Smørsang

Den fløyelsmyke stemmen er ment å behage, men har paradoksalt nok forarget enda mer. 

Hva er en Crooner? På norsk; smørsanger. Crooning er en sangstil som kjennetegnes av synging av populære sanger med en myk, og i begynnelsen sentimental stemmebruk. Etter hvert ble smørsangen brukt om både tunge og lystige sanger, men der fellesnevneren nettopp var selve stemmebruken: Man skulle synge nært mikrofonen, slik at lytteren oppfattet budskapet som av nesten privat karakter. En Crooner er oftest en mann som synger balladesanger. Den norske betegnelsen smørsanger brukes gjerne i nedsettende ordelag, for menn er vel ikke ballademakere? Smørsangen uttrykker vel heller ikke alltid kjerneverdiene i det maskuline, men det var vel heller kanskje ikke stemmen til Marlon Brando? Men man skal ikke snakke nedsettende om smørsangere: Sangstilen krever en sterk og fleksibel kontroll på stemmebåndene, og det krever samme romlighet i stemmen, som en operasanger bør ha. Vel er stemmene mykere og lavere enn andre sangstiler, men det betyr slett ikke at alle klarer å synge slik. Og pusten er avgjørende for god smørsang: den skal ikke høres. Ordet ”Crooning” betyr egentlig ”nynning.” Som en godnatta-sang skal ikke teksten være opprivende eller kontroversiell, men det musikalske uttrykket skal i alle tilfeller bevege lytteren.  Storhetstiden for smørsangeren regnes for perioden 1920 – 1950 årene. Crooning ble imidlertid brukt som betegnelse før dette. Sent i det 19.århundre fikk nemlig smørsangen såkalte rasemessige overtoner; det var en mørkhudet person som sang godnatta-sanger til barn, som for det aller meste var hvite i huden. På 1920-tallet fikk imidlertid crooning-betegnelsen en annen betydning, da handlet det om – på grunn av radioens framvekst – å synge mykt og direkte inn i mikrofonen. Blant de første som utnyttet denne teknikken, finner man en kvinne ved navn Vaughn de Leath (1900 – 1943) – som oftest bare ble akkopagnemert av en Ukulele. Hun ble ledende vokalist i gruppen «The voice of Firestone» i 1928, et NBC-program, som fra og med 1930-tallet viet henne 15 minutter med musikalske innslag i programmet. På grunn av hennes varsomme stemmebruk ble hun raskt alles venninne i høytaleren.    

Radio: Det var takket være radioapparatet at smørsyngingen blomstret, særlig i mellomkrigsårene. Apparatet var som skapt for en myk, sensitiv lyd. Nå behøvde sangen ikke lenger formidles til de bakerste radene i en teatersal – og man kunne nå fokusere på følelser og nyanser – ikke volum, og kraft bak stemmen. Det nye mediet var som skapt for dem som ville være nær mikrofonen, og derav lytteren. Croonerne dominerte raskt plateindustrien, og ble raskt superstjerner i krystallapparatet: Cliff Edwards (bedre kjent som «ukulele Ike»), Art Gillham («Den viskende pianist»), Little Jack Little («den vennlige stemmen fra Cornfields), «Hviskende Jack Smith» (Den hviskende barytonen») og Joe White («Sølvmaske-tenoren») ble populære på slutten av 1920-tallet/ begynnelsen av 1930-tallet. Kanskje var den mest populære gruppen Gene Austins. De tre mest anerkjente navnene fra 1930-tallet er imidlertid Rudi Vallee, Ross Columbo og Bing Crosby. Alle smørsangere sang om kjærlighet og romantikk. Og etter hvert ble det også det folk ville høre. ved tidlig 1930-tallet var 2/3 av radioshowene musikkbasert. Ved slutten av årtiet bestod musikkprogrammer fortsatt for 57 prosent av sendeflaten. Det som imidlertid gjorde at smørsangen ble populær, var at populærmusikken stod for en stadig større andel av låtvalget – til fortrengelse for klassisk musikk, operetter, etnisk- og regional musikk. I 1939 stod populærmusikken for 75 prosent av låtvalget. Stadig oftere var hiten eller schlageren å høre i eteren.   

Røtter og eksempler: Ordet stammer nok fra skotsk språk. Smørsangens røtter finnes i den italienske opera-tradisjonen Bel Canto, men man kan også hevde at smørsangen henter sin inspirasjon fra jazzen. Forskjellen mellom Crooning og Opera ligger særlig i at Croonerne ikke vektlegger det samme volumet som påkreves i Opera-sjangeren. Crooneren vektlegger jazzens frasering. Blues, dixieland-jazz og hawaii-toner har også vært framtredende elementer innenfor sjangeren, og innslag av country, der kanskje Bjøro Haaland er det norske eksempelet, gjerne ispes crooning. Det er vel kanskje de mange sjanger-blandingene som gjør at smørsangen best kan beskrives som underholdningsmusikk? Kjente internasjonale croonere er Bing Crosby, Dean Martin, Frank Sinatra, Dick Powell, Nat King Cole, Andy Williams, bobby Darin og Jimmy Durante.  I Norge var Einar Rose en smørsanger, helt til plateomslaget avslørte han som ganske omfangsrik. Ellers kan kongerike skilte med smørsangere som Jens Book-Jensen og siddisene Jan Høiland og Hans Petter Hansen. 

Fragmentert tsjekkisk valgresultat

Det tsjekkiske valget fant sted 25. og 26. oktober, og det nyinnsatte fragmenterte parlamentet skaper hodebry om hvilken regjering som kommer til å bli dannet.

I alt syv partier er representert i parlamentet, og oppslutningen om det største partiet er på relativt beskjedne 20,45 prosent. Deretter følger har partiene 18,65 prosent, 14,91 prosent, 11,99 prosent, 7,73 prosent, 6,88 prosent og 6,78 prosent. Hvorvidt avstanden mellom partiene er stor, skal vi senere komme tilbake til. Men det er åpenbart ingen store partimotorer som kommer til å danne spydspissen i den regjeringen som blir dannet. Jeg vil her ta for meg partiene etter synkende oppslutning i valgkanalen. Deretter vil jeg avslutningsvis peke på hvilken regjering som sannsynligvis blir dannet.  

CSSD

«Det tsjekkiske sosialdemokratiske parti» er som navnet tilsier et sosialdemokratisk sentrum-venstre parti, som i den fiskale politikken er keynesianister. Med oppslutning på 20,45 prosent, fikk lederen Bohuslav Sobotka 50 av 200 taburetter i landets nasjonalforsamling. Med en fjerdedel av nasjonalforsamlingens seter ønsker partiet å bygge landet på frihet, rettferdighet og solidaritet, der markedsøkonomien aksepteres, men partiet ønsker ikke at sosiale relasjoner forsvinner i jakten på profitt. Partiet kjemper for å utbygge velferdsstaten, der staten garanterer for sosiale rettigheter til borgere som er gamle, syke eller arbeidsledige. Partiet hevder de er mer tiltrengt enn noen gang tidligere, på grunn av angrepene på velferdsstaten, som kommer fra de tsjekkiske høyrepartier. De hevder statsminister Necas simpelthen mangler en økonomisk politikk, der det eneste han gjør angivelig er å stå bak massive kutt i budsjettene. Det er blant annet pensjonistene og barnefamiliene som kuttene visstnok rammer. Istedenfor å løse landets problemer, hevder sosialdemokratene at de styrende partiene har hendene fulle av korrupsjonsskandaler. Sosialdemokratene hevder videre at partiet er det eneste alternativet til Necas styre, og ønsker et omfordelende skattesystem, et rettferdig sosialsystem som legger opp til solidaritet på tvers av generasjoner, og et helsesystem som ikke bare skal komme de velstående til gode. Partiets leder, Bohuslav Sobotka (f. 1971) har vært partiets leder siden 2010, og er var finansminister i perioden 2002 – 2006. Den den gang svært unge mannen var da også tidvis visestatsminister.

ANO 2011

«Handling for utilfredse borgere» heter partiet som er et liberalt sentrumsparti. Bokstavene ANO er også tsjekkisk for «ja.» Etter å ha lest bruddstykker av partiprogrammet på tsjekkisk (ved google translate) har nok imidlertid partiet en retorikk som minner mer om liberalistisk innhold. Det er første gang partiet stiller til valg, og fikk et oppsiktsvekkende stort antall stemmer: 18,65 prosent, og ble nest størst. Partiprogrammet slår i innledningen fast at staten er ingen god manager, og reflekterer nok mer en høyrepopulistisk forankring. Partiprogrammet fortsetter med å hevde at staten svikter innbyggerne i å gi gode tjenester. «Staten er for stor, tung og byråkratisk – vårt mål er en stat som er mager, billig, og i stand til å gi alle innbyggerne nødvendige tjenester.» Partiet nevner en del tiltak for å skape en billigere og mer gjennomsiktelig offentlig sektor. I tillegg vil de redusere merverdiavgiften til 10 prosent. De vil ha stramme offentlige budsjetter, og forhindre tiltak som bremser den økonomiske veksten i økonomien. ANO 2011 vil ha et skattesystem med flere incentiver for yting, og går blant annet inn for å redusere arbeidsgiveravgiften for firmaer som har ansatte som er over 50 år. Videre er partiet opptatt av en rettskaffen justissektor, industri og grundere – hvilket kjennetegner mer partier på høyrefløyen, kontra liberale partiers kjernesaker. Partiet leder er entreprenøren og forretningsmogulen Andrej Babis (f.1954). Mannen er den nest rikeste i Tsjekkia, og har en personlig formue på omtrent 13 milliarder norske kroner. Han eier Agrofert gruppen, som til sammenlikning med norske forhold er at slags Orkla: Paraply-kjeden innehar over 200 selskaper, og er særlig tungt inne i jordbruks-, matvare- og kjemisk industri.

