"Vi vil ta flere gale valg, men til slutt vil vi få det til"

- Winston Churchill 

Det er både interessant og irriterende å følge med på at mange folkevalgte går i skyttergravene når det oppstår en krise. Hensikten bør være å redusere antallet gale valg, for noen vil det uansett gå ut over.

En krise er først og fremst overstående i EU, og i USA, men dette vil påvirke også Norge. Uansett hvor hardt krisen vil ramme Norge, brukes anledningen her hjemme til å slipe knivene. Kanskje kommer valgkampen til å bli et ideologisk bikkjeslagsmål, der vi glemmer nyansene? Og det er det som kan være problematisk med ideologisk debatt - det hvisker bort nyansene. Det utspiller seg som regel som venstresiden versus høyresiden, sosialdemokratiet versus konservative - i Norge, Arbeiderpartiet mot Høyre (og FrP). Når krisen er overstående kan det virke som om Arbeiderpartiet ikke vil vedkjenne seg at næringslivet er avhengig av gode rammebetingelser for markedsaktører og private, for å finansiere velferdsstaten. Og det kan virke som at Høyre ikke anerkjenner velferdsstaten. Høyre må vel være litt i villrede, siden partiet hittil i år ( i det minste) har snakket varmt om velferdsstaten, samtidig som at mange høyrefolk nå peker at velferdsstaten er blitt for dyr, illustrert ved den europeiske krise. Hva ledelsen i Høyre mener er årsaken til krisen, er ikke så lett å spore, da de nettopp trolig anerkjenner at det er et sammensatt bilde - de har nyansene i behold? Mange høyrefolk mener imidlertid at roten til problemet er et høyt skattenivå, der høyt skattenivå hemmer veksten i økonomien. Skattelette er botemiddelet, med andre ord. Og da er vi tilbake til utgangspunktet: Offentlig velferd vs. skattelette. Jeg tror det som er felles for de aller fleste land i Vesten er at de offentlige utgiftene er blitt for høye. Jeg har ikke kunnskaper nok til å uttale meg om hvert enkelt land. Men DN gir en god oversikt over skatte- og avgiftsinntekter i prosent av BNP, i utvalgte land, torsdag 21. juli. Det mest interessante i dagens kontekst er at det ikke gir noe klart svar på de europeiske landenes gjeldskrise, selvfølgelig fordi nyansene finnes, og verden er kompleks. Øverst på listen troner Danmark og Sverige, med henholdsvis 48, 2 prosent og 46,4 prosent skatte- og avgiftsinntekter i prosent av BNP. Disse landene har (foreløpig?) ingen gjeldskrise. Og - landene har lenge vært styrt av borgerlige regjeringer, så ryddighet i finansene og gode velferdsordninger kan vel ikke tilskrives sosialdemokratiet alene? Det høye skatte- og avgiftsnivået i Danmark og Sverige skulle dermed understøtte Stoltenbergs syn på at høye skatter og avgifter skaper ryddighet i finansene - en ganske merkelig påstand egentlig. Jens Stoltenberg sier til DN 21. juli: - Høyresiden både i Europa og internasjonalt har kjempet for skattelette, og sa det skulle fremme vekst i økonomien. Det har ikke skjedd, det har skapt statsgjeld, sier han. Det er nesten irriterende å bruke tid på slike tøvete uttalelser. Alle skjønner at skattelette kan føre til statsgjeld, hvis utgiftene overstiger inntektene. Men mer interessant er det i lys av denne påstanden å tenke seg til at Jens Stoltenberg mener at liten eller ingen skattelette fører til null statsgjeld (Vi har jo en slik deterministisk uttalelse å bygge dette på). Ja, ja - det er sikkert et øyeblikk av ukonsentrasjon, Jens Stoltenberg er en god mann, synes jeg. Ser man på land nummer tre på DN sin liste er dette Italia. Italia har 43,5 prosent skatte- og avgiftsinntekter i prosent av BNP. Landet har samtidig alarmerende statsgjeld. Dette slår derfor bein under Jens Stoltenbergs uttalese om at høye skatter og avgifter fører til liten statsgjeld. Det viktigste for Norge i et slikt politisk klima er å videreutvikle gode rammebetingelser for firmaer og private personer, som skaper incentiv, og fremmer skaperkraft. Samtidig er det viktig med gode velferdsordninger for dem som ramler utenfor det etablertes selskap. Det vil framover trolig være behov for skattesenkelser og skjerpelser, innstramming og opptrapping av velferdsgoder. Denne oppgaven er ikke lett. Denne blogger oppfordrer Tea party bevegelsens "sine" senatorer i USA, om å komme opp av skyttergravene, slik at de kan vedta en ansvarlig økonomisk politikk. I Norge oppfordres Jens Stoltenberg om å legge til side "look to Norway"-retorikken, i vår oljesmurte del av verden.

