Uten renessansen, ingen opplysningstid. Renessansen regnes som "gjenfødelsen" av antikkens idealer, for klassisk kunst og kultur, men utgjør kanskje først og fremst kjernen i den moderne tidsalder: opplysningens vei. Renessansen representerer en sjelrik epoke. Historisk har renessansen blitt beskrevet som forløperen for den moderne tid, med sitt brudd med middelalderen. Denne artikkelen skal ta en hurtiggjennomgang av bruddstykker ved renessansen. Ved opplysningstiden kom den vitenskapelige revolusjonen og sekulariseringen, men dette var allerede påbegynt ved renessansen. Reformasjonen regnes som en frigjøringskamp, der man tok et oppgjør med kirkens makt og altomfattende virkeområde. Vestens idéhistorie gjennomgår et paradigmeskifte med renessansen.
Italia - i førersetet
Renessansen som periodebegrepet varte i omtrent 200, fra 1480 (Palmer et.al 2002:54). Utdannede italienere var interessert i studio humanitatis, noe vi idag kaller humanisme (Noble et. al 2006:371) - det vil si retorikk og litteratur. Man ønsket å ta tilbake den tapte tid, fra den gresk-romerske sivilisasjon (Palmer et.al. 2002:54). Både lovverk, økonomi og regjeringsstyre lå nå åpen for forandring (Palmer et.al 2002:54). Italienske humanister og kunstnere følte de levde i en ny tid, med et ønske om å vekke til live den antikke forståelsen. Italienerne søkte nå til den antikke forståelsen, for å besvare spørsmål knyttet til kultur, politikk og utdanning (Noble et.al 2006:370) I antikkens skriverier fant man andre perspektiver enn hva man hadde hatt i middelalderen (Palmer et. al 2002:61) I tillegg brøt man med middelalderen, der man nå fikk en langt mer sekulær forståelse av tilværelsen (Palmer et.al. 2002:56). Det var ikke tilfeldig at gjennombruddet kom i Italia, der hadde man en langt mer anti-klerikal tilnærming enn resten av Europa (Noble 2006:371) Men å snakke om gjenfødelse, blir ikke riktig, mener jeg. Det var ikke slik at de vil gjenetablere det samme man hadde i antikken, uten å tilføre noe nytt. Blant annet var flere filosofer fra antikken kjent før renessansen, Aristoteles, Platon og Ciecero, men hadde lenge vært glemt (Fløistad 1991:22; Palmer et.al 2002:54). Humanistene snakket heller om renovatio (fornyelse), enn en renessanse (gjenfødelse)(Lingaas 2013:263). Tar man en virkelig vid forståelse til grunn, må kjernen i renessansen betraktes som menneskets selvrealisering, framfor fornyelse eller gjenfødelse (Fløistad 1991:21). Det var forøvrig de italienske humanister som selv først brukte begrepet middelalder, og den lange tiden fram til deres tid, fra den greske og romerske antikken (Lingaas 2013:263). Fornyelsen kom imidertid ikke med en gang, noe som gjør det grunn for å dele renessanse-perioden i to: Den første halvdel preget av etterliknelse av de greske idealer. Og den andre halvdel, der vi fikk virkelig fornyende kunstnere som Michelangelo og tekniske genier som Leonardo Da Vinci. Det er vel kun etter en viss tid, med tusenvis av timer med trening, at det forløser? Kreativiteten var derfor sterkere i andre halvdel av perioden, kontra den første (Lingaas 2013:263). Det vil selvsagt være avvik fra dette, men det er hovedtendensen.
