1. Hodet over vannet Prepple Houmb, blant annet
2. Mor, jeg vil tilbake Jan Eggum
3. Hard to stay awake Morten Abel
4. Mummy Poor
rich ones
5. Livskåte fuglar Bjørn
Eidsvåg
6. Jag trodde Anglarna fanns Ole
Ivars
 |
| Flott låt! |
«Nordstjernen viser deg det land
Som er fundert, på lykke
Hvor virkekraften, er til for humanisme.
Som lar deg blomstre
opp av det fundament
som er tilrettelagt for spir
Hvor klosterskogen finnes,
der er ingen snakker hest»
Knut, 8 år
Vi lever i en gledelig tid. Svært mange har det fint, i seg
selv noe å glede seg over. Koronaen er i hvert fall inntil videre tilbakelagt –
idet grøvste. Men stigende priser, som vi har advart imot i foregående
juletaler, inntraff dessverre i år. Selv om vi synes, det har vært større farer
ved vårt samfunn, enn manglende omfordeling, skal vi selvsagt være rause
overfor dem som opplever julestria trøblete, og hverdagen anstrengende. Det vil
alltid finnes folk som sliter, som vi må åpne hjertelaget overfor. Vi kan ikke
rope på stønadskontorer alene – men ta ansvar for dem vi vet kaver, men med det
offentlige engasjementet nærværende. Samfunnskulturen kan bidra til å skape et
triveligere samfunn.
Det norske samfunnet har blitt både rausere og åpnere, særlig
i året som har gått. Samtidig har vi med våre verdier prinsipper og
holdninger også blitt mer samlende. Vi forener oss dermed i respekt, skværhet og
toleranse. Dette er svært flott – noe vi lenge har ettertraktet. Det er mye å
være lykkelig over, vi har fått en form for stuerealisme, der våre
digitale verktøy har fått oss til å flytte deler av sjeselongen ut i gatene.
Selv om vi skal verne den private fred og eiendomsrett – er ingenting bedre enn
at slike ting, som manifesterer seg i for eksempel ytringer. Ytrinskulturen har
blitt varmere, og til dels ærligere. Det har skapt et varmere samfunn.
Global oppvarming er likevel alarmerende, der vi blant annet
på Vestlandet opplevde snøvær i desember – noe som tidligere var forbeholdt 2-3
dager i januar/ februar. Sommeren var også slett – med mye lavtrykk. Dette er
ingen værmelding, men vi synes at det haster med å få strengere tiltak i
klimasaken, for å verne Moder Jord.
Krigen i Ukraina gjør også rystende inntrykk. Men – sannheten
kommer alltid marsjerende; Ukraina er et fritt land, som vi vil hjelpe på
mange mulige måter, uten at landet – på sikt – opplever hjerneflukt. Statsledere
verden over vil fortsatt kjempe for det selvstendige Ukraina. Og som vi har sagt
tidligere – selv om det kan gå i bølger, vil ærlighet og kjærlighet trekke det
lengste strået. I steget imot en stadig bedre morgendag.
Vi bærer alle i oss et Forventningsland. Hvordan ting
skal og bør være, springer ut av det norske folks rettferdighetssans. Vi er en
samlende flokk. Et forventningsland, der lykke inntreffer – og der hverdagen
oppleves robust, meningsfullt og givende. Vi må unne hverandres suksess – og vite
at vi alle har ulike evner, som skal virkeliggjøres. «Tro alltid at beste bare
hender deg,» som Lillebjørn Nilsen sang det i sangen – i hans kanskje beste
tekststrofe.
Vi liker å diskutere oss fram til løsninger i dette landet,
så lenge det ikke stanser den gode virkekraften, hos den enkelte. Diskusjoner
for diskusjonens egen del, er vi ikke glade i. For mange debatter har vi tidvis,
fortsatt – la derfor skaperkraften få blomstre. Der verdiavvik finnes, kan samtale
være problematisk. Debatter skal være på sin plass – derfor håper vi på bedre,
og mer spissede diskusjoner, framover – i de fór, der det er nødvendig. Vi ser
også dét, allerede.
Vi er for få i dette landet. Det skulle gjerne vært 7
millioner mennesker i første omgang, omtrent millionen, mer enn vi har i dag. Vi
er et langstrakt, og glissent befolket land – tatt våre enorme arealer i
betraktning, og vår økonomiske kapasitet. Dette kan vi klare, uten åpne grenser.
Vi skal ha en restriktiv innvandringspolitikk – kan vi kalle det, men den skal
aldri være streng. Humanisme, hjerterom. En streng holdning, kan føre til ekskluderende
holdninger overfor dem med utenlandsk bakgrunn – som allerede er her. Det er
in-humant. Og det understøtter ikke den Fredsnasjonen vi er. La fødselstallene
øke. La deg derfor forføre i 2023.
