Vel møtt, godhetsgenerasjon! – en juletale

Kjære hele gjengen!

Flott låt!

Vi lever åpenbart i en brytningstid. Hvilke verdensanskuelser skal vi ta med oss inn i framtiden? Ikke alt som er nytt er bra, tenk bare på vannsengen.

Også denne julen vil jeg snakke om noen ting som sikkert opptar mer enn mange, så lenge det blir satt ord på. Det er ikke alltid vi er bevisste på hva vi frykter, der fremme, i det ukjente. Men noe vet vi. Og som en vis mann har formulert det: «Det beste med framtiden, er at den kommer en dag av gangen.» Selv om svakheten med utsagnet er at det er noe fryktdrevet, er det mye sannhetsgehalt i den. For hva venter oss? Vi kan ta det stegvis.

Verdier og prinsipper som har overlevd siden den greske antikken vil også i framtiden bli verdsatt og gjør den enkelte mer robust i møte med det uvisse. Å kjenne seg selv, før man kjenner andre – dette gjør vi, så lenge vi verner om de greske menneskeidealer, og lærer oss å plukke fra oss det som ikke er etterstrevbart. Og ikke minst – ivareta det du er god på. Å kjenne seg selv er det beste utgangspunkt for å bygge bro mellom mennesker, langs skiller som ikke skal være delelinjer. Gjør vi det, kan vi bli et mer samlet, rettferdighetstro og friere folk.

Kontroll- og kontortroll-komiteen har presentert nye mennesker i vårt etter hvert så rikholdige persongalleri, som har noe ved seg – også vår tid.  Hvorfor jeg ikke som hovedregel skriver om folk i nabolaget, kan du lese i bloggartikkelen «Humanisme!» Fellesnevneren for alle de omtalte personene er at de er bærere av noen tidløse egenskaper. Kontroll- og kontortrollkomiteen er ikke glad i ord som det gammeldags eller konservativ – men er glad i det klassiske og tidløse. Dette bringer oss over i det tredje, og kanskje viktigste bidraget fra vår side, i året som er gått: Musikk og sang. Kontroll- og kontortroll-komiteen har forsøkt å overlevere noen musikkstykker som vi kan ta oss med inn i framtiden. De er ikke spesielt avanserte, først og fremst, men de har noe ved seg – enten musikalsk og/ eller tekstlig. Og det vanskeligste er kanskje å forklare kompliserte saker på enkelt vis? Sang og litteratur handler kanskje først og fremst om kjærlighet, død eller angst. Vi har berørt alle disse tre aspektene i våre sangbidrag, og har ellers vært en form for rød tråd gjennom bloggen – i året som er gått. Vi har først og fremst spilt lyse sanger, som bringer håp eller trøst inn i hverdagen - i tråd med den liberale utviklingsoptimisme. Det siste vi kan miste er håpet om et enda bedre sted – i Norge, i verden og i de tusen hjem.  Alt starter ved individet. Grip fatt i mulighetene som enhver ny dag gir deg.

Enkeltmennesket er roten til alt godt, og forsåvidt vondt. Alt starter ved individet. Derfor er liberalismen tett på deg i hverdagen. Vi trenger av og til drahjelp, av det offentlige eller våre medmennesker. Vi trenger solide offentlige kontorer og stønadsordninger, om ikke livet farer deg vel. Vårt engasjement startet likevel ved enkeltmennesket. Liberale tar hverdagsmennesket på alvor. Den liberale idéarv gir deg en mengde friheter, men er kanskje også den idéarv som pålegger et stort ansvar til enkeltmennesket. Du kan gjøre en forskjell for dine nærmeste – og ikke ansvarsfraskrivende, pekende på offentlige kontorer og stønadsordminger. Ja, det er faktisk en plikt å være et godt medmenneske og samfunnsborger – ifølge den liberale idéarv. Sørg for at du er en støttespiller i året som kommer, først for dine nærmeste – dernest hele det menneskelige fellesskap.

Kontortroll-komiteen har fått en viss kritikk for å ikke gå dypere inn i politiske enkeltsaker, på Twitter eller via blogg (?). Vi vil ikke stikke kjepper i hjulene til de politisk aktive folkevalgte, som til enhver tid har nsvaret for saksfelt – med innblanding i deres enkeltsaker. Vi vil ikke være noen som roper inn fra sidelinjen, så lenge vi ikke har noe politisk ansvar gjennom betydelige offentlige verv. Men ingenting er absolutt, og kanskje mener vi mer om politiske enkeltsaker i året som kommer? Vi drister oss i hvert fall til å mene at å ikke sikre seg Norges Bank-bygget, til å bli Stavangers kommunale eiendom, var et feilgrep. Vi trenger flere fellesarenaer, hvor mennesker møtes ansikt til ansikt. Norges Bank-bygget kunne bli et nyttig supplement til et allerede sprengt kulturhus, blant annet ved å gi byen en scene med drøye 200 sitteplasser som byen ikke har. Det kunne dannet en «glaskapens akse» mellom Kulturhuset, Norges Bank-bygget og torget.    

Våre kontortroll har skrevet dikt på Twitter. Kanskje ikke for diktenes refleksjoner og livsvisdom isolert sett, men kanskje først og fremst for å demme opp for en ytringskultur – som tidvis og fra enkelte er hardtslående. Diktene har vært et forsøk på å fløyelsmykt gi folk allmenngyldigheter.  Vi trenger ikke gape ordene til hverandre. Dette minner meg om noe svært viktig, vi har sagt tidligere, men som her kan gis en mer utfyllende beskrivelse: Kontortroll-komitéen mener at den åttende dødssynd er «undervurdering.» Selv om den slekter på andre dødssynder, som heller ikke er gjensidig utelukkende fra hverandre, bør dette løftes fram; «undervurdering» er en dødssynd. Derfor trenger du kanskje ikke bruke så sterke kraftuttrykk når du ytrer deg? «Folk forstår mer enn de sier,» rett og slett. Og det skal vi være glad for, de fleste av oss – samtidig legge til siden eksempelvis bemerkninger enkelte har glede ved å fremme , av det som må være en oppfatning av at mottaker ikke forstår slengkommentaren. «Undervurdering» ser vi for mye av, og er noe som bør ryddes opp i norsk hverdagsliv. Og dessverre er det kanskje de mest hovmodige som undervurderer mest – eller der det er langt mellom vett og forstand.

Alle har vi vært barn en gang, og kanskje har du eller savner noe av barnet i deg. Eller sagt med andre ord – kanskje skaper ikke omverden rom for barnet i deg. Med dette mener vi det lekne. Det uskyldige og vitebegjærlige, for å nevne noe. Rom for å feile. Som mor med vogga trenger vi kanskje mer varme i måten vi kommuniserer til hverandre på, enten du er mor søster eller bror. Vi er alle minoriteter, i møte med den store verden. Da trenger vi å skape rausere samfunn, i smått, som i stort. Og igjen – alt starter hos enkeltmennesket. Gi godlynte mennesker i hvert fall én ny sjanse hvis de har gjort ett feilgrep.Husk; Du kan være en del av en godhetgenerasjon. 

Jeg fikk et julekort fra en dame i 2017. Det vil jeg holde for meg selv. Det er ikke alt som hører hjemme på nettet. Jeg vil ønske deg en riktig god, fredfull jul. 

Svein Tang Wa er et strå i kjeften

I disse førjulsdager er han ute med nytt album: Perler fra Svein. 

