Dette er en begynnelsen på en vurdering av boka "Liberalism and its critics,"
redigert av Michael Sandel, med bidrag fra en rekke akademikere.
Undertegnede er ikke tilhenger av alt som tilskrives liberalismen, og
jeg mener det er trekk ved samfunnsutviklingen som ikke har noe med
liberalismen som idéarv å gjøre, men som tilskrives den. Samtidig er
liberalismen såpass mangeslungent, at det vel nærmest er en umulighet å si seg
enig i alt innenfor liberalismen. Likefullt bekjenner jeg meg nærmest den
liberale idéarv, og denne gjennomgangen vil i hovedsak basere seg på å
argumentere imot liberalismens kritikere. Under vil overskriftene være i tråd
med titlene i antalogien, der jeg har valgt å oversette dette til norsk. Gjør oppmerksom på at konteksten er fortrinnsvis sivilsamfunn og marked, og må ikke ses i lys av størrelsen på omfordelingspolitikk eller offentlig sektors størrelse. Dette handler om oss mennesker i mellom.
To begreper vedrørende selvråderett eller frihet (Isaiah Berlin)
Berlin skriver: "Nesten enhver moralist i menneskets historie har
vært begreistret for frihet," men diskuterer ikke dette videre. Derimot er
Berlins anliggende å diskutere det "negative frihetsbegrep," som kan
defineres som "hva man skal ha frihet fra." Sagt med andre ord,
"hva kan en person tillate seg, uten å bli korrigert av andre," for å
gjengi meningsinnholdet i Berlins forklaring.
For det første, synes jeg det er en merkelig definisjon av det negative
frihetsideal, for jeg tolker det negative frihetsidealet dit hen at ordet
"tillater" er noe misvisende, fordi dette forbindes med en atferd
overfor andre. Da liker jeg bedre ordene "beskyttes fra," som
signaliserer en ikke-intervenering av andre, og fordi det istedenfor
"tillater" ikke grenser opp mot det positive frihetsideal i like
sterk grad: "Hva man skal ha frihet til" (tillate overfor andre).
Berlin skriver at liberalismens negative frihetsideal kan forstås som "jo mer
utstrakt ikke-intervenering av andre er, jo sterkere er min frihet." Da kan man jo leve isolert? Det
mener jeg er helt feil, fordi det negative og positive frihetsideal må ses i
sammenheng, der følgende står igjen - uansett avveining: "Din frihet
slutter der en annens begynner." Man kan være uenig i vektleggingen av de
to frihetsideal, men en liberaler kan i alle tilfeller ikke argumentere for en
frihetstankegang som man mener bekoster en annens. Så kan man stille det svært vanskelige spørsmålet, hva går ut over en annens frihet. Det er gjenstand for diskusjon ut over et blogginnlegg. Selv om Berlin så riktig
påpeker at det var det negative frihetsideal som var de klassisk liberale
tenkeres hovedanliggende, må dette ses i lys av datidens massive intervenering
i folks hverdagsliv, av de styrende tyranner og statens altomfattende
virkekraft. At det var viktig for datidens liberalere å forfekte det som senere
ble grunnleggende menneskerettigheter. Det vil ikke si at dette kan ses i
sammenheng med nåtidens selvrealiseringsideal, som ser ut for å nettopp å kunne
krenke en annens negative frihet. Som Berlin riktig påpeker må det finnes et
minstemål av friheter (Locke, Mill, Constant og Touqueville) som ikke kan
ødelegges (1984:17). Videre har Berlin et poeng, som nettopp viser at
liberalismens bør ledsags av dyp moral, hvilket også de liberale grunnfedre var
spesielt opptatt av: "Ingens aktivitet er så privat at det ikke på en
eller annen måte berører et annet menneskets liv" (1984:17). Hva man sier,
hvordan man behandler andre mennesker, bidrar altså til å virkeliggjøre eller
begrense et annet menneskets to frihetsideal - og her ligger også nøkkelen til
å forstå liberalismens holdning til fellesskapet: Ansvaret ligger først og
fremst hos den enkelte (kall det derfor at "fellesskap bygges
nedenfra"). Berlin sier at den
liberale moral kan oppsummeres på følgende vis: "Ikke gjør mot andre, som
du ikke vil de skal gjøre mot deg." Der kan man samtidig hevde at det
kristne nestekjærlighetsbudskapet er sterkt forenelig med liberalismen, som
sammen med religionsfrihet, viser at den liberale bevegelse ikke er
anti-religiøs. Dette bringer tankene noe videre: "Man er villig til å gi
avkall på noe av sin frihet (som ikke skal gå ut over andre), for å gi andre
rettferdighet, likhet og omtanke. Frihet må i noen tilfeller innskrenkes for å
gi frihet til andre (Berlin 1984 18-19). Liberale tenkere, der særlig Locke og
Mill hadde et optimistisk menneskesyn, argumenterer for at sosial harmoni og
