Han forsvarte mennesket. Det vanlige, ekte mennesket.
”Det siviliserte må settes først, framfor villskapen” (Gabrielsen 1986:63) Han ville reformere, sette prinsippene først, veie dem opp mot hva som til enhver tid var praktisk gjennomførbart (Gabrielsen 1986: 64). Det sies at politikk er mulighetenes kunst. Hambro sa:”Vi må gjennomføre idag, det som kan gjennomføres i morgen”
Hans FN-innsats tas ikke her mer på grunn av
lengdebegrensninger. Av bragder så regnes
Hambro som nasjonens redningsmann i
1940, og Stortingets gjeninnsetter i 1945. Hans største egenskap var hans
menneskekunnskap, han forstod seg på hverdagsmennesket. Av enkelte regnes han
som norsk politikks åndshøvding (Hysing Dahl i Gabrielsen 1986:7). Det er
kanskje hans urkraft, framfor enkeltsaker, som har blitt stående igjen etter
Hambro (ibid). Hambro hadde evnen til å se hvilken vei man skulle gå i
samfunnsutviklingen. Han var særlig opptatt av grunnloven av 1814, som sikret
menneskene å være fri.
Fram til han fratrådte som Stortingsrepresentant i 1957, var
han en vokter for Stortingets politikk og administrative oppgaver. Stortingets
verdighet og ukrenkelighet. Han var både dyp, fordomsfri og tolerant, men kunne
være sarkastisk dersom man trosset Hambros grunnverdier (Hysing Dahl i
Gabrielsen: 1986:7).
Stillheten er viktig
Hambro slår et slag for ettertanken. Kanskje har vår tid,
med all stimulien som finnes, og kjedsomhet for mange fjernet, beveget mennesket
seg bort fra refleksjonen? Ja, kanskje særlig dem som plutselig har fått
friheten, som eksempelvis digitale muligheter gir? Men i forhold til ordet
ettertanke, eller kanskje først og fremst tanke: Han ønsket blant annet å fristille
representantene i større grad, i Stortinget, mot partipisk (Gabrielsen 1986:33)
– fordi dette ville styrke common sense, og sikkert også mer dyptgående
kunnskaper om saksfeltet. Han advarte mot departemental utforming av språk,
fordi dette kunne forhindre forståelse om saksfelt (Gabrielsen 1986:33), både
for Stortingsrepresentanter og menigmann. Innenfor straffelovgivingen mente han
at den som utnyttet en annen persons nød og naivisme, burde straffes hardt
(Gabrielsen 1986:33). Han så på virvar av lovgiving som en trussel mot
samfunnsordenen (Gabrielsen 1986:34). Hans kjennsgjerninger om folk og historie
er kanskje det viktigste?
Historisk lærdom
Dersom ikke mennesket har moral, forvitrer friheten– sier
Hambro. Dette må kanskje ses i sammenheng med både vekst i sosial
ansvarsfraskrivelse, og passifisering av borgerne, fra offentlige kontorer.
Samtidig skal man ha ansvar for samfunnets svakeste, de som sliter, og
hverdagsmennesket – slik at Hambro er ikke imot offentlig engasjement. Dette er
imidlertid ikke et ansvar som kan bero på offentlige skranker og stønader alene
– men samfunnsansvar fra den enkelte.
Der det ikke finnes tro og visjoner, der finnes det heller ingen moral
(Gabrielsen 1986: 40). Hambro snakket om solidaritet mellom enkeltmenneskene
(Gabrielsen 1986:40). Han snakket om at konstitusjon eller grunnlov, fordi han
ville verne mennesker fra skiftende flertall i Stortinget (Gabrielsen 1986:41).
Han ville verne om enkeltmenneskets eiendom (Gabrielsen 1986: 41) – det vil
også si retten til et liv. Her kan man tenke seg ikke bare spørsmålet om liv og
død, men livsutfoldelse? Han forfekter
viktigheten av de frimodige ytringer – som kan tenkes dreier seg om prinsipielle
spørsmål og mindretallsrøster, som går motstrøms til den generelle folkemening.