1 prosent av statsbudsjettet til kultur

I dag brukes 0,91 prosent av statsbudsjettet til kultur. La denne satsen økes til 1 prosent.

Hvorfor er det et mål med offentlig pengeforbruk til kultur? Det er for å stadfeste at Norge er en kulturnasjon. Jeg tror også kultur kan bidra til å bremse uheldige utviklingstrekk i vårt samfunn. Dette vil jeg senere komme tilbake til. DN presenterte 16 juli en rapport i avisen, som jeg ikke har lest. Jeg har imidlertid lest lederartikkelen samme dag, som antyder at dagens bevilgninger på 0,91 prosent av statsbudsjettet er i meste laget. Artikkelen har selvsagt noe for seg. Imidlertid synes jeg lederartikkelen, under den tendensiøse overskriften ”statskultur,” i for stor grad har ”musikk, dans og drama”-generasjonen som innfallsvinkel, og at økte kulturbevilgninger mer enn noe annet handler om selvrealisering. Jeg synes dette er for betydelig vektlagt i artikkelen. Jeg erkjenner at dette handler blant annet om selvrealisering. Men dette handler ikke bare, som lederartikkelen implisitt argumenterer for, selvrealisering for aktørene – dette handler også om selvrealisering blant publikum: At folk flest kan oppleve kunstutstillinger, museumsbesøk, og teaterforestillinger til en overkommelig penge. Jeg tror hele samfunnet i takt med økt rikdom har blitt i økende grad opptatt av selvrealisering, og jeg kan ikke se at kulturen skulle være noe unntak her. Men er selvrealisering bare et onde? Og hvorfor ikke ofre noen tanker om at kulturen bidrar til å berike våre liv, i stedet for å fokusere på stønadsmottakerne som middelmådige? DN presenterer noen interessante tall, som det er verd å viderformidle: Det er i dag 75.000 ansatt i kulturnæringen – en økning på 50 % i perioden 2000 – 2009. Aller størst er økningen innenfor design, som i perioden har hatt en årlig gjennomsnittsvekst i bedriftsetableringer på 68 prosent. DN skriver: ”Samtidig er det designbedriftene som sliter mest.” Uttrykket samtidig forstår jeg ikke helt. Det er vel innlysende at også design-bedrifter kan slite, med så mange nyetableringer? Det er vel også et mettningspunkt for designbedrifter? Imidlertid er jeg usikker på om det er riktig å definere designer-bedrifter under begrepet kultur – hva er det som skulle skille designerbedrifter fra annen næringsvirksomhet? Jeg vet ikke hva som defineres som kultur, i det statistiske materialet som blir brukt. Veksten i årsverk i kultursektoren har derfor kanskje ikke vært så betydelig som DN skal ha det til? Men; det er ikke til å komme bort i fra at kulturbudsjettet, som DN skriver, har økt med 66 prosent siden 2005 – og utgjør altså nå 0,91 prosent av statsbudsjettet. En utfordring for kultursektoren, er at den til forskjell fra andre sektorer, er svært arbeidsincentiv. Kulturøkonomer har understreket at det er langt vanskeligere å effektivisere kultursektoren, enn andre næringer, fordi eksempelvis et teaterstykke, som ”Et Dukkehjem,” spilles med samme antall skuespillere som Ibsen så for seg for over 100 år siden. Dette viser at det er vanskelig å teknologisere teatersektoren. En kunstmaler, eller en brukskunstner, har også ilagt uttallige timer ned i sitt arbeid, som ikke kan overlates til datamaskiner, og mantraet fra dyktige kunstnere er vel (kanskje derfor) ofte: ”Hvis du hadde begynt å regnet på prisen, så hadde det ikke vært rare timebetalingen.”DN skriver: ”En ting er at staten støtter kulturproduksjon av høy kunstnerisk kvalitet, som overlatt