Billy-fever i Sandnes!

Billy Elliot i Sandnes Kulturhus er rett og slett gripende og underholdende. 

Terningkast 6. I en tid da det ser ut som om mye i samfunnet er normoppløsende og individualisert, bidrar Billy Elliot-musikalen til å binde mennesker sammen på tvers av generasjoner og skiller.  

Musikalen tar sitt historiske utgangpunkt i en engelsk gruveby på 1980-tallet som var plaget av mange streiker, ifølge noen, men som opplevde en frihetskamp for arbeiderne for å motvirke livsfarlige arbeidsdager og lave lønninger, ifølge andre. Musikalen henter sin handling under Thatcherismens topp-punkt, og vi følger hovedsakelig 11-åringen Billy og hans familie i deres arbeidermiljø. Musikken er ved Elton John, som jeg synes komponerer ekstra godt i massescenene – og de moderne arbeidersangene framføres storslått, iscenesatt av regissør og framført av skuespillerensemblet.

Alle i denne forestillingen er flinke, selv om det er enkelte småting å sette fingeren på – men det fortjener ikke å bli trukket fram. Begge de to ungene, Billy og kameraten, spilles mesterlig – der begge også utviser stor teft for teatrets kunstform. I tillegg er det et kobbel av andre barneskuespillere som på herlig vis sprer livsglede!

Billys drøm ut over i fortellingen er å bli danser. Han blir selvsagt møtt med fordomsfullhet og forakt i det arbeidermiljøet han er oppvokst i  - også fra sin egen far og bror. Det er rystnende hvordan enkelte ilegger tilleggsegenskaper eller lidenskaper til andre mennesker, ut i fra hvilke interesser man har – «man trenger ikke være homo fordi man danser,» en gjennomgangsfrase i forestillingen. I en tid med #metoo-kampanje er dette gjerne en forestilling som vekker bevisstheten om den allmenne belastningen det er å bli kalt «jævla homo» - som er feil på alle vis. Moren er død, og kanskje er det hennes side av familien Billy hovedsakelig henter dansetalentet sitt fra. Men det er ikke sikkert – hadde både far og bror turt å prøve seg på disse felt, kunne de helt sikkert blitt like flinke. Forestillingen handler derfor også om å tørre, stå for den du er – og at vi er delvise produkter av oppvekstmiljø. Derfor har vi kanskje alle våre sorger, som denne forestillingen kan hjelpe folk ved å si noe om. 

Oversettelsen er etter det jeg hører god – i den forstand at teksten gir mening. Og språket i forestillingen er tilpasset de ulike miljøene på akkurat passe vis – uten at det blir uanstendig.

Forestillingen er jevnt over ekstremt solid, og manus, regissør og artister klarer på en mesterlig måte å bygge dette opp mot et topp-punkt, de siste scenene.

Forestillingen er ikke forkynnende verken i den ene eller andre retningen, og det er befriende. Men den tar det enkelte mennesket på alvor. Hvis de i det hele tatt forkynner noe ut over hovedhandlingen er det alle menneskers rett til å bli ivaretatt i sine miljøer på en god måte, leve den friheten man vil ha, samt retten til menneskevern.

Når alt det overnevnte blir blandet sammen med morskjærlighet og tapet av mor (for en 11-åring) mot slutten av Billy Elliot-musikalen, brast det virkelig i tårekanalene for meg. Og – det viser at teatret har mye å gi også i vår tid, i samfunnslivet – som fellesarena hvor flere hundre mennesker noe stilltiende kan dele sorger og gleder. Etter at teppet går ned, går teppet opp igjen, og hele ensemblet hyller livet i et herlig paradenummer! Dette førte til at flere hundre publikummere og et stappfullt Sandnes Kulturhus gikk noe hulkende og lattermilde ut i vinternatten – og man skal være rimelig idiot om man ikke blir grepet av denne Billy Elliot-forestillingen. Som sagt – terningkast 6.