KSCM

Det ytterliggående venstrepartiet er kanskje ikke så internasjonalt innrettet som man kanskje skulle kunne forvente, partiet omtales gjerne som et nasjonalt kommunistparti. Med en oppslutning på 14,91 prosent, har de 33 seter i parlamentet. Partiet har hatt en framgang på 3,64 prosent, og 7 taburetter siden forrige valg. Partiet har en klassiske venstreside retorikk, der de vil bekjempe imperialisme og umenneskelig bedriftspraksis. Imidlertid har partiet moderert den nasjonale kommunisme de senere år, partiet står ikke lenger for storstilt nasjonalisering av industrien, og ei heller sentral statlig planlegging. I sitt program i 2008 gikk partiet inn for arbeidernes kontroll over industrien, og kraftig infrastruktur-utbygging. Partiet ble stiftet såpass sent som i 1989, i områende som noe senere ble Den tsjekkiske republikk. Partiet er langt mer desentralisert enn de tidligere kommunistpartiene, der de gir lokal sammenslutninger vesentlig lokal autonomi. I den første partikongressen i 1990 ønsket den daværende lederen å gjøre partiet til et demokratisk sosialistparti. Partiet måtte den gang hanskes med basketak mellom gammel-kommunister og nye venstreradikale, der det var de venstreradikale som vant fram med nytt partiprogram, selv om partiet beholdt ordet kommunisme i partinavnet. Etter videre stridigheter i partiet, fikk gammel-kommunistene økt innflytelse ved partikongressen i 1992. Etter dette har partiet også hatt flere indre opprør, men gjorde ved dette valget – sammenliknet med valgene etter år 2000 – et ganske gjennomsnittlig resultat med tanke på oppslutning i befolkningen.

TOP 09

Partiets initialer er tsjekkisk for ordene «tradisjon, ansvar og framgang,» og kan karakteriseres som et liberal-konservativt høyreparti – som ellers er pro-europeiske integrasjonstilhengere og fiskalt konservative. Fri markedsøkonomi er en ledesnor for partiet, og dets leder Karel Schwarzenberg. Partiet brøt ut fra partiet «Kristen-demokratisk union» i 2009, hovedsakelig på grunn av TOP 09s høyreorientering på den økonomiske høyre/ venstre aksen. 11,99 prosents oppslutning var en dramatisk tilbakegang for partiet, som fikk 26 av tidligere 41 representanter. Ut i fra det jeg kan lese i partiprogrammet på tsjekkisk (google translate) er partiet et anstendig liberal-konservativt blått parti. Som de viktigste sakene har partiet «frihet og demokrati» (respekt for menneskerettighetene og prinsippene for det sivile samfunn)  «Utdanning, vitenskap, forskning og sport» (utdanning er nøkkelen til framtiden) «Kultur, media og kirker» (Kultur er et nødvendigsgode, der statlig subsidiering er en forutsetning) «helse» (folkehelse), «sosialpolitikk» (solidaritet), «Miljø» (der vi ikke har kommet langt nok, selv om tiltakene har blit bedret)  «land, regionalpolitikk og landbruk» (tradisjonell distriktspolitikk, for å opprettholde levende bygdesamfunn),  «den økonomiske politikken» (der de ikke uventet formaner om budsjettansvar), «Utenriks- og forsvarspolitikk» (der de innledningsvis oppfordrer til fred og stabilitet), «justispolitikk» (rettsstat), «Sikkerhet, kampen mot korrupsjon og kriminalitet» (der de med sitt økonomiske perspektiv vinkler dette som at det er en kamp for å sikre tsjekkisk konkurransekraft», «forvaltningsloven» (NPM-reformer). Avslutningsvis slår partiprogrammet fast at de er et konservativt parti, som verdsetter læren i de ti bud.   

ODS  

«Det sivile demokratiske parti» er også et konservativt parti, men som i motsetning til TOP 09 er EU-skeptiske. Partiet er økonomisk liberale, og har det engelske konservative partiet som sitt forbilde. Partiet har altså mer nasjonalistiske strømninger enn TOP 09. ODS ble etablert av Vaclac Klaus i 1991, og partiet vant raskt valget i 1992 – og har nesten alltid sittet i regjering. Partiet gjorde et særdeles dårlig valg i 2013, der til dette partiet å være fikk skarve 7,72 prosents oppslutning, en nedgang på 37 taburetter (!) til 16. 7,72 prosents oppslutning er en halvering siden forrige valg, der de fikk over 20 prosents oppslutning. Det er nok slik at både ODS og TOP 09 lekker velgere til det nystiftede ANO 2011. Partiet slår i innledningen til partiprogrammet fast at partiet er til for «frihet og styrkelse av personvernet.» De er tilhengere av privat eiendom, lavere skatter og en begrenset omfordeling. De ønsker - for–nklet sagt – «et enklere Tsjekkia,» der skjemaveldet må ned. De har forståelse for statens uerstattelige rolle, staten utfører mange viktige funksjoner når det gjelder områdene sikkerhet og rettferdighet, forsvaret for nasjonale interesser og sikre landets interesser på den internasjonale arena. Staten skal stå for et tilbud av et stort antall tjenester. Det er tydelig at alt for mange partier i Tsjekkia konkurrerer om de samme velgerne på høyresiden, og så vidt meg bekjent er det en rekke skandaler tilknyttet partiet, i de siste syv årene de har styrt den unge nasjonalstaten.

UPD     

«Daggry for direkte demokrati» er et populistisk parti, dannet så sent som i mai 2013 av Tomino Okamura, en uavhengig senator med kristen-demokratisk forankring. UPD ønsker å gjennomføre storstilt direkte demokrati, for å forhindre korrupsjon, nepotisme, klientisme og kleptokrati (det siste en ganske latterlig betegnelse, i forsøk på å ideoligisere stjeling). De ønsker en ellers sterkere maktfordeling. Med 6,88 prosents oppslutning og 14 seter i nasjonalforsamlingen, må partiet ses seg svært godt fornøyd med siste valg. Partiet tilhører nok den borgerlige blokken, selv om partiet ser ut til å minne og være inspirert av den blokkuavhengige italienske «Femstjernesbevegelsen,» som gjorde det fenomenalt godt ved siste valg i Italia. «Prague daily monitor» har beskrevet partiet ikke bare som sosial populisme, men også nasjonal populisme, rett og slett sjåvinisme. Okamura har en ikke-stuerein fortid, der han tidligere blant annet har vært en uttrykt rasist og nasjonalist. Blant annet har han vært knallhard overfor Rom-folket. Selv er Okamura født i Tokyo, og enkelte mener han forsøker å kompensere sin ikke-europeiske fortid med å være svært så nasjonalistisk. Okumara, som har slått seg opp innenfor turistnæringen, fikk en senatorpost for et drøyt år siden. Han ville egentlig stille opp til presidentvalget, men fikk ikke nok underskrifter til å delta her. På våren dannet han bevegelsen «Daggry for direkte demokrati,» en talerstol han har brukt til å kritisere alle partier og det politiske systemet generelt. Partiet anses å særlig hente støtte fra innvandrer-skeptiske, og dem som er kritiske til rike entreprenører.

KDU-CSL

«Den kristne og demokratiske union» er et parti som kan beskrives som kristeligdemokratisk, sosialkonservativt og regionalistisk parti. Ved valget i 2006 fikk partiet 7,2 prosents oppslutning. Ved valget i 2010 sank oppslutningen til 4,4 prosent. Ved valget i 2013 fikk de 6,78 prosents oppslutning, en framgang på 2,39 prosent – og de fikk 14 seter i nasjonalforsamlingen. Partiet har tradisjonelt stått sterkes på den katolske landsbygda. Partiet er blokkuavhengig, der de forsøker seg på samarbeid med den til enhver tid største koallisjonen av venstre- eller høyrepartier.

Hvilken regjering ble dannet?  

Det er ennå ikke blitt dannet noen ny regjering i Tsjekkia, men det tsjekkiske sosialdemokratiske partiet CSSD er visstnok i samtaler med ANO 2011 ( Det liberale-liberalistiske partiet) og  KDU-CSL (kristeligdemokratene) i forsøk på å danne det som kan omtales som en sentrumsregjering. CSSD og ANO 2011 er fire seter unna av å ha rent flertall, og kan derfor da trenge støtte av kristeligdemokratene – som nok gjør seg kostbare under regjeringsforhandlingene, selv om skjæringspunktet i politikken nok ligger særlig langt i fra dem. Forhandlingene kommer til å bli tøffe mellom CSSD og ANO, som særlig skiller seg i synet på skatt/velferdsstatens omfang.

