 |
| David Lloyd George. Storbritanias hittil siste liberale statsminister. |
Det er viktig å si at det er ikke nødvendigvis slik at de liberale partiene er så forskjellige, men at de uttrykker seg ulikt fordi konteksten (nasjonalstatene) er ulike. Sånn sett er liberal et ganske relativt begrep, i likhet med konservative partier som også varierer ut i fra nasjonale tradisjoner. Og - sosialdemokrater vil også vektlegge utbyggingsprogrammer ulikt, fordi eksempelvis sosiale ordninger ikke er like, på tvers av land. Denne korte gjennomgangen tar utgangspunkt i to klassiske verker av J. Salwyn Shapiro ("Liberalism: It's meaning and history") og såvidt Guido De Ruggerio ("The history of European liberalism") for å forklare noen av de ulike perspektiver som ligger i begrepet "liberalisme."
1.1. Den britiske liberale tradisjon
England regnes som liberalismens fødested. Iløpet av det 19. og 20. århundret har ikke konservatismen vært reaksjonær på øya, ifølge Schapiro (1958:40), og sosialdemokratene har som navnet tilsier ikke vært revolusjonære. Den britiske liberalismen har vokst fram, og kan ses på som en lang, historisk tilkjempelse av rettigheter. Frihetsorienteringen har blitt sett på som en del av landets politiske tradisjon, helt siden Magna charta på 1200-tallet.
1.2. Liberale reformer
England regnes av mange også som det parlamentariske fødested, fra revolusjonen i 1688 til "reform bill" i 1832. I starten ble stemmeretten gitt dem som i hovedsak hadde eiendomsrettigheter. Det var bare parlamentet som hadde myndighet til å gjennomføre liberale reformer, som før 1832 bestod av et konservativt aristokrati. Den framvoksende borgerlige middelklassen, og et utall arbeidere, presset på for reformer. Og mye ble gjennomført, takket være de konservatives medgjørlighet - av ymse årsaker. Man fikk en rekke såkalte "Acts," som skrittvis utvidet de liberale rettigheter.
1.3. En ny type liberalisme
Det som skapte en progressiv liberalisme i England var utilitaristisk tankegang, som i sin kjerne betyr å maksimere den allmenne velferd. Dette gav grobunn for sosial-liberalismens framvekst, og selvsagt sosialdemokratisk tenkning, der man for de liberales vedkommende gikk bort i fra klassisk liberalisme, der man mente at likhet for loven og økonomisk frihet var tilstrekkelig i et rettferdighetsperspektiv. Jeremy Bentham (1748-1832) var utilitarismens far. Utilitarismen la til bunn et annet syn på moral, enn eksempelvis de klassiske liberale: Målet var "størst mulig samlet lykke," hvilket betydde at omfordeling av goder var moralsk for å frambringe denne gleden. Størt-mulig-lykke-til-flest mulig-mentaliteten ble brukt som innretning mot datidens institusjonelle utforminger, som ifølge utlilitaristene var beskyttelse for de få og ulykke for de fleste.
1.4. Filosofisk radikalisme
Nært utilitaristene lå de filosofisk radikale, en gruppe av "eggheads" i politikken, ifølge Schapiro (1958:42). (Uttrykket lar seg vanskelig oversette, men stammer vel av at hårmanken er heller skrøpelig, og at det i praksis betyr folk som nok neppe aldri har hatt møkk under neglene - men har hjerner som feilfrie dampmaskiner).De hadde stor innflytelse på opinionen. De forfektet radikale politiske og sosiale reformer, for å forhindre former for folkelig oppstandelse. James Mill - den radikale bevegelsens ledende tenker - angrep aristokratiets innflytelse på kirke og stat. Han gikk i bresjen for et radikalt program, som skulle utvide stemmerettten, begrense Overhusets makt, skille kirke og stat, samt selvstyre til koloniene.
1.5. Manchester-skolen
Denne skoleretningen blir brukt om folk som kjemper for klassisk økonomisk innretning, eller mot en laisezz-faire stat. De fleste forkjemperne hadde sitt sete i industrihovedstaden Manchester, og derav navnet. De mente frihandel og fred hørte sammen, og ønsket ellers kolonialt selvstyre - der man da ser at høyre- og venstreliberale fant sammen. De ønsket at Storbritannia skulle fire på sine imperiale ambisjoner, og ønsket samtidig sterkt begrenset offentlig intervenering i økonomien - selv under sosiale omstendigheter. De tilkjennes gjerne årsaken til britenes koloniale tilbaketreden.
