Den mest betydeligste norske politiske tenker i etterkrigstiden, og en av de fremste statsmenn landet har fostret. Willoch er liberal-konservativ. Noen sier han likner en venstremann, og delvis: Det kan likne. Tross Willochs uttrykte venstredreining de senere år, er og forblir han liberal-konservativ, og den desidert største høyremann gjennom tidende. Tittelen på denne artikkelen gjenspeiler nok neppe den moderasjon, som er Willochs kardinaldyd - og som var helt sentralt for den konservative tenkers far: Edmund Burke. Dessuten: Willoch vektlegger også sosial harmoni som en dyd (langt i fra uforenelig med Burke), noe som knytter han nærmere den konservative, enn den liberale leir - og hvor jeg forøvrig også her slutter meg til Willoch: Vi trenger sosial harmoni, men det kan være delte meninger om hva som skaper en fredfull verden. Her ligger nøkkelen til Willochs konservatisme, mener jeg: Moderasjon. Jeg vil skynde meg å legge til at det er med den største respekt for Willoch, jeg har valgt å omskrive denne Jerry Lee Lewis-frasen.
Forfatterskapet
Jeg har lest to bøker av Willoch fra perm til perm ("Myter og virkelighet" og "Utfordringer") og to bøker har jeg lest bruddstykker av: "Minner og meninger" og "Erfaringer for framtiden." Hvor skal en begynne, jeg har jo ikke gulet ut viktige poenger sist jeg leste disse bøkene? Kanskje er det på sin plass å begynne med den boken jeg liker aller aller best blant de knallgode bøkene: "Myter og virkelighet." Årsaken til at jeg liker den best er nok hans analyser av historiske forhold.
Boka "Myter og virkelighet"
Jeg har tillitt til Willochs tallbruk av den økonomiske veksten i Norge, Norden og Vest-Europa. Derfor er jeg også enig i at det ikke var så bemerkelsesverdig at den lange Arbeiderparti-perioden i etterkrigstiden betydde økonomisk oppgang, siden resten av Vest-Europa oppnådde minst tilsvarende vekstrater i økonomien. En Høyre-regjering kunne derfor skapt minst like gode kurver.
Ordbruk og velferdsstat
Jeg er ikke enig i Willochs framstilling av språkstrid på side 29, fordi jeg ikke synes han har et redelig eller riktig begrepsapparat for å karakterisere verken sine eller andres synspunkt. Dette er en litt gjennomgående tendens i boken (blant annet omtaler han ikke Labour i England som sosialdemokrater, men sosialister.) Andre historikere har beskrevet at årsaken til Arbeiderpartiets lange regjeringsperiode i etterkrigstiden skyldes deres vilje til samarbeid med opposisjonen. Da synes jeg det er litt dumt at Willoch skriver at det skyldes "opposisjonens påvirkningskraft" og "Arbeiderpartiets manglende konfrontasjonslinje med opposisjonen" (2002:40), som er langt mer negativt ladet uttrykk. At han også tilskriver velferdsstatens startgrop med Otto von Bismarck (2002:36), kan det forsåvidt være dekning for - men snarere er det riktig å si at dette var starten på sosial-staten, forløperen til - og langt mindre utbygd - enn velferdsstaten. Bismarcks ord var jo som kjent: "Gi dem noe, så slipper man å gi dem det hele" - altså drevet av å motvirke revolusjon, framfor sosialt engasjement eller et rettferdighetsperspektiv, og det var nok neppe et ektefølt engasjement for å løfte folk ut av elendigheten. Jeg synes ikke slik historieskriving passer under underoverskriften "Myter om velferdsstatens opprinnelse." (Hvorfor ikke ta utgangspunkt i William Beveridge, eksempelvis, som Willoch streifer innom på side 37 - der han avfeier at velferdsstaten kom med han). Videre skriver Willoch at den første trygdeordning kom i 1895. Det er etter min hukommelse riktig, den kom i hvertfall rundt 1890 (husker ikke helt, det begynner jo å bli en stund siden). Jeg synes ikke det er redelig å gjøre et poeng utav å si at det kom 8 år før Arbeiderpartiet fikk sin første representant på Stortinget, fordi vi fra og med 1884 hadde partiet Venstre - i tillegg til Høyre. Høyre kan derfor ikke på det gjengitte grunnlaget ta æren for denne form for trygdeutbetaling. Jeg deler Willochs oppfatning om at mange trygdeordninger i Norge har det i stor grad vært tverrpolitisk enighet om (2002:36), f. eks Folketrygden. Men Høyre har nok sjelden vært pådriver - men nettopp har formant til moderasjon. Ellers er det mye interessant som står i den boken, fordi Willoch er klartenkt, selv om jeg synes ordvalget enkelte steder kunne vært annerledes. Har ikke rukket å lese alt for andre gang.