Stavangers visesanger og ordkunstner har mange flotte spor på den nye platen, i gjenkjennelig stil. Det er vel ingen overraskelse at jeg setter pris på Svein Tang Wa. Mitt favorittspor av han gjennom tidene er «Turi Luri,» fra plata «Hørr gjøken.» Flott låt! . Da jeg opprettet denne linken var det faktisk første avspilling av sangen, på Youtube. Og nå viser det seg at Svein Tang Wa endelig har fått sine i hvert fall fire plater på Spotify. Men – hør først og fremst på den siste, hvis du
bokstavelig talt vil ha litt motstrøms-perspektiver
 på en gjerne oppjaget og stresset tilværelse.

Ta vel imot!

Blant hundrevis av komikere ønsker vi på kollegialt vis å introdusere en ny komiker i regionen.

Rune Berge, komiker.

Arbeiderstemmen framfor noen

Flott låt! 

Frekk og varm førjulslatter med Fnisekompaniet

En lattervekkende og trygg terningkast 5. 

Pål Schreiner og Andreas Lagesen står i spissen for et solid snekret og morsomt førjulsshow, på Forum Jæren (Bryne). De løfter fram løgne sketsjer (østlandsk: løyne, red. anm.), betraktninger og parodier – i en tid da andre komikere kan være både platte, vulgære og mer til. Den fellen faller ikke vestlandskomikerne i Fnisekompaniet i. Dette er solid håndverk – de bruker triks som aldri blir utdaterte, de henter fram virkemidler fra den klassiske komiskuffen, og tilfører aktualiteter og tidsånd. Schreiner og Lagesen er velfungerende i samspill og viser begge særegne kvaliteter, hver for seg.

Karin Hodne brekker opp innimellom med behagelige, stemningsfulle og varierte sangnumre, som polerer showet og hun skinner samtidig selv. Det er et vellykket grep. Selvsagt kan Fnisekompaniet også synge, men de har gjort lurt i å ha outsourcet skjønnsangen - blant annet av hensyn til dynamikken i showet. Fnisekompaniet veksler mellom det vågale, varme og frekke. Dette er passe av alt – og sammen blir det noe ekstraordinært, over aftenen. Gitarist Rolf Kloster briljerer sedvanlig på gitar.

Den høyeste lattersalven hos undertegnede sørget Andreas Lagesen for, der han parodierer en velkjent testosteron-kjendis.

Produsent er Steinar Lyse i Lyse øyeblikk og som regissører står både Steinar Lyse og Brigt Skrettingland oppført. De har nok bidratt begge med konstruktive og nyttige innspill. Artistene avpasses til formatet, som hånd i hanske. Det er grunn til å tro at Steinar Lyse har hatt en kyndig og faderlig hånd over det hele, som gjennom livslangt virke innenfor underholdningsbransjen får det (hittil) beste utav aktører, og serverer et julebord-show man på forhånd ikke visste ville oppfylle de fleste førjulsforventninger.  

Premieren er ikveld. Denne løpeseddelen er skrevet på bakgrunn av generalprøven.

Vær fortrinnsvis trofast

Å være snill mot dem som har gjort og gjør deg godt bør vel være en rettesnor i livet? Samtidig –
ikke vær slem mot dem som har stilt opp og stiller opp for deg. Liker ordet trofast bedre enn lojal, fordi trofasthet kanskje berører et større aspekt av gjensidighet og vennskapelighet. Men som det aller meste annet i verden bør det heller ikke innenfor dette være absolutter. Heller ikke hvis en person er slem mot andre. Ikke svik vennskap og idealene dine. 

De aller fleste har samtidig mye å takke vår samfunnsmodell og samfunnsutforming for.

Absolute music 9

En virkelig bra CD-utgivelse.

Spesielt åpningssporet – flott låt! 

Kontortroll-komiteens internasjonale flyshow

Flott klipp! 

Gi livsnødvendige tilskudd til folkehøyskolene

I forslaget til statsbudsjett for 2018 foreslås det kutt i overføringene til folkehøyskolene, med noen titalls millioner. Dette er lite i den store sammenhengen, men viktige midler for landets folkehøyskoler – både deres eksistensberettigelse og tilbudene som gis til elevene. Folkehøyskolene er viktigere enn noen gang, i byggingen av «et gagns menneske» - verdier som ligger utenfor det umiddelbart formålstjenelige. Håper Venstre og KrF får stanset kuttforslaget i budsjettforhandlingene.

Legger ved et bilde fra vinteren 1999/ 2000, da jeg gikk på Romerike Folkehøyskole. Bildet er tatt under en munter passiar med en kamerat, i forkant av en skøytetur på Nordby-tjernet – Romerike Folkehøyskoles vakre og tilstøtende innsjø. 

Helena Sjøholm synger rett i mellomgulvet

Denne sangen er hentet fra «Kristina från Duvemåla.» 

Flott låt! 

Har ikke sett forestillingen, men den handler altså om svenske nybyggere på amerikanske marker, i det 19. århundret. Mange møtte den nye verden med store forhåpninger. De flyktet fra stor fattigdom i Skandinavia, men de fleste lyktes ikke i det forjettede land Amerika . I hvert fall ikke første generasjons innvandrere.  Fattigdommen forble deres skjebne. Det er fortsatt i dag alles forpliktelse til å ikke etterlate seg mennesker utenfor samfunnet.

Sangen er en parallellhistorie,
der man ikke vet om hoved-
personen til enhver tid synger om Gud eller

en kjæreste. Hvem er det sangeren henvender seg

til? Trolig begge, og derfor handler sangen både 

om tro – og forhåpninger om at den rette kvinne

skal ta steget inn i eget liv. Kort fortalt.

Sangen er ikke tradisjonelt bygget opp med rim,

og jeg har vært tro mot det. 

Du må vel finnes?

Musikk og originaltekst: Benny Anderson og Bjørn Ulvaeus.

Oversettelse: André Hageseter

Du fordrev meg, Gud?

Fra mitt hjemland dro jeg bort

Her er jeg en flyktning og en fremmed

Denne ødemark var mitt lodd

Og du tok mitt barn

Og du tar min jord

Jeg kan ikke lenger se en mening

Her får du min bønn, mine ord

Tanken er svimlende, foran meg gaper en avgrunn

Hele meg skjelver, gjør opprør, og vil si deg: «nei»

Spørsmål er stilt, og nå rister min sjel etter svaret

At du ikke finns,

men jeg trodde på deg.

Hvem skulle hjelpe meg fra dette livet her ute

Hvem skulle gi meg den kraften som jeg måtte få
Hvem skulle trøste meg, jeg er så liten på jorden

For hvis du ikke finns

Ja, hva gjorde jeg da?

Nei, du må vel finnes

Jeg lever mitt liv gjennom deg

Uten deg er jeg støvfnugg på

Et mørkt og stormfullt hav

Du må vel finnes

Hvordan kan du ettergi meg

Befri meg til sinns

Jeg er vel ingenting, hvis du ikke finns?

Aldri før har jeg hatt det i ord eller tanke

Det lille ordet som skremmer og gnager min tvil

Ordet er «hvis,»

hvis jeg har bedt alle bønner forgjeves

For hvis du ikke finns?

Hva gjør jeg vel da?

Hvem skulle kjenne min anger, for så å bli glemt

Frihet i sjelen, ja hvem skal skjenke meg den

Hvem skulle så ta imot meg til slutt, etter døden

For hvis du ikke finns?

Hvem vil ta imot meg da?