Bulgaria: Hvem har flertall?

Den store vinneren av det bulgarske valget i 2013 var Boris Borisov, lederen for det konservative sentrum-høyre partiet «Borgere for det europeisk utviklede Bulgaria.» Likevel klarte ikke det statsbærende partiet å danne regjering.  

Partiet (GERB) kan også omtales som populistisk og nasjonalistisk, og ble grunnlagt så sent som i desember 2006. Det er derfor ganske oppsiktsvekkende at et såpass nytt parti får så høy oppslutning: 30,5 prosent, en nedgang på 9,2 prosentpoeng siden forrige valg. Det nest største partiet ble «Bulgarsk sosialistparti,» et parti som har eksistert siden 1894 – men som fikk nytt navn på 1990-tallet etter kommunismens kollaps. Sosialistpartiet BSP fikk 26,6 prosents oppslutning, en framgang på 8,9 prosent . Og det ble disse som havnet i koalisjonsregjering. «Borgere for det europeisk utviklede Bulgaria» (GERB) klarte ikke å havne i regjeringskontorene, tross at partiet ble det største partiet.

De neste partiene på listen

«Bevegelsen for rettigheter og friheter» (DPS) kom på tredje plass, og er et liberalt sentrumsparti, med særlig forsvar for muslimske minoritetsinteresser.  Partiet har gjort kommunismen og dets innflytelse til sin hovedmotstander siden opprettelsen av partiet i 1980-årene, da under et annet navn. På tross av kommunistmotstand, har partiet sittet i regjering med kommunistene (i perioden 2005 – 2009), og kan derfor karakteriseres som et maktsøkende parti. Oppslutningen ved valget i 2013 var på 11,3 prosent, en nedgang på 2,7 prosentpoeng siden siste valg. Det fjerde største partiet er «Attack,» som er et ultra-nasjonalistisk populistisk parti på ytterste høyre. Ved valget i 2013 fikk partiet 7,3 prosents oppslutning, en nedgang på 2,3 prosentpoeng siden forrige valg. I likhet med Hellas har derfor også den bulgarske nasjonalforsamlingen fått sitt høyrefløyparti i nasjonalforsamlingen, med ikke ubetydelig oppslutning. Sperregrensen på 4 prosent sørget for at det 3,7 prosent store partiet NSFB, et nasjonalistisk euro-skeptisk parti, ikke ble representert i nasjonal-forsamlingen, i landet som huser 7,4 millioner innbyggere. 

Regjeringen

Det var bulgarske venstrekrefter som klarte å danne den regjering som sitter i dag. Sosialistpartiet BSP regjerer sammen med juniorpartner DPS, det liberale sentrumspartiet «Bevegelsen for rettigheter og friheter.» Det var et spill rundt regjeringsdannelsen. Den 24. mai fikk de konservatives leder «Borgere for det europeisk utviklede Bulgaria» (GERB) mandat til å danne ny regjering, av presidenten i landet.  Det klarte han imidertid ikke, han fikk ikke nok partier med på laget til å danne en flertallsregjering. Presidenten Rosen Plevneliev inviterte så BSP til å etablere en regjering. Og til slutt, etter en del fram-og-tilbake ble det etablert en sentrum-venstre regjering. Det jeg imidertid ikke forstår er at det bulgarske parlamentet har 240 seter. Det skal altså være mulig å dele parlamentet i to nøyaktig like store deler, med 120 taburetter til hver av fløyene. Det er nettopp det som har skjedd denne gang, ved valget i 2013: Sosialistpartiet har 84 representatner, mend det liberale sentrumspartiet og koalisjonspartneren har 36 representanter. Dette blir nettopp 120 representanter. Hvordan de får flertall – med mindre partipisken i de andre partiene er fraværende – er et mysterium.

Camerons høyredreining – et takk og farvel til Liberaldemokratene?

Det har stormet i det Liberaldemokratiske partiet vedrørende deres regjeringsprosjekt som  juniorpartner til de konservative. Er det tid for å bryte ut av koalisjonen?

Jeg mener (t)ja, selv om noen hevder at 75

prosent av partiprogrammet til Liberaldemokratene har blitt gjennomført. I hvert fall synes jeg at partiet bør søke kompaniskap med Labour etter valget i 2015, selv om de inntil valget bør holde begge dører åpne. Nytt valg avholdes i 2015. De konservative og Liberaldemokratene har klart å snu britisk økonomi fra nedtur til opptur. Partileder Nick Clegg hevder at dette nok neppe hadde vært tilfellet uten Liberaldemokratene i regjering. Snuoperasjon-prosjektet er selvsagt ikke ferdigstilt, men med De konservatives høyredreining i det siste, er det helt sikkert at Liberaldemokratene klarer å gjennomføre flere av sine hjertesaker sammen med Labour for øyeblikket, siden partiet i en vekstøkonomi kan tenke mer fordeling, kontra skattelette – i det klassedelte Storbritannia. Tidligere har jeg på denne bloggen argumentert for at regjeringskollaps er en mulig løsning, fordi det dreier seg om hvilken kurs det økonomisk splittede Storbritannia skal styres i retning av. Liberaldemokratene er et sentrum, sentrum-høyreparti – faktisk et ganske radikalt liberalt parti (ut i fra deres tradisjon) i den europeiske konteksten. Oktober-tallene i UK polling-report viser også at Liberaldemokratene av velgertaktiske årsaker kan tjene på å tre ut av regjeringen: UKIP er nå større en Liberaldemokratene. Meningsmålingen i den tidligere nevnte utgivelsen viser følgende tall, som har vært relativt stabile over en periode: Labour 41 prosent, The conservatives 31 prosent, UKIP 12 prosent og Liberaldemokratene 8 prosent. Camerons høyredreining skjer kanskje på selvstendig grunnlag, men styres nok også av en frykt for UKIP, og De konservatives høyredreining kan derfor motiveres av en oppdemming mot UKIP. Høyredreiningen skaper imidlertid problemer for samarbeidspartner Liberaldemokratene. Torryene er stadig mer skeptiske til EU, og det stikker kjepper i hjulene for det EU-vennligsinnede Liberaldemokratene. Dette viser Torryene har større idémessig fellesskap med UKIP. Hva kan Liberaldemokratene se tilbake på etter to år med regjeringssamarbeid med De konservative?

Økonomien snudd fra nedkonjunktur til oppgang

Den største bragden for De konservative/ Liberaldemokratene er at de har klart å bringe optimismen tilbake i britisk økonomi. Slår man opp på BBC sine økonomiske nettsider er det tre ord som går igjen: «Grow, grow, grow.» Ifølge Liberaldemokratene selv ville en regjering av utelukkende De konservative, vært en regjering uten sosial medfølelse. De ville ha kuttet offentlige utgifter så dramatisk at det ville ha gått markert ut over de aller fattigste og mest trengende. Privatiseringen hadde tiltatt, og de «grønne agenda» ville nettopp bare vært en «agenda.» Den grønne agenda oppmuntrer folk til å gjøre mer i hjemmene sine som er energibesparende. Innen neste valg har koallisjonsregjeringen lovet å øke bunnfradraget til 10.000 pund. Neste vår økes bunnfradraget til 8105 pund. Foreløpig har økningen vært på et par tusen pund. Dette hadde nok ikke skjedd i regjering, fordi De konservative er mer opptatt av å kutte skattene for middelklassen, fær eventuelle skattekutt for de svakere. Uten Liberaldemokratene ville den nasjonale helseforsikringen ha blitt privatisert. Liberaldemokratenes likestillingsminister Lynne Featherstone har varslet at det skal bli tilltatt med ekteskap mellom samme kjønn. Uten liberaldemokratene hadde lobbyisme fra banker og storindustri fått mer gjennomslag i regjeringen, mens nå er fokuset mer på små-skala-industriens interesser. Støtte elever økonomisk, som kommer fra lavinntektsfamilier, slik at de kan ta seg råd til utdanning. Dette står riktignok i begge partiers partiprogrammer, men Liberaldemokratene hevder Torryene stjal deres idé – og bør få æren for det, siden de også har vært en pådriver for denne ordningen i regjering. Bekjempelse av barnefattigdom er som kjent et sentralt liberalt politikkområde.  Liberaldemokratene har vært en støttespiller til Cameron og Storbritannias Europa-politikk, der statsministeren har merket press for en mildt sagt mer passivt medlemskap i EU. Økning av skolepenger var ikke i noe av de to koalisjonspartienes programmer, men Liberaldemokratene har åpenbart vært en bremsekloss mot å øke avgiften (Liberaldemokratene frykter sterkt at det de vil bli husket for er å nettopp øke studentavgiften.)    

