The other man's grass

Dette synes jeg er en flott låt. Ting kan være godt nok slik det er. Kaver vi for mye? Flott låt! 

Daydream believer

Flott låt! Av The Monkeys, men flott
også i versjon med Mary Beth Maziarz.

Oh, I could hide 'neath the wings                     
Of the bluebird as she sings.
The six o'clock alarm would never ring.
But it rings and I rise,
Wipe the sleep out of my eyes.
My shavin' razor's cold and it stings.

Cheer up, Sleepy Jean.
Oh, what can it mean.
To a daydream believer
And a homecoming queen.

You once thought of me
As a white knight on a steed.
Now you know how happy I can be.
Oh, and our good times start and end
Without dollar one to spend.
But how much, baby, do we really need.

Cheer up, Sleepy Jean.
Oh, what can it mean.

Gikk i hockey

Da jeg var yngre gikk jeg i ishockey, i en klubb i Stavanger som var umulig å vite hva het – fordi de skiftet navn hele tiden. Vinglete. Husker jeg var en racer på skøyter, ikke like flink til å skåre mål. Skøyteferdighetene gav meg pokaler innenfor skolemesterskapet på skøyter i Stavanger. Husker det var godt samhold oss i mellom. 

Sosialt ansvar

Hva er det? 

Denne artikkelen har jeg ikke brukt bøker til, for å skrive noe om. I skrivende stund skriver jeg ut i fra eget hode. Håper leseren tror meg på det – tillit er viktig, kanskje særlig hvis vi skal være sosiale med hverandre?

Innenfor rammen av liberal-demokratiet, kan man si at i politikk , så snakker alle partier om sosialt ansvar. Det er tverrpolitisk enighet om dette. Partiene bruker bare litt ulike ord; Enten det dreier seg om enkeltmenneskets frihet og ansvar, solidaritet, moderasjon med andre, nestekjærliget, samhold og fellesskap. Du kan lese nok om politikk på denne bloggen fra før av, derfor vil jeg ikke berøre dette nærmere – og du skjønner sikkert allerede hvor jeg vil hen? Det betyr at alle slår en ring om begrepet sosialt ansvar. Selv om jeg altså da ikke fant noen artikler om dette på nettet. Det betyr at det er en overenskomst i samfunnet om at vi skal vise sosialt ansvar – det er noe alle kan enes om.  

Sosialt ansvar bygger på at ethvert menneske er unikt, alle har en verdighet. For at den verdigheten skal opprettholdes, trengs det bidrag til andre, og hjelp fra andre. Sammen lever vi i samfunn hvor vi er fri til å gjøre det man vil uten at det skader våre medmennesker. Så kan man stille spørsmålet – hva er til skade?, Og - har vi forpliktelser overfor våre medmennsker. Vi er født inn i en fredfull del av verden, så kanskje vi her oppe skal vi være ekstra takknemlige, og ikke akseptere at folk lider ulike former for nød – fordi vi har ressurser nok til det. Det er imidlertid ikke bare kroner og ører det dreier seg om, selv om det også er viktig. Men det fordrer at vi bruker vår frihet overfor andre på en medmenneskelig måte, hvor ansvar for de rundt omkring oss er iboende i vår atferd. Og, tre støttende til hvis man ser at noen har behov for hjelp.

Det er mine grunnleggende syn på begrepet sosialt ansvar. Så slår jeg opp på nettet; der står det, kanskje symptomtisk, ikke noe om sosialt ansvar. Imidlertid står det noe om samfunnsansvar. Det står blant annet at samfunnsansvar kan være en vinn-vinn situasjon, når jeg trykker på linken definisjon samfunnsansvar. Ja, det er nok spørsmålet hva gevinsten er, er det penger, anseelse eller kanskje vennskap? Kanskje heller samfunnsansvar kan defineres som å ikke søke det som umiddelbart betraktes som vinn-vinn situasjon, men som kanskje er til glede i det lange løp – og der man heller tenker hvilke forpliktelser man har.

Selv er jeg nok kanskje mer en pliktetiker, enn konsekvensetiker. Men er langt derifra sikker. Legg gjerne igjen en kommentar, så kan vi diskutere dette – siden mange lesere sikkert har lært om dette allerede på ex. Phil. Sosialt ansvar synes jeg er viktg, derfor vil jeg lære mer om det. 

C. J. Hambro – forsvarer av anstendigheten

Han forsvarte mennesket. Det vanlige, ekte mennesket. 

”Det siviliserte må settes først, framfor villskapen” (Gabrielsen 1986:63) Han ville reformere, sette prinsippene først, veie dem opp mot hva som til enhver tid var praktisk gjennomførbart (Gabrielsen 1986: 64). Det sies at politikk er mulighetenes kunst. Hambro sa:”Vi må gjennomføre idag, det som kan gjennomføres i morgen”

Hans FN-innsats tas ikke her mer på grunn av lengdebegrensninger. Av bragder så regnes Hambro som nasjonens  redningsmann i 1940, og Stortingets gjeninnsetter i 1945. Hans største egenskap var hans menneskekunnskap, han forstod seg på hverdagsmennesket. Av enkelte regnes han som norsk politikks åndshøvding (Hysing Dahl i Gabrielsen 1986:7). Det er kanskje hans urkraft, framfor enkeltsaker, som har blitt stående igjen etter Hambro (ibid). Hambro hadde evnen til å se hvilken vei man skulle gå i samfunnsutviklingen. Han var særlig opptatt av grunnloven av 1814, som sikret menneskene å være fri.

Fram til han fratrådte som Stortingsrepresentant i 1957, var han en vokter for Stortingets politikk og administrative oppgaver. Stortingets verdighet og ukrenkelighet. Han var både dyp, fordomsfri og tolerant, men kunne være sarkastisk dersom man trosset Hambros grunnverdier (Hysing Dahl i Gabrielsen: 1986:7).

Stillheten er viktig

Hambro slår et slag for ettertanken. Kanskje har vår tid, med all stimulien som finnes, og kjedsomhet for mange fjernet, beveget mennesket seg bort fra refleksjonen? Ja, kanskje særlig dem som plutselig har fått friheten, som eksempelvis digitale muligheter gir? Men i forhold til ordet ettertanke, eller kanskje først og fremst tanke: Han ønsket blant annet å fristille representantene i større grad, i Stortinget, mot partipisk (Gabrielsen 1986:33) – fordi dette ville styrke common sense, og sikkert også mer dyptgående kunnskaper om saksfeltet. Han advarte mot departemental utforming av språk, fordi dette kunne forhindre forståelse om saksfelt (Gabrielsen 1986:33), både for Stortingsrepresentanter og menigmann. Innenfor straffelovgivingen mente han at den som utnyttet en annen persons nød og naivisme, burde straffes hardt (Gabrielsen 1986:33). Han så på virvar av lovgiving som en trussel mot samfunnsordenen (Gabrielsen 1986:34). Hans kjennsgjerninger om folk og historie er kanskje det viktigste?