Nei, du må vel finnes

Jeg lever mitt liv gjennom deg

Uten deg er jeg et støvfnugg på

et mørkt og stormfullt hav

Du må vel finnes? 

Du finnes!

Jeg må vel overgi meg?

Befri meg til sinns

Jeg er vel ingenting, hvis du ikke finns?

Du må vel finnes?

Du finnes!

Jeg må vel overgi meg?

Befri meg til sinns

Jeg er vel ingenting, hvis du

Hvis du ikke finns?

Å undres over folk du møtte...

... og hvorfor ting ble som det ble.                 

Flott låt! 

Sara Varga

 Flott låt!  

Flott stemme – balsam for sjelen.

Gunnar Knudsen – det 20. århundrets Venstre-statsminister

Han var statsminister i Norge i en svært viktig omstillingstid, og førte en politikk som skulle tilrettelegge for videre vekst og utvikling. Det internasjonale taktomskiftet fra 1929 ville det annerledes.

Gunnar Knudsen (1848 – 1928) kom til verden i revolusjonsåret 1848, som står i kontrast til Salterød ved Tromøysundets stillferdige liv. Gunnar Knudsens far var skipsreder Christen Knudsen, og hadde en hustru – Gunnvor Aadnesdotter. På den tiden var det vanlig for unge menn å søke lykke på sjøen (Nissen 1957:9). Skipsbyggingen nær Arendal florerte på denne tid, langs kysten (Nissen 1957: 10). Mellom Risør og Arendal lå det 36 verft, og i Salterød lå et av de viktigste. Etter at Christen Knudsen ankret opp sjømannslivet i 1851, konsentrerte han seg om rederiet og startet samtidig opp et verft i Munkestøbukten (Nissen 1957:10). Gunnar Knudsen ble døpt og kalt Gunnerius, helt opp til studenttilværelsen. Den norske sjøflåten økte etter 1849, da England opphevet Navigasjonsakten. Farens verft flyttet omsider til Frednes, og faren ble straks en av byens aller rikeste menn i denne oppgangsperioden. Dampbåten gjorde imidlertid sin inntreden, som var både raskere og sikrere. Christen skal ha vært en meget omgjengelig mann, og hadde lært seg både engelsk og fransk på sine mange reiser. Han hadde humor, men var forsiktig i forretninger, ifølge sønnen Gunnar Knudsens eringdringer mange år etterpå. «Han spekulerte aldri, men formuen vokste på grunn av nøysomhet,» skal sønnen ha sagt om faren – like før Gunnar Knudsen selv døde (Nissen 1957:12). Han ville heller ikke erverve seg rikdom på andres ruin (Nissen 1957 12-13) – han gikk ikke over lik. Faren ble 75 år, og moren 91 – og åndsfrisk helt til det siste. Hun var rikt utrustet både åndelig og legemlig – og var et energisk arbeidsmenneske. Hun var snill med de fattige, og ingen gikk fra kjøkkenet hennes uten å få mat (Nissen 1957:13). Hun var meget Gudfryktig, og leste daglig i sin Bibel. Omkvedet var: «Ja, Gud er god.» Gunnar hadde en storebror som var fem år eldre, og som gjennom hele sitt utdanningsløp hadde overtakelse av firmaet som siktemål, som eldste sønn.

Studentilværelsen

Farens plan var at Gunnerius skulle studere jus (Nissen 1957:13). Flere kamerater fra Skien skole ble venner for livet (Nissen 1957: 14).  Hans nærmeste venn ble likevel kanskje hans eldre bror – som han brevvekslet med to ganger i måneden. Broren skrev, i Gunnars siste gymnasår: «La meg se at du studerer deg så klok som Cavour, så god som Luther og trosser verden som Karl 12.» Broren foreslo at han studerte til prokurator, slik at de kunne styre firmaet sammen. På skolen var Gunnar blant de flinkeste elever, men ikke så heldig ved artium (Nissen 1957: 15). Særlig i språkfagene gjorde han det sterkt, samt historie og geografi. I det andre året på gymnaset ble han innlosjert i Oslo hos Richard Nordraaks far, G. M. Nordraak. Tumleplassen bestod av to rom for den unge Gunnar, og han trivdes meget godt (Nissen 1957: 15). Og lærere han hørte på, var ruvende skikkelser i norsk akademisk- og åndshistorie. Han ble ingen mester i filosofi, men han hørte på Welhaven – og glemte han aldri.  Han ønsket noe mer praktisk studie, enn jus. Han ble derfor innskrevet på Chalmerska Institut i Gøteborg, og ble etter to år ingeniør. Han studerte flittig, og ble fornøyd med utfallet. Han ble Cand. Polyt. Med gode resultater. Som ung mann hadde Gunnar Knudsen mange interesser; han synger og spiller fløyte blant annet. Han går etter hvert over til cello, og drømmer om å bygge seg «sveitservilla» (Nissen 1957: 17). Og han leste Peer Gynt i 1867, året da boken utkom. Og han skriver på vers. Etter endt studieopphold i Gøteborg går turen til Akers mekaniske verksted (Nissen 1957:18). Vinteren 1870 drar han til Sunderland (England) for å studere skipsbyggeri, og han blir der i ett år. En av kameratene her, som senere fikk en anerkjent toppstilling, gav han kallenavnet «A model og industri.» Selv om adjektivet ikke er så vanlig på norsk, kan Gunnar Knudsen vel kalles «industriøs?» I hvert fall dynamisk.

Skipstegner

24. februar 1871 går det første skipet fra kaien hjemme i Frednes, som Gunnar Knudsen har tegnet. Da er han 23 år. Skipet bærer navnet «Gambetta,» så det er vel allerede da med visst politisk tilsnitt og holdning? Faren ville ha han hjem fra Sunderland, for å delta i ledelsen av verftet. Etter Gunnar Knudsens skjønn var seilskutenes tid snart definitivt forbi – noe hans eldre bror var uenig med han i (1957 19-20). Han reiste til Glasgow, Belfast og Liverpool – der han besøkte verft og rederier. Turen går etter hvert til Frankrike, til Paris og Blois. I Paris ville han besøke teatre, men turen drar han hastig med til Blois. Han drar til Hamburg og Bremen – alt dette for å besøke verft og rederier.

«J.C. og G. Knudsen med formål skipsrederi og skipsbryggeri»

Etter hvert overtok bedriften Christen Knudsens 16 skip. Disse seilet i «sukkerfart» og «mahognifart,» deriblant i USA og Mexico. Christen Knudsen ville ikke ha noe med forretningslivet å gjøre, fra og med Gunnar Knudsen var 24 år gammel. Skipsnæringen var fortsatt god, blant annet grunnet behovet for trelast (Nissen 1957: 23). I 1881 bygget brødrene Knudsen sitt første dampskip i Rostock, «Norrøna.» Stadig flere kom til, og «Norrøna 2» kom i 1885 etter den førstes forlis. Omkring denne tid leverte Gunnar Knudsen fra seg omtrent 30 skipstegninger, til eget verft og til andre – men han sluttet etter hvert med bestillinger fra andre, fordi egen virksomhet ble ganske omfattende (Nissen 1957: 25). Den godt og vel 32 år gamle mannen forlovet seg med Anna Sofie Cappelen i 1880. 1. juli 1880 står bryllupet i Borgestad. Hun var angivelig en konservativ dame, oppvokst i et gammeldags miljø, men ble langt mer åpnere og fordomsfri med årene (Nissen 1957: 28). Han fikk ansvar og modenhet i Fru. Cappelen – og den samme hjertevarme som han selv, skal vi tro nissen. Han ble rundt 1880 også kristen, og preget av tidens religiøse brytning. Han meddeler en venn og sokneprest at troen «gir han kraft.» Den religiøse konflikt stod også den gang om bokstavtro tolkning av Bibelen, mot en mer rommelig kristendom – et ikke ukjent skille. De flytter etter ganske kort tid inn i hennes barndomshjem, etter et dødsfall. Hans virksomhet blomstret og han bodde nå på en større gård. Helt siden ungdommen hadde han vært en venneglad fyr, og det fortsatte samværet med dem bidrog til at han ikke stagnerte i hodet – som det gjerne kan gjøre i et lite, isolert miljø – i et bygdesamfunn.