Flere bør se sin plikt i å være konstruktiv, selv om det
skal være muligheter for å diskutere og debattere. Dette organet, vil alltid
være regjeringsvennlig – den til enhver tid sittende Regjering. Vi flagger våre
ønsker – men er til syvende og sist lojale, overfor apparatet. Støre har sterke
diplomatiske ferdigheter, men det må også fylles med innhold. Vi håper derfor
Regjeringen Støre har sterke fagstatsråder, der Støre kan være samlende og
forene de tråder som fører til best samfunnsutvikling i hele landet.
Vi registrer at mye er i velutvikling, og på plass – så hva
er dette Forventningslandet? Det er et land, fylt med hjertevarme – der det
positive/ optimistiske menneskesyn preger oss. Vi kan selvsagt ikke være
fullstendig karnevalistiske, men vi forvalter framgang, tro og håp – i våre
utsagn, avgjørelser og beslutninger. Vi bygger et land, på det
forhåpningsfulle.
Vi ønsker Senterpartiet også alt vel, selv om de kan bli
mindre interessestyrt og mindre isolasjonistiske. Dette tjener ikke Norges interesser.
Det er imidlertid ikke noe galt ved navnet Senterpartiet.
Hvis liberalismen har et kjærlighetsbudskap, er det å være
raus, medgjørlig og forsoningsfull. Men noen sterke prinsipper vil alltid være
gjeldende, det er å ikke krenke menneskerettigheter – retten til frihet, liv og
privat rom. Det skal samtidig ikke være avvik mellom liv og lære, noe som kan
være utfordrende i saker av moralsk og samvittighetsmessig karakter. Liberalismen
hegner om lovverk – hvorfor kalle noe gjennomgående for liberale rettigheter og
friheter, hvis så ikke skulle være tilfelle?
Religionsfriheten står sterkt innenfor liberalismen - er den
hjemlet i noe, er det menneskerettigheter og liberalisme. Lovverket skal være
gjeldene, samtidig som man må åpne for tro, der det finnes muligheter – men lovverket
er knesettende. Vi er derfor stolte av at vi siden år 2000 har jobbet for et
liberalt tankesett i dette landet og forhåpentligvis bidratt til økt forståelse
på området. Dette skal fortsette, men hva de neste 20 år bringer av
hovedprioritering, vites foreløpig ikke eksakt.
Av egenarbeider, har vi i 2022 avholdt 2 Europakonserter. Håper
Norge framover kan binde seg tettere til det europeiske fellesskap. Vi kan
trekke fram de to norske og de to skandinaviske konsertene. De to norske
konsertene kom i november, og kan betraktes som førjulsmusikk; Østafjellskonserten
og Olavshallkonserten. De to skandinaviske konsertene inngår som 2 av 3
konserter, for henholdsvis Sverige og Danmark; Gotlandskonserten og Fynkonserten.
Når ferdigstillelse av den svenske triologi og danske triologi kommer, vet vi
ikke, men det blir ikke før 2024. Etter innkjøp av ny programvare. Flere norske
konserter vil sannsynligvis komme, og først ut, i 2023. Vi har også et mål om
50 artikler i Riksbladet årlig, og er oppimot dette i år. 2023 vil bli
et mer skrivende år for eget vedkommende, enn hva det musikalske 2022 har vært.
Vi håper på flere dyptgående artikler, men vil ikke røpe noe enda, selv om
stikkord og halvferdige artikler allerede er på plass.
Måtte 2023 bli et år preget av lykke – i verdens rikeste
land. Ha integritet - og ta i vare kamerater, og venner. Jeg vi ønske deg en riktig god, fredfull, jul.
Ikke alle sangene hørte jeg mye på dette året, men alle låtene blir likevel stående igjen som minner. Dette er mer favorittlåter fra 1998, i ettertid.
1. Tubhumping Chumbawamba
2. Baby one more time Britney Spears
3. This kiss Faith Hill
4. Time of your life Green Day
5. Torn Nathalia Imbrugla
6. Your still the one Shania Twain
Denne artikkelen ble publisert på Facebook, i en utgave med noen andre tall vedrørende partioppslutning, 16 oktober 2022. Bortsett fra det, er innholdet nesten det samme.
Mitt lenge foretrukne alternativ har vært en firepartiregjering, som må hente vekslende støtte, fra ett annet parti.
En firepartiregjering, av H, V, KrF og MdG – med noe
endret departementsstruktur, enn dagens. Under forutsetning av følgende
omtrentlige oppslutning om partiene;
H: 30 % (9)
V: 5 % (3)
KrF: 4,5 % (3)
Mdg: 4 % (3)
43,5 %
Statsminister: H
Finansminister: H
Utenriksminister: V/H
Klima- og miljøminister: KrF
Samferdselsminister: MdG
Justisminister: H
Administrasjons- og fornyingsminister: MdG
Utdannings- og vitenskapsminister: H
Kommunal- og arbeidsminister: H
Nærings- og handelsdepartement: H/ V
Sosialminister: V
Helse- og omsorgsdepartementet: H
Forsvarsdepartementet: H
Barne- og familiedepartementet: KrF
Bistandsdepartementet: KrF
Kulturdepartementet: H
Landbruk- og fiskeridepartementet: MdG
Olje- og Energidepartementet: V
1.
