de Puisuiex. Han fant glede i arbeidet, og brydde seg langt mindre om publikumstilfang.  Hans forfattergjerning skyter virkelig fart etter å ha passert 30, da han må skrive via forlag for å brødfø sin familie. Det skal nå redegjøres mer inngående om hans tidligste skrifter.

Hans første filosofiske arbeider

De første arbeider han gjorde offentlig var å oversette noen engelske bøker, sikkert etter oppdrag fra forlaget. Han kunne gjerne tilføye personlige merknader i forkant eller etter verkene. Blant annet fra sin samtids innflytelsesrike Jarlen av Shaftesbury – til fransk. Han vektlegger viktigheten av at mennesker har lidenskaper. Han forfektet den frie tanke, og var således mer en pliktetiker – og langt derifra noen konsekvensetiker; etter det jeg kan se. Han hadde gjennom årenes løp ikke bare tilegnet seg faktakunnskap – men også metodiske framgangsmåter for forskning innen diverse fagfelt. Han opptar seg med hvorvidt våre sanser innvirker på vår moral; Noe jeg ikke intuitivt forstår eller finner vesentlig interessant. Men det var kanskje banebrytende, og jeg vil langt derifra avfeie det. Utenom det moralske perspektiv, studerer han hvordan våre sanser påvirker vår verdensoppfattelse og abstraksjoner av fenomen. Han hadde vidtrekkende interesser – og dermed var det kanskje tålmodigheten som satte en stopper for lange vitenskapelige avhandlinger. Han var naturhistoriker, matematiker og sosiolog – på lik linje som filosof. Han elsket kunsten, menneskene og livet. Voltaire mente han likte alt det menneskelige. Allsidigheten hans satte imidlertid en stopper for detaljene. Han hadde ikke tid/ nøyaktighet nok til de store vitenskapelige avhandlingene. Han ble mer en lærer, en vekker – enn forsker. Og han ville ikke låse seg fast til én vitenskapelig grein. Derfor passet det han bra å forfatte leksikon. Encyklopedien kom til å oppta han i 25 år. Vi skal nå ta for oss dette arbeidet.

Grunnlegger av verdens første leksikon

Uten Encyklopedien, sannsynligvis ingen fransk revolusjon (1789 – 1792), selv om det er vanskelig å bevise noen kausal mekanisme mellom én bok og revolusjon. Men encyklopedien innebærer en svært viktig del av vår europeiske kulturhistorie. Encyklopedien var på 18 bind og utgjorde en maktfaktor i samfunnet.  På slutten av 1740-årene, da arbeidet ble påbegynt, var han en fortsatt ukjent skribent. Han hadde utgitt noe, men var ikke anerkjent. Diderot gjorde derfor det fornuftigste å gjøre, han slo seg sammen med en forfatterkjendis – Jean d’Alembert. Han var borgerlig, Diderot var vanskeligere å kategorisere. D’Alembert var kald, nøktern og forsiktig – og langt mer detaljorientert enn Diderot. De skapte en redaksjon av den allerede kjente Montesquieu (som er velkjent i dag) og Buffon, Diderot sørget egenhendig for at Jean-Jaques Rousseau ble rekruttert. Også han akademikerkjendis. I tillegg fantes det flere andre skribenter, som hadde ansvaret for ulike emner/ fagfelt. Gjennomgangstonen var i utgangspunktet at ingenting var for ubetydelig til å få plass i encyklopedien. Artiklene ble samlet i alfabetisk orden. Leksikonet var radikal i forhold til kirke og statsstyret – der artikkelforfatterne gjerne la inn sine personlige merknader. Dennis Diderot var blant dem i redaksjonen, som hadde moderne anskuelser i artiklene han skrev. Han interesserte seg for mekaniske kunstarter, før Den industrielle revolusjonen hadde trådt inn. Han skrev omtrent 1000 artikler, om tekniske nyvinninger. Sosiologiske, psykologiske og politiske artikler rokket oftest ved den eldre tankegang. I dag kan artiklene se harmløse ut, men den gang kunne instanser og personer se på det som en trussel. Kirken og regjeringen begynte etter hvert så smått å motarbeide encyklopedien. Redaksjonen la dermed bånd på seg, ved å ikke gi ut altfor dristige artikler. I 1753 kom eksempelvis det tredje bindet ut, som var så vast at det ergret Voltaire. Ved de tre neste bindene, truet regjeringen og kirken med sensur. Og i mars 1759 kom forbudet mot å utgi nye bind, samt videreselge eldre utgivelser. Diderot framstod som seig, og hvilken kapasitet som bodde i han? Han hadde en urokkelig styrke. Han oppnådde mye, idet han ble overlatt til seg selv. Han hadde sine karakterbrister, med viste handlekraft idet skuffelsene stod i kø, og venner falt fra – det var i motgangstider han var best eller mest produktiv. Han viste hvilken personlighet han var, mens bekymringer tynget hans skuldre. Livet gav rikelig næring til hans menneskeforakt. D’Alembert forlot redaksjonen, som var Diderots dyktigste medarbeider. Han forsvant inn i diplomatiet. D’Alembert ville rett og slett ha høyere gasje enn det forlaget kunne betale, er den vanligste forklaringen. Han brøt ikke helt med Diderot og Encyklopedien, han leverte mindre artikler om geometri. Filosofi, historie, politikk og psykologi – artikler om dette, ble signert Diderot - og encyklopedien fortsatte sin utgivelse. Arbeidet varte som sagt i 25 år.

