J. S. Mills berømte
verk har hatt stor
innvirkning på vår tanke om frihet.
Han bygger sine tanker på et optimistisk,
positivt menneskesyn. Mennesket er
grunnleggende godt.
J. S. Mill
hadde stor respekt for lover og orden. J.S.Mill åpner nemlig med å si at boka
ikke handler om den frie vilje. Viljestyring baner sikkert vei for skade for
andre, gjennom sin noe autoritære framgangsmåte? Mill stiller det interessante
spørsmålet: ”Hvilken makt kan samfunnet rettmessig utøve ovenfor individet, og
hvor må grensen for denne makt settes?” (Mill 1947:17). Denne artikkelen bruker referansen Mill, men
det er grunn til å nevne det som fortoner seg som en svært god oversettelse av
Amund Høningstad, det er vanskelig og av å til vite hva som er blitt tilblitt
gjennom oversettelsen. Det er vakkert og presist. Men enkelte steder blir også
nok Mills språk så avansert, som bidrar til en noe intrikat norsk versjon -
særlig før midtveis i boken. Men - det er tydelig at dette er et resultat av
Mills klare tale og Høningstads kapasitet og skriveførhet. Men; hvilke grenser
og bolverk skal vi ha? Dette er spørsmål som fortsatt har stor gyldighet i dag.
Ytringer kan gjøre stor skade. Mill sier kampen mellom frihet og makt har lang
historie (Mill 1947:17). Mill viser til at makt ikke bare utøves av en
enevoldsmakt, men like fullt særinteressegrupper/ klasse (Mill 1947:18) – der
årsaken til å være kritisk til dette er å forhindre overgrep (ibid). Borgeren
må trekke opp grenser for maktutøvelsen, sier Mill. Det er altså hva som er i
samfunnets, og ikke makthavernes interesse, som har legitimitet. Dette trenger
ikke å avvike. En slik ordning kan være konstitusjonelle garantier (Mill
1947:19). Men, regjeringsmakten er som kjent folkets makt (Mill 1947:20). Det
vil derfor være grenser for hvor motstridig man kan være denne styreformen, det
ville vært svært udemokratisk og lite handlekraftig. Flertallets tyranni (i den
form den måtte innta journ.anm.) skal man være ytterst kritisk til (Mill
1947:22). Mill vektlegger også klare ansvarsforfold- der man skal være ytterst
varsom med å involvere seg inn i andres saker, fordi det er grunn til å tenke
seg at dette skaper det man kan kalle tankeslaveri og forkludrer ansvarsforhold
(Mill 1947:23).
Individets frihet
versus samfunnets krav
Mill mener at ofte overstiger tro det gode argument (Mill
1947:25) – mennesket er rett og slett skrudd sammen slik. Dette mener jeg
varierer med den enkeltes karakterstrekk, og at det finnes ulike betydninger av
ordet tro: Overbevisninger og uvilje – der det siste er lite moralsk?