Historisk lærdom

Dersom ikke mennesket har moral, forvitrer friheten– sier Hambro. Dette må kanskje ses i sammenheng med både vekst i sosial ansvarsfraskrivelse, og passifisering av borgerne, fra offentlige kontorer. Samtidig skal man ha ansvar for samfunnets svakeste, de som sliter, og hverdagsmennesket – slik at Hambro er ikke imot offentlig engasjement. Dette er imidlertid ikke et ansvar som kan bero på offentlige skranker og stønader alene – men samfunnsansvar fra den enkelte.  Der det ikke finnes tro og visjoner, der finnes det heller ingen moral (Gabrielsen 1986: 40). Hambro snakket om solidaritet mellom enkeltmenneskene (Gabrielsen 1986:40). Han snakket om at konstitusjon eller grunnlov, fordi han ville verne mennesker fra skiftende flertall i Stortinget (Gabrielsen 1986:41). Han ville verne om enkeltmenneskets eiendom (Gabrielsen 1986: 41) – det vil også si retten til et liv. Her kan man tenke seg ikke bare spørsmålet om liv og død, men livsutfoldelse?  Han forfekter viktigheten av de frimodige ytringer – som kan tenkes dreier seg om prinsipielle spørsmål og mindretallsrøster, som går motstrøms til den generelle folkemening.

”Uten røtter blir det ikke noe annet enn visne blomster”

Kultur var for Hambro viktig. Han advarte også her mot innblanding overfor den frie kunstner (Gabrielsen 1986: 45). Men – han var ikke en ufortrødent tilhenger av storstilt offentlig kulturstøtte. Imidlertid levde han kanskje i en tid, da man ikke trengte folkeopplysning om menneskets grunnbehov? Det er ikke sikkert han hadde ment det samme i dag, slik at det er vanskelig å trekke Hambro inn i debatten om kulturens offentlige andel av BNP? Dette fordi Norge den gang ikke var så rikt, og som tidligere skrevet, advarte han mot vekst som ikke ble ledsaget av kulturell blomstring. Kanskje har noen allmenne menneskelige verdier forvitret med årene, i takt med økt velstandsvekst? Teatret kunne bli et effektivt propagandamiddel, sa Hambro, men i dag kan vel internett glimre med større besøkstall?

”Finner ikke folket sikkerhet i språkføring, så vil de ikke bli sikre på andre områder heller”  

                                                                                                                 C. J. Hambro.

Forpliktelsen til å kjenne historien

”Hvis vi ikke kjenner historien, vil historien gjenta seg.” Dette er Hambros advarsel og syn, i korte trekk. I dag har Norge en formidabel rikdom, og flere samfunn har klart seg på sikt med store inntekstkilder. Men i Norge ser man kanskje også trekk sammenliknbart med den spanske gullalder, som brått tok slutt , etter massive inntekstkilder – uten at jeg her skal gå inn på deres feilgrep, men de er i hvert fall ingen grunn til å gjenta. Og det største bolverk mot forfall er nok human kapitalen, menneskets iboende egenskaper. Hambro sa at man må bygge videre på tidligere tiders verdier og prinsipper (Gabrielsen 1986:56). Dette må ses i sammenheng med at Hambro grep ofte kjernen, slik at dette ikke er noe forsvar for all overlevning fra fortiden. Det viktigste redskap er nok kritiske og optimistiske individer?   Hambro mener at de lærdommer vi kan trekke av historien, må overbringes til nåtiden. Han advarte mot agitasjon, som for eksempel hadde svekket forsvarsevnen vår. Dette har jeg tidligere berørt i artikkelen om Mowinckel. I dette ligger det selvsagt forfektelsen av Forsvarets styrke. I et moderne samfunn, i liberal demokratiske stater, er det grunn for å tro at dette også dreier seg om åndsrikdom? For mye konflikt mellom mennesker, et disharmonisk samfunn, svekker vår evne til å stå sammen – gjennomføringskraft, på de aller fleste felt.Kappløpstenkning om vellykkethet er ikke gagnlig for verken enkeltmennesker eller samfunn. Videre advarer Hambro mot et samfunn med for mye understrømmer av lengsler. Dette kan være en fare for alt det grunnleggende som vårt samfunn er bygget på; Institusjoner, prinsipper og verdier. Derfor må man gripe fatt i hvis mennesker ønsker seg noe annet, slik at det ikke truer samfunnets grunnvoller. Et annet trekk ved Hambros skriverier, er at han advarer isolasjon. Kanskje utfordrer dette oss i dag til å møte mennesker på likefot, slik at ikke isolasjon og samfunnsdelinger oppstår? Alle har grunnleggende menneskelige behov? 

” I praktisk politikk er det en plikt å fremme de verdier som danner kjerne i utviklingen”

Det overstående sitat er selvsagt en oppfordring til partiene om å føre en politikk i tråd med deres grunnleggende prinsipper og verdier, og samtidig da ikke bindes opp i gårsdagens løsningsforslag.  Hambro siterte Dostovjeski, som sa at med atismen så har sjelen forvitret (Gabrielsen 1986:14). En annen tenker fra samme ideologiske tankebane, som Hambro, T.S Elliot, hevdet at dersom man fjerner alt det som man ikke kan sette ord på ved menneskene, så ender mennesket opp som et skadedyr (Gabrielsen 1986:14-15). Derfor er det grunn til å slå fast at mennesket er et åndsvesen, og at religionsfrihet og tankefrihet trenger et spesielt vern. Det mest grunnleggende for dette magiske med mennesket, er gjerne da tankefriheten?  Det kan være at man kanskje innenfor enkelte universitetskretser har vært for opptatt av nøkternt språk, avflatende –  slik at man fjerner studentene fra en personlig språkstil, og fremmedgjør dem,  fra det som burde være noe av univsersitetens kjerne: Bolverk mot åndsfattigdom. Språkmektige, moderate, men ikke teknokratiske. Likevel har universitetene ivaretatt det selvstendig tenkende mennesket – som Hambro mener er det beste bolverk man kan ha, i møte med det uvisse. Hambro er vel inne på dette, da han sier: Sivilisasjoner har gått under når de har mistet kraften fra det som skapte dem (det tenkende, det menneskevennlige journ anm.).

”Uvitenhet om menneskets åndelige behov, er den farligste uvitenhet som finnes.”

