 |
| Camillo Benso Di Cavour |
Røttene til den italienske liberalismen strekker seg tilbake til renessansen; sekulær, individualistisk og kritisk. I løpet av det 19.århundret kom støtten hovedsaklig fra middelklassen, som den gjerne også gjorde andre steder. Men middelklassen var her betydelig mindre, enn tilfellet Frankrike og England. Den store andelen av den italienske befolkningen bestod av fattige bønder, som ikke kunne lese- og skrive, som så for seg en sosial revolusjon. Av disse årsaker fikk liberalismen liten fotfeste i cowboystøvel-nasjonen. Men den tiltok.
1.1. Nasjonal-liberalisme
I motsetning til England og Frankrike bestod ikke Italia av en nasjon, med fastsatt grense, slik at italiensk samling ble et viktig anliggende for datidens liberale. I 1815 var Italia delt inn i syv distrikter, som hver del hadde sitt absolutte styre. Én del, Lombardia-Venezia, var en del av Østerrike, og en annen del tilhørte kirken - styrt av paven. Å innlemme disse områdene i et Italia, ville både provosere Østerrike og den katolske kirke. Tross disse utfordringene, hjalp dette til med å sammenføre patrioter og liberale. Nasjonalisme ble den drivende kraft i den liberale bevegelse, enten den hadde borgerlig, demokratisk eller sosialt utspring. Italias grunnleggere, folk som Mazzini, Cavour, Kong Victor Emmanuel og Garibaldi, var alle liberalere, som ville forene landet i frihet.
1.2. Mazzini
Den store eksponenten for italias nasjonal-liberale var Joseph Mazzini (1805 - 1872). Han hadde en poetisk forestillingsevne og litterære ferdigheter gav han skriveglede innenfor nasjonale idéer, i universelle rammer. Han mente blant annet at nasjonalstaten var et viktig utviklingstrinn i den humanitære sivilisasjon, for skapelsen av fred og frihet. Han var samtidig en internasjonalist, som i tillegg til å beundre egen nasjon, også beundret andre nasjoner som Frankrike og England. Og han heiet fram andre nasjoner som kjempet for uavhengighet; Polen og Ungarn. Han mente også at landegrenser fremmet likhet; innenfor en stat kjente man ingen kaster eller privilegier, ikke proletariat eller aristokrati. Schapiro fremhever at Mazzinis tanker kom fra den demokratiske, ikke den borgerlige skoleretning (1958:62), hvilket vil si en bevegelse som i større grad vektla folkestyre og mer venstreliberale tanker omkring frihetsbegrepet. Dette innebar at han ikke ønsket stemmerett begrenset til de med eiendomsrettigheter, og han ønsket forøvrig heller ikke en laisezz-faire økonomi med sterk begrenset økonomisk intervenering fra staten. Således liknet han nok mest de engelske liberale. Blant annet var han en forkjemper for trygdeordninger, altså sosialt sikkerhetsnett. Mazzinis visjon var et demokratisk, republikansk og sosialt Italia. Han så for seg en fredfull sameksistens av stater i verden. Konflikt - som skapte utvikling - var drevet fram av uenigheter i mentaliteten mellom generasjoner, og ikke motsetninger mellom andre forhold, som klasse. Den eldre generasjon har alltid vært forsiktig, tradisjonell og praktisk. Dette kanskje i motsetning til mer dristige, moderne og teoretiske unge?
1.3. Cavour
En annen liberaler, av et noe annet slag, var Cavour (1810 - 1861). I motsetning til Mazzini var han statsmann, framfor tenker. Han var en person som ville ha fart på sakene. Han hentet sitt økonomiske syn fra engelske høyreliberale, Manchester-skolen. Hans politiske syn hentet han fra engelske whiger, og var derfor ingen utpreget demokrat. Cavour mente at bare med moderate midler kunne man smale Italia, og forbli samlet. Han ønsket seg et konstitusjonelt monarki, der parlamentet skulle være valgt av de eiendomsbesittende klasser. Cavour kan derfor sies å være langt mer høyreorientert, enn den mer venstreorienterte Mazzini.
1.4. Revolusjonsåret 1848
Både den radikale Mazzini og den moderate Cavour skapte den italienske liberale folkebevegelse, som er kjent som risorgimento (en form for patriotisme). Det nådde sin topp i 1848. I Piedmonte- Sardinia knesatte kongen en liberal konstitusjon, der sentrale elementer var borgerrettigheter, statsråders ansvarlighet overfor parlamentet, og parlament valgt av eiendomsbesittere. Dette var den eneste liberale staten i Italia etter revolusjonsåret 1848.