Liberaldemokratene 2015

Lite tyder imidlertid på at Nick Clegg vurderer å gå ut av koalisjonen, og det noteres grunnet en mann som står meg svært nær politisk. Men noe kryptisk uttaler han på partikonferansen i høst av for Liberaldemokratene handler det om å velge det beste av to onder: « Labour vil vrake gjenoppbyggingen av britisk økonomi. De konservative vil bringe landet i feil retning,» sa Clegg den gang, og fortsatte: Liberaldemokratene kan sluttføre jobben, og bringe utviklingen i en rettferdig retning,» som kanskje er inspirert av den tidligere Labour-lederen Tony Blairs tredje vei? Clegg vil holde mulighetene åpne for begge «fløypartiene» etter valget i 2015 (og det er bra!), men framholder at Liberaldemokratene må få gjennomslag: «Vi er ingens juniorpartner.» Clegg er videre særlig kritiksk til Torryenes Europapolitikk, men mener at Liberaldemokratenes regjeringsdeltakelse er vel verd grunnet Storbritannias (økonomiske) snuoperasjon. Og – det gleder meg personlig – har Liberaldemokratene forbilledlig bremset konservative kutt i arveavgiften (som jeg uforståelig må registrere at andre europeiske liberale partier ikke alltid forfekter).      

Parlamentsvalget 2015

Valget i 2015 blir avgjørende for Liberaldemokratene. Et styre av de konservative/ Liberaldemokratene inntil valget, vil være svært merkelig å ikke gå til nyvalg på. Skal Liberaldemokratene frigjøre seg fra De konservatives høyredreining bør derfor Liberaldemokratene ut av koalisjonen nå, av valgtaktiske årsaker, men ikke minst av hensyn til hvilken samfunnsretning Storbritannia skal føres inn i. Avisen The independent skriver denne uken at Cameron vil møte oppstandelse i eget parti, om han går til valg på fortsatt koalisjon med Liberaldemokratene. Det kan godt være det. Men det er faretruende for De konservative å uttale dette nå, fordi Liberaldemokratene – for å redde stumpene – kan bryte ut av koallisjonen nå – i 2013. De konservaitves høytenkning, utluftig og ikke minst høyredreining er derfor uklokt, dersom også Liberaldemokratene demonstrerer makt- og realpolitikk der kjøttvekta teller. Med regjeringskollaps forsvinner Cameron som statsminister og De konservative som førende regjeringsparti, og erstattes av Labour og Ed Miliband. Dette er mitt råd, om ikke Nick Cleggs.

Østerrikes koalisjonsregjering fortsetter

Det liberale partiets NEOS leder kan smile over et
imponerende valgresultat for det nyetablerte partiet.

Storkoalisjonen av SPØ og ØVP fortsetter i Østerrike.

Koalisjonen har allerede rukket å styre i fem år. Jeg synes det er bra med en rød/blå-regjering, det er mye god liberal politikk som blir utmeislet mellom kompromisser av sosialdemokrater og konservative. Ifølge Reuters driver de blant annet en pro-europeisk sentrumspolitikk.  De to statsbærende partiene i Østerrike partiene går begge tilbake, mens de fire neste partiene på listen går fram. Faktisk er tilbakegangen for de to store partiene såpass markant, at disse to partiene samlet opplever sin dårligste oppslutning på årtier – det verste siden 1945. De to partiene oppnår et ganske knapt flertall – til de to største partiene å være – med 50,9 prosent oppslutning. Det kan derfor stilles spørsmål til hvorvidt regjeringen lenger kan kalles en storkoalisjon, fordi regjeringen ikke er særlig overtallig lenger. Østerrike opplever derfor en fragmentering av partilandskapet.  Gledelig er det at Østerrike nå har fått sitt liberale sentrums, sentrum-høyreparti, hvilket alpelandet ikke hadde forrige gang jeg skrev om Østerrikes politikk. Og som landet heller ikke har hatt i den foregående parlamentsperioden. Noen beskriver valget med det som vanligvis er to gjensidig utelukkende ord: Stabilitet og forandring. Stabilitet fordi regjeringskoalisjonen fortsetter. Forandring fordi småpartiene fosser fram.

Det liberale partiet NEOS

Partiet ble stiftet i 2012, og har siden opprettelsen hatt sin leder i Matthias Strolz. Partiet passerte sperregrensen på 4 %, med en oppslutning på 4,9 prosent . med 9 av 183 seter i nasjonalforsamlingen. Partiet har forsøkt å kapre sentrum-høyre tilhengere, i følge akademikerne Silvia Kritzinger, Michael Lewis-Beck og  Eva Zeglovitz. De har passert sperregrensen som en hestehov, blant fem til-høyre-for-sentrum-partier.

Valgets vinner: FPØ

Valgets vinner er det (ytterliggående) høyrepartiet FPØ. Partiet gikk fram omkring fire prosent, til 21,4 prosents oppslutning. Det er særlig to saker som kjennetegner partiet, i hvert fall hva vekker internasjonal oppsikt: Anti-muslimske holdninger, og en motstand mot at Østerrike skal betale inn til EU for å finansiere livredning til fattigere EU-medlemsland. (Tendensen er altså ikke ulik fra den vi kjenner i Storbritannia for tiden, der innvandringsskepsisismen er på frammarsj og motstanden mot EU – en bølge som foreløpig ser ut til å tjene partiet UKIP.) – Vi er en suksesshistorie, sier FPØs partiformann Heinz-Christian Strache (44), som elsker å pirke i det bestående politiske systemet, fra en anti-establishment-synsvinkel. Overraskende godt gjør også miljøpartiet De grønne det, med 11,4 prosent oppslutning – en solid oppgang siden siste valg. Partiet De grønne er, sammen med sosialdemokratiske SPØ, det eneste venstre-for sentrum partiet, i det som er et markert høyreorientert politisk alpeklima (De grønne har blitt regnet som den sittende regjeringens tredje koalisjonspartner forut for valget, dersom koalisjonen ikke hadde fått flertall). Team Stronach (er dette et rally-lag?) er dannet av den østerriske-canadiske bildel-milliardæren Frank Stronach – og fikk 5,8 prosents oppslutning. Magnaten Frank Stronachs parti deler FPØs EU-skepsis, men har et langt mer positivt syn på innvandring og utlendinger enn FPØ – i landet som ikke har vært spesielt rause i immigrasjonsspørsmålet. Partiet kan derfor kanskje betegnes som et liberalistisk parti, selv om EU-aksen vanskelig lar seg plassere på en høyre/ venstre-akse. Kjekt er det at det ytterliggående høyrepartiet BZØ er ute av landets lovgivende forsamling, som helt sikkert har tapt stort til Team Stronach.   

Den blokkoverskridende koalisjonen

De to statsbærende partiene har ikke klart å enes eller gjennomføre store strukturelle reformer. Dette er dumt for Østerrike, siden nasjonalstaten har et segmentert Lager- og proporz-system jeg har skrevet mye om tidligere. De to store klassiske østeriske konfliktlinjene: Religion og sosial klasse, deler fortsatt Østerisk politikk, i hvert fall for de to store partiene. Høyere sosiale lag stemmer konservativt, mens lavere sosiale lag stemmer sosialdemokratisk. Religiøse stemmer konservativt, sekulære stemmer sosialdemokratisk. Hva gjelder andre store politikkområder, som skatt, skole og andre sektorer, er det stor uenighet mellom partiene.  Kritikerne mener de to partiene ikke har gode nok reformer, for å sikre levestandaren til innbyggerne i det 8,4 millioner store landet, ifølge Reuters. Tilhengerne av koalisjonen er overrasket over at tilslutningen om partiene ikke er større, siden arbeidsledigheten er blant EUs laveste, og veksten er godt over gjennomsnittet i det europeiske fellesskapet. Imidlertid har korrupsjonsskandaler blant etablert politikere rokket ved folks tillitt til de etablerte, hvilket kan bidra til å forklare samarbeidspartienes elektoratsmessige nedgang. – Vi skal åpne opp for mer marked, for å skape økonomisk vekst, uttalte ØVP-leder og utenriksminister Michael Spindelegger programaktig, valgnatten. Rikskansler Werner Faymanns (SPØ) har invitert Spindelegger og det sosial-konservative partiet ØVP til regjeringsforhandlinger, for å sikre at sentrumspolitikk blir videreført i skiheisnasjonen. Men Spindelegger og ØVP har ikke akkurat slått opp armene til SPØ, siden de nok kjenner presset fra flere ytterste høyrepartier. Det blir nok likevel en ny mellomstor-koalisjon.

Blokkoverskridende tysk regjerings-samarbeid, der FDP fyker ut av tysk Bundestag

FDPs mulig påtroppende partileder, Christian Liedner.

Tyskland står overfor en ny regnbuekoalisjon av kristeligdemokratiske CDU/ CSU og sosialdemokratiske SPD. De liberale – FDP – raser under sperregrensen på 5 prosent, med 4,8 prosents oppslutning; og sitter bare igjen med en tredjedel av velgerne etter forrige valg.