utvikling er forenelig med synet om at mennesket har en integritet som ikke
skal overstiges av noen (1984:19). (Konservative tenkere, som Hobbes, har ofte
sett farene ved hvilken maktutfoldelse som kan skade et annet mennesket med for
mye frihet - hvilket jeg tror har noe for seg, men dette er ikke menneskets
grunnleggende natur, og heller ikke grunnlag for ved liberal tankegang.) Og
derfor framholder også liberalere at "din frihet slutter der en annens
begynner,” hvilket er et bolverk mot vilkårlighet. Den liberale tenker Benjamin
Constant hevdet at det siste man skal intervenere i er folks religion,
ytringsfrihet og eiendom - MEN: For å trekke veksler på Mill, ikke hvis det
skader andre, da skal man intervenere - som kan tolkes ganske så vidt. Det er derfor i det minste grunn
til å være oppmerksom på det skadeverk dette kan utgjøre, hvilket gir grunn til
varsomhet og moral. John Stuart Mill sier videre: I et samfunn der man bare
tenker på seg selv, kan ikke samfunnet gjøre framskritt: Det vil mangle
spontanitet, originalitet, genier, mental energi og moralsk mot (Berlin
1984:20). I dette ligger det en tanke om hva som er det felles beste, hvilket
binder den tøyleløse egeninteresse, og derfor er liberalismen i sin essens både
human, framskrittsvennlig, og til en viss grad altruistisk. Hvorfor alle denne
betoningen av egeninteressen når folk tolker liberalismen, er derfor noe
uforståelig. Og - i forhold til hovedtema - dette fordrer en viss grad av
enkeltmenneskets frihet og ukrenkelighet. Synes samtidig det er litt merkelig
at Berlin mener at Mill avstår fra tvangsmakt (2014:20), hvilket ikke er
riktig. Det kan gis mange begrunnelser på at Mill ikke avstår fra dette, da han
blant annet sier at den eneste hjemmelen for intervensjon i menneskers liv er
hvis det kan skade andre - samt at han andre steder sier at "friheten må
vike for det almenne vel." Videre er en kritikk av Mill er at han
framholder enkelte karakteregenskaper som bedre enn andre, og som vil vokse
fram ved Mills idealsamfunn: Det kritiske, orgininale, uavhengige, ukonforme
mennesket, mens andre verdier vil forvitre - slik jeg leser Berlin: Integritet
og disiplin eksempelvis. Trolig vil ikke dette forsvinne, for integritet (uklanderlig
atferd) og disiplin (evnen til å innordne seg, blant annet) blir ledsaget av en
sterk moral, som de liberale tenkere framholdt høyt - hvilket samtidig
innebærer etiske avveininger, der disiplin og taushet kan forhindre at
mennesket eksempelvis velger å la være å stå opp for andre. Det er ikke den
"tøyleløse selvrealisering" som Mill forfektet. Berlin sier at Mills
frihetsideal er lite forenelig med demokrati og selvstyre. Nå var ikke Mill den
fremste demokratiforkjemper, kanskje nettopp på grunn av den skade demokratiske
flertallsvedtak kunne krenke andre - så lenge man ikke hadde de moderne vern
man har idag (Ingen kan f.eks. bestemme hvor du skal handle dagligvarer, eller
andre mer alvorligere eksempler.) Ut i fra slik jeg leser Mill er det ikke noe i
veien for selvstyre, men at dette avtås nedenfra: Vi trenger et fellesskap av
beslutninger for å også verne vår frihet. Imidlertid - Mill var heller ikke
motstander av demokrati.
Videre drøfter Berlin det positive frihetsideal; "Hva skal vi ha
retten til?" Berlin har en noen merkelig definisjon: "Det positive
frihetsideal stammer fra ønsket om å være sin egen herre. Jeg ønsker at mitt
liv og beslutninger skal avhenge av en selv, ikke at eksterne krefter eller hva
det måtte være." For det første, er dette heller forbundet med det
negative frihetsideal, ikke-intervenering fra andre. For det andre, er det en
indirekte innskrenkende frihet når det gjelder det positive frihetsideal:
"Hva man skal ha retten til" - som nettopp problematiserer eller
avveier hva man kan tillate seg i forhold til andre. Sentralt i dette ligger
også en forståelse av fellesskap, som bygges ved en mengde relasjoner til
enkeltmennesker. Synes ellers det som står på side 23 er stort sett oppspinn
(med de følgefeil dette gir på side 24 og 25), foruten enkeltsetninger, som for
eksempel at det positive og negative frihetsideal (til dels journ. anm.) står i
motsetning til hverandre. Berlin drøfter "frihet og suverenitet." Interessant referanse
til Benjamin Constant, som visstnok var den fremste til å se problematikken i
konflikten mellom det "positive" og "negative"
frihetsideal. Ellers forstår jeg ikke så mye av problematikken som her drøftes, på bakgrunn av den noe alternative forståelsen av de to frihetsideal.
No comments:
Post a Comment