Individualisme, sekularisme og empirisme
Burckhardt var vel den første til å identifisere omfattende fellestrekk ved renessansen, ifølge Lingaas (2013:265). Han vektlegger fem faktorer (ibid): Renessansen har en ganske klar begynnelse og slutt (årstall). For det andre, framveksten av individualitet, der "geniet" for alvor ble et begrep. (Mann ble nå opptatt av ekstraordinære menn, for det var kun menn som gjaldt, Palmer et.al 2002:57) For det tredje, vokser det fram en sekulær verdensanskuelse - vel og merke relativ sådan, siden det ikke er sammenliknbart med dagens samfunn. (For det fjerde, var den italienske renessanse-erfaringen eksepsjonell i europeisk sammenheng). For det femte, Italienerne lærte Europa å bli moderne. For Burckhardt representerte renessansen skillelinjen mellom det moderne og det før-moderne. Ifølge forståsegpåere er noe av svakheten med Burckhardts framstilling at han peker på mange likheter mellom renessansen og moderne tid, men overser de mange forskjellene (Lingaas 2013:266). Akademikeren Else Marie Lingaas besvarer ikke dette direkte, men forklarer i boka "Vestens idéhistorie" at: Renessansen ble et uttrykk for essensen i det moderne (2013:262)" - og da kan jo jeg henvise til underoverskriften til dette kapittelet, hva kanskje essensen var? Savner imidlertid at Lingaas ikke berører hvilke likheter det skulle være mellom renessansen og den moderne tid, siden det angivelig er kritikkverdig at Burckhardt utelater det. Det kan da selvsagt være en hel del som ikke samsvarer med den moderne tidsalder, og det kan være mye mer som samsvarer og som Burchardt utelater. Videre skriver Lingaas: "Et forsøk på å løsrive renessansen fra den gamle dramaturgien var å omskrive den fra å være startpunktet for moderniteten til å representere overgangen til den moderne verden. Og et problem med dette er imidlertid hva som er det særegne ved renessansen." Er det her forskjell på startpunkt og overgang, uavhengig hva som er renessansens essens? Så kommer det plutselig noe jeg ikke skjønner: "Dessuten medfører overgangsmetaforen at renessansen (eller enhver annen overgangsperiode) mister sin egenart. Den blir en slags ustabil bro mellom to faste endepillarer, i dette tilfellet middelalderen og moderniteten." Men jeg skjønner bro som metafor. Stusser også på at annalistene, en skoleretning innenfor historiefaget, ikke skulle være opptatt av å studere politiske forandringer (2013:268). Ellers må jeg bemerke at fremmedord og fagbegrep kunne vært færre, hvilket hadde gjort innholdet mer substansielt. Ellers så synes jeg at Joan Kelly-Gadols artikkel "Om kvinner hadde en renessanse" er ganske på siden, ut i fra Lingås gjengivelse. Det finnes nemlig ikke belegg for påstandene Kelly-Gadol framsetter, ut i fra det gjengitte. Jeg får bruke noe annet uforståelig som neste underoverskrift.
"Reformasjonen er også et epokebegrep som har en lang og innviklet historie, med ulike betydningsnivåer og verdier."
Guttorm Fløistad (1991:19) skriver at individiets selvutfoldelse ble mer vektlagt, enn hva som var Guds vilje. Det utadvendte, handlende og skapende individ ble mer framtredende, men at renessansen selvsagt ikke kan tolkes som en anti-religiøs bevegelse (1991:19-20). Men; frigjøringen var et faktum. Kristendommen skulle bli mer humanistisk, og vi fikk kristen-humanister som Desiderius Erasmus (1991:20). Man fant i eksempelvis i naturvitenskapen ut at ting kunne forklares utenfor en eventuell guds-eksistens (1991:20).
Filosofien
Filosofien trekkes i to ulike retninger, en mot kristendom eller Gud (blant annet Descartes og Spinoza), en annen mot vitenskapen eller erfaringen (blant annet Locke og Hume) (Fløistad 1991:21). Men fellesstrekket i renessansen er ikke først fremst at kulturen er teologisk eller forskningsbasert, men moralsyn (Palmer et.al 2002:54) . Dette gjør at rennessansen står i mellomposisjon mellom middelalder (teologi) og Opplysningstiden (forskning). I økende grad ser vi framveksten av to kulturer - også utenfor filosofien, som startet ved renessansen: En kristen, og en ikke-kristen (Fløistad 1991:21). Gresk ble ellers det nye motespråket (Fløistad 1991:22). Så kan det føyes til at hvorvidt en kristen eller ikke-kristen forståelse lå til grunn, avvek noe geografisk. I Italia ble individorienteringen større, mens i de nå tyske området ble gudstroen mer vektlagt (Fløistad 1991: 23). Ikke bare fryktet den katolske kirke en flukt bort fra religionen, men de fryktet at Bibelen skulle tolkes annerledes enn hva de ønsket - og kunne derfor utfordre den maktposisjonen kirken hadde (Fløistad 1991:22). De mest framstående humanister var Thomas More (England), Desiderius Erasmus (Nederland) og franskmennene Francois Rabelais og John Calvin (Plamer et al. 2002:68).