Bitter sweet symphony The verve
2.
Perfect day Various artist (original: Lou
Reed)
3.
Baby, youre so cool Sway
4.
Syver Leif
& Kompisane
Sosialdemokraterne, Venstre og sentrum-høyre partiet Moderaterne danner regjering i Danmark, noe jeg synes er positivt for å forhindre ytterliggående utslag, i både rød og blå leir. Regjering på tvers av sentrum er et «nytt» fenomen i Danmark, og de bryter dermed en barriere. Jeg har tidligere tatt til orde for flittigere bruk av dette, også i Norge. Det er den første såkalte danske sentrumsregjering, på 44 år.
Mellom sosialdemokratiet og konservatisme, befinner det seg
en liberalisme/ sentrumsliberalisme. Det er en sentrumsliberalisme i de
klassiske sakene, som deler land i ulike konfliktlinjer. Med andre ord, det
kompromisses over konfliktlinjer – som kan være både riktig, og samlende. Og
det demper også ytterligående tolkninger, innenfor liberalismen.
Sosialdemokratene får statsministerposten, under ledelse av
Mette Fredriksen. Moderaterne – anført av Lars Løkke-Rasmussen – får utenriksministerposten,
en posisjon som tidligere har vært beholdt av den tidligere Venstre-mannen Uffe
Ellemann Jensen, Løkke Rasmussens tidligere partiformann og -felle. Interessant
nok, der dagens Venstre-formann, hans sønn, Jacob Ellemann Jensen Forsvarsminister
(og visestatsminister).
Regjeringen er en mindretallsregjering, ett mandat (bare)
unna flertall. Noe man klarte å stable på beina gjennom blokkoverskridende
samarbeid. Hadde man forholdt seg til de tradisjonelle blokkene, hadde vel
løsningen vært 5-6 partier fra hver leir. Vel mange.
Nåværende Utenriksminister, og tidligere Statsminister for
Venstre, Lars Løkke-Rasmussen, har tidligere forsøkt å danne sentrumsregjering
i Danmark – for 3 år siden, men uten å lykkes. Han møtte motstand både i
Venstre-leiren, og i sosialdemokratiet. Det er derfor ikke overraskende at Lars
Løkke Rasmussen nå sitter i regjering, med Sosialdemokraterne. Både
Sosialdemokraterne og Moderaterne, som lenge lå på rundt 2 prosents
oppslutning, gikk til valg på den sentrumsløsning. Løkke-Rasmussens parti fikk
9,3 prosent av stemmene, og ble Danmarks tredje største. For de andre
regjeringsmakkerne, var oppslutningen følgende:
Sosialdemokratiet 27,5
prosent
Venstre 13,3
prosent
Radikale Venstre, Danmarks liberale sentrum-venstre parti,
trakk seg fra disse tiders regjeringsforhandlinger.
Dette var 3 favoritter fra dette året, der enkelte av sangene ble hørt en del på senere.
1.
Dance into the light Phil Collins
2.
Killing me softly Fugees
3.
Lemon Tree Fools
Garden
 |
| Hovedscenen, 375 plasser. |
Nyheten kom i dag, der interiøret kan disponeres fritt –
mens det er eksteriøret, som kan dateres helt tilbake til 1883, som skal vernes.
Ingenting er bedre enn denne løsningen; Vern av eksteriør, omdisponeringer av
interiør.
Noen har tatt til orde for å rive innmaten i den gamle salen
og gjøre det om til en black box. Dette er noe tilsvarende man allerede har i Teaterhallen,
dagens andrescene ved Rogaland Teater. Man trenger ikke to slike løsninger.
Viktigere – teatersalen (den gamle hovedscenen) har også historisk verdi, som
bør bevares. Salen i den gamle hovedscenen har i dag cirka 375 seter. Forslaget
mitt er å redusere dette, til la oss si 320 seter. Dette kan fint gjøre, ved å fjerne omtrent 3 rader nede, og 2 oppe. Dette frigjør plass til
bein, og man trenger ikke mer enn 320 seter til å spille klassisk
titteskapsteater, som Ibsen, som Hovedscenen er svært egnet for. For slikt
teater, som fortsatt har verdi (1700 – 1900-talls teater), er den gamle
hovedscenen ypperlig egnet til. Foajeen er liten, og hva er vel bedre enn at
færre oppholder seg i dette området i pausen?. Dessuten kan Den gamle hovedscenen være et
fortsatt tilholdssted for Barne- og ungdomsteatret, med noe utvidet
disposisjonstid.
Det foreslås derfor 4 framtidige scener for Rogaland Teater
Hovedscenen; 550
seter
Den gamle scenen 320 seter
Teaterhallen
Intimscenen
Dette er tre åpenbare favoritter fra 1995. Om jeg ikke hørte på dem mye akkurat det året, hørte jeg mye på dem i nærliggende år – i etterkant.
