Sosialdemokratiet – formuleres politikk fortsatt ut i fra industrisamfunnets konfliktlinjer?

Er konfliktlinjemønsteret i endring? Ja, utvilsomt – og sosialdemokrater må bli flinkere til å  gripe den nye tid.  Det er kanskje lettere sagt enn gjort?

En konfliktlinje kan defineres som et sakskompleks som deler befolkningen, for å si det enkelt. Norberto Bobbio skrev for over 20 år siden at det ville vokse fram nye delinger langs en høyre-venstre akse. Mye statsvitenskapelig forskning har dreid seg om dette siden – også uavhengig Bobbio, men kanskje er noe av problemet i den praktiske politikken at velgermassen til partier som Arbeiderpartiet er delt i de nye spørsmålene, slik at man har vanskeligheter med å uttrykke standpunkt, uten å støte fra seg mange velgere. Bobbio skrev dette ved å vise til Italia – men Italia har flere ganger vist seg å være et parameter for hvordan utviklingen vil gå i Europa. Da kommunistiske partier vokste på 1960- og 1970-tallet, gjorde de det sterkere i Italia, enn i Vest-Europa ellers. Da Berlusconi kom til makten, gjorde han dette før nye høyrepartier gjorde det i Europa ellers – selvfølgelig uten sammenlikning for øvrig. Ser man på Italias siste valg (2013), så man at Femstjernerbevegelsens Beppe Grillo fikk om lag hele 25 prosent av stemmene. Selv om det ikke er sannsynlig med slike utslag for flertallet av Vest-Europeiske land, ser man at det foregår en protestbølge – som kan gi seg ulike utslag. I Femstjernersbevegelsens tilfelle var det et utslag av maktkorrumpering, hvilket kan oppstå også i andre land, hvis f. eks partiene opptrer makt-arrogant eller folket føler seg overkjørt – hvilket kan forklare noe av Brexiten vedrørende britenes forhold til EU. Her til lands er kanskje har opposisjonens manglende gjennomslag i foregående rød-grønt styre ført til manglende folkelig tillitt, og kan gi større forklaringskraft en månedlige gjennomgåelser av partienes oppslutning ved galluper, på hvorfor Arbeiderpartiet sliter. Sosialdemokrater må derfor i det minste være i stand til å samarbeide med andre partiers idéstrømninger. Klarer man ikke å definere de venstreliberale frihetene, bringe retorikken inn i en ny tid? Avstanden mellom sentrum og arbeiderpartiet er ikke nødvendigvis lengre enn hva den er til høyresiden, men Arbeiderpartiet hadde tjent på en mindre konfronterende linje med posisjonspartiene på riksplan generelt, og være mer åpne for borgerlige idéer generelt – akkurat som at Høyre og FrP har beveget seg mot sentrum. Det er en kjent sak at mange tidligere Ap-velgere stemmer FrP (og Høyre), selv om nye velgere har kommet til. Kanskje har disse ønsket mer frihet framfor såkalt fellesskap, selv om det kan stilles spørsmål til om fellesskap er likhet med offentlige budsjettkroner. For en stor del kan det defineres slik, så hvorfor peker ikke sosialdemokrater på den voksende offentlige armod? Slik sett gjelder industrisamfunnets konfliktlinjer fremdeles. Men jeg tror ikke de som ønsket frihet ville gi avkall på solidaritet og samhold, så hvorfor ropes det ikke på mer solidaritet når både samfunn og enkeltpersoner forbigår deres forpliktelser? Er Arbeiderpartiet ikke partiet for dem som snakker om solidaritet og medmenneskelighet lenger? Klarer man ikke å overføre slagordene om samhold til en ny tid? Eller finner man morgenagens løsninger i Venstre? Ja, kanskje det, som ble formet i en tid før storstilt industrialisering – der samfunnet i dag har kanskje flere likhetstrekk med samfunnet for 100 år siden, framfor 25 år siden? Derfor kan det være greit å interessere seg for historie.