Lattervekkende og gripende fra Andersen & Kvammen & Sægrov produksjoner

Rune Andersen veksler mellom gapskratt og fortellingen om en voldelig far i forestillingen  Lykkeliten.

Terningkast 6. Andersen tar i Lykkeliten sin oppvekstskildring til scenen, og har skapt en innholdsrik forestilling, der han også åpner opp for høydepunkter i egen underholdningshistorie. Lykkeliten er full av morsomme og varme historier fra det blide Sørland, med en brutal far som hele tiden lurer i bakgrunnen. Vold i nære relasjoner er opprivende for dem som måtte oppleve det – og ekstra brutalt, når det dreier seg om et barn, og det som skulle vært en omsorgsfull far. Heldigvis er dette også en historie om hans kjærlige mor. Også andre personer fra oppveksten deltar – og forestillingen er balansert i den forstand at det er passelige mengder av alt – når man gråtkvalt får høre om en fireåring som opplever sin slagkraftige far for første gang, så er gjerne enden på historien en vits, og en latterkule tar over.

Dette er en viktig historie.

Vi som heller opplevde å brette dynetrekket over beina, i frykt for at det skulle dukke opp spøkelser fra sengekanten om nettene, har godt av å se en slik rystende barndomstilværelse.

Og for å bruke noe jeg har sagt før:

                                                         «Det er godt vi har latteren som kommer gråten i forkjøpet.

                                                          Men ingenting er lykkeligere enn det motsatte. « 

Noen finanspolitiske nøkkeltall

Nedenfor følger noen områder som jeg synes vi skal bruke noe av våre penger på. 

Det er mye annet som kan justeres og endres. Men nå konsentrerer jeg meg om noen fåtallige symboltall. Man skal ikke kimse av såkalt symbolpolitikk – for det genererer vel langt mer enn symboler? Den teoretiske begrunnelsen får jeg ta ved en annen anledning.

1 prosent til bistand –  
tradisjonelt KrFs fanesak

1 prosent til kultur –   
nyere Arbeiderpartipolitikk

2 polititjenestemenn per 1000 innbygger – satsingsforslag fra Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre.

Vreeswijk goes bluegrass

Ofte tolker Vreeswijk best seg selv. Ikke alltid. 

Flott låt! 

Ord om musikk

Bruker hovedsakelig musikk i to øyemed: Livsglede og trøst – i den rekkefølgen.

Liker hovedsakelig lyse sanger.

Har aldri likt moll-stemt musikk, selv om sanger selvsagt kan inneholde moll-toner.

Jeg mener at jeg i all hovedsak hører på enkel musikk. Kan ikke si det er noe spesielt avansert – ved det jeg liker. Man kan være lidenskapelig opptatt av musikk, humor og samfunnsspørsmål – uten at man tilhører noen form for ytterlighet.

Noen ganger er det melodien som fenger, andre ganger er det samvirke mellom tekst og toner.

Retningslinjen er som jeg har nevnt tidligere å ikke skrive om ting jeg ikke liker. Men et lite unntak kan her gjøres – jeg forstår ikke folk som bruker noe så vakkert som musikk i destruktivt øyemed. Bryte seg selv ned, ved å høre på for harde uttrykk.

Jeg synes kulturuttrykk i en viss forstand skal være oppbyggelig. 

Arvelige egenskaper og interesser bidrar til å binde sammen familier

Når det gjelder kulturelle interesser så slekter jeg på både far og mor. 

Smak, interesser og egenskaper bidrar til å binde sammen familier, og godt er det. Kultur fungerer som lim, ikke bare i samfunnet, men også innad i familier.

Når jeg tenker på kulturuttrykk som binder meg til både mor og far, tenker jeg først og fremst på musikk og humor – selv om både jeg og dem også har andre kulturinteresser.

Musikksmaken min slekter mer på far, enn mors – uten at jeg skal påberope meg at far står inne for sanger jeg spiller. Det går også skiller mellom meg og far, men populærmusikalsk har vi visse fellestrekk. Selv om det selvsagt også finnes låter som er treffpunkter mellom  meg og mor.

Når det kommer til latterkuler, er jeg nok dypest sett likere mor. Vi liker ulike former for humor, men særlig «det er så dumt, atte»-humoren har jeg mest til felles med mor. Liker generelt ikke skadefryd-humor. 

