Renessansen - fornyelse av tankekraften, som viste vei til opplysningstiden

Uten renessansen, ingen opplysningstid. Renessansen regnes som "gjenfødelsen" av antikkens idealer, for klassisk kunst og kultur, men utgjør kanskje først og fremst kjernen i den moderne tidsalder: opplysningens vei. Renessansen representerer en sjelrik epoke. 

Historisk har renessansen blitt beskrevet som forløperen for den moderne tid, med sitt brudd med middelalderen. Denne artikkelen skal ta en hurtiggjennomgang av bruddstykker ved renessansen. Ved opplysningstiden kom den vitenskapelige revolusjonen og sekulariseringen, men dette var allerede påbegynt ved renessansen. Reformasjonen regnes som en frigjøringskamp, der man tok et oppgjør med kirkens makt og altomfattende virkeområde. Vestens idéhistorie gjennomgår et paradigmeskifte med renessansen.

Italia - i førersetet
Renessansen som periodebegrepet varte i omtrent 200, fra 1480 (Palmer et.al 2002:54). Utdannede italienere var interessert i studio humanitatis, noe vi idag kaller humanisme (Noble et. al 2006:371) - det vil si retorikk og litteratur. Man ønsket å ta tilbake den tapte tid, fra den gresk-romerske sivilisasjon (Palmer et.al. 2002:54).  Både lovverk, økonomi og regjeringsstyre lå nå åpen for forandring (Palmer et.al 2002:54). Italienske humanister og kunstnere følte de levde i en ny tid, med et ønske om å vekke til live den antikke forståelsen. Italienerne søkte nå til den antikke forståelsen, for å besvare spørsmål knyttet til kultur, politikk og utdanning (Noble et.al 2006:370) I antikkens skriverier fant man andre perspektiver enn hva man hadde hatt i middelalderen (Palmer et. al 2002:61) I tillegg brøt man med middelalderen, der man nå fikk en langt mer sekulær forståelse av tilværelsen (Palmer et.al. 2002:56). Det var ikke tilfeldig at gjennombruddet kom i Italia, der hadde man en langt mer anti-klerikal tilnærming enn resten av Europa (Noble 2006:371) Men å snakke om gjenfødelse, blir ikke riktig, mener jeg. Det var ikke slik at de vil gjenetablere det samme man hadde i antikken, uten å tilføre noe nytt. Blant annet var flere filosofer fra antikken kjent før renessansen, Aristoteles, Platon og Ciecero, men hadde lenge vært glemt (Fløistad 1991:22; Palmer et.al 2002:54). Humanistene snakket heller om renovatio (fornyelse), enn en renessanse (gjenfødelse)(Lingaas 2013:263). Tar man en virkelig vid forståelse til grunn, må kjernen i renessansen betraktes som menneskets selvrealisering, framfor fornyelse eller gjenfødelse (Fløistad 1991:21). Det var forøvrig de italienske humanister som selv først brukte begrepet middelalder, og den lange tiden fram til deres tid, fra den greske og romerske antikken (Lingaas 2013:263). Fornyelsen kom imidertid ikke med en gang, noe som gjør det grunn for å dele renessanse-perioden i to: Den første halvdel preget av etterliknelse av de greske idealer. Og den andre halvdel, der vi fikk virkelig fornyende kunstnere som Michelangelo og tekniske genier som Leonardo Da Vinci. Det er vel kun etter en viss tid, med tusenvis av timer med trening, at det forløser? Kreativiteten var derfor sterkere i andre halvdel av perioden, kontra den første (Lingaas 2013:263). Det vil selvsagt være avvik fra dette, men det er hovedtendensen.

Individualisme, sekularisme og empirisme
Burckhardt var vel den første til å identifisere omfattende fellestrekk ved renessansen, ifølge Lingaas (2013:265). Han vektlegger fem faktorer (ibid): Renessansen har en ganske klar begynnelse og slutt (årstall). For det andre, framveksten av individualitet, der "geniet" for alvor ble et begrep. (Mann ble nå opptatt av ekstraordinære menn, for det var kun menn som gjaldt, Palmer et.al 2002:57) For det tredje, vokser det fram en sekulær verdensanskuelse - vel og merke relativ sådan, siden det ikke er sammenliknbart med dagens samfunn. (For det fjerde, var den italienske renessanse-erfaringen eksepsjonell i europeisk sammenheng). For det femte, Italienerne lærte Europa å bli moderne. For Burckhardt representerte renessansen skillelinjen mellom det moderne og det før-moderne. Ifølge forståsegpåere er noe av svakheten med Burckhardts framstilling at han peker på mange likheter mellom renessansen og moderne tid, men overser de mange forskjellene (Lingaas 2013:266). Akademikeren Else Marie Lingaas besvarer ikke dette direkte, men forklarer i boka "Vestens idéhistorie" at: Renessansen ble et uttrykk for essensen i det moderne (2013:262)" - og da kan jo jeg henvise til underoverskriften til dette kapittelet, hva kanskje essensen var?  Savner imidlertid at Lingaas ikke berører hvilke likheter det skulle være mellom renessansen og den moderne tid, siden det angivelig er kritikkverdig at Burckhardt utelater det.  Det kan da selvsagt være en hel del som ikke samsvarer med den moderne tidsalder, og det kan være mye mer som samsvarer og som Burchardt utelater. Videre skriver Lingaas: "Et forsøk på å løsrive renessansen fra den gamle dramaturgien var å omskrive den fra å være startpunktet for moderniteten til å representere overgangen til den moderne verden. Og et problem med dette er imidlertid hva som er det særegne ved renessansen." Er det her forskjell på startpunkt og overgang, uavhengig hva som er renessansens essens? Så kommer det plutselig noe jeg ikke skjønner: "Dessuten medfører overgangsmetaforen at renessansen (eller enhver annen overgangsperiode) mister sin egenart. Den blir en slags ustabil bro mellom to faste endepillarer, i dette tilfellet middelalderen og moderniteten." Men jeg skjønner bro som metafor. Stusser også på at annalistene, en skoleretning innenfor historiefaget, ikke skulle være opptatt av å studere politiske forandringer (2013:268). Ellers må jeg bemerke at fremmedord og fagbegrep kunne vært færre, hvilket hadde gjort innholdet mer substansielt. Ellers så synes jeg at Joan Kelly-Gadols artikkel "Om kvinner hadde en renessanse" er ganske på siden, ut i fra Lingås gjengivelse. Det finnes nemlig ikke belegg for påstandene Kelly-Gadol framsetter, ut i fra det gjengitte. Jeg får bruke noe annet uforståelig som neste underoverskrift.

"Reformasjonen er også et epokebegrep som har en lang og innviklet historie, med ulike betydningsnivåer og verdier." 
Guttorm Fløistad (1991:19) skriver at individiets selvutfoldelse ble mer vektlagt, enn hva som var Guds vilje. Det utadvendte, handlende og skapende individ ble mer framtredende, men at renessansen selvsagt ikke kan tolkes som en anti-religiøs bevegelse (1991:19-20). Men; frigjøringen var et faktum. Kristendommen skulle bli mer humanistisk, og vi fikk kristen-humanister som Desiderius Erasmus (1991:20). Man fant i eksempelvis i naturvitenskapen ut at ting kunne forklares utenfor en eventuell guds-eksistens (1991:20).

Filosofien
Filosofien trekkes i to ulike retninger, en mot kristendom eller Gud (blant annet Descartes og Spinoza), en annen mot vitenskapen eller erfaringen (blant annet Locke og Hume) (Fløistad 1991:21). Men fellesstrekket i renessansen er ikke først fremst at kulturen er teologisk eller forskningsbasert, men moralsyn (Palmer et.al 2002:54) . Dette gjør at rennessansen står i mellomposisjon mellom middelalder (teologi) og Opplysningstiden (forskning). I økende grad ser vi framveksten av to kulturer - også utenfor filosofien, som startet ved renessansen: En kristen, og en ikke-kristen (Fløistad 1991:21). Gresk ble ellers det nye motespråket (Fløistad 1991:22). Så kan det føyes til at hvorvidt en kristen eller ikke-kristen forståelse lå til grunn, avvek noe geografisk. I Italia ble individorienteringen større, mens i de nå tyske området ble gudstroen mer vektlagt (Fløistad 1991: 23). Ikke bare fryktet den katolske kirke en flukt bort fra religionen, men de fryktet at Bibelen skulle tolkes annerledes enn hva de ønsket - og kunne derfor utfordre den maktposisjonen kirken hadde (Fløistad 1991:22). De mest framstående humanister var Thomas More (England), Desiderius Erasmus (Nederland) og franskmennene Francois Rabelais og John Calvin (Plamer et al. 2002:68).

Forretningsliv og boktrykkerkunst
Oppdagelsen av Amerika og andre kjente sjøreiser gjorde at man fikk et nytt verdensbilde, og dette åpnet også muligheter for handel. Kjøpmenn tjente stort på handelsvirksomhet, de lånte ut penger til konger og prinser, og tjente seg søkkrike som bankfunksjonærer (Palmer 2002:54). Handel, sjøfart, teknologi og økonomi skjøt også fart i renessansen (Fløistad 1991:25). Innenfor teknologi er det verdt å trekke fram kompasset (selv om det var kjent fra tidligere), kruttet (riddervesenet ble plutselig umoderne) og skipsbyggerkunsten (Fløistad 1991:25). Og med de store oppdagelser, av eksempelvis Amerika, begynte handelen å florere (1991:25). Innenfor tankelivet fikk man nå beviser på at jorden var rund, ikke flat - og tidligere hadde kirken henrettet folk som mente det bodde folk andre steder i verden (Fløistad 1991:27). Oppdagelsesreisene bidrog derfor til å svekke kirkens stilling (Fløistad 1991:27). Det er også grunn til å hevde at kimen til det moderne demokratiet ble lagt i renessansen, på grunn av den framvoksende borgerstanden (Fløistad 1991:27). Boktrykkerkunsten kom på 1450-tallet (Fløistad 1991:27). Blant annet kunne da studentene føre mer kontroll over hva professoratet sa i sine forelesninger, ved universitetene - og det katolske presteskapet mistet egenrådigheten over bibelfortolkninger (Fløistad 1991:29).

Nytt menneske- og samfunnssyn
I renessansen vokste det fram nye politiske tenkere. Machiavelli, Hobbes og Locke er alle barn av renessansen, men det er sistnevnte jeg vil ta for meg - siden jeg liker han utvilsomt best, og er mest betydningsfull (vil jeg ønske å tro) i vår tid. Locke sier at det er mulig å være fri, samtidig som man har et ordnet samfunn (Fløistad 1991: 37). Det går an å både unngå anarki og totalitære regimer (Fløistad 1991:37). Han innfører begrepet naturlige rettigheter som alle mennesker er født med (Fløistad 1991:37) - en forløper for tanken om menneskerettigheter. Dette viser den langt større individfokuseringen det var i renessansen enn tidligere, enkeltmenneskers ukrenkelighet og verdighet. Viktigst var retten til liv, frihet og eiendom (Fløistad 1991:37). Makt må overføres til overordnede organer, og for å unngå misbruk trengs maktfordeling (Fløistad 1991:37). Synes ellers det er litt synd at Fløistad problematiserer om det finnes slike naturlige rettigheter, blant annet ved å trekke inn Marx og Hegel (1991:38).

Nederlandsk særstilling
Andre igjen har pekt på at flamsk (nederlandsk) kultur også var svært langt framme. Det riktigste er nok å si at den første bølgen i renessansen kom i Italia, mens den neste store bølgen kom i nord. Det får bli med en annen anledning jeg skriver om det som historisk har vært den nederlandske gullalder.