”Uten røtter blir det
ikke noe annet enn visne blomster”
Kultur
var for Hambro viktig. Han advarte også her mot innblanding overfor den
frie kunstner (Gabrielsen 1986: 45). Men – han var ikke en ufortrødent tilhenger
av storstilt offentlig kulturstøtte. Imidlertid levde han kanskje i en tid, da
man ikke trengte folkeopplysning om menneskets grunnbehov? Det er ikke sikkert
han hadde ment det samme i dag, slik at det er vanskelig å trekke Hambro inn i
debatten om kulturens offentlige andel av BNP? Dette fordi Norge den gang ikke
var så rikt, og som tidligere skrevet, advarte han mot vekst som ikke ble
ledsaget av kulturell blomstring. Kanskje har noen allmenne menneskelige
verdier forvitret med årene, i takt med økt velstandsvekst? Teatret kunne bli
et effektivt propagandamiddel, sa Hambro, men i dag kan vel internett glimre
med større besøkstall?
”Finner ikke folket
sikkerhet i språkføring, så vil de ikke bli sikre på andre områder heller”
C.
J. Hambro.
Forpliktelsen til å
kjenne historien
”Hvis vi ikke kjenner historien, vil historien gjenta seg.”
Dette er Hambros advarsel og syn, i korte trekk. I dag har Norge en formidabel
rikdom, og flere samfunn har klart seg på sikt med store inntekstkilder. Men i
Norge ser man kanskje også trekk sammenliknbart med den spanske gullalder, som
brått tok slutt , etter massive inntekstkilder – uten at jeg her skal gå inn på
deres feilgrep, men de er i hvert fall ingen grunn til å gjenta. Og det største
bolverk mot forfall er nok human kapitalen, menneskets iboende egenskaper.
Hambro sa at man må bygge videre på tidligere tiders verdier og prinsipper
(Gabrielsen 1986:56). Dette må ses i sammenheng med at Hambro grep ofte
kjernen, slik at dette ikke er noe forsvar for all overlevning fra fortiden.
Det viktigste redskap er nok kritiske og optimistiske individer? Hambro mener at de lærdommer vi kan trekke av historien,
må overbringes til nåtiden. Han advarte mot agitasjon, som for eksempel hadde
svekket forsvarsevnen vår. Dette har jeg tidligere berørt i artikkelen om
Mowinckel. I dette ligger det selvsagt forfektelsen av Forsvarets styrke. I et
moderne samfunn, i liberal demokratiske stater, er det grunn for å tro at dette
også dreier seg om åndsrikdom? For mye konflikt mellom mennesker, et
disharmonisk samfunn, svekker vår evne til å stå sammen – gjennomføringskraft,
på de aller fleste felt.Kappløpstenkning om vellykkethet er ikke gagnlig for
verken enkeltmennesker eller samfunn. Videre advarer Hambro mot et samfunn med
for mye understrømmer av lengsler.
Dette kan være en fare for alt det grunnleggende som vårt samfunn er bygget på;
Institusjoner, prinsipper og verdier. Derfor må man gripe fatt i hvis mennesker
ønsker seg noe annet, slik at det ikke truer samfunnets grunnvoller. Et annet
trekk ved Hambros skriverier, er at han advarer isolasjon. Kanskje utfordrer dette oss i dag til å møte mennesker
på likefot, slik at ikke isolasjon og samfunnsdelinger oppstår? Alle har
grunnleggende menneskelige behov?
” I praktisk politikk
er det en plikt å fremme de verdier som danner kjerne i utviklingen”
Det overstående sitat er selvsagt en oppfordring til
partiene om å føre en politikk i tråd med deres grunnleggende prinsipper og
verdier, og samtidig da ikke bindes opp i gårsdagens løsningsforslag. Hambro siterte Dostovjeski, som sa at med
atismen så har sjelen forvitret (Gabrielsen 1986:14). En annen tenker fra samme
ideologiske tankebane, som Hambro, T.S Elliot, hevdet at dersom man fjerner alt
det som man ikke kan sette ord på ved menneskene, så ender mennesket opp som et
skadedyr (Gabrielsen 1986:14-15). Derfor er det grunn til å slå fast at
mennesket er et åndsvesen, og at religionsfrihet og tankefrihet trenger et
spesielt vern. Det mest grunnleggende for dette magiske med mennesket, er
gjerne da tankefriheten? Det kan være at
man kanskje innenfor enkelte universitetskretser har vært for opptatt av
nøkternt språk, avflatende – slik at man
fjerner studentene fra en personlig språkstil, og fremmedgjør dem, fra det som burde være noe av univsersitetens
kjerne: Bolverk mot åndsfattigdom. Språkmektige, moderate, men ikke
teknokratiske. Likevel har universitetene ivaretatt det selvstendig tenkende
mennesket – som Hambro mener er det beste bolverk man kan ha, i møte med det
uvisse. Hambro er vel inne på dette, da han sier: Sivilisasjoner har gått under
når de har mistet kraften fra det som skapte dem (det tenkende, det
menneskevennlige journ anm.).