til markedet alene ville bukket under. Men å skape en forventning om rett til «snille penger» hos et stort antall middelmådige kulturaktører er neppe inspirerende, hverken for aktørene selv, eller for skattebetalerne. ” Siden DN mener at kulturstøtten er for høy allerede, er det legitimt å legge til grunn at DN mener det er altfor mange middelmådige stønadsmottakere allerede. Hvem er disse middelmådighetene, som DN sikter til? Det finnes sikkert prosjekter som etter kunstneriske og markedsmessige kriterier ikke burde få støtte, men hvorfor ikke se på hvem som burde fått støtten i stedet, istedenfor å implisitt hevde at sektoren preges av støttemottakende middelmådigheter. Kulturen skal også tørre og utfordre, og i dette ligger det i å ta sjanser, og produsere noe som kanskje kan bli ettertraktet om 100 år, eller kanskje feiler man uansett. At enkeltaktører kan ha en dårlig dag på jobben, gir ikke grunn til å stemple verken person eller bransje, som middelmådig. Tilbake til det som tidligere er skrevet om kulturøkonomi: Mange av kulturinstitusjonene er så umoderne at de blir mer arbeidsincentive enn de strengt tatt burde. Hvis mye av de 0,91 prosentene går til investeringer for å senke driftskostnader, synes jeg dette er gledelig. Skjønt; det er grenser for hvor mye man kan effektivisere kultursektoren, da kultur kan defineres som ”det menneskeskapte,” og det nettopp er mennesker som skal til for å produsere kunst. Hvorfor er det et mål at 1 prosent av statsbudsjettet skal gå til kultur? Først og fremst fordi kulturen har en egenverdi. Det er grunn til å tro at kulturbasert næring har en stor framtid. Kulturen skaper også annen næringsvirksomhet. Viktigere; I dagens samfunn ser vi en nedgang i tradisjonelle verdier. Ikke alle tradisjonelle verdier er jeg en forkjemper for, men det finnes samtidig mange tradisjonelle verdier som er verd å viderebringe: Ærlighet, respekten for andre, likhet og respekt for loven, osv. Jeg tror kulturen kan bidra til å styrke dypt menneskelige verdier. Dette fordi kultur får folk til å tenke, og gjennom debatt kan vi diskutere hva som er aktverdig. Kultur, som kan defineres på mange måter, kan defineres som felles holdninger, verdier, mål og atferd som karakteriserer en institusjon, organisasjon eller gruppe. Kulturen kan derfor bidra til å styrke de små og store fellesskapene, og ikke minst det gode mennesket. Tilbake til spørsmålet, hvorfor er det et mål at det offentlige skal bevilge 1 prosent av sine midler til kultur? Kultur handler gjerne om å ta opp temaer som vi ikke ønsker å vedkjenne oss, eller ikke ønsker å oppsøke ved egne midler alene. Kultur handler også om å forlyste. Jeg tror ikke det er et tilstrekkelig marked for all kultur. Det er ikke et mål om at all kultur har livets rett heller. Samtidig, i et lite land som Norge er det for små markeder til at mye kultur kan realiseres i markedet. Jeg har tidligere blogget om Jo Strømgren, og jeg tror ikke han overlever uten statsstøtte, i hvert fall har han ikke overlevd uten statssøtte på veien til der han er i dag. Mannen lager fantastiske danseforestillinger, som jeg ikke trodde jeg likte, før jeg gjennom statlig finansierte billetter hadde muligheter til å oppsøke disse forestillingene. Jeg husker spesielt godt en annen forestilling jeg ikke har blogget om – departmentet, som var en satire over byråkratiet. Den sa noe viktig, samtidig som den klarte å more. La oss få flere slike kulturproduksjoner.