Stigende anerkjennelse

Dennis Diderot tjente ikke veldig mye på encyklopedien, men hans anseelse steg – i tillegg til viten og erfaring. Han ble kjent gjennom hele den litterære verden. Tross borgerlig bakgrunn var han ikke spesielt taktfull eller elegant, men ble hanket inn av sosietetskretser. Han var veltalende, og på sitt vis sjarmerende. Mademoiselle Volland mottok 139 brev fra Diderot i perioden 1759 – 1774, som er enestående i verdenssammenheng – og man kan her skaffe seg et rikt innblikk i hans liv. Hans personlighet åpenbarer seg.  Her finnes slibrige anekdoter og filosofiske betraktninger, om hverandre. Det er reiseskildringer, særlig av romantiske landskaper. Det er bruddstykker av noveller, og moral-psykologiske vurderinger. Musikk, poesi og kjærlighet. Det finnes også barndomsskildringer, fra hans tilværelse i Langes. Ett og alt – en spekket autobiografi, fortalt episodisk.

Diderot som kunst- og kulturkritiker

Så begynner Diderots tilværelse som kunstkritiker. Den Litterære korrespondanse var et blad som utkom to ganger i måneden. Til abonnenter i Italia i sør, Russland i øst og Sverige i nord. Men bladet var såpass dyrt, at det stort sett ble holdt av fyrster. Det erstattet på mange vis privatrapporter, som småkonger benyttet seg av, også i det 18. århundret. Melchior Grimm utvidet lesekretsen, og ved de økte inntekter ble også bladet forbedret. Det ble etter hvert Europas mest fornemme litterære revy. Grimm var en mangesidig og talentfull skribent, selv om han aldri er regnet blant de mest betydningsfulle tenkerne. Men han hadde også teft for hva sine medarbeidere kunne settes til. Han var videre en myndig mann, som forstod å utnytte sine medarbeideres kunnskap og evner. Fra og med 1759 klarer han å få Dennis Diderot til å skrive kunstkritikk i bladet. Dette er opp til vår tid det mest leste, av hans produksjon. Noen beundrer hans innspill, andre ser på det som eksempler på hvordan kunstkritikk ikke skal skrives. Generelt er Diderots skrivefantasi livlig, inspirert gjerne av forfallet han så rundt seg.  Men kunstmalerier var neppe det som opptok han mest, det var nok i hans øyne noe fjernt over det. Han var for opptatt av livet, og oppsøkte heller de sosiale kunstformer; Teatret. Dette skal vi se nærmere på nå.

Dramatikeren Diderot

Diderot var tidlig interessert i teater. Han ønsket tidlig i livet å bli skuespiller. I 1757 (43 år gammel) skrev han et sentimentalt og moraliserende skuespill; Le fils naturel («Den naturlige sønn»). Dette ble etterfulgt av et skuespill i samme sjanger, Le pere de famille («Familiefaderen»). Det sies at det var like mange våte lommetørkler, som tilskuere, i salen. Det var ganske nytt den gang, at man tok utgangspunkt i realistiske bilder og miljø. Enkelte scener har i dag en viss interesse, men ellers regnes stykkene for å være passé. På denne tid var det vanlig at konger og fyrster figurerte i tragedier, mens det borgerlige miljø ble innplassert i komedier og farser. Diderot var her nyskapende – han skrev tragedier hentet fra borgerlige/ middelklasse-miljø. Fravær av slike sjangerhybrider, som det i samtiden egentlig var, førte til manglende forståelse av de ulike stendene og menneskene i samfunnet. Etter Diderot brøytet vei, ble slike nyvinninger mer og mer vanlig. Man forstod seg etter hvert mer på menneskenaturen. Diderot arbeidet fortrinnsvis for teatret i to år. Kanskje hadde han tilegnet seg flere dramaturgiske ferdigheter, om han hadde arbeidet lenger med dramatikk? Allerede etter to år mellom de to stykkene, hadde han nemlig vist stor utvikling. Fra 1770-årene finnes det også et annet skuespill; Est-il bon, est-il mechant. Han manglet imidlertid noe evne til konsentrert komposisjon, som et skuespill på flere timer krever. Men han var god til å skrive levende dialoger. Vi skal nå se på Diderots skjønnlitterære verker.

Diderots samtaler med akademikere

Diderot var vel ikke den første til å utlede sine teorier og meninger i samtaleform. Slik som Platon gjengir Sokrates. Men han gjengir konstruerte samtaler i et levende språk – med tilhørende god bevisførsel. Enkelte regner disse dialogene for de mest virkningsfulle siden Platons tid. Han refererer til samtaler med virkelige kulturpersonligheter. Han angriper den egosentriske lykkesøken. Han skriver om skuespillerkunst. For å nevne noe.

