Det er svært mange problemstillinger som reiser seg i
kjølvannet av de siste tider søkelys på offentlige personers eventuelle
maktmisbruk. For det er det det handler om – eventuell maktmisbruk. Jeg vil
ikke ha et samfunn der folk må ringe politikammeret før de inngår et
kjærlighetsforhold med et annet menneske, eller ringe partikontoret før man smiler
til et annet menneske – for å klarere om det er godtatt. Visse politikere, med
normal bakgrunn, som folk flest – med laster, brister og lyster – har jeg store
vanskeligheter med å forstå at historier skulle høre hjemme i offentligheten. Så
lenge de ikke har vært slemme, men da er det først og fremst straffesaker. Hva
slags politikere er det vi vil ha – reiser det spørsmål om? En som ikke har
levd sine liv? Som ikke har erfaringer fra dette store livet? Som ikke har
testet noen grenseoppganger – og høstet erfaringer for hvilke grenser som skal
settes for menneskelig atferd? Man skal ikke dyrke grenseoppganger – men man
skal ha fått lov å feile, som alle andre. Det viktigste er at vi ikke har vært slemme
med våre medmennesker. Det finnes noe som heter medmenneskelighet, omtanke –
ja, kanskje til og med kjærlighet, som også politikere bør kjenne til skal de
utforme en politikk til beste for folket. Da må også politikere kjenne på hva
det vil si å være mennesker – og den noe så platte frasen: Poltikere – de er
mennesker de også, gis praktisk innhold. Hvis det er poltiske broilere eller
karrierepolitikere vi vil ha – ja, så ligger da veien åpen for…. Hvem? Det
viktigste er at vi ikke har vært slemme med våre medmennesker.
Et dypere samfunnsproblem
Vi har en seksualisert offentlighet – og en slik kritikk bør
komme fra et annet sted enn KrF-leiren, hvis den skal ha slagkraft – og for også
å spare KrF-ere fra fordomsfull imøtekommenhet de ville blitt møtt med, som
bærere av en slik kritikk. Det bør komme fra en annen kant. Tror flere har
gjort feilgrep, ja – kanskje overtramp, på dette felt de siste par år – derfor skal
man være varsom med å kaste den første stein. Skrive «fysj» i kommentarfelt –
særlig når stemmene blir så massive, som fortrenger «argumentenes vekt.» Og når
det gjelder norsk offentlighet – skal vi ha «McCarthyisme på norsk?» Skal vi oppnevne
oss selv til Joseph McCarthy, som i sin tid drev klappjakt på mulige kommunister?
Bare at denne gang dreier det seg om det basalt menneskelige? Nei, vi skal ikke ha hekseprosesser på nytt i
dette landet. Vi kaster ikke ut ryktespredning i norsk offentlighet – for å
sjekke om vedkommende flyter, sånn helt uten videre. Maktmisbruk og ondskap,
utnyttelse av andres naivisme – det skal samfunn og straffelovgiving sette en markant
stopper for, og bør prioriteres av riktige instanser. Det er dette
kriminalpolitikken bør bygge på, etter mitt skjønn. Det er ikke det vi snakker
om.Mornings! Folk kan kanskje være selvransakende? Har jeg bidratt til et
seksualisert samfunn – eller dreier det seg om oppriktig omtanke og medmenneskelighet,
det jeg bedriver? Vi er alle barn av vår tid og det samfunnet vi lever i –
derfor synes jeg dette er for alvorlig til å bli overlatt til tilfeldighetens
spill, enkeltstående politikere som blir ofret for en samfunnstrend - som
trenger noen radikale grep for å gjøre noe med. Mine tanker går først og fremst
til dagens unge – som jeg håper ikke vokser opp i seksualiserte miljøer. Vi vil
ikke ha det! Ingen vil ha det!
Tilskuersamfunnet
Det viktigste er at vi har vært snille med våre medmennesker - dette har sine naturlige grenser. Jeg har
spilt kjærlighetsviser offentlig – fordi jeg mener det handler om nærhet og
omtanke, som er mangelvare. Kall meg med ulike navn – men kulturarbeidere skal
også være samfunnslim, og medmenneskelighet finnes det ikke for mye av. Tror
normal kjærlighet kan bøte på en seksualisert samfunn – og at samfunn som er
seksualiserte lider av mange på omtanke, nærhet. Og – jeg vil ikke ha noe
tilskuersamfunn – der vi latterliggjør til enhver tid folk som påtar seg ansvar.
Samfunnsatire
Kunne skrevet lenger om de gamle grekerne, som raljerte over
samfunnstoppers utsvevende og ansvarsløse atferd. Det er ikke dette det handler
om – man skal være varsom med å lete med petimeter i folks fortid. Det
viktigste er at vi har vært snille med våre medmennesker. Hva har livet lært
deg? Og man skal møte folk fordomsfritt – man vet aldri hva et menneske har gjennomlevd,
som kanskje har fremtvunget en eller annen feil. Men – sett en stopper for
ondskap og utnyttelse av andres naivisme!
No comments:
Post a Comment