                                                                                                                  C. J. Hambro

Dette sier Hambro – og framsetter dette i konteksten av kulturell avflatning.  Hambro mener noe som kan oppsummeres som: Dersom den materielle vekst ikke ledsages av kulturell oppblomstring, så er man ved en endestasjon (Gabrielsen 1986: 19). Man blir skeptisk, en nihilist (Gabrielsen 1986:19). Han talte også om at hjemmene var der man fikk sine første verdensanskuelser fra (Gabrielsen 1986:19), derfor så han viktigheten av omsorg og oppdragelse (Gabrielsen 1986:20) i skapelsen av en harmonisk og fredfull verden. Han var gjerne den ivrigste forsvarer av det vanlige liv? Han advarte mot for stor offentlig tilstedeværelse, fordi det kunne bidra til passifisering av individene (Gabrielsen 1986:20) -  avflating hos enkeltmenneskers plikter overfor fellesskapet. Og et annet sted mente han det forringet demokratiet (Gabrielsen 1986:30) Og – han advarte særlig mot at de mest ressurssterke samfunnsborgere skulle forbigå deres forpliktelser overfor samfunnet (Gabrielsen 1986:21). Dette har jeg vært inne på ved andre tenkere, da den franske revolusjons utbrudd skyldtes trettheten over et utsvevende og aristokrati. Hambro viser til at materielle skjevheter virket splittende i befolkningen – mens ideelle verdier, eksempelvis kultur, bandt en nasjon sammen (Gabrielsen 1986:20). Derfor slo han ring rundt kulturarbeidere og intelektuelle av ymse slag, som kunne fungere som samfunnslim. Kanskje ønsket han at avisene skulle skrive om vanlig hverdagsliv, noe mitt mellom dystre virkelighetsbeskrivelser og solskinnsaktige hurra-meg-rundt-reportasjoner – for å motvirke åndenød? Han så viktigheten av statistikk, men advarte samtidig mot storstilt bruk – trolig fordi det ville føre til en forenkling av virkeligheten, der det som ikke kan telles, telles ikke. Og – at det forringet de vår evne til å se virkeligheten bak tallene.  Hambro tok avstand fra at man i Stortinget (og ellers også TV-debatter, som er mer moderne videreformidlere?) alltid skulle framheve sine politiske særstandpunkter. Kanskje drevet fram av kanskje dagens folkedyp i kommentarfeltene? Her skal man også være lyttende, men kritisk. Han hadde en innfallsvinkel av konsensussøking, framfor konflikt. Han var tilhenger av de brede forlik, som kunne forene landet – og ikke være splittende. Hambro selv var derfor pragmatisk overfor samarbeid med andre partier – uansett partifarge (Gabrielsen 1986:25). Og han snakket om at folket måtte stå sammen. 

All makt i denne sal - det må alltid med                                                         

Han advarte mot stortingsregjeri i vår parlamentariske forfatning, fordi ingen hadde glede av diktaturer som kunne inntas ved fravær av meningsbrytning, som flertallsregjeringer – om ikke lyttende koalisjoner, kan gi. Stortingsregjeri betydde for han flertallsviljen, der man ikke lyttet til opposisjon. Og – han mente at landet var geografisk utformet på en slik måte at desentralisering var det eneste riktige (Gabrielsen 1986:34). Dette sikkert for å motvirke folkelig oppstandelse, man har sett andre steder. I likhet med Bent Røiselands ”kontorstyre,” advarte Hambro mot offentlige skranker – fordi det ville frita borgerne for sosialt ansvar.  Han advarte mot offentlige inngrep som kunne krenke et menneskets verdighet (Gabrielsen 1986:37). Men var nok slett ikke imot tiltak der man kunne gjeninnsette menneskets anstendighet? Sitatet under kan nok kanskje være en advarsel mot skapelsen av et prestisjesamfunn:

                           

                                                            Det er menneskets karakter som teller, ikke titler eller makt?

                                                                                                                                     C.J.Hambro

Kilder:

-        Gabrielsen, Trond (1986). C. J: Hambro: Verdier og visjoner Oslo: Atheneum. 

Peter, Paul and Mary: Day is done

Flott låt! 

Liberal-demokrati?

Liberaldemokrati er en form for folkestyre. Det er satt sammen av to ord som til dels blir oppfattet som motstridende, nemlig enkeltmenneskets frihet og fellesskapets rettigheter eller forpliktelser overfor enkeltindivider. Det behøver ikke være motstridende – vi bør gjøre det som bidrar til byggingen av et skikkelig menneske, og et godt samfunn for alle. Vi har ennå ikke kommet fram til løsningen på disse avveiningene – men en del kan man ettertrykkelig så fast. Alle mennesker har en ukrenkelighet og verdighet innenfor liberal-demokratiet, som ikke må brytes. Dette til vern om enkeltmennesket og hva som er et 

gode for samfunnet. Hva som er skade er ikke alltid 

like åpenbart, men noe vet vi.   

Innenfor liberaldemokratiet er mennesket fritt uten at det skal skade fellesskapet eller enkeltmennesker. Det bør være slik at ytringer ikke skal skade en annens selvutvikling. Hva gjelder tøys og tull, er mitt syn at ytringene skal ha en aktverdig intensjon – der iboende kritikk må være et indirekte forsvar for bådet menneske og samfunn. Dette reiser igjen forferdelig mange dilemmaer – men koker likevel ned til at det i en viss forstand må ha en aktverdig intensjon. Og heldigvis er de aller mest uanstendige ytringer beskyttet ved vår grunnlov, konstitusjon. Like fullt bør kritikk være i en viss forstand være både human og menneskevennlig.  

Liberal betyr å være fri. Demokrati er folkstyre. Hvor går grensene mellom den frihet som er gitt enkeltindividet, og når må samfunnet sette grenser, for hva som er gagnlig for fellesskapet? Og når må frihetsperspektivet vike overfor hva som skader en annens frihet? Man kunne diskutert at demokrati utgjør noe annet enn flertallsvilje. Det ligger her på siden å diskutere. Men derfor er liberal blitt tilknyttet ordet demokrati, som gir mennesket grunnleggende rettigheter; først og fremst sivile og politiske rettigheter – men i moderne samfunn selvsagt også sosiale goder, mot det som eksempelvis kan være flertallsviljer.

Hva gjør en så fri?  Fri er en balansering av negative og positive friheter. Hva skal man ”beskyttes fra?” Hva skal man ha ”retten til?” Altså, hva skal man beskyttes fra i samfunnet. Hva skal man ha retten til å gjøre – i samfunnet? De sivile rettigheter er først og fremst negative friheter, mens politiske friheter er først og fremst positive friheter. Så kan man stille spørsmålet, når vil de politiske frihetene krenke en annens sivile friheter? Når kan en ytring skade den andres selvutvikling? Det er kanskje først og fremst et moralsk spørsmål, framfor et juridisk. Like fullt har vi lovgiving som også beskytter enkeltmennesker mot visse ytringer, nettopp fordi det forhindrer selvutvkling – og er totalt uanstendige. Når det gjelder moral og ytringsfrihet bør det innenfor et liberal-demokrati eksistere en viss fordomsfri meningsutveksling. Det er vanskelig å sanksjonere mot dette, men det skader en selv ved å være for fordomsfull – og det ødelegger det mest fundamentale i mennesket; Tankefriheten. Derfor bør man gjerne beskytte folk fra for fordomsfulle uttalelser, fordi det ødelegger fritt, tenkende vesen? På den annen side, skal man være til en viss grad tolerant mot andres ytringer, fordi man ikke alltid vet hva som er sant. Ytringsfrihetens grunnfunksjon er sannhetssøking. Og – dette bør liberaldemokratiets fremste mål; Skape gode mennesker gjennom tilegnelse av kunnskap.