Valget 22. september gav fornyet tillitt til Angela Merkel: CDU/ CSU går fram hele 7,8 prosents oppslutning, og får 41,5 prosents oppslutning. Dette viser at tyskerne ønsker den 59 år gamle kjemikeren i fire nye år, men denne gang uten liberale FDP, som tilhører høyresidens ytterkant i tysk politikk: FDP går tilbake utrolige 9,8 prosent, og får rekordlave 4,8 prosents oppslutning. Tidligere har jeg på denne bloggen advart FDP mot å legge seg for langt ut på høyesiden, der partiet er et ytterliggående høyreparti også i den europeiske liberale partifamilie. Det har ikke alltid vært slik (på 60-tallet samarbeidet de i regjering med SPD), og det kunne ha vært lurt å en stund før valget legge kursen nærmere sentrum. Alt ligger til rette for samarbeid med sosialdemokratiske SPD, der tverrpolitisk samarbeid med jevne mellomrom har dukket opp i tysk politikk, og er ikke så oppsiktsvekkende som det eksempelvis ville vært i Norge. SPD går fram 2,7 prosent, og får 25,7 prosents oppslutning. Dette skaper altså et solid grunnlag i folket, der CDU/CSU og SPD til sammen får rundt 2/3 støtte i folket. Det er ikke mange europeiske regjeringer forunt.

Hvorfor gikk det galt for FDP?  

FDPs valgnederlag har allerede resultert i partileder Phillip Roslers avgang, etter partiet fikk sitt dårligste valgresultat i etterkrigstiden. Ingen har sittet mer i tysk regjering i etterkrigstiden, der de har vært representert i 52 av 62 år – og står nå uten representanter i nasjonalforsamlingen, som de har vært i siden 1949. Den som seiler opp som arvtaker er 34-årige Christian Liedner, som er formann i en av delstatene, og avfeier i uttalelser at FDP vil reversere sin EU-pro integrasjonspolitikk under hans eventuelle lederskap. «FDP blir nå kvittert for sin politikk,» sier den politiske forskeren Ulrich von Alemann. «FDP har gjort feiltrinn vedrørende deres politikk, plattform og kampanje – så vel som deres politiske lederskikkelser.» Nedgangen for FDPs toppnotering ved valget i 2009 (14,8 prosent) startet umiddelbart. FDP fikk i regjering støtte fra bayerske CSU at merverdiavgiften for enkelte næringer skulle senkes, men det ble raskt avslørt at partiet hadde fått økonomiske tilskudd fra denne næringsklyngen. «Partiet viste seg raskt som et (patron-)klient parti, der særinteressene fikk gjennomslag, ærlig fra dem som kunne betale for dem,» sier forskeren Alemann. Indre personstridigheter har også preget partiet de siste årene. Utenriksminister Guido Westerwelle ble tvunget til å gå av som visekansler og partiformann I 2011, men den nye partilederen Philipp Rösler har ikke til sin nylige avgang klart å stoppe nedgangen i velgeroppslutningen. Partiet har ikke gjort det så dårlig i ulike lokalvalg, der mange mener velgere der ikke stemte på upopulært lederskap på nasjonalt nivå. Alemann mener også at FDP har tapt på Angela Merkels solide personpopularitet. FDP har også tapt velgere til det euro-skeptiske partiet AfD, der FDP åpenbart hadde vært representert i parlamentet hadde ikke AfD eksistert, sier Alemann. Kanskje kunne de også da sikret CDU/CSU-FDP flertall? Alemann mener FDP er for sterkt forankret i det tyske folk til at det forsvinner, men peker på et i øyeblikket splittet parti: Partiet må i større grad forene sine to fløyer: De fiskalt konservative og de sosialliberale, som samtidig medgir at Liedner kan være riktig mann til å gjenoppbygge partiet.

«Welcome to stand-up in Brune»

Denne artikkelen stod på digitalt trykk (senere lørdagsutgave) i Jærbladet fredag 27.09.2013, etter stand-up torsdag. Dette var kjekt!

Farse, bergenske hatere, kvinnelige komplekser og dårlige dater. Bryne har fått sin egen scene for ståoppkomikk.

– Welcome to stand-up in Brune.

Komiker og kveldens konferansier, britiske Tiernan Douieb, står på en liten scene med første stolrad klistra tett inntil seg. Det er trangt og intimt i Vidsyn, selskapslokalene i Høghuset, 17 etasjer over bakken på Bryne.
Rødvinsglassene klirrer.Lokalet er fullt av folk som har lyst til å le.

Komikeren blir tilbudt en slurk av nybrygga Nærbø-øl av en spandabel publikummer på første rad.
Han smaker og konkluderer raskt:

– This will really make you hurt the next day.

Bra start
Vidsyn satser på stand-up. Én gang i måneden kommer kjente og ukjente, lokale og internasjonale, komikere til Bryne for å lage latter. Torsdag kveld er det klart for den andre av i alt fem stand-up kvelder i høst.

– Det starta vel i fjor jul da vi snakka litt om at det hadde vært kjekt medt stand-up på Bryne. Den første kvelden i vår, med blant annet Harald Ellingsen og Olav Halvorsen fra Lye, ble en suksess. Så ble vi oppringt av Rune Bjerga, som sa at han hadde lyst til å komme, forteller salgs- og markedsansvarlig, Else Strøm Larsen.

Stavangerkomikerne Rune Bjerga og Hans Morten Hansen sørga for 600 folk på fire forestillinger før sommeren. Deretter ble det formidla kontakt mellom Vidsyn og Chi Ton, som driver Comedybox i Stavanger. 

Hvorfor Bryne?
– Konseptet er ferskt. Vi starta med de første klubbkveldene i august, forteller Chi Ton.

Comedybox er en liten grasrotorganisasjon som jobber med å åpne dører for komikere og opprettholde standup-miljøet i regionen.

– Vi henter inn kjente komikere fra utlandet, norske humorister og lokale, nybegynnere til stand-up-kvelder, sier Ton.

Komikerne opptrer i Stavanger, Sandnes og på Bryne én gang i måneden. For hver gang står en ny gruppe komikere på scenen.

– Hvorfor valgte dere Bryne?

– De fleste som kommer til Stavanger ser bare olja og næringslivet. Men denne regionen har mye mer å by på. For eksempel en fantastisk natur. Vidsyn kan skilte med en flott utsikt utover Jæren og det fineste landskapet regionen har. Vi vil ta komikerne bort fra storbyen og mørke kjellerlokaler, og ut til Bryne. På den måten får de en litt annen opplevelse av regionen, svarer Ton.

Farsetøys
– Hva er det egentlig som er oppi farsen? lurer byass Harald Ellingsen.

– Etter stengetid på Coopen tar de med seg ei handlevogn og slenger oppi alt som har gått ut på dato. Deretter drar de ut til Norsk Protein og hiver i noen grisekadavre. Det blir farse i to brød - en treretter på Jæren.

I løpet av kvelden står seks komikere på scenen. Variasjon i tema det tulles med, er stor.

Siri Seljeseth snakker om mora som mener hun har perfekt størrelse på hoftene til å få barn. Christoffer Schjeldrup fra Bergen snakker om hvor mye han i det stille hater alt og alle. Spesielt Bryne FK. Andre Hageseter tuller litt med valget. Nysingle Tom Craine deler erfaringer fra da han fant en gammel, kinesisk kvinne i senga si, og diverse andre virkelig fæle stevnemøter.

Innimellom får publikum også gjennomgå. Både kjæresteparet på den ene flanken, den brisne mannen bak og ungkarene på første rad. 

God mottakelse
– Jeg har vondt i kjevene nå.

Etter to timer, inkludert drikke og tissepause i midten, er kveldens morsomheter over.
Alexandra Bergort og Emilie K. Sandsmark er fornøyde.

– Jeg likte spesielt godt han fra Bergen. At han var så utrolig negativ til alt. Det var morsomt og realistisk. Jeg kjente meg igjen i mye av det han sa, innrømmer Sandsmark.

– Det er kult at internasjonale komikere kommer til Bryne. Det viser at vi utvikler oss som by, legger Bergort til.

Begge vil komme igjen.

– Det er deilig å slippe å reise til Stavanger for å le. 

Prøveprosjekt
Latteren har stilnet. Tomme glass ryddes vekk.

Headliner, britiske Tom Craine, jobber til daglig med å lage komiprogrammer for BBC. Han er svært fornøyd med kvelden.

– A really warm and lovely crowd, skryter han.

– Det er sjelden jeg jobber så høyt oppe i skyene. Jeg synes det er fint å reise rundt i ulike land og oppleve forkjellige folk. Norske publikummere klapper mye og ler høyt. Jeg tror dere har en humor som ligner den britiske. Og så er det masse gode komitalenter her.

Første kveld i august kom 60 folk på stand-up. Torsdag dukker 75 tilhørere opp. Lokalene kan romme 150.

– Vi prøver dette fram til jul. Det tar nok litt tid å bygge opp. Men jeg er veldig fornøyd med 75 folk i kveld, sier Strøm Larsen.

Kveldens mest lokale innslag, Harald Ellingsen, oppfordrer folk til å fortsette å komme.

– Jeg håper folk blir flinke til stille opp, selv når de ikke kjenner navnene på dem som opptrer. Det er mange flinke folk her. At dette kommer til Bryne er utrolig bra. Det trengs. Stand-up er en naturlig del av et rikt kulturliv.

Blir verdens mektigste kvinne gjenvalgt?

Tyskerne står foran valgurnene. Vil velgerne fortsatt ha flertall av CDU/ CSU og liberale FDP, eller blir det blokkoverskridende samarbeid mellom CDU/ CSU og sosialdemokratiske SPD. Alt ligger an til fortsatt Merkel-styre, og veien er brokete for venstresiden.

