1 prosent av statsbudsjettet til kultur

I dag brukes 0,91 prosent av statsbudsjettet til kultur. La denne satsen økes til 1 prosent.

Hvorfor er det et mål med offentlig pengeforbruk til kultur? Det er for å stadfeste at Norge er en kulturnasjon. Jeg tror også kultur kan bidra til å bremse uheldige utviklingstrekk i vårt samfunn. Dette vil jeg senere komme tilbake til. DN presenterte 16 juli en rapport i avisen, som jeg ikke har lest. Jeg har imidlertid lest lederartikkelen samme dag, som antyder at dagens bevilgninger på 0,91 prosent av statsbudsjettet er i meste laget. Artikkelen har selvsagt noe for seg. Imidlertid synes jeg lederartikkelen, under den tendensiøse overskriften ”statskultur,” i for stor grad har ”musikk, dans og drama”-generasjonen som innfallsvinkel, og at økte kulturbevilgninger mer enn noe annet handler om selvrealisering. Jeg synes dette er for betydelig vektlagt i artikkelen. Jeg erkjenner at dette handler blant annet om selvrealisering. Men dette handler ikke bare, som lederartikkelen implisitt argumenterer for, selvrealisering for aktørene – dette handler også om selvrealisering blant publikum: At folk flest kan oppleve kunstutstillinger, museumsbesøk, og teaterforestillinger til en overkommelig penge. Jeg tror hele samfunnet i takt med økt rikdom har blitt i økende grad opptatt av selvrealisering, og jeg kan ikke se at kulturen skulle være noe unntak her. Men er selvrealisering bare et onde? Og hvorfor ikke ofre noen tanker om at kulturen bidrar til å berike våre liv, i stedet for å fokusere på stønadsmottakerne som middelmådige? DN presenterer noen interessante tall, som det er verd å viderformidle: Det er i dag 75.000 ansatt i kulturnæringen – en økning på 50 % i perioden 2000 – 2009. Aller størst er økningen innenfor design, som i perioden har hatt en årlig gjennomsnittsvekst i bedriftsetableringer på 68 prosent. DN skriver: ”Samtidig er det designbedriftene som sliter mest.” Uttrykket samtidig forstår jeg ikke helt. Det er vel innlysende at også design-bedrifter kan slite, med så mange nyetableringer? Det er vel også et mettningspunkt for designbedrifter? Imidlertid er jeg usikker på om det er riktig å definere designer-bedrifter under begrepet kultur – hva er det som skulle skille designerbedrifter fra annen næringsvirksomhet? Jeg vet ikke hva som defineres som kultur, i det statistiske materialet som blir brukt. Veksten i årsverk i kultursektoren har derfor kanskje ikke vært så betydelig som DN skal ha det til? Men; det er ikke til å komme bort i fra at kulturbudsjettet, som DN skriver, har økt med 66 prosent siden 2005 – og utgjør altså nå 0,91 prosent av statsbudsjettet. En utfordring for kultursektoren, er at den til forskjell fra andre sektorer, er svært arbeidsincentiv. Kulturøkonomer har understreket at det er langt vanskeligere å effektivisere kultursektoren, enn andre næringer, fordi eksempelvis et teaterstykke, som ”Et Dukkehjem,” spilles med samme antall skuespillere som Ibsen så for seg for over 100 år siden. Dette viser at det er vanskelig å teknologisere teatersektoren. En kunstmaler, eller en brukskunstner, har også ilagt uttallige timer ned i sitt arbeid, som ikke kan overlates til datamaskiner, og mantraet fra dyktige kunstnere er vel (kanskje derfor) ofte: ”Hvis du hadde begynt å regnet på prisen, så hadde det ikke vært rare timebetalingen.”DN skriver: ”En ting er at staten støtter kulturproduksjon av høy kunstnerisk kvalitet, som overlatt til markedet alene ville bukket under. Men å skape en forventning om rett til «snille penger» hos et stort antall middelmådige kulturaktører er neppe inspirerende, hverken for aktørene selv, eller for skattebetalerne. ” Siden DN mener at kulturstøtten er for høy allerede, er det legitimt å legge til grunn at DN mener det er altfor mange middelmådige stønadsmottakere allerede. Hvem er disse middelmådighetene, som DN sikter til? Det finnes sikkert prosjekter som etter kunstneriske og markedsmessige kriterier ikke burde få støtte, men hvorfor ikke se på hvem som burde fått støtten i stedet, istedenfor å implisitt hevde at sektoren preges av støttemottakende middelmådigheter. Kulturen skal også tørre og utfordre, og i dette ligger det i å ta sjanser, og produsere noe som kanskje kan bli ettertraktet om 100 år, eller kanskje feiler man uansett. At enkeltaktører kan ha en dårlig dag på jobben, gir ikke grunn til å stemple verken person eller bransje, som middelmådig. Tilbake til det som tidligere er skrevet om kulturøkonomi: Mange av kulturinstitusjonene er så umoderne at de blir mer arbeidsincentive enn de strengt tatt burde. Hvis mye av de 0,91 prosentene går til investeringer for å senke driftskostnader, synes jeg dette er gledelig. Skjønt; det er grenser for hvor mye man kan effektivisere kultursektoren, da kultur kan defineres som ”det menneskeskapte,” og det nettopp er mennesker som skal til for å produsere kunst. Hvorfor er det et mål at 1 prosent av statsbudsjettet skal gå til kultur? Først og fremst fordi kulturen har en egenverdi. Det er grunn til å tro at kulturbasert næring har en stor framtid. Kulturen skaper også annen næringsvirksomhet. Viktigere; I dagens samfunn ser vi en nedgang i tradisjonelle verdier. Ikke alle tradisjonelle verdier er jeg en forkjemper for, men det finnes samtidig mange tradisjonelle verdier som er verd å viderebringe: Ærlighet, respekten for andre, likhet og respekt for loven, osv. Jeg tror kulturen kan bidra til å styrke dypt menneskelige verdier. Dette fordi kultur får folk til å tenke, og gjennom debatt kan vi diskutere hva som er aktverdig. Kultur, som kan defineres på mange måter, kan defineres som felles holdninger, verdier, mål og atferd som karakteriserer en institusjon, organisasjon eller gruppe. Kulturen kan derfor bidra til å styrke de små og store fellesskapene, og ikke minst det gode mennesket. Tilbake til spørsmålet, hvorfor er det et mål at det offentlige skal bevilge 1 prosent av sine midler til kultur? Kultur handler gjerne om å ta opp temaer som vi ikke ønsker å vedkjenne oss, eller ikke ønsker å oppsøke ved egne midler alene. Kultur handler også om å forlyste. Jeg tror ikke det er et tilstrekkelig marked for all kultur. Det er ikke et mål om at all kultur har livets rett heller. Samtidig, i et lite land som Norge er det for små markeder til at mye kultur kan realiseres i markedet. Jeg har tidligere blogget om Jo Strømgren, og jeg tror ikke han overlever uten statsstøtte, i hvert fall har han ikke overlevd uten statssøtte på veien til der han er i dag. Mannen lager fantastiske danseforestillinger, som jeg ikke trodde jeg likte, før jeg gjennom statlig finansierte billetter hadde muligheter til å oppsøke disse forestillingene. Jeg husker spesielt godt en annen forestilling jeg ikke har blogget om – departmentet, som var en satire over byråkratiet. Den sa noe viktig, samtidig som den klarte å more. La oss få flere slike kulturproduksjoner.