Russlandsvenn og -kritiker

Så kommer det igjen noe motsetningsfullt i biografien om Diderot, det står at encyklopedien hadde gitt han nok penger til å leve en pensjonisttilværelse, Dette står i kontrast til det som tidlidere er gjengitt. Vel, vel – det er grunn til å hevde at han ikke tjente ubetydelige midler på encyklopedien. Da Angelique nærmet seg voksen alder, var Diderot villig til å ofre sitt bibliotek – for at hun skulle unnvære en mann som kunne brødfø henne. I 1765 fikk han solgt samlingen, til Russlands Keiserinne Katharina, for 15000 franc. Han oppholdt seg 7 måneder i St- Petersburg, men han ville ikke skrive ned de iaktakelser om all ulykken han så. Han vanket eller selv i hoffomgivelser, og trivdes ganske dårlig. Han foreslo imidlertid reformer for Russlands forvaltning, Keiserinne Katharina fikk langt derifra det hun ønsket seg; En forfatter som kunne lovprise Russland og dets styre, overfor Frankrike og Europa. Han var nedbrutt da ha han kom tilbake fra Russland, og de 10 siste årene av hans skrivegjerning bli langt derifra sett på som det beste. Han var omgitt av rikdom og luksus, men ikke så produktiv eller kreativ som i kampens år.

Hans ettermæle

En betydningsfull forfatterpersonlighet som Diderot ble mer anerkjent etter sin død, da også andre uutgitte skrifter ble offentliggjort. Et veltalende geni, som viste seg i mange av hans verker. Han var en fengslende, underholdende og livlig kronikør – og generelt var hans navn mer lysende 100 år etter hans død. Man har klart å identifisere hans verker under andre forfatternavn, et gavmildt hjerte med rik produksjon. I flere verker avfødet han idéer, som ble grepet fatt i av senere vitenskapsmenn. Dennis Diderot forutså blant annet utviklingslæren til Charles Darwin.  Han har skrevet noveller og romaner, som kan sammenliknes med den stor forfatter Balzac. Og Strindbergs «Frøken Julie» er inspirert av Diderots måte å tenke teater på. I noveller har han forsvart kvinner og ugifte mødre, og var i det hele tatt en romantikker og realist – lenge før disse stilretninger fikk sitt gjennombrudd. Men hans produksjon er mer preget av bruddstykker, enn helhet – som kan ses i sammenheng med hans personlighet. Av hans mer politiske slagside, snakket han om et fritt samfunn, preget av toleranse.

Kilder

-          Echoff, Lorentz (oversetter) 1927: Diderot. Kristiania: Aschehoug.

-          Noen fåtalls andre leksikalske nettsider.

Korridorhockey

Dette var en gledesfylt æra fra min barndoms verden.

Min bror og jeg spilte gjerne korridorhockey i gangen i kjelleren. Det er en lang, smal gang – uten noen former for glass, og egner seg til idrettsgrenen korridorhockey.

Vil legge til at jeg ikke oppfordrer til korridorhockey i de tusen hjem. Det beror på om forholdene er tilstede, hvis ikke kan du finne på andre aktiviteter. Men hos oss var det mulig.

Korridorhockey foregår med en hockeykølle og tennisball. Skaftet skal være avsagd til halve størrelsen, det samme skal stangen. Begge skal sitte på kne. Så – da ligger forholdene til å dundre løs. Dere kan være hver deres keeper, og finne på egne regler.

Vi spilte dette helt til alderen sa en stopper for dette. Blant annet kunne det gjøre vondt, hvis tennisballen traff steder den ikke burde treffe.

Jeg var som oftest keeper, mens min bror var spiss/ straffeskyter. 

Vi fikk etterhvert glassdør i kjelleren, som også satte et naturlig punktum. 

Trygve Bratteli – en mann av folket, og selvlært akademiker II

Trygve Bratteli avanserer i årene 1934 til 1945 fra et AUF-medlem til nestformann i Arbeiderpartiet.

Denne artikkelen er artikkel to, om Trygve Bratteli. De følger årene fra en ung mann ankommer Oslo,  der han via tysk okkupasjon og konsentrasjonsleir, blir gift med sin Randi. Politisk går han fra en politisk novise til nestformann i Arbeiderpartiet. Årene er 1934 til 1945. Vil du lese artikkel én, finnes den her. 

Europa var i villrede. Året var 1934. Bratteli ankom Oslo, og gled inn i et rikt politisk miljø.  Både Arbeiderpartiet og fagbevegelsen var i vekst og utvikling. Arbeiderpartiet ønsket å bringe landet ut av 1930-tallets depresjonsår. Arbeiderpartiet vektla det som forente dem på denne tid – og fraksjoner la bort sine kjepphester.