Gjenfødelse i Firenze
Firenze regnes som gjenfødelsens hjem. "Det finnes ikke noe sted, som kan sammenliknes med florentinernes praktfullhet og urbanitet," skrev Leonardo Bruni i 1405. Universitetet i Firenze var ungt og dynamisk, blant annet derfor kunne de utforske og bedrive banebrytende forskning. Byen tiltrakk seg både intelektuelle og kunstneriske begavelser. Og byen var rik, takket være sin tekstilproduksjon. Medici-familien kunne eksempelvis finne på å bestille store mengder bøker, og i den tiden - da bøker var håndskrevne - er det tydelig at det for noen ble svært så innbringende. Siden "genier" og boktrykkerkunsten ble populære fenomener, ble raskt "biografien" er farsott - av særlig fortidens helter. Firenze ble et arnested for kunst og lærdom, som siden spredte seg utover Europa. "Humanistene" var opptatt av studiet av "menneskeheten." Humanistenes arbeid gikk for en stor del med på å nedtegne ting, ikke ulikt denne blogger. Humanistene skulle utdannes til byens og hoffets fortjeneste, og var ikke forbeholdt kirken. Grammatikk dannet grunnlaget for deres kunnskap, som senere førte til retorikk (kunsten å overbevise), etikk, poesi og historie. Allsidige, kultiverte og engasjerte mennesker var etterstrevbart.

Teppet gikk opp i de lærdes studiekamre 
Universietetene var man kritisk til dengang, fordi man mente at de konsentrerte seg om teologi, lovverk og medisin - der de humanistiske lesevitenskapene fikk liten plass. Ellers var man kritisk til at det ble utført for lite eksperimentell vitenskap (Palmer et.al 2002:68). En ledende humanistisk skikkelse ble Petrarch (1304 - 1374), som blandet klassisk moral og litteratur med aktuelle stridsspørsmål i det 14. århundret (Noble et.al 2006: 372). Han trodde at det eneste som kunne bøte på en trist verden var etterliknelse av antikkens romere (Noble 2006:372). Han forble kristen, og den sekulære innflytelse var derfor begrenset (Noble et. al. 2006:373). Vestlige og sørlige Tyskland kunne skilte med mye rikdom - der blant annet Fugger-familien var den rikeste i Europa. I disse omgivelsene la Johann Muller til grunn en matematisk forståelse av universet. Han var kanskje den største vitenskapsmann i det 15. århundret, i hvert fall siden Leonardo Da Vincis arbeider lenge forble ukjent (Palmer et.al 2002:69). Og Copernikus forfektet at jorda og planetene gikk i bane rundt sola, og denne polsk-tyske vitenskapsmann ble betydelig for våre dagers forståelse av universet.  Det er myte som har befestet seg hos mange, at renessansen betydde at man gravde fram bøker som lenge hadde vært glemt. Det kan gått være det, men først og fremst tok man fram bøker og forstod dem utenfor en kristen eller kirkelig forståelseshorisont - og tilførte datidens forståelse. Det er derfor kanskje litt rart at man dyrket allegorien, der man for å forstå en uttrykksmåte måtte forstå og henvise til noe annet først. Meningen ved allegorisk bruk er derfor ikke alltid åpenbar - i hvert fall ikke for det moderne øyet. Videre verdsatte man de klassiske forfatterene, og forsøkte selv å nå samme nivå. Et verk av Desiderius Erasmus, som har hatt stor innvirkning på europeisk kultur, er "Adagia." Dette er en samling av sitater fra den europeiske verdensarv, i spedd Erasmus kommentarer og filosofiske betraktninger.

Humanisme i styre og stell
Petrarch og de sivile humanister ønsket at styrere skulle praktisere det kristne syn på tro, håp og kjærlighet - og de betraktet både lovverk og styret som noe ganske uforandelig. Fra denne perioden finner man også Machiavelli, som blant mye annet skiller seg i synet på hvorvidt etterliknelse av tidligere tider er ønskelig; Han mente man ikke skulle det. Hver historiske tid krevde sitt eget form for styre (Noble 2002: 378-379). Det som kjennetegner renessansen i politisk øyemed er egentlig at ingen institusjonelle nyvinninger av betydning ble etablert, men man hadde dyktige enkeltpersoner innenfor handel og forskningsvirksomhet, som i forskjellig vellykket grad samarbeidet med lokale enevoldsmakter.

Konklusjon
Denne artikkelen har tatt for seg renessansen, som fornyende tankekraft - og viste vei til den moderne tid og Opplysningstiden. Man snakket om fornyelse, framfor gjenfødelse - der Italia var ledende land på grunn av det som av mange oppsiktsvekkende (moteord red.anm.) nok var lite kristelig i forhold til andre vest-europeiske land. Dette gav grobunn for å stille teologisk kritiske spørsmål, og man tenkte nytt omkring blant annet individet og fellesskapet. Frigjøringsprosessen var ikke anti-religiøs, selv om den var anti-klerikal og kirkelig maktkritisk. Geniet ble framhevet, der man fikk størrelser av typen Leonardo Da Vinci - for å nevne en av flere. Det yrende forretningslivet blomstret og man fikk en rekke teknologiske nyvinninger. Vi får gryende tanker om individers rettigheter og ukrenkelighet, kimen til de moderne menneskerettighetene.

Kilder:
 - Fløistad, Guttorm (1991): "Filosofi og vitenskap - fra renessansen til vår egen tid." Oslo: Universitetsforlaget.
 - Lingaas, Else Marie (2013): "Vestens idéhistorie - renessanse og reformasjon" Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
 - Noble, Thomas F.X; Strauss, Barry; Osheim, Duane J.; Neuschel, Kristen B.; Cohen, William B.; Roberts, David R.; Fuchs, Rachel (2002): "Western Civilization - a continuing experiment." New York: Houghton Mifflin Compay.
 - Palmer, R.R; Colton, Joel; Kramer, Lloyd (2006): "A history of the modern world" Boston: MacGrw Hill.

Whola lotta Willoch going on!

Den mest betydeligste norske politiske tenker i etterkrigstiden, og en av de fremste statsmenn landet har fostret. 

Willoch er liberal-konservativ. Noen sier han likner en venstremann, og delvis: Det kan likne. Tross Willochs uttrykte venstredreining de senere år, er og forblir han liberal-konservativ, og den desidert største høyremann  gjennom tidende. Tittelen på denne artikkelen gjenspeiler nok neppe den moderasjon, som er Willochs kardinaldyd - og som var helt sentralt for den konservative tenkers far: Edmund Burke. Dessuten: Willoch vektlegger også sosial harmoni som en dyd (langt i fra uforenelig med Burke), noe som knytter han nærmere den konservative, enn den liberale leir - og hvor jeg forøvrig også her slutter meg til Willoch: Vi trenger sosial harmoni, men det kan være delte meninger om hva som skaper en fredfull verden. Her ligger nøkkelen til Willochs konservatisme, mener jeg: Moderasjon. Jeg vil skynde meg å legge til at det er med den største respekt for Willoch, jeg har valgt å omskrive denne Jerry Lee Lewis-frasen.

Forfatterskapet
Jeg har lest to bøker av Willoch fra perm til perm ("Myter og virkelighet" og "Utfordringer") og to bøker har jeg lest bruddstykker av: "Minner og meninger" og "Erfaringer for framtiden." Hvor skal en begynne, jeg har jo ikke gulet ut viktige poenger sist jeg leste disse bøkene? Kanskje er det på sin plass å begynne med den boken jeg liker aller aller best blant de knallgode bøkene: "Myter og virkelighet." Årsaken til at jeg liker den best er nok hans analyser av historiske forhold.

Boka "Myter og virkelighet"
Jeg har tillitt til Willochs tallbruk av den økonomiske veksten i Norge, Norden og Vest-Europa. Derfor er jeg også enig i at det ikke var så bemerkelsesverdig at den lange Arbeiderparti-perioden i etterkrigstiden betydde økonomisk oppgang, siden resten av Vest-Europa oppnådde minst tilsvarende vekstrater i økonomien. En Høyre-regjering kunne derfor skapt minst like gode kurver.

Ordbruk og velferdsstat
Jeg er ikke enig i Willochs framstilling av språkstrid på side 29, fordi jeg ikke synes han har et redelig eller riktig begrepsapparat for å karakterisere verken sine eller andres synspunkt. Dette er en litt gjennomgående tendens i boken (blant annet omtaler han ikke Labour i England som sosialdemokrater, men sosialister.) Andre historikere har beskrevet at årsaken til Arbeiderpartiets lange regjeringsperiode i etterkrigstiden skyldes deres vilje til samarbeid med opposisjonen. Da synes jeg det er litt dumt at Willoch skriver at det skyldes "opposisjonens påvirkningskraft" og "Arbeiderpartiets manglende konfrontasjonslinje med opposisjonen" (2002:40), som er langt mer negativt ladet uttrykk. At han også tilskriver velferdsstatens startgrop med Otto von Bismarck (2002:36), kan det forsåvidt være dekning for - men snarere er det riktig å si at dette var starten på sosial-staten, forløperen til - og langt mindre utbygd - enn velferdsstaten. Bismarcks ord var jo som kjent: "Gi dem noe, så slipper man å gi dem det hele" - altså drevet av å motvirke revolusjon, framfor sosialt engasjement eller et rettferdighetsperspektiv, og det var nok neppe et ektefølt engasjement for å løfte folk ut av elendigheten. Jeg synes ikke slik historieskriving passer under underoverskriften "Myter om velferdsstatens opprinnelse." (Hvorfor ikke ta utgangspunkt i William Beveridge, eksempelvis, som Willoch streifer innom på side 37 - der han avfeier at velferdsstaten kom med han). Videre skriver Willoch at den første trygdeordning kom i 1895. Det er etter min hukommelse riktig, den kom i hvertfall rundt 1890 (husker ikke helt, det begynner jo å bli en stund siden). Jeg synes ikke det er redelig å gjøre et poeng utav å si at det kom 8 år før Arbeiderpartiet fikk sin første representant på Stortinget, fordi vi fra og med 1884 hadde partiet Venstre - i tillegg til Høyre. Høyre kan derfor ikke på det gjengitte grunnlaget ta æren for denne form for trygdeutbetaling. Jeg deler Willochs oppfatning om at mange trygdeordninger i Norge har det i stor grad vært tverrpolitisk enighet om (2002:36), f. eks Folketrygden. Men Høyre har nok sjelden vært pådriver - men nettopp har formant til moderasjon. Ellers er det mye interessant som står i den boken, fordi Willoch er klartenkt, selv om jeg synes ordvalget enkelte steder kunne vært annerledes. Har ikke rukket å lese alt for andre gang.

Boka "Utfordringer"
I boka "Utfordringer" gir han interessante innspill på det flerpartisystemet vi har idag. Willoch sier at med så mange partier vi har idag blir kompromissene så mange at hvert parti blir stående igjen som løftebrytere (Willoch 2004:53) Dette gjør det samtidig innviklet for meningmann å følge med på politikk, fordi utspillene er så mange i hver enkelt sak (ibid). Her synes jeg Willoch har et kjempegodt poeng. På den andre siden; Lijphart viser til at de land som har flertpartisystem har mer utbygde velferdsstater enn land med eksempelvis to partier, slik at dette indirekte kan være et syn på velferdsstatens størrelse. Så kan man igjen argumentere mot Lijphart, fordi han har et svært spinkelt grunnlag å hevde dette på: Topartisystemer eksisterer i svært få land; Storbritannia, New Zealand og USA, fortrinnsvis. Og - uansett har Willoch et stort poeng i at hvert parti blir stående igjen som løftebrytere, der det ikke er lett for velgeren å vite hvilken politikk han stemmer på, fordi det kompromisses bort. Willoch peker her egentlig på den politikerforakt som kan oppstå på grunn av institusjonelle ordninger. Kanskje hadde norske politikere spart seg for mye slitsomhet, dersom antall partier hadde vært færre. En åpenbar løsning på dette er jo å heve sperregrensen noe, noe også Willoch foreslår i "Myter og virkelighet" (2004:45) Et annet alternativ som nok kunne bedret situasjonen er å styrke styringstillegget (noe det ellers ikke virker som Willoch ønsker ut i fra hans historiske analyser om etterkrigstiden i "Myter og virkelighet", side 38) Er ellers helt enig i Willoch at partienes beslutninger i hovedsak bør tas av stortingsrepresentanter, framfor partiapparat, fordi det er parlamentarikerne som må bære ansvarsbyrden over lover og budsjettvedtak.