Fellesopplevelser tror jeg det generelt er gradvis mindre av i familier, på grunn av ulike tendenser. Men det skaper samhold, tilhørighet og lykke når det inntreffer.

Pressemelding: Liberalisme på avveie

Hvilket overgrep er det ikke å i årevis lese om såkalt liberalisme som ligger meg fjernt fra liberalismens utgangspunkt? Er luta lei årelang propagandering av ytterligheter og misforståelser, som i varierende grad har noe som helst med liberalisme å gjøre. Dette er svært viktig å si noe om, fordi det forsøpler samfunnet.

Denne artikkelen ble skrevet fortløpende etter eget hode, og derfor kan elementer mangle. Men dette er et bidrag til å diskutere liberalismen på et noe annet grunnlag enn det enkelte andre gjør.

Gjerne har denne såkalte formen for vulgær-liberalismen en viss tilhengerskare i konservative kretser og klubber. 

Liberalismen kan oppsummeres med ett ord: Fri.

Det er en mengde problemstillinger som reiser seg til begrepet fri. Vil forsøke å ta for meg det viktigste.

Fri er ikke det samme som friheter. Vi har friheter til å foreta oss mye, men det gjør oss nødvendigvis ikke frie, samvittighetsfrie. Ansvarsbegrepet ligger automatisk inne i begrepet fri, for ansvarsløshet gjør en ufri eller lenket.

Å være fri skal gjelde alle og overalt. Å være fri dreier seg ikke bare om et økonomisk velstandsnivå. Mener at med dagens relativt utbygde velferdsstater, så er alle i en viss forstand økonomisk fri – selv om vi heller ikke har kommet i mål, men er alltid underveis. Og visse forskjeller mener jeg må eksistere for å skape et dynamisk samfunn. Vår ufrihet ligger etter mitt skjønn hovedsakelig på andre plan.  Det har kanskje særlig sitt utspring i tankefrihet – den frie tanke, og mellommenneskelige forhold – hvor vi kan gjøre enda mer for å komme ut av villfarelser.

Det som først og fremst forarger meg med dagens oppnevnte tankebærere av liberalisme er følgende, som forsøkes begrenses til tre punkter:    

I)                    En overdreven vektlegging av liberalismens økonomiske aspekter.

En enkel inndeling er mellom den politiske og økonomiske liberalismen. Det er først å fremst de politiske perspektiver liberalismen har sitt historiske utspring i, selv om et økonomisk perspektiv selvsagt lang fra er galt. Og man fant for så vidt raskt ut at for å gi folk frihet og politiske rettigheter så måtte folk også tillates økonomisk spontanitet og entreprenørskap.  

II)                  Et overdrevent jeg-perspektiv kontra et fellesskaps-perspektiv

Liberalismen sjeler både til høyre og til venstre, selv om man selvsagt ikke kan hevde at høyresiden ikke er opptatt av fellesskap, eller at venstresiden ikke er opptatt av individet. Men de fleste liberale befinner seg i det politiske sentrum, fordi radikale og konservative avveininger trengs for å skape et samfunn med frihetsmuligheter til flest mulig. Sentrumsliberalere er stort sett kommunitarister, de er opptatt av «frihet og fellesskap» og de er opptatt av at «min frihet slutter der en annens begynner.» «Frihet til» og «frihet fra.» Liberalere slekter på den konservative moderasjonstanke og den sosialdemokratiske solidaritetstanke. Liberalere mener det beste for den enkelte og fellesskapet ligger i sentrum, oftest.  

III)                En overdrevet vekt på vulgær-liberalisme

Mange såkalte liberale tilhengere forfekter sexkjøplov, narkotikapolitikk og utleie av livmødre som det mest nærliggende å komme på når de tenker liberal. Ja, for å si det slik – det er ikke dette som har århundrelang sakstradisjon siden renessansen. Når det gjelder det første vil jeg minne om at det er noe som heter internett, som burde holde…

Kort skisse hva som er liberalismen grunnfilosofi

Hva gjør et menneske fri?

Tankefriheten.

Menneskerettigheter – sivile, politiske og sosiale. Dette berører egentlig alt, og bør være utgangspunkt for politikkformulering.

Sivile: Fravær av diskriminering av tro, opphav, seksualitet og andre forhold som er en del av menneskets identitet. Ingen skal bli møtt med hat på disse felt.