Forretningsliv og boktrykkerkunst
Oppdagelsen av Amerika og andre kjente sjøreiser gjorde at man fikk et nytt verdensbilde, og dette åpnet også muligheter for handel. Kjøpmenn tjente stort på handelsvirksomhet, de lånte ut penger til konger og prinser, og tjente seg søkkrike som bankfunksjonærer (Palmer 2002:54). Handel, sjøfart, teknologi og økonomi skjøt også fart i renessansen (Fløistad 1991:25). Innenfor teknologi er det verdt å trekke fram kompasset (selv om det var kjent fra tidligere), kruttet (riddervesenet ble plutselig umoderne) og skipsbyggerkunsten (Fløistad 1991:25). Og med de store oppdagelser, av eksempelvis Amerika, begynte handelen å florere (1991:25). Innenfor tankelivet fikk man nå beviser på at jorden var rund, ikke flat - og tidligere hadde kirken henrettet folk som mente det bodde folk andre steder i verden (Fløistad 1991:27). Oppdagelsesreisene bidrog derfor til å svekke kirkens stilling (Fløistad 1991:27). Det er også grunn til å hevde at kimen til det moderne demokratiet ble lagt i renessansen, på grunn av den framvoksende borgerstanden (Fløistad 1991:27). Boktrykkerkunsten kom på 1450-tallet (Fløistad 1991:27). Blant annet kunne da studentene føre mer kontroll over hva professoratet sa i sine forelesninger, ved universitetene - og det katolske presteskapet mistet egenrådigheten over bibelfortolkninger (Fløistad 1991:29).
Nytt menneske- og samfunnssyn
I renessansen vokste det fram nye politiske tenkere. Machiavelli, Hobbes og Locke er alle barn av renessansen, men det er sistnevnte jeg vil ta for meg - siden jeg liker han utvilsomt best, og er mest betydningsfull (vil jeg ønske å tro) i vår tid. Locke sier at det er mulig å være fri, samtidig som man har et ordnet samfunn (Fløistad 1991: 37). Det går an å både unngå anarki og totalitære regimer (Fløistad 1991:37). Han innfører begrepet naturlige rettigheter som alle mennesker er født med (Fløistad 1991:37) - en forløper for tanken om menneskerettigheter. Dette viser den langt større individfokuseringen det var i renessansen enn tidligere, enkeltmenneskers ukrenkelighet og verdighet. Viktigst var retten til liv, frihet og eiendom (Fløistad 1991:37). Makt må overføres til overordnede organer, og for å unngå misbruk trengs maktfordeling (Fløistad 1991:37). Synes ellers det er litt synd at Fløistad problematiserer om det finnes slike naturlige rettigheter, blant annet ved å trekke inn Marx og Hegel (1991:38).
Nederlandsk særstilling
Andre igjen har pekt på at flamsk (nederlandsk) kultur også var svært langt framme. Det riktigste er nok å si at den første bølgen i renessansen kom i Italia, mens den neste store bølgen kom i nord. Det får bli med en annen anledning jeg skriver om det som historisk har vært den nederlandske gullalder.
Gjenfødelse i Firenze
Firenze regnes som gjenfødelsens hjem. "Det finnes ikke noe sted, som kan sammenliknes med florentinernes praktfullhet og urbanitet," skrev Leonardo Bruni i 1405. Universitetet i Firenze var ungt og dynamisk, blant annet derfor kunne de utforske og bedrive banebrytende forskning. Byen tiltrakk seg både intelektuelle og kunstneriske begavelser. Og byen var rik, takket være sin tekstilproduksjon. Medici-familien kunne eksempelvis finne på å bestille store mengder bøker, og i den tiden - da bøker var håndskrevne - er det tydelig at det for noen ble svært så innbringende. Siden "genier" og boktrykkerkunsten ble populære fenomener, ble raskt "biografien" er farsott - av særlig fortidens helter. Firenze ble et arnested for kunst og lærdom, som siden spredte seg utover Europa. "Humanistene" var opptatt av studiet av "menneskeheten." Humanistenes arbeid gikk for en stor del med på å nedtegne ting, ikke ulikt denne blogger. Humanistene skulle utdannes til byens og hoffets fortjeneste, og var ikke forbeholdt kirken. Grammatikk dannet grunnlaget for deres kunnskap, som senere førte til retorikk (kunsten å overbevise), etikk, poesi og historie. Allsidige, kultiverte og engasjerte mennesker var etterstrevbart.