1.5: Cavour forener Italia
I 1852 ble Cavour statsminister for Piedmonte-Sardinia, og staten ble dermed pådriver for italiensk forening. Han gjennomførte anti-klerikal lovgiving, som skulle fremme overstyring av kirken i sivile saker. Han opprettholdt det konstitusjonelle system, der Piedmonte-Sardinia ble en liberal stat med monark. Det forente Italia kom ikke i stand før 1870.
1.6: Borgerlig liberalisme
Liberalismens historie i Italia var ikke preget av utpreget suksess. I perioden 1870 - 1914 fikk man ikke særlig utvidet de borgerlige friheter, slik man eksempelvis klarte i Frankrike og England. I lang tid var elektoratet begrenset (et fåtalls stemmegivere), og mannlig stemmerett ble ikke innført før i 1912. Analfabetismen var utbredt, og et utdannet folk lot vente på seg. Store grupper levde i ekstrem fattigdom, og måtte se lenge etter sin frihet. De sosiale reformene uteble. Maktkamp preget høyre- og venstresiden, framfor å løse problemer for vanlige folk. Ifølge Schapiro (1958:64) var det ingen store statsmenn i perioden 1870 - 1914.
1.7: Uløste problemer
Italia hadde problemer, der særlig relasjonen mellom kirke og stat var utfordrende. Etter at Roma ble hovedstad, ønsket man særskilte rettigheter for paven i Vatikanet - men paven ønsket seg styringen av hovedstaden. Et annet stort problem var den tilbakeliggende posisjonen til sør-Italia, som var et antikvarisk jordbruksområdet - uten moderne maskiner. Jordsmonnet var i tillegg dårlig. Og sør-Italia var preget av latifundias, det vil si stort gårdsbruk, storgård, med mange underlagte bønder. Bøndene var for det meste underbetalte, de kunne ikke lese, og det eneste håp for mange var emmigrasjon (derav den store italienske befolkningsgruppe i New York). Et annet problem hadde man i nord. Der manglet man viktige industriressurser, som kull og jern. Her var det en ganske stor industriklasse, men produktiviteten var relativt liten, lønningene lave og arbeidsledigheten stor. Italiensk liberalisme tok aldri tak i disse problemene. Og kirkespørsmålet forble uløst. Ingenting ble heller gjort for å gjøre noe med jordbruksøkonomien i sør. Liberale partier ble eksperter i å unngå viktige saker. Liberalisme i Italia ble forbundet med svakhet. Massefattigdom og høy skattesats bidrog til utbredt misnøye. I nord så man klare tendenser til folkelig oppstandelse. Et stort sosialistparti ble valgt inn i parlamentet, som vektla syndikalisme (fagforeningsstyre). I 1915 økte patriotisme, etter at at Italia tilsluttet seg de allierte. Men dette tok raskt slutt ved første verdenskrigs slutt. Landet var nemlig preget av inflasjon, konkurser i banksektoren og arbeidsledighet. En revolusjonær bevegelse, inspirert av kommunisme, førte til storstreik og nasjonal krise. Landet gikk i vranglås. Italia var nært stupet.
1.8: Den liberale statens fall
I denne atmosfæren steg Mussolini opp som leder, den tidligere sosialisten som nå var fascist. Han fordømte den liberale staten som for svak til å ivareta nasjonale interesser, og at den heller ikke vernet nok om eiendomsrettighetene. I 1922 ble han valgt til statsleder, på tross av at de året før bare hadde fått 5 prosent av stemmene til parlamentsvalget. Idéene fra 1870 ble skrotet.
1.9: Gjenoppbyggingen av den liberale staten
Den italienske liberalismen fikk en blomstringsperiode etter andre verdenskrig, blant annet ved innførsel av republikk, framfor monarki, i 1947. Man fikk grunnleggende rettigheter som forsvarte tradisjonelle frihetsrettigheter, samt sosiale rettigheter: rettigheter til arbeid, sosial sikkerhet og organisasjonsfrihet. Likhet for loven ble sikret, der svake grupper ikke skulle diskrimineres. Kirke-stat-spørsmålet ble løst, der en gen stat - Vatikanstaten - ble opprettet, med paven som leder. Ifølge akademikeren Geoffrey Pridham argumenterer han for i "Two roads to Italian liberalism," i boka Liberal parties in western Europe, innebærer italiensk liberalisme i partipolitiske sammenheng ivaretakelse av begge hovedretninger; en radikal og en moderat liberalisme. PLI og PRI har blitt sortert i to ulike leire, der sistnevnte - i sin historie - etterhvert fravek sitt opprinnelige liberale tankegods, i følge Pridham (1987:29) - men jeg stiller meg ikke uten videre bak hans begrunnelse for dette: at de har inkorportert såkalt "new politics."