Videre er likhet er bærende prinsipp innenfor liberaldemokratiet – og det finnes ulike definisjoner av likhet. Her har man ikke kommet fram til den beste avveining? Men et bærende prinsipp i liberaldemokratiet er likhet; at man har sivile, politiske og sosiale menneskerettigheter. Det første innebærer vern av mennesket; Hva skal et mennesket ha frihet fra? Det andre går særlig på hva mennesket skal ha retten til. Og – det siste er sosiale rettigheter, når og hvem i samfunnet skal være til hjelp? Det har ofte vært diskusjoner på offentlige velferdsytelser, hva gjelder sosiale rettigheter. Og det er ikke uriktig, her går det skiller – men er enig i de aller fleste større saker. Videre kan man stille det interessante spørsmålet: Har vi ikke forpliktelser overfor hverandre? Hva gjelder virkeliggjørelsen av positive og negative friheter – slik at vi alle bidrar til å gjøre hverandre til gode samfunnsborgere? Åpenbart – og til det så kreves det både solidaritet og moderasjon, som er iboende i frihetens ansvarspreget. Bør sosialt ansvar innlemmes i menneskets sosiale rettighet? Ja, åpenbart. Man kan si at frihet og likhet går hånd i hånd. Frihet skal nemlig ikke begrense en annens frihet, derfor skal også friheten være likt fordelt. Hvis vi ikke plager andre, og er samtidig grei og snill – så kan man gjøre hva man vil. Men, og her kommer også det: Hvis en person er plagsom overfor deg eller andre, hindrer andres selvutvikling – så har man ikke bare rett, men plikt til å reagere. Og da gjerne med ytring. Deretter kan man stille det interessante spørsmålet; Hva skaper selvutvikling – må man gå noe omveier, gjøre noen feiltrinn, før man forbedrer seg. Ja, derfor også toleranseperspektiv. Kanskje – men de feiltrinnene må ikke være så store at det er til vesentlig skade for andres mulighet til å virkeliggjøre sine liv. Det kan være grunn merke seg akkurat det, det ovennevnte.   

Rulla inn en boll och låt den rulla

Flott låt! 

Vi har ulike erfaringer, derfor må vi trekke lasset sammen.  Av og til synes jeg det er greit å slappe av med denne sangen. Det er også mye livsvisdom i den. 

”Om friheten” av John Stuart Mill

J. S. Mills berømte verk har hatt stor

innvirkning på vår tanke om frihet. 

Han bygger sine tanker på et optimistisk,

positivt menneskesyn. Mennesket er

grunnleggende godt. 

 J. S. Mill hadde stor respekt for lover og orden. J.S.Mill åpner nemlig med å si at boka ikke handler om den frie vilje. Viljestyring baner sikkert vei for skade for andre, gjennom sin noe autoritære framgangsmåte? Mill stiller det interessante spørsmålet: ”Hvilken makt kan samfunnet rettmessig utøve ovenfor individet, og hvor må grensen for denne makt settes?” (Mill 1947:17).  Denne artikkelen bruker referansen Mill, men det er grunn til å nevne det som fortoner seg som en svært god oversettelse av Amund Høningstad, det er vanskelig og av å til vite hva som er blitt tilblitt gjennom oversettelsen. Det er vakkert og presist. Men enkelte steder blir også nok Mills språk så avansert, som bidrar til en noe intrikat norsk versjon - særlig før midtveis i boken. Men - det er tydelig at dette er et resultat av Mills klare tale og Høningstads kapasitet og skriveførhet. Men; hvilke grenser og bolverk skal vi ha? Dette er spørsmål som fortsatt har stor gyldighet i dag. Ytringer kan gjøre stor skade. Mill sier kampen mellom frihet og makt har lang historie (Mill 1947:17). Mill viser til at makt ikke bare utøves av en enevoldsmakt, men like fullt særinteressegrupper/ klasse (Mill 1947:18) – der årsaken til å være kritisk til dette er å forhindre overgrep (ibid). Borgeren må trekke opp grenser for maktutøvelsen, sier Mill. Det er altså hva som er i samfunnets, og ikke makthavernes interesse, som har legitimitet. Dette trenger ikke å avvike. En slik ordning kan være konstitusjonelle garantier (Mill 1947:19). Men, regjeringsmakten er som kjent folkets makt (Mill 1947:20). Det vil derfor være grenser for hvor motstridig man kan være denne styreformen, det ville vært svært udemokratisk og lite handlekraftig. Flertallets tyranni (i den form den måtte innta journ.anm.) skal man være ytterst kritisk til (Mill 1947:22). Mill vektlegger også klare ansvarsforfold- der man skal være ytterst varsom med å involvere seg inn i andres saker, fordi det er grunn til å tenke seg at dette skaper det man kan kalle tankeslaveri og forkludrer ansvarsforhold (Mill 1947:23).

Individets frihet versus samfunnets krav

Mill mener at ofte overstiger tro det gode argument (Mill 1947:25) – mennesket er rett og slett skrudd sammen slik. Dette mener jeg varierer med den enkeltes karakterstrekk, og at det finnes ulike betydninger av ordet tro: Overbevisninger og uvilje – der det siste er lite moralsk? Overbevisninger kan eksempelvis være idémessig uenighet, eller rett og slett andre saksperspektiver som enda ikke er blitt belyst. Fornuft, fordommer og overtro står i konkurranse med hverandre, sier Mill (1947:26) – og ellers andre lite forbilledlige karaktertrekk (ibid). Mill sier at mennesket er suverent over seg selv, det er kun den enkelte som bestemmer over egen kropp og sjel (1947:31). Tidligere har jeg blogget om Burke, som mener mennesket må beskyttes overfor den skade en kan gjøre mot seg selv. Er i utgangspunktet enig, selv om det vil være delte meninger om hva som skader ens sjel. Det er også grunn til å legge til – mener jeg, at med Burkes noe mer negative menneskesyn, enn liberale Mill, er det grunn for å tro at den skade et menneske kan gjøre overfor seg selv er langt mer vidtrekkende i Burkes tankebane. Med et mer positivt menneskesyn er det grunn til å tro at mennesket er godt i stand til å ikke utsette seg selv for skade. Dette forklarer i hvert fall noe av forskjellen mellom Burke og Mill. Mener likevel at det finnes tilfeller som passer til begge retninger, uten at jeg vil gjøre en generalisering. Men Mill er ikke en ufortrødent optimist på dette felt, hvilket kan leses gjennom følgende utsagn:

”Friheten som prinsipp har ingen anvendelse før menneskene har nådd en viss modenhetsgrad, at den videre utvikling fremmes gjennom fri meningsutveksling”

                                                                                         

                                                                                       John Stuart Mill

Mill sier at det er vanskelig å finne svar på den avveining som ligger i denne underoverskriften, men kanskje kan noe av svaret ligger i ovennevnte sitat? Det vil imidlertid være usikkerhet til hva som er det visse modenhetsnivå. Og er det ikke slik at man alle skal oppleve begge deler? Og – hvordan kan Mill hevde at tvang bare er til for å beskytte andre? Er det slik at de som utretter skade ikke har nådd det visse modenhetsnivå? Det kan godt være, men hvordan avgjøre modenhetsnivå – med alle sine normer og verdier? Finnes det bare en sannhet eller riktig opptreden? Det er vel grunn for å anta at ikke alle opptrer moralsk alltid, og at alle er avhengig av en viss tvang?

                      

                           ”Man kan skade andre ikke bare ved å handle, men unnlate å handle.”

                                                                                                             

                                                                                                              John Stuart Milll

Er enig i at det overstående sitat er godt, i forfektelsen av menneskets sosiale ansvar. Det er påkrevd å hjelpe hvis en person blir mishandlet/ urettferdig behandlet (Mill 1947:33). Og – å gjøre en person ansvarlig for den skade han/ hun utøver mot andre, er regelen (Mill 1947:33). Videre er det noen flotte og viktige ord fra Mill: Enhver har rett til å forme sine liv i tråd med sin karakter (Mill 1967:35). Dette er kanskje et undervurdert utsagn, mange ikke forstår viktigheten av i dag – og kan ses i sammenheng med alle de malplasserte ytringer eksempelvis, som driver mennesker bort fra egen personlighet – og på en slik måte være til skade for en selv? Mener vitterlig alle folk det de skriver?

”Den eneste frihet som fortjener et navn, er friheten til å ettertrebe sitt beste på sin egen måte, så lenge vi ikke hindrer andre i å gjøre det samme.”

                                                                                          

                                                                             John Stuart Mill

Enhver har rett til å forme sitt liv, uten innblanding, selv om det kan bli ansett som tåpelig – hvis det ikke skader andre (Mill 1947:35). Hva som imidlertid er tåpeligheter som skader andre er derimot uvisst, men det er grunn til å anta en viss raushet når det kommer til disse spørsmål. Men det kommer igjen til spørsmålet: Så lenge vi tillater andre å gjøre det samme som en selv, så skal det tolereres. Videre slår Mill fast at intet samfunn er fulstendig fritt (1947:35), men det vil selvsagt være grader av frihet? Vi må derfor gjøre avveininger som sikrer alle best mulig. 

Om tanke- og ytringsfrihet

Mill sier ikke at man kan si hva man vil, men vil ikke at en mening blir undertrykket (Mill 1947:41). Dette for å erstatte villfarelse, med sannhet (Mill 1947:41). Selv om en mening kan være gal, kan det finnes sannhetsgehalt i den (Mill 1947:41). Og – Mill påpeker samtidig: Det som er blitt tatt for god fisk i en tidsalder, kan ses på som løgn og absurditeter i en annen (Mill 1947:44), derfor er det viktig med korreksjon. Mill sier også at man ikke skal påtvinge meninger andre, men tar det forbehold: Uten at man vet at man har rett (Mill 1947:45).  Han mener lover ikke klarer å tøyle sannheten, men det binder villfarelsene (Mill 1947:58).  Mill er også skeptisk til sannhetens kår (1947:60), men sier samtidig: ”sannheten har en enorm kraft.”  Mill framholder også at fritenkere gjerne står for rettskaffenhet og redelighet (Mill 1947: 62). Mill er også inne på temaet ”folkedomstol,” selv om han bruker et annet uttrykk. Han kan tolkes som at man skal være varsom med å straffe dem hardt, de som allerede er sosialt straffet (Mill 1947:62). Så kan man jo argumentere for at man bør bekjempe dette gjennom annen lovgiving, og – sett opp i mot hans syn på ytringsfrihet: Er det ikke problematisk at dem som blir stigmatisert for sitt syn, også skal straffes? Derav en viss ytringstoleranse. 

”Skal de store spørsmål avklares, må man tillate en fri, åpen og fryktløs diskusjon.”

                                                           John Stuart Mill

”En som vil være tenker, må tørre tenke sine tanker – uansett hvilke slutninger det leder til,” sier Mill. ”Dette gjelder alle, slik at alle kan nå sitt åndelige potensial,” sier Mill. Cicero hadde en gang sagt at han studerte sine meningsmotstanderes argumenter vel så nøye som sine egne (Mill 1947: 72). Det kan være en inngangsport til en god diskusjon? Den som bare kjenner sin egen side av saken, kjenner den lite (Mill 1947: 73). Og – en god leveregel synes jeg er å ta utgangspunkt i menings-motstanderens beste argumenter, og eventuelt argumentere imot dem. Mill snakker om upartiskhet, nøytralitet og logikk som viktige ingredienser, om man skal gjøre seg til dommer over en sak (Mill 1947: 74).  J.S. Mill er ganske så elitistisk på side 75, der han nærmest truer med at ethvert argument kan motsies av bedrevitende. Det synes jeg er ufruktbart å diskutere. Vil de ikke melde seg på diskusjonen, er det delvis deres problem? Og -  man kan jo alltid, innenfor samfunnstema, innta andre perspektiver enn det som diskuteres? Man trenger ikke være noe overmenneske å delta i samfunnsdebatten, og bidra til å belyse saker fra flere sider?  Mill kan også leses som en forsvarer for meningsbrytninger, da han på side 76 sier noe som – kan oppsummeres som – tanker kan bli til dogmer, læresetninger man ikke stiller spørsmål ved. Når vi nå har fått teknologiske nyvinninger som gjør oss i stand til å lese langt mer, er det derfor ekstra nyttig å diskutere kunnskapsrikt og fordomsfritt i ordskiftet? Vi må kanskje bli flinkere til å diskutere vedtatte sannheter? For eksempel et begrep som fellesskap – hvordan avgrense det, for å ta et banalt eksempel?  Hva er et kunnskapsrikt menneske – hvilke kunnskaper vektlegger man? Osv.

”Hvis det finnes folk som vil bestride en herskende mening, så la oss takke dem, lytte oppmerksomt til dem, og glede oss over at de vil påta sig den oppgave som vi ellers måtte løse med langt verre besvær – dersom vi da legger vekt på at våre meninger skal være godt underbygd.”