Nazi-trusselen

Bratteli var redaktør i «Arbeiderungdommen.» Oslo Arbeidersamfunn ble et møtested for folk, langt utenfor Arbeiderpartiets krets. Johan Scharffenberg holdt jevnlig, fram til Norges invasjon fra Nazi-Tyskland, foredrag om Hitlers politiske galskap. Den unge tyske flyktningen, Willy Brandt, organiserte protester imot Hitler-regimet. Selv Høyremannen, Carl Joachim Hambro, ble invitert til å holde taler i Arbeidersamfunnet – fordi han advarte i sin samtid imot nazismen. Det kom sammenstøt, og Vidkun Quisling holdt folkemøter på Arbeiderpartiets hjemmebane, Youngstorget. PÅ denne tid var uniformer på moten rundt omkring i Europa, men i 1933 kom forbudet imot politiske uniformer – i Norge.

Engasjement og selvstudium

Oslo var dominert av Arbeiderpartiet, og ved valget i 1933 fikk partiet 51 prosent av stemmene. Oscar Torp ble byens ordfører, før han etter kort tid inngikk i Nygaardsvold regjering. Hvilke personligheter fra Arbeiderpartiet er fra denne tid? I 1936 blir Einar Gerhardsen partisekretær i DNA. I Arbeiderpartiet blir Olav Larssen partiets hovedmann, i tillegg til Martin Tranmæl. Oscar Torp blir i Nygaardsvold-regjeringen konstituert Forsvarsminister, før han blir sosialminister – hvorpå han i en tung tid for landet hadde ansvaret for arbeidsledigheten og sosial boligbygging. I 1939 blir Einar Gerhardsen valgt som nestformann i Arbeiderpartiet. Arbeiderbevegelsens sentrale leder er fortsatt på denne tid Martin Tranmæl. Arbeiderpartiets linje var å samle «arbeidere, bønder og fiskere.» Det var det sistnevnte som ble Trygve Brattelis (og Gunnar Sand) sin oppgave. Deres respektive feil var gjerne at Gunnar Sand kunne bli for snakkesalig og munter, mens Trygve Bratteli kunne bli tilsvarende alvorstung. At Bratteli kunne henfalle i tanker, er visstnok en gjennomgående beskrivelse av Brattelis væremåte. Bratteli var spesielt bekymret for arbeidsledigheten blant ungdom, og den tilhørende sosiale nød. Trygve Bratteli kom i denne tid inn i Oslos studentmiljø, og han følte seg like belest – tross egen manglende universitetsutdannelse. Selv om han gjerne var taus, hadde han ingen intellektuelle mindreverdighetskomplekser. Han levde nøysomt i en liten leilighet på St. Olavsplass – røyket ikke, drakk ikke, danset ikke. Trygve Bratteli var en aktiv deltaker på jevnlige konferanser i Geneve, under ledelse av ILO («International Labour Organization.») Han lærte seg engelsk i førkrigsårene, noe som ikke var vanlig å kunne. Dette stimulerte han intellektuelt. I 1939 fikk han med seg et minikurs i Oxford. Europa formet Bratteli, før krigen kom til landet, 9. april 1940.

Krigen er i anmarsj

Norge var en ung nasjonalstat. Bare i overkant av 30 år hadde landet vært selvstendig, før nazistene inntok hovedstaden. Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 var landet potensielt truet, som andre mindre, europeiske land. Arbeiderpartiet betraktet nazismen som i det minste reaksjonært, og Bratteli omtalte nazismen som «Den nye middelalder.» Bokforfatteren forteller at det ikke var noe grobunn for et vekstkraftig miljø i Norge, inspirert av Hitler, Mussolini eller Franco. Arbeiderpartiet var sterkt anti-militaristisk på denne tid – men ikke i sine hovedtrekk pasifistisk. Redselen i Arbeiderpartiet var at militæret skulle benyttes av borgerskapet imot befolkningen. Flere sentrale og framskutte Arbeiderpartifolk talte imot partiets egen antimilitaristiske linje. Trygve Bratteli står midt mellom fløyene, forteller bokforfatteren, mens han et annet sted, skriver at Bratteli inntok ledelsens syn, i denne striden. Den politiske ledelsen gikk aktivt inn for å styrke det norske Forsvaret. Da verdenskrigen brøt ut i 1939, var Bratteli 29 år gammel. Hva var hans forhold til personer i ledelsen? Nygaardsvold hadde han ikke noen spesiell relasjon til. Han beundret Halvdan Koht (utenriksministeren) intellektuelt. Språkpolitisk lå de sørlig nær hverandre, mens avstanden var større utenrikspolitisk.    Martin Tranmæl hadde han ikke noe forhold til, men Bratteli beundret nok Einar Gerhardsen.  Oscar Torp stod han nærmest. Bratteli var til å stole på, artikulert og arbeidsom, men fjern – og på grensen til en enstøing. Alle var enige om at han var usedvanlig begavet. Han har stor forståelse for de kreftene som er i anmarsj i verden. Han hadde stor tro på seg selv, og irriterte seg særlig over de aldrende menn i Stortingsgruppa. Han var organisasjonsmessig meget aktiv, og var ikke bare en ideologisk politiker.