Sosialt samhold og gjensidig respekt 
Når Willoch skriver om økonomi må jeg bare nikke beundringsfullt og lyttende. Det være seg når han skriver om konkurransevridning som fører til miljøforurensing (Willoch 2004:166), internasjonalt regelverk som fjerner skatteparadiser, som skaper sosial urettferdighet (2004:167), transport over store avstander som ikke avgiftsbelegges (2004:169), troen på regulerte markeder (2004:170), grådighetskultur (2004:174), som står i strid med hans moderasjonstanke (og som man idag kan tenkes strekker seg ut over det økonomiske området journ.anm). Willoch skriver en hel del om grådighet, og moderasjon. Og grådighetskultur virker demoraliserende på mennesket (2004:183).Og - hans tanker om verdsetting av seniorer i arbeidslivet (2004:175), hans motstand mot radikale eksperimenter (2004:186), og verdien av nasjonalt eierskap. Hans foregangstanker om skatt på kapitalinntekt (2004:239), og at det ikke egentlig er snakk om noen eldrebølge, men at fertiliteten går ned (2004:278) (Det er belastende for eldre å nærmest omtales som en belastning journ. anm). Hans syn på barnetrygd slutter jeg meg til, og styrken et samfunn har i å ta vare på de svakeste. Hans tanker om nødvendigheten av å kanskje gjøre skrittvise innstramninger, slik at ikke senere kutt skal bli altfor dramatiske (2004:285), og hans tanker om viktigheten av de nære fellesskapene som skaper gode mennesker (2004:290) - og: hans generelle betraktninger om gleden av å bo i et velfungerende samfunn.

Konservatisme og liberalisme
Dette er tankegods som er forenelig med både konservatisme og liberalisme, etter mitt syn, men dagens liberalisme er kanskje ikke i så stor grad bærere av slike tanker? Eksempelvis tyr Willoch til en liberal tenker gjentatte ganger, John Stuart Mill, og hans ord: Størst mulig lykke til flest mulig. Selv om dette selvsagt ikke kan underbygge alle standpunkt overfor, så er det ganske tankevekkende at Willoch like ofte henviser til liberale, som konservative filosofer, i sine skriverier. Det kan bety at dagens liberale tolkning på enkelte områder kan være på avveie. Og - det viser kanskje samtidig at det er illiberale farer med eksempelvis John Stuart Mill, som ofte tolkes noe lenger til høyre på høyre/ venstre-skalaen enn liberale flest - og som eksempelvis er blitt kritisert for å være for skeptisk til demokrati.

Mål, middel og nytte
Willoch skriver godt: "Et samfunn som nærmer seg dette mål (størst mulig lykke for flest mulig journ. anm.), kan vi bare få hvis folk flest ikke bare er opptatt av egen velferd, men ønsker godt for sine omgivelser." Her er jeg delvis enig, og grunnen til at jeg ikke kan slutte meg helt til utsagnet er at mennesker ikke skal være et middel for noe, men være et mål i seg selv. Med en utilitaristisk tankegang - som dette er - vil det bety at mennesket skal være et middel for å oppnå lykke for andre. Det er ikke riktig, men å i tilfeller se ut over den umiddelbare egeninteressen for å bevare sunne omgivelser, deler jeg. Samtidig understreker Willoch: Vi må stimulere til innsats (2004:180). Etikk er blant annet å sette andres interesser høyere enn egennytten (2004:181), hvilket går rett inn i hans moderasjonstankegang. Samtidig kan man jo argumentere for at å sette andres interesser først, kan også være egennyttig på lengre sikt.

Erfaringer for framtiden
I boka "Erfaringer for framtiden" (som jeg ikke har lest hele av) vil jeg likevel trekke fram to kapitler: "Kunsten og menneskene" og "Det vanskelige forholdet mellom religion og politikk." Willoch blir nok aldri en stor dramatiker, til det er han nok for nøktern. Men det er veldig kjekt å lese det han skriver om kultur. Ellers var jeg helt enig i Willoch, da jeg sist leste kapittelet om forholdet religion og politikk.

Minner og meninger
Dette er hans første bok, der han berører sitt opphav. Og familiemedlemmer har bindinger til det nå avviklede partiet "Frisinnede Venstre" - et parti som kanskje hadde formet Willoch enda mer, om det hadde eksistert idag. Jeg synes alle burde lese Kåre Willochs bøker. Gå å kjøp en bok av Kåre Willoch!

Europeiske liberale tradisjoner og variasjoner IV: Italia

Camillo Benso Di Cavour

Den italienske liberalismen kan betraktes som sentrumsorientert. 

Røttene til den italienske liberalismen strekker seg tilbake til renessansen; sekulær, individualistisk og kritisk. I løpet av det 19.århundret kom støtten hovedsaklig fra middelklassen, som den gjerne også gjorde andre steder. Men middelklassen var her betydelig mindre, enn tilfellet Frankrike og England. Den store andelen av den italienske befolkningen bestod av fattige bønder, som ikke kunne lese- og skrive, som så for seg en sosial revolusjon. Av disse årsaker fikk liberalismen liten fotfeste i cowboystøvel-nasjonen. Men den tiltok.

1.1. Nasjonal-liberalisme 
I motsetning til England og Frankrike bestod ikke Italia av en nasjon, med fastsatt grense, slik at italiensk samling ble et viktig anliggende for datidens liberale. I 1815 var Italia delt inn i syv distrikter, som hver del hadde sitt absolutte styre. Én del, Lombardia-Venezia, var en del av Østerrike, og en annen del tilhørte kirken - styrt av paven. Å innlemme disse områdene i et Italia, ville både provosere Østerrike og den katolske kirke. Tross disse utfordringene, hjalp dette til med å sammenføre patrioter og liberale. Nasjonalisme ble den drivende kraft i den liberale bevegelse, enten den hadde borgerlig, demokratisk eller sosialt utspring. Italias grunnleggere, folk som Mazzini, Cavour, Kong Victor Emmanuel og Garibaldi, var alle liberalere, som ville forene landet i frihet.

1.2. Mazzini
Den store eksponenten for italias nasjonal-liberale var Joseph Mazzini (1805 - 1872). Han hadde en poetisk forestillingsevne og litterære ferdigheter gav han skriveglede innenfor nasjonale idéer, i universelle rammer. Han mente blant annet at nasjonalstaten var et viktig utviklingstrinn i den humanitære sivilisasjon, for skapelsen av fred og frihet. Han var samtidig en internasjonalist, som i tillegg til å beundre egen nasjon, også beundret andre nasjoner som Frankrike og England. Og han heiet fram andre nasjoner som kjempet for uavhengighet; Polen og Ungarn. Han mente også at landegrenser fremmet likhet; innenfor en stat kjente man ingen kaster eller privilegier, ikke proletariat eller aristokrati. Schapiro fremhever at Mazzinis tanker kom fra den demokratiske, ikke den borgerlige skoleretning (1958:62), hvilket vil si en bevegelse som i større grad vektla folkestyre og mer venstreliberale tanker omkring frihetsbegrepet. Dette innebar at han ikke ønsket stemmerett begrenset til de med eiendomsrettigheter, og han ønsket forøvrig heller ikke en laisezz-faire økonomi med sterk begrenset økonomisk intervenering fra staten. Således liknet han nok mest de engelske liberale. Blant annet var han en forkjemper for trygdeordninger, altså sosialt sikkerhetsnett. Mazzinis visjon var et demokratisk, republikansk og sosialt Italia. Han så for seg en fredfull sameksistens av stater i verden. Konflikt - som skapte utvikling - var drevet fram av uenigheter i mentaliteten mellom generasjoner, og ikke motsetninger mellom andre forhold, som klasse. Den eldre generasjon har alltid vært forsiktig, tradisjonell og praktisk. Dette kanskje i motsetning til mer dristige, moderne og teoretiske unge?

1.3. Cavour
En annen liberaler, av et noe annet slag, var Cavour (1810 - 1861). I motsetning til Mazzini var han statsmann, framfor tenker. Han var en person som ville ha fart på sakene. Han hentet sitt økonomiske syn fra engelske høyreliberale, Manchester-skolen. Hans politiske syn hentet han fra engelske whiger, og var derfor ingen utpreget demokrat. Cavour mente at bare med moderate midler kunne man smale Italia, og forbli samlet. Han ønsket seg et konstitusjonelt monarki, der parlamentet skulle være valgt av de eiendomsbesittende klasser. Cavour kan derfor sies å være langt mer høyreorientert, enn den mer venstreorienterte Mazzini.

1.4. Revolusjonsåret 1848
Både den radikale Mazzini og den moderate Cavour skapte den italienske liberale folkebevegelse, som er kjent som risorgimento (en form for patriotisme). Det nådde sin topp i 1848. I Piedmonte- Sardinia knesatte kongen en liberal konstitusjon, der sentrale elementer var borgerrettigheter, statsråders ansvarlighet overfor parlamentet, og parlament valgt av eiendomsbesittere. Dette var den eneste liberale staten i Italia etter revolusjonsåret 1848.

1.5: Cavour forener Italia
I 1852 ble Cavour statsminister for Piedmonte-Sardinia, og staten ble dermed pådriver for italiensk forening. Han gjennomførte anti-klerikal lovgiving, som skulle fremme overstyring av kirken i sivile saker. Han opprettholdt det konstitusjonelle system, der Piedmonte-Sardinia ble en liberal stat med monark. Det forente Italia kom ikke i stand før 1870.

1.6: Borgerlig liberalisme
Liberalismens historie i Italia var ikke preget av utpreget suksess. I perioden 1870 - 1914 fikk man ikke særlig utvidet de borgerlige friheter, slik man eksempelvis klarte i Frankrike og England. I lang tid var elektoratet begrenset (et fåtalls stemmegivere), og mannlig stemmerett ble ikke innført før i 1912. Analfabetismen var utbredt, og et utdannet folk lot vente på seg. Store grupper levde i ekstrem fattigdom, og måtte se lenge etter sin frihet. De sosiale reformene uteble. Maktkamp preget høyre- og venstresiden, framfor å løse problemer for vanlige folk. Ifølge Schapiro (1958:64) var det ingen store statsmenn i perioden 1870 - 1914.

1.7: Uløste problemer
Italia hadde problemer, der særlig relasjonen mellom kirke og stat var utfordrende. Etter at Roma ble hovedstad, ønsket man særskilte rettigheter for paven i Vatikanet - men paven ønsket seg styringen av hovedstaden. Et annet stort problem var den tilbakeliggende posisjonen til sør-Italia, som var et antikvarisk jordbruksområdet - uten moderne maskiner. Jordsmonnet var i tillegg dårlig. Og sør-Italia var preget av latifundias, det vil si stort gårdsbruk, storgård, med mange underlagte bønder. Bøndene var for det meste underbetalte, de kunne ikke lese, og det eneste håp for mange var emmigrasjon (derav den store italienske befolkningsgruppe i New York). Et annet problem hadde man i nord. Der manglet man viktige industriressurser, som kull og jern. Her var det en ganske stor industriklasse, men produktiviteten var relativt liten, lønningene lave og arbeidsledigheten stor. Italiensk liberalisme tok aldri tak i disse problemene. Og kirkespørsmålet forble uløst. Ingenting ble heller gjort for å gjøre noe med jordbruksøkonomien i sør. Liberale partier ble eksperter i å unngå viktige saker. Liberalisme i Italia ble forbundet med svakhet. Massefattigdom og høy skattesats bidrog til utbredt misnøye. I nord så man klare tendenser til folkelig oppstandelse. Et stort sosialistparti ble valgt inn i parlamentet, som vektla syndikalisme (fagforeningsstyre). I 1915 økte patriotisme, etter at at Italia tilsluttet seg de allierte. Men dette tok raskt slutt ved første verdenskrigs slutt. Landet var nemlig preget av inflasjon, konkurser i banksektoren og arbeidsledighet. En revolusjonær bevegelse, inspirert av kommunisme, førte til storstreik og nasjonal krise. Landet gikk i vranglås. Italia var nært stupet.

1.8: Den liberale statens fall
I denne atmosfæren steg Mussolini opp som leder, den tidligere sosialisten som nå var fascist. Han fordømte den liberale staten som for svak til å ivareta nasjonale interesser, og at den heller ikke vernet nok om eiendomsrettighetene. I 1922 ble han valgt til statsleder, på tross av at de året før bare hadde fått 5 prosent av stemmene til parlamentsvalget. Idéene fra 1870 ble skrotet.