Interessant forslag om "gruve-statoil"

Jeg er generelt skeptisk til statlig eierskap i industrien. På noen områder tror jeg imidlertid det er viktig med statlig eierskap, særlig overfor naturressurser, for å sikre sunn forvaltning, og for at arvesølvet skal tilfalle det norske folk.

Med andre ord er jeg for nasjonalisering i noen grad. Nasjonalisering betyr som regel statlig overtakelse av samfunnsøkonomiske viktige naturressurser, infrastruktur og virksomheter knyttet til energiproduksjon, tungtransport, større kredittinstitusjoner, nøkkelindustrier, og så videre. Tankegangen er at hjørnesteinene i industrien bør underlegges demokratisk styring, og ikke markedsøkonomien alene. Generelt er jeg skeptisk til at staten skal være noen god eier for industri, som skal være konkurransedyktig, fordi politisk styring normalt bærer med seg andre hensyn enn at selskapet skal være konkurransedyktig i markedet. Vi har en lang rekke eksempler av strukturkrise i statlige eide selskaper. Industrielle investorer som setter egne midler i næringsprosjekter vil ivareta investeringer på en bedre måte enn offentlige myndigheter. Jeg tror ikke staten er en bedre egnet aktør til å ivareta verdiskapning enn hva makredsaktører er. Hva er så da fellesskapets interesser, som det argumenteres for at staten er bedre egnet til å ivareta, enn markedsaktører? Hva som er fellesskapet er vanskelig å definere. Vi har lovhjemler som ivaretar samfunnets interesser, slik at jeg tror markedsaktører - gjennom å holde seg innenfor lov og ved skatt - bidrar til dette fellesskapets interesser. Hovedargumentet for etablering av et "gruve-Statoil" er å sikre at naturressursene ikke havner i utenlandske hender. Generelt tror jeg det er klokt å sikre norsk eierskap i industrien, men da ved å sikre det spredte eierskapet, for derigjennom å sikre at det er markedshensyn som styrer en bedrifts utvikling, og ikke statlige særinteresser. For å sikre det norske eierskapet på spredte hender kan man nedjustere eller avvikle formueskatten, og gjøre det mer lukrativt å investere i aksjer. Faren ved statlig eierskap er at staten blander roller som kontrollør og utformer av rammevilkår. Som Venstre skriver i sitt valgprogram for perioden 2009-2013: Det som er bra for den enkelte bedrift, er ikke nødvendigvis bra for Norge." Man kan argumentere mot dette syn ved å hevde at de statlige bedriftene og en nasjons interesser er sammenfallende, som kan være bra. Jeg tror opprettelsen av et "gruve-Statoil" er et slikt tilfelle. Da sikrer man at norske naturressurser tilfaller det norske folket, hvor naturressursene, i tilfellet gruve-Statoil, har en estimert verdi på 1500 milliarder kroner. Og vårt lands arvesølv er noe som tilhører det norske folk. Jeg er samtidig skeptsik til at selskapet skal gjøres 100 prosent statlig. Det er trolig, som i de fleste andre eksempelene på statlige selskaper, tilstrekkelig med 2/3 av aksjemajoriteten, som sikrer at ikke minoritetsaksjonærer kan blokkere vedtak av nasjonal interesse. Da vil nasjonale interesser likevel sikres.

Rå Toralv Maurstad!

Det var fabelkatig å få oppleve klipp fra Toralv Maurstads rikholdige karriere på NRK1, lørdag.

En av tidenes største scenekunstnere ble hedret med et program på NRK 1 lørdag, et program som forøvrig gikk i reprise - og som jeg så for andre gang. Det er på sin plass med en lettere omskriving av Peer Gynt: Han skal man akte og hedre og gjøre til lags, det kommer ingen bedre fra bygdene nå til dags." Det er rått å se Toralv Maurstad (f. 1926) beherske alt til fingerspissene - fra teater til film, fra såpeserie til pianospill. Det mest imponerende ved hans scenekunst synes jeg er hans sterke uttrykk foran kamera, uten at det blir overspill, fordi han er den han framstiller, 110 prosent. Det blir aldri stivt fjernsynsteater ut av det, selv om han både må forholde seg til 1200 mennesker og en kameralinse, på en gang. Det er ikke en novise som opptrer uttrykksløst, fordi "film-mediet" krever det. Svaret ligger i at han "er," og ikke spiller - noe kanskje Maurstad startet å videreutvikle under sin teaterutdannelse på Royal Academy of Dramatic Art i London (1947 - 1949), og som han brakte med seg til Norge. Han er kraftfull, kontant og presis, samtidig som han klarer å lage en rollefigur ut av alt hva han foretar seg - han er mesterlig i alle sider av karakterbyggingen! Han har en lekenhet i alt - som nesten tipper over i en ironisk distanse, uten at det gjør det - men alt virker så enkelt for Toralv Maurstad. Derfor behersker han alt fra tragedie til farse. Han viste seg som en sterk teatersjef, både på Oslo Nye Teater og Nathionalteatret, der han ved førstnevnte teater sa opp hele staben ved sin inntreden på grunn av anstrengt økonomi (og kanskje også fordi det kunstneriske nivået ikke var like høyt som det kunne være). Det skal baller til for å gjøre slikt! Jeg oppfatter han som den som la grunnsteinen for det som senere ble policyen for Oslo Nye Teater: Et teater for Oslo. De innså de ikke hadde nok ressurser til å konkurrere med Nathionalteatret, fordi de hadde ikke nok ressurser til det. (Oslo Nye Teater, som på mange måter kan sammenliknes med Rogaland Teater, i blant annet størrelse). Det er fabelaktig hvordan han har klart å være teatersjef og skuespiller på en gang. I denne perioden gjorde han blant annet konferansieren i Cabaret, som det ble vist utdrag fra på lørdag - mesterlig! (Og jeg har sett svært gode tolkninger av denne rollen tidligere, av blant andre Anders Hatlo og Espen Hana.) Det som slår meg er så intelligent og disiplinert Toralv Maurstad må være. Han var en moderne skuespiller, som i de gamle klippene fra Nathionalteatret stilte minst en klasse over de andre. Jeg synes det beste klippet fra lørdag var hentet fra hans tidlige karriere i Tyskland. (Og flere tilbud fra utlandet fikk han, men han ville hjem til Norge.) Klippet fra Tyskland gjenfinnes ikke (foreløpig) på you tube. Ellers finner man på You tube utdrag fra Peer Gynt - hans glansrolle. Likevel vil jeg trekke fram hans evne til å spille samtidsdramatikk, etter klippene fra lørdag å dømme, og som han spilte i drøsser og spann av, etter ansettelse som en av de eneste unge skuespillerne på Nationaltheatret i 1954. Han er jo en eventyrfigur også, så jeg skulle gjerne sett han som teaterkatten i Cats - på Chat Noir. Jeg får takke meg til at jeg var så heldig å få oppleve Toralv Maurstad live på 1990-tallet, da han spilte på Rogaland Teater, under turné med Riksteatret, i forestillingen "Kjære Løgnhals."