”Uvitenhet om
menneskets åndelige behov, er den farligste uvitenhet som finnes.”
C.
J. Hambro
Dette sier Hambro – og framsetter dette i konteksten av
kulturell avflatning. Hambro mener noe
som kan oppsummeres som: Dersom den materielle vekst ikke ledsages av kulturell
oppblomstring, så er man ved en endestasjon (Gabrielsen 1986: 19). Man blir
skeptisk, en nihilist (Gabrielsen 1986:19). Han talte også om at hjemmene var
der man fikk sine første verdensanskuelser fra (Gabrielsen 1986:19), derfor så
han viktigheten av omsorg og oppdragelse (Gabrielsen 1986:20) i skapelsen av en
harmonisk og fredfull verden. Han var gjerne den ivrigste forsvarer av det
vanlige liv? Han advarte mot for stor offentlig tilstedeværelse, fordi det
kunne bidra til passifisering av individene (Gabrielsen 1986:20) - avflating hos enkeltmenneskers plikter
overfor fellesskapet. Og et annet sted mente han det forringet demokratiet
(Gabrielsen 1986:30) Og – han advarte særlig mot at de mest ressurssterke
samfunnsborgere skulle forbigå deres forpliktelser overfor samfunnet
(Gabrielsen 1986:21). Dette har jeg vært inne på ved andre tenkere, da den
franske revolusjons utbrudd skyldtes trettheten over et utsvevende og
aristokrati. Hambro viser til at materielle skjevheter virket splittende i
befolkningen – mens ideelle verdier, eksempelvis kultur, bandt en nasjon sammen
(Gabrielsen 1986:20). Derfor slo han ring rundt kulturarbeidere og intelektuelle
av ymse slag, som kunne fungere som samfunnslim. Kanskje ønsket han at avisene
skulle skrive om vanlig hverdagsliv, noe mitt mellom dystre
virkelighetsbeskrivelser og solskinnsaktige hurra-meg-rundt-reportasjoner – for
å motvirke åndenød? Han så viktigheten av statistikk, men advarte samtidig mot
storstilt bruk – trolig fordi det ville føre til en forenkling av
virkeligheten, der det som ikke kan telles, telles ikke. Og – at det forringet
de vår evne til å se virkeligheten bak tallene. Hambro tok avstand fra at man i Stortinget (og
ellers også TV-debatter, som er mer moderne videreformidlere?) alltid skulle
framheve sine politiske særstandpunkter. Kanskje drevet fram av kanskje dagens
folkedyp i kommentarfeltene? Her skal man også være lyttende, men kritisk. Han
hadde en innfallsvinkel av konsensussøking, framfor konflikt. Han var tilhenger
av de brede forlik, som kunne forene landet – og ikke være splittende. Hambro
selv var derfor pragmatisk overfor samarbeid med andre partier – uansett
partifarge (Gabrielsen 1986:25). Og han snakket om at folket måtte stå
sammen.
All makt i denne sal - det må alltid med
Han advarte mot stortingsregjeri i vår parlamentariske
forfatning, fordi ingen hadde glede av diktaturer som kunne inntas ved fravær
av meningsbrytning, som flertallsregjeringer – om ikke lyttende koalisjoner,
kan gi. Stortingsregjeri betydde for han flertallsviljen, der man ikke lyttet
til opposisjon. Og – han mente at landet var geografisk utformet på en slik
måte at desentralisering var det eneste riktige (Gabrielsen 1986:34). Dette
sikkert for å motvirke folkelig oppstandelse, man har sett andre steder. I
likhet med Bent Røiselands ”kontorstyre,” advarte Hambro mot offentlige
skranker – fordi det ville frita borgerne for sosialt ansvar. Han advarte mot offentlige inngrep som kunne
krenke et menneskets verdighet (Gabrielsen 1986:37). Men var nok slett ikke
imot tiltak der man kunne gjeninnsette menneskets anstendighet? Sitatet under
kan nok kanskje være en advarsel mot skapelsen av et prestisjesamfunn:
Det
er menneskets karakter som teller, ikke titler eller makt?
C.J.Hambro
Kilder:
-
Gabrielsen, Trond (1986). C. J: Hambro: Verdier og visjoner Oslo: Atheneum.
No comments:
Post a Comment