1.9: Gjenoppbyggingen av den liberale staten
Den italienske liberalismen fikk en blomstringsperiode etter andre verdenskrig, blant annet ved innførsel av republikk, framfor monarki, i 1947. Man fikk grunnleggende rettigheter som forsvarte tradisjonelle frihetsrettigheter, samt sosiale rettigheter: rettigheter til arbeid, sosial sikkerhet og organisasjonsfrihet. Likhet for loven ble sikret, der svake grupper ikke skulle diskrimineres. Kirke-stat-spørsmålet ble løst, der en gen stat - Vatikanstaten - ble opprettet, med paven som leder. Ifølge akademikeren Geoffrey Pridham argumenterer han for i "Two roads to Italian liberalism," i boka Liberal parties in western Europe, innebærer italiensk liberalisme i partipolitiske sammenheng ivaretakelse av begge hovedretninger; en radikal og en moderat liberalisme. PLI og PRI har blitt sortert i to ulike leire, der sistnevnte - i sin historie - etterhvert fravek sitt opprinnelige liberale tankegods, i følge Pridham (1987:29) - men jeg stiller meg ikke uten videre bak hans begrunnelse for dette: at de har inkorportert såkalt "new politics."

1.10: PRI og PLI sin ideologiske posisjon i et historisk perspektiv
PRI og PLI er henholdsvis venstreliberale og høyreliberale partier. PRI - det venstreliberale partiet - står for økonomisk planlegging (for eksempel statlige korporasjoner) og er ikke en ivrig motstander av fagforeninger. De er ellers rasjonelle sier de, og har ønsket frihet fra sektorinteresser. Litt rart at de derfor har støttet fagforeningsmakt? De har ellers vært inspirert av Keynes og det amerikanske New Deal-programmet, som er det geografisk, områdespesifikt uttrykk for Keynes tenkning. I sosialpolitikken har de fremmet velferdskapitalisme, en ekspansiv velferdsstat, en vektlegging av sivile friheter, individuelle rettigheter, men også vektlegging av en organisk helhet: Et demokrati med sosiale forpliktelser. Institusjonelt ønsker de desentralisering, og har ellers vært en forkjemper for institusjonelle reformer. I spørsmålet kirke/ stat har de en anti-klerikal tradisjon, der de er motstander av kirkens privilegier, og mot diskriminering av trosminoriteter. I utenrikspolitikken har de vært for NATO og europeisk integrasjon. Hva gjelder PLI har de stått for en fri markedsøkonomi, og har et skeptisk syn på økonomisk planlegging. De har vært generelle motstandere av regulering av privat sektor. I sosialpolitikken ønsker de begrensede offentlige utgifter, som har kretset rundt det allerede eksisterende sosiale sikkerhetsnettet. Generelt har de vært skeptiske til velferdsstaten, med stor vektlegging av individuelle rettigheter (?). Oppsiktsvekkende nok har ikke partiet villet gi regionene mer selvstyre - hvilket man skulle tro ut i fra et høyreliberalt perspektiv. I spørsmålet kirke og stat har de hatt stort sett sammenfallende syn som PRI. Hadde Mazzini (PRI) og Cavour (PLI) levd idag, foreslår jeg partiangivelse i foregående parenteser.

1.11: Liberale partier, perioden 1990 - 2005
En undersøkelse jeg har gjort viser at det liberale partiet i perioden - DL - skårer svært sentrumsorientert. Langs den økonomiske høyre/ venstre akse viser skårer en plassering ørlite til høyre for sentrum. Langs den religiøse-sekulære akse skårer partiet enda mer ørlite religøst, kontra sekulært, hvilket kan bety at partiet ikke er så sekulært lenger, nå når forholdet til stat/ kirke spørsmålet er avklart. Det skal sies at denne faktoriseringen inneholder kun skillet mellom gamle og nye verdier, slik at de står midt i mellom et moderne-tradisjonelt verdimønster. Men motsetning til den franske liberalismen kan man derfor kanskje si at den langt derifra er anti-religiøs? Og langs en frihetlig/ autoritær akse viser undersøkelsen min at partiet skårer ganske frihetlig, hvilket er en sentrumsposisjon i den liberale partifamilie i Europa. Samlet sett er DL i et komparativ, liberalt perspektiv et noe radikalt parti, men fortsatt et sentrum, sentrum-høyre parti.

1.12: De Ruggerios bidrag
De Ruggerio vektlegger partiets samlende kraft i Italiensk politikk, der partiet har stått for italiensk patriotisme, i følge boka The history of European liberalism. Videre vektlegger De Ruggerio arven fra renessansen, som kanskje kan beskrives av selvutvikling - med de tidligere ordene:  sekulær, individualistisk og kritisk. Videre sier De Ruggerio at Italias liberalisme mangler særtrekk, hvilket jeg ikke er enig i - selv om de selvsagt ikke utgjør noe helt annet i forhold til andre europeiske liberale partier.

2.1: Konklusjon

Denne artikkelen har pekt på særtrekk ved den italienske liberalismen. Arven italienerne har stammer fra renessansen; evnen til å tenke sekulært, individorientert og kritisk. Dett er blitt vist at Mazzini var tenkeren som la Italia i en liberal støpeskje, med vekt på Italias samling, og ellers ganske radikale tanker som dannet basis for de senere tanker om velferdsstat. Han kjempet også for borgerlige rettigheter og friheter. Cavour var statsmannen som virkeliggjorde noe av dette liberale tankegods, men da mer i moderat sjablong. En vedvarende politisk spenning i Italia har stått mellom kirke og stat, og det kan se ut som om at anti-klerikale syn har avtatt noe i de liberale partiene i senere tid. I etterkrigstiden har en skillelinje langs den økonomiske høyre/ venstre akse skapt to liberale partier, som venstre- og høyreliberale, men at det i hvert fall inntil nylig har vært forent i ett parti, som er ganske så sentrumsorientert. Alt i alt kjennetegnes italiensk liberalisme av patriotisme, en sentrumsorientering langs den økonomisk høyre/ venstre akse, en moderat frihetlig tilnærming, samt moderat sekulær, kritisk og individualisme i fellesskap med andre. Kort sagt: sentrum.

Europeiske liberale tradisjoner og variasjoner III: Tyskland

Immanuel Kant

Tyskland ses på som et mindre historisk liberalt land enn de hittil omtalte landene, og det er noe usikkerhet knyttet til hva som kan være årsaken. 

Liberalismen har i alle tilfeller ikke historisk gjennomtrengt det tyske samfunn - i hvert fall ikke på en åpenbar måte. Man har snarere søkt støtte i det noen vil kalle en mer autorativ mentalitet, kontra et liberalt levesett. Dette er nok forandret seg med årene, og Tyskland framstår som en av de humane høyborgene, blant annet kan man vise til
flyktning-situasjonen.

1.1. Hindre for liberalismen
Tyskland hadde ingen store omveltninger av samfunnsstrukturen, ikke noe "1688," "1776" eller "1789." (Kanskje er den i overmåte borgerlige innretning årsaken til at ungdom i tysktalende land fortsatt lærer seg å danse selskapsdans? red. anm.). Frihet og likhet ble liksom aldri en del av den politiske ryggmargsrefleksen? Tysk samling kom i 1870, under ledelse av Bismarck, som var fiendtlig innstilt overfor liberalismen - noe som nok skyldtes hans autoritære tilbøyeligheter? Nasjonal enhet kom i Tyskland i stand på et autorativt vis (synes ellers det er et paradoks at det gjerne er de mest autoritære personer, som snakker om å bygge samfunn nedenfra red.anm.) Industrialiseringen kom også sent til Tyskland, omtrent 100 år etter Storbritannia - i andre halvdel av det 19.århundret. Før dette hadde visstnok Tyskland en svært tilbakeliggende økonomi, preget av jordbruk (Schapiro 1958:69). Fraværet av en middelklasse, et industrielt borgerskap, skal angivelig være noe av grunnen til at det aldri ble tilstrekkelig kraft bak den liberale bevegelse (Schapiro 1958:69). Kjøper ikke helt denne argumentasjonen fra Schapiro, fordi kjøp og salg (altså handelsvirksomhet), er gjerne forutsetningen for liberalismen, hvilket ikke avhenger av industrialisering. En bevisstgjøring av rettigheter fordrer ikke industrialisering. Men et borgerskap - som følge av industriell framvekst - kan være drahjelp for liberalt sinnelag, fordi et borgerskap (med eller uten industrialisering) vil som regel kjempe for politiske rettigheter. De små kongedømmene, som var absolutte monarkier, fortsatte sin styring etter konsolideringen av nasjonalstaten, hvilket viser at det tok litt tid før liberale, demokratiske rettigheter fikk sitt gjennomslag.

1.2. Hegel 
Det var den autoritære filosofen Georg Wilhelm Hegel (1770-1831) som hadde stor innflytelse overfor tysk tenkning tidligere, akkurat som Locke hadde stort gjennomslag i Storbritannia, Rousseau i Frankrike og Jefferson i Amerika. Hegel forfekter at det er samfunnet som er bindeleddet mellom individet og staten, og at samfunnet er innrettet i (fastsatte) klasser, så er så rigide at hver må kjenne sin posisjon, rettighet og plikt. Mennesket ses på som en del av en klasse, og har ikke noen særlig betydning ut over klassetilhørigheten. Staten er således en altomfattende (sosial) organisme, som styrer samfunnet. Det er staten, ikke folket, som er suverent - ifølge Hegel. Den eneste begrensning på statens intervensjon er i den religiøse sfære: Folk må få tro hva de vil. Det er vel ganske innlysende i et slikt totalitært tenkesett, er det - sett bort i fra religion - små vekstvilkår for liberale friheter. Det er derfor kanskje ikke så rart at den liberale bevegelse historisk har vært begrenset i Tyskland, men tidene forandrer seg - og den liberale bevegelse står i dag ikke så svakt, men de vektlegger i større grad eldre og tradisjonelle verdier i et sammenliknende perspektiv, og er generelt mer økonomisk høyreorienterte.

1.3: Mer om Hegel
Hegels lære springer ut av romantikken, sier Tollefsen, Syse og Nicolaysen i boka "Tenkere og idéer" (2002, Oslo:Gyldendal Akademisk). Romantikken står for dyrkingen av det opphøyde (Tollefsen et al. 2002:413).  Sansen for fortidig kunst i egen kultur skaper et nasjonalistisk strømdrag over romantikken. Det er den romantiske periode som setter sitt preg på hans tenkning, og det er fra denne perioden hans problemstillinger oppstår (2002:411). Han mener i likhet med andre tenkere at samfunnet utvikler seg dialektisk, der han beskjeftiger seg med "åndens" utvikling. Hans tanker er en reaksjon mot fornuftstenkningen fra Opplysningstiden, der det guddommelige fra naturen er redusert til krefter (2002:411). Ifølge meg er derfor Hegels syn at mennesket er redusert til drivkrefter, noe villstyringer, innenfor rammen av et grandiost natur- og gudssyn. Ironi er viktig, fordi Hegel mener det er viktig å ha avstand til alt man foretar seg - og man kan da spørre seg hvor empatien tar plass i denne åndsutvikling som Hegel beskriver? Idealmennesket er en som rager over alle andre (Tollefsen et.al 2002:415), og vi kan da spørre oss hvor de liberale idealer er - med vekt på menneskets likeverd? Hvor er liberale, kommunitære idéer om at mennesket er en del av et fellesskap? Og man kan spørre seg om vi ikke får et uredelig konkurransesamfunn med slik kappløpstenkning? Det mennesket vi visstnok skal etterstrebe er et menneske som står over samfunnet, i følge Hegel (i en slags guddommelig posisjon red. anm.). Synes alt i alt at Hegel er tarvelig lesing, og blar videre.

1.4. Starten på liberalismen
Etter 1815 vokste den liberale bevegelse i Tyskland, og konføderasjonen Tyskland bestod dengang av 38 mer eller mindre uavhengige stater. Inspirert av Opplysningstiden, og frigjørelsen fra Napoleons okkupasjon, var den framvoksende generasjonen opptatt av et liberalt, nasjonalt forent Tyskland. Særlig i Østerrike og Preussen var motstanden mot (små)-kongenes enevoldsmakt sterk.