Revitalisert kulturpolitikk

Jeg håper kulturstøtten kan økes ved et nytt skattesystem. 

West Ham-manager Sam Allardyce hevdet at Maggie Thatcher ødela fotballen. Årsaken er følgende: - Fra Thatcher stoppet lærernes muligheter til å ta betalt for å være trener etter skolen, har alle de sportslige aktivitetene for barn stoppet fra et konkurransedyktig nivå. Jeg kjenner ikke saken, som ligger bak utsagnet. Men det jeg vet er at Margareth Thatcher på et annet kulturfelt gjorde noe som jeg mener er et positivt; Hun innførte skattefradrag for gaver gitt til kulturformål, hvilket fikk West End (og ikke West Ham) til å blomstre. Men kanskje var dette skattesystemet til gunst også for West Ham, som også er en potensiell pengemottaker? Mitt hovedanliggende er å peke på at skattefordeler for gaver gitt til kulturformål bør sterkt vurderes. Det er derfor gledelig at partiet Venstre ser ut til å vurdere dette sterkt, etter følgende formulering i stortingsprogrammet for perioden 2009 - 2013: "Venstre vil se på alternative måter for hvordan man kan øke finansiering av norsk kultur, blant annet gjennom det nye skattesystemet." Også Høyre har formuleringer som likner litt på den Thatcheristiske politikken og Venstres syn; "Høyre vil legge til rette for skatteincentiver som kan utløse direkte gaver (og opprettelse av private fond og stiftelser)." Det tror jeg er bra tiltak. Er det motforestillinger mot denne politikken? Det mest åpenbare problemet er at dette kan true den uavhengige og frie kunstner. Ved at støtte mottas, er det også sannsynlig at mottakeren føler en forpliktelse til å produsere kunst som er i samsvar med giverens interesser. Jeg skal ikke mistenke Andrew Lloyd Webber (den kanskje mest suksessrike West End-kunstner) for å lage musikaler beregnet for pengegiverne, men faktum var at musikalene hans ble tappet gradvis for brodd jo lenger ut på 1980-tallet vi kom. Dette kan selvsagt være et generelt ønske om å nå ut til flest mulig, uten tanke på å tilfredstille pengegiverne spesielt, men det er også sannsynlig at hvem som er pengegiverne er med i denne totalberegningen. Andrew Lloyd Webbers avtakende skarpe kanter kan jo leses ut i fra titlene, fra tidligere "Jesus Christ Superstar," til "Evita" og fram til senere broddløse titler som "Tell me on a sunday" og "Aspects of Love." Hvis Webber (som andre) har latt seg påvirke av hvem som er pengegiverne, er dette et problem. Det er viktig å sikre den frie kunstner, fordi kulturen har en selvstendig verdi, som ikke skal la seg unødig påvirkes av verken stat eller marked. Det siste er selvsagt utopisk i det moderne samfunnet, men man må ikke innrette en politikk slik at den arbeidende kunstner blir opptatt av enkeltaktørers meninger og eventuelle tilbaketrekkelse av støtte. Det er en trussel mot kunstens egenart. Derfor burde det i det minste være et tak på gaver gitt til kulturformål. Dette er selvsagt ekstremt vanskelig saksfelt, da man aldri kan vite i hvor sterk grad et menneske lar seg påvirke, og kanskje spesielt ikke mange kunstnere som er svært dårlig bemidlet. Men jeg tror nettopp gaver til kulturaktører kunne styrket de frie gruppene og ensemblene, som Høyre ønsker å styrke. Et annet tiltak som et nytt skattesystem kunne innført, er kunstnerskatt. Det har man hatt i Danmark, og jeg vet ikke om en kunstnerskatt vil stride mot EU-regler eller andre retningslinjer. Man kunne da innført en egen skattesats for kunstnerisk inntjening. Det kan her selvsagt bli mange grenseoppganger som er vanskelig å avgjøre. Men kanskje det er verd å se nærmere på. Et tredje moment som er verd å nevne er fradragsmulighetene for kunstnere. Det er i dag slik de kan trekke fra "utgifter til inntekts erverv." Men man kunne justert noen av de faste fradragene, slik at de er i mer tråd med inntektsutviklingen. Blant annet gjelder dette fradrag på hjemmekontor, som i dag er på skarve 1350 kroner - per år.