Teppet gikk opp i de lærdes studiekamre
Universietetene var man kritisk til dengang, fordi man mente at de konsentrerte seg om teologi, lovverk og medisin - der de humanistiske lesevitenskapene fikk liten plass. Ellers var man kritisk til at det ble utført for lite eksperimentell vitenskap (Palmer et.al 2002:68). En ledende humanistisk skikkelse ble Petrarch (1304 - 1374), som blandet klassisk moral og litteratur med aktuelle stridsspørsmål i det 14. århundret (Noble et.al 2006: 372). Han trodde at det eneste som kunne bøte på en trist verden var etterliknelse av antikkens romere (Noble 2006:372). Han forble kristen, og den sekulære innflytelse var derfor begrenset (Noble et. al. 2006:373). Vestlige og sørlige Tyskland kunne skilte med mye rikdom - der blant annet Fugger-familien var den rikeste i Europa. I disse omgivelsene la Johann Muller til grunn en matematisk forståelse av universet. Han var kanskje den største vitenskapsmann i det 15. århundret, i hvert fall siden Leonardo Da Vincis arbeider lenge forble ukjent (Palmer et.al 2002:69). Og Copernikus forfektet at jorda og planetene gikk i bane rundt sola, og denne polsk-tyske vitenskapsmann ble betydelig for våre dagers forståelse av universet. Det er myte som har befestet seg hos mange, at renessansen betydde at man gravde fram bøker som lenge hadde vært glemt. Det kan gått være det, men først og fremst tok man fram bøker og forstod dem utenfor en kristen eller kirkelig forståelseshorisont - og tilførte datidens forståelse. Det er derfor kanskje litt rart at man dyrket allegorien, der man for å forstå en uttrykksmåte måtte forstå og henvise til noe annet først. Meningen ved allegorisk bruk er derfor ikke alltid åpenbar - i hvert fall ikke for det moderne øyet. Videre verdsatte man de klassiske forfatterene, og forsøkte selv å nå samme nivå. Et verk av Desiderius Erasmus, som har hatt stor innvirkning på europeisk kultur, er "Adagia." Dette er en samling av sitater fra den europeiske verdensarv, i spedd Erasmus kommentarer og filosofiske betraktninger.
Humanisme i styre og stell
Petrarch og de sivile humanister ønsket at styrere skulle praktisere det kristne syn på tro, håp og kjærlighet - og de betraktet både lovverk og styret som noe ganske uforandelig. Fra denne perioden finner man også Machiavelli, som blant mye annet skiller seg i synet på hvorvidt etterliknelse av tidligere tider er ønskelig; Han mente man ikke skulle det. Hver historiske tid krevde sitt eget form for styre (Noble 2002: 378-379). Det som kjennetegner renessansen i politisk øyemed er egentlig at ingen institusjonelle nyvinninger av betydning ble etablert, men man hadde dyktige enkeltpersoner innenfor handel og forskningsvirksomhet, som i forskjellig vellykket grad samarbeidet med lokale enevoldsmakter.
Konklusjon
Denne artikkelen har tatt for seg renessansen, som fornyende tankekraft - og viste vei til den moderne tid og Opplysningstiden. Man snakket om fornyelse, framfor gjenfødelse - der Italia var ledende land på grunn av det som av mange oppsiktsvekkende (moteord red.anm.) nok var lite kristelig i forhold til andre vest-europeiske land. Dette gav grobunn for å stille teologisk kritiske spørsmål, og man tenkte nytt omkring blant annet individet og fellesskapet. Frigjøringsprosessen var ikke anti-religiøs, selv om den var anti-klerikal og kirkelig maktkritisk. Geniet ble framhevet, der man fikk størrelser av typen Leonardo Da Vinci - for å nevne en av flere. Det yrende forretningslivet blomstret og man fikk en rekke teknologiske nyvinninger. Vi får gryende tanker om individers rettigheter og ukrenkelighet, kimen til de moderne menneskerettighetene.
Kilder:
- Fløistad, Guttorm (1991): "Filosofi og vitenskap - fra renessansen til vår egen tid." Oslo: Universitetsforlaget.
- Lingaas, Else Marie (2013): "Vestens idéhistorie - renessanse og reformasjon" Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
- Noble, Thomas F.X; Strauss, Barry; Osheim, Duane J.; Neuschel, Kristen B.; Cohen, William B.; Roberts, David R.; Fuchs, Rachel (2002): "Western Civilization - a continuing experiment." New York: Houghton Mifflin Compay.
- Palmer, R.R; Colton, Joel; Kramer, Lloyd (2006): "A history of the modern world" Boston: MacGrw Hill.
No comments:
Post a Comment