Valget finner sted førstkommende søndag, 22. september. Forbundsdagen skal bestå av minst 598 medlemmer, men kan bli større på grunn av at valgsystemet åpner for utjevningsmandater og  overhengsmandater. Overhengsmandater er et ganske innfløkt system, men enkel i sin grunntanke: Man kan stemme dobbelt – man har en førstestemme og en andrestemme, hvilket kan bringe det liberale FDP over sperregrensen, siden mange tyskere har dette som sitt nummer to parti – selv om man ikke kan vite om dette er av taktisk art eller av overbevisningsgrunner. Ved valget finnes det 61,8 millioner stemmeberettigede, alle påvirkes av hvordan EUs mektigste stat styres.  Valget i Tyskland utkjemper seg i all hovedsak mellom fem partier: CDU/ CSU, SPD, FDP, Die Lienke og Die Grune.

Hva er CDU/ CSUs program?

CDU/ CSU sitt program, som ble lansert rundt 15. juni 2013, har en lang rekke tiltak for de neste fire årene. Partiet nevner for øvrig ikke endring i koalisjonspartner, som hvis ikke de blir innhentet av politiske realiteter forblir FDP. Programmet sier at det ikke skal være noen skatteøkninger, verken på inntekt, bedriftsbeskatning, eiendom eller arv. Dette skiller seg fra venstresiden (SPD, De grønne og Die Lienke). CDU/ CSU går også inn for å bygge flere prisoverkommelige boliger. Øke barnetrygden med 35 euro i måneden. 25 milliarder i investeringer i motorveier.  Sikre full sysselsetting: Målet er ikke bare å begrense ungdomsarbeidsledigheten, men også øke muligheter for jobbskifte vedrørende eldre arbeidstakere. Målet er at Tyskland skal være digitalt ledende i Europa. Offentlige utgifter skal være lavere i 2014, enn 2010. Skape andre målestokker for god utvikling, ved siden av BNP. Flere ganger nevnes det i programmet at familiene skal få mer tid sammen. Hun har en god familiepolitikk, og henvender seg til de unge. Hun er rett og slett en sympatisk kvinne, sier en person på gata. Tiltrekke seg og integrere flere toppkvalifiserte EU-borgere. Strengere fiskal politikk, der konkurransekraften overfor utlandet øker. De nevner ellers at Tyrkia ikke tilfredsstiller EU-krav om medlemskap. Lik betaling for menn og kvinner. Oppsummert er plattformen basert på videre vekst, familien og å bygge sterkere fundament og styrke (utdanningssystem og arbeidsmarked), og møte utfordringene i en digitalisert og global verden.

Hva er FDPs program?

Etter 20 måneder med intensive debatt vedtok 662 delegater I FDPs 63. føderale partikongress et nytt partiprogram, som avløste det tidligere partiprogrammet -  «Wiesbadener Grundsatze» - fra 1997. Det nye partiprogrammet fikk navnet «Karlsruher Freiheitstesen,» og stammer fra 22. april 2012. Det nye dokumentet utleder liberale prinsipper for det 21. århundre, og tar inn over seg nye omstendigheter i en omskiftelig tidsalder og verden. Frihet og utvikling for det enkelte individ forblir kjernen i de liberale overbevisninger. Dette er verdier og prinsipper som er viktige for liberale, og hvilke veivalg liberale skal gjøre overfor samfunn, marked og stater.  FDP har beveget seg enda lenger til høyre langs den politiske dimensjonen stat/ marked siden forrige valg. Partiet – som ved sist valg (2009) fikk 14, 6 prosent oppslutning, ser nå ut for å falle under sperregrensen på 5 prosent. Forståsegpåere sier tilbakegangen skyldes at partiet ikke har innfridd med hensyn til skattesenkelser og et forbedret forretningsmiljø – sammen med svakt lederskap. Partiet har generelt tro på en minimalstat og markedsløsninger. Partiet er betydelig lenger til høyre i den økonomiske politikken enn sine europeiske liberale søsterpartier. Det er vanskelig å finne informasjon på engelsk på nettet om de konkrete valgløftene 2013. Men uten tvil er dette et parti som trekker CDU/CSU-samarbeidet lenger til høyre.

Hva er SPDs program?

SPD sitt program,   som ble lansert 14. april 2013, har også flere tiltak for de neste fire årene. SPD satser tradisjonelt, kampen for de lavtlønte og deres sosiale kår. EU, energi og sosiale spørsmål står sentralt. Partiet går inn for et fond som skal restrukturere bankene. SPD ønsker å subsidiere folk og industri som legger om til mer miljømessig energikonsum. SPD ønsker å innføre en minimumslønn på 8,5 euro i timen, og en minimumspensjon på 850 euro dagen. De ønsker doble statsborgerskap blir mer akseptert. Inntektsskatten skal økes til 49 prosent for dem som tjener mer enn 100.000 euro, for å dekke offentlige utgifter, der noe også skal komme gjennom økt eiendoms- og arveavgift. Ellers vil de gjøre noe med det de omtaler som en anstrengt kommuneøkonomi. Dessuten vil de gjøre noe med husleiepriser i pressområder som Berlin.

Stridigheter om den økonomiske politikken

Den store uenigheten mellom partiene er innretning på den økonomiske politikken. FDP vil senke skattene, særlig for bedrifter og middelklassen og oppover (kanskje gammeldags klassebegrep), mens SPD vil øke skattene for bedriftene og middelklassen og oppover. Veivalget står derfor mellom en større eller mindre offentlig sektor, alt avhenger om FDP kravler over sperregrensen eller ikke. Nå vet jeg ikke helt styrkeforholdet mellom blokkene, men ifølge Dagsnytt 18 20.09.2013 er det dødt løp mellom blokkene. Dette er en sannhet med modifikasjoner, for det er nettopp blokkoverskridende samarbeid som ofte inntreffer i Tyskland – der alt ligger til rette for Merkel-styre. - Jeg tror ikke SPD ikke har noen særlig sjangs, de fører ikke en enhetlig kurs, og har interne stridigheter, sier en kvinne på gata.   Die Grune er det tredje største partiet i tysk politikk, og har dermed etablert seg som en markant kraft i tysk politikk. Men neppe er nok deres medvind i seilene nok til å velte Merkel som forbundskansler.

Angela Merkels lederskap

Den kvinnelige protestantiske kirkegjengeren Angela Merkel er på mange måter motstrøms, men også en leder på rett plass, til rett tid : Hun har evnen til å fatte riktige beslutninger til riktige tidspunkt. Økonomi og arbeidsledighet er viktig i hennes valgkamp. 5 millioner arbeidsledige var det når hun tiltrådte, men arbeidsledigheten er nå nede i 6,8 prosent.  

Utfordreren er SPDs Peer Steinbruck, tidligere finansminister i samlingsregjeringen 2001 – 2009.

-          – Lederen har gjort for mange feil til at SPD vinner valget. Han har gått i bresjen (gjennom Agenda 2010 i tidligere regjeringsår) å redusere de tyske velferdsordningene, og har derfor liten troverdighet blant velgerne når han nå går inn for å bygge dem opp igjen. Det er derfor lite gunstig for SPD at de har en leder med dårlig økonomisk omdømme hos tradisjonelle sosialdemokratiske velgere, hvilket kan lekke velgere til venstreutfordreren Die Lienke, som på meningsmålinger har en oppslutning rundt 8-9 prosent.

Berlin – Europas hovedstad

Mange europeere kommer til Berlin for å demonstrere mot Europas krisepolitikk. En spanjol sier det ikke er overraskende at 200.000 spanjoler har forlatt landet det siste året. Angela Merkel har innrømmet enorme utfordringer for EU-land. Medlemslandene må blant annet gjøre vesentlige lovendringer, ifølge Merkel. EUs sparepolitikk anses av mange som den egentlige årsaken til sosial elendighet i Europa, der Tyskland og Merkel har vært arkitekten. Dette taler i mot arkitekten Merkel, men ikke så lenge tyskerne skjermes for krisen.

-          Man brukte 1,2 billioner Euro for å redde bankene. For mange er det meningsløst at vanlige borgere skal betale for dette, sier en ekspert.  

Flertallet av tyske velgere er positive til Europapolitikken. Dette styrker Merkels lederskap – i hvert fall enn så lenge.

Står opp for comedy box

Denne uken har jeg gjort tre stand up-oppdrag for The comedy box. 

Grunneleggeren av The comedy Box, Chi Ton, spurte om jeg ville gjøre Stand up tirsdag på Cementen. Dette gikk såpass bra at jeg ble spurt om å stå på checkpoint Charlie onsdag, og Sandnes Brygge torsdag. Her stod jeg med et litt varierende utvalg komikere, men blant annet dyktige folk som Tom Weum og Vidar Hodnekvam. Jeg har ikke det helt store repertoaret, men var heldig at jeg ble spurt i etterkant av valget 2013. Da kunne jeg komme med litt satire. Er jo ikke typen som ergrer meg over at frityrstekt kylling ikke leveres i egne pakker på kinaresturanter. Kanskje blir det mer stand up framover, kanskje ikke.  