Sexy flette!

Er det privat å medgi at jeg blir yr når jeg ser ei jente med flette i håret? 

Det er egentlig ikke så mye å skrive om det, for jeg kan ingenting om fletter eller fletting - dessuten skal ikke alt forklares, noe bør bare forbli myteomspunnet (Hvordan knyttes de?) Jeg håper det ikke er en brannfakkel å si at det særlig er blonde jenter som kler flette. Beklager de som måtte føle seg støtt av utsagnet, men de kan jo finne på andre ting. Jeg var så heldig å være kjæreste med ei som i spesielle anledninger knyttet det blonde håret sitt i flette, og nå blir resten privat. Jeg trodde denne bloggen var veldig aktuell nå, da jeg syntes at jeg hadde sett et brudebilde fra Monaco - med blond flette i linsen. Men jeg fant ingenting på nettet, så mulig det var luftspeiling fra min side. Har derfor istedetfor et bilde av verdens mest sexye statsleder, og notorisk flettede Yulia Tumoshenko. Jeg liker mere skråstilte fletter, enn hva Tumoshenko bruker, men
fletten skal likevel være oppsatt i håret. Litt mere hengslengt flette.
Kanskjejeg hadde mer meninger om fletter enn hva jeg i
utgangspunktet trodde?

Folkebibliotekene - for alle folk

Oslo Frp ønsker en årlig biblioteksavgift , hvilket jeg mener er et særdeles dårlig forslag. Gratis hjemlån bør opprettholdes, og offentlige midler til bibliotekene bør minst være uforandret.

