Liberal-demokrati?

Liberaldemokrati er en form for folkestyre. Det er satt sammen av to ord som til dels blir oppfattet som motstridende, nemlig enkeltmenneskets frihet og fellesskapets rettigheter eller forpliktelser overfor enkeltindivider. Det behøver ikke være motstridende – vi bør gjøre det som bidrar til byggingen av et skikkelig menneske, og et godt samfunn for alle. Vi har ennå ikke kommet fram til løsningen på disse avveiningene – men en del kan man ettertrykkelig så fast. Alle mennesker har en ukrenkelighet og verdighet innenfor liberal-demokratiet, som ikke må brytes. Dette til vern om enkeltmennesket og hva som er et 

gode for samfunnet. Hva som er skade er ikke alltid 

like åpenbart, men noe vet vi.   

Innenfor liberaldemokratiet er mennesket fritt uten at det skal skade fellesskapet eller enkeltmennesker. Det bør være slik at ytringer ikke skal skade en annens selvutvikling. Hva gjelder tøys og tull, er mitt syn at ytringene skal ha en aktverdig intensjon – der iboende kritikk må være et indirekte forsvar for bådet menneske og samfunn. Dette reiser igjen forferdelig mange dilemmaer – men koker likevel ned til at det i en viss forstand må ha en aktverdig intensjon. Og heldigvis er de aller mest uanstendige ytringer beskyttet ved vår grunnlov, konstitusjon. Like fullt bør kritikk være i en viss forstand være både human og menneskevennlig.  

Liberal betyr å være fri. Demokrati er folkstyre. Hvor går grensene mellom den frihet som er gitt enkeltindividet, og når må samfunnet sette grenser, for hva som er gagnlig for fellesskapet? Og når må frihetsperspektivet vike overfor hva som skader en annens frihet? Man kunne diskutert at demokrati utgjør noe annet enn flertallsvilje. Det ligger her på siden å diskutere. Men derfor er liberal blitt tilknyttet ordet demokrati, som gir mennesket grunnleggende rettigheter; først og fremst sivile og politiske rettigheter – men i moderne samfunn selvsagt også sosiale goder, mot det som eksempelvis kan være flertallsviljer.

Hva gjør en så fri?  Fri er en balansering av negative og positive friheter. Hva skal man ”beskyttes fra?” Hva skal man ha ”retten til?” Altså, hva skal man beskyttes fra i samfunnet. Hva skal man ha retten til å gjøre – i samfunnet? De sivile rettigheter er først og fremst negative friheter, mens politiske friheter er først og fremst positive friheter. Så kan man stille spørsmålet, når vil de politiske frihetene krenke en annens sivile friheter? Når kan en ytring skade den andres selvutvikling? Det er kanskje først og fremst et moralsk spørsmål, framfor et juridisk. Like fullt har vi lovgiving som også beskytter enkeltmennesker mot visse ytringer, nettopp fordi det forhindrer selvutvkling – og er totalt uanstendige. Når det gjelder moral og ytringsfrihet bør det innenfor et liberal-demokrati eksistere en viss fordomsfri meningsutveksling. Det er vanskelig å sanksjonere mot dette, men det skader en selv ved å være for fordomsfull – og det ødelegger det mest fundamentale i mennesket; Tankefriheten. Derfor bør man gjerne beskytte folk fra for fordomsfulle uttalelser, fordi det ødelegger fritt, tenkende vesen? På den annen side, skal man være til en viss grad tolerant mot andres ytringer, fordi man ikke alltid vet hva som er sant. Ytringsfrihetens grunnfunksjon er sannhetssøking. Og – dette bør liberaldemokratiets fremste mål; Skape gode mennesker gjennom tilegnelse av kunnskap.

Videre er likhet er bærende prinsipp innenfor liberaldemokratiet – og det finnes ulike definisjoner av likhet. Her har man ikke kommet fram til den beste avveining? Men et bærende prinsipp i liberaldemokratiet er likhet; at man har sivile, politiske og sosiale menneskerettigheter. Det første innebærer vern av mennesket; Hva skal et mennesket ha frihet fra? Det andre går særlig på hva mennesket skal ha retten til. Og – det siste er sosiale rettigheter, når og hvem i samfunnet skal være til hjelp? Det har ofte vært diskusjoner på offentlige velferdsytelser, hva gjelder sosiale rettigheter. Og det er ikke uriktig, her går det skiller – men er enig i de aller fleste større saker. Videre kan man stille det interessante spørsmålet: Har vi ikke forpliktelser overfor hverandre? Hva gjelder virkeliggjørelsen av positive og negative friheter – slik at vi alle bidrar til å gjøre hverandre til gode samfunnsborgere? Åpenbart – og til det så kreves det både solidaritet og moderasjon, som er iboende i frihetens ansvarspreget. Bør sosialt ansvar innlemmes i menneskets sosiale rettighet? Ja, åpenbart. Man kan si at frihet og likhet går hånd i hånd. Frihet skal nemlig ikke begrense en annens frihet, derfor skal også friheten være likt fordelt. Hvis vi ikke plager andre, og er samtidig grei og snill – så kan man gjøre hva man vil. Men, og her kommer også det: Hvis en person er plagsom overfor deg eller andre, hindrer andres selvutvikling – så har man ikke bare rett, men plikt til å reagere. Og da gjerne med ytring. Deretter kan man stille det interessante spørsmålet; Hva skaper selvutvikling – må man gå noe omveier, gjøre noen feiltrinn, før man forbedrer seg. Ja, derfor også toleranseperspektiv. Kanskje – men de feiltrinnene må ikke være så store at det er til vesentlig skade for andres mulighet til å virkeliggjøre sine liv. Det kan være grunn merke seg akkurat det, det ovennevnte.