De nye radiotrynene

Eplekjekkasene går fra scene til radioformat, i et selvsagt humoristisk sideprosjekt. Valgkamp er ytterst sentralt tema i de to første programmene.

-  De verste og beste bildene får du på radio, sier Andreas Lagesen. Firerbanden spankulerer ikke av scenen for godt, de griper til stadighet til penn og papir i planleggingen av et nytt show. Dette er et sideprosjekt.

-        Det blir litt mindre parykker og vekt på stemmer, både dialekter og parodier. Det blir et humor- og satireprogram. Det herlige med radio er at vi ikke trenger å tenke utseende, men kan presentere stemmer og parodier i de merkeligste sammenhenger, sier Andreas Lagesen og André Hageseter vekselvis.

To før valget
Planen er å presentere nytt program én gang hver fjortende dag. Unntaket som bekrefter regelen: Det første programmet ligger nå ute på RAs nettside, og et nytt kommer allerede søndag ettermiddag. Valget blir behørig berørt. – Målet er å ha mye ferskvare framover, på samme måte som «Nytt på nytt,» sier Lagesen. Eplekjekkasene trives med den kommende produksjonsmetoden: Kort tid fra idé til publisering. I showsammenheng er ikke det alltid like enkelt: - Vi har vel måttet forkaste hundrevis av tekster som er blitt uaktuelle, sier Egil Bjørøen.

 Frp-koden og Helga
I et program vil de vise at de har knekket Frp-koden. Helga Pedersen kommer. Det blir også et blikk på det fordums film- og teateryrket replikkinstruktør. – Vi vil også ta for oss fenomener i samtiden, med humor, sier Hageseter.

Uten staffasje
Både han og Lagesen har radioerfaring. – Vi har alltid likt å leke med stemmer og parodier. I radiosammenheng kan vi lage mye stoff uten å tenke på staffasje, sier Hageseter. Lytterne skal heller ikke bli forundret om en dobbel Spellemannsvinner kommer. Tønes kommer nok til å dukke opp, sier Lagesen.  

Mye lokalt
Sendingene skal selvsagt ha lokale innslag. Rogaland Teaters «Teaterkonsert Mozart» får sin egen variant, «Vivaldi – en teaterkonsert.» - Vi raljerer ikke over «Teaterkonsert Mozart,» det var en stor publikums- og kritikersuksess, en fantastisk forestilling. Eplekjekkasene er kjent for å være «snille.» På radio kan vi slippe oss litt mer løs, bli ondsinnet, men anstendige. Det blir likevel ikke to ulike Eplekjekkaser, vinklingen blir mye lik, sier tre fjerdedeler av revygruppen på skift. – Vi vil ta for oss interessante folk. Det blir også mer rom for mer personlige og medmenneskelige ting, sier Bjørøen.

Artikkelen er skrevet av journalist Stein Roger Fossmo. I samråd med Rogalands Avis ble vi enige om at vi istedenfor å presentere en snau halvtime hver fjortende dag, heller ha 10 – 15 minutt ukentlig. Følg med på Rogalands Avis sine nettsider!  

Rolv Wesenlund er død

En institusjon er borte i norsk kultur- og underholdningsliv. 

Rolv Wesenlund er kanskje mitt aller største idol, og i hvert fall den som – kanskje noe pretensiøst sagt – har formet meg mest. Jeg følte jeg kjente Rolv Wesenlund, i likhet med mange andre i Norge, men for eget vedkommende fordi jeg har brukt utallige timer foran videokassettene med Rolv Wesenlund. Jeg har vel omtrent 40 timer med Rolv Wesenlund på teip, og har alltid lest det jeg har kommet over med Rolv Wesenlund – og sett det jeg har kunnet se av «Wesenstund.». Med Rolv Wesenlund er alle mine tre store helter fra tidlig ungdomsår i graven: Trond Kirkvaag, Dag Frøland – og Rolv Wesenlund.  

TV-personligheten: Rolv Wesenlund vokste opp i en storfamilie, med onkler, tanter og bestemødre alltid nærværende tilstede, en ballast som han nok tok med seg videre i livet. Samvær med mennesker var noe som har betydd mye for han (han var som komiker ikke særlig kontroversiell, han gikk hjem i det brede lag av folket – og tok svært sjelden opp konfliktstoff – og var i hele sin framferd romslig), blant annet vist gjennom programmet Wesenstund, som gikk på TVNorge gjennom store deler av 90-tallet. Før dette vet jeg at han hadde talkshow på NRK sammen med Grosvold og Harboe, men jeg var for liten til å huske annet enn glimt. Og han hadde et talkshow på den nystartede TV-kanalen Kanal 1, på slutten av 1980-tallet, visstnok – etter det jeg har hørt – møtte folk i et svømmebasseng. Men fra denne tiden husker jeg særlig den kloke, beleste Rolv Wesenlund – med sans for innfall og digresjoner – som han hadde tatt med seg fra humorfaget (overraskelse er vesentlig innenfor humor), og enda tidligere jazzen (han var blant annet norgesmester innenfor jazz, fra tidlige år). Han klarte alltid å få gjestene til å føle seg vel, han lo med – og programmene hadde ikke et snev av konkurranse om hvem som var morsomst. Han prøvde ikke, selv om han var det – og man ble mer reflektert av å se Wesenstund.

Humoren: Noen har sagt at han «ikke sa morsomme ting, men gjorde ting morsomme.» Dette er selvsagt en forenkling (som treffende sitater gjerne er), men han var i hovedsak en inkluderende klovn som spredte glede og livskvalitet, der han aldri – aldri – var ufin mot enkeltpersoner. Han kunne bli engasjert, og gikk ikke av veien for å navngi folk i hans senere års engasjement i humor-debatten om den nye humoren (herunder Otto Jespersen), men i komikerutøvelsen var han aldri krass mot personer. Han tok fenomener og samtid på kornet, med sine skarpe persontypetegninger (Fleksnes, Bør Børson, feriebiskop Fjertnes og de utallige figurer i Norske byggeklosser), eller andre fenomener i samtiden (barnevakt, fly, skattebergeninger osv.). Noe av disse tekstene var lånt fra USA, men han hadde også skarpe iaktakelser, sydd fra eget bryst, som for eksempel boligannonser. Det sistnevnte ble brukt av Dag Frøland i revyen «Norge i våre hjerter» og er en klassiker, som også har blitt brukt av andre. Wesensteen var jazz-aktig ping-pong samtale mellom han og Harald Heide-Steen jr, når man har hørt på dette mye, kan tilvenningen til andre komikere være ganske hard – som ikke har samme «taiming» og feeling (jeg har selv hatt slike opplevelser.) En klassiker mellom disse parhestene, kom så sent som i 1981: «Geilokameratene» - med blant annet klassikeren «Hvorfor kan ikke du le, når Geilo.» Absurditeten var aldri langt unna Rolv Wesenlund – som i dette nummeret, og selv sa han i sin selvbiografiske utgivelse «Dett var dett,» at han likte det rene nonsense. Like fullt hadde han ofte en alvorlig klangbunn, og mange ganger var ikke nummerne blottet for budskap, som gjerne var noe høyreorienterte. Det være seg treg og omstendelig offentlig saksbehandling og statlig innblanding i «Norske byggeklosser,» eller Wesensteens kardinalsketsj «Supperådet,» som underliggende tok opp svulmende offentlig byråkrati og utvalgsvelde. Når vi er inne på «Norske byggeklosser» er min favorittfigur fra birollegalleriet elektriker Steen. Makan til viktig-Per, som vet at hans uunnværlige tjenester vil stoppe opp hele byggeprosessen. Wesenlunds credo i alle disse figurene er nettopp at deres unnværlighet har gått til hodet på håndverkerne, hvor alle figurene hadde navn etter datidens Arbeiderparti-statsråder. Og når vi er inne på politikk sa han i «Dett var dett» at han var konservativ med liberalt grunnsyn. Andre har omtalt han som konservativ, med liberale tendenser. Hvordan det liberale fikk utslag er ikke entydig; Det jeg ikke visste fra uken som er gått er at han satt i styret for Oslo Nye Teater – for FrP. Han var godt til høyre i politikken, men at han representerte FrP på et stadiet var nytt for meg. Men så ble også vervet en talerstol for å kritisere Carl I. Hagens nedlatende holdning til kunstnerisk virke.  