Det er fristende å være retorisk; Hvorfor kjemper ikke Fremskrittspartiet for sterk nedsettelse av skatter og avgifter også innenfor kultursektoren, når de nå går i bresjen for å innføre avgift for folkebibliotekene? Fordi Frp aldri har vært noe kulturparti. Det nyeste forslaget, anført av Christian Tybring-Gjedde, går ifølge Oslo Frp sine nettsider ut på å innføre et lånegebyr. Det framgår ikke på FrPs nettsider hvordan gebyret skal virke (Er det en årlig tilslutningsavgift per bruker? Er det gebyr per lån?), men ifølge VG sine nettsider skal det angivelig dreie seg om en årsavgift. Er denne frivillig eller er alle pliktig til å betale denne? Jeg velger å forstå denne avgiften som en slags NRK-lisens (som er verd diskusjon ved annen anledning), der Oslo-borgerne betaler en årlig regning til biblioteket. Frp argumenterer ellers med at avgifter rammer usosialt, der de med lavere lønninger relativt sett betaler mer enn de med høyere lønninger – vil ikke det samme argumentet også gjelde innenfor kultursektoren, så hvorfor annen argumentasjon her? Hvorfor skal kulturen belastes med en egenandel, når det er mange som ikke benytter seg av biblioteksordningen i det hele tatt? Jeg kan ikke tro at det finnes et menneske som ikke er innom NRK sine tjenester iløpet av et år, så lisenesen er jo langt mer berettiget i så måte. Det er lite klokt av Tybring-Gjedde å uttale at ”folk har råd til å betale nå til dags.” For det første kan man hevde dette overfor enhver (liten) avgiftsøkning, men grand totalen kan bli ytterst belastende. Dessuten, det er mange vanskeligstilte som ville kjent denne avgiftsøkningen alene på kroppen, og de som da har benyttet biblioteket til å berike sine liv, blir etter dette i dobbelt forstand fattigere. FrP burde byttet ut slagordet ”for folk flest,” med ”for median-nordmannen,” for partiet viser med dette at de ikke er for alle folk. Men jeg tror median-nordmannen heller ikke hadde likt å få en regning fra Deichmanske i posten, så jeg vet heller ikke om partiet er for folk flest – og dette synliggjør i så måte den tidligere framsatte kritikken av ledelsen i FrP om å kjempe for lite i mot avgiftstrykket. Et av hovedargumentene på FrP sine internettsider, er at vi i våre dager har internett(?) Det er mulig det har gått troll i min datamaskin, men kan noen vise meg hvordan jeg kan lese Aksel Sandemoses ”Varulven” på nettet? Videre hevdes det at bøker om et par år vil være tilgjengelig på internett. For det første, hadde FrP vært et kulturparti hadde de gjerne tatt opp hvilke problemer dette skaper overfor åndsverksloven. Er det ikke problematisk at ikke kunstnere får betalt for sine verker? For det andre, tror virkelig FrP på at alt som er produsert i verden om få år vil finnes på nettet? Er det informasjon og verker som bibliotekene har, som ikke vil finnes på internett? Jeg tror det (blant annet som følge av åndsverksloven), og det er viktig at informasjonen gjøres mest mulig tilgjengelig for alle, derfor vil en avgift eksludere brukere. Det er noen glupinger i FrP som har sittet å regnet på at 143 millioner over kommunebudsjettet, tilsier 56 kroner per utlån. Det er fristende å spørre om disse tallknuserne har trukket fra avgiften som må betales ved for sent innleverte utlån? Den avgiften er ganske betydelig. Viktige, er ikke dette en ganske lav sum for å lese eksempelvis en bok? Og blir dette tallet lavere om det skal finansieres mer direkte av brukerne? Litt historieforelesing er verd å ta med seg litt avslutningsvis. Folkebibliotekene ble opprettet. Ideen om at befolkningen skal ha gratis adgang til kunnskap og kultur er flere hundre år gammel, og har sine røtter i den amerikanske folkeopplysningstanken - kan ikke FrP hente inspirasjon fra USA også her?

Herlig Vreeswijk-konsert

Det var fornøyelig å nyte sanger fra Mester Kees sangskatt på Tollbodbrygga, mandag 27. juni, i Lillesand.