1.5. 1848
Dette omveltningsåret ble særlig viktig i tysk historie, og de to ovennevnte kongedømmene fikk nå sin egen konstitusjon. Akkurat som Italia var det utfordringer knyttet til å etablere en fri, uavhengig nasjon. I Frankfurt ble det etablert en forsamling, hvor alle de tyske statene var representert. Man ønsket å etablere en felles konstitusjon, som forente kongedømmene. De klarte å utarbeide et liberalt dokument: "Fundamentale rettigheter for den tyske nasjon." Kongen av Preussen ble leder, der man ikke gikk inn for republikk. Like etter tilsidesatte man konstitusjonen i Østerrike og Preussen, og man var like langt. Den preussiske kongen vedtok en konstitusjon, som var langt annet enn et frigjøringsdokument til borgerne. Fram til 1918 hadde kongen der så og si absolutt makt, og stemmeretten ble fordelt ut i fra hvor store eiendeler den enkelte besatt. Ved Otto von Bismarcks inntreden i det preussiske lederskapet ble tilsidesettelsen av liberale prinsipper sterkere, men han fortsatte arbeidet med å forene Tyskland. Liberalismen ble forbundet med svakhet og kaos. Bismarck foretrakk "jern og blod," framfor "svakhetene fra 1848," for å sitere han selv. Bismarcks konstitusjon ble vedtatt etter seieren i den fransk-preussiske krig, 1870-71. Blant mye annet innebar dette preussisk særstilling, og det var blant annet Bismarck som utnevnte ministre. Denne konstitusjonen var svak på folkets rettigheter. En rechtsstat ble etablert, en var noe ganske annet en den moderne oversettelsen. Men lenge før andre nasjoner kom det trygdeordninger i Tyskland, hvilket skulle ivareta økonomisk vanskeligstilte. Dette er, om ikke liberale idéer alene, så i hvert fall liberalt å gi folk økonomisk sikkerhetsnett.

1.6: Etterkrigstidens Tyskland
Tyskland har hatt en formidabel vekst i etterkrigstiden, og skyldes nok et svært klokt styre og et hardtarbeidende folk. FDP har vært det liberale partialternativ. Kirchner og Broughton (1987) har i boka "Liberal parties in Wstern Europe" pekt på FDP sin tradisjonelle posisjon mellom Kristendemokratene (CDU/ CSU) og Sosialdemokratene (SPD). Som kjent regjerte FDP med Sosialdemokratene under Willy Brandt i en parlamentsperiode, på slutten av 1960-tallet. Etter dette har FDP blitt regnet som støtteparti til CDU/ CSU, blant annet under Helmut Kohls lange regjeringsperiode på 1980- og 1990-tallet, og etter dette har nok partiet beveget seg ytterligere til høyre. Idag framstår, i hvert fall inntil nylig, FDP som den største forsvarer for forretningslivet. Og i de tysktalene landene generelt er den liberale bevegelse kjennetegnet av en større høyreorientert politisk orientering, og har en større vektlegging av gammeldagse, tradisjonell verdier, enn sine andre europeiske søsterpartier.

2.1. Konklusjon
Denne artikkelen har berørt tysk historie, der innflytelsen fra Hegel nok har stengt for en liberal gjennomgripelse av samfunnet. Likevel er det grunn for å hevde at tysk liberalisme kjennetegnes av økonomisk høyreorientering - i større grad enn andre europeiske søsterpartier. Landet har hatt større innflytelse av autorativ tenkning historisk sett, men framstår på mange områder idag som et forbilledlig humant land. Det er likevel grunn til å tro at vektleggingen av gamle verdier vedvarer innenfor den liberale bevegelse. Tysk liberalisme kjennetegnes altså av gamle verdier, som man gjenfinner i mange liberale tenkere, som Adam Smith.

Europeiske liberale tradisjoner og variasjoner II: Frankrike

Benjamin Constant

Den liberale idéarv har fått ulikt uttrykk, hvor man befinner seg i Europa. Det skal her gjøres en kortfattet idéhistorisk gjennomgang av Frankrike. 

Liberal tankegang er ganske sammensatt, og ofte kommer ulike hensyn i konflikt med hverandre. Det er vel derfor naturlig at liberalismen tolkes ulikt av folk, og blant annet har dette gitt seg utslag i nasjonale variasjoner. Denne korte gjennomgangen tar utgangspunkt i to klassiske verker av J. Salwyn Shapiro ("Liberalism: It's meaning and history") og såvidt Guido De Ruggerio ("The history of European liberalism") for å forklare noen av de ulike perspektiver som ligger i begreper "liberalisme," med vekt på historisk perspektiv.

1.1: Den franske liberale tradisjon
Den franske liberalisme strekker seg i hvert fall tilbake til den franske revolusjon, og dets slagord "Frihet, likhet, brorskap." Det er slagordet som kan betraktes som liberalt. Motstanden mot ancien regime (det gamle regimet), var også en motstand mot ceasarisme (en anakronisme journ.anm.), som siden fikk seg utslag i en fransk bonapartisk tradisjon (de har det med å dele inn politisk terminologi i person- eller områdebegreper i Frankrike, hvilket jeg senere vil komme tilbake til). De Ruggerio og Schapiro unnlater å nevne den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776 som forbilde, men det var den nok etter alle solemerker. Frankrike er som kjent et svært sentralistisk land, og den liberale bevegelse utgjorde en motpol til denne politikk, som strakk seg tilbake til Richelieus samling for Frankrike (sentralisme kan sies å stride mot maktfordeling som grunnprinsipp journ anm.) Den styrende klasse var bourgoise (borgerskapet), med fotfeste i et skjev eiendomsfordeling. En kjent fransk og betydningsfull tenker, Benjamin Constant (som gjerne blir glemt i liberale oppsummeringer red. anm.), gav inspirasjon til den liberale bevegelse (han var forøvrig noe langt annet enn konstant i sine politiske betraktninger, han vinglet blant annet i spørsmålet knyttet til hvem som skulle ha stemmerett, der han ble mer radikal med årene red. anm.). Men: Den franske liberalisme ble utformet i en annen ånd enn den britiske liberalismen, og kanskje hovedgrunnen er todelt: Man hadde ingen liberal tradisjon i Frankrike av betydning forut for den franske revolusjon, og man hadde ingen begrep om "frihet."  Likevel ble prinsippene fra revolusjonsårene 1789 - 1792, frihet, likhet, brorskap, stående som sentralt i den liberale bevegelse i Europa.

1.2: For eller imot kongemakten
Siden den franske revolusjon har det vært dype spenninger knyttet til kongemakten, de som var imot satt på ventresiden i parlamentet, mens de som var for satt på høyresiden (derav det klassiske skillet med høyre- og venstresiden jour. anm.) - og i Norge ble partiet Venstre dannet som en logisk følge av dette, mot unionen med Sverige, og indirekte imot den svenske kongemakt. Og - den franske liberalismen måtte kjempe på to fronter, hvilket er vanlig også for den moderne liberaler: Mot det de gjerne omtaler som reaksjonære til høyre (de konserverte red.anm.), og mot de radikale til venstre (Shapiro 1958:50).  I gjennoppbyggingsårene (1815 - 1830) måtte man kjempe mellom absolutismen, og gjeninnsettelse av det gamle regimet på den ene siden - mot borgerlige liberale som ville verne om de frihetsrettigheter man hadde fått gjennomslag for i charteret. Det var i dette klimaet de franske filosofiske statsmenn utviklet den særegne, franske liberalisme, som fikk sine fanebærere i Benjamin Constant (1767 - 1830) og Pierre Paul Royer-Collard (1763 - 1845). Det er også grunn til å nevne Rousseau og hans kontraktteoretiske tradisjon, som siden har gitt inspirasjon til konservative liberale på det europeiske kontinentetet.

1.3: Den borgerlige liberalismen
Den borgerlige liberalismen kan vel sies å ha sitt opphav i de frihetsrettigheter, og ellers plikter, som befolkningen er gitt i kraft av at de er innbyggere (citoyen, derav "citroen" red. anm.) i landet. De borgerlige friheter innebærer blant annet tanke-, tros-, og ytringsfrihet. Royer-Collard var en moderat og forsiktig borgerlig liberaler. Hans meningsmotstandere var kongemakten av Bourbon-slekten, som ville tilsidesette de borgerlige friheter som hadde vunnet fram i charteret. Constant - den andre store tenker fra denne tiden - forfektet sterkt de rettigheter som franskmenn hadde fått i charteret. Han kjempet for parlamentarisme, og statsråder måtte stå ansvarlig for denne forsamling, lik den engelske modellen. For å få til dette talte han for et begrenset antall politiske partier for å sikre stabilitet og ryddighet, og at disse måtte være disiplinerte og innad organiserte.

1.4. Revolusjonen 1830 
Kongen tilsidesatte pressefriheten og det franske parlament i 1830, og med ett ble det konflikt mellom liberale og reaksjonære. Utfallet ble juli-revolusjonen, der ny konge ble innsatt: Orleanisten (et fransk ord for høyreliberaler jour. anm.) Louis Phillippe. Han skulle styre som konstitusjonell monark, og de liberale hadde da vunnet over de reaksjonære. Det nye styret var mer borgerlig, enn liberalt (noe som kan tolkes som mindre progressivt enn det kunne ha vært red. anm.). De borgerliges interesser ble kjempet i gjennom, framfor interessene til alle andre klasser. Denne borgerlige liberalismen fikk sitt talerør i Francois Guizot (1787 - 1874), og ble en dynamisk statsminister i årene 1840, og fram til nytt revolusjonsår i 1848 (året der Les Miserables henter sin handling fra jour. anm). Han mente at de borgerlige var best skikket til å styre, de hadde mest teft. Louis Phillippes kongetid var altså preget av en sentrumsorientert tilnærming, mellom revolusjonære og reaksjonære. Alexis de Touqueville (1805 - 1859) var en annen tenker fra denne perioden. Ifølge Touqeville var allmenn stemmerett det eneste legitime grunnlag for styre, og han kjempet mot såvel borgerlig oligarki som absouluttistisk, monarkisk styre. Respekt for individuell frihet, eiendom og religion var hans kardinalsyn, der Amerika var det store forbildet. De kjempet fortsatt en tofrontskrig, mellom bonapartister (tilhengere av Napoleon Bonaparte red. anm.) på høyresiden, og sosialister på venstresiden.

1.5: Den tredje republikk
I årene 1871 - 1875 stod fortsatt kampen mellom gjeninnsettelse av den gamle kongemakten, eller ikke. Den andre republikk falt som følge av fransk nederlag i den fransk-preussiske krig (1870-1871). I perioden 1871 - 1875 stod høyrevendte rojalistister på for å gjenreise Bourbon-monarkiet, mens på venstresiden ønsket man å etablere en demokratisk republikk. Liberalerne seiret, da de moderate og radikale republikanerne forente seg mot rojalistene, og i 1875 fikk man en demokratisk republikk, med konstitusjon som sikret mannlig stemmerett.

1.6: Den demokratiske liberalismen
Ved skapelsen av den tredje republikk ble liberalismen i Frankrike gjenfødt. Det ble allment kjent som radikalisme. Leon Gambetta - en ledende skikkelse innenfor den radikale bevegelse - forfektet presse-, ytrings- og forsamlingsfrihet, i tillegg til offentlige, sekulære skoler. splittelse av kirke og stat, og opprettholdelse av eiendomsrettigheter. Senere ble Gamebettas parti kjent som "det radikale sosialistparti," og ble en viktig bidragsyter til politikkutformingen i den tredje republikk. Den største krisen innenfor den tredje republikken var Dreyfus-affæren (1894 - 1906), som skaket hele grunnvollene i republikken - noe jeg får komme tilbake til ved en senere anledning. Det var også en motsetning mellom klerikalisme (kirkestyre) og anti-klerikalisme. Akkurat som liberale opponerte mot det absolutte monarki, så var man ytterst skeptisk til klerikalismen. Dette gjaldt innblanding fra kirken i politikk og styre. Generelt var liberale rasjonalister og fritenkere, og ønsket å begrense kirkens makt til religiøse saker. I Frankrike ble raskt liberalisme og anti-klerikalisme synonymer.

1.7: Sosialister aksepterer liberalismens tankegods
Den tredje republikk så ut til å bli den mest stabile styreformen i Frankrike, siden den franske revolusjon. Liberalismen fikk støtte fra den voksende klasse av industriarbeidere, og sosialistene i Frankrike bekjente seg noe senere til demokratiske metoder, for å kjempe fram sine kjernesaker.