John Stuart Mill

Det finnes eksempler, sier Mill, på meninger hvor det ikke er rett eller galt – men der sannheten eksisterer mellom dem (Mill 1947: 88).

”Enhver anskuelse som inneholder noe av det sannhetsfragment som den alminnelige mening overser, burde derfor blitt ansett som dyrebar, hvor oppbrakt den er med sine mistak og forvirring.”

                                                           John Stuart Mill

Det vil derfor eksistere uttaleleser og meninger som har stor sannhetsgehalt i seg, selv om hovedinntrykket i meningen er gal. Derfor bør dette være en ledesnor til å føre en anstendig meningsbrytning, siden jo flere som legger sin kunnskap i potten, jo nærmere er vi det virkelige, det sanne. Dette er altså et utsagn som taler for demokratisk diskusjon eksempelvis.

Om liberal-demokrati

Mill er en forsvarer av liberal-demokratiet, med spennvidde og fragmentering i partisystemet. Dette er grunn til å hevde, ved å lese følgende: Det politiske liv trenger både et konservativt og et radikalt parti. Hvert parti uttrykker sin nyttefunksjon ut i fra den andres mangler, men det er opposisjonen i motstående parti som holder den indre fraksjonen i partiet sammen, innenfor fornuftens og åndelighetens grenser.” Videre lister Mill opp de brytninger som tenkes å eksistere mellom de radikale og de konservative: Demokrati vs. Aristokrati, Eiendomsprinsipp vs. Økonomisk likhet, samarbeid vs. Konkurranse, luksus vs. Nøysomhet, sosialisme vs. Individualisme, frihet vs. Disiplin.” Dette må ikke leses som entydige skillelinjer mellom radikale og konservative partier – det kan derfor tenkes at dette varierer noe, på tvers av land. Men at dette er dimensjoner som fortsatt er aktuelle i politikk, er åpenbart.  Mills poeng med å nevne dette, er at den gyldne middelvei eksisterer kanskje mellom partiene – derav hans uttrykk ”sannheten eksisterer i mellom dem.” Derfor er kanskje Mill i enkelte tilfeller kompromissets man, om ikke nødvendigvis? Mill understreker viktigheten av å lytte til hverandre, og at man må – kan man kalle – høste av hverandres erfaringer (Mill 1947: 91), nettopp fordi eksempelvis partier inntar motpoler til hverandre. Han taler mot et winner-takes-it-all prinsipp, fordi ”minoriteten står i fare for å bli forbigått sin rettmessige del” (noe omskrevet). Her kan man imidlertid utfordre Mill: Slik fortoner det seg i et demokratisk system, med flertallsvedtak – men vil det eksistere slikt i en annen type organisering av en beslutningsmaskin? Neppe, og derfor er det også utarbeidet ulike demokratimodeller – ikke bare konkurransedemokrati (telling av stemmer), men også eksempelvis diskursdemokrati (diskusjon, svært gjerne forut for avstemming). Det norske demokrati har innslag av mange demokratimodeller, nettopp for å ivareta Mills poeng. Mill må derfor tolkes som den varmeste forsvarer av sannheten, når han sier at folk har lov til å framsi sannheter som er feilaktige eller delvis sanne – fordi det kan finnes aspekter ved dem som er sanne. Det vil ikke si at man har plikt til å framsette standpunkt som stort sett er en villfarelse. Men det er også grunn for å her minne om fordommenes trusler mot ens egen tankefrihet.

”Alle sider av sannheten må bli tilgodesett, innenfor rammen av sømmelig diskusjon”

                                                                                                               

                                                                                                                John Stuart Mill

Mill viser til det faktum at synspunkter forkastes fordi den framsettes av politiske motstandere (Mill 1947: 98). Og – at for publikum, der det bare så lenge man lytter til den ene part at det vil befeste seg som fordommer (Mill 1947: 98). Tanke og ytringsfrihet (åndelig velferd) er grunnvilkår for all menneskelig velferd, sier Mill (1947: 99). Særlig trengs det vern imot dem som fremmer upopulære synspunkt.  Og – han viser til at særlig de standpunkter som varierer fra den generelle folkemening, krever mild form (Mill 1947:102).

Individualiteten – en forutsetning for menneskets velvære

Mill mener individualiteten er en forutsetning for moralsk og intellektuell vekst og autonomi (Mill 1847: 104). Han stiller spørsmålet: Er det ikke riktig for mennesket å virkeliggjøre sine holdninger med hensyn til atferd, uten å bli forhindret av medmennesker, og så lenge man selv tar ansvar or konsekvensene? (Mill 1947:104). Han følger opp med en slags konklusjon: ”…ja, så lenge det ikke skader andre mennesker.” Så blir det vel kanskje opp til den enkeltes samvittighet, hva som skader et annet menneske?

”Siden menneskeheten er ufullkommen vil det eksistere ulike meninger (…) og folk må for en stor del finne løsninger selv.”

                                          John Stuart Mill

Mill advarer samtidig mot kunnskapsløs atferd: ”Ingen kan motsette seg at individuell karakter preger valg og livsførsel. Likevel vil det være merkelig om man ikke hadde lært av tidligere tiders avgjørelser og livsførsel Men erfaringen må tilpasses ens egen karakter.” Han betoner viktigheten av å treffe egne valg, der å følge skikk og bruk ikke er å ta avgjørelser.” Dette kan kanskje kalles vanegjengeri, til trussel mot den frie tanke? Han advarer mot å rette seg etter sedvaner for sedvaners skyld, det virker aldri oppdragende for et menneske (Mill 1947: 109). Å skulle si at det aldri virker oppdragende for et menneske, synes jeg er sterk kost. Det kan finnes tilfeller der forbilder etablerer sedvaner, og det er ikke i Mills tankebane å forkaste fordelene ved forbilder.  Men å sluke alt rått, fordi det skulle være forbilledlig eller sedvane, er jeg enig i ikke er riktig. Man forplikter seg å være kritisk til sedvaner, som kanskje en del ganger ikke er av et gode? Man må reflektere rundt sedvanene. Som Mill skriver; ”Den som bare følger sedvaner fordi det er skikk og bruk foretar intet valg,” der Mill framholder at valg er det beste middel i byggingen av en moralsk karakter. Et annet sted hevder Mill, som utdyper hans syn på vanegjengeri: Selv i de beste anskuelser og tradisjoner finnes det en tilbøyelighet til degenerering, å bli mekaniske (Mill 1947: 119).  Mill har kanskje et utsagn, som kan tolkes som svaret på hvorfor mennesker kjeder seg innimellom: ”Den som ikke lar handling samsvare med sine følelser, og hans egen karakter, bidrar til å gjøre både følelsen og karakteren slappe – i stedet for aktive og energiske (Mill 1947: 109).