1.6. Reform Bill, 1832.
Dette gikk ut på å reformere parlamentet, og stemningen var på bristepunktet: En ny revolusjon kunne blitt utløst, dersom det ikke ble tatt affære. Men reformen gikk i gjennom i parlamentet. Utvidelsen av stemmeretten innbefattet nå middelklassen, det skjedde dermed en redistribusjon av taburetter - og lordene ble underlagt Underhuset. Torriene - såvel som whigene - gav sin støtte til dette, hvilket gjorde at liberalismen ble en del av den nasjonale, politiske tradisjon. I løpet av perioden 1832 til 1870-årene kom det en serie reformer, som gjorde England til forbilde for mange andre land. Noen gikk i gjennom etter påtrykk fra de liberale, andre ganger konservative. I 1833 ble slaveriet opphevet i koloniene, og samme år gikk en fattigdomslovgiving i gjennom. I 1835 fikk man lokal selvråderett. Fabrikklovene i 1842 og 1847 regulerte arbeidet i fabrikkene, og i gruvene. I 1846 kom kornlovene. Og "The british North America act" gav i 1867 selvstyre til koloniene (riktignok etter den amerikanske borgerkrig). Canada ble samtidig langt på vei løsrevet fra det britiske imperiet.
1.7: Politikeren Gladstone
Den ledende liberale statsmann i perioden var William E. Gladstone (1809 - 1898) som hele livet var en ivrig reformator, med kløkt og varsomhet. Som statsminister proklamerte han sin primæroppgave: Fremme fred og reform." Han hadde en finger med i enhver reform, så og si, i hans levetid. Gladstone var inkarnasjonen av britisk liberalisme. Fordi han trodde på laisezz-faire, og kanskje derfor var hans reformer begrenset til politisk, utdannningsmessig og religiøs reform, selv om dette også i tilfeller betydde avvik fra hans i utgangspunktet begrensede økonomiske intervensjon. Gladstone var imidlertid en del av Manchester-skolen. Gladstone var en dypt religiøs mann, og derfor kanskje ikke rart at engelsk liberalisme og reform var ispedd kristen tankegang, i motsetning til den franske liberalismen som var direkte anti-klerikal, på sett og vis anti-religiøs.
1.8: Tenkeren John Stuart Mill
John Stuart Mill (1806 - 1873) var kanskje den filosofen som best uttrykte de liberale idéer, og vektleggingen av politisk, sosiale og kulturelle forhold. Han startet som en borgerlig liberaler, men han ble mer radikal med årene til å også omfatte universell stemmerett, sosial reform - og attpåtil velferdsstat. Mill kombinerte vidsyn og intelektuell integritet. Mill kom til den konklusjon at det politiske demokratiet, når det ble etablert, skulle fremme "størst mulig lykke til flest mulig" (utilitarisme). Han forkastet laisezz-faire-tankegangen, og mente staten burde intervenere av sosiale hensyn. Mill er uomtvistelig den ivrigste forkjemper for individuell frihet. Hans bok, On Liberty, forfekter individuell frihet som nøkkelen til framgang - uten at dette skulle skade andre. Mill var ikke bare motstander av statlig tyranni (i en tid da staten nærmest var absolutt), men også motstander av sosiale tabuer og konvensjonelle idéer. Mill viste i mye han skrev vei til den sosiale liberalismen.
1.9: Demokratisk liberalisme
Med utvidelsen av stemmeretten inngikk den britiske liberalismen i en demokratisk tidsalder (1832). I 1870 kom loven om fri grunnskole. I 1888 fikk ateister lov til å sitte i parlamentet. Dette - sammen med en rekke andre lover - viste vei til en mer demokratisk liberalisme. Synet på staten ble forandret ved demokratisk framvekst. I motsetning til de klassiske liberale, som så på staten som et onde, så demokratiske liberale som staten som noe godt. Demokratisk liberalisme fikk dypt fotfeste i det første årtiet i det 20. århundret. Det liberale partiet gikk i gjennom en sterk forvandling da de forkastet nattvekterstaten. Samtidig ble et nytt parti dannet, Arbeiderpartiet. De hadde et langt mer radikalt sosialt program, med sosialisme som mål. De ønsket å gi folk større sikkerhet, som også ville fremme deres frihet.