Nazi-Tyskland invaderer Norge

Kongen, regjering og Storting besvarte invasjonen med å umiddelbart gjøre motstand, skriver bokforfatteren. Kongen og regjering flyktet fra landet – det gjald både Statsminister Nygaardsvold, partiformann Oscar Torp og Utenriksminister Halvdan Koht. Nestformann og fungerende Oslo-ordfører, Einar Gerhardsen, forlot også Norge. Trygve Bratteli var den gang ingen sentral person i Arbeiderpartiet, han var ung og lovende. Han bestemte seg for å forbli i Oslo. Han ble mer sentral i Arbeiderpartiet, fordi han ble værende i hovedstaden – og hadde kontakt med flere tillitsvalgte. Han tok selvfølgelig, ut ifra egen personlighet, oppgave alvorlig. Man aner etter hvert at Bratteli har politiske ferdigheter av dimensjoner. Han viser også sine svakheter; «Ting tar tid.» Undersøke, overveie og vurdere – dette var hans varemerke. Bratteli kom i berøring med alle, mens tyskerne ville nazifisere Norge. Bratteli var på denne tid en skolert organisasjonsmann; Bratteli ble partisekretær på partikontoret. Bratteli raffinerer på denne tid sine sterkeste sider; Kjølig realistisk. Etter hvert, under krigen, kom mange av Arbeiderpartiets lederskikkelser igjen tilbake til hovedstaden. Det var debatt den gang, om man skulle samarbeide med tyskerne (slik eksempelvis den danske regjering gjorde), eller om man skulle sette seg til motverge. Brattelis syn var at skulle Norge nazifiseres, skulle det være uten nordmenns hjelp. Bratteli så med bekymring på et land der de enkle, fattige og små sine ønsker om et verdig liv, skulle bli knust. Han er en realistisk sentrumsmann, i partiet - men med kraften i behold. Det var ikke midtposisjonen i Arbeiderpartiet, for denne posisjonens egen skyld. Da Kongen og Regjeringen hadde forlatt landet, dukket det opp spørsmål hvordan Norge skulle administreres. Tyskerne tok makten, og partiene ble innkalt til konferanse. Trygve Bratteli møtte, sammen med fungerende partiformann Ljøner og én til.  DNA-mannen Magnus Nilssen hadde ansvaret for forhandlingene med tyskerne, fra norsk side. AUF, som Bratteli hadde sterke bindinger til, var mest kritiske til forhandlingene. Stortingsgruppa var delt; Flere var enige med AUF at samarbeid med tyskerne stred imot nasjonale og demokratiske tradisjoner. Einar Gerhardsen og mange av de emigrerte, sentrale Arbeiderpartimenneskene, mente man skulle stå imot. Den 25 september innførte Rikskommisær Terboven unntakstilstand, og forbød politisk virksomhet. Dermed fordrev han norsk politikk under jorden. Einar Gerhardsen innkalte sine partikamerater, og dermed var den illegale virksomheten i gang

Bygningsarbeideren

I november 1940 reise Bratteli til Kristiansund. Han var bygningsarbeider. Kristiansund hadde blitt bombet, og det fantes arbeid der. I 2 ½ måned, fram til januar 1941, sitter han i et rom og skriver. To andre bygningsarbeidere satt i rommet, men Bratteli skrev. Det ble til boka Våren som ikke kom. Han fikk ryddet i tanker og kunne tenke framover. I August 1941 holder AUF landskonferanse på Dovre, og Trygve Bratteli holder tale om situasjon. Det var en illegal konferanse. Han viste sterke ideologiske sider, og i etterkrigstiden skulle han ha ansvaret for Arbeiderpartiets programarbeid. Bratteli advarer imot at man etter krigen tar ulike former for interne oppgjør. Han sier det politiske persongalleri vil bli endret etter krigen – også innad i Arbeiderpartiet. Nye folk kommer til å overta, og hva tenkte Bratteli selv disse skulle stå for? Blant annet snakker han om at kongemakten bør bestå (som et naturlig samlingspunkt), og at den politiske kultur må høynes innenfor Norges grenser. Han berør utenrikspolitikk, og tenker først og fremst på et styrket nordisk samarbeid. Men han ønsker også videre integrasjon og samarbeid med de Vestlige allierte. Og når nazismen er knust, vil ha styrke forbindelsene med Tyskland – og for så vidt Italia. Han talte for elementer av planøkonomisk tenkning, med blant annet priskontroll. Både av knapphetshensyn og utnyttelsesbehov. Han snakker om et landssvik-oppgjør, men at det i alle tilfeller må skje på sivilisert vis. Han åpner i sakens anledning for dødsstraff, men ønsker å ta de store – og la de små passere. Samvittigheten kan være straff nok? Einar Gerhardsen, Arbeiderpartiets fungerende formann i Norge, ble arrestert. Han satt på Møllergata 19 i tre måneder, før han ble sendt til den norske konsentrasjonsleiren på Grini – deretter med båt til Tyskland. Han satt der i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. Tyskerne rullet etter hvert opp mer og mer av illegal virksomhet, og strømmen til konsentrasjonsleirene tiltok.