Politisk: ytrings- forsamlingsfrihet og stemmerett – det som hører med i et moderne demokratisk samfunn.

Sosiale rettigheter: Menneskets rett til å virkeliggjøre sine liv gjennom det markedsøkonomiske samfunn. Ta markedet i bruk, framfor at mennesket skal lenkebindes av markedet. Tilhøre og utfolde seg i fellesskap med andre mennesker.

Sentrale prinsipper og verdier for menneskelig samkvem og samfunnsinnretning: Mangfold, toleranse og raushet – og være et anstendig, gagns menneske.  

Hva slags konservatisme?

Konservative elementer har vel noe for seg?
Opplever enkelte konservative idag mer tankekaos, enn orden?

Ved internett så åpenbarer folk og meninger seg mer enn før. I den forbindelse stiller jeg meg ofte spørsmålet om hvilken form for konservatisme enkelte forfekter?

Min interesse for konservatisme strekker seg langt tilbake i tid. En enkel og tradisjonell hovedinndeling har gått mellom verdikonservative og de økonomisk høyreliberale. Dette skillet er ikke fastsatt, og kan kombineres på ulike vis.

Det som kan synes som om norske konservative i stadig økende grad innfører er en frislippspolitikk på absolutt alle områder – som i hvert fall står i kontrast til den klassiske verdikonservatismen. Ja, kanskje på verdiområdet fires det? Jeg tror eksempelvis folk som Jan P. Syse ville sperret øynene opp, hvis han i dag fikk oppleve noen av dagens «konservative tenkere.»

Mener liberalere og partiet Venstre har mye til felles med særlig verdikonservaitv politikk. Med dagens «Høyrefolk» er jeg mer usikker. Mange virker totalt historieløse, i ulik forstand.

Mener at jeg selv er både konservativ og radikal. Sentrumsliberaler eller venstreborgerlig.

Vil komme tilbake til konservatisme senere. Imens kan du kanskje lese om en konservativ tenker som jeg synes har mye for seg, Edmund Bruke. Her!

Og så synes jeg konservative kretser kan ta et oppgjør med egen konservatisme, for slik det er idag synes jeg mange talerør har skrotet det beste ved konservatismen.

Å bevare et menneskets uskyldighet

Flott, flott, flott! Flott låt! 

Tror alle mennesker har opplevelser som har vært for brutale til å takle, til at det ikke har satt spor i sjelslivet. 

Gjerne i møtet mellom mennesker. Vi må passe oss for å skape et hardt samfunnsliv, der de unge og eldre er mest utsatt. 

Mennesker er også satt til jorden for å ta vare på hverandre.

Å bevare et menneskets uskyldighet har en enorm verdi.

Har ingen planer om å ligge med Bruce Springsteen

Flott låt! 

Selv om jeg synes han er kul, og kan smile av det. Det er noe som heter kameratskap, som handler om å ære hverandre.

Hvis verden hadde vært en dyrehage

Flott låt!  Mild i form, men sterk i sak - også det noe å lære av?  

… og alt vi da kunne gråte over på grunn av maktesløshet - for har du ikke ansvar? 

Billy-fever i Sandnes!

Billy Elliot i Sandnes Kulturhus er rett og slett gripende og underholdende. 

Terningkast 6. I en tid da det ser ut som om mye i samfunnet er normoppløsende og individualisert, bidrar Billy Elliot-musikalen til å binde mennesker sammen på tvers av generasjoner og skiller.  

Musikalen tar sitt historiske utgangpunkt i en engelsk gruveby på 1980-tallet som var plaget av mange streiker, ifølge noen, men som opplevde en frihetskamp for arbeiderne for å motvirke livsfarlige arbeidsdager og lave lønninger, ifølge andre. Musikalen henter sin handling under Thatcherismens topp-punkt, og vi følger hovedsakelig 11-åringen Billy og hans familie i deres arbeidermiljø. Musikken er ved Elton John, som jeg synes komponerer ekstra godt i massescenene – og de moderne arbeidersangene framføres storslått, iscenesatt av regissør og framført av skuespillerensemblet.