Overbevisninger kan eksempelvis være idémessig uenighet, eller rett og slett
andre saksperspektiver som enda ikke er blitt belyst. Fornuft, fordommer og
overtro står i konkurranse med hverandre, sier Mill (1947:26) – og ellers andre
lite forbilledlige karaktertrekk (ibid). Mill sier at mennesket er suverent
over seg selv, det er kun den enkelte som bestemmer over egen kropp og sjel
(1947:31). Tidligere har jeg blogget om Burke, som mener mennesket må beskyttes
overfor den skade en kan gjøre mot seg selv. Er i utgangspunktet enig, selv om
det vil være delte meninger om hva som skader ens sjel. Det er også grunn til å
legge til – mener jeg, at med Burkes noe mer negative menneskesyn, enn liberale
Mill, er det grunn for å tro at den skade et menneske kan gjøre overfor seg
selv er langt mer vidtrekkende i Burkes tankebane. Med et mer positivt
menneskesyn er det grunn til å tro at mennesket er godt i stand til å ikke
utsette seg selv for skade. Dette forklarer i hvert fall noe av forskjellen
mellom Burke og Mill. Mener likevel at det finnes tilfeller som passer til
begge retninger, uten at jeg vil gjøre en generalisering. Men Mill er ikke en
ufortrødent optimist på dette felt, hvilket kan leses gjennom følgende utsagn:
”Friheten som prinsipp har ingen anvendelse før menneskene har nådd en
viss modenhetsgrad, at den videre utvikling fremmes gjennom fri
meningsutveksling”
John
Stuart Mill
Mill sier at det er vanskelig å finne svar på den avveining
som ligger i denne underoverskriften, men kanskje kan noe av svaret ligger i
ovennevnte sitat? Det vil imidlertid være usikkerhet til hva som er det visse
modenhetsnivå. Og er det ikke slik at man alle skal oppleve begge deler? Og –
hvordan kan Mill hevde at tvang bare er til for å beskytte andre? Er det slik
at de som utretter skade ikke har nådd det visse modenhetsnivå? Det kan godt
være, men hvordan avgjøre modenhetsnivå – med alle sine normer og verdier?
Finnes det bare en sannhet eller riktig opptreden? Det er vel grunn for å anta
at ikke alle opptrer moralsk alltid, og at alle er avhengig av en viss tvang?
”Man kan skade andre ikke bare ved å handle,
men unnlate å handle.”
John Stuart Milll
Er enig i at det overstående sitat er godt, i forfektelsen
av menneskets sosiale ansvar. Det er påkrevd å hjelpe hvis en person blir
mishandlet/ urettferdig behandlet (Mill 1947:33). Og – å gjøre en person
ansvarlig for den skade han/ hun utøver mot andre, er regelen (Mill 1947:33).
Videre er det noen flotte og viktige ord fra Mill: Enhver har rett til å forme
sine liv i tråd med sin karakter (Mill 1967:35). Dette er kanskje et
undervurdert utsagn, mange ikke forstår viktigheten av i dag – og kan ses i
sammenheng med alle de malplasserte ytringer eksempelvis, som driver mennesker
bort fra egen personlighet – og på en slik måte være til skade for en selv? Mener
vitterlig alle folk det de skriver?
”Den eneste frihet som fortjener et navn, er friheten til å ettertrebe
sitt beste på sin egen måte, så lenge vi ikke hindrer andre i å gjøre det samme.”
John
Stuart Mill
Enhver har rett til å forme sitt liv, uten innblanding, selv
om det kan bli ansett som tåpelig – hvis det ikke skader andre (Mill
1947:35). Hva som imidlertid er tåpeligheter som skader andre er derimot
uvisst, men det er grunn til å anta en viss raushet når det kommer til disse
spørsmål. Men det kommer igjen til spørsmålet: Så lenge vi tillater andre å
gjøre det samme som en selv, så skal det tolereres. Videre slår Mill fast at
intet samfunn er fulstendig fritt (1947:35), men det vil selvsagt være grader av frihet? Vi må derfor gjøre avveininger som sikrer alle best mulig.
Om tanke- og
ytringsfrihet
Mill sier ikke at man kan si hva man vil, men vil ikke at en mening blir undertrykket (Mill 1947:41). Dette for
å erstatte villfarelse, med sannhet (Mill 1947:41). Selv om en mening kan være
gal, kan det finnes sannhetsgehalt i den (Mill 1947:41). Og – Mill påpeker
samtidig: Det som er blitt tatt for god fisk i en tidsalder, kan ses på som
løgn og absurditeter i en annen (Mill 1947:44), derfor er det viktig med korreksjon.
Mill sier også at man ikke skal påtvinge meninger andre, men tar det forbehold:
Uten at man vet at man har rett (Mill 1947:45). Han mener lover ikke klarer å tøyle sannheten,
men det binder villfarelsene (Mill 1947:58).