Konsentrasjonsleirenes vrede

10, juni 1942 hørte Trygve Bratteli tunge støvler utenfor hybelen i Kristiansund. Det viste seg å være Gestapo, det hemmelige tyske sikkerhetspolitiet. Han ble holdt ett døgn i celle i Kristiansund, før det bar i skipsarrest til Trondheim. Etter en måned bar det til Møllergata 19. Her satt han i to måneder. September 1942 ble det Grini, hvor han satt i to måneder. I mai 1943 bar det også for han til Sachsenhausen. I boka Fange i natt og tåke beskriver han tilværelsen i konsentrasjonsleiren. Han satt her i to år og 10 måneder, og var blitt 35 år gammel da han slapp ut. Dette er ikke en inngående beskrivelse av tilværelsen i konsentrasjonsleiren, men det kan nevnes at de rundt halvparten av de 504 som ble sendt i konsentrasjonsleirene, overlevde. Det var Folke Bernadotte, den svenske Røde Kors-leder, som Bratteli var takk skyldig for at han kom levende fra konsentrasjonsleiren. Han forhandlet med Gestapo-sjef Himmler om å få en del fanger utlevert til nøytrale Sverige. April 1945 startet den storstilte evakueringen av norske og danske fanger. En ny generasjon stod klar i Arbeiderpartiet. Det var motstandsfolk som Gerhardsen og Bratteli som overtok partiet. Nygaardsvold var såret over at ingen snakket med han om Gerhardsen som ny Statsministerkandidat. Heller ingen snakket med Torp om formannskapsvervet. Bratteli ble valgt til nestformann, på det første landsmøtet etter krigen. Haakon Lie ble partisekretær og formannen var Einar Gerhardsen. Igjen skrev han seg ut av krisen; boka fange i natt og tåke.

Etterkrigstidens DNA

48 år gamle Einar Gerhardsen var den ubestridte leder. Den økonomiske planleggeren var Erik Brofoss – 37 år gammel. Forsvarsminister (og strategisk tenker) var Jens Chr. Hauge – 30 år (!). Utenriksminister Halvard Lange - 43 år gammel. 40 år gamle Haakon Lie var partisekretær. Nestformann var Trygve Bratteli – 35 år gammel. Bratteli var fortsatt ungkar – og ville ikke ende opp som Martin Tranmæl, som var enslig hele livet. Bratteli var ikke lenger avholdsmann, og hadde til og med begynt å røyke. Han treffer Randi – datteren av redaktøren i Arbeiderbladet, Olav Larssen. Randi var i 1945 21 år gammel. Hun brakte åpenhet og spontanitet inn i livet til Trygve, og de var i det hele tatt et usedvanlig par. Som andre politikere hadde også Bratteli få fortrolige, men Randi var én av dem. Nå var det familiære på plass, og han kunne konsentrere seg om det politiske liv som en gang brakte han til formannsskapsvervet – og Statsministerposten.

20 svenske favorittlåter anno 2020

Her kommer et omtrentlig anslag over 20 av mine svenske yndlingssanger.

Spillelisten finnes her! (Lenke fjernet 31.12.2020) 

I utgangspunktet skal ikke én artist være representert med mer enn én sang. Det finnes unntak, og angir til en viss grad favorittartist eller -låtskriver. Tekstene skal være svenske, noe som utelater enkelte artister. Det finnes ett unntak - sangen kommer jeg ikke forbi. Navnene som står til høyre er ganske tilfeldige, de angir enten låtskriver eller artist; om hverandre.

Det er ulike avveininger som har ført til at listen ser ut slik den gjør. Listen kunne vært lengre. Nå ble det disse. Jeg har prøvd å strekke meg over flere tiår. Noen sanger har jeg nevnt tidligere, men har ikke vært til å unnvære når en slik liste skal lages.  

Rekkefølgen er i all hovedsak tilfeldig. Og det er ingen rangering.  

Hvis jeg skulle gitt albummet et navn, ville det kanskje vært Livsglede. 

1.       Till himmelen                                                         Magnus Johansson

2.       Axel Ohman                                                           Lill Lindfors

3.       Det børjar verka Karlek banne mej                        Claes Gøran Hederstrøm

4.       Slepp fangarna loss                                                Tommy Korberg

5.       Hum hum från Humlegården                                  Lars Winnerback

6.       Låt Karleken slå rot                                                Ted Gardestad

7.       Pamflett 53                                                              Cornelis Vreeswijk

8.       Jag spelar for livet                                                   Sofia Karlsson

9.   Anglamark                                                                  Evert Taube

10.   Jag ger dig min morgon                                           Fred Åkerstrøm

11.   Fattig Bonddrang                                                      Georg Riedel

12.   Perfekt                                                                      Mats Westling

13.   Godmorgon                                                               Uno Svenningson

14.   Så lenge skutan kan gå                                             Evert Taube

15.    Kling mina klockor                                                  Benny Andersson

16.    Trubadur                                                                  Magnus Uggla                                            

17.   For min kara                                                             Benny Andersson

18.   Fanfar                                                                       Staffan Hellstrand
19. Sommartider                                                        Gyldene tider
20. Final Countdown                                                 Europe

New Deal – hva var det? Og hva er mulighetene i dag?