1.
Ganster’ paradise Collio (original:
Past time paradise, Stevie Wonder)
2.
Common people Pulp
3.
Where the wild roses grow Nick Cave
Jeg har ikke tatt utgangspunkt i artikler på nettet for
denne artikkelen, jeg vil at den heller skal ha en viss personlig preg. Du kan
søke han opp.
Foruten skuespiller, var han teatersjef ved Nationalteatret
og Oslo Nye Teater – og satte sterke kunstneriske krav. Selv var han svært ærekjær,
og var blant annet Peer Gynt, Henrik Ibsens sagnomsuste skikkelse. Han gjorde
seg tidlig bemerket i rolletolkninger som omhandlet trøblete unge sinn, gjerne
skrevet av 1900-talls dramatikere. Han var en moderne teaterskuespiller.
Kontant i uttrykket, blant annet. Jeg har tidligere omhandlet han i en
artikkel, her i Riksbladet.
Jeg har bare opplevd han laiv ved en anledning. Det var i et
George Bernhard Shaw-stykke, som jeg mener het Kjære Løgnhals. De gjestespilte
på Rogaland Teater på midten av 90-tallet, og var i et tospann begivenhetsrikt
å få med seg. Han må ha vært 70 år, cirka. Stykket mener jeg omhandlet brevutveksling,
som Shaw hadde med sin kone eller elskerinne.
Jeg har sett han i klipp fra Nationalteatret, gjennom en dokumentar
– der han blant annet på en morsom måte angir de beste ståstedene på scenen,
for best mulig akustikk til salen. For øvrig – han var av den generasjonen
skuespillere som kunne spille finmasket, for 500 mennesker, uten mikrofon.
Du kan jo søke han opp? Han er rett og slett enestående.
Også i tospann med Espen Skjønberg de senere årene kom han
til sin rett ("Mens vi venter på Godot") – og det er bemerkelsesverdig at disse to skuespillerne nå er døde,
bare med et par måneders mellomrom. I denne forunderlige verden, der Toralv
Maurstad gav sine eventyrlige bidrag.
1.
Landskapshymne
2.
Kornkammerovertyre
3.
Vindkastlåt
4.
Etableringshymne
5.
Kystveihymne
6.
Lykkesholmhymne
7.
Hymne til vandfald
8.
Efterårshymne
9.
Løvskoghymne
10.
Hjulverkshymne
11.
Brosteinslåt
12.
Fyntårnlåt
13.
Marinahymne
14.
Bylivshymne
Jeg har hittil lært mye av folk jeg har møtt – ikke bare gjennom spredte bøker. De det angår vet trolig noe om det, for jeg forsøker så godt jeg kan å ikke forsømme slike relasjoner. Sammenfattet, vil jeg si – i summen av lærdom – at vår århundrelange kulturarv, er det noen faktorer som er grunnleggende for et lands framgang, og folks lykke. Siden land oppstod for røfflig 500 år siden, har dette vært vesentlig - slik jeg forstår historien. Det er verd å tenke på, i en urolig verden.
Jeg håper derfor jeg gjennom årene har bygget mine
skriverier på et optimistisk menneskesyn
-
Humanisme og tro.
Og at samfunnstenkningen bygger på
retninger, i sine ulike uttrykk, gjerne sentrérte, men som i alle tilfeller er
-
Det konstruktive.
På min Danmarksferd (høstferien), opplevde jeg
valgkamp-plakater alle steder, i bykjernen. Det er nemlig skrevet ut nyvalg i
Danmark, hvor valget avholdes innen kort tid. Personfokuseringen, med
utelukkende fjes og partilogo på alle plakatene, henger i sammen med en fragmentering av
partilandskapet. Fordi antall personligheter overgår antall partier, vil derfor
oppsplittingen øke. Dette vil jeg advare imot, i hvert fall i kombinasjon, med den
lave sperregrensen.
Danmark har sperregrense på kun 2 %, for å gjengi regelen
enkelt. Vi skal derfor være glad for sperregrense i Norge på 4 %, for å unngå
vanskeligheter, av betydning.
Uansett utfall, mellom de to blokkene (av rød og blå), blir dette forferdelig
vanskelig å manøvrere i, ut ifra vanlig, tradisjonell styringstankegang.
Kjenner ikke nåtidens dansk politikk inngående nok - men det er få som gjør,
for tiden. Dette kan eller bør kanskje bety blokkoverskridende regjering - slik det hittil foreligger. Det ser ut for at hver av blokkende trenger 5-6 partier for å skaffe flertall, og det kan være ytterst vanskelig. Blokkoverskridende regjering er et ukjent
fenomen i Danmark, men ikke samarbeid på tvers av sentrum.
Tror landet uansett
må belage seg på samarbeid på tvers av gamle skillelinjer - så får vi se.