Gunnar Knudsens inntreden i det politiske liv

Broren ble nærmest mot sin vilje valgt inn for Porgrunn til Stortinget, i 1879. Dette året var valgkampen hard, som kunne bringe splittelser inn i familier (Nissen 1957:34). Gunnar Knudsen ble stadig mer liberal, og fant det naturlig å holde seg til venstre for krittstreken. Broren var imidlertid langt ute på høyrefløyen. Brorskapsforholdet fortsatte likevel i god tone. Gunnar Knudsen ble valgt inn i Gjerpen bondelagsstyre, og klatret raskt i hierarkiet. Herfra havnet han blant annet i polemikk med Skiensposten (Nissen 1957: 34-35). Disputten dreide seg om hvilken stilling Stortinget skulle ha, blant statsmaktene (Nissen 1957: 35). Gunnar Knudsens politiske kjennetegn, var at han tidlig tok egne avgjørelser, uten å undersøke om standpunktene var populære (Nissen 1957: 37). Han stolte på sin egen dømmekraft – selv om han ofte tvilte seg fram til synspunkt (Nissen 1957: 37). Blant annet sier han selv om politikk, hvorpå jeg har fortettet teksten noe, og omskrevet den – men gjengir etter eget skjønn samme meningsinnhold som Knudsens:

-          «Jeg finner betingelsen for framskritt større på venstre, enn høyre side»

-          «Jeg liker ikke noe parti, fordi det kan være en trussel mot den frie tanke»

-          «Jeg er en frihetsmann og uavhengig, og vil ikke lenkebindes av noe parti»

Gunnar Knudsens mente at formynderpartiet var «Høire» framfor noen, fordi de stod for en autoritær orden – mens «Venstrefolk» er valgt av den vanlige mann. Fra og med 1882 begynte offentlige verv å øke på (Nissen 1957: 41). Arbeidersamfunnene var ikke tilknyttet noen politiske organisasjoner på denne tid (Arbeiderpartiet ble etablert 1887 journ. anm.) – men foreningene ble for det meste ledet av Venstremenn. Tanken om forsikring mot sykdom og alderdom vokste i 1880-årene (Nissen 1957: 42). Bismarcks velkjente sitat gav grobunn for å gi folk allmenne forsikringsordninger, også blant de som stod til høyre i politikken. Gunnar Knudsen mente at i tilfelle pensjonsordning så måtte den gjelde absolutt alle, og at det var noe man i forkant hadde betalt inn til (Nissen 1957: 42-43).  Han ble satt til å delta i en Arbeidskommisjon, for å løse disse spørsmålene – regjeringsoppnevnt sådan. Flertallet i kommisjonen ønsket begrensninger av arbeidsdagen, hva som skulle være normalarbeidsdag (Nissen 1957: 44). Og Gunnar Knudsen var en del av flertallet: «Arbeidsdagen skal ikke overskride 10 timer for personer over 14 år,» lød det. For de som er interessert i politisk teori og gammel-liberalt tankegods, skal dette, ifølge Nissen, bryte med tradisjonell kontraktsfrihet. Den moderne sosiallovgivning ville ikke kommet i stand på klassisk liberalt grunnlag (Nissen 1957: 41). Det skjedde noe tidligere i England – selv om det liberale tankegods var noe mer inngrodd her (Nissen 1957:41). Det er nok riktig, men jeg finner det ikke grunn for å gå nærmere inn på dette, fordi Nissen ikke velger å forklare mer konkret hva som er i strid. Men påstanden er ikke uriktig av Nissen, det var ikke de klassiske liberalernes tenkning å få i stand sosiallovgivning av betydelig grad. Gunnar Knudsen tok imidlertid ut en dissens om normalarbeidsdagen, hvor han blant annet godtok overtidsarbeid (Nissen 1957: 45) – for å gjøre ordningen mer elastisk og tilpasset arbeidslivet. Sykeforsikring måtte imidlertid vente på seg (Nissen 1987: 46). Interessant nok blir Gunnar Knudsen dratt lenger inn i politikken.

«En åndskulturell brytningstid»

Starten på 1880-årene blir en uvanlig virksom tid for Gunnar Knudsen (Nissen 1957: 47). Han engasjerer seg mer i rederiet, siden hans bror er på Stortinget. Det gikk godt med overgangen med damp, men noe plunder er det, med nye skip som blir laget i Rostock. På verdensmarkedet er det en økende proteksjonisme, hvilket blant annet medfører mindre transport enn tidligere. I perioden videreutviklet han gårdsdriften (Nissen 1957: 49). Virketrangen når sitt toppunkt i 1886. Han blir ordfører i Gjerpen (Nissen 1957: 51). Til kammerherre Løwenskiold på Fossum beklager han seg, og sa at han blant annet på grunn av manglende lokalkunnskap ikke føler seg egnet for stillingen (Nissen 1957: 51).  Innenfor kirkelivet var det også brytninger; gammeltroende stod imot liberale og fritenkere (Nissen 1957: 52). Bjørnson engasjerte seg i kirkedebatten, som fortsatt hadde troen på Gud i behold. Til stadighet kom han med «nyeste nytt» fra sine religiøse grublerier og glimt fra reiser i sitt eget indre, offentlig - og kom med innspill blant annet i avisene (Nissen 1957: 52).  Han oversatte religiøst-inspirerte tekster til norsk, og det brøt selvsagt ut Helvetes-strid på dette tidspunkt (Nissen 1957: 52). Gunnar Knudsen var tolerant i åndespørsmål (Nissen 1957: 55).

Firma-splittelse og taleferdigheter på Stortinget

7. april 1888 dør hans far, Christen Knudsen. Han etterlot seg etter datidens standard en stor formue. Det var mest naturlig for brødrene å gå videre hver for seg, og farens rederi ble oppløst. Gunnar Knudsen ble første vararepresentant fra Bratsberg Amt i 1888, mens broren frasa seg Stortingsvervet. Venstre bestod av to partier, og Rene Venstre hadde vært kritisk til Sverdrup-regjeringen (Nissen 1957: 57). Gunnar Knudsen hadde funnet sin plass i Rene Venstre. Det er ganske interessant, siden skipsrederen ikke deltok i den noe mer høyreorienterte fraksjonen Moderate Venstre. Etter mistillitsvotum faller Sverdup-regjeringen i 1889, og Emil Stang (H) overtar. I 1890 møter Gunnar Knudsen på Stortinget for første gang, som vararepresentant. Gunnar Knudsen tok ordet allerede fra dag én, på Stortinget (Nissen 1957: 58). Året er 1890, og Gunnar Knudsen er 42 år. 

Om tro

                                             

Flott låt!   