1.10: Sosiale og demokratiske reformer
De liberale, med støtte fra Labour, hadde makten i årene 1906 til 1916. I disse årene kom en rekke sosiale reformer. Man fikk egne forsikringsordninger for folk som hadde blitt syke eller skadet på jobb (1906). Pensjoner (1908). Minimumslønn (1909). arbeidsledighets- og sykepenger (1911). Hva gjaldt demokratisk liberalisme fikk man universell stemmerett (menn og kvinner) i 1918.
1.11: Arbeiderpartiet
Partifloraen gjennomgikk et hamskifte, da Labour kom til makten i 1923. Arbeiderpartiet hadde da erstattet de liberale som den naturlige motpol til de konservative. De liberale og konservative ble i sterkere grad en klynge på borgerlig side. Den sosiale liberalismen ble virkelig virkeliggjort etter andre verdenskrig, da velferdsstaten ble massivt utbygd. Arbeiderpartiet satt i regjeringskontorene i perioden 1945 - 1951. Statsminister Clement Attlee iverksatte sosiale reformer som var langt mer vidtgående enn hva man hadde sett tidligere - og man etablerte en "vugge-til-grav-politikk," det vil si at det offentlige var nærværende i alle livsløp. Mye av det eksisterende velferdssystemet ble bygget ut, med utvidede ordninger, men også nye goder kom til.
1.12: Den engelske liberalismens kjennetegn
Den engelske liberalismen kjennetegnes av motstand mot autoriteter, både sekulære og religiøse, og med vektlegging av menneskeverd og egenverdi. En iver etter å bedre folks hverdag, skrittvis og fredfullt. Og en generøs holdning til at lavere klasser kan endre både moralsk og sosial standard gjennom hardt arbeid, i følge Schapiro (1958:49). Liberalismen har blitt inkorporert av først konservative, så Arbeiderpartiet - og har forblitt som ulike tradisjoner i disse partiene. I så måte har liberalismen vært en forenende kraft i det engelske folk.
1.13: De Ruggerios bidrag
Kort oppsummert sier De Ruggerio at den engelske liberalismen består av radikalisme, økonomisk tenkning, Manchester-skolen og religiøs tenkning. Det går altså en skillelinje i partiet på den økonomiske høyre/ venstre-aksen, utgjort av keynesianister på venstresiden, og manchester-skolen på den andre siden. Dette har resultert i - som vi senere skal se - avskalling til venstre i et eget parti rundt 1980 (SDP). Selv om den nylige avgåtte lederen, Nick Clegg, trolig har brakt partiet i høyreretning på den økonomiske/høyre-venstre akse, er det likevel - i hvert fall historisk - et ganske radikalt parti i økonomisk terminologi, til et liberalt parti å være. Vi får se om partiet framover utvikler et enda mer venstre-progressivt program, enn hva som har vært gjeldende de senere år. Ellers kan man si om den engelske liberale bevegelse at den ikke er så religionskritisk, som den franske liberale bevegelse - men snarere en forkjemper for det kristne verdigrunnlag.
