John Stuart Mill på norsk

Når man skriver om han er det viktig å ikke rote seg bort i spissfindigheter. 

"Den eneste grunn til å utøve makt i siviliserte samfunn, mot andres vilje, er å stoppe dem fra å utøve skade mot andre."

Hva skal man med politisk tenkning når demokratiet er fullbyrdet, stiller Jonathan Wollf spørsmål om i boka "Political philosophy." John Stuart Mill (1806 - 1873) svarer: For å forhindre majoritetens tyranni. Det er velkjent for dem som har fulgt meg at jeg er svært opptatt av mindretallsvern (minoritetenes rettigheter). Uten offentlig debatt og meningsbrytning, med de tilskudd vi får fra politiske tenkere, baner vi veien for vilkårlighet. Gis folk fullstendig frihet, åpner dette for misbruk, ifølge Mill - og i sitt frihetsbegrep har blant annet Hegel misforstått, ifølge meg. Makt korrumperer, som det heter. Når skal staten intervenere? Det er, i følge Mill, når man utøver skade mot andre. Det vil da være innlysende å spørre om dette bare skal innebære fysisk skade? Ifølge meg, selvsagt ikke - men det er veldig mange dilemmaer som melder seg ut i fra et ytringsfrihetsperspektiv. Men de har også misforstått de som mener at en liberal forståelse av dette ikke skulle innebære vern mot å få alskens ytringer slengt i trynet. Jeg har liten tilbøyelighet til å komme med ytringer som rammer eller nedsnakker grupper av mennesker. Men innenfor politikk bør takhøyden for kritikk og satire være noe høyere enn ellers. Og  - jeg avskyr mobbing, gjentakende utbrudd mot samme mål, med de samme premiss, er forferdelig. Intet samfunn har vel klart å oppfylle Mills ønske, slik det var ment. Men jeg tror at vi stadig kommer nærmere Mills visjon. Frihet kan ellers gjøre stor skade, er Mills poeng. 

Grenseoppganger

Det skal være begrensninger på hva man skal få lov til å si offentlig. "Men hvis vi undertrykker et sant standpunkt, eller hva som delvis er sant, mister vi muligheten til å korrigere dette syn, slik at det blir riktig." Eller hvis vi undertrykker noe som er uriktig, i følge Mill, så får vi heller ikke muligheten til å korrigere og bekrefte det sanne syn. Slik at det er svært vanskelig å se noen grunn til å undertrykke uriktige påstander i alle tilfeller, ifølge Mill. Det er verd å nevne at Mill utformet dette i en helt annen tid, og Mill så nok neppe for seg den personifiseringen av ytringer som samfunnsutviklingen har skapt. Dette kommer nok blant annet som økt frihetsforståelse, velstandsvekst, beskyttelse og andre forhold, som ligger utenfor her å diskutere. Men viktig er det å påpeke at Mill nok, som den anstendige personen han var, så for seg at offentlig debatt foregikk innenfor de rammer der man diskuterte sak, ikke person. Det er innenfor denne konteksten som Mill først og fremst må forstås utifra, synes jeg. Men: Distinksjonen er ikke åpenbar hos Mill, men han sier at ytringen må ha et mål om å opprettholde sosial fred. Ytringer som virker samfunnsnedbrytende er altså ikke ønskelig hos Mill, selv om det vil være et skjønnsspørsmål hvilke ytringer som bidrar til byggingen av det gode samfunn. Her kan man ane et perspektiv som er gitt den moderne betegnelsen ytringsansvar. Mill stiller spørsmålet: Skal man undertrykke noe som er usant? Han stiller videre spørsmålet: Hvordan kan vi vite at det er usant? Historien viser hva som er uriktig eller riktig, i følge Mill (og historieskrivingen kan jo lenge ta feil journ. anm). Hvem vil idag eksempelvis framholde at jorden er flat, hekseri eksisterer (eller at global oppvarming ikke er menneskeskapt journ.anm.) Sokrates ble henrettet for umoral, Jesus for blasfemi (Wolff 2006:108). Og der vil jeg innvende at Sokrates i ettertiden har vært forbundet med moral, og at Jesus kan betraktes som noe helt annet en en guds-bespotter. Dette viser at at Mill og Kant er sammenfallende: Målet (sosial fred) helliger ikke middelet, selv om man kan stille spørsmålet om målet oppnås ved slike tiltak. Og et (direkte) utilitaristisk syn sier at man kan begå urett mot en person, dersom det øker den allmenne lykke. Et slikt syn er på ville veier. Og - jeg vil framholde ytringsfrihetens grunnfunksjon: sannhetssøking. Misforstått har noen tatt til orde for at man bare kan si hva man vil om andre, fordi ytringsfriheten i seg selv er en hellig ku. Dette er umoralsk. Ytringsfriheten skal ikke brukes til et slik formål, man skal ikke framsette noe man vet ikke er sant. Men blir man eksempelvis utsatt for fysisk skade, skal man ha en svært alternativ forståelse av juridiske forhold, hvis det ikke skal være mulig å si i fra. Og- ytringsfriheten kan fint brukes til å beskytte andre, den neste. Hvordan definerer Mill hva som "gjør skade?" Mill er tydelig på at det som skader en annen persons egeninteresse, ikke er et kriterium alene for å skulle tie stille. Og å skulle forby tankefrihet er svært betenkelig, fordi det er gjennom tankens kraft man finner fram til sannheten. 

Individualitet og framgang

"Selvråderett leder ikke alltid til forbedring, men forutsetninger for forbedring er selvråderett," sier Mill. Videre sier Mill at rollemodeller og idealer er viktig, der det særlig for den mindre kreative er viktig å ha noen som viser vei, som man kan etterlikne for å finne utav eksistensielle spørsmål. Mill støtter seg her til antikkens idealer om læremestre, ifølge meg, og det mener jeg er i hovedsak riktig. Rollemodeller kan vise folk hvordan de skal leve livene sine. Menneskeheten er progressiv, i følge Mill: Man lærer av erfaring, egne og andres, og dette tjener alle. "Kloke mennesker lærer av andres erfaringer," som det heter i et velkjent sitat. Videre: Utemmet selvråderett vil lede til anarki (Igjen: Hegels misforståelse journ.anm.) "Særinteressene må vike for det allmenne vel," et annet Mill sitat, er på sin plass her. 

Utilitarisme

Mill skrev om etikk, vitenskapsteori, politikk og økonomi. I likhet med sin far var han en sterk forsvarer av det demokratiske system, der hans far også var tenker - men hadde en utilitaristisk innfallsvinkel. Mill deler utilitarismens viktige premisser: Et velferdsorientert verdikriterium og et konsekvensetisk prinsipp for riktig handling. Et avgjørende punkt for Mill er en persons subjektive opplevelse, har han det godt eller ikke? Mill mener at enkeltmennesket derfor er best skikket til å ivareta sine egne interesser. Min innsigelse mot Mill her oppstår ved lesingen av at Mill ikke mener alle er skikket til demokratisk deltakelse - hvis den åndelige tilstanden er dårlig. Man kan derfor stille spørsmål hvorvidt de er i stand til å ivareta sin egeninteresse, dersom den "åndelige tilstanden" er dårlig?  Mill mener også at man skal forsøke å maksimere velferden, fordi jo mer tilfredse folk er, jo bedre handlinger fører det til. Å handle riktig er det som maksimerer individuelle velferdsnivå. Videre mener Mill at lovgivingen bør være slik at det gjenspeiler det som må forstås som flertallsviljen. Og jo større deltakelsen er, jo mer vil det gjenspeile folkeviljen. Løsningen på folkestyret gikk, ifølge Mill, gjennom representasjon. Det er viktig å legge til at Mill så betenkeligheter med flertallsviljen, fordi sammenfallende flertall i sak etter sak kan føre til undertrykkelse av de som gjerne såvidt har havnet i mindretall - gjentatte ganger.  Mill mener at man skal ha en upartisk tilnærming, etter alles interesse, derav uttrykket: "Særinteressene må vike for det allmenne vel" (nøytralitet). En kjepphest for Mill er å framholde at ikke alle samfunn er modent for demokrati: Demokrati kan bare innføres etter at samfunnet har nådd et visst modenhetsnivå. Hvis demokrati innføres for tidlig, vil det kunne undergrave demokrati som ideell styreform. Disse generelle vendingene er lett å si seg enig i. Men å undertrykke medbestemmelse kan også ha sine negative konsekvenser, som kan overgå de feilgrep det vil være å ikke åpne opp for deltakelse, i følge meg. Hvor grensen går vites ikke om Mill har noe svar på; Når er man modne? Og - hvis ethvert menneske er i stand til å ta vare på seg selv, så er jeg uenig i Mill, fordi dette innebærer at man er i stand til å tenke upartisk: Et fullstendig egoistisk menneske vet ikke sitt eget beste. 

Karakterideal

Spennende er det å lese om Mills karakterideal. Fire komponenter inngår.

I) Intelektuell styrke

II) Praktisk dyktighet

III) Moralsk modenhet

IV) Individualitet

Intelektuell styrke innebærer teoretisk kunnskap, og evnen til å diskutere (Synes det sistnevnte idag vektlegges ofte for sterkt i forhold til det førstnevnte). Praktisk dyktighet er en strevende, energisk karakter - ærgjerrighet. Moralsk modenhet er evnen til empati, sette seg inn i en annens situasjon og bedømme handlinger upartisk. Individualitet - kjenne sin personlighet. Mill er kritisk til rigiditet og konformitet, indivdualitet skaper en "ringeakt for vaner og konvensjoner." Over tid vil summen av velferd økes, jo lenger den moralske og intelektuelle modenheten kommer. Vaner fører til at mennesker slutter å tenke, hvilket strider mot å være et menneske. Ifølge meg fører dette nok neppe til at karakteridealet utvikles. 

Motstykke til konservativ tenking

Mills tanker om det autonome menneske, evnen til å være reflektert, selvkritisk, åpen og fordomsfri står i sterk kontrast til Edmund Burke. Konservative forfekter nettopp verdien av å holde tradisjoner i hevd. Ofte ser de vaner, tradisjoner og ritualer for et gode. Edmund Burke snakker utførlig om verdien av å opprettholde illusjonene i et samfunn. Det er vel med dette sentrale konservative punkt, både Mill og undertegnede utgjør den rake motsetning. Man blir lett doven, trangsynt og uproduktiv med denne konservative tilnærming, til stor belastning for andre. 

Mill med konservative strømninger

Det er vanskelig å dele det syn Mill har på demokrati, der han ser for seg politisk ulikhet. Mill mener ikke alle stemmer skal vektlegges likt; han ser for seg at noen menneskers stemmegiving skal ha større betydning enn andres. Han mener dette er viktig for å unngå inkompetanse og klassetyranni. Han vil unngå at en samfunnsklasse overtar kontrollen over lovgivende organer. Tanken om politisk ulikhet er jo innført i et tokammer-system, slik jeg forstår det - der et aristokrati eksempelvis har vetorett mot lovvedtak. Tanken om politisk ulikhet er derfor ikke så fjern som det intuitivt kan virke som. Hvordan dette skal løses er svært vanskelig å se for seg, og Mill har ingen gode svar. Hovedspørsmålet som reiser seg er jo følgende: Hva er kompetanse? Hans uheldige "elitstiske" eller "ugjennomtenkte" syn bringer han mot den konservative leir. 

Konklusjon

Denne artikkelen har tatt for seg enkelte elementer i John Stuart Mills tenkning. Viktige stikkord har vært ytringsfrihet, demokrati, utilitarisme og karakterideal. Som artikkelen har vidt synes jeg han er en viktig bidragsyter innenfor alle felt, men er mest enig i hans tanker om ytringsfrihet, utilitarsime og karakterideal. Hans tanker om demokrati var banebrytende i det 19.århundret, men han var nok for bekymret over folkestyrets negative konsekvenser. Han hadde nok neppe hatt samme tanker om politisk ulikhet i dag hadde han sett de konsekvensetiske følgene av det representative demokrati som styreform.