1.8: Sosial-liberalismen
Etter Dreyfus-saken erstattet statlig intervensjon i økonomien for å bedre arbeidernes kår, den tidligere laisezz-faire tenkningen som hadde vært rådende i den franske liberale bevegelse. Og i den fjerde republikk, som utkom som et resultat av den andre verdenskrig, fram til 1958, hadde en konstitusjon spekket med politisk og sosial liberalisme. For første gang fikk kvinner stemmerett, og konstitusjonen proklamerte retten til arbeid, organisering og streikerett. Retten til økonomisk sikkerhet, rett til utdanning på alle nivå - og storstilt nasjonalisering, som de ivrigste forkjemperne mente sikret velferden i landet.

1.9: John Frears bidrag
Akademikeren Frears hevder liberalisme har en annen klangbunn i Frankrike enn eksempelvis England, der det i Frankrike er mer ensbetydende med økonomisk liberalisme. Dette fremsetter han i boken "Liberal parties in Western Europe (1987). Det er litt merkelig at Frears ikke framholder viktigheten av de politiske aspektene, som ble tilkjempet fra og med årene 1789 - selv nok liberalismen er mer høyreorientert i Frankrike, under betegnelsen orleanister (økonomisk tenkning). Disse fikk nok sitt fremste talerør i etterkrigstiden i statsminister Valery Giscard d'Estaing - også kalt Giscardinere. Disse har funnet plass i det historiske partiet UDF - og stod for en annen linje, enn det andre store borgerlige partiet RPR. Frears framholder at d'Estaing kan kalles liberal i den franske og den engelske betydningen av ordet - men det er spørs om ikke Frears utelater for mye når han snakker om fransk liberalisme: Toleranse, sivile rettigheter, sosial reform og mindre autoritært og sentralistisk styre er - som vi har sett - også fransk liberal tradisjon, og orleanistene er neppe så økonomisk radikale som engelske liberale. Kanskje kan d'Estaing omtales som en rotekte fransk liberaler?

1.10: De Ruggerios bidrag
Skal man oppsummere hva De Ruggerio vektlegger i den franske liberalismen er det konstitusjonalisme, og slik sett står han i motsetning til Frears som vektelgger at kjernen i fransk liberalisme er økonomisk frihet. Det er trolig riktig begge deler, mens det er vanskelig å avgjøre hva som er kjernen av konstitusjonalisme og økonomisk frihet?

2.1: Konklusjon
Jeg mener likevel at kjernen i den franske liberalisme er konstitusjonalisme eller grunnlov - et lovstyre, der innbyggerne blant annet tilkjennes rettigheter, fordi jeg mener dette er kjernen av hva som vant fram ved den franske revolusjon. Det er snarere en forutsetning at man har grunnleggende frihet for å etablere entreprenørskap, enn at økonomisk frihet skulle være en forutsetning for borgerlige friheter - selv om historien har vist at økonomisk frihet også har skapt krav om politiske friheter. Men da har man jo hatt grunnleggende frihet til å etablere økonomiske foretak? Det er også hevdet av andre at venstresiden i Frankrike har vært flinke til å inkorporere liberalt tankegods i deres programmer, og da særlig virkeliggjørelse av rettigheter og sosiale ordninger som skaper valgfrihet - hvilket ikke er nærliggende økonomisk høyreliberalt, men snarere rettighetsorientering som har sine røtter heller i lovtankegang som har vært vel så ønskelig for venstresiden, som høyresiden - selv om hva som defineres som grunnleggende menneskerettigheter varierer. Samtidig står den anti-klerikale tradisjon sterkt i den franske liberalismen, og er således sterk religionskritisk. Dernest følger - eller hånd i hånd - en tro på ytrings-, tros-, og forsamlingsfrihet - samt generell toleranse - som berører kjernen i hvordan ordboka vil beskrive begrepet liberal: raus.

Europeiske liberale tradisjoner og variasjoner I: Storbritannia

David Lloyd George.
Storbritanias hittil siste liberale statsminister. 

Liberale uttrykker seg noe forskjellig innenfor ulike nasjonalstatlige kontekster, og jeg skal ta en titt på den britiske, historiske betydningen av begrepet. 

Det er viktig å si at det er ikke nødvendigvis slik at de liberale partiene er så forskjellige, men at de uttrykker seg ulikt fordi konteksten (nasjonalstatene) er ulike. Sånn sett er liberal et ganske relativt begrep, i likhet med konservative partier som også varierer ut i fra nasjonale tradisjoner. Og - sosialdemokrater vil også vektlegge utbyggingsprogrammer ulikt, fordi eksempelvis sosiale ordninger ikke er like, på tvers av land. Denne korte gjennomgangen tar utgangspunkt i to klassiske verker av J. Salwyn Shapiro ("Liberalism: It's meaning and history") og såvidt Guido De Ruggerio ("The history of European liberalism") for å forklare noen av de ulike perspektiver som ligger i begrepet "liberalisme."

1.1. Den britiske liberale tradisjon
England regnes som liberalismens fødested. Iløpet av det 19. og 20. århundret har ikke konservatismen vært reaksjonær på øya, ifølge Schapiro (1958:40), og sosialdemokratene har som navnet tilsier ikke vært revolusjonære. Den britiske liberalismen har vokst fram, og kan ses på som en lang, historisk tilkjempelse av rettigheter. Frihetsorienteringen har blitt sett på som en del av landets politiske tradisjon, helt siden Magna charta på 1200-tallet.

1.2. Liberale reformer
England regnes av mange også som det parlamentariske fødested, fra revolusjonen i 1688 til "reform bill" i 1832.   I starten ble stemmeretten gitt dem som i hovedsak hadde eiendomsrettigheter. Det var bare parlamentet som hadde myndighet til å gjennomføre liberale reformer, som før 1832 bestod av et konservativt aristokrati. Den framvoksende borgerlige middelklassen, og et utall arbeidere, presset på for reformer. Og mye ble gjennomført, takket være de konservatives medgjørlighet - av ymse årsaker. Man fikk en rekke såkalte "Acts," som skrittvis utvidet de liberale rettigheter.

1.3. En ny type liberalisme 
Det som skapte en progressiv liberalisme i England var utilitaristisk tankegang, som i sin kjerne betyr å maksimere den allmenne velferd. Dette gav grobunn for sosial-liberalismens framvekst, og selvsagt sosialdemokratisk tenkning, der man for de liberales vedkommende gikk bort i fra klassisk liberalisme, der man mente at likhet for loven og økonomisk frihet var tilstrekkelig i et rettferdighetsperspektiv. Jeremy Bentham (1748-1832) var utilitarismens far. Utilitarismen la til bunn et annet syn på moral, enn eksempelvis de klassiske liberale: Målet var "størst mulig samlet lykke," hvilket betydde at omfordeling av goder var moralsk for å frambringe denne gleden. Størt-mulig-lykke-til-flest mulig-mentaliteten ble brukt som innretning mot datidens institusjonelle utforminger, som ifølge utlilitaristene var beskyttelse for de få og ulykke for de fleste.

1.4. Filosofisk radikalisme 
Nært utilitaristene lå de filosofisk radikale, en gruppe av "eggheads" i politikken, ifølge Schapiro (1958:42). (Uttrykket lar seg vanskelig oversette, men stammer vel av at hårmanken er heller skrøpelig, og at det i praksis betyr folk som nok neppe aldri har hatt møkk under neglene - men har hjerner som feilfrie dampmaskiner).De hadde stor innflytelse på opinionen. De forfektet radikale politiske og sosiale reformer, for å forhindre former for folkelig oppstandelse. James Mill - den radikale bevegelsens ledende tenker - angrep aristokratiets innflytelse på kirke og stat. Han gikk i bresjen for et radikalt program, som skulle utvide stemmerettten, begrense Overhusets makt, skille kirke og stat, samt selvstyre til koloniene.

1.5. Manchester-skolen
Denne skoleretningen blir brukt om folk som kjemper for klassisk økonomisk innretning, eller mot en laisezz-faire stat. De fleste forkjemperne hadde sitt sete i industrihovedstaden Manchester, og derav navnet. De mente frihandel og fred hørte sammen, og ønsket ellers kolonialt selvstyre - der man da ser at høyre- og venstreliberale fant sammen. De ønsket at Storbritannia skulle fire på sine imperiale ambisjoner, og ønsket samtidig sterkt begrenset offentlig intervenering i økonomien - selv under sosiale omstendigheter. De tilkjennes gjerne årsaken til britenes koloniale tilbaketreden.

1.6. Reform Bill, 1832. 
Dette gikk ut på å reformere parlamentet, og stemningen var på bristepunktet: En ny revolusjon kunne blitt utløst, dersom det ikke ble tatt affære. Men reformen gikk i gjennom i parlamentet. Utvidelsen av stemmeretten innbefattet nå middelklassen, det skjedde dermed en redistribusjon av taburetter - og lordene ble underlagt Underhuset. Torriene - såvel som whigene - gav sin støtte til dette, hvilket gjorde at liberalismen ble en del av den nasjonale, politiske tradisjon. I løpet av perioden 1832 til 1870-årene kom det en serie reformer, som gjorde England til forbilde for mange andre land. Noen gikk i gjennom etter påtrykk fra de liberale, andre ganger konservative. I 1833 ble slaveriet opphevet i koloniene, og samme år gikk en fattigdomslovgiving i gjennom. I 1835 fikk man lokal selvråderett. Fabrikklovene i 1842 og 1847 regulerte arbeidet i fabrikkene, og i gruvene. I 1846 kom kornlovene. Og "The british North America act" gav i 1867 selvstyre til koloniene (riktignok etter den amerikanske borgerkrig). Canada ble samtidig langt på vei løsrevet fra det britiske imperiet.

1.7: Politikeren Gladstone
Den ledende liberale statsmann i perioden var William E. Gladstone (1809 - 1898) som hele livet var en ivrig reformator, med kløkt og varsomhet. Som statsminister proklamerte han sin primæroppgave: Fremme fred og reform." Han hadde en finger med i enhver reform, så og si, i hans levetid. Gladstone var inkarnasjonen av britisk liberalisme. Fordi han trodde på laisezz-faire, og kanskje derfor var hans reformer begrenset til politisk, utdannningsmessig og religiøs reform, selv om dette også i tilfeller betydde avvik fra hans i utgangspunktet begrensede økonomiske intervensjon. Gladstone var imidlertid en del av Manchester-skolen. Gladstone var en dypt religiøs mann, og derfor kanskje ikke rart at engelsk liberalisme og reform var ispedd kristen tankegang, i motsetning til den franske liberalismen som var direkte anti-klerikal, på sett og vis anti-religiøs.

1.8: Tenkeren John Stuart Mill
John Stuart Mill (1806 - 1873) var kanskje den filosofen som best uttrykte de liberale idéer, og vektleggingen av politisk, sosiale og kulturelle forhold. Han startet som en borgerlig liberaler, men han ble mer radikal med årene til å også omfatte universell stemmerett, sosial reform - og attpåtil velferdsstat. Mill kombinerte vidsyn og intelektuell integritet. Mill kom til den konklusjon at det politiske demokratiet, når det ble etablert, skulle fremme "størst mulig lykke til flest mulig" (utilitarisme). Han forkastet laisezz-faire-tankegangen, og mente staten burde intervenere av sosiale hensyn. Mill er uomtvistelig den ivrigste forkjemper for individuell frihet. Hans bok, On Liberty, forfekter individuell frihet som nøkkelen til framgang - uten at dette skulle skade andre. Mill var ikke bare motstander av statlig tyranni (i en tid da staten nærmest var absolutt), men også motstander av sosiale tabuer og konvensjonelle idéer. Mill viste i mye han skrev vei til den sosiale liberalismen.

1.9: Demokratisk liberalisme
Med utvidelsen av stemmeretten inngikk den britiske liberalismen i en demokratisk tidsalder (1832). I 1870 kom loven om fri grunnskole. I 1888 fikk ateister lov til å sitte i parlamentet. Dette - sammen med en rekke andre lover - viste vei til en mer demokratisk liberalisme. Synet på staten ble forandret ved demokratisk framvekst. I motsetning til de klassiske liberale, som så på staten som et onde, så demokratiske liberale som staten som noe godt. Demokratisk liberalisme fikk dypt fotfeste i det første årtiet i det 20. århundret. Det liberale partiet gikk i gjennom en sterk forvandling da de forkastet nattvekterstaten. Samtidig ble et nytt parti dannet, Arbeiderpartiet. De hadde et langt mer radikalt sosialt program, med sosialisme som mål. De ønsket å gi folk større sikkerhet, som også ville fremme deres frihet.