Har lenge hatt troen på Danmark, og har det fortsatt.
Her er juryens begrunnelse for årets prisvinner:
Paul Simon har gjennom flere tiår og generasjoner forsynt
verden med flotte låter, som ikke bare musikalsk gjør han til en verdens-ener, men
det også teksten skildrer hverdagsmennesker på søkende og eventyrlig måte.
Katalogen er ikke blant de største, selv om han har laget eller utgitt
hundrevis av sanger – men det er først og fremst hans 40 beste som er
enestående. Han har klart det kunstsstykket det er å blande world music med
visesangen, mens det først og fremst er som singer/ songwriter, med særkjennetegn
og originalitet, som han gjør han bemerket. Det er med stor glede vi i år gir
en av musikkhistoriens fremste populærkulturelle komponister denne
hedersbetegnelsen.
Gleden er på juryens side.
Noen ganger er det ikke viktig hvem som synger. Når den er laget. Hvem som framfører den. Den blir bare stående som flott: Flott låt!
 |
| Forhåpentligvis blir "Rein glaskap" både raljerende og hjertevarm, når de har premiere 19. oktober, 2022 - i Stavangeren. Denne illustrasjonen er fra "Mer Glaskap," som fås hos Stavanger Aftenblad. |
1.
Dagsprett
2.
Stormlåt
3.
Klippefrihetsmelodi
4.
Morgenstund
5.
Monumentsonate
6.
Nattnoter
7.
Landsby-cello
8.
Stråballade
9.
Menneskehymne
10.
Fjellskrentsonate
11.
Farvannssonate
12.
Skjærgårdsfarvelet
4 favoritter fra 1993
1.
Hope of deliverance, Paul McCartney
2.
I can see clearly now, Jimmy Cliff
3.
What’s up, 4 Non Blonds
4.
Carolina, Shaggy
1.
Calais-overtyre
2.
Nordsjøhymne
3.
Lillekavalkade
4.
Hymne fra klippene via Bach
5.
Amienskavalkade
6.
Robaixkavalkade
7.
Tourcoingkavalkade
8.
Dunkerquekavalkade
9.
Gallussonate
10.
Hymne til veveren
11.
Hymne til torget
12.
Hymne til innovasjon
13.
Atlanterhavsballade
14.
Hymne til den engelske kanal
1.
Hymne til grønne enger
2.
Hymne til morgenranke
3.
Sonatebenk
4.
Borgsonate
5.
Hymne til parkpromenade
6.
Sildringen
7.
Hymne til kulturlandskapet
8.
Hymne til det spirende
9.
Hymne til stjernetåke
10.
Pantehymne
11.
Vennskapsovertyre fra Alsacee-Lorraine
12.
Sommerferjesonate
13.
Hymne til landsbylivet
14.
Hymne til hjulet
Følgende sketsjer framkom i femte sesong av Komediefabrikken:
1.
Julestrømpa
2.
Lydmuren
3.
Karaokekongene
4.
Dramatiker’n
5.
Senter for norsk animasjonshistorie
6.
Norsk idéhistorisk bystepark
7.
Konnerud
8.
Zetlitz
9.
«Se hvem som snakker»
Han var en karakterskuespiller uten sidestykke. For omtale
av han, er nettet tilgjengelig. Jeg visste fra før av at han er «den eneste»
som har tolket Shakespeare på engelske scener. Han var vel Norges største
Shakespeare-tolker, i tillegg til et kobbel av andre dramatiske figurer –
skrevet av de fremste dramatikere verden har fostret. Jeg vil huske han fra;
-
Secondløytnanten
-
Familiesagaen de syv søstre.
Fred
over et stort menneske.
Det finnes flere gode sanger fra dette året, for eksempel Sting sin «Fields of gold.» Men den tror jeg ikke var spesielt høyt opp på listen over "mine sanger" det året, selv om jeg ble glad i den i ettertid. Jeg synes det riktigste er å inkludere 5 sanger i denne artikkelen, låter jeg likte akkurat det året.
Hvis jeg skal tillegge informasjon ble jeg fjetret av
Whitney Houstons «I will always love you,» som er skrevet av Dolly Parton.
Houstons stemmeprakt fylte kort og godt – hele høytalerelementene. Jeg har
aldri, verken før eller siden, hatt samme opplevelse.
1.
I will always love you, Whitney Houston
2.
Achy breaky heart, Billy Ray Cyrus
3.
Tears in Heaven, Eric Clapton
4.
I’d do anything for love (but i don’t do that), Meat Loaf
5.
Can’t help falling in love, UB 40
Den danske Venstre-hauken, årelang utenriksminister for Danmark
og samfunnsdebattanten er gått bort.
Jeg husker han fra TV-ruta i formative år. Har alltid likt
Uffe Ellemann-Jensen, i de innslag jeg av og til fikk med meg. Han har skrevet en rekke bøker, særlig på det
utenrikspolitiske området, og jeg har et ønske om å omtale dette nærmere.