”Et intelligent avvik fra det tilvante, er bedre enn å blindt henge fast ved tradisjoner”  

                                                                                                                     John Stuart Mill.

Frihetstrang og framskrittsvilje

Ved at samfunnet kanaliserer den enkeltes energi, gjør samfunnet en tjeneste både for den enkelte og seg selv, skriver Mill (Mill 1947: 112). Dette kan stille spørsmål ved Humes antakelse om å adskille fornuftsvesen og samfunnsvesen. Det er kanskje ett og samme vesen? Mennesket er derfor til for både seg selv, og samfunnet. Å skulle tenke på hva enkeltmennesket skylder samfunnet, er ofte glemt blant de mest ytterliggående på høyresiden. På samme måte kan man på samme måte få høyreorienterte utslag, dersom man ikke føler samfunnet er noe til nytte for den enkelte. Det finnes også her moderate krefter, slik at dette er en spissformulering.

                                                                           ”Et menneske handler ikke galt fordi deres energi er                                                                                  sterk, men fordi deres samvittighet er svak.”

                                                                           

                                                                                                                        John Stuart Mill. 

Samfunnet har bruk for mennesker som også er sterke fra naturens side, skriver Mill (1947:112). Disse bør oppmuntres (ibid). Han hevder også altfor mange spør seg; Hva passer meg i min samfunnsstilling – framfor å stille spørsmålet ”hva utvikler og virkeliggjør mine evner og anlegg.” Han snakker om egenvilje kontra lydighet, der det førstnevnte er det viktigste for utvikling og skaperkraft. For ye lydighet, i et vertikalt forhold mellom menneskene, forhindrer altså kreativitet og framgang. Hvis vi innordner oss tvang, blir naturen vår sløvet (Mill 1947: 117). Originalitet bør etterstrebes, der Mill selv hevder at evnen til å hente fram gamle sannheter og vise vei, er en del av dette (Mill 1947:118-119).  Et geni har bare vekstvilkår i frihet, sier Mill (1947: 120). Her kunne man like godt sagt: Et geni har bare vekstvilkår i frihet og trygghet? Jeg er svært usikker her, men vi kan nok alle bli noe veldig flott. 

”Man skal ikke beklage at Niagara ikke flyter
 like stille som en hollandsk kanal.”

      

  John Stuart Mill, om skaperkraft

Viktigheten av originalitet i samfunn

Mill skriver at i den moderne tid så forsvinner individet i massen. Han slår et slag for eksentrisiteten; hvor geni, åndskraft og moralsk mot inngår. Det virker derfor som om Mill ikke skiller mellom eksentrisitet og helt/ heltinne. Eksentrisitet er i alle tilfeller et langt mer positivt ord i Mills vokabular enn det kanskje er i dagens tid? John Stuart Mill mener at energien blomstrer sterkere i næringslivet, enn andre steder (Mill 1947: 129). Kanskje er et virvar av forordninger – med dertil rotete og abstrakt språk – til hinder for energi, i sektorer?

”Stillstanden inntreffer der det ikke finnes individualitet”

               

                               John Stuart Mill

Samfunnets grenser overfor individet

Mill stiller spørsmålet; Hvor bør den rette grense trekkes for et enkeltindivids mulighet til å bestemme over seg selv? Hvor stort av menneskelivet tilhører seg selv, og hvor stor del angår samfunnet? Mill sier at samfunnet ikke er grunnlagt på noen kontrakt, men man står likevel i gjeld til samfunnet på grunn av denne fordelaktige ordning (Mill 1947: 137). Mills perspektiv kan derfor sies å være moralsk fundert; Individet er pliktig til å ikke overstige grenser i handlemåte overfor andre. Hovedsakelig består dette i å ikke krenke andres interesser (Mill 1947: 137-138). Visse rettigheter bør forankres i lovgiving, og begrensninger må man ha for å sikre samfunnet mot skader (Mill 1947: 138). Han ønsker også å fremme samfunnsansvar, for å motvirke sosial nød: Vi trenger langt mer uegennyttig anstrengelse for å fremme den annens livsutfoldelse (Mill 1947: 139). Han nevner flere negative karakteregenskaper som samfunnet må sette en stopper for: Grusomhet, ondskapsfullhet, misunnelse, fortielse og falskhet, hevngjerrighet, maktsyke, begjær etter å tilegne seg mer enn andelen av livets goder (Mill 1947: 143). Det er derfor grunn til å trekke den slutning at Mill er opptatt av å sette en stopper mot handlinger som strider mot menneskets gode natur. Tåpeligheter og mangel på selv-respekt er imidlertid handlinger som vi må skjerme fra strenge motreaksjoner (1947: 143-144). Det er kanskje straff nok å leve i denne villfarelse? Samtidig – trenger vedkommende rettledning, vi må utvise tålmodighet med mennesker (1947: 145) – altså toleranse. Men det er åpenbart at dreier det seg om drastisk krenkelse av andres frihetsutfoldelse må samfunnet reagere. En persons laster og dårskaper kan virke skadelige i sitt eksempel, skriver Mill videre (1947: 146).  Og det er derfor grunn til å tro at enkelte trenger rettledning. Skade eller risiko (for en annen) er helt sentralt i Mills begrensninger for frihet. Han advarer samtidig mot å ikke lage lovgivning som forbyr alt som er uheldig (1947: 160). Til grunn for Mills skriverier ligger et optimistisk, positivt menneskesyn. 

Carolina in my mind

Flott låt! 

Likte Liverpool

Av navn som stakk seg ut var Ian Rush (Wales), Glenn Hysen (Sverige) og Jan Mølbye (Danmark). 
Samme hvor de var fra, men de var ikke fra Storbritannia. Mine forbilder var Ian Rush (Spiss) og Jan Mølbye (Midtbane). Kanskje den beste var Bruce Grobbelar?

Spilte spiss. Hadde Lotto-sko. Scoret mål, og var sikkert stolt. Senere ble jeg plassert på midtbanen, og ble sendt til noe greier, uttak til et sonelag. Jeg turte aldri å møte fram, blant annet fordi jeg ikke syntes jeg var god nok. Og jeg burde tenkt oftere: Det der fikser han bedre enn meg! Det burde jeg ha gjort mer. Vi har alle et ansvar for å være inkluderende overfor hverandre.   

Tør'kje leva

Livskåte fuglar, duggvått i graset  

Flott låt! Min yndlingslåt av og med Bjørn Eidsvåg.
Har funnet trøst i den. Den er vel evigaktuell? 

eg vandrar berrføtt
Skogen e vakker, livet e villigt
og eg skimtar lysgløtt

Tenk å ha vore her med heile meg
anda inn livet så tett innte deg
lugge i graset og latt fjørå brusa
vore heilt edru, og likavel rusa
eg tør det ikkje
eg e redd for livet

Livskåte fuglar, duggvått i graset
eg vandrar berrføtt
Skogen e vakker, livet e villigt
og eg skimtar lysgløtt

Me får'kje vore her med heile oss
me kan ikkje elska, me kan ikkje sloss
for med eit knips kan dei stoppa tidå
alt me drøyme blir feid te sidå
me kan'kje leva - me e redd for dauden
Na na na na na .