1.10: Sosiale og demokratiske reformer
De liberale, med støtte fra Labour, hadde makten i årene 1906 til 1916. I disse årene kom en rekke sosiale reformer. Man fikk egne forsikringsordninger for folk som hadde blitt syke eller skadet på jobb (1906). Pensjoner (1908). Minimumslønn (1909). arbeidsledighets- og sykepenger (1911). Hva gjaldt demokratisk liberalisme fikk man universell stemmerett (menn og kvinner) i 1918.

1.11: Arbeiderpartiet 
Partifloraen gjennomgikk et hamskifte, da Labour kom til makten i 1923. Arbeiderpartiet hadde da erstattet de liberale som den naturlige motpol til de konservative. De liberale og konservative ble i sterkere grad en klynge på borgerlig side. Den sosiale liberalismen ble virkelig virkeliggjort etter andre verdenskrig, da velferdsstaten ble massivt utbygd. Arbeiderpartiet satt i regjeringskontorene i perioden 1945 - 1951. Statsminister Clement Attlee iverksatte sosiale reformer som var langt mer vidtgående enn hva man hadde sett tidligere - og man etablerte en "vugge-til-grav-politikk," det vil si at det offentlige var nærværende i alle livsløp. Mye av det eksisterende velferdssystemet ble bygget ut, med utvidede ordninger, men også nye goder kom til.

1.12: Den engelske liberalismens kjennetegn
Den engelske liberalismen kjennetegnes av motstand mot autoriteter, både sekulære og religiøse, og med vektlegging av menneskeverd og egenverdi. En iver etter å bedre folks hverdag, skrittvis og fredfullt. Og en generøs holdning til at lavere klasser kan endre både moralsk og sosial standard gjennom hardt arbeid, i følge Schapiro (1958:49). Liberalismen har blitt inkorporert av først konservative, så Arbeiderpartiet - og har forblitt som ulike tradisjoner i disse partiene. I så måte har liberalismen vært en forenende kraft i det engelske folk.

1.13: De Ruggerios bidrag
Kort oppsummert sier De Ruggerio at den engelske liberalismen består av radikalisme, økonomisk tenkning, Manchester-skolen og religiøs tenkning. Det går altså en skillelinje i partiet på den økonomiske høyre/ venstre-aksen, utgjort av keynesianister på venstresiden, og manchester-skolen på den andre siden. Dette har resultert i - som vi senere skal se - avskalling til venstre i et eget parti rundt 1980 (SDP). Selv om den nylige avgåtte lederen, Nick Clegg, trolig har brakt partiet i høyreretning på den økonomiske/høyre-venstre akse, er det likevel - i hvert fall historisk - et ganske radikalt parti i økonomisk terminologi, til et liberalt parti å være. Vi får se om partiet framover utvikler et enda mer venstre-progressivt program, enn hva som har vært gjeldende de senere år. Ellers kan man si om den engelske liberale bevegelse at den ikke er så religionskritisk, som den franske liberale bevegelse - men snarere en forkjemper for det kristne verdigrunnlag.

1.14: John Curtis bidrag og de liberale partiets historie
I boka "Liberal parties in western Europe" framkommer det i artikkelen "Great Britain - social liberalism reborn" at det engelske liberale partiet er en av drivkreftene i den vest-europeiske bevegelse. Partiet ble stiftet i 1859. De satt sammen med Winston Churchill (tidligere politiker for det liberale partiet) i hans samlingsregjering under den andre verdenskrig. William Beveridge (kjent for iverksettelsen av velferdsstatsutbyggingen) ble representant for det liberale partiet i parlamentet i 1944, og Keynes - en annen liberaler - ble tonengivende for sin motkonjunkturspolitikk, med særlig vektlegging av viktigheten med full sysselsetting. Som parti ble det liberale partiet mer marginalt, der konkurransen i dette to-parti/ Westministersystemet, stod mellom De konservative og Arbeiderpartiet: Fra 1931 til 1970 kom aldri oppslutningen over 10 prosent av stemmene, med unntak av ett valg - hvilket begrenset seg et fåtalls mandater. I de senere år har det liberale partiet (Liberal Democrats) deltatt i regjeringssamarbeid med De konservative, hvilket jeg har berørt i andre artikler på denne bloggen. Imidlertid er idéen ikke ny. Edward Heath, De konservativ statsminister i etterkrigstiden, forhørte seg om mulig samarbeid med de liberale, men dette ble etter hvert avvist på grunn av for stor motstand innad i det liberale partiet. I stedet for ble det den gang utgått en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet. Et tettere samarbeid mellom liberale og Labour ble etablert, med sluttført i 1978 etter en lengre periode på 70-tallet, fordi dette heller ikke ble tatt godt imot av velgerne. Og som vi nylig så i den britiske politiske historie, har også regjeringssamarbeid med De konservative vist seg å være vanskelig å forsvare overfor velgerne - gjennom dramatisk elektoratsmessig tilbakegang ved siste valg. Venstresiden i det liberale partiet brøt ut og dannet Social Democratic Party (SDP) rundt 1980, men under 10 års alenegang inngikk de omsider i det liberale partiet på slutten av 1980-tallet - kanskje blant annet framdrevet av datidens noe høyreorientert politiske klima i fotballriket. Idag framstår partiet som et noe broket politisk alternativ, med sin lille oppslutning i valgkanalen ved siste valg - men dette kan endre seg.

1.15: Politikkens innhold
Curtice viser historisk til en rekke progressive tiltak for å utjevne klasseforskjeller. Men jeg vil understreke at dette heller skyldes et humanistisk ståsted, framfor klassekamp-retorikk, som Labour forfekter. Det er det som er så flott med den liberale bevegelse, at det skjer på selvstendig, humanistisk grunnlag? En av bærebjelkene i det liberale partiets retorikk i etterkrigstiden var nasjonalisering - særlig innenfor kraftmarkedet. Man har kjempet for utdanning, slik at folk kan realisere sitt potensial (menneskets rett til selvutvikling jour. anm.) Og man har ønsket et redistributivt skattesystem, slik at velstand kommer alle til gode. Laisezz-faire staten ble forlatt i etterkrigstiden, nå skulle landet bygges med alle gode hender. Og kampen for jordbruksstøtte førte til at mange høyreorienterte hoppet over til De konservative, på 1970-tallet. De liberale partiet har stått for keynesianisme, motkonjunkturpolitikk - særlig overgangen mellom 1970- og 1980-årene. Dette er et syn som de senere har moderert. De har vært tidlig ute med sine miljøbekymringer.

2.1: Konklusjon
Den liberale tradisjon har dype røtter i Storbritannia, og det er dette landet som av enkelte forståsegpåere som regnes som liberalismens fødested. Den liberale bevegelse har som eget parti stått for en sentrumspolitikk, med noe skiftende innretning på den økonomiske høyre/venstre aksen. Det som imidlertid kjennetegner den engelske liberalismen er deres progressive, sosiale innretning - blant annet uttrykt ved den egentlig venstreliberale Gladstone, og har vedvart siden denne tid. Likefullt finnes det mer høyreorienterte fraksjoner i partiet, som kanskje har følt seg mer hjemme hos De konservative? Partiet har nylig samarbeidet med De konservative, men bruker nok tiden i dag til å gjenfinne sine primærstandpunkt - selv om de også har fått stort gjennomslag for disse, i kompaniskap med Torryene. Deres kristne tilbøyelighet har ført til en litt radikal tolkning, der mennesket har et ansvar for hverandre, og derav utbygd velferdsstat. Beveridge - en som følte seg mer hjemme i Det liberale partiet, enn sosialdemokratiet, gikk i bresjen for en sterk velferdsstatsutbygging i etterkrigstiden. Skal man oppsummere den liberale bevegelse i Storbritannia kan man kanskje si at credoet er nestekjærlighetsbudskapet, og et progressivt sosialt program.

John Stuart Mill på norsk

Når man skriver om han er det viktig å ikke rote seg bort i spissfindigheter. 

"Den eneste grunn til å utøve makt i siviliserte samfunn, mot andres vilje, er å stoppe dem fra å utøve skade mot andre."

Hva skal man med politisk tenkning når demokratiet er fullbyrdet, stiller Jonathan Wollf spørsmål om i boka "Political philosophy." John Stuart Mill (1806 - 1873) svarer: For å forhindre majoritetens tyranni. Det er velkjent for dem som har fulgt meg at jeg er svært opptatt av mindretallsvern (minoritetenes rettigheter). Uten offentlig debatt og meningsbrytning, med de tilskudd vi får fra politiske tenkere, baner vi veien for vilkårlighet. Gis folk fullstendig frihet, åpner dette for misbruk, ifølge Mill - og i sitt frihetsbegrep har blant annet Hegel misforstått, ifølge meg. Makt korrumperer, som det heter. Når skal staten intervenere? Det er, i følge Mill, når man utøver skade mot andre. Det vil da være innlysende å spørre om dette bare skal innebære fysisk skade? Ifølge meg, selvsagt ikke - men det er veldig mange dilemmaer som melder seg ut i fra et ytringsfrihetsperspektiv. Men de har også misforstått de som mener at en liberal forståelse av dette ikke skulle innebære vern mot å få alskens ytringer slengt i trynet. Jeg har liten tilbøyelighet til å komme med ytringer som rammer eller nedsnakker grupper av mennesker. Men innenfor politikk bør takhøyden for kritikk og satire være noe høyere enn ellers. Og  - jeg avskyr mobbing, gjentakende utbrudd mot samme mål, med de samme premiss, er forferdelig. Intet samfunn har vel klart å oppfylle Mills ønske, slik det var ment. Men jeg tror at vi stadig kommer nærmere Mills visjon. Frihet kan ellers gjøre stor skade, er Mills poeng. 

Grenseoppganger

Det skal være begrensninger på hva man skal få lov til å si offentlig. "Men hvis vi undertrykker et sant standpunkt, eller hva som delvis er sant, mister vi muligheten til å korrigere dette syn, slik at det blir riktig." Eller hvis vi undertrykker noe som er uriktig, i følge Mill, så får vi heller ikke muligheten til å korrigere og bekrefte det sanne syn. Slik at det er svært vanskelig å se noen grunn til å undertrykke uriktige påstander i alle tilfeller, ifølge Mill. Det er verd å nevne at Mill utformet dette i en helt annen tid, og Mill så nok neppe for seg den personifiseringen av ytringer som samfunnsutviklingen har skapt. Dette kommer nok blant annet som økt frihetsforståelse, velstandsvekst, beskyttelse og andre forhold, som ligger utenfor her å diskutere. Men viktig er det å påpeke at Mill nok, som den anstendige personen han var, så for seg at offentlig debatt foregikk innenfor de rammer der man diskuterte sak, ikke person. Det er innenfor denne konteksten som Mill først og fremst må forstås utifra, synes jeg. Men: Distinksjonen er ikke åpenbar hos Mill, men han sier at ytringen må ha et mål om å opprettholde sosial fred. Ytringer som virker samfunnsnedbrytende er altså ikke ønskelig hos Mill, selv om det vil være et skjønnsspørsmål hvilke ytringer som bidrar til byggingen av det gode samfunn. Her kan man ane et perspektiv som er gitt den moderne betegnelsen ytringsansvar. Mill stiller spørsmålet: Skal man undertrykke noe som er usant? Han stiller videre spørsmålet: Hvordan kan vi vite at det er usant? Historien viser hva som er uriktig eller riktig, i følge Mill (og historieskrivingen kan jo lenge ta feil journ. anm). Hvem vil idag eksempelvis framholde at jorden er flat, hekseri eksisterer (eller at global oppvarming ikke er menneskeskapt journ.anm.) Sokrates ble henrettet for umoral, Jesus for blasfemi (Wolff 2006:108). Og der vil jeg innvende at Sokrates i ettertiden har vært forbundet med moral, og at Jesus kan betraktes som noe helt annet en en guds-bespotter. Dette viser at at Mill og Kant er sammenfallende: Målet (sosial fred) helliger ikke middelet, selv om man kan stille spørsmålet om målet oppnås ved slike tiltak. Og et (direkte) utilitaristisk syn sier at man kan begå urett mot en person, dersom det øker den allmenne lykke. Et slikt syn er på ville veier. Og - jeg vil framholde ytringsfrihetens grunnfunksjon: sannhetssøking. Misforstått har noen tatt til orde for at man bare kan si hva man vil om andre, fordi ytringsfriheten i seg selv er en hellig ku. Dette er umoralsk. Ytringsfriheten skal ikke brukes til et slik formål, man skal ikke framsette noe man vet ikke er sant. Men blir man eksempelvis utsatt for fysisk skade, skal man ha en svært alternativ forståelse av juridiske forhold, hvis det ikke skal være mulig å si i fra. Og- ytringsfriheten kan fint brukes til å beskytte andre, den neste. Hvordan definerer Mill hva som "gjør skade?" Mill er tydelig på at det som skader en annen persons egeninteresse, ikke er et kriterium alene for å skulle tie stille. Og å skulle forby tankefrihet er svært betenkelig, fordi det er gjennom tankens kraft man finner fram til sannheten. 