Du bør lese plaktater og pamfletter hvis du reiser rundt i dette vakre landet, fordi det finnes så utrolig mange dyktige artister rundt omkring. Herrene som i denne anledning sørget for en minnerik aften var vokalistene Tor Flaa, Bjørnar Flaa, Jørund Flaa og Dag Ellefsen, oppvartet av et formsterkt husorkester; Øyvind Nypan, Fredrik Svarlander og Espen Ellefsen. Alle syv spilte instrumenter, så det svingte virkelig av gitar, trommer, trompet og trekkspill, og jeg vet ikke hva, i den himmelblå skjærgårdsidyllen og fullstappede bryggekanten. Sangene spente fra tidlig Vreeswijk, til sent Vreeswijk, fra tidlige "Jultomten er faktisk død" til sene "Til Fatumeh." Ensemblet hadde også sneket inn en egenkomponert slagverkhyllest, som var ment å beskrive Vreeswijks liv. Med så mange talentfulle innfallsvinkler er det ikke rart det ble en berikende opplevelse. La meg likevel trekke fram den som gjorde det sterkeste inntrykket: Tor Flaa. Jeg leser for ettertiden at han er en nestor i Lillesands kulturliv, og det kom ikke overraskende. Han framfører ikke, men "er" sangene, på grunn av hans kombinerte jazz- og visefeeling, diksjon og fandenivoldskhet - en slags Helge jordalsk storbandvokalist. "Balladen om censuren" er ren og skjær nytelse, og ville fått glassene til å sprekke i eventuelle nålevende småborgerlige viseklubber. (de viseklubbene som fortsatt måtte synge "Her kommer Thomas toget"). Det gnistrer av Tor Flaa, fordi han har klart å beholde den klassiske visestilen: diksjonen og fraseringen, men teksten, og især hans kraftfulle og rustne, dog rene, stemme, er djevelsk, en kombinasjon som gjør at vi får bakoversveis, vi som sitter på den harmoniske bryggekanten. Han er en moderne Carl Michael Bellman, og jeg vet at nettopp Vreeswijks tolkninger av Bellmann er noe som Vreeswijk selv anså som noe av det beste han har gjort. I fraværet av Bellman på repertoaret denne kvelden (med unntak av plastikkbordet i bakgrunnen som skulle forestille "Den Gyldne Freden") vikarierte Tor Flaa som et særs godt Bellman alibi. Ellers er den andre rutinerte herren, Dag Ellefsen, en koselig Taube-tolker som forvandler "Veronica" til en slags sjømannsvals med trekkspillet sitt. Bjørnar og Jørund Flaa er kveldens rockere, og klarte på en bra måte å skitne til Vreeswijk-universet. De klarte også å gjøre Vreeswijk mer skånsk, på grunn av det jeg tror var Jørund Flaas skarre r. Det viktigste er å fremheve at de alle fire klarte å tilføre Vreeswijk-låtene nye dimensjoner. Artistene ble klappet inn til ekstranummer, og det var "Turistens klagan" vi fikk - en klassiker som bare må med, men jeg tror de (dessverre) unngikk klassikeren: Felicia Adjø, som med fordel kunne blitt byttet ut med den utslitte "Brev från kolonien." Når vi er inne på evergreens klarte de unge herrene å puste nytt liv i gamle viser, eksempelvis "Sportiga Marie" og Hønan Agda." Ensemblet kunne nok ha strammet litt inn i småsnakkingen mellom sangene, som likevel tidvis var sjarmerende. Men jeg savnet nok litt mer Vreeswijk-prat, og da anekdoter, framfor leksikalsk informasjon - hvis det behøvdes såpass mye snakk mellom numrene. Spesielt hyggelig var det at de ikke har gjort Vreeswijk så mørk som flere har gjort ham til, og jeg har sett en del Vreeswijk-forestillinger opp i gjennom. Det blir kanskje litt i overkant mye å gjøre sangen "Til Fatumeh" om til rensete dixieland-jazzen, når teksten er "jag minns nar du var liten, du var så søt og snall, nu tenker du mest på heroinet. Blant dansande elefanter er du en bagatell. Betenk dig och så torka vekk flinet." Men skitt au, det var avslutningssangen og moro lell! Terninkast fem.

Vivaldi!

Han rocker! 

Sitter nå og hører på de fire årstider, selv om han har en lang rekke andre verk enn disse "hiter" som treffer meg midt i solar plexus. Jeg var så heldig å fikk være med i en forestilling i Stavangeren som brukte Vivaldi-musikk - Håndverkerne - og interessen for Vivaldi ble ikke mindre av denne grunn. Vivaldi (1678 - 1741) var lenge en glemt musikkarv, før han ble gjenoppdaget på 1900-tallet. Han har i dag en bred tilhengerskare, og jeg har lest at en annen stor helt, Cornelis Vreeswijk (1936 - 1987) også var en ivrig Vivaldi-fan. En av mine personlige favoritter fra Vivaldi er starten på verket "Concerto in F major for Oboe, Strings & Basso Continuo, RV 457 - allegro non molto." (Du finner den på you tube). Når det gjelder de fire årstidene, er jo Våren (concerto no 1 in E-major, op. 8. RV 269, "La primavera"), første del, allegro delen, velbrukt. Da liker jeg bedre Danza pastorale delen, siste del. Det samme synes jeg om sommeren (Concerto no. 2 in G-minor, Op. 8, RV 315, "L'estate) - der er også siste del, Presto-delen, den klart beste - og herlig fandenivoldsk og opprørsk. (Jeg visste ikke at den italienske sommeren kunne være så hissig). Like over 1 minutt uti sangen synes jeg den er djevelsk herlig. Høsten (Concerto no 3. in F-major, op. 8, RV 293, "L'autunno") synes jeg er den svakeste delen av De fire årstider. Også her synes jeg siste parti er best. (Han kan det med oppbygging, Vivaldi). Så også forestillingen med Jo Strømgren kompani - "De fire årstider" - der denne sangen ble brukt i en fengende rengjøringscene, og det er kanskje derfor jeg liker denne delen så godt. Forandring fryder - i vinteren (Concerto no. 4 in F- minor, op. 8. RV 297, "L'inverno") synes jeg del 2 er best, og usigelig vakker - du hører det drypper fra istappene. Det er altså høydare i alle de fire årstider. For de som vil høre noe virkelig rocka og hjerteskjærende Vivaldi vil jeg anbefale Nigel Kennedys versjoner på you tube. Det er Nigel Kennedy som er avbildet ovenfor.