Det var fornøyelig å nyte sanger fra Mester Kees sangskatt på Tollbodbrygga, mandag 27. juni, i Lillesand.Du bør lese plaktater og pamfletter hvis du reiser rundt i dette vakre landet, fordi det finnes så utrolig mange dyktige artister rundt omkring. Herrene som i denne anledning sørget for en minnerik aften var vokalistene Tor Flaa, Bjørnar Flaa, Jørund Flaa og Dag Ellefsen, oppvartet av et formsterkt husorkester; Øyvind Nypan, Fredrik Svarlander og Espen Ellefsen. Alle syv spilte instrumenter, så det svingte virkelig av gitar, trommer, trompet og trekkspill, og jeg vet ikke hva, i den himmelblå skjærgårdsidyllen og fullstappede bryggekanten. Sangene spente fra tidlig Vreeswijk, til sent Vreeswijk, fra tidlige "Jultomten er faktisk død" til sene "Til Fatumeh." Ensemblet hadde også sneket inn en egenkomponert slagverkhyllest, som var ment å beskrive Vreeswijks liv. Med så mange talentfulle innfallsvinkler er det ikke rart det ble en berikende opplevelse. La meg likevel trekke fram den som gjorde det sterkeste inntrykket: Tor Flaa. Jeg leser for ettertiden at han er en nestor i Lillesands kulturliv, og det kom ikke overraskende. Han framfører ikke, men "er" sangene, på grunn av hans kombinerte jazz- og visefeeling, diksjon og fandenivoldskhet - en slags Helge jordalsk storbandvokalist. "Balladen om censuren" er ren og skjær nytelse, og ville fått glassene til å sprekke i eventuelle nålevende småborgerlige viseklubber. (de viseklubbene som fortsatt måtte synge "Her kommer Thomas toget"). Det gnistrer av Tor Flaa, fordi han har klart å beholde den klassiske visestilen: diksjonen og fraseringen, men teksten, og især hans kraftfulle og rustne, dog rene, stemme, er djevelsk, en kombinasjon som gjør at vi får bakoversveis, vi som sitter på den harmoniske bryggekanten. Han er en moderne Carl Michael Bellman, og jeg vet at nettopp Vreeswijks tolkninger av Bellmann er noe som Vreeswijk selv anså som noe av det beste han har gjort. I fraværet av Bellman på repertoaret denne kvelden (med unntak av plastikkbordet i bakgrunnen som skulle forestille "Den Gyldne Freden") vikarierte Tor Flaa som et særs godt Bellman alibi. Ellers er den andre rutinerte herren, Dag Ellefsen, en koselig Taube-tolker som forvandler "Veronica" til en slags sjømannsvals med trekkspillet sitt. Bjørnar og Jørund Flaa er kveldens rockere, og klarte på en bra måte å skitne til Vreeswijk-universet. De klarte også å gjøre Vreeswijk mer skånsk, på grunn av det jeg tror var Jørund Flaas skarre r. Det viktigste er å fremheve at de alle fire klarte å tilføre Vreeswijk-låtene nye dimensjoner. Artistene ble klappet inn til ekstranummer, og det var "Turistens klagan" vi fikk - en klassiker som bare må med, men jeg tror de (dessverre) unngikk klassikeren: Felicia Adjø, som med fordel kunne blitt byttet ut med den utslitte "Brev från kolonien." Når vi er inne på evergreens klarte de unge herrene å puste nytt liv i gamle viser, eksempelvis "Sportiga Marie" og Hønan Agda." Ensemblet kunne nok ha strammet litt inn i småsnakkingen mellom sangene, som likevel tidvis var sjarmerende. Men jeg savnet nok litt mer Vreeswijk-prat, og da anekdoter, framfor leksikalsk informasjon - hvis det behøvdes såpass mye snakk mellom numrene. Spesielt hyggelig var det at de ikke har gjort Vreeswijk så mørk som flere har gjort ham til, og jeg har sett en del Vreeswijk-forestillinger opp i gjennom. Det blir kanskje litt i overkant mye å gjøre sangen "Til Fatumeh" om til rensete dixieland-jazzen, når teksten er "jag minns nar du var liten, du var så søt og snall, nu tenker du mest på heroinet. Blant dansande elefanter er du en bagatell. Betenk dig och så torka vekk flinet." Men skitt au, det var avslutningssangen og moro lell! Terninkast fem.
No comments:
Post a Comment