Var ganske god i stepping tidligere

Rydder i gjennom noen papirer, i all beskjedenhet. På slutten av barneskolen gikk jeg i stepping, på den britiske skolen. Var ganske god i step og husker jeg likte det. I voksen alder har jeg vært langt derifra like flink, når jeg har forsøkt meg ved ulike anledninger.

Ser at jeg fikk en prosentsats på 83 prosent, som var regnet for meget bra.

Dette reiser kanskje en debatt? 

Salmer fra kjøkkenet

Dette er en utrolig flott norsk film. Varer 1 time og 36 minutter - trenger ikke vare mer. Den handler blant annet angivelig på tidligere tiders tro på hvordan vi konstruer optimale løsninger, her kjøkkenløsninger. Har ingenting i mot sosial ingeniørkunst eller NPM-reformer i seg selv. Men kanskje hadde det vært bra med større oppmerksomhet rundt den enkeltes karakter, og at vi gir hverandre tillit og rom. Rollefigurene er her flotte, med sine styrker og brister. Meget gode skuespillerprestasjoner. Blant annet har Sverre Anker Ousdal en fabelaktig liten rolle, som lege.

Har hatt mye glede av Giana sisters

Datamaskinen kom på markedet, og vi fikk oppløst radio-monopolet. Vi satt og spilte Giana sisters
mens vi hørte på radio. Favorittkanalen var utvilsomt RFM. Senere ble det lytting på den noe mer sparsommelig utformede kanalen Classic FM, derfor var også RFM best. Det var i denne tiden reklamen stort sett bestod av syngende telefonnumre. Og man kunne  ringe inn - sende hilsener til folk som forhåpentligvis lyttet (telefonen var oppfunnet), og ønske seg låter som for eksempel Hotel California (eller Those were the days my friend). Idag har vi uendelig mer muligheter, men vi må ikke glemme hverandre. I innringingskonkurranser var

gjerne premien 3 kg. lakris. 

Take that look at your face

Flott låt! "I can see through your smile," synger Marti Webb, i sangen "Take that look 

at your face."Flott artist! Smiler vi andre når vi ikke har grunn til å smile? 

Her kommer dine arme små

 

Flott låt! "Her kommer dine arme små" synes jeg er gripende,
med Elias Akselsen.

Changes med David Bowie

Flott låt!

Dette var en knakende god revy!

Det var med Stavanger Revyteater. Det var den første revyen jeg så, men husker den fikk til å begeistre kritikerne også. Komle-nummeret er her i fra, og finnes på Spotify. Var ikke mer enn 13 år, men hadde det morsomt likevel. Stavanger revyteater har bestått av flere personer opp i gjennom årene.

Kostholdsråd

Har fått noe kritikk for manglende kostholdsråd på bloggen. Da kan jeg anbefale granat-eple.

River deep, mountain high

Husker jeg fikk frysninger av denne, i tidlige ungdomsår.
Flott låt! 

Aksel Braanen Sterri skriver sabla godt

Er fan av det han skriver. Han har gode virkelighets-beskrivelser, og omtaler seg ellers som en liberal sosialdemokrat. Han er særlig flink til å forklare dette skillet, noe som fører til gode refleksjoner hos leseren – og er tankevekkende. Får ved en annen anledning ta for meg én eller flere av hans artikler.     

Solsbury hill

Flott låt! 

Climbing up on Solsbury Hill                 
I could see the city light
Wind was blowing, time stood still
Eagle flew out of the night
He was something to observe
Came in close, I heard a voice
Standing stretching every nerve
Had to listen had no choice
I did not believe the information
[I] just had to trust imagination
My heart going boom boom boom
"Son," he said "Grab your things,
I've come to take you home."

To keepin' silence I resigned
My friends would think I was a nut
Turning water into wine
Open doors would soon be shut
So I went from day to day
Tho' my life was in a rut
"Till I thought of what I'd say
Which connection I should cut
I was feeling part of the scenery
I walked right out of the machinery
My heart going boom boom boom
"Hey" he said "Grab your things
I've come to take you home."

When illusion spin her net
I'm never where I want to be
And liberty she pirouette
When I think that I am free
Watched by empty silhouettes
Who close their eyes but still can see
No one taught them etiquette
I will show another me
Today I don't need a replacement
I'll tell them what the smile on my face meant
My heart going boom boom boom
"Hey" I said "You can keep my things,
they've come to take me home."

Låtskriver: Peter Gabriel 

Flott låt, av og med Peter Gabriel.

Spesielt god med innlagt 9. symfoni av Beethoven,

på én av hans turné-plater. Ja, altså - turnéen til Gabriel

Tullekjendis

Du, denne blogger har besøkt en helt vanlig tullekjendis, som har like behov som alle oss andre.

Fotograf: Ukjent.

 - Ja, jeg liker slike grønne lamper. 

Om inkludering

Flott låt! 

Det här är ditt land
det här är mitt land
från Ales stenar
till norra Lapland
från Bohus klippor
till Gotlands raukar
Landet, det tillhör dig och mig

Med mörka skogar och röda stugor
Med vita björkar och höga furor
Fält och åkrar och varva gruvor
Landet, det tillhör dig och mig

Med skär och kobbar och djupa fjärdar
med ljusa hagar och svarta kärnar
med sina blånande berg i fjällen
Landet, det tillhör dig och mig

Det här är ditt land
det här är mitt land
från Ales stenar
till norra Lapland
från Bohus klippor
till Gotlands raukar
Landet, det tillhör dig och mig

Jag åkte norrut längst höga kusten
där skogen rodnade, det var om hösten
och havet glittrade i morgonluften
i landet som tillhör dig och mig

Jag stod på toppen av Kebnekaise
Jag såg på solen som aldrig sjunker
På myr och mossar, på fjäll och forsar
på landet som tillhör dig och mig

Det här är ditt land
det här är mitt land
från Ales stenar
till norra Lapland
från Bohus klippor
till Gotlands raukar
Landet, det tillhör dig och mig

Jag stod där hemma när dimman lättna
jag stod bland rapsfällt och klara bäckar
Där boken grönskar och storken häckar
I landet som tillhör dig och mig

Det var på kvällen jag stod på stranden under Vintergatan och Karlavagnen
Jag tog min älskade hårt i handen och sa landet det tillhör dig och mig

Det här är ditt land
det här är mitt land
från Ales stenar
till norra Lapland
från Bohus klippor
till Gotlands raukar
Landet, det tillhör dig och mig
Jag sa att landet, det tillhör dig och mig