Alle i denne forestillingen er flinke, selv om det er enkelte småting å sette fingeren på – men det fortjener ikke å bli trukket fram. Begge de to ungene, Billy og kameraten, spilles mesterlig – der begge også utviser stor teft for teatrets kunstform. I tillegg er det et kobbel av andre barneskuespillere som på herlig vis sprer livsglede!

Billys drøm ut over i fortellingen er å bli danser. Han blir selvsagt møtt med fordomsfullhet og forakt i det arbeidermiljøet han er oppvokst i  - også fra sin egen far og bror. Det er rystnende hvordan enkelte ilegger tilleggsegenskaper eller lidenskaper til andre mennesker, ut i fra hvilke interesser man har – «man trenger ikke være homo fordi man danser,» en gjennomgangsfrase i forestillingen. I en tid med #metoo-kampanje er dette gjerne en forestilling som vekker bevisstheten om den allmenne belastningen det er å bli kalt «jævla homo» - som er feil på alle vis. Moren er død, og kanskje er det hennes side av familien Billy hovedsakelig henter dansetalentet sitt fra. Men det er ikke sikkert – hadde både far og bror turt å prøve seg på disse felt, kunne de helt sikkert blitt like flinke. Forestillingen handler derfor også om å tørre, stå for den du er – og at vi er delvise produkter av oppvekstmiljø. Derfor har vi kanskje alle våre sorger, som denne forestillingen kan hjelpe folk ved å si noe om. 

Oversettelsen er etter det jeg hører god – i den forstand at teksten gir mening. Og språket i forestillingen er tilpasset de ulike miljøene på akkurat passe vis – uten at det blir uanstendig.

Forestillingen er jevnt over ekstremt solid, og manus, regissør og artister klarer på en mesterlig måte å bygge dette opp mot et topp-punkt, de siste scenene.

Forestillingen er ikke forkynnende verken i den ene eller andre retningen, og det er befriende. Men den tar det enkelte mennesket på alvor. Hvis de i det hele tatt forkynner noe ut over hovedhandlingen er det alle menneskers rett til å bli ivaretatt i sine miljøer på en god måte, leve den friheten man vil ha, samt retten til menneskevern.

Når alt det overnevnte blir blandet sammen med morskjærlighet og tapet av mor (for en 11-åring) mot slutten av Billy Elliot-musikalen, brast det virkelig i tårekanalene for meg. Og – det viser at teatret har mye å gi også i vår tid, i samfunnslivet – som fellesarena hvor flere hundre mennesker noe stilltiende kan dele sorger og gleder. Etter at teppet går ned, går teppet opp igjen, og hele ensemblet hyller livet i et herlig paradenummer! Dette førte til at flere hundre publikummere og et stappfullt Sandnes Kulturhus gikk noe hulkende og lattermilde ut i vinternatten – og man skal være rimelig idiot om man ikke blir grepet av denne Billy Elliot-forestillingen. Som sagt – terningkast 6.   

- Drømmelandet

Et samfunn for alle! Flott låt.

Korreksjon om åndsliv

Ser at personen vi har ansatt likner litt på en dårlig karikering av Cato Schiøtz, som er Norges fremste antroposof. Det er en tilfeldighet. Schøitz er en av flere akademikere der ute som også klarer å frigjøre seg fra sitt fagfelt, og i hans tilfelle, mene noe ut over det juridiske. Særlig slike trenger Norge. 

Vi trenger et krafttak for Norges åndelige tilstand, og da vet jeg det er mange der ute som har mye å bidra med.

Så får vi se hva vår nye prosjektmedarbeider kan utarbeide. Men sant – det vet vi ikke… 

Vi presenterer av og til nye medarbeidere...

Prosjektmedarbeider og antroposof

Vi har gleden av å introdusere en ny medarbeider, som jobber i én av våre avdelinger. Han er ansatt i tenketank-avdelingen «Tankekrampen.» Plutselig kommer det noe fra den kanten…

#Norsk-restart

Flott låt! 

Vi trenger kanskje å vende om på ting i dette landet? Skal all samfunnsmoral gå opp i liminigen? Altfor mye hat og lengsler i det norske samfunnet - som fører til merkelig atferd. 

Hva er det vi mangler?

«Fritt elektrisitets band»

Denne lille favorittsangen er oversatt av min makker i oversetteravdelingen. Han er fornøyd med utfallet. Han har lang fartstid innenfor translasjonsbransjen.

Flott låt!