New deal var et storstilt reformprogram, etter børskrakket i 1929. Tiltakene skulle bringe de økonomiske hjulene i gang igjen, og føre hverdagen tilbake til folk. New Deal brøt med tidligere tiders tankegang, og de såkalte klassiske økonomene, som etter bedriftsøkonomiske prinsipper mente man skulle spare i nedgangstider. Man kan si at New Deal var keynesiansk etterspørselspolitikk, etter samfunnsøkonomen Keynes, da det gjaldt å opprettholde etterspørsel og kjøpekraft i en tid da man opplevde krise/ økonomisk krise – med tilhørende sosial nød.

Ingen president har hatt større betydning for USA i det 20. århundret enn Franklin D. Roosevelt – FDR, som var presidenten som iverksatte New Deal. FDR er den eneste amerikanske presidenten, som gikk inn i en fjerde valgperiode (ikke tre perioder, som man ofte framholder). På grunn av unntakstilstand tilsidesatte man den skikk og bruk som har vært rådende både før og etter, at en president ikke skal sitte mer enn to perioder Denne artikkelen tar for seg New Deal, ikke president Franklin Delanor Roosevelt. Mennesket FDR har jeg skrevet om tidligere, og kan leses, om ønskelig: Her. FDR hadde tidligere hadde vært guvernør, og innførte arbeidsledighetstrygd, styrket barnelovgiving, skattelette for bønder og pensjoner til eldre, i den forbindelse. Store deler lå, og ligger også i dag, under delstatenes myndighet, ikke nasjonalstatlig, i USA. Han hadde derfor bakgrunn fra å bringe økonomi og tro på fote igjen. Selv om denne artikkelen omhandler New Deal (reformprogrammet), er det umulig å ikke sveipe innom FDR. Det bør også rask nevnes at FDR var bærer av både tradisjonelle høyre- og venstre-standpunkter, selv om han tilhørte Demokratene.

Bygge samhold

I administrasjonens første dager (fra 1933), skapte FDR en optimisme og handlekraft - i en rystet nasjon. Han første radiotale som president holdt han 12. mars 1933, da han kom med de velklingende ordene; «Det eneste vi har å frykte, er frykten selv.» Og radiotaler ble hans varemerke. Han klinket inn mot og tro i det amerikanske folket, og viste en sterk medfølelse, fra Det hvite Hus. Roosevelt hadde et knippe nøkkelrådgivere rundt seg, som kom med til dels kryssende råd. Noen var forkjempere for fiskal konservatisme, for å konsolidere dollarens troverdighet, andre kjempet for flere offentlige tiltak, for å holde hjulene i sving. Det vil altså si, på den ene siden spare penger, på den andre siden bruke penger. Men alle framholdt behovet for økt samarbeid og integrasjon. Sammenvevingen mellom mennesker og borgerånd måtte styrkes. I datidens USA betydde dette også endring i bedriftsstrukturen, til større enheter. Blant annet aksept for masseproduksjonens muligheter, og evne til distribusjon – som også krevde strukturelle endringer, hvor hver og én ikke lenger skulle sitte på hver sin tue.

De første hundre dager

Fra mars (FDRs innsettelse) til juni 1933 – de hundre dager – fikk FDR gjennomført mye såkalt Depresjonslovgiving. Roosevelt hadde fremragende personlige ferdigheter – som strakk seg utover rene politiske syn. Blant annet var han en samarbeidets mann, en glitrende koalisjonsmaker – og hans evne til å kommunisere med befolkningen var uten sidestykke. New Deal var ikke et enhetlig, overordnet program – men en rekke enkeltvedtak. Man kan kanskje karakterisere New Deal med ordnene «lettelse for den enkelte, reform og gjenoppbygging.»

Fem tiltak var spesielt viktig og innovativt, og gjennomgås her:

CCC – The Civilian Conservation Corps

Tiltaket førte til ansettelse av unge mennesker for å beskytte og konservere USAs naturressurser. Hjelpeprogrammet kom tidlig, i mars – ved FDRs innsettelse. Men tiltaket strakk seg utover naturressursene; Veibygging og annet, der ungdommen var stasjonert i arbeidsleire, rundt omkring i landet. CCC gav unge arbeidsledige husly, og en månedslønn på 30 dollar. Da programmet ble faset ut i 1942, hadde 2,5 millioner unge vært innom arbeidsprogrammet, da man i 1942 hadde en befolkning på 135 millioner mennesker.  