Individualitet og framgang

"Selvråderett leder ikke alltid til forbedring, men forutsetninger for forbedring er selvråderett," sier Mill. Videre sier Mill at rollemodeller og idealer er viktig, der det særlig for den mindre kreative er viktig å ha noen som viser vei, som man kan etterlikne for å finne utav eksistensielle spørsmål. Mill støtter seg her til antikkens idealer om læremestre, ifølge meg, og det mener jeg er i hovedsak riktig. Rollemodeller kan vise folk hvordan de skal leve livene sine. Menneskeheten er progressiv, i følge Mill: Man lærer av erfaring, egne og andres, og dette tjener alle. "Kloke mennesker lærer av andres erfaringer," som det heter i et velkjent sitat. Videre: Utemmet selvråderett vil lede til anarki (Igjen: Hegels misforståelse journ.anm.) "Særinteressene må vike for det allmenne vel," et annet Mill sitat, er på sin plass her. 

Utilitarisme

Mill skrev om etikk, vitenskapsteori, politikk og økonomi. I likhet med sin far var han en sterk forsvarer av det demokratiske system, der hans far også var tenker - men hadde en utilitaristisk innfallsvinkel. Mill deler utilitarismens viktige premisser: Et velferdsorientert verdikriterium og et konsekvensetisk prinsipp for riktig handling. Et avgjørende punkt for Mill er en persons subjektive opplevelse, har han det godt eller ikke? Mill mener at enkeltmennesket derfor er best skikket til å ivareta sine egne interesser. Min innsigelse mot Mill her oppstår ved lesingen av at Mill ikke mener alle er skikket til demokratisk deltakelse - hvis den åndelige tilstanden er dårlig. Man kan derfor stille spørsmål hvorvidt de er i stand til å ivareta sin egeninteresse, dersom den "åndelige tilstanden" er dårlig?  Mill mener også at man skal forsøke å maksimere velferden, fordi jo mer tilfredse folk er, jo bedre handlinger fører det til. Å handle riktig er det som maksimerer individuelle velferdsnivå. Videre mener Mill at lovgivingen bør være slik at det gjenspeiler det som må forstås som flertallsviljen. Og jo større deltakelsen er, jo mer vil det gjenspeile folkeviljen. Løsningen på folkestyret gikk, ifølge Mill, gjennom representasjon. Det er viktig å legge til at Mill så betenkeligheter med flertallsviljen, fordi sammenfallende flertall i sak etter sak kan føre til undertrykkelse av de som gjerne såvidt har havnet i mindretall - gjentatte ganger.  Mill mener at man skal ha en upartisk tilnærming, etter alles interesse, derav uttrykket: "Særinteressene må vike for det allmenne vel" (nøytralitet). En kjepphest for Mill er å framholde at ikke alle samfunn er modent for demokrati: Demokrati kan bare innføres etter at samfunnet har nådd et visst modenhetsnivå. Hvis demokrati innføres for tidlig, vil det kunne undergrave demokrati som ideell styreform. Disse generelle vendingene er lett å si seg enig i. Men å undertrykke medbestemmelse kan også ha sine negative konsekvenser, som kan overgå de feilgrep det vil være å ikke åpne opp for deltakelse, i følge meg. Hvor grensen går vites ikke om Mill har noe svar på; Når er man modne? Og - hvis ethvert menneske er i stand til å ta vare på seg selv, så er jeg uenig i Mill, fordi dette innebærer at man er i stand til å tenke upartisk: Et fullstendig egoistisk menneske vet ikke sitt eget beste. 

Karakterideal

Spennende er det å lese om Mills karakterideal. Fire komponenter inngår.

I) Intelektuell styrke

II) Praktisk dyktighet

III) Moralsk modenhet

IV) Individualitet

Intelektuell styrke innebærer teoretisk kunnskap, og evnen til å diskutere (Synes det sistnevnte idag vektlegges ofte for sterkt i forhold til det førstnevnte). Praktisk dyktighet er en strevende, energisk karakter - ærgjerrighet. Moralsk modenhet er evnen til empati, sette seg inn i en annens situasjon og bedømme handlinger upartisk. Individualitet - kjenne sin personlighet. Mill er kritisk til rigiditet og konformitet, indivdualitet skaper en "ringeakt for vaner og konvensjoner." Over tid vil summen av velferd økes, jo lenger den moralske og intelektuelle modenheten kommer. Vaner fører til at mennesker slutter å tenke, hvilket strider mot å være et menneske. Ifølge meg fører dette nok neppe til at karakteridealet utvikles. 

Motstykke til konservativ tenking

Mills tanker om det autonome menneske, evnen til å være reflektert, selvkritisk, åpen og fordomsfri står i sterk kontrast til Edmund Burke. Konservative forfekter nettopp verdien av å holde tradisjoner i hevd. Ofte ser de vaner, tradisjoner og ritualer for et gode. Edmund Burke snakker utførlig om verdien av å opprettholde illusjonene i et samfunn. Det er vel med dette sentrale konservative punkt, både Mill og undertegnede utgjør den rake motsetning. Man blir lett doven, trangsynt og uproduktiv med denne konservative tilnærming, til stor belastning for andre. 

Mill med konservative strømninger

Det er vanskelig å dele det syn Mill har på demokrati, der han ser for seg politisk ulikhet. Mill mener ikke alle stemmer skal vektlegges likt; han ser for seg at noen menneskers stemmegiving skal ha større betydning enn andres. Han mener dette er viktig for å unngå inkompetanse og klassetyranni. Han vil unngå at en samfunnsklasse overtar kontrollen over lovgivende organer. Tanken om politisk ulikhet er jo innført i et tokammer-system, slik jeg forstår det - der et aristokrati eksempelvis har vetorett mot lovvedtak. Tanken om politisk ulikhet er derfor ikke så fjern som det intuitivt kan virke som. Hvordan dette skal løses er svært vanskelig å se for seg, og Mill har ingen gode svar. Hovedspørsmålet som reiser seg er jo følgende: Hva er kompetanse? Hans uheldige "elitstiske" eller "ugjennomtenkte" syn bringer han mot den konservative leir. 

Konklusjon

Denne artikkelen har tatt for seg enkelte elementer i John Stuart Mills tenkning. Viktige stikkord har vært ytringsfrihet, demokrati, utilitarisme og karakterideal. Som artikkelen har vidt synes jeg han er en viktig bidragsyter innenfor alle felt, men er mest enig i hans tanker om ytringsfrihet, utilitarsime og karakterideal. Hans tanker om demokrati var banebrytende i det 19.århundret, men han var nok for bekymret over folkestyrets negative konsekvenser. Han hadde nok neppe hatt samme tanker om politisk ulikhet i dag hadde han sett de konsekvensetiske følgene av det representative demokrati som styreform. 

"Frakt under havet"

Et skuespill av Arthur Miller som man kan sette opp, i hvert fall hvis man vil spille et stykke av Miller. Stykket er godt. 

"A view from the bridge" (engelsk tittel) er en slags gresk tragedie. Teaterstykket tar utgangspunkt i 1950-tallets Amerika, i et italiensk-amerikansk nabolag nær Brooklyn Bridge i New York. Det innbefatter et kor og har en forteller i rollefiguren Alferi. Eddie, en tragisk hovedrolleinnehaver er uheldig nok forelsket i Catherine, som han er helt oppslukt av. Handlingen foregår mellom havnearbeidere i italiensk miljø i New York på 50-tallet. Den frie immigrasjon til Statene var stoppet. Nød i Europa drev mange over havet til Amerika for å forsøke å skaffe seg innpass og arbeid, ulovlig. Den italienske familien Carbone får to slektninger fra Sicilia illegalt i huset, brødrene Marco og Rodolpho. Eddie Corbones forhold til niesen Catherine, som han og kona Beatrice har oppfostret siden hun var liten, stikker dypere enn han selv forstår. Han drives til vannvidd når Rodolpho og Catherine forelsker seg i hverandre. Risikoen familien løper ved å skjule de ulovlige innvandrerne og Eddies sjalusi bringer en allerede latent konflikt i den lille familien til fullt utbrudd.

Aktuelt og universelt
Det er er kvalitetsstykke som forteller noe viktig om å være nyinnflyttet til et annet land - og går dermed direkte inn i innvandrings- og integreringsdebatten. Det er dessuten replikker som er vel så gjenkjenbart idag, som for 50-tallets vedkommende: "Alle vil bli skuespillere." Og - "den er visst lang den filmen, som går på Paramount" (Les TV3). Rodolpho er en følsom kar, som synger mens han jobber på kaia. Dette er selvsagt ikke noe ekte mannfolk i Eddies øyne - nok et syn som nok er drevet fram av sjalusien eller trekantdramaet Rodolpho, Catherine og Eddie. Det siste han vil - virker det som - er at Rodolpho skal ta med seg Cathrine - ut av huset, et annet sted. Beatrice forsøker å få Eddie på andre tanker, med det argument at  hun snart er 18 år. Uvitende om Eddies syn på han, spør Rodolpho om de ikke kan dra til Broadway. Eddie vil ikke innrømme overfor Cathrine at han ikke synes noe om Rodolpho, og pakker det inn i at "han respekterer deg ikke." Videre sier Eddie at han bare vil ha henne fordi han da kan bli amerikansk statsborger, etter giftemålet. Catherine insisterer på at Rodolpho elsker henne, overfor Eddie. Eddie har en samtale med Alferi (fortelleren), der han reagerer på at Rodolpho bruker penger på klær og sko, i stedet for å spare dem til husly. Fyren er rett og slett ikke normal, i følge Eddie. Etterhvert blir Eddie ganske febrilsk i samtalen med Alferi, der han reagerer på hans lyse sangstemme. Alferi sier det er lite som kan gjøres med det, men videreformidler til Eddie at de immigrantene (Rodolpho og Marco) kom ulovlig inn i landet. Hva som videre skjer, kan man få vite ved å lese stykket.

Interessant
Synes det er et interessant stykke, som berører annerledeshet. Ikke bare å være utlending i et nytt land, men også de karaktertrekk som Rodolpho visstnok skal ha - ifølge Eddie. Og det kan være godt det stemmer det som sies om han, men det er ganske urovekkende at disse egenskapene beskrives i så nedlatende ordelag fra Eddie sin side. Dessuten er det et stykke som også handler om å holde fast på noe som ikke lenger er naturlig å holde fast ved. Slektskapet mellom Eddie og Cathrine er ikke god nok grunn til å holde på Cathrine - med den tyngende forpliktelse som Cathrine føler overfor dette. Arthur Miller har også lagt handlingen til julehøytider. Dette er ikke viktig for handlingen, det er nesten bare datoen som tilsier dette. Men det danner likevel et symbolsk bakteppe - en tid som forbindes med familie. Av svakheter så synes jeg ikke fortellergrepet med Alferi fungerer helt, som er en korfunksjon hentet fra gresk tragedie. Stykket er også ganske likefram til dagens standard å regne - men det er likevel et viktig stykke, med sine etiske problemstillinger.