Noe så overveldende…

«Andrés magiske fiolinshow.» Mellomspillet er jo helt overjordisk.
Flott låt!  

Slipp ankeret ned

      Flott låt!      
  En vise for familielivet.

Låtskriver: Paul Simon ("Slip slidin' away")

  Oversettelse: André Hageseter

Slipp ankeret ned

Slipp ankeret ned

Jo nærmere du kommer

Jo mer bare driver du med

Jeg vet en kar

Han kommer fra mitt strøk

Han ville ha en kone,

og fikk besøk

Han sa: Kjære!

Jeg lever ikke trygt

Men min lidenskap for deg, det overgår min frykt

Slipp ankeret ned

Slipp ankeret ned

Jo nærmere du kommer

Jo mer bare driver du med

Jeg vet en kvinne

Hun ble gift

Jeg gjengir noen ord, etter én bedrift:

Hun sa: En god dag, da har tankene fått fred

Og en dårlig, er tanken på alt som kunne skje

Slipp ankeret ned

Slipp ankeret ned

Jo nærmere du kommer

Jo mer bare driver du med

Jeg kjenner en far og sønn,

som dro avsted, det var da han fikk månedslønn

Han reiste lang vei, for å gi

en klem og si godnatt, og så dro han hjem til si hi

Slipp ankeret ned

Slipp ankeret ned

Jo nærmere du kommer

Jo mer bare driver du med

Det Gud bare vet

Gud har en plan

Informasjonen er tilgjengelig for en voksen mann

Vi går på jobb, gir fra oss både grøt og salt

Og vet med oss selv, vi har ankerfester overalt

En menneskerettighetsforkjempers feiring av livet og livsglede

Flott låt! 

Harry Belafonte – dette er min favorittsang av han, som blant annet har engasjert seg i et livslangt prosjekt imot rasisme. Sjelden finner du mer musikalsk timing blant menneske-rettighetsaktivister: «The singers!» 

Når svaret ligger i vår tid

Flott låt! 

Du trenger ikke være samfunnsmedisiner for å skjønne at også omtanke, varme, hjerterom, raushet og trygghet ville spart samfunnet for milliarder og hatt stor effektiviseringsgevinst. I tillegg ville det løst en rekke samfunnsproblem. Grådighet i alle deres varianter er et samfunns-onde. Husk - du kan være et lykketreff i andres liv. Flott versjon. 

«Speed of the sound of loneliness»

   

Flott stemme, flott låt!    

Charlie

Alle har en Charlie, etter budskapet i Halvdan Sivertsens sang å bedømme. Det er slik med
komikere, så vel som andre yrkesutøvere, at det ikke alltid er lett å forstå et annet menneske. Imidlertid skal man aldri forstå seg i hjel. Min Charlie er åpenbart Dag Solstad, det krevdes litt mer inngående analyse for å få en fornemmelse av hans formidling. Dette bringer ettertanke til alle våre jurymedlemmer. Det er særlig siste to verselinjer, hvor jurymedlemmer føler seg  truffet - og er uthevet her med fet skrift. En av Halvdan Sivertsens aller beste sanger, om forståelse og verdighet. Sangen finnes også på Spotify, i samarbeid med Bodø Symfoniorkester. 

Flott låt! 

En liten fyr med hatt og stokk
Som unge fikk æ aldri nok
Æ hadd en helt og det va du
Men æ va mindre da enn nu
Æ både lo og gråt tell dæ
Men skjønte knapt det du sa tell mæ
Førr ingen elska mer enn du
Og æ va mindre da enn nu

Du va en klovn det lot dem passer
Men hjertet ditt det va fylt av mer
Mer enn dem vill' at vi sku' tru
Og æ va mindre da enn nu

Du vist' oss fattigdom og nød
Du vist' oss urett, krig og død
Du prøvd' å få dem tell å snu
Men æ va mindre da enn nu

Dem slo dæ ned, men aldri ut
Om du forlot ditt land tell slutt
Æ vet du brente kver ei bru
Men æ va mindre da enn nu

Ei due i ei ulveti'
Du sloss førr fred, førr å gjør' oss fri
Å kjære kIovn, vi treng dæ her
En liten fyr så stor så svær
Førr nu forstår æ det du sa
Og æ e mindre nu enn da

På sightseeing i barndommen V

Flott låt!

Fredriksten festning er Norges viktigste og mest ærerike grensefestning. Festningen har blitt angrepet seks ganger, men har aldri tapt.

Majestetisk på toppen av fjellet skuer festningen ned over folkelivet den er ment å forsvare. Og storslått er festningen, som viser seg fra sin mest mystiske side når flombelysningen er på kveldstid.  Men – det er ikke bare Halden by den er forsvarsverk for, men et festningsverk for hele Norges land. Som en dydig kvinne ligger hun på høyden, uinntakelig for omverdenen. Og Bjørnstjerne Bjørnson fant grunn til å nevne Fredriksten Festning og Halden i vår nasjonalsang, som eneste by:

«Thi vi heller landet brændte

enn det kom til fall,

husker bare hvad som hændte

nede på Fredrikshald.»

Fredriksten den gang – og nå

Fredriksten festning består av 600 mål jord, 20.000 kvadratmeter med festningsmurer og 40 bygninger og hvelvinger. Og klokketårnet er byens verdige høyde, der den står som en slags sør-amerikansk Rio De Janeiro-aktig Kristus-figur – og våker beskyttende over landskapet. Idag brukes festningen til ulike kulturelle arrangementer. Stedet ble i 1999 valgt til 1000-års sted for Østfold fylke, noe som gav nytt liv til verket. Du kan dvele ved det felles svensk-norske minnesmerket over Karl 12. fall, 1718. Slentre innom det lukkede citadellet. Eventyrlysten kan du løpe på voller og bastioner – eller en stille, poetisk vandring blant historiske praktbygg. Det er kanskje vanskelig å forestille at man tidligere har trasket i blod på dette sted. Der hvor man i dag hører naiv fuglesang, har man en gang i tiden hørt smertefulle skrik – mens det har gjallet fra revolverløpene.

Etableringsårene

Fredriksten Festning ble bygget i årene 1640 – 1645. Mange kjenner til Freden i Westphalen (1648) fra historietimene. Tredvedårskrigen hadde rast, og Fredriksten ble byggt like i forkant av fredslutningen. Det var en lokal krig mellom Norge-Danmark, mot svenskene, som igangsatte reisingen. Festningen ble bygget under og i forkant av Hannibalfeiden, som var en krig mellom Norge-Danmark mot svenskene, årene 1643 – 1645. Norge skulle da forsvares mot svenskene. Nylig hadde Danmark-Norge tapt store norske områder til svenskene; Jamtland, Harjedalen, Idre og Sarna. Sverige hadde blitt en stormakt i europeisk sammenheng. Blant annet mistet Norge områdene som idag er Svinesund,

Tenk å sunget Is this the way to 
Amarillo på festningen? (Tony Christie)
Flott låt! 

Strømstad og Kapri. Min morfar klarte aldri å komme over at mye av den vakre svenske vestkysten en gang var norsk eie. Fredriksten Festning ble derfor reist for å forsvare Norges suverenitet, overfor svenskene først og fremst. Og vår frihet var ikke gitt. Huset eller bygningen Creetzensten ble reist, og tronet på høyden ved siden av der klokketårnet ligger idag. Siden krigen sluttet i 1646, ble det ikke reist noen nye byggverk på området med det første. Dette hang sammen med at Bohuslan ennå var norsk jord, og der hadde man festningsverket Båhus som bolverk mot sør.