Boka "Utfordringer"
I boka "Utfordringer" gir han interessante innspill på det flerpartisystemet vi har idag. Willoch sier at med så mange partier vi har idag blir kompromissene så mange at hvert parti blir stående igjen som løftebrytere (Willoch 2004:53) Dette gjør det samtidig innviklet for meningmann å følge med på politikk, fordi utspillene er så mange i hver enkelt sak (ibid). Her synes jeg Willoch har et kjempegodt poeng. På den andre siden; Lijphart viser til at de land som har flertpartisystem har mer utbygde velferdsstater enn land med eksempelvis to partier, slik at dette indirekte kan være et syn på velferdsstatens størrelse. Så kan man igjen argumentere mot Lijphart, fordi han har et svært spinkelt grunnlag å hevde dette på: Topartisystemer eksisterer i svært få land; Storbritannia, New Zealand og USA, fortrinnsvis. Og - uansett har Willoch et stort poeng i at hvert parti blir stående igjen som løftebrytere, der det ikke er lett for velgeren å vite hvilken politikk han stemmer på, fordi det kompromisses bort. Willoch peker her egentlig på den politikerforakt som kan oppstå på grunn av institusjonelle ordninger. Kanskje hadde norske politikere spart seg for mye slitsomhet, dersom antall partier hadde vært færre. En åpenbar løsning på dette er jo å heve sperregrensen noe, noe også Willoch foreslår i "Myter og virkelighet" (2004:45) Et annet alternativ som nok kunne bedret situasjonen er å styrke styringstillegget (noe det ellers ikke virker som Willoch ønsker ut i fra hans historiske analyser om etterkrigstiden i "Myter og virkelighet", side 38) Er ellers helt enig i Willoch at partienes beslutninger i hovedsak bør tas av stortingsrepresentanter, framfor partiapparat, fordi det er parlamentarikerne som må bære ansvarsbyrden over lover og budsjettvedtak.
Sosialt samhold og gjensidig respekt
Når Willoch skriver om økonomi må jeg bare nikke beundringsfullt og lyttende. Det være seg når han skriver om konkurransevridning som fører til miljøforurensing (Willoch 2004:166), internasjonalt regelverk som fjerner skatteparadiser, som skaper sosial urettferdighet (2004:167), transport over store avstander som ikke avgiftsbelegges (2004:169), troen på regulerte markeder (2004:170), grådighetskultur (2004:174), som står i strid med hans moderasjonstanke (og som man idag kan tenkes strekker seg ut over det økonomiske området journ.anm). Willoch skriver en hel del om grådighet, og moderasjon. Og grådighetskultur virker demoraliserende på mennesket (2004:183).Og - hans tanker om verdsetting av seniorer i arbeidslivet (2004:175), hans motstand mot radikale eksperimenter (2004:186), og verdien av nasjonalt eierskap. Hans foregangstanker om skatt på kapitalinntekt (2004:239), og at det ikke egentlig er snakk om noen eldrebølge, men at fertiliteten går ned (2004:278) (Det er belastende for eldre å nærmest omtales som en belastning journ. anm). Hans syn på barnetrygd slutter jeg meg til, og styrken et samfunn har i å ta vare på de svakeste. Hans tanker om nødvendigheten av å kanskje gjøre skrittvise innstramninger, slik at ikke senere kutt skal bli altfor dramatiske (2004:285), og hans tanker om viktigheten av de nære fellesskapene som skaper gode mennesker (2004:290) - og: hans generelle betraktninger om gleden av å bo i et velfungerende samfunn.
Konservatisme og liberalisme
Dette er tankegods som er forenelig med både konservatisme og liberalisme, etter mitt syn, men dagens liberalisme er kanskje ikke i så stor grad bærere av slike tanker? Eksempelvis tyr Willoch til en liberal tenker gjentatte ganger, John Stuart Mill, og hans ord: Størst mulig lykke til flest mulig. Selv om dette selvsagt ikke kan underbygge alle standpunkt overfor, så er det ganske tankevekkende at Willoch like ofte henviser til liberale, som konservative filosofer, i sine skriverier. Det kan bety at dagens liberale tolkning på enkelte områder kan være på avveie. Og - det viser kanskje samtidig at det er illiberale farer med eksempelvis John Stuart Mill, som ofte tolkes noe lenger til høyre på høyre/ venstre-skalaen enn liberale flest - og som eksempelvis er blitt kritisert for å være for skeptisk til demokrati.
Mål, middel og nytte
Willoch skriver godt: "Et samfunn som nærmer seg dette mål (størst mulig lykke for flest mulig journ. anm.), kan vi bare få hvis folk flest ikke bare er opptatt av egen velferd, men ønsker godt for sine omgivelser." Her er jeg delvis enig, og grunnen til at jeg ikke kan slutte meg helt til utsagnet er at mennesker ikke skal være et middel for noe, men være et mål i seg selv. Med en utilitaristisk tankegang - som dette er - vil det bety at mennesket skal være et middel for å oppnå lykke for andre. Det er ikke riktig, men å i tilfeller se ut over den umiddelbare egeninteressen for å bevare sunne omgivelser, deler jeg. Samtidig understreker Willoch: Vi må stimulere til innsats (2004:180). Etikk er blant annet å sette andres interesser høyere enn egennytten (2004:181), hvilket går rett inn i hans moderasjonstankegang. Samtidig kan man jo argumentere for at å sette andres interesser først, kan også være egennyttig på lengre sikt.
Erfaringer for framtiden
I boka "Erfaringer for framtiden" (som jeg ikke har lest hele av) vil jeg likevel trekke fram to kapitler: "Kunsten og menneskene" og "Det vanskelige forholdet mellom religion og politikk." Willoch blir nok aldri en stor dramatiker, til det er han nok for nøktern. Men det er veldig kjekt å lese det han skriver om kultur. Ellers var jeg helt enig i Willoch, da jeg sist leste kapittelet om forholdet religion og politikk.
Minner og meninger
Dette er hans første bok, der han berører sitt opphav. Og familiemedlemmer har bindinger til det nå avviklede partiet "Frisinnede Venstre" - et parti som kanskje hadde formet Willoch enda mer, om det hadde eksistert idag. Jeg synes alle burde lese Kåre Willochs bøker. Gå å kjøp en bok av Kåre Willoch!
No comments:
Post a Comment