FERA – Federal Emergency Relief Administration

Kongressen bidrog med 500 millioner dollar til dette hjelpetiltaket. Halvparten av pengene gikk med til direkte lettelse for delstatene. Resten av pengene ble gitt som en slags stønad til delstatene, der hver tredje dollar som ble gitt fra delstatene, ble fulgt av en fjerde dollar i støtte. Hensikten med prosjektet var «å gi ufaglærte jobber i delstatene.» Jobber kostet mer enn trygd, men siden det var delvis finansiert av sentralt hold i form av hver fjerde dollar, var det en gulrot for ansettelser fra delstatene. Ordningen gav 20 millioner jobber, selv om akkurat disse tallene er vanskelig å regne seg fram til, også med tanke på de ringvirkningene som fulgte.

AAA – Agricultural Adjustment Administration

Fondet skulle hjelpe landets bønder, og medførte sentral prisfastsettelse og planlegging av hvilke varer som skulle produseres. Man kanaliserte derfor produksjonen til nøkkel- eller basisprodukter. Basisprodukter fikk sin fastpris/ veiledende pris, som vi som var barn på 80-tallet kjenner til. Vareslagene gjaldt korn, hvete, bomull, ris og melkeprodukter. Erfaringene fra årene 1909 til 1914, hadde vist at det var mulig med minimumspriser, og derfor ville veiledende priser sørge for inntekstsikring til bønder, samt at prisene ble holdt til en overkommelig penge for forbrukeren. AAA innebar også subsidier, hvorpå bønder fikk kompensasjon der det var overproduksjon. Imidlertid, det fantes godseiere som ikke gav underordnede bønder disse pengene – og de ble heller brukt til traktorer eller egenprofitt. Traktorer var ikke det verste, for å forbedre produksjonen, derimot ble profitt sett på som urettferdig i en beinhard tid. Mange amerikanere reagerte også på at mat ble destruert – for å forhindre overproduksjon, mens mange gikk sultne i gatene. Dette er en kritikk jeg intuitivt er enig i, man kunne for eksempel gitt maten utenfor markedet til de aller mest trengende, samtidig som man opprettholdt et alminnelig prisnivå.  

TVA – The Tennessee Valley Authority

TVA var en av de mest kontroversielle tiltakene i hele New Deal-pakken. TVA var en offentlig bedrift eller organisasjon, som bygget dammer, kraftverk og billige jordbruksmaskiner for bønder – og mest av alt, brakte lavkost-elektrisitet til tusenvis av mennesker, i seks sørlige provinser. Det ble av flere fordømt som veien imot sosialisme, men like fullt stod det i årtier som eksempel på hvordan man kunne løfte fattige dramatisk – gjennom planlegging, ved sosiale og økonomiske velferdsprogrammer til underutviklede regioner. irkningsSelv om det var kontroversielt, var det virkningsfullt. Jeg ser at kritikken selvsagt kunne være at det bare kom seks provinser til gode, og at man i disse regionene ikke klart å forsyne alle rettferdig med subsidierte tjenester og produkter. Men det hjalp nok alle i den forstand at det var et felles løft, for å gjenoppbygge landet, og blant annet frigi midler til kjøpekraft.

PWA – The Public Works Administration

Dette tiltaket ble ledet av innenriksminister Harold Ickes, og fordelte hele 3,3 milliarder dollar til bygging av veier, offentlige bygninger, som i sin intensjon skulle skape jobber og gjenopprette markedsetterspørsel i befolkningen. Egentlig var regningen på 4,2 milliarder dollar, og i tillegg til det allerede nevnte bygget man skoler, postkontorer og bruer, med mer.

Roosevelts kritikere på høyre- og venstresiden

Fra høyresiden kom kritikken i form av at tiltakene var for intervenerende; For stor inngripen i folks liv, og langt utover det man tradisjonelt så på som en offentlig oppgave. Fra venstresiden kom det kritikk av at man ikke gjorde nok. Republikanske tidskrift og republikanske forretningssammenslutninger, angrep administrasjonen for å rokke med eiendomsrettighetene, og en framvoksende velferdsstat – som la bånd på den personlige friheten. Den konservative demokraten Al smith, som hadde stilt opp som presidentkandidat i 1928 karakteriserte New Deal som «sosialisme.» Den største utfordringen for FDR kom imidlertid fra venstre – flere bevegelser oppstod, og ble sett på som protestering.

Konklusjon

 New Deal var kanskje sentrum-venstre- orientert i økonomisk forstand, men det kan nevnes at FDR – ved å lese overstående artikkel – stod til høyre i andre saksområder, blant annet bekjempelse av kriminalitet og mislighold. På den andre siden, hva gjelder økonomi har høyre- og venstresiden lært av hverandre, så det er vanskelig i dag for sentrum-venstresiden å kreve enerett på dette tankegodset. I henhold til økonomisk teori var programmet banebrytende, ved at tanken var å ikke foreta innstramminger i krisetider, som ville bråstoppe økonomi- og samfunnsliv. Som vi ser av tiltakene var fellestrekket å skape jobber, som skaper mange ringvirkninger. I tillegg var det bygging av nødvendig infrastruktur og bygninger som kom befolkningen til gode, og skapte et dynamisk næringsliv – i mange år etterpå. Kanskje er det den viktigste overordnede lærdommen man kan trekke fra New Deal-programmet?