Flere strider

1. juli 1657 var det igjen krig. Den danske kong Fredrik 3. erklærte krig mot svenskene, for å gjenvinne tapt land. Det som heller skjedde, var at svenske styrker overmannet hele Danmark. Fredslutningen i Roskilde 1658 endte med at Bohuslan, og også Trondhjem, ble overlatt til svenskene. Dette innvarslet kanskje en ny storhetstid for Fredriksten, som måtte rustes opp som bolverk mot sør – og etter generell krigsfrykt. Det kom ganske umiddelbart flere feider, men de 

berøres ikke her.

Ny bygningsmasse – ny motstand og Karl 12.

Særlig i årene 1682-1700, etter ordre fra General Gyldenløve, vokste det fram bygningsmasse. I 1709 erklærte danskekongen krig mot svenskene, og unionspartner Norge fulgte med, inn i krigen. Danskekongen Frederik 4. stod i mot Karl 12. Først ble Fredrikshald angrepet 1716, da en viss Peder Colbjørnsen forsvarte byen ved å igangsette lyse luer. I 1718 returnerte svenskene – igjen med krutt og kuler, noe som førte til at Karl 12. falt – etter det som må være et norsk kulestøt. Den gyldne tidsalder i Sverige gikk dermed over i historien.

Svenskene prøver seg

Etter 1720 kom få nye bygg til, men de eksisterende ble utbedret. Festningen gikk en ganske rolig tid i møte. Men i august 1814 ble festningen nytt beleiret av svenskene. Med Mossekonvensjonen (1815) i hendene, forsvant svenskene fra føttene av festningen.

Fredriksten blir historisk minneplass

I 1872 plomberte man kanskje for første gang kanonhullene på Fredriksten Festning. Festningsverket ble stengt. Man så sikkert ikke bruksverdien av en festning som etterhvert ble noe avleggs. Stortinget vedtok i 1888 å bevare stedet som et nasjonalt krigsminnesmerke. Men noen ville ha utviklingen annerledes. I 1897 ble festningen ny-utrustet, blant annet med 12 cm. Schneider-Canet tårnkanoner. Men disse kanonene opplevde nok bareå fyre av festlige salutter. Norge fikk sin suverenitet fra 1905. Ved Karlstadforhandlingene i 1905 ble man enige om at alt militært utstyr skulle demonteres. De ganske påkostede Schneider-Canet tårnkanonene fikk et åtte års jubileum. Årsaken til nedleggelsen av militær virksomhet var at festningen lå i den demilitariserte sonen. Borte var den svenske, og for såvidt den danske, overmakt. Aprildagene 1940 trampet nazi-støvler, uten motstand, over de slitte rullesteinene - opp til Fredriksten Festning. Helt til de forsvant igjen, i 1945. Men det skulle gå 100 år fra 1905 – til 2005 – før all militærvirksomhet ble nedlagt. Fredriksten Festnings dramatiske historie har nok neppe med dette fått sitt endelikt.

På sightseeing i barndommen IV

Musikkpavilijongen i Tistedal: Flott låt! 

Tistedal.

Kjører du 4 kilometer østover, opp langs Iddeveien, kommer du til Tistedal. Har alltid syntes det er noe likt en fransk provinsby, over stedet. Tistedal er opprinnelig et gammelt sagbrukssted, hvor de har saget store mengder treverk siden 1600-tallet. Har lurt på hvorfor det heter Tistedal. Ikke de første to stavelsene, som kan ha norrøn opprinnelse. Men hvorfor ordet dal har sneket seg inn i navnet. Tistedal likner ikke en dal, mer et platå – med åskammer på sidene. Det oppfattes i hvert fall ikke som et dalsøkk. Dal heter det likevel, fordi veien nedover mot Halden er omgitt av fjell, og det er

altså et område utenfor Tistedal sentrum, som mest kan betegnes som et dalføre. Det er også her det meste av industrien ligger. Tistedal har hatt betydelig verkstedsindustri, og møbel- og trevare-industri, i tilknytning til Tistedalen sentrums tilstøtende sjø – Femsjøen. Tistedalen hadde i hvert fall tre kraftverk, blant annet for å holde i gang det som en gang var markant industrivirksomhet. Vannet i elva Tista fraktet tømmer og med en voldsom kraft ble treverket slynget nedover langs elveløpet. Treverket skulle til Halden bomullsspinneri – som lå nederst i Tistedal, og ble nedlagt i 1971. Selv om nok

Lar min morfars loftsmelodi spille: Flott låt! 

arbeidsdagene var harde, var nok samholdet tilsvarende sterkt – og med et gløtt på gamle bilder kan det frambringe industri-romantikk hos titteren. I min barndom var hjertet av sentrum Tistedalen Delikatesse, som var et supermarked. I dag er det bare delikatesse-avdelingen som eksisterer, men som til gjengjeld er prisbelønt for arbeidet sitt. I min barndom lå det et postkontor her, i et bygg som i dag huser fast food-mat. Jeg husker ikke, som min mor, det yrende folkelivet som kretset rundt torget i Tistedal. Til det var industri-nedleggelsene for mange til, på 80-tallet. 

Bygningene ligger der...

Men jeg husker de hadde en bowlingbane i de gamle fabrikk-lokalene. Det er i dag en saga blott. Husker jeg brukte kulestørrelse 10 og 12. Bror min var flinkest, husker jeg i hvert fall en gang passerte 100 poeng, og fikk 106. 100 var et magisk bowlingtall. Men som lillebrødre erfarer, gjelder det å henge med i svingene. Vi hadde ikke allverdens med penger – men snille foreldre som påkostet det som ifølge forståesegpåer skulle være god trening. Vi fikk ikke alt – men nok til å ha noe å se fram til. Husker jeg kjøpte tyggegummi til 25 øre (2 for 50, du måtte det) over disk i en butikk som lå cirka venstre i bildet. Runde fotball-aktige tyggigummier kostet 50 øre. Den ble nedlagt iløpet av de omtalte årene.

Langs venstre veikant slumpet vi innom en butikk, og kjøpte tyggegummier. 

Huset vårt høyt oppe i Fjellveien hadde panorama-utsikt over Tistedalen. Huset var rommelig og hagen var stor. Et par mål. I dag er deler av hagen skilt av, og den gamle tomten huser i dag to boliger. Husker min far jobbet i hagen da vi var på ferier, fordi morfar – som hadde blitt en eldre mann – ikke rakk over alt. Far fikset også på verandaen en gang, min far har et snekker-talent. Blant annet husker jeg vi hadde det vi hadde danske-bambus i hagen. Dette var bambus som var importert fra Danmark, og var vant til å vokse i sand. I norsk jordsmonn fikk det ekstremt mye mer næring enn hva plantene skulle ha, og det var vanskelig å holde de forholdsvis eksotiske plantene i sjakk. 

Her bodde det nok mange familier i gamle dager. I gamle dager
gav man hus navn, og dette bygget ligger nært "Olavsborg" - etter
en av mine nære slektninger. 

Morfar hadde sluttet i Divisjonsmusikken, og lagt blåseinstrumentene bort. Han spilte heller Cello. Det gjorde han gjerne på kjøkkenet i andre etasje. I første etasje var huset svært, med stor stue, kjøkken og soverom – blant annet. Det opplevdes i hvert fall stort for et barn. Vi lekte mye i hagen, slik det var vanligere blant barn før i tiden. Men vi hadde data; Commodore 64. Den stod sentralt plassert i stua, og koblet til fjernsynet. Vi spilte særlig The Boss – et tidlig fotballmanager-spill, der spillerkvalitetene var rangert fra 1 til 9. Også et gangsterspill som het Chicago, som var svært avansert etter datidens standard. Jeg tror spillet strakk seg over to disketter. Helt til det klikka, som det ofte gjorde med Commodore-spill.