Mill er også skeptisk til sannhetens kår (1947:60), men sier samtidig:
”sannheten har en enorm kraft.” Mill
framholder også at fritenkere gjerne står for rettskaffenhet og redelighet
(Mill 1947: 62). Mill er også inne på temaet ”folkedomstol,” selv om han bruker
et annet uttrykk. Han kan tolkes som at man skal være varsom med å straffe dem
hardt, de som allerede er sosialt straffet (Mill 1947:62). Så kan man jo
argumentere for at man bør bekjempe dette gjennom annen lovgiving, og
– sett opp i mot hans syn på ytringsfrihet: Er det ikke problematisk at dem som
blir stigmatisert for sitt syn, også skal straffes? Derav en viss ytringstoleranse.
”Skal de store spørsmål avklares, må man tillate en fri, åpen og
fryktløs diskusjon.”
John
Stuart Mill
”En som vil være tenker, må tørre tenke sine tanker – uansett
hvilke slutninger det leder til,” sier Mill. ”Dette gjelder alle, slik at alle
kan nå sitt åndelige potensial,” sier Mill. Cicero hadde en gang sagt at han
studerte sine meningsmotstanderes argumenter vel så nøye som sine egne (Mill
1947: 72). Det kan være en inngangsport til en god diskusjon? Den som bare
kjenner sin egen side av saken, kjenner den lite (Mill 1947: 73). Og – en god
leveregel synes jeg er å ta utgangspunkt i menings-motstanderens beste
argumenter, og eventuelt argumentere imot dem. Mill snakker om upartiskhet,
nøytralitet og logikk som viktige ingredienser, om man skal gjøre seg til
dommer over en sak (Mill 1947: 74). J.S.
Mill er ganske så elitistisk på side 75, der han nærmest truer med at ethvert
argument kan motsies av bedrevitende. Det synes jeg er ufruktbart å diskutere.
Vil de ikke melde seg på diskusjonen, er det delvis deres problem? Og - man kan jo alltid, innenfor samfunnstema,
innta andre perspektiver enn det som diskuteres? Man trenger ikke være noe
overmenneske å delta i samfunnsdebatten, og bidra til å belyse saker fra flere
sider? Mill kan også leses som en forsvarer for meningsbrytninger, da
han på side 76 sier noe som – kan oppsummeres som – tanker kan bli til dogmer,
læresetninger man ikke stiller spørsmål ved. Når vi nå har fått teknologiske
nyvinninger som gjør oss i stand til å lese langt mer, er det derfor ekstra
nyttig å diskutere kunnskapsrikt og fordomsfritt i ordskiftet? Vi må kanskje bli
flinkere til å diskutere vedtatte sannheter? For eksempel et begrep som
fellesskap – hvordan avgrense det, for å ta et banalt eksempel? Hva er et kunnskapsrikt menneske – hvilke kunnskaper
vektlegger man? Osv.
”Hvis det finnes folk som vil bestride en herskende mening, så la oss
takke dem, lytte oppmerksomt til dem, og glede oss over at de vil påta sig den
oppgave som vi ellers måtte løse med langt verre besvær – dersom vi da legger
vekt på at våre meninger skal være godt underbygd.”
John Stuart
Mill
Det finnes eksempler, sier Mill, på meninger hvor det ikke
er rett eller galt – men der sannheten eksisterer mellom dem (Mill 1947: 88).
”Enhver anskuelse som inneholder noe av det sannhetsfragment som den alminnelige
mening overser, burde derfor blitt ansett som dyrebar, hvor oppbrakt den er med
sine mistak og forvirring.”
John
Stuart Mill
Det vil derfor eksistere uttaleleser og meninger som har
stor sannhetsgehalt i seg, selv om hovedinntrykket i meningen er gal. Derfor
bør dette være en ledesnor til å føre en anstendig meningsbrytning, siden jo
flere som legger sin kunnskap i potten, jo nærmere er vi det virkelige, det
sanne. Dette er altså et utsagn som taler for demokratisk diskusjon
eksempelvis.