Min pappa er en doktor, han er så familiær

Min mor driver veldedighet som vokser raskt som trær

De er begge klare nordmenn som forholder seg til lov

De verdsetter vår frihet, som gir meg masse lov

De betalte meg litt frihet, da de sendte meg på camp

På sommer’n var det sommer-camp, og vinter’n bandykamp

Min utsikt i systemet ble snakket om dann og vann

Men jeg gav det opp for mussikk, og et fritt elektristets-band!

Jeg ventet til jeg gikk på skolen i håndvaska klær

Med voksa hår og skjorta ren, så gikk jeg ganske svær

Der lærte vi verdier som jeg tar med overalt

Jeg er ordn’tlig menns’ke og jeg gjør ei krim om det smalt

Min far organiserte en kolasje som var flott

Men det hadde seg jo slik at jeg ble bitt av kjempe flått

Da havna jeg på sykehus, ble kjørt bort i en van

Men jeg gav det opp for mussikk, og et fritt elektristets-band!

  

Vel, de pleide å sitt å gnure på hva jeg skulle bli

Kanskje i service-bransjen? Har jo alltid vørre blid

Bare gi meg brød og gittar og vann i i mi hand

For jeg trenger bare musikk, og brød og littegrann vann

Min far sendte meg penger, som jeg la i sparegris

Jeg fant en vakker dame, og vi koker flittig ris

Ja, vi lærte oss å kjenne, mye bedre etter hvert

Vi reiser sjelden utenlands – for i Danmark har jeg vært

Nå pusser vi opp hybel’n, og har investert i en ventil

Da jeg spurte om vi skulle gifte oss, måtte jeg ta en liten dispril

Til slutt så sa hun ja, etter mye om og menn

Så nå ligger gitaren på hylla, kanskje tar jeg den frem igjen?

Musikk for liberaldemokratiet

… for de av dere som trodde dette organet er noe partipresse. Det er det ikke. Dere som synes det er for lite

 generell valgkampmusikk i eteren, da spiller jeg denne. Vi må bygge et flott samfunn og passe oss for søvngjengeri. God natt!  Flott låt!  

Vi er dem

Alle mennesker har rett på medmenneskelighet og omtanke. Vi har alle barnet i oss. Vi har krav på grensesetting og vern. Vi lar oss ikke leke med! 

En av mine aller fremste favorittsanger av Kim Larsen – som for meg også handler om å stå opp mot trender man er imot. Flott låt! 

Det er noe galt i Norge!

Skal vi ha politikere som ikke har levd sine liv? Det viktigste er at vi ikke har vært slemme med våre medmennesker. 

Det er svært mange problemstillinger som reiser seg i kjølvannet av de siste tider søkelys på offentlige personers eventuelle maktmisbruk. For det er det det handler om – eventuell maktmisbruk. Jeg vil ikke ha et samfunn der folk må ringe politikammeret før de inngår et kjærlighetsforhold med et annet menneske, eller ringe partikontoret før man smiler til et annet menneske – for å klarere om det er godtatt. Visse politikere, med normal bakgrunn, som folk flest – med laster, brister og lyster – har jeg store vanskeligheter med å forstå at historier skulle høre hjemme i offentligheten. Så lenge de ikke har vært slemme, men da er det først og fremst straffesaker. Hva slags politikere er det vi vil ha – reiser det spørsmål om? En som ikke har levd sine liv? Som ikke har erfaringer fra dette store livet? Som ikke har testet noen grenseoppganger – og høstet erfaringer for hvilke grenser som skal settes for menneskelig atferd? Man skal ikke dyrke grenseoppganger – men man skal ha fått lov å feile, som alle andre.  Det viktigste er at vi ikke har vært slemme med våre medmennesker. Det finnes noe som heter medmenneskelighet, omtanke – ja, kanskje til og med kjærlighet, som også politikere bør kjenne til skal de utforme en politikk til beste for folket. Da må også politikere kjenne på hva det vil si å være mennesker – og den noe så platte frasen: Poltikere – de er mennesker de også, gis praktisk innhold. Hvis det er poltiske broilere eller karrierepolitikere vi vil ha – ja, så ligger da veien åpen for…. Hvem? Det viktigste er at vi ikke har vært slemme med våre medmennesker.