Det gule huset var der Oscar Borg bodde.
Det må vel bli Oscarsborg det da? 

Av felles-aktiviteter spilte vi blant annet Hestespillet - hvor hver og en var sin egen trav-konge. Det gjaldt å få brikkene først i mål, ved å trekke lapper – det skaffet meg ny innsikt i begrepet flaks. Vi spilte badminton på kjøkken-siden av huset. Vi hadde våre egne faste kopper og krus – noe annet synes et barn ofte er ekkelt. Fjernsynet var utstyrt med hele to svenske kanaler, men vi så også på monopol-kanalen ”Norge.” Det var vel sommeren 1992 jeg hørte på The Doors. Filmen om bandet hadde nylig nådd Norge, og jeg begynte å adoptere min brors mer raffinerte og seriøse musikksmak. Han har bidratt til min musikalske utvikling, slik at det ikke bare var underholdnings-musikk som ble stående i CD-hylla.

Femsjøen.

Her kan det fort begynne å myldre av liv igjen. 

Husker vi på kveldene, under ett av oppholdene, laget daglige sketsjer – bror min og jeg. Det gikk bokstavelig talt rett hjem, og gjorde nok vi etter hvert fikk et blasért publikum. Vi hadde fin voksenkontakt – blant annet av den eldre garde som var venner av mine besteforeldre. Bading foretok vi ved den romantiske Femsjøen, men vi kjørte et stykke for å komme til en anlagt badeplass. Veldig koselig, en badeplass som var ganske topografisk lik Vaulen. Tistdalen hadde en egen hoppbakke i tre. Idag er den store mekanikken fjernet fra fossefallet. Kanskje må det noen utenforstående til, for å igjen få fart på de dundrende fabrikkhjulene? Flott låt! 

På sightseeing i barndommen III

Halden er en flott by, som her får sin lille historiske og personlige gjennomgang. Noen sammenlikninger med Stavanger vil også gjøres, med vekt på Halden.

Dette er en svært stor forenkling av Haldens rommelige kultur, i bred forstand, derfor ønsker jeg å komme tilbake til byen ved en annen anledning. Fokus i denne artikkelen er hovedsakelig egne oppveksterfaringer.

Folk og fe

Halden har kanskje ikke så mange feer. Men: Innbyggertallet har de siste årene vokst med ca. 100 i snitt årlig, og er per 1. januar 2017: 30.790. Til sammenlikning har Stavanger cirka 133.000 innbyggere. Tross ¼ av folketallet, er kommunegrensen i Halden, hold deg fast: 9 ganger så stor i forhold til Stavanger. Halden er altså en storkommune, med nok av boltreplass. Historisk passerte Stavanger Halden i innbyggertall omtrent midt på 1800-tallet, nærmere bestemt mellom 1850 og 1865. Stavanger hadde i 1865 10171 innbyggere. Halden hadde i 1850 9217 innbyggere. Hvorvidt befolkningstallet gikk opp eller ned i 15 års-intervallet er vanskelig å si, derfor er det vanskelig å være mer nøyaktig. Men begge byer har hatt en kontinuerlig vekst over tid, dersom man deler opp historiske epoker i intervaller. Unntaket er Halden som på 1990-tallet opplevde befolkningsnedgang, grunnet nasjonale kriser som rammet industrisamfunnet hardt. Befolkningstallet i Halden stod nærmest blikkstille mellom punktene 1900 til 1945 – stabilt på rundt 22.500 innbyggere. Halden passerte 30.000 innbyggere i 2013.

Husker du!

Flott låt! 

Husker vi reiste ned fra Tistedalen til Halden for å handle og kose oss. Blant annet var det åstedet for filmleie, stedet der kjøpesenteret Tista ligger i dag, lå det over veien en videoforretning. Vi leide ulike filmer. Blant annet husker jeg min personlige favoritt i unge år var Lucky Luke. Husker en replikk fra et basar-lotteri brødrene Dalton var på, på et religiøst forsamlingslokale: ”Du vinner hver gang du, pastor.” Den replikken gjorde inntrykk! Selvsagt ble det også andre filmer, etter hvert som vi vokste til. Men vi hadde i hvert fall videoleie som et ankerfeste. Husker vi også kjøpte brus på et eget mineralvann-utsalg. Det Sandefjord-baserte firmaet Grans hadde slått seg opp i byen, med egen butikk. Det var gjerne slik tidligere, at man hadde egne utsalg for vareslag. På 80-tallet var forretningslivet i Norge i rivende utvikling (også i Halden og Tistedal satte utviklingen spor.) Man gikk fra egne utsalg, gjerne over disk, til supermarkeder – eller butikker der varene ble stående framme. Grans hadde imidlertid beholdt sitt salg over disk – og Sitronbrus var den sikre vinneren. Husker samtidig at sentrum, som nå, var svært koselig. Det var derfor en lykkelig byvandring for voksne, så vel som unge barnesinn.

Historiske næringsveier

Langs elva Tista, mellom Tistedal og Halden,
ligger Saugbruks. 

1860-årene var en brytningstid for så vel Halden, som Stavanger. Det vil si – for Stavangers del kom kriseårene på 1870- og 1880-tallet. Byen var ganske ensidig avhengig av sildefiske og seilskutefart. Dampbåter ble først innført på 1890-tallet, og Stavanger saktet akterut. Ved 1890-tallet blomstret industrien, godt hjulpet av nyåpnet Jærbanen og hermetikkindustrien som drivkraft i næringsutviklingen. I Halden hadde man tidlig en betydelig skotøy-produksjon, som fortsatte inn i etterkrigstiden. Den eldste industribedriften i Halden var Halden spinderi & bomullsveveri, som startet så tidlig som 1813 – men ble nedlagt 1971.  I motsetning til Stavanger opplevde Halden oppgang, da sør-vestlandet opplevde nedgang: I 1859 blir sagbruksprivilegiene opphevet, og Saugbruksforeningen blir etablert – en glede for byen fortsatt. I dag er en av hjørnesteinsbedriftene Saugbruks, men Halden kan vise til betydelig erverv innenfor kjemisk industri, eletronikk og IT. saugbruks er eiet av Norske Skog, som etter flere medieoppslag den siste tiden har vist seg å være ved konkursens rand. Imidlertid står det ikke dårlig til med avdelingen i Halden, som ligger langs Tista-elva – mellom Halden og Tistedal. De sliter faktisk med å få nok tømmer. Og de forundrer meg ikke. Jeg har tidligere møtt bønder som sier det ikke er noe penger i skogdrift. Derfor: Norsk skogdrift må gjøres langt mer profitabelt.

Husker du!

I hjertet av Halden ligger fortsatt den vakre pavilijongen. 

Via Halden gikk turen til Svinesund. De voksne skulle handle mat. Da ble det Kinaputter anmass for de små. Både små og større putter ble kjøpt, som kom godt med til den stavangerske 17. mai eller nyttårsfeiring.  Halden Arbeiderblad ligger sentralt plassert i sentrum. Den gang skrev de i hvert fall mye om hvordan kø-forholdene til enhver tid var, ved svenskegrensa. Lite visste vi den gang at vi bedrev Harry-handel. Men på en av kassettene mine har jeg følgende sang, som jeg hørte på vei til Svinesund. Det var en megahit i 1990,også i ørene mine: Flott låt!