Allsidighet: På 1960-tallet var Wesenlunds hovedvirke komiker. På 1970-tallet skjøt skuespiller-karrieren fart. Og på 1980-tallet fram til pensjonisttilværelsen ble han mer og mer en TV-personlighet. Men det var komediekunsten som lå som bærebjelke gjennom hele hans karriere. Selv har jeg sett Wesenlund live ved to anledninger. Første gang var ved åpningen av Humorfestivalen i Stavanger i 1994 eller 1995. Det var veldig morsomt, med sine innsiktsfulle betraktninger om humor, og humoristiske anekdoter fra virkeligheten. Spesielt husker jeg historien om da tidligere operasjef Bjørn Simensen skulle presentere «Den fyrste gong eg såg deg» i Sverige, men dette egner seg ikke på trykk. Den andre gangen jeg så han var noe av de siste han gjorde på scenen;  «A Funny Thing Happened on the Way to the Forum,» der jeg ikke husker den norske tittelen. Forestillingen ble satt opp på Chat Noir. Stykket er en musikal med musikk og tekst av Stephen Sondheim, etter en bok av Burt Shevelove and Larry Gelbart. Forestillingen var nok neppe noen højdare i hans karriere, og fikk rettmessig lunkne kritikker i pressen, men det var gøyalt å få oppleve Rolv Wesenlund live. Hans store musikalrolle er uten tvil «Bør Børson jr.,» etter en glitrende bok av Johan Falkberget, som jeg har lest. En digresjon er her på sin plass, i Wesenlunds ånd. Parhestene Harald Tusberg og Egil Monn-Iversen, henholdsvis tekst og musikk, skrev fire store musikaler – for hver av de fire største byene vi har: Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. I Oslo ble det Oscar Braatens «Ungen.» I Bergen ble det «Jan Herwitz.» I Stavanger ble det «Tørres Snørtevold. Og i Trondheim ble det «Bør Børson jr.» Selv om alle er vellykkede stykker for sine byer, er det vel Bør Børson jr. som er den mest spilte, og kanskje også mest innbringende – der Rolv Wesenlunds mesterlige tolkning må ha mye av æren for det. Bør Børson er en såkalt nyrik, der kanskje ikke den økonomiske innsikten står i stil den flaksen. Rolv Wesenlund gjorde er varm tolkning av oppkomplingen, der stykket for så vidt har universell problematikk, på tross av at dette er og blir trøndersk folkeeie. Den musikalen har jeg sikkert sett hundre ganger, men har pleid å spole forbi musikken – hvilket viser at det er Wesenlunds persontolkning som er verd å studere. Det bør nevnes at det senere på 1970-tallet ble laget en oppfølger på film: Bør Børson II. Her starter bør Børson sin egen radiostasjon, der jeg synes filmens morsomste parti er når Bør avvikler radiosendinger, der journalistikk og reklame sammenblandes: Alt leses av Børson selv. Videre er det verd å nevne «Ute av drift,» som ikke lenge etter den ble skrevet av briten og farsemesteren Ray Cooney, fikk sin norske versjon – på scene og film – med Rolv Wesenlund. Selv har jeg spilt Reidar Willien (Wesenlunds rollefigur i «Ute av drift») på Stills, med The Follies revyproduksjoner, i 2012. Som en av to oversettere slo det meg at manuset (dvs det som kom til uttrykk på filmen) var morsommere en originalmanuset. Den oversettelsen stod Rolv Wesenlund for, hvilket tilbakeviser de som måtte mene at Rolv Wesenlund var en middelmådig tekstforfatter. Selvsagt er det lettere å krydre manuset, enn å finne det opp, men Rolv Wesenlund gjorde her en glitrende for-norskningsjobb. Wesenlund var i filmen i stor grad Wesenlund (om enn noe mer kalkulert enn hans tidligere rollefigurer), og hadde vel kanskje en svakhet i å ikke ta alle situasjoner inn over seg. Men det funket, for det var Rolv vi ville se. To høydepunkt på videre trekkes fram fra hans filmvirke: Douglas og skandinavisk filmmedvirkning. Douglas – en film som handler om etterretningstjenesten, og med samme regissør som Norske byggeklosser: Pål Bang-Hansen, skal visstnok være – sier forståsegpåere – Rolv Wesenlunds beste film. Den har jeg ikke sett. Han skal visstnok ha en seriøs rolle. Den skulle jeg gjerne ha sett. Er det noen som har denne, skal jeg betale for anskaffelse av den. Dette viser nok – at med Rolvs alvorlige klangbunn (klovner går jo som regel hjem og griner etter opptredener, sier myten) – så kunne nok Rolv ha gjort mye bra seriøs film hvis han hadde fått sjansen, for han forstod film og TV-mediet. Av andre alvorlige roller kan nevnes Mr. Bumble i «Oliver,» der jeg en gang i tiden hørte utdrag fra denne, og Wesenlund hadde jo en habil – om ikke stor – sangstemme. Av andre musikalroller kan nevnes dragartisten i «La cage aux folles,» hvilket gjenspeiler Rolv Wesenlunds hjertevarme, da sammen med svenske Sven Bertil Taube. Men alvoret fikk nok utløp i «Jeppe på bjerget,» der han spilte tittelrollen, og han hadde ellers suksess med musikalen «Sommer i Tyrol.» Hans kjærlighet lå nok til de skrå bredder, med kona Ruth som solid ankerfeste. Selv sa han at han måtte ut av teatrets mørke sal, og det tror jeg han har helt rett i: Uten forankring i livet utenfor teatersalen, så tror jeg man forvitrer og stagnerer kunstnerisk. Det er verd å nevne at Rolv Wesenlund deltok i flere svenske og danske filmer. Fra Sverige kan nevnes elektriker Grieg i det som vel har tittelen «Andrés luftferd» (kostelig klipp på youtube), og «nordmannen» i «Familien Gyldenkål vinner valget.» Hovedrolleinnehaveren i denne filmen får jeg skrive om i en annen anledning, og kanskje merkes filmen av at personkjemien mellom dem ikke er av de beste, men Wesenlund gjør en naturlig tolkning av personen – selv om innsigelsen kan være at han ikke skaper særlig framdrift.

Frankrike, Cannes: Det kan skrives så mye om han, jeg har ikke tømt meg for halvparten en gang – jeg kunne holdt på i timesvis. «Bergenbeat.» Fleksnes-episodene. Wesensteen. Wesenstund. Samfunnsdebattanten. Forfatteren. Cand-mag-studenten, der han var en av de første statsvitenskapskandidatene. Biografien «Dett var dett,» osv. Det bør i hvertfall nevnes at en så populær person trenger avkobling og fred – og det får han nå. I sitt jordiske liv søkte han tilflukt på den franske riviera.  Rolv Wesenlund hadde leilighet i Cannes, leilighet på Frogner, og i hvert fall inntil relativt nylig hus i Vestfold. Leiligheten i Cannes var visstnok liten, men helt sikker stor nok til å flykte fra Norge – et sted der alle ville ha en bit av han. Men kanskje hadde han ikke helt fri i Cannes heller, for dukket det opp en nordmann på den franske Rivieraen, kjente de han nok igjen. Det kanskje morsomste jeg leste i uken som er gått, er hvordan Rolv håndterte hvordan folk kom bort til han ved resturantbordet: Han var høflig og interessert nok til å slå av en prat, men da de norske forbipasserende fikk lyst til å sette seg ned ved han, svarte han: «Ikke sitt!» Jeg synes jeg hører han.

Klima vil sikre borgerlig valgseier II

Tidligere har jeg skrevet av klima vil sikre borgerlig valgseier. Jeg er ikke mindre sikker nå, etter at MDG har passert sperregrensen.

Tall viser at MDG for tiden tar godt for seg av potensielle AP-velgere. Som jeg tidligere har skrevet, viser en annen generell tendens til at MDG tar fra SV, dernest Venstre. Det som er farlig med en for sterk miljøbevissthet i valgkampen, er at dette kan bringe Venstre under sperregrensen, i kamp om velgerne med MDG. Jeg tror ikke det, og det av to grunner: I) Venstre vil tjene på at miljø bringes på banen, siden partiet har høy troverdighet og god politikk på området. II) Venstre har andre strenger å spille på enn kun miljø – en liberal politikk.

Som jeg tidligere blir FrP sett på som et anti-miljøparti i folkets øyne. FrP vil derfor også få økt oppslutning tror jeg, ved at miljø bringes på banen, fordi de vil kapre velgere av Arbeiderpartiet. Men hva nytte har FrP av det, dersom H, V, KrF og MDG får flertall? Jo, vi kan ende opp med en ren Høyre-regjering, som henter vekslende støtte fra V, KrF og MDG på den ene siden, og FrP på den andre siden. I alle tilfeller vil miljøsaken sikre borgerlig flertall, siden også MDG har sagt de vil kunne samarbeide med Høyre. Dersom MDG svikter borgerlig leir (etter hvert), er det også flertall av H, V, KrF og FrP - som alle har sagt de foretrekker borgerlig politikk. Jeg holder derfor fast ved at klimaspørsmålet vil sikre borgerlig valgseier. Men kanskje viktigst av alt, for Høyre: Ved at miljøsaken bringes på banen, øker sjansen for en ren Høyreregjering.

Høyrefolk bør vokte seg vel for å si at MDG sitt budsjett ikke henger på greip. Med det vil de skyve samarbeidspartnere fra seg. Drømmeregjeringen hadde selvsagt vært Høyre, Venstre, KrF og Miljøpartiet de grønne. Dette er ikke urealistisk heller, dersom Høyre får rett oppunder 30 prosent, MDG 4,2 prosent og Venstre og KrF rundt 5-6 tallet. Men jeg tror et slik flertall, hvis en majoritet kan oppnås også med FrP, ikke realiseres, til fordel for en ren Høyre-regjering. Det er Høyre som har makten til å bestemme.