Om liberal-demokrati
Mill er en forsvarer av liberal-demokratiet, med spennvidde
og fragmentering i partisystemet. Dette er grunn til å hevde, ved å lese
følgende: Det politiske liv trenger både et konservativt og et radikalt parti. Hvert
parti uttrykker sin nyttefunksjon ut i fra den andres mangler, men det er
opposisjonen i motstående parti som holder den indre fraksjonen i partiet
sammen, innenfor fornuftens og åndelighetens grenser.” Videre lister Mill opp
de brytninger som tenkes å eksistere mellom de radikale og de konservative:
Demokrati vs. Aristokrati, Eiendomsprinsipp vs. Økonomisk likhet, samarbeid vs.
Konkurranse, luksus vs. Nøysomhet, sosialisme vs. Individualisme, frihet vs.
Disiplin.” Dette må ikke leses som entydige skillelinjer mellom radikale og
konservative partier – det kan derfor tenkes at dette varierer noe, på tvers av
land. Men at dette er dimensjoner som fortsatt er aktuelle i politikk, er
åpenbart. Mills poeng med å nevne dette,
er at den gyldne middelvei eksisterer kanskje mellom partiene – derav hans
uttrykk ”sannheten eksisterer i mellom dem.” Derfor er kanskje Mill i enkelte
tilfeller kompromissets man, om ikke nødvendigvis? Mill understreker
viktigheten av å lytte til hverandre, og at man må – kan man kalle – høste av
hverandres erfaringer (Mill 1947: 91), nettopp fordi eksempelvis partier inntar
motpoler til hverandre. Han taler mot et winner-takes-it-all prinsipp, fordi
”minoriteten står i fare for å bli forbigått sin rettmessige del” (noe
omskrevet). Her kan man imidlertid utfordre Mill: Slik fortoner det seg i et
demokratisk system, med flertallsvedtak – men vil det eksistere slikt i en
annen type organisering av en beslutningsmaskin? Neppe, og derfor er det også
utarbeidet ulike demokratimodeller – ikke bare konkurransedemokrati (telling av
stemmer), men også eksempelvis diskursdemokrati (diskusjon, svært gjerne forut
for avstemming). Det norske demokrati har innslag av mange demokratimodeller,
nettopp for å ivareta Mills poeng. Mill må derfor tolkes som den varmeste
forsvarer av sannheten, når han sier at folk har lov til å framsi sannheter som
er feilaktige eller delvis sanne – fordi det kan finnes aspekter ved dem som er
sanne. Det vil ikke si at man har plikt til å framsette standpunkt som stort
sett er en villfarelse. Men det er også grunn for å her minne om fordommenes
trusler mot ens egen tankefrihet.
”Alle sider av sannheten må bli
tilgodesett, innenfor rammen av sømmelig diskusjon”
John
Stuart Mill
Mill viser til det faktum at synspunkter forkastes fordi den
framsettes av politiske motstandere (Mill 1947: 98). Og – at for publikum, der
det bare så lenge man lytter til den ene part at det vil befeste seg som
fordommer (Mill 1947: 98). Tanke og ytringsfrihet (åndelig velferd) er
grunnvilkår for all menneskelig velferd, sier Mill (1947: 99). Særlig trengs
det vern imot dem som fremmer upopulære synspunkt. Og – han viser til at særlig de standpunkter
som varierer fra den generelle folkemening, krever mild form (Mill 1947:102).
Individualiteten – en
forutsetning for menneskets velvære
Mill mener individualiteten er en forutsetning for moralsk
og intellektuell vekst og autonomi (Mill 1847: 104). Han stiller spørsmålet: Er
det ikke riktig for mennesket å virkeliggjøre sine holdninger med hensyn til
atferd, uten å bli forhindret av medmennesker, og så lenge man selv tar ansvar
or konsekvensene? (Mill 1947:104). Han følger opp med en slags konklusjon: ”…ja,
så lenge det ikke skader andre mennesker.” Så blir det vel kanskje opp til den
enkeltes samvittighet, hva som skader et annet menneske?