Kultur

Fra prøvene på "Jeppe på bjerget," Fredrikshald Teater.

Noen ganger er det slik at det knapt går an å skru på TV, før det finnes en eller flere på de mange kanaler som er, eller har nære aner, fra Halden. Det er gjerne slik at der det finnes arbeid, der finnes det også flinke folk – og Halden har vært en svært innovativ by som har fostret mange. Særlig kulturpersonligheter. Nå er det ikke slik at alle som er på TV er flinke, men ofte er det slik. Dag Solstads murstein av en bok, 25. septemberplassen, henter sin handling fra Halden. Den har jeg lest. Den raljerer blant annet over borgerskapet i Halden, som en hvilken som helst små-by – og som også Stavangers Alexander L. Kielland har gjort. Nå er nok Solstads verk langt morsommere. Blant annet går han løs på tittel-velde. Vi så en prøveforestilling av Jeppe på Bjerget mens vi var i Halden. Jeg måtte ringe ekstra, for ved premieredatoen var i dratt. De var svært hyggelige og imøtekommende. De hadde en flott forestilling på gang, som var tidsriktig i forhold til kulisser og kostymer – og blant flere svært gode rolleprestasjoner hadde de en eminent Jeppe. Jeg har et dårlig forhold til stykket fra før av, men blant elleville påfunn fra teaterlagets side var dette en tekst som mer enn noen gang ble ansett som relevant. Blant annet slo de et slag for demokratiet, i epilogen. Stavanger har et eget teater – Rogaland Teater, og vi har hatt en visjonær ordfører i Leif Johan Sevland som har skjønt at foruten gode utdanningsinstitusjoner, er kultur nøkkelen for å oppnå framgang utover næringslivet.

Denne gang

Vi handlet litt i sentrum og gikk rundt i byen, samt var på besøk i utkanten av Halden sentrum. Og sannelig støtte vi ikke på bassisten i Onkel Tuka, på gaten. Vi hilste på han, som var svært hyggelig og imøtekommende. Vi slo av en prat om konserten de nylig hadde hatt i Stavanger. Senere under Halden-oppholdet leste jeg i Halden Arbeiderblad, mens jeg ventet på utsøkt Kinamat på stedet Saigon. Der viste det seg at bassisten i Onkel Tuka var journalist i selveste Halden Arbeiderblad. Halden er ikke Nord-Europas største by, men svært så inkluderende og sjarmerende. 

På sightseeing i barndommen II

Halden er en rik kulturby – på arkitektur og musikk, spesielt.

Har svært stor sans for Haldens bygningsarkitektur. Det er den norske empirebyen. Empire-stilen er benevnelsen på de sene faser av klassisistisk arkitektur. Det er arkitektur fra første halvdel av 1800-tallet. Navnet empire stammer fra Napoleons regentperiode, 1804 – 1815. Derimot fortsatte stilen i full mundur utover 1820-tallet – og strekker seg altså til 1850, men da kalt sen-empire. Av norske bygg for øvrig er eksempelvis Oslo Børs og Slottet empire-bygg. Av og til spesifiserer man ikke stilen som empire, men man kaller det bare klassisisme. I Norge brukes betegnelsen om hele perioden som henter inspirasjon fra romersk og gresk oldtid. I Sverige kaller man det gjerne Karl Johan-stil, etter deres konge - men det skulle tatt seg ut om vi kalte stilen etter vår erkerival, i Norge. I USA kalles ofte stilen federal, i samsvar med deres selvstendighetskamp. Det hvite hus er eksempel på empirestil. Tyskland kalles stilen Biedermayer, som er kanskje i Norge brukt om en spesiell type sofaer - som jeg er så glad i. Empire-stilen består av rette linjer og militær orden, hvilket passer forsvarsbyen Halden (Wikiepdia; Halden). Andre har karakterisert byggestilen med majestetisk ro og harmoni. Fra og med 1748, da franskmennene begynte sine utgravinger i Pompeii, kan perioden strekke seg tilbake til – så Napoleons påtroppende ledelse i 1804 er ikke gitt. Plutselig stod man ansikt til ansikt med byggeskikk som hadde sin opprinnelse fra noen generasjoner etterpå Kristi fødsel. Den norske empirien hentet hovedsakelig sin inspirasjon fra England og Danmark, siden vi lå under dansk styre. I tillegg til Oslo og Halden finner man empire-stilen også på Sørlandet. Men – i Halden heter gjerne stilen Fredrikshald-stilen - selvfølgelig. 

Haldens arkitektur

Fredrikshald Teater. Hvis du vi se inni teatret, for du gløtt av
det ved å trykke her. Vi så Jeppe på Bjerget, som jeg
 vil komme tilbake til i et annet innlegg. 

Årsaken til at Halden er en empireby, skyldes blant annet bybrannen i 1826. Fredrikshald har stått i brann flere ganger. Store deler av byen måtte rett og slett gjenoppbygges, og da med materiale som var mindre antennelig. Fortsatt står enkelte bygg igjen der, fra 1700-tallet. Alle de tre G-ene i norsk arkitektur jobbet i Halden på dette tidspunkt, som var empire-arkitekter: Garben, Grosch og Gredde. Blant annet er Norges eldste bevarte teater bygget i barokkstil, oppført 1838 – og tegnet av Garben. Bygget ble oppført etter initiativ fra Det dramatiske selskap. Bygget har ingen foaje, det hadde man nok ikke råd til i den tiden – man går direkte inn i teatersalen. Dårlig stilt var i hvert fall økonomien i byen på 1800-tallet, selv om de oppførte noen praktbygg, men det var i alle tilfeller ikke rom for boltreplass til publikum. Byens økonomi bedret seg i 1850-årene, som omtales gjerne som en av byens gullaldere. Da var imidlertid den arkitektoniske klassisismen over. Men kanskje får Østfold en gang sitt eget regionteater – med sete i Halden og Fredrikshald teater? 

Haldens musikkliv

Parken og musikkpaviljongen. Flott låt! 

Musikklivet i Halden er sterkt, før som nå. Foruten musikkforeninger er Fredriksten Festning åstedet for countryfestival og andre musikkarrangement – som Allsang på grensen. Som tidligere skrevet kommer bandet Onkel Tuka herifra. Men byen kan skilte med andre, som Henning Kvitnes og Ole Idole. I dag spiller ikke militærmusikken lenger i byens gater. Min morfar var ansatt i militærmusikken som blåser. I tillegg var han vaktmester på baptistsamfunnet Elim. Han var en dyktig musiker, etter attesten av selveste Oscar Borg å bedømme. Oscar Borg (1851 - 1930) var en komponist og dirigent, som spilte en nøkkelrolle i Haldens musikkliv, både før og etter 1900. Fattiggutten hadde fått til å studere på musikalska akademin i Stockholm - ble uteksaminert med beste karakter. Han var kontraktforpliktet til å vende tilbake til korpset i fem år, men ble der i 40.Militærkorpset i byen utviklet seg til å bli en av landets fremste. Blant mange verv var han leder av Tistedalen musikkforening i 1920 - 1929. Han skrev mye musikk, blant annet 50 marsjer. Velklingende harmonier kjennetegnet hans musikk. Én av marsjene heter Haakon 7. marsj – den finner du her.