Jeg mener som kjent at Venstre i Norge bør ha
utenriksminister ved regjeringsdeltakelse
(og sosialminister), enten det er i en borgerlig regjering, eller dersom
samarbeid med Arbeiderpartiet skulle oppstå.
Uffe Ellemann-Jensen, Venstre-politiker, journalist og
redaktør, var dansk Venstre-nestor som forente utenriksministerposten, med partiledervervet.
Danmark har tradisjonelt bestått av to liberale partier, Radikale Venstre
(sentrum-venstre) og Venstre (sentrum-høyre). Ellemann- Jensen tilhørte
sistnevnte leir, og jeg vil anta han stod nært Anders Fogh Rasmussen, på det
politisk-liberale området – ganske tradisjonstro liberalisme, på det ikke-økonomiske
området. Med andre ord, slektskap til hovedsakelig konservatisme, dersom vi
snakker i ideologiske termer. I Danmark er det ekstra nært slektskap mellom de
to partier, der De konservative hovedsakelig har vært til for by-velgere.
Venstre, for provins-velgere.
Han ble etterfulgt som partileder i Venstre av Anders Fogh
Rasmussen, som på det økonomiske tok partiet med ytterligere til høyre. Faktisk
passerte de De konservative på det økonomiske området i høyreposisjonering, men
ikke under Uffe Ellemann-Jensen. Ellemann-Jensen styrte et Venstre som lå
nærmere sentrum i finanspolitikken. Ellemann-Jensen var en skarp og uortodoks politiker, vil jeg huske han som. Har tidligere sveipet innom han i
en artikkel og videoklipp i Riksbladet, som illustrerer både klartenkte uttalelser,
at han var uredd og ikke helt strømlinjeformet politiker. En person jeg har
stor respekt for.
Han satt som Utenriksminister under Poul Schlüters lange, over
tiårige styringsperiode, inn på 1990-tallet.
Dette er en betraktning etter hukommelsen, du kan lese mer
om han på andre nettsteder.
Fred over hans minne.
 |
| En dokumentar fra NRK om Kinck finnes: Her |
Kinck skrev også en rekke essays og sakprosa, men det utelates i all hovedsak i denne gjennomgangen. Oppmerksomheten rettes her imot skjønnlitteratur. Av flere
bøker om Kinck, synes jeg utgivelsen fra Studenteramfunnet i Oslo hadde de beste
sekvensene. Dette er altså i hovedsak en omtale av hans litteratur, som han
viet livet til – og som kanskje ikke gjorde hans ytre tilværelse fullt så
spennende i alle tilfeller. Jeg har denne gang ikke forholdt meg til Wikipedia
eller SNL, annet enn å hente hans bibliografi – derfor kan disse nettstedene
oppsøkes for komplimenterende informasjon.
Selv om Kinck er norsk, også i sin diktning, hadde han den ene
foten plantet i europeisk tankeliv. Kinck hadde en sterk og rik
personlighet. Med sterk innflytelse over norsk åndsliv. Han trekker veksler på både romantikk og
naturalisme. Og skal vi forstå en Kinck-kjenner rett, kan dette spores tilbake
til oppbruddet i Kincks eget liv; Fra Setesdalen til Hardanger. Han sier at det
var «Setesdalen som konstituerte meg.» Men så var det vel kanskje innflytelse
fra Hardanger, som skapte motsetninger?
«Man
må være kunstner for å elske kunsten høyere enn seg selv.»
Studentvenn i hjertet
Kinck følte seg knyttet til studentbevegelsen. Kinck var ivrig i
studentersamfunnet, og var i studentersamfunnet en kar som lyttet, og kom for å
le. Han hadde gnistrende øyne, ifølge en kamerat fra den gang. Han hadde en
kneggende latter, som kunne skjære tvers igjennom salen. Selv var han student i
1880-årene, og han refererer i boka Sus til de voldsomme diskusjonene i
Studentersamfunnet. Sus er kanskje hans mest kjente roman, der hovedperonen
er Herman Ek. Han kan forveksles med Kinck selv. Herman Ek opplevde mange konflikter
innad i familien i unge år, og hadde «opplevd alt» innen en alder av 10. Ek sin
mor var en ulykkelig kvinne; «Hun hadde et øde liv, og hadde trang til å legge
andres liv i øde.» Barns lidelser fra hjem i disharmoni, og det skakkjørte
barnet, det glemte barn; er et gjennomgående bakgrunnstema i Kincks
forfatterskap. Herman Ek sin manglende lykke hjemme, gjorde at han søkte trøst
i naturen. Kinck selv oppsøkte også ofte naturen. Balladens dal (Setesdalen) og
Hardanger kunne Kinck observere, med to vidt forskjellige folkelynne. Dette
skapte brytninger i Kincks menneskesinn. Novellen «På bunnen av glemselens
flod,» henter også sin handling/ motiv fra Setesdal. Setesdal er i det hele
tatt en stor inspirasjonskilde i hans diktning – på godt, og vondt.