Et dypere samfunnsproblem

Vi har en seksualisert offentlighet – og en slik kritikk bør komme fra et annet sted enn KrF-leiren, hvis den skal ha slagkraft – og for også å spare KrF-ere fra fordomsfull imøtekommenhet de ville blitt møtt med, som bærere av en slik kritikk. Det bør komme fra en annen kant. Tror flere har gjort feilgrep, ja – kanskje overtramp, på dette felt de siste par år – derfor skal man være varsom med å kaste den første stein. Skrive «fysj» i kommentarfelt – særlig når stemmene blir så massive, som fortrenger «argumentenes vekt.» Og når det gjelder norsk offentlighet – skal vi ha «McCarthyisme på norsk?» Skal vi oppnevne oss selv til Joseph McCarthy, som i sin tid drev klappjakt på mulige kommunister? Bare at denne gang dreier det seg om det basalt menneskelige?  Nei, vi skal ikke ha hekseprosesser på nytt i dette landet. Vi kaster ikke ut ryktespredning i norsk offentlighet – for å sjekke om vedkommende flyter, sånn helt uten videre. Maktmisbruk og ondskap, utnyttelse av andres naivisme – det skal samfunn og straffelovgiving sette en markant stopper for, og bør prioriteres av riktige instanser. Det er dette kriminalpolitikken bør bygge på, etter mitt skjønn. Det er ikke det vi snakker om.Mornings! Folk kan kanskje være selvransakende? Har jeg bidratt til et seksualisert samfunn – eller dreier det seg om oppriktig omtanke og medmenneskelighet, det jeg bedriver? Vi er alle barn av vår tid og det samfunnet vi lever i – derfor synes jeg dette er for alvorlig til å bli overlatt til tilfeldighetens spill, enkeltstående politikere som blir ofret for en samfunnstrend - som trenger noen radikale grep for å gjøre noe med. Mine tanker går først og fremst til dagens unge – som jeg håper ikke vokser opp i seksualiserte miljøer. Vi vil ikke ha det! Ingen vil ha det!

Tilskuersamfunnet

Det viktigste er at vi har vært snille med våre medmennesker - dette har sine naturlige grenser. Jeg har spilt kjærlighetsviser offentlig – fordi jeg mener det handler om nærhet og omtanke, som er mangelvare. Kall meg med ulike navn – men kulturarbeidere skal også være samfunnslim, og medmenneskelighet finnes det ikke for mye av. Tror normal kjærlighet kan bøte på en seksualisert samfunn – og at samfunn som er seksualiserte lider av mange på omtanke, nærhet. Og – jeg vil ikke ha noe tilskuersamfunn – der vi latterliggjør til enhver tid folk som påtar seg ansvar.

Samfunnsatire

Kunne skrevet lenger om de gamle grekerne, som raljerte over samfunnstoppers utsvevende og ansvarsløse atferd. Det er ikke dette det handler om – man skal være varsom med å lete med petimeter i folks fortid. Det viktigste er at vi har vært snille med våre medmennesker. Hva har livet lært deg? Og man skal møte folk fordomsfritt – man vet aldri hva et menneske har gjennomlevd, som kanskje har fremtvunget en eller annen feil. Men – sett en stopper for ondskap og utnyttelse av andres naivisme! 

Conquistador!

Flott låt!  

The brightest side of life

Flott låt! 

-          a song to a lady

This is traditional norwegian folk music!

Før nyttår gikk det et flott program om Finn Kalvik på NRK1. Dette gav meg inspirasjon til å oversette en av hans aller flotteste sanger.

The morning come

The bird is gone

To pick some food, and give it to the small ones

When the sunlight breaks through

I got thinking about you

And I slowly hear a distant sound of some drums

I’m on the sea

And I am free

And whole the coastline waiting for a visit

And when I hear returning bird

It is the nicest ever heard

The Norwegian coast – I think you should not miss it.

Here, the brightest side of life is where I belong

And some day I will hope you also come along

Here, I listen to my soul

Here, I set my future goal

Get filled with all the beauty of tomorrow

The life is like, a beauty hike

A travel, where you seeking for the answers

You never know the folks, who give you tears and jokes

Now I’m feeiling like I am some of the advancers

Here, the brightest side of life is where I belong

And some day I will hope you also come along

Here, I listen to my soul

Here, I set my future goal

Get filled with all the beauty of tomorrow