”Siden menneskeheten er
ufullkommen vil det eksistere ulike meninger (…) og folk må for en stor del finne
løsninger selv.”
John
Stuart Mill
Mill advarer samtidig mot kunnskapsløs atferd: ”Ingen kan
motsette seg at individuell karakter preger valg og livsførsel. Likevel vil det
være merkelig om man ikke hadde lært av tidligere tiders avgjørelser og
livsførsel Men erfaringen må tilpasses ens egen karakter.” Han betoner
viktigheten av å treffe egne valg, der å følge skikk og bruk ikke er å ta
avgjørelser.” Dette kan kanskje kalles vanegjengeri, til trussel mot den frie
tanke? Han advarer mot å rette seg etter sedvaner for sedvaners skyld, det
virker aldri oppdragende for et menneske (Mill 1947: 109). Å skulle si at det aldri
virker oppdragende for et menneske, synes jeg er sterk kost. Det kan finnes
tilfeller der forbilder etablerer sedvaner, og det er ikke i Mills tankebane å
forkaste fordelene ved forbilder. Men å
sluke alt rått, fordi det skulle være forbilledlig eller sedvane, er jeg enig i
ikke er riktig. Man forplikter seg å være kritisk til sedvaner, som kanskje en
del ganger ikke er av et gode? Man må reflektere rundt sedvanene. Som Mill
skriver; ”Den som bare følger sedvaner fordi det er skikk og bruk foretar intet
valg,” der Mill framholder at valg er det beste middel i byggingen av en
moralsk karakter. Et annet sted hevder Mill, som utdyper hans syn på
vanegjengeri: Selv i de beste anskuelser og tradisjoner finnes det en
tilbøyelighet til degenerering, å bli mekaniske (Mill 1947: 119). Mill har kanskje et utsagn, som kan tolkes som
svaret på hvorfor mennesker kjeder seg innimellom: ”Den som ikke lar handling
samsvare med sine følelser, og hans egen karakter, bidrar til å gjøre både
følelsen og karakteren slappe – i stedet for aktive og energiske (Mill 1947:
109).
”Et intelligent avvik fra det tilvante, er bedre enn å blindt henge
fast ved tradisjoner”
John
Stuart Mill.
Frihetstrang og
framskrittsvilje
Ved at samfunnet kanaliserer den enkeltes energi, gjør
samfunnet en tjeneste både for den enkelte og seg selv, skriver Mill (Mill
1947: 112). Dette kan stille spørsmål ved Humes antakelse om å adskille fornuftsvesen og samfunnsvesen. Det er kanskje ett og samme vesen? Mennesket er
derfor til for både seg selv, og samfunnet. Å skulle tenke på hva
enkeltmennesket skylder samfunnet, er ofte glemt blant de mest ytterliggående
på høyresiden. På samme måte kan man på samme måte få høyreorienterte utslag,
dersom man ikke føler samfunnet er noe til nytte for den enkelte. Det finnes
også her moderate krefter, slik at dette er en spissformulering.
”Et menneske handler ikke galt fordi deres energi er sterk, men fordi
deres samvittighet er svak.”
John
Stuart Mill.
Samfunnet har bruk for mennesker som også er sterke fra
naturens side, skriver Mill (1947:112). Disse bør oppmuntres (ibid). Han hevder
også altfor mange spør seg; Hva passer meg i min samfunnsstilling – framfor å
stille spørsmålet ”hva utvikler og virkeliggjør mine evner og anlegg.” Han
snakker om egenvilje kontra lydighet, der det førstnevnte er det viktigste for
utvikling og skaperkraft. For ye lydighet, i et vertikalt forhold mellom
menneskene, forhindrer altså kreativitet og framgang. Hvis vi innordner oss
tvang, blir naturen vår sløvet (Mill 1947: 117). Originalitet bør etterstrebes,
der Mill selv hevder at evnen til å hente fram gamle sannheter og vise vei, er
en del av dette (Mill 1947:118-119). Et
geni har bare vekstvilkår i frihet, sier Mill (1947: 120). Her kunne man like
godt sagt: Et geni har bare vekstvilkår i frihet og trygghet? Jeg er svært usikker her, men vi kan nok alle bli noe veldig flott.
