 |
| Benjamin Constant |
Liberal tankegang er ganske sammensatt, og ofte kommer ulike hensyn i konflikt med hverandre. Det er vel derfor naturlig at liberalismen tolkes ulikt av folk, og blant annet har dette gitt seg utslag i nasjonale variasjoner. Denne korte gjennomgangen tar utgangspunkt i to klassiske verker av J. Salwyn Shapiro ("Liberalism: It's meaning and history") og såvidt Guido De Ruggerio ("The history of European liberalism") for å forklare noen av de ulike perspektiver som ligger i begreper "liberalisme," med vekt på historisk perspektiv.
1.1: Den franske liberale tradisjon
Den franske liberalisme strekker seg i hvert fall tilbake til den franske revolusjon, og dets slagord "Frihet, likhet, brorskap." Det er slagordet som kan betraktes som liberalt. Motstanden mot ancien regime (det gamle regimet), var også en motstand mot ceasarisme (en anakronisme journ.anm.), som siden fikk seg utslag i en fransk bonapartisk tradisjon (de har det med å dele inn politisk terminologi i person- eller områdebegreper i Frankrike, hvilket jeg senere vil komme tilbake til). De Ruggerio og Schapiro unnlater å nevne den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776 som forbilde, men det var den nok etter alle solemerker. Frankrike er som kjent et svært sentralistisk land, og den liberale bevegelse utgjorde en motpol til denne politikk, som strakk seg tilbake til Richelieus samling for Frankrike (sentralisme kan sies å stride mot maktfordeling som grunnprinsipp journ anm.) Den styrende klasse var bourgoise (borgerskapet), med fotfeste i et skjev eiendomsfordeling. En kjent fransk og betydningsfull tenker, Benjamin Constant (som gjerne blir glemt i liberale oppsummeringer red. anm.), gav inspirasjon til den liberale bevegelse (han var forøvrig noe langt annet enn konstant i sine politiske betraktninger, han vinglet blant annet i spørsmålet knyttet til hvem som skulle ha stemmerett, der han ble mer radikal med årene red. anm.). Men: Den franske liberalisme ble utformet i en annen ånd enn den britiske liberalismen, og kanskje hovedgrunnen er todelt: Man hadde ingen liberal tradisjon i Frankrike av betydning forut for den franske revolusjon, og man hadde ingen begrep om "frihet." Likevel ble prinsippene fra revolusjonsårene 1789 - 1792, frihet, likhet, brorskap, stående som sentralt i den liberale bevegelse i Europa.
1.2: For eller imot kongemakten
Siden den franske revolusjon har det vært dype spenninger knyttet til kongemakten, de som var imot satt på ventresiden i parlamentet, mens de som var for satt på høyresiden (derav det klassiske skillet med høyre- og venstresiden jour. anm.) - og i Norge ble partiet Venstre dannet som en logisk følge av dette, mot unionen med Sverige, og indirekte imot den svenske kongemakt. Og - den franske liberalismen måtte kjempe på to fronter, hvilket er vanlig også for den moderne liberaler: Mot det de gjerne omtaler som reaksjonære til høyre (de konserverte red.anm.), og mot de radikale til venstre (Shapiro 1958:50). I gjennoppbyggingsårene (1815 - 1830) måtte man kjempe mellom absolutismen, og gjeninnsettelse av det gamle regimet på den ene siden - mot borgerlige liberale som ville verne om de frihetsrettigheter man hadde fått gjennomslag for i charteret. Det var i dette klimaet de franske filosofiske statsmenn utviklet den særegne, franske liberalisme, som fikk sine fanebærere i Benjamin Constant (1767 - 1830) og Pierre Paul Royer-Collard (1763 - 1845). Det er også grunn til å nevne Rousseau og hans kontraktteoretiske tradisjon, som siden har gitt inspirasjon til konservative liberale på det europeiske kontinentetet.