1.14: John Curtis bidrag og de liberale partiets historie
I boka "Liberal parties in western Europe" framkommer det i artikkelen "Great Britain - social liberalism reborn" at det engelske liberale partiet er en av drivkreftene i den vest-europeiske bevegelse. Partiet ble stiftet i 1859. De satt sammen med Winston Churchill (tidligere politiker for det liberale partiet) i hans samlingsregjering under den andre verdenskrig. William Beveridge (kjent for iverksettelsen av velferdsstatsutbyggingen) ble representant for det liberale partiet i parlamentet i 1944, og Keynes - en annen liberaler - ble tonengivende for sin motkonjunkturspolitikk, med særlig vektlegging av viktigheten med full sysselsetting. Som parti ble det liberale partiet mer marginalt, der konkurransen i dette to-parti/ Westministersystemet, stod mellom De konservative og Arbeiderpartiet: Fra 1931 til 1970 kom aldri oppslutningen over 10 prosent av stemmene, med unntak av ett valg - hvilket begrenset seg et fåtalls mandater. I de senere år har det liberale partiet (Liberal Democrats) deltatt i regjeringssamarbeid med De konservative, hvilket jeg har berørt i andre artikler på denne bloggen. Imidlertid er idéen ikke ny. Edward Heath, De konservativ statsminister i etterkrigstiden, forhørte seg om mulig samarbeid med de liberale, men dette ble etter hvert avvist på grunn av for stor motstand innad i det liberale partiet. I stedet for ble det den gang utgått en mindretallsregjering av Arbeiderpartiet. Et tettere samarbeid mellom liberale og Labour ble etablert, med sluttført i 1978 etter en lengre periode på 70-tallet, fordi dette heller ikke ble tatt godt imot av velgerne. Og som vi nylig så i den britiske politiske historie, har også regjeringssamarbeid med De konservative vist seg å være vanskelig å forsvare overfor velgerne - gjennom dramatisk elektoratsmessig tilbakegang ved siste valg. Venstresiden i det liberale partiet brøt ut og dannet Social Democratic Party (SDP) rundt 1980, men under 10 års alenegang inngikk de omsider i det liberale partiet på slutten av 1980-tallet - kanskje blant annet framdrevet av datidens noe høyreorientert politiske klima i fotballriket. Idag framstår partiet som et noe broket politisk alternativ, med sin lille oppslutning i valgkanalen ved siste valg - men dette kan endre seg.
1.15: Politikkens innhold
Curtice viser historisk til en rekke progressive tiltak for å utjevne klasseforskjeller. Men jeg vil understreke at dette heller skyldes et humanistisk ståsted, framfor klassekamp-retorikk, som Labour forfekter. Det er det som er så flott med den liberale bevegelse, at det skjer på selvstendig, humanistisk grunnlag? En av bærebjelkene i det liberale partiets retorikk i etterkrigstiden var nasjonalisering - særlig innenfor kraftmarkedet. Man har kjempet for utdanning, slik at folk kan realisere sitt potensial (menneskets rett til selvutvikling jour. anm.) Og man har ønsket et redistributivt skattesystem, slik at velstand kommer alle til gode. Laisezz-faire staten ble forlatt i etterkrigstiden, nå skulle landet bygges med alle gode hender. Og kampen for jordbruksstøtte førte til at mange høyreorienterte hoppet over til De konservative, på 1970-tallet. De liberale partiet har stått for keynesianisme, motkonjunkturpolitikk - særlig overgangen mellom 1970- og 1980-årene. Dette er et syn som de senere har moderert. De har vært tidlig ute med sine miljøbekymringer.
2.1: Konklusjon
Den liberale tradisjon har dype røtter i Storbritannia, og det er dette landet som av enkelte forståsegpåere som regnes som liberalismens fødested. Den liberale bevegelse har som eget parti stått for en sentrumspolitikk, med noe skiftende innretning på den økonomiske høyre/venstre aksen. Det som imidlertid kjennetegner den engelske liberalismen er deres progressive, sosiale innretning - blant annet uttrykt ved den egentlig venstreliberale Gladstone, og har vedvart siden denne tid. Likefullt finnes det mer høyreorienterte fraksjoner i partiet, som kanskje har følt seg mer hjemme hos De konservative? Partiet har nylig samarbeidet med De konservative, men bruker nok tiden i dag til å gjenfinne sine primærstandpunkt - selv om de også har fått stort gjennomslag for disse, i kompaniskap med Torryene. Deres kristne tilbøyelighet har ført til en litt radikal tolkning, der mennesket har et ansvar for hverandre, og derav utbygd velferdsstat. Beveridge - en som følte seg mer hjemme i Det liberale partiet, enn sosialdemokratiet, gikk i bresjen for en sterk velferdsstatsutbygging i etterkrigstiden. Skal man oppsummere den liberale bevegelse i Storbritannia kan man kanskje si at credoet er nestekjærlighetsbudskapet, og et progressivt sosialt program.
No comments:
Post a Comment