”Man skal ikke beklage at Niagara ikke flyter
like stille som en hollandsk kanal.”
like stille som en hollandsk kanal.”
John
Stuart Mill, om skaperkraft
Viktigheten av
originalitet i samfunn
Mill skriver at i den moderne tid så forsvinner individet i
massen. Han slår et slag for eksentrisiteten; hvor geni, åndskraft og moralsk
mot inngår. Det virker derfor som om Mill ikke skiller mellom eksentrisitet og
helt/ heltinne. Eksentrisitet er i alle tilfeller et langt mer positivt ord i
Mills vokabular enn det kanskje er i dagens tid? John Stuart Mill mener at
energien blomstrer sterkere i næringslivet, enn andre steder (Mill 1947: 129).
Kanskje er et virvar av forordninger – med dertil rotete og abstrakt språk –
til hinder for energi, i sektorer?
”Stillstanden inntreffer der det ikke finnes individualitet”
John
Stuart Mill
Samfunnets grenser
overfor individet
Mill stiller spørsmålet; Hvor bør den rette grense trekkes
for et enkeltindivids mulighet til å bestemme over seg selv? Hvor stort av
menneskelivet tilhører seg selv, og hvor stor del angår samfunnet? Mill sier at
samfunnet ikke er grunnlagt på noen
kontrakt, men man står likevel i gjeld til samfunnet på grunn av denne fordelaktige
ordning (Mill 1947: 137). Mills perspektiv kan derfor sies å være moralsk
fundert; Individet er pliktig til å ikke overstige grenser i handlemåte overfor
andre. Hovedsakelig består dette i å ikke krenke andres interesser (Mill 1947:
137-138). Visse rettigheter bør forankres i lovgiving, og begrensninger må man
ha for å sikre samfunnet mot skader (Mill 1947: 138). Han ønsker også å fremme
samfunnsansvar, for å motvirke sosial nød: Vi trenger langt mer uegennyttig
anstrengelse for å fremme den annens livsutfoldelse (Mill 1947: 139). Han
nevner flere negative karakteregenskaper som samfunnet må sette en stopper for:
Grusomhet, ondskapsfullhet, misunnelse, fortielse og falskhet, hevngjerrighet,
maktsyke, begjær etter å tilegne seg mer enn andelen av livets goder (Mill
1947: 143). Det er derfor grunn til å trekke den slutning at Mill er opptatt av
å sette en stopper mot handlinger som strider mot menneskets gode natur.
Tåpeligheter og mangel på selv-respekt er imidlertid handlinger som vi må
skjerme fra strenge motreaksjoner (1947: 143-144). Det er kanskje straff nok å
leve i denne villfarelse? Samtidig – trenger vedkommende rettledning, vi må
utvise tålmodighet med mennesker (1947: 145) – altså toleranse. Men det er
åpenbart at dreier det seg om drastisk krenkelse av andres frihetsutfoldelse må
samfunnet reagere. En persons laster og dårskaper kan virke skadelige i sitt
eksempel, skriver Mill videre (1947: 146). Og det er derfor grunn til å tro at enkelte
trenger rettledning. Skade eller risiko (for en annen) er helt sentralt i Mills
begrensninger for frihet. Han advarer samtidig mot å ikke lage lovgivning som
forbyr alt som er uheldig (1947: 160). Til grunn for Mills skriverier ligger et optimistisk, positivt menneskesyn.
No comments:
Post a Comment