«Kultur er den utviklede natur.»
Kinck er kjent for å være en novellemester. Her er et utdrag, av
noen av hans mest markante noveller:
Lettlest er han ikke. Han skal visstnok ha vært omgitt av en
kultstatus, som har forhindret en mer nøktern forståelse av hans verker. Han
var en norsk dikter med embetsmannseksamen, og det var i hvert fall ikke vanlig
tidligere – og egner seg derfor gjerne for studenter, særlig av litt eldre
årgang. Han var et hårspedd unna av å gjøre akademia som yrke. Kincks situasjoner,
i romaner og noveller, foregår ofte i intellektuelle miljøer. Hans forbindelser
til europeisk åndsliv er ganske enestående. Han var en kritiker og viter, med
inngående kjennskap til nordisk middelalderdiktning og italiensk
fortellerkunst. Han hadde også sterk interesse for Shakespeare. Før
hans død, planla han en større avhandling om Marcel Proust, som jeg også
vet øvrige norske forfatterkanoner verdsetter. Han var historiker, men fulgte
samtidig årvåkent med i sin egen samtid. Han var en av de tidligste med å
gjennomskue fascismens og nazismens grusomheter, før sin død, 13. oktober 1926.
Han var også kunsthistoriker, der han lot seg fascinere av overgangen mellom renessanse,
barokk og deretter romantikk. Skikkelser som Michelangelo og Goya opptok han.
Han fremmet arbeidet til maleren Nicolay Astrup, og verdsatte hans evne
til å belyse vedtatte sannheter, fra nye perspektiver. Logikk, intellektualitet
og åndsliv satte han høyt – og respekterte redelighet. Oppløsning av gammel tro
og samfunnsstruktur var tema som berørte han. Industrialisering,
amerikanisering, klassekamp, verdenskrig og forsvaret for tradisjonelle verdier
– alt dette behandlet han. Han er av rotløs natur, og det nasjonale hadde
han et ambivalent forhold til. Han etterlyser fellesskapstanken, men går selv i
stadig større grad i retning av individualisme. Han tørster etter tro, men er
pragmatisk overfor kristendom. Han strides i sitt forfatterskap mellom håp og
pessimisme. De ivrigste tilhengerne av Kinck påpeker hans evne til å nesten
være synsk, se de lange linjer. Blant annet gjelder dette hans tidlige
advarsler imot den tyske og italienske utvikling/ resignasjon. Ledsaget av en
sterk karakter.
«Det
som lever i vår erindring, har også eksistens i nuet.»
Kinck-merknad
Når jeg leser originale utdrag fra Hans E. Kinck, er det ganske
innfløkt. Det er intellektuelle tanker, som grenser imot det smale – ispedd en
eldre, malerisk orddrakt i historisk kontekst. Sammen med nynorsk-forfatteren
Arne Garborg, er han derfor kanskje ikke så tilgjengelig som øvrige forfattere.
Dette skal imidlertid ikke stå i veien, for at han var dyktig.
Kincks noveller
«Kincks diktning likner ikke noe annet vi eier,» sier en
Kinck-kjenner. Han er i så måte original. Han skrev på tvers av århundrene, med
en sjelden lærdom. Kunnskapen frigjorde han, det var ikke hemmende. Han hentet
inspirasjon fra Romerriket (særlig deres forfallsperiode), renessansens Italia,
og Setesdalen i Norge – for å nevne noe. Han skriver i en poetisk skrivestil.
Det var innenfor novellesjangeren han fikk størst gjennomslagskraft. Romanene
ble en for omstendelig form, for Kinck. Skuespillene hans inneholder en del
døde partier, og i romanene kan det være langt mellom bølgetoppene.
Skuespill;
Romaner;
I novellene kommer hans rytme i språket til sin rett. Novellene
hans kan likne et musikkstykke. Den lille hvite dame (1901) og Keisarinderpæretreet
(1909) er to kjente noveller. I Chrysantemum (1899), som hans
kanskje mest populære novelle, utspilles handlingen i Roma – der ungdommelig
kjæresteri visner. Novellen er preget av både symbolikk og gjentakende
elementer. I Hvitsymre i utslaaten (1894), er det kvinnekjærlighet som
er det sentrale – hvor språket er rytmisk, i et noe merkelig handlingsmotiv. Samspillet
natur/ mennesket var temaet i Flaggermusvinger (1895). Litteraturkjenneren
Per Thomas Andersen peker på at verket er ekspresjonisme, lenge før den hadde
sin egentlige gjennomslagskraft. Mennesket søker tilhold i naturens dype
ensomhet. Naturen skaper både angst, trøst og lindring - er hans holdning. Er
man glad, blir man oppstemt av naturen, mente Kinck. Er man til gjengjeld
sorgtung, fyller naturen hjertet, med sorg. I novellen Flaggermusvinger, fra
samlingen med samme navn, har angsten tatt skikkelse i et dyr, som tasler etter
Tore Botn. Tore Botn tar til slutt sitt eget liv, i stabburet. Kinck
nærmer seg Østens tro på naturen etter hvert; «Å leve i naturens opprinnelse og
skjønnhet kan være et Nirvana.» Kincks største drama, Den sidste gjest, utspiller
seg i Venezia. Her er angsten menneskets psykologiske grunnforutsetning, «Den
morosamste karen i bygden» (1897) handler om en kar som blir humorist. Han er
overbærende over verden og verdenssituasjonen, etter å ha blitt skuffet i
kjærlighet. Han ler for å ikke fortvile. I Kincks verden blir man humorist, når
noe har «gått i stykker for en.» Kinck tilhører romantikerne, men har
naturalismens sans for den virkningsfulle detalj. Han er en glitrende illusjonist,
der man lever seg inn; enten det er Italia eller distrikts-Norge. Han hører og
fornemmer, mer enn de fleste, og er i det hele tatt en skarp iakttaker. De konkrete
detaljene er heller ikke overflødige, de inngår som en del av helheten. Kanskje
kjente han godt til Ibsen i så måte, og mindre til Jonas Lie? Han hadde
vitenskapelig vurderingsevne, og dikterens følsomhet og fantasi. Han har
både en dramatisk og intellektuell spenning. Han er aldri kald eller kjølig,
men skriver med medfølelse. Den nye kapellanen er hans mest folkekjære
novelle (1893). Fortellingen er morsom. Generelt skriver han kritisk imot den kalde
materialismen og egoismens vinningslyst. I novellen Nocturne, møtes vi
tematikk som er gjennomgående for Kinck; Kjærlighet kontra angst.
Nikolai Astrup og Hans E. Kinck
Begge er vestlendinger, med behov for å protestere. Men de hadde
ikke vestlandsslekt, noen av dem. Astrup-ene kommer fra Sønderjylland, og
Kinck-slekten er skotsk. Men begge er oppvokst på Vestlandet, og har sine
sterkest inntrykk derifra. Begge var sønner og embetsmenn, og de stod mellom
borger og bohem – begge to. Astrup var 15 år yngre, og det tok en del tid før
de fant hverandre. Den ene hadde pennen som sin livsoppgave, den andre penselen
– samt det til felles, å skildre Vestlandet. «Jeg leser nesten bare Kinck,»
fortalte Astrup, i et brev til en kamerat. Han mente det var noe «ekte,» over
Kinck. Forlaget «Fabritius & sønner,» har et forslag om ikke Astrup kan
illustrere Kincks tekster. Og han illustrerte også med 10-12 bilder, en av
Kincks noveller, som utkom i et julehefte. Han fikk 270 kroner for illustrasjonene,
som ut ifra datidens pengeverdi var en anselig sum. Astrup forble en
Kinck-illustratør; han skaper bilder til en novelle, i et annet julehefte - og
han utvikler sine illustrasjoner, med ulike teknikker.
Kultur og natur
Kinck er ikke den første som har sammenliknet naturen, med en
kvinne. Vinje gjorde det samme. Et gjennomgangstema i hans diktning, er også
forskjellen mellom ung og gammel kjærlighet. I Italia bevisstgjøres han de norske
og nordiske særtrekk. Likesom Shakespeare fant han en kilde til kjærlighet i
Italia, som var større enn sitt eget – og Shakespeares – hjemland.
Nasjonsbygging og patriotisme
Det nasjonale er for Kincks «folkets mystikk,» og han beskjeftiger
seg hele livet med samspillet mellom natur, nåtidig kultur og historie. I
novellen «Vårnetter i Norge,» uttrykkes det som for en forfatter illustrerer
kultur og samfunnsliv: Menneskeskjebner.
Avsluttende betraktninger;
Som dramatiker har Kinck opplevd samme skjebne som svært mange
andre skuespillforfattere, etter Ibsen: Stykkene blir ikke oppført. Kinck hadde
imidlertid et amatørteatermiljø å støtte seg til, som kunne føre opp hans
skuespill. Suttung-bevegelsen har her vært en ivaretaker. Kincks viktgste
skuespill er det historiske versedramaet Agilulf den vise (1906),
Driftekaren (1908) og På ringdalslægeret (1925). Hans essayistiske
forfatterskap er også betydelig. Han gir fin omtale av andre forfatteres verk,
og drøfter nasjonale, kulturelle og historiske synspunkter. Historikeren Kinck,
og filologen Kinck, møtes særlig her. Han informerte om det italienske
terrorregimet i Dagbladet, allerede i 1925
Kildeliste:
-
Beyer, Edvard (1953) m.fl: «Hans E. Kinck, europeer
og humanist.» Oslo: Det norske studentersamfund.
-
Lea, Dina (1941): «Hans E. Kinck –
grunnmotiver i hans diktning» Oslo: Aschehoug.
-
Andersen, Per Thomas (2014): Norsk
littraturhistorie. Oslo: Universitetsforlaget.