1.10: PRI og PLI sin ideologiske posisjon i et historisk perspektiv
PRI og PLI er henholdsvis venstreliberale og høyreliberale partier. PRI - det venstreliberale partiet - står for økonomisk planlegging (for eksempel statlige korporasjoner) og er ikke en ivrig motstander av fagforeninger. De er ellers rasjonelle sier de, og har ønsket frihet fra sektorinteresser. Litt rart at de derfor har støttet fagforeningsmakt? De har ellers vært inspirert av Keynes og det amerikanske New Deal-programmet, som er det geografisk, områdespesifikt uttrykk for Keynes tenkning. I sosialpolitikken har de fremmet velferdskapitalisme, en ekspansiv velferdsstat, en vektlegging av sivile friheter, individuelle rettigheter, men også vektlegging av en organisk helhet: Et demokrati med sosiale forpliktelser. Institusjonelt ønsker de desentralisering, og har ellers vært en forkjemper for institusjonelle reformer. I spørsmålet kirke/ stat har de en anti-klerikal tradisjon, der de er motstander av kirkens privilegier, og mot diskriminering av trosminoriteter. I utenrikspolitikken har de vært for NATO og europeisk integrasjon. Hva gjelder PLI har de stått for en fri markedsøkonomi, og har et skeptisk syn på økonomisk planlegging. De har vært generelle motstandere av regulering av privat sektor. I sosialpolitikken ønsker de begrensede offentlige utgifter, som har kretset rundt det allerede eksisterende sosiale sikkerhetsnettet. Generelt har de vært skeptiske til velferdsstaten, med stor vektlegging av individuelle rettigheter (?). Oppsiktsvekkende nok har ikke partiet villet gi regionene mer selvstyre - hvilket man skulle tro ut i fra et høyreliberalt perspektiv. I spørsmålet kirke og stat har de hatt stort sett sammenfallende syn som PRI. Hadde Mazzini (PRI) og Cavour (PLI) levd idag, foreslår jeg partiangivelse i foregående parenteser.
1.11: Liberale partier, perioden 1990 - 2005
En undersøkelse jeg har gjort viser at det liberale partiet i perioden - DL - skårer svært sentrumsorientert. Langs den økonomiske høyre/ venstre akse viser skårer en plassering ørlite til høyre for sentrum. Langs den religiøse-sekulære akse skårer partiet enda mer ørlite religøst, kontra sekulært, hvilket kan bety at partiet ikke er så sekulært lenger, nå når forholdet til stat/ kirke spørsmålet er avklart. Det skal sies at denne faktoriseringen inneholder kun skillet mellom gamle og nye verdier, slik at de står midt i mellom et moderne-tradisjonelt verdimønster. Men motsetning til den franske liberalismen kan man derfor kanskje si at den langt derifra er anti-religiøs? Og langs en frihetlig/ autoritær akse viser undersøkelsen min at partiet skårer ganske frihetlig, hvilket er en sentrumsposisjon i den liberale partifamilie i Europa. Samlet sett er DL i et komparativ, liberalt perspektiv et noe radikalt parti, men fortsatt et sentrum, sentrum-høyre parti.
1.12: De Ruggerios bidrag
De Ruggerio vektlegger partiets samlende kraft i Italiensk politikk, der partiet har stått for italiensk patriotisme, i følge boka The history of European liberalism. Videre vektlegger De Ruggerio arven fra renessansen, som kanskje kan beskrives av selvutvikling - med de tidligere ordene: sekulær, individualistisk og kritisk. Videre sier De Ruggerio at Italias liberalisme mangler særtrekk, hvilket jeg ikke er enig i - selv om de selvsagt ikke utgjør noe helt annet i forhold til andre europeiske liberale partier.
2.1: Konklusjon
Denne artikkelen har pekt på særtrekk ved den italienske liberalismen. Arven italienerne har stammer fra renessansen; evnen til å tenke sekulært, individorientert og kritisk. Dett er blitt vist at Mazzini var tenkeren som la Italia i en liberal støpeskje, med vekt på Italias samling, og ellers ganske radikale tanker som dannet basis for de senere tanker om velferdsstat. Han kjempet også for borgerlige rettigheter og friheter. Cavour var statsmannen som virkeliggjorde noe av dette liberale tankegods, men da mer i moderat sjablong. En vedvarende politisk spenning i Italia har stått mellom kirke og stat, og det kan se ut som om at anti-klerikale syn har avtatt noe i de liberale partiene i senere tid. I etterkrigstiden har en skillelinje langs den økonomiske høyre/ venstre akse skapt to liberale partier, som venstre- og høyreliberale, men at det i hvert fall inntil nylig har vært forent i ett parti, som er ganske så sentrumsorientert. Alt i alt kjennetegnes italiensk liberalisme av patriotisme, en sentrumsorientering langs den økonomisk høyre/ venstre akse, en moderat frihetlig tilnærming, samt moderat sekulær, kritisk og individualisme i fellesskap med andre. Kort sagt: sentrum.
No comments:
Post a Comment