1.3: Den borgerlige liberalismen
Den borgerlige liberalismen kan vel sies å ha sitt opphav i de frihetsrettigheter, og ellers plikter, som befolkningen er gitt i kraft av at de er innbyggere (citoyen, derav "citroen" red. anm.) i landet. De borgerlige friheter innebærer blant annet tanke-, tros-, og ytringsfrihet. Royer-Collard var en moderat og forsiktig borgerlig liberaler. Hans meningsmotstandere var kongemakten av Bourbon-slekten, som ville tilsidesette de borgerlige friheter som hadde vunnet fram i charteret. Constant - den andre store tenker fra denne tiden - forfektet sterkt de rettigheter som franskmenn hadde fått i charteret. Han kjempet for parlamentarisme, og statsråder måtte stå ansvarlig for denne forsamling, lik den engelske modellen. For å få til dette talte han for et begrenset antall politiske partier for å sikre stabilitet og ryddighet, og at disse måtte være disiplinerte og innad organiserte.
1.4. Revolusjonen 1830
Kongen tilsidesatte pressefriheten og det franske parlament i 1830, og med ett ble det konflikt mellom liberale og reaksjonære. Utfallet ble juli-revolusjonen, der ny konge ble innsatt: Orleanisten (et fransk ord for høyreliberaler jour. anm.) Louis Phillippe. Han skulle styre som konstitusjonell monark, og de liberale hadde da vunnet over de reaksjonære. Det nye styret var mer borgerlig, enn liberalt (noe som kan tolkes som mindre progressivt enn det kunne ha vært red. anm.). De borgerliges interesser ble kjempet i gjennom, framfor interessene til alle andre klasser. Denne borgerlige liberalismen fikk sitt talerør i Francois Guizot (1787 - 1874), og ble en dynamisk statsminister i årene 1840, og fram til nytt revolusjonsår i 1848 (året der Les Miserables henter sin handling fra jour. anm). Han mente at de borgerlige var best skikket til å styre, de hadde mest teft. Louis Phillippes kongetid var altså preget av en sentrumsorientert tilnærming, mellom revolusjonære og reaksjonære. Alexis de Touqueville (1805 - 1859) var en annen tenker fra denne perioden. Ifølge Touqeville var allmenn stemmerett det eneste legitime grunnlag for styre, og han kjempet mot såvel borgerlig oligarki som absouluttistisk, monarkisk styre. Respekt for individuell frihet, eiendom og religion var hans kardinalsyn, der Amerika var det store forbildet. De kjempet fortsatt en tofrontskrig, mellom bonapartister (tilhengere av Napoleon Bonaparte red. anm.) på høyresiden, og sosialister på venstresiden.
1.5: Den tredje republikk
I årene 1871 - 1875 stod fortsatt kampen mellom gjeninnsettelse av den gamle kongemakten, eller ikke. Den andre republikk falt som følge av fransk nederlag i den fransk-preussiske krig (1870-1871). I perioden 1871 - 1875 stod høyrevendte rojalistister på for å gjenreise Bourbon-monarkiet, mens på venstresiden ønsket man å etablere en demokratisk republikk. Liberalerne seiret, da de moderate og radikale republikanerne forente seg mot rojalistene, og i 1875 fikk man en demokratisk republikk, med konstitusjon som sikret mannlig stemmerett.
1.6: Den demokratiske liberalismen
Ved skapelsen av den tredje republikk ble liberalismen i Frankrike gjenfødt. Det ble allment kjent som radikalisme. Leon Gambetta - en ledende skikkelse innenfor den radikale bevegelse - forfektet presse-, ytrings- og forsamlingsfrihet, i tillegg til offentlige, sekulære skoler. splittelse av kirke og stat, og opprettholdelse av eiendomsrettigheter. Senere ble Gamebettas parti kjent som "det radikale sosialistparti," og ble en viktig bidragsyter til politikkutformingen i den tredje republikk. Den største krisen innenfor den tredje republikken var Dreyfus-affæren (1894 - 1906), som skaket hele grunnvollene i republikken - noe jeg får komme tilbake til ved en senere anledning. Det var også en motsetning mellom klerikalisme (kirkestyre) og anti-klerikalisme. Akkurat som liberale opponerte mot det absolutte monarki, så var man ytterst skeptisk til klerikalismen. Dette gjaldt innblanding fra kirken i politikk og styre. Generelt var liberale rasjonalister og fritenkere, og ønsket å begrense kirkens makt til religiøse saker. I Frankrike ble raskt liberalisme og anti-klerikalisme synonymer.
1.7: Sosialister aksepterer liberalismens tankegods
Den tredje republikk så ut til å bli den mest stabile styreformen i Frankrike, siden den franske revolusjon. Liberalismen fikk støtte fra den voksende klasse av industriarbeidere, og sosialistene i Frankrike bekjente seg noe senere til demokratiske metoder, for å kjempe fram sine kjernesaker.
1.8: Sosial-liberalismen
Etter Dreyfus-saken erstattet statlig intervensjon i økonomien for å bedre arbeidernes kår, den tidligere laisezz-faire tenkningen som hadde vært rådende i den franske liberale bevegelse. Og i den fjerde republikk, som utkom som et resultat av den andre verdenskrig, fram til 1958, hadde en konstitusjon spekket med politisk og sosial liberalisme. For første gang fikk kvinner stemmerett, og konstitusjonen proklamerte retten til arbeid, organisering og streikerett. Retten til økonomisk sikkerhet, rett til utdanning på alle nivå - og storstilt nasjonalisering, som de ivrigste forkjemperne mente sikret velferden i landet.
1.9: John Frears bidrag
Akademikeren Frears hevder liberalisme har en annen klangbunn i Frankrike enn eksempelvis England, der det i Frankrike er mer ensbetydende med økonomisk liberalisme. Dette fremsetter han i boken "Liberal parties in Western Europe (1987). Det er litt merkelig at Frears ikke framholder viktigheten av de politiske aspektene, som ble tilkjempet fra og med årene 1789 - selv nok liberalismen er mer høyreorientert i Frankrike, under betegnelsen orleanister (økonomisk tenkning). Disse fikk nok sitt fremste talerør i etterkrigstiden i statsminister Valery Giscard d'Estaing - også kalt Giscardinere. Disse har funnet plass i det historiske partiet UDF - og stod for en annen linje, enn det andre store borgerlige partiet RPR. Frears framholder at d'Estaing kan kalles liberal i den franske og den engelske betydningen av ordet - men det er spørs om ikke Frears utelater for mye når han snakker om fransk liberalisme: Toleranse, sivile rettigheter, sosial reform og mindre autoritært og sentralistisk styre er - som vi har sett - også fransk liberal tradisjon, og orleanistene er neppe så økonomisk radikale som engelske liberale. Kanskje kan d'Estaing omtales som en rotekte fransk liberaler?
1.10: De Ruggerios bidrag
Skal man oppsummere hva De Ruggerio vektlegger i den franske liberalismen er det konstitusjonalisme, og slik sett står han i motsetning til Frears som vektelgger at kjernen i fransk liberalisme er økonomisk frihet. Det er trolig riktig begge deler, mens det er vanskelig å avgjøre hva som er kjernen av konstitusjonalisme og økonomisk frihet?
2.1: Konklusjon
Jeg mener likevel at kjernen i den franske liberalisme er konstitusjonalisme eller grunnlov - et lovstyre, der innbyggerne blant annet tilkjennes rettigheter, fordi jeg mener dette er kjernen av hva som vant fram ved den franske revolusjon. Det er snarere en forutsetning at man har grunnleggende frihet for å etablere entreprenørskap, enn at økonomisk frihet skulle være en forutsetning for borgerlige friheter - selv om historien har vist at økonomisk frihet også har skapt krav om politiske friheter. Men da har man jo hatt grunnleggende frihet til å etablere økonomiske foretak? Det er også hevdet av andre at venstresiden i Frankrike har vært flinke til å inkorporere liberalt tankegods i deres programmer, og da særlig virkeliggjørelse av rettigheter og sosiale ordninger som skaper valgfrihet - hvilket ikke er nærliggende økonomisk høyreliberalt, men snarere rettighetsorientering som har sine røtter heller i lovtankegang som har vært vel så ønskelig for venstresiden, som høyresiden - selv om hva som defineres som grunnleggende menneskerettigheter varierer. Samtidig står den anti-klerikale tradisjon sterkt i den franske liberalismen, og er således sterk religionskritisk. Dernest følger - eller hånd i hånd - en tro på ytrings-, tros-, og forsamlingsfrihet - samt generell toleranse - som berører kjernen i hvordan ordboka vil beskrive begrepet